Rebelske mai – det jeg leste før fantasien tok meg.

Der april kom og gikk i sneglefart, var mai en måned preget av anarki og rebelske lesevalg.

«Hva skal jeg egentlig med en leseplan? lurte jeg jevnlig på.

«Bryte den,» var svaret jeg fikk.

Så da gjorde jeg det.

Til gangs.

Selve bruddet med leseplanene var et varslet brudd – i den forstand at jeg allerede da jeg skrev maiplanene, kjente suget etter fantasy og magisk litteratur. Det var som om hele meg verket etter å besøke andre verdener, møte andre typer karakterer og fordype meg i mer handlingsdrevet litteratur. Men – jeg fulgte den opprinnelige planen i ei uke før jeg ga etter, og leste både Hemingway sin A Moveable Feast (som ga meg et klassiker kryss) og Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham (tvangspåmeldt i forbindelse med Moshonistas biografisirkel). Førstnevnte likte jeg godt og jeg skrev faktisk en egen tekst om den (kryss i taket!), den andre mislikte jeg sterkt.

Hvorfor?

Følg med.

Anne Perry and the murder of the Century handler om to jenter  fra Christchurch, NZ,  som på 1950 – tallet planlegger og dreper moren til den ene jenta. Saken sjokkerte og fascinerte både i sin samtid og den dag i dag. Spørsmålet er hvordan to 15 åringer kunne få seg til å planlegge en slik handling for så å faktisk fullføre det – uten å vise anger i etterkant, under politiavhør og i retten? Peter Graham forsøker å finne svar, og det er uten tvil en svært interessant sak både med tanke på det psykologiske aspektet; jentenes utvikling av en felles fantasiverden, deres tilbaketrekning fra andre – både jevnaldrende og familie, og deres narsissistiske vesen og det kriminalhistoriske. Og det kunne blitt en fantastisk spennende bok! Men det ble det jo ikke…

Det er flere ting som gjør at dette fungerer godt under godkjent:

Peter Graham sitter tydeligvis på et vel av informasjon knyttet til denne saken, og jeg er ikke i tvil om at det ligger et svært grundig arbeid til grunn for å samle så mye dokumentasjon. Men måten han setter all denne informasjonen sammen på blir kjedelig, tørt og refererende. Det er som om han har hatt et ønske om at alt skal komme med, noe som gjør at boka mangler retning og at den i stedet blir full av svært omstendelige og detaljerte beskrivelser av ting og hendelser som har lite relevans for saken. Det er for eksempel ikke interessant med en flere siders skildring av huset til familien Hulme og de som bodde der før familien flyttet inn (en av dem importerte orkideer, for eksempel – ikke relevant, men, men…). Jeg forstår at Graham har behov for å sette alt inn i en kontekst for å forsøke og forstå hvorfor særlig Juliet ble som hun ble, samtidig så opplevde jeg at han brukte veldig mye tid på bakgrunnen til foreldrene hennes uten at det egentlig ga noe svar på noe som helst. Kanskje det hadde holdt med noen avsnitt og at han  i stedet heller konsentrerte seg om forholdet mellom foreldre og barn?

Juliet Hulme, den av jentene som både fikk mest oppmerksomhet under rettsaken og i Grahams bok – kanskje fordi hun var den peneste og kom fra en god og intellektuell familie, i motsetning til Pauline Walker, flyttet til England etter å ha fullført straffen sin og ble etter hvert en bestselgende kriminalforfatter ved navn Anne Perry. Hun er nok den mest fascinerende og blir sett på som pådriveren både i jentenes utvikling av en fantasiverden der de tilba ulike personer som guddommer og i planleggingen av drapet på Paulines mor. Hun er også den mest psykologiske interessante og hun har tatt noen valg som godt voksen som Graham dypper litt innom uten å utforske mer. Det synes jeg er synd, for det hadde virkelig vært spennende. Men jeg tror faktisk ikke at Peter Graham evner å se linjer, å selv reflektere over det stoffet han sitter på og virkelig gå inn i materien. For eksempel når han skriver om Anne Perry som forfatter så gjør han ikke stoffet til sitt eget, han velger i stedet å gjenfortelle bøkene – inkludert hvem morderne er, og ramse opp fakta. Konklusjonene han trekker oppleves som amatørmessige og uferdige fordi han kun setter et sitat fra en person opp mot et sitat fra en annen person uten å reflektere over det. Dette kan vel sies om hele biografien, egentlig, han bare refererer det andre har fortalt og eventuelt skrevet om.

Hele biografien bærer preg av å være en refererende reportasjebok der det rådende prinsippet virker å være «alt skal med» – bortsett fra forfatterens egne tanker og stemme. Og det funker dessverre dårlig.

Tips: se heller Peter Jacksons film Heavenly Creatures som også er basert på denne saken.

Resten av mai var et sammensurium av relativt gode bøker – mer om det i neste innlegg.