The Enchanted av Rene Denfield.

1011634_10152855285566758_1904720209_nNoen bøker er så kraftfulle og gjør så inntrykk at man kjenner dem i hele kroppen, man drømmer om dem og man klarer ikke å få dem ut av hodet. For meg så er det som oftest de som ender opp med å komme på lista over favorittbøker, og jeg har vært så heldig at jeg har lest noen av dem i 2014. The Enchanted av Rene Denfield er en av disse bøkene.

Handlingen er lagt til death row ved et fengsel i Statene, og allerede der så er jeg langt utenfor min komfortsone. Jeg skyr stort sett alt som har med dødstraff å gjøre; det være seg bøker, dokumentarer og filmer. Jeg klarer ikke å se eller høre om denne straffen, selve ideen om at samfunnet skal ta et liv som straff finner jeg helt hårreisende uansett hva den dømte har gjort. Det å ta liv er alltid galt, også om den som blir dømt til døden har gjort unevnelige ting. Allikevel,og vel vitende om hva romanen handlet om, så bestilte jeg den etter å ha hørt noen veldig gode anmeldelser, og da jeg fikk den i hendene mine så verket jeg etter å begynne på den med det samme. I helga fikk jeg endelig begynt på den, og det er lenge siden jeg har blitt så trollbundet av en historie som jeg ble med denne. 90 % ble lest ut i går, og nå, da de siste sidene er fortært, så kjenner jeg at jeg har et stort behov for å skrive ned mine umiddelbare tanker med en gang. Kanskje burde jeg vente litt, la den synke ordentlig inn, før jeg skriver ned noe som helst, men jeg må bare få det ut og kanskje inspirere andre til å plukke opp denne lille, men store romanen. Den anbefales – i alle fall hvis du takler temaet.

Vi blir aldri fortalt hvor dette fengselet ligger, vi får vite svært få navn og hele handlingen er skildret i et vakkert, poetisk språk. Det er nesten som en fabel der tid og sted ikke spiller noen rolle, der historien, selve kjernen er almengyldig og kan tilpasses ethvert sted og enhver tid. Vi møter en jeg – person som ikke prater men som etter et langt liv på institusjoner og i fengsel har funnet gleden i å lese og å skape sin egen magiske verden i cella i dødsgangen. Vi får aldri vite hva han har gjort, men vi forstår at det er noe helt unevnelig og at han sitter der med god grunn. Som dødsdømt har han ikke mulighet til å bevege seg rundt, men gjemt i sin lille celle forteller han fengselets og de innsatte sin historie. I hans verden er det gamle, slitte fengselet et magisk slott med gullhester i kjelleren som tramper av gårde og får hele bygget til å riste hver gang en innsatt blir henrettet. Det er små menn som hamrer i veggene slik at det er vanskelig å tenke, skumle vesener som sniker seg frem ved forbrenningsovnen og stjeler varmen fra de kremerte fangene og fugler som spinner en florlett vev av støv ute i luftegården om natta. Vi lesere forstår jo at dette er noe han gjør for å overleve, og gjennom historiene hans får vi høre om overgrep, voldtekter, drap, indre justis og korrupsjon. Det er noe med det vakre språket, jeg – personens fantasi og det faktumet at de grusomme hendelsene i stor grad kun blir antydet, som gjør at de oppleves så mye sterkere. Det vakre forsterker det stygge og fæle:

So many complaint kites rain out of Risk’s cell that they clog the walkway drains like rotten paper leaves. The men have to climb over the huge sodden piles on the way to mess, ant hey track pieces of paper that say help into the mess hall, where the wet papers roll into tubes that say please and are smeared into gray pulp on the floor on the men’s boots that say me. This is the way it is, in this enchanted place. s 84

Vi møter også The Lady, etterforskeren som på bestilling fra forsvarerne går inn og leter i livene til de dødsdømte innsatte for å eventuelt kunne få bygd opp en ankesak . Hun er kjent for å være svært god, men da hun får i oppdrag å grave i hemmelighetene til York – en av de mest fryktede fangene på dødskorridoren, oppdager hun at hennes egen oppvekst til forveksling er lik hans. Møtet med York, som, i motsetning til de fleste han deler gang med, ønsker å dø, gjør at hun etterhvert må ta et valg mellom det de som har ansatt henne ønsker og det den innsatte selv ønsker.

Historien til The Lady er fortalt dels gjennom øynene til den stumme jeg og dels gjennom en allvitende forteller. Den gir oss et godt innblikk i hvordan det er å arbeide med de som regnes som noen av de aller farligste og hvordan oppvekst og relasjoner kan føre til at man ender opp blant disse. Det er allikevel ingen bortforklaring av ugjerningene, men heller et forsøk på å skape forståelse for at noen – på bakgrunn av hva de selv har opplevd – kan utføre monstrøse handlinger. Skildringene i delene som omhandler The Lady og hennes undersøkelser er mer grafiske enn de som jeg – personen forteller om, men de er på samme måte skrevet i en poetisk stil der det mer antydes enn beskrives. Rene Denfield mesker seg ikke i fæle detaljer, men hun beskriver akkurat nok til at The Lady og vi lesere kan pusle sammen bitene:

His medical records were cursory, as if Dr. Hammond didn’t have the time to bother with the unwanted. But each limited entry told a terrible story. Dislocated hips at age one – as if someone had spread his little legs into a frog shape and pressed with adult weight. Strange illnesses that came and went. Burns to the arms at age two. A «wet gray fungus» growing near his anus for the better part of a year when he was only three. Will not respond to sulfur, the doctor had  written, and seemed to give up until the fungus went away on its own. Missing clumps of hair. Partial unexplained deafness. Broken toes, lacerations, burns to fingers.

If child abuse had a record, this was it. s 63

Det er rått og jævlig det som er beskrevet, men det verste er nesten det som ikke står der.  Det finnes så utrolig mange andre eksempler – flere som er mye mindre eksplisitte enn dette, men jeg tror det holder med ett.  Det alle beskrivelsene har til felles er at de setter i gang så mange tanker og gir så mange bilder at det er helt umulig å legge fra seg boka uberørt.

Jeg leser ikke The Enchanted av Rene Denfield som en politisk roman for eller mot dødstraff, selv om jeg sitter igjen med et inntrykk av at forfatteren ikke er blant de sterkeste forkjemperne for denne straffen – og det er noen ganske skarpe kommentarer rundt både dødstraff og fengselsvesen. Jeg leser den heller som et forsøk på å vise at bak disse uhyrlige handlingene som blir begått er det et menneske, at de fleste «monstrene» på death row ikke var «monstre» i utgangspunktet, men at det et eller annet sted på veien gikk så utrolig galt.

Men who have not been violated dont’t understand what it is like to have the edges of your body blurred – to feel that every inch of your skin is a place where fingers can press (…) When your body stops being corporeal, your soul has no place to go, so it finds the next window to escape.

My soul left me when I was six. It flew away past a flapping curtain over a window. (…)

When you don’t have a soul, the ideas inside you become terrible things. They grow unchecked, like malignant monsters. You cry in the night because you know the ideas are wrong – you know because people have told you that – and yet none of it does any good. The ideas are free to grow. s 111 – 112

She imagines little York, growing the gawky legs of adolescence, sitting in his room by himself for days, eating the wallboard for hunger. Until a sees hatched and traveled up his spine. Thinking of nothing until the nothing became something bad. How many other thoughts – good thoughts – could have come to you instead, she thinks. s 218

 

Rene Denfield gir ikke noen svar, og jeg tror heller ikke det finnes et universelt svar på hvorfor, men det er noe å tenke over; lukker vi øynene og ser en annen vei, i stedet for å ta en ekstra kikk?  Er vi noen gange, uten å ville det, med på å skape et «monster»?

The Enchanted er en magisk og vond bok om svik, skyld, soning og ikke minst,det å forsone seg med det man har gjort. York og jeg – personen er blant de få på dødskorridoren som faktisk ønsker å dø, og som ser på døden som en måte å slippe vekk fra sine indre demoner. The Lady prøver å forsone seg med sin egen barndom og  mor, mens de andre karakterene vi møter, på ulikt vis, prøver å innfinne seg med sin egen skjebne – noen klarer det, andre ikke. Dette er ikke en roman med lykkelig slutt, i alle fall ikke i den tradisjonelle betydningen, og det hadde heller ikke passet i en slik alvorlig og tung historie. Men litt magisk er den, allikevel.

Anbefales på det aller sterkeste! Les!

(Rene Denfield har faktisk den samme jobben som The Lady i virkeligheten, dette er også hennes debutroman).

5 thoughts on “The Enchanted av Rene Denfield.

  1. Tilbaketråkk: #3/2014: Hvordan ligger jeg an?!? | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s