Unnskyld av Ida Hegazi Høyer.

Med utdelingen av Bokbloggerprisen 2013 friskt i minnet er jeg nå på jakt etter nye, spennende og gode bøker som det kan passe å nominere til neste års pris. Jeg har dessverre ikke fått lest så mange av årets norske bøker, men har satt meg som mål å lese noen nøye utvalgte titler frem mot jul som jeg håper er så glimrende at en nominasjon er uunngåelig.

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er en slik interessant bok, en bok som jeg, for å være helt ærlig, ikke hadde hørt noe om før forlaget tok kontakt og lurte på om jeg ville lese, men som med sin synopsis pirret nysgjerrigheten min såpass mye at jeg ganske kjapt sa ja takk til tilbudet. Og det angrer jeg ikke på! Unnskyld er så langt den aller beste norske 2014 romanen jeg har lest! Og slik det alltid er når man oppdager en ny favoritt – det skal bli veldig vanskelig å dytte den ned av tronen.

Følg med videre, så skal jeg forsøke å forklare hvorfor.

Først et sitat fra baksideteksten:

«Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendende dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.»

Unnskyld handler om ei ung jente som møter en ung gutt. De forelsker seg, flytter sammen og planlegger bryllup. De er sikre på at det skal være dem for alltid. De skaper seg en myte rundt sitt eget forhold, men litt etter litt begynner fasaden å slå sprekker. Det er allikevel ikke en tradisjonell kjærlighetshistorie der noe etter hvert går galt, det er nemlig noe som er fryktelig galt helt fra starten av.

IMG_20140926_171010

Romanen er skrevet som en bok der jenta forsøker å skildre hennes og hans forhold. Hun, jeg – fortelleren, henvender seg direkte til kjæresten, til «deg». Dette er et grep som både kan fungere og ikke fungere, det er noe med at spenningen, drivet etter å vite hvordan det går med fortelleren kan bli litt redusert – særlig hvis det er en roman der store deler av handlingen er knyttet til spenningen om fortelleren, romanens jeg, vil klare seg. Stjålet av Lucy Christopher er et eksempel på en bok der dette narrative grepet ikke funket noe særlig. Takk og pris er Hegazi Høyer sin roman et eksempel på det stikk motsatte. Det fungerer som et skudd! Men hvorfor passer det så godt i denne romanen, kan man jo lure? Jeg tror det er flere årsaker, men hovedårsaken, som jeg ser det, er at vi allerede – i løpet av det første kapittelet – vet hvordan historien ender. Det er aldri en spenning eller en forventning hos meg som leser i  forhold til hvordan det kommer til å gå med kjæresteparet, det vet jeg jo allerede. Det jeg ikke vet, og som er drivet i historien, er hvorfor det ender som det gjør. Unnskyld er historien om dette, og et forsøk fra jeg – personen til å både forstå kjæresten og hvorfor han reagerer som han gjør og til å gi ham en stemme og fortelle hans historie. Dette gjør at romanen blir veldig nær og intim å lese, det er nesten som om jeg, som leser, sniker meg inn og observerer noe som egentlig ikke er ment for meg. Jeg synes at denne intimiteten, nærheten gjør at jeg virkelig tror på historien, på karakterene og på hendelsene. Det er ubehagelig, men å, så ekte!

Unnskyld minner meg på sett og vis om Fugletribunalet. Ikke fordi de egentlig er så like, Ravatn og Hegazi Høyer skriver med to særegne stemmer, og formen og karakterene er også annerledes. For eksempel så hadde jeg med Fugletribunalet et ørlite håp om at det skulle gå bra, at Bagge plutselig skulle vise seg å være en ålreit fyr og at alle levde lykkelige alle sine dager, slik hadde jeg det ikke med Unnskyld, og selv om noe av det sikkert skyldes at jeg allerede etter første kapitel vet hvordan det ender, så  tror jeg det i hovedsak skyldes fordi den Sebastian som jeg – personen skildrer er så  «av» fra første møte. Det er noe som er fullstendig feil; bare en snikende mistanke i begynnelsen, men så eskalerer det.  Nei, det er mer den følelsen jeg fikk både mens jeg leste og umiddelbart etter at jeg var ferdig med dem – følelsen av å bli psykisk skamslått, følelsen av at noen røsker ut hjertet mitt, tråkker det flatt, sparker det , slår det og  trykker det – ødelagt – inn i meg igjen – som er lik. Det er den klaustrofobiske stemningen; de to, alene sammen i leiligheten, i huset, ute i skogen, ved havet. I begge bøkene sentrerer handlingen seg rundt de to, hun og han, du og jeg, avsondret i stor grad fra samfunnet rundt. I de tilfellene der jeg – karakteren  i Unnskyld er sammen med andre enn kjæresten, så er det allikevel en form for distanse, det er noe surrealistisk over skildringene av det søte barnet i barnehagen som plutselig biter henne i halsen og kjærestens deprimerte mor og fraværende far.

IMG_20140928_103214

Ida Hegazi Høyer har en helt særegen skrivestil.  Hun bruker blant annet  mange, lange setninger, mange kommaer og oppramsing, noe som gjør at jeg opplever teksten som veldig insisterende. Fortelleren vil hamre historien sin inn i leseren, hun vil at leseren skal forstå. I andre deler av romanen er fortellerstemmen nær og var. Jeg synes disse skiftende i teksten  fungerer veldig godt med skiftene i handlingen. Innhold og tekst forsterkes av hverandre. Forfatteren er også utrolig god på å skildre hendelser så levende at jeg fremdeles, to uker etter at jeg fullførte romanen, bare trenger å lukke øynene for å se de tydelig for meg.

Løgn og sannhet står sentralt i romanen og Hegazi Høyer tar opp flere store spørsmål:. For hvor godt kjenner vi egentlig den vi elsker? Og hvor godt kjenner den vi elsker egentlig seg selv? Hva skjer med et menneske som har opplevd noe så grusomt at alt er fortrengt? Skaper man en  myte om seg og sin familie, en livsløgn? Og hva skjer når noen prøver å trenge inn, når realitetene presser på og vil bli synlige? Forfatteren gir også et mulig svar på disse spørsmålene. Disse spørsmålene og svaret som blir gitt, sammen med alt jeg har forsøkt å sette ord på i denne teksten, er med på å gjøre Unnskyld av Ida Hegazi Høyer den aller beste 2014 romanen jeg har lest i år! Ja, den er ubehagelig, men så utrolig velskrevet og god!

Anbefales på det aller varmeste! Les! Nå!

Ellikken, Les Mye og Tine har også skrevet om romanen.

Tusen takk til Tiden forlag for dette eksemplaret.

14 thoughts on “Unnskyld av Ida Hegazi Høyer.

  1. Jeg har ikke villet lese omtalen din før jeg var ferdig med min egen. Enig med deg i at dette var ei veldig, veldig fin bok, vond på en god måte. Synes du har fått fram veldig mye fint i din anmeldelse, både tankene rundt intimiteten og hvordan språket hamrer teksten inn i leseren. Dette er ei sånn bok der jeg føler jeg kunne diskutert detaljer i timesvis, elsker sånne bøker.

  2. Tilbaketråkk: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol. | siljes skriblerier

  3. Tilbaketråkk: Samlesing: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer. | siljes skriblerier

  4. Tilbaketråkk: Finne ly av Aina Basso. | siljes skriblerier

  5. Litt jentete anmeldervinkling, men forståelig nok. En knallsterk bok som i motsetning til en del samtidslitteratur vil overleve tidens tann

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s