Det er kanskje noe med rytmen og det lett gjenkjennelige som gjør at alle diktene jeg så langt har lest av Dorothy Parker har satt seg fast i hodet mitt. Jeg tar meg i å sitere det samme diktet igjen og igjen – inni meg, altså – mens jeg går til jobb. Og jeg må ustanselig lese et av dem høyt for mannen min. De er så gode å lese og å si høyt. De passer så godt i munnen, de kommer så fint ut.
Det var veldig fint dette diktet og gjorde meg litt nysgjerrig på diktene hennes 🙂
Så bra, Astrid Terese!
Tilbaketråkk: #2/2015: Oppsummering januar og leseplaner for februar. | siljes skriblerier