2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 2: Når du ser meg.

Første del finner du her.

Det er kanskje litt rart å beholde tittelen når jeg nå beveger meg inn i 2015, men det er to årsaker til det:

  1. Del 1 skulle egentlig ikke være en egen del, men en innledning til anmeldelsen/teksten om Når du ser meg av Siri Hustvedt. Den ble bare litt for lang til det.
  2. Jeg begynte på nevnte roman i desember og fullførte den en av de første dagene i januar – så hoveddelen av boka ble jo lest i 2014.

Så da lar jeg det stå sånn, jeg.

wpid-img_20141215_155028.jpg

Når du ser meg er altså Hustvedt sin fjerde roman, og den fjerde jeg leser av henne. Innimellom romanskrivingen har hun også gitt ut essaysamlinger, og mellom roman tre og fire ga hun ut samlingen A Plea for Eros. Som jeg skrev om i det første innlegget, så har jeg hatt et ønske om å lese alt Hustvedt har skrevet i kronologisk rekkefølge for å virkelig kunne se utviklingen hennes som forfatter – da særlig med tanke på de gjennomgående temaene som identitet og kunst som hun utforsker i romanene sine. Jeg har hørt at hun også går dypt inn i disse temaene i essayene sine, og da med en mer personlig vri. Dette hadde vært veldig interessant å lese både parallelt med romanene, samt i for – og etterkant. Det ble det dessverre ikke tid til i høst da jeg måtte prioritere lesingen av ny norsk litteratur. Men hele tiden har jeg hatt en liten stemme i bakhodet som har hvisket og lokket og fått meg til å lengte etter å dykke ned i Hustvedts univers igjen  – og da var det veldig fint at Hedda gjerne ville samlese Når du ser meg med meg, og jeg forkastet raskt ideen om å først lese essaysamlingen. Jeg hadde rett og slett ikke tid. (Men ikke vær redd – den skal prioriteres i løpet av vinteren og våren).

For meg så er det å begynne på en ny roman av Siri Hustvedt som å komme til et univers der jeg trives, men som jeg ikke helt vet hvor jeg har hen, der ting jeg ikke kan forutse plutselig hender. Under lesingen av Når du ser meg så jeg ofte for meg et bilde – et bilde som ved første øyekast ser helt vanlig ut: Det viser helt normale gater i NY, normale leiligheter befolket med helt vanlige personer. Men når jeg bøyde meg nærmere innpå for å se på detaljene så oppdaget jeg at hele landskapet og alt som er i det på en måte har fått en liten dytt, at alt er blitt ørlite grann forskjøvet. Ikke så mye at det synes ordentlig, men nok til å skape en ubalanse, en dissonans, en følelse av at noe – eller hele tablået, historien – er litt «av». Det tilsynelatende realistiske var ikke helt realistisk når jeg gikk dypt nok inn i det, det ga meg heller en følelse av noe uvirkelig.

Jeg har opplevd denne følelsen av uvirkelighet og av noe småsurrealistisk i alle Hustvedts romaner, men det opplevdes nok allikevel aller mest overraskende i Når du ser meg. Jeg tror at det kan ha noe med at nettopp denne romanen fremstår som veldig realistisk ved første øyekast:

(NB: Her mener jeg ikke surrealistisk som i Murakami sine romaner, ei heller forsøker jeg å si at romanen inneholder noe form for magisk realisme, men mer som et bilde på den ubalansen Hustvedt skaper i historien. Rop ut hvis det er et begrep som er mer riktig – og så fortsetter jeg her før jeg roter meg helt bort).

 Erik Davidsen og søsteren Inga rydder i sin nylig avdøde fars papirer. Der finner de et urovekkende brev fra en ukjent kvinne – det stammer fra hans ungdom i Minnesota under depresjonen – og de får mistanke om at faren kan ha vært involvert i et mystisk dødsfall. Erik og Inga oppsøker en bekjent av faren for å finne ut hvem som kan ha skrevet brevet. Jakten fører til at gamle hemmeligheter kommer til overflaten og familiens sår blottlegges.

(Fra baksideteksten)

Premissene er altså enkle; Erik og Inga prøver å finne ut av hva faren har holdt skjult for dem og resten av familien. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke – egentlig synes jeg ikke at baksideteksten gir et riktig bilde av hva romanen egentlig handler om. Ja, den starter med dette brevet, og søsknenes søken etter hva som egentlig hendte den natten i farens ungdom går som en rød tråd gjennom historien. Men det er kun en ultra-tynn tråd. Jeg tenker mer at det er den hendelsen som sparker i gang de andre og- slik jeg tolker det – mer sentrale hendelsene og temaene.

Selve gåten rundt brevet og det som blir beskrevet der kommer altså ganske raskt i bakgrunnen for andre hendelser, og jeg tror kanskje at det var en av årsakene til at jeg slet med å komme inn i romanen i begynnelsen. Jeg forventet en ting og fikk noe helt annet. Etter hvert som hjernen min klarte å omstille seg og jeg igjen klarte å synke ned i det Hustvedtske univers, gikk lesingen mye bedre. For det er ingen tvil – Når du ser meg er en svært god roman og det er vel verdt å stange hodet litt ekstra i muren av bokstaver i starten. Det løsner.

I typisk Hustvedt – ånd er det flere temaer og hendelser fra  hennes andre romaner som også kommer til syne i denne – og som jeg nevnte i det forrige innlegget om henne, så er det umulig å lese en roman av Siri Hustvedt uten å se sammenhenger både tematisk, i hendelser og personer. Elisabeth skrev et innlegg for en tid tilbake som blant annet handler om at det er lett å se sammenhenger som kanskje ikke er der når man leser lignende bøker tett etter hverandre. Jeg har noen ganger tenkt at alle disse sammenhengene jeg finner mellom romanene til Hustvedt kan ha sin forklaring i at jeg leste de tre første relativt tett, men det forklarer jo ikke alle sammenhengene jeg oppdaget mens jeg leste Når du ser meg. Denne ble tross alt lest nesten et halvt år etter What I Loved.

skriblerierSom dere ser fra min noe forenklede skisse, så opplever jeg at alle romanene har flere fellestrekk med debutromanen Med bind for øynene – både i forhold til temaer og episoder, i tillegg så synes jeg at What I Loved og Når du ser meg på en måte henger sammen. Det er flere årsaker til det, blant annet er romanene skrevet i første persons synsvinkel og begge fortellerne er menn som både har et noe trøblete forhold til kvinnene i livene deres, som er gode på hvert sitt fagfelt og som har et nettverk bestående av intellektuelle og kunstnere. I tillegg foregår for det meste handlingen i New York i begge romanene. En annen litt finurlig detalj er at Leo i What I Loved dukker opp i enkelte scener i Når du ser meg, noe som forteller meg at de frekventerer det samme miljøet.

Når du ser meg har, som tegningen over viser, også flere likheter med Med bind for øynene. I den sistnevnte møter hovedpersonen Iris en fotograf som sniker seg innpå motivene sine og tar bilder av dem i situasjoner der de ikke er klar over at de blir fotografert. Han invaderer på en måte privatlivet deres, han kommer for nær og kler av personene han avbilder. Det samme skjer i Når du ser meg – og på samme måte som Iris opplever at et bilde av henne, et bilde hun ikke klarer å kjenne seg igjen i, skaper furore i NYs kunstscene, opplever Erik at et fotografi tatt av ham i en situasjon han ikke hadde kontroll over også blir en «snakkis» i kunstnermiljøet. Bildene – tatt av to ulike kunstnere, i to ulike romaner og i to forskjellige situasjoner – gjør at begge hovedpersonene føler seg avkledd, avslørt og distansert i forhold til seg selv. Hovedpersonens møte med denne fotografen er blant de episodene som har den mest uvirkelige stemningen over seg.

Lenger opp i denne teksten skrev jeg at handlingen som blir beskrevet i baksideteksten kun er en liten del av romanen. Som i de andre romanene til Hustvedt er identitet viktig, og i så måte er jakten på farens – og dermed familiens – hemmelighet sentral. Fortidens «synder» kan påvirke nåtiden og personene som lever nå. Samtidig så er ikke hemmeligheten av en så voldsom art som man først får inntrykk av – og akkurat dette opplevde jeg som en liten nedtur i en ellers fascinerende og god historie. Det temaet som jeg allikevel mener er romanens hovedtema, selve kjernen, er traumer. Alle karakterene har på personlig plan opplevd et traume selv eller de må på ulikt vis forholde seg til personer som har opplevd det; for eksempel har Erik sin søster og niese mistet en ektemann og far i sykdom, mens Erik selv i arbeidet som psykoanalytiker forholder seg til traumatiserte personer daglig. Leieboeren Miranda våkner opp fra mareritt og tegner groteske bilder for å få ut følelsene og datteren hennes er så redd for å bli forlatt at hun knyter mennesker og gjenstander sammen med hvit tråd – som en kokong. I tillegg foregår handlingen i NY noen år etter 11.september 2001 og alle er dermed en del av byens og nasjonens kollektive traume. For meg blir sitatet fra side 60 selve essensen i romanen:

Traumer er ikke en del av en historie, de er utenfor historien. De er det vi nekter å innlemme i historien vår.

For det er jo slik at ingen av karakterene klarer å ta tak i det de egentlig sliter med – de velger å se en annen vei, gjøre noe annet, jobbe mer, ignorere følelsene som de ikke vil føle. Traumene, tapene, følelsene er i store deler av romanen ikke en del av den, selv om de egentlig spiller hovedrollen. Katarsis må komme – og det gjør den; når karakterene klarer å se frykten i hvitøyet, når de våger å kjenne etter, når de tør å gi seg hen, åpne seg for en annen og bli sett- og når de oppdager at de kan håndtere det.

Siri Hustvedt opererer med store tanker og ideer. Hun går dypt inn i materien og vrenger karakterene sine ut og inn. Hun skriver på en måte som både er distansert – som leser føler jeg ikke at hjertet mitt blir most – og nært. Jeg kjenner at jeg bryr meg om alle personene, og selv om hjertet mitt ikke blir knust, så blir jeg veldig følelsesmessig engasjert i både dem og deres historie.

Når du ser meg er kanskje ikke den romanen av Siri Hustvedt jeg vil anbefale noen å starte med, men har du først lest og likt andre bøker av henne, så kan du trygt kaste deg over denne. Den er kjempegod!

Jeg er fremdeles en FANGIRL!

6 thoughts on “2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 2: Når du ser meg.

  1. Tilbaketråkk: #2/2015: Oppsummering januar og leseplaner for februar. | siljes skriblerier

  2. Dette var en veldig flott omtale, Silje! Og det var spennende om lese om de tematiske fellestrekkene boka har med resten av Hustvedts produksjon. Da satt du henne fint inn i en kontekst som jeg opplevde mangla da jeg leste boka.

    Jeg er helt enig i mye av det du trekker fram, for eksempel at den noe upresise baksideteksten skaper forventninger om noe annet enn det en får, men at nettopp denne romanåpninga setter i gang resten av handlinga. Nedturen etter avsløringa av hemmeligheten deler jeg også, samt at det er traumer som er den egentlige tematikken (eller sorg, som jeg skriver). Og det er kanskje ikke så rart, boka heter jo boka opprinnelig «The Sorrows of an American». Den norske tittelen er likevel fin, fordi den kan tolkes på flere måter. Hvordan blir vi egentlig sett, når, og av hvem? Det opplever jeg at Hustvedt forsøker å utforske her (bildet av Erik et godt eksempel). Og for meg lå det mellom linjene at ofte skaper ens egen sorg eller traumer en slags skylapper, slik at en ikke egentlig er i stand til å se seg sjøl, eller andre. Å våkne opp, eller å ta tak i problemene, er det som trengs for at en skal klare å leve med seg sjøl og andre, og ikke bare overleve.

    Jeg er også enig i at boka er det du kaller småsurrealistisk, verden er ørelitegrann forskjøvet. Du bruker et fint bilde på det. Jeg vil nok kalle det underliggjøring, og mange kunstnere hevder at dette er kunstens egentlige, eller viktigste, rolle eller funksjon, der en gjennom en annerledeshet, som en underliggjøring, tar grep om verden og får publikum til å se det hele på en litt annen måte. Langt på vei er det jo det Hustvedt gjør her.

    Takk for hyggelig samlesing – jeg gjør det gjerne igjen! Hustvedt er kanskje ikke min favoritt, men det var veldig fint å få lest boka, og interessant å kunne sette henne inn i en større sammenheng som forfatter. Kom gjerne med forslag til andre spennende damer jeg bør lese.

    • Hei, og takk for lang og grundig kommentar! Beklager at jeg har vært treg med å svare. Det er interessant å se at vi egentlig er enig om mye i denne romanen, samtidig som leseopplevelsene er så ulike.
      Underliggjøring – det var begrepet jeg lette etter! For det er jo noe som er «av» med både karakterer og hendelser. Jeg liker dette grepet godt.

      Samlesingen var bra, og jeg leser gjerne noe annet sammen med deg 🙂

  3. Tilbaketråkk: 13.desember: Bra damer! Lesemål nr 2/2016 | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s