Mine fem år som far av Bjarte Breiteig.

Jeg minnes så vidt at jeg utbasunerte i januar/februar at jeg absolutt ikke skulle benytte meg av samleinnlegg når nominasjonen av Bokbloggerprisen 2014 nærmer seg. Særlig ikke i forbindelse med bøker jeg både har på en potensiell nomineringsliste og er relativt ukjente. Og her sitter jeg da, i november, leselysten har endelig kicket inn, bøkene leses raskere enn jeg rekker å skrive om dem, og bestemmer meg for å skrive et samleinnlegg…

NEI! Et innlegg om en roman! Hjelpes! Noen av de gode intensjonene for leseåret 2014 må jo slå til!

Jeg får la det stå til!

Første bok ut er forresten ikke ukjent. Den er for eksempel nominert til P2 – lytternes romanpris, forfatteren besøkte Brenner & bøkene for en tid tilbake og er selvfølgelig Bjarte Breiteig sin Mine fem år som far.

Temaet i romanen er velkjent; en mann og en fars fall ned i et mørke som ender med at han gjør noe helt fatalt. Den handler om Martin som er en gift og kjærlig småbarnsfar. Ja, han er så fylt av kjærlighet og omsorg at han også tar seg av sin eks – kjæreste Lillian og hennes lille datter, Selma. Utad virker han som prakteksemplaret på en velfungerende familiefar.

Så en dag ringer det på døra, det er politiet. Selma er blitt utsatt for et overgrep og Martin er mistenkt.

IMG_20141116_144657

Mine fem år som far er delt inn i fem deler. Den første delen begynner med at politiet står på døra. På den måten blir leserne  kastet rett inn i handlingen, vi får ta del i de første, forsiktige avhørene, mistenksomheten fra Martins kone Gina og hans egen, tilsynelatende, uforståelse til det han blir presentert for. Dette synes jeg er et smart trekk, det skaper en uvisshet og en nysgjerrighet som gjør at man leser videre. Denne delen gir oss også de første pekepinnene om at Martin –  «velfungerende familiefar» også har en mye mørkere side og at beskyldningene langt fra er ubegrunnet.

I de neste delene flytter vi oss frem og tilbake i tid; vi blir kjent med Martin som ung, forelsket i Lillian og etter hvert i Gina. Vi følger utviklingen hans fra å ha en jobb til å ha en drøm om å leve av det han skriver, og vi blir kjent med hans store kjærlighet til sønnene Tor og Jonas. Vi får også enkelte fragmenter fra barndommen, samt hans reaksjoner på møtet med politiet.

Romanen er skrevet i første person, det er Martin selv som forteller historien. En førsteperson-forteller er stort sett alltid en upålitelig forteller, han velger selv hva han ønsker å dele med tilhøreren, hva han holder unna og hva han ønsker å omskrive. Med det i minnet, opplever jeg Martin som en ganske ærlig forteller. Eller, for å si det på en annen måte, jeg opplever ikke at han forsøker å fremstille seg selv som så veldig mye bedre enn det han er. Sannheten er at måten han skildrer seg selv og sine reaksjoner og tanker er med på å få meg til mislike ham som karakter, ikke på grunn av det han har gjort – som selvfølgelig er forferdelig – men på grunn av alt det andre han også har gjort oppigjennom (utroskap, nedverdigende behandling av kjærester, sjalusi og merkelig oppførsel mot de han opplever som en trussel).  På meg virker han som en karakter som ønsker seg bekreftelse, både som kjæreste, som ektemann, som far, som skribent, ja, som menneske, og dersom han ikke får den anerkjennelsen han selv mener ha fortjener, så forsøker han først å dra de det gjelder ned, for så å hoppe videre til neste kjæreste, neste prosjekt. Jeg opplever det nesten som om han ikke har den ubetingede kjærligheten til de rundt seg, men at han bare later som, at han bruker dem – bevisst eller ubevisst – for å styrke seg selv og sitt selvbilde, og når han opplever at han ikke får nok anerkjennelse for den han er, så synker han dypere inn i det mørket han har i seg, og nærmere den katastrofale hendelsen.

For meg så er ikke Martins fall noe som skjer brått, men heller et stup han har balansert på kanten av siden han var barn og som når han først glipper en fot, lett blir dratt ned i en spiral der han litt etter litt blir sugd inn i mot den – dessverre – uunngåelige katastrofen. Mørket blir også en så stor del av ham, at han forbinder det med sin evne til å skape, til å skrive, at han, når han kommer helt inn i spiralens indre, oppsøker og utfører det unevnelige, det som skal ødelegge, ikke bare ham selv, men også familien, Lillian og, ikke minst, lille Selma, kun for å kjenne følelsen av mørke, kontroll, skaperkraft. Det er ubehagelig, trykkende og intenst å lese om.

Bjarte Breiteig har tidligere gitt ut flere novellesamlinger, og Mine fem år som far er hans første roman. Jeg vet ikke om det er det faktumet at jeg visste at forfatteren var en novellist i utgangspunktet som påvirket meg, men jeg opplevde at novelleforfatteren skinner igjennom. I en novelle skal man fortelle en episode, en historie, med få ord. Mye må bli sagt mellom linjene, mye må bare bli antydet, gi en smakebit, en følelse av noe større. Det synes jeg også jeg kan se i språket han benytter seg av i romanen. Den inneholder ikke for mange ord, språket er rent, konsist og uten masse snirkler og dikkedarer. Det som er skrevet ned har en funksjon for handlingen. Sånt liker jeg! Jeg liker også at Breiteig går inn i handlingen uten å ha en moraliserende pekefinger. Alle vet, også Martin, at det han gjør er grusomt og feil, og det er en styrke i teksten at forfatteren selv ikke går og sier at «Dette er feil», romanens skildringer av hendelser og Martin sine tanker viser selv hvor feil handlingen er. Vi lesere trenger ikke overforklaringer.

Slutten forstyrrer meg litt, selv om det er en selvmotsigelse mot alt jeg nevner avslutningsvis i forrige avsnitt. Martin har sonet, han savner sønnene og det han en gang hadde, men samtidig så bagatelliserer han sine egne handlinger mot Selma og han føler egentlig ikke skyld i like stor grad som han burde:

Jeg utfordret dem, fikk dem til å gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort, utvikle seg. Og jeg inkluderte Selma. Og dette ble det aldri fokusert på, at jeg var som en far for henne. Det ble aldri nevnt. Ingen var interessert, for det handlet bare om det gale jeg hadde gjort. Og jeg spør meg: Hvem gjorde Selma til et offer – var det bare jeg? Og jeg spør: Hva var verst for henne – det jeg gjorde, eller det hun ble utsatt for etterpå, da alt skulle opp i dagen, da alt skulle settes ord på og snakkes om, sånn at jeg kunne få min dom, min straff? Jeg vet ikke. Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg vet at det jeg gjorde var galt, og det har jeg heller aldri nektet for. s 274 – 275

På en måte så passer det jo med den typen Martin er, men på en annen måte så gir det meg litt gåsehud.

Konklusjonen er: jeg liker romanen veldig godt, jeg synes den er en interessant og viktig bok, jeg mener den er godt skrevet og jeg synes Martin i bunn og grunn er en ganske ugrei fyr – både før og etter den fatale hendelsen. Men så er det vel ikke meningen at man skal like ham heller.

Anbefales.

Karete og Min bok- og maleblogg har også skrevet om romanen.

4 thoughts on “Mine fem år som far av Bjarte Breiteig.

  1. Veldig disiplinert av deg Silje.
    Ei bok Et innlegg = ugjennomførlig for andre -)
    Skummet siste del av innlegget (forøvrig) det første jeg leser av denne boka da jeg så det handlet om misbruk, eller mistanker og misbruk – og ble redd da var et slags Helene Uri plott (Den beste i blant oss) – og lukket øynene. Det kan jo hende jeg må lese den på kortlista.

    • He he, det kommer nok noen samleinnlegg også snart, Ingalill! Det var bare at dette innlegget ble så innmari langt med bare en bok. Tenk hvordan det ville blitt med to?!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s