Jardin du Luxembourg og The three av Sarah Lotz.

(Påbegynt første uke)
Varmen, sola og knallblå himmel har kommet til Paris – og med det så trekker jeg til parkene. Jeg har store planer om å utforske Parc Monceau og Parc de butte Chaumont,  men enn så lenge har jeg holdt meg til den, for meg,  mer kjente Jardin du Luxembourg. (Siden dette innlegget blir postet senere så har jeg allerede besøkt Parc Monceau).

image

Den ligger ikke så langt unna der jeg bor. Faktisk så ligger den mye nærmere enn det jeg trodde! Vanen tro tok jeg den samme ruta som i fjor;  opp til Boulevard Saint Germain, inn ved Cluny og opp Boulevard Saint Michel. Da jeg skulle bevege meg hjem igjen la jeg merke til noe kjent;  den innpakkede kuppelen til Phanteon. 

Hmm? Er ikke den rett ovenfor min egen lille smett?  Jeg tok sjansen og ruslet mot kuppelen, tok elegant til venstre og ruslet nedover.  Jo da,  plutselig,  på null komma svisj, var jeg nede på Saint Germain og kunne se ned på Notre Dame og – med røntgensyn, hvis jeg var en superhelt – på min egen bygård.

Det er det som er morsomt med Paris. Det er ikke snakk om så store avstander, hvis man liker å gå så kan man komme seg dit man vil til fots. Og så er det alltid metroen, da. Men dersom man tar bena fatt så ser man selvfølgelig mer.

image

Vel plassert i en av stolene i Jardin du Luxembourg fant jeg frem boka The Three av Sarah Lotz og leste den ferdig.  Jeg likte den faktisk ganske godt, selv om jeg trodde at den skulle være annerledes.  Jeg så for meg, på bakgrunn av baksideteksten,  at den skulle være en horror- roman. Det stemte ikke, selv om den hadde enkelte ubehagelige elementer.

image

I korte trekk handler den om ettervirkningene etter fire store flyulykker som på mystisk vis inntreffer samtidig i Afrika, Europa, USA og Asia. Alle passasjerene dør med unntak av tre barn som mirakuløst er uskadd.  En fjerde person,  den dypt religiøse Pamela,  overlever lenge nok til å sende en beskjed til presten sin. En beskjed som setter i gang store krefter i det konservative og kristne miljøet i Statene. Er det mulig at disse barna er et symbol på at enden er nær?

Det som gjør The three interessant for min del er måten den er skrevet på, da spesielt fra del to. Første del gjorde meg egentlig litt skeptisk der vi følger Pamela før,  under og like etter styrten. Denne delen er skrevet i presens, og jeg må innrømme at jeg ikke syntes at det fungerte optimalt.  Jeg tror faktisk det ville blitt svært slitsomt å lese denne romanen i nåtidsform,  uten at jeg helt kan forklare hvorfor.  Det kan ha noe med at fortellerstemmen til Pamela og jeg ikke ble helt venner.  (Nå dør jo Pamela i løpet av denne delen,  så da var det problemet løst).

Resten av romanen er en bok i boka som forteller om ettervirkningene av flystyrtene fortalt av de som står begivenhetene nær. Dette gir romanen en spennende,  dokumentarisk form som jeg likte veldig godt.

Vi får aldri noe ordentlig svar på hvorfor de tre barna overlevde, om det er et tegn på dommedag eller noe annet mystisk.  Vi blir i det hele tatt ikke godt kjent med barna, vi får ikke vite noe om deres opplevelser fortalt gjennom deres øyne,  fra deres ståsted. Vi blir bare kjent med dem gjennom det personer nært og fjernt dem forteller. Jeg opplever de mer som bipersoner, som katalysatorer for de videre hendelsene. På en måte kunne jeg ønsket å få vite mer om dem, samtidig er det noe med denne uvissheten som skaper spenning og driver handlingen videre. Er det noe alvorlig galt med barna eller er det omgivelsene,  drivet etter å skape en myte, som er riv ruskende gale? Jeg tror også at det ville vært et brudd med den dokumentariske formen å gi stemme til barna.

Formen gjør også at jeg opplevde å komme svært nær de som fikk fortelle sin historie, og selv om ingenting blir bekreftet eller avkreftet og hele historien egentlig slutter svært åpent,  så likte jeg romanen godt. Jeg synes at den gir et bra og troverdig bilde av massehysteri og hva fundamentalisme kan føre til.

Vel hvert å bruke noen lesetimer på, med andre ord.

image

Au revoir!

4 thoughts on “Jardin du Luxembourg og The three av Sarah Lotz.

  1. Det er så fint å følgje Parisvandringane dine, både her og på instagram. Du får verkeleg fram stemninga i byen. Eg mimrer tilbake til ferien for nokre år sidan, som dessverre var altfor kort.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s