Seige april.

La oss spole tiden tilbake til påske og april.  Full av entusiasme gjøv jeg løs på en ganske ambisiøs lesebunke; klassikere, samlesing og biografier skulle leses. Hele 6 stykker!  Ja, gjerne mer!
…….
…..

..

Realitetssjekk. Jeg leste tre. To av dem fra bunken. Et klassikerkryss og to nyanskaffelser. Og halvparten av en tvangspåmeldt lesesirkel-biografi, mer om den i mai – innlegget. Kvalitativt var det stort sett godt over gjennomsnittet bra, så jeg skal absolutt ikke klage.

image

Første bok ut var Not that kind of girl av Lena Dunham; en personlig essaysamling om det å vokse opp, kropp, sex,  kjærlighet og vennskap.  Jeg liker Dunham, jeg liker Girls og jeg likte boka mye mer enn det jeg i utgangspunktet trodde jeg ville. Jeg innrømmer det – jeg trodde at jeg muligens var litt for gammel for den, at jeg ikke ville relatere helt til den. Men der tok jeg feil. Lena Dunham skriver så godt, så eksakt og så ærlig om å være usikker på seg selv, om ønsket om å finne «den rette», om psykiske vansker, om overgrep og om det å tørre og være seg selv. Hun setter ord på ting jeg selv gikk og grunnet på som barn, ungdom og ung voksen og gjenkjennelsesfaktoren er til tider nesten for stor! Den er noen ganger  klein og svært ofte utleverende, men det er det som gjør samlingen så god og viktig. Lena Dunham er ei bra dame!

Etter Not that kind of girl trengte jeg litt fransk determinisme, og i den forbindelse passet Emile Zola perfekt! Hans roman Therese Raquin var min utvalgte «klassiker med navn i tittelen».  Den er også en 1001 -roman. Og hva jubler man ut når slike ting oppstår?
Hm?
?
Dobbeltkryss! \●/
                             |
                            /\

image

Therese Raquin handler om den unge, foreldreløse jenta Therese som blir giftet bort til den sykelige fetteren Camille, som hun også har vokst opp med. Sammen med ektemannen og hans mor, flytter hun til Paris der hun og tanten driver en liten butikk i en mørk passasje i 6. arrondissement. Therese har innfunnet seg med situasjonen – bundet som hun er i et kjærlighets- og lidenskapsløst ekteskap.  Men så en dag har Camille med seg en kollega hjem – og alt spinner ut av kontroll. 

Dette er en mørk, dyster og velskrevet  roman om menneskets psyke og om å leve – eller ikke leve – med seg selv etter at man har gjort det unevnelige. Som i all deterministisk litteratur; det ordner seg ikke til slutt. Men det er også noe av det jeg liker med romaner fra denne epoken; jeg kjenner virkelig menneskeskjebnene både i hjertet og i magen. Jeg tror at jeg trenger slik litteratur en gang i blant.
Jeg vil for øvrig skrive mer om denne i løpet av sommeren – blant annet planlegger jeg en tur i Zolas fotspor. 

Neste bok ut ble fotodokumentaren Seigmen av Bjørn Opsahl. Jeg er fangirl på min hals og billetter til Seigmen sin konsert på Sentrum Scene 10. april ble kjøpt det sekundet billettene ble lagt ut. Konserten var fantastisk med en god blanding av nytt og gammelt  – slik det skal være.

image

Og boka ble selvfølgelig kjøpt der etter at konserten var slutt. Det er Bjørn Opsahl sine bilder fra Seigmen sin noe famlende start på slutten av 1980-tallet, via de ikoniske fotografiene tatt i forbindelse med Total til de nå er samlet igjen – forsterket av fantastiske øyeblikksfoto fra konserter og av bandmedlemmene i mer private settinger – som bærer boka. Opsahl har jo fulgt Seigmen tett fra begynnelsen og er som et assosiert medlem å regne – og kommer kanskje nettopp derfor enda nærmere bandet enn en vanlig rockefotograf ville gjort. Han har en historie med bandet som strekker seg flere tiår bak i tid og det kan man se i boka.

image

Hovedteksten i boka er skrevet av Arvid Skancke – Knutsen og har form som et langt intervju der alle medlemmene i   Seigmen forteller bandets historie, med oppturer, nedturer og opptur igjen. Denne formen gjorde at jeg opplevde å komme tett på, de var så ærlige og åpne.- og fangirlen i meg ble enda litt større! Harald Rosenløw-Eeg  bidrar også med kortere, mer skjønnlitterære, tekster om bandet. Det er nok disse tekstene jeg synes er best skrevet, men det er helheten med disse to ulike sjangrene og Opsahl sine bilder som gjør boka til en fullkommen leseopplevelse.
Fangirl eller ikke!

image

Så – alt i alt – april er godkjent. Hvordan det gikk i mai?
Vent og se 🙂

3 thoughts on “Seige april.

  1. Fascinerende innlegg 🙂 Jeg syntes at mai var temmelig seig, i forhold til april. Vet ikke hvorfor. Føltes ut som om måneden aldri tok slutt og jeg leste ikke så mange bøker som jeg håpte. Så håper jeg leser flere i juni. Håper du koste deg på Seigmenkonserte (sjalu). God helg:)

  2. Tilbaketråkk: Bokhyllelesing #8: Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s