Hustvedt – prosjektet: Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl.

Da har jeg fullført de to første bøkene i mitt Siri Hustvedt – prosjekt;  Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl. Jeg har tidligere postet et innlegg  med et VENN – diagram,  der jeg har forsøkt å visualisere likheter og ulikheter mellom de to romanene. I dette innlegget vil jeg gå nærmere inn i begge bøkene. Det vil ikke bli en vanlig anmeldelse,  men heller en tekst der jeg ser på ulike punkter knyttet til romanene, blant annet temaer og min opplevelse av dem.

Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl er de to første romanene til Siri Hustvedt,  utgitt henholdsvis i 1992 og 1996.

I Med bind for øynene møter vi den unge studenten Iris Vegan. Det er en samling av fire historier fortalt i ukronologisk rekkefølge, der Iris møter personer som gjør inntrykk på henne,  som pusher grensene hennes og som utfordrer hennes opplevelse av seg selv, hennes identitet:

– Mr M: en mystisk mann som ansetter henne for at hun skal beskrive, levendegjøre gjenstandene til en død kvinne.  Denne delen er merkelig, ubehagelig og intim lesing. Det er vanskelig,  både for Iris og meg som leser, å forstå hans motiver. Da han til slutt ber henne om å gi ham en personlig gjenstand oppleves det som om han på den måten ber henne gi ham en del av seg selv.
– Fotografen George: en kompis av Iris sin daværende kjæreste.  Han er en kikker, en som sniker seg innpå folk og tar bilder av dem i ulike situasjoner.  Han tar et bilde av Iris som blir en suksess, men som hun selv blir skremt av. Under fotograferingen slipper hun seg løs, føler seg fri, men resultatet blir et bilde hun ikke kjenner seg igjen i, det blir for nært og for ulikt måten hun opplever seg selv på.
– Mrs O: en gammel, dement kvinne som Iris deler rom med under et sykehusopphold.  Hun utfordrer særlig Iris sine fysiske grenser ved å legge seg i sengen med henne og kysse henne.

Disse tre personene gjør, som nevnt,  noe med Iris, både på det psykiske og det fysiske plan. Deres handlinger gjør at hun på et vis mister en del av seg selv i situasjonene.

Romanens hoveddel, slik jeg tolker det, er den siste historien som tar for seg Iris sitt forhold til den eldre, gifte professoren; Rose. Denne historien er delt inn i to, en del som foregår før de tre andre historiene og en del som foregår i etterkant, noe som igjen knytter alle episodene sammen til en helhet. I den første delen av historien om Iris og Rose arbeider de sammen om å oversette en tysk kortroman om den sadistiske guttungen Klaus (digresjon: minner meg veldig om Johan Borgens Lillelord). Karakteren Klaus påvirker Iris veldig i denne prosessen,  hun gjør hans historie til sin egen. Hun blir Klaus; kler seg i en herredress, går ute om natten og oppsøker lugubre steder. Som ham tør hun å gjøre ting som hun ikke våger å gjøre som seg selv. Den fiktive Klaus og den ekte Iris går i hverandre. Det å være ham, være en annen, er nesten skildret som en rus, noe hun blir avhengig av.

Den andre delen forteller videre om forholdet mellom professor Rose og Iris og deres tiltrekning av hverandre. Jeg opplever at kjemien mellom dem hele tiden har en mørk, erotisk undertone, men det er ikke før i romanens siste del at de faktisk innleder et seksuelt forhold.  Også i dette forholdet står identitet i fokus. Rose og Iris leker med roller, ingen av dem er seg selv, i stedet tar de på seg masker og blir noen andre. Når de til slutt blottstiller seg selv så er kjemien borte.

Jeg opplever Med bind for øynene som en mørk roman, den er suggerende, intens og egentlig ganske ubehagelig å lese. Den føles svært personlig, og jeg tok meg i å se for meg en ung Siri Hustvedt under lesingen. Beskrivelsene av Iris, det faktum at Iris er Siri baklengs og at Vegan også er moren til Hustvedt sitt navn forsterket denne følelsen, uten at det egentlig har noe å si for selve leseopplevelsen. Den var svært sterk uavhengig av om det er et snev av virkelighet eller ikke i romanen.

Et annet element som var med på å skape denne intense og mørke leseopplevelsen er fortellerstilen. Romanen er skrevet i 1.person, der det er Iris som er fortelleren, men jeg synes det er veldig tydelig at Iris ser tilbake på disse opplevelsene. Episodene som den mer uerfarne Iris opplever skildres gjennom et mer modent, mer erfarent blikk.  Dette skaper en distanse mellom språket – hvordan den modne Iris formulerer seg – og den unge Iris sine opplevelser, som jeg synes fungerer veldig godt. Jeg tror nesten romanen kunne blitt for ubehagelig nær uten denne avstanden mellom hendelsene og fortelleren.

Med bind for øynene er, for meg, en roman om modning, en beretning om veien mot å finne seg selv og bli voksen. Jeg synes den gir et godt og sannferdig bilde av hvordan det er å være ung, å skape sin egen identitet og få den utfordret både av andre og seg selv. Hustvedt har skrevet en tankevekkende roman som skaper refleksjon hos meg som leser; Hva er identitet? Vil måten andre ser og opplever meg gjøre noe med hvordan jeg opplever meg selv? Er identitet knyttet til selvet eller til andres opplevelser?

En roman som røsker og sitter i kroppen lenge.

The Enchantment of Lily Dahl er en annen type roman, selv om den også har flere av de samme temaene, blant annet identitet, hvordan man oppleves av andre og kunst. I motsetning til Med bind for øynene har den en kronologisk handling. Vi følger Lily Dahl og hennes hverdag som servitrise og aspirerende skuespiller i Minnesota.

Jeg synes at denne romanen er mer utadvendt, vi blir introdusert for mange karakterer og får et godt bilde av hvordan småbylivet på den amerikanske landsbygda kan være. I Med bind for øynene viser Hustvedt at hun mestrer til gangs å gå dypt inn i enkeltmenneskets psyke, i The Enchantment of Lily Dahl viser hun at hun også er urolig god til å gå bredt ut og beskrive et lite samfunn. Selv om hun fokuserer på hovedpersonen Lily og hennes nærmeste relasjoner, så er også bikarakterene, for eksempel gjestene på kafeen, levende og flerdimensjonalt skildret. Hun får frem alle særhetene og snålhetene hos byens originale på en ærlig, men også kjærlig, måte. Selve byen er også beskrevet på en slik måte at den nesten fremstår som innhyllet i en mystisk og gåtefull tåke. Den minner meg om Twin Peaks!

Lily Dahl selv er en tøff og modig heltinne,  og i motsetning til Iris er hun mer proaktiv, hun får ting til å skje – selv om også hun havner i situasjoner der hennes opplevelse av seg selv blir utfordret.  Hun er mer utadvendt, og jeg opplever at dette påvirker stemningen i hele romanen, den har en større letthet over seg, til tross for at den også er ganske mørk og mystisk. Synsvinkelen er 3.person, og selv om vi får vite Lilys tanker og følelser,  så fikk jeg ikke den samme intense, altoppslukende leseopplevelsen som jeg opplevde med Iris. Det synes jeg forøvrig ikke gjorde noe. The Enchantment of Lily Dahl er, som nevnt, en helt annen type roman en Hustvedts debutroman – til tross for likheter – og det synes jeg er forfriskende og bra. Den er svært godt skrevet, har et interessant og snålt persongalleri og en spennende historie. Den er mer handlingsdrevet enn historien om Iris, samtidig som den også fokuserer på karakterutvikling, og jeg tror kanskje den er mer tilgjengelig?

God bok!

Jeg ser frem til min neste bok i Hustvedt – prosjektet mitt; What I loved. Hustvedt er bra!