Fine, våte og hektiske september – og Lila <3

September, hvordan skal jeg beskrive deg? Våt, grå og sur? Ja, det passer godt, i alle fall med tanke på været – for selv om jeg er en leser som koser meg innendørs med noe varmt i koppen, pledd og en god bok, så er det også en grense for hvor mye regn og uvær jeg tåler. Jeg trenger litt sol også.

Men, september har også vært en fin, spennende og hektisk måned! Det fjerde bokbloggertreffet og utdelingen av den andre bokbloggerprisen, med tilhørende forfatterbokbad, gikk av stabelen den 12. hos Cappelen Damm, og jeg er med og arrangerer (og bokbader!). Det er mye planlegging og møtevirksomhet som ligger i forkant av et slikt treff, men det er som alltid like godt å se hvordan alt kulminerer i smil, skravling og klemmer. Det er godt å kjenne at skuldrene, som er litt høyere enn vanlig,  senker seg i takt med at den ene etter den andre finingen dukker opp, blide og fornøyde og klare for sosialt samvær, quiz, bokbord og utdeling av prisen vår –  mange av de kjente og kjære, men også noen nykommere. (Om enn litt færre enn vanlig – neste år, da må flere komme *pekefinger*) Uansett; takk til alle som kom og som bidro til at treffet ble så bra som det ble!

Hvis du var en av de som dessverre ikke kunne komme i år, så har både Mari, Gro, Tine, Berit, Ingalill og Randi skrevet om treffet.

Så, september, du har vært travel –

men allikevel gitt meg noe lesetid! Det setter jeg pris på, og noe jeg setter enda mer pris på er at jeg har kommet inn i en god rytme slik at jeg faktisk setter av tid til å lese i hverdagen. Jeg elsker jo, som de fleste som har vært innom her jevnlig vet, TV – serier. NetFlix er min gode venninne, men også hun litt kjipe som holder meg unna det andre jeg elsker. Det er som hun lokker og lurer meg ut på galeien med den ene serien etter den andre, at hun ber meg blåse i lesemål og alle de uleste bøkene mine – selv om hyllene griner så høyt av overbelastning at de er umulig å overhøre – og heller lage meg en kopp te, smyge inn under teppet og slå i hjel noen timer sammen med henne. «Jeg har noe for en hver dagsform» synger hun til meg «Walking Dead Pretty Little Liars, Gotham… Bøker sier du? Jeg har Gilmore Girls også». Og dessverre gir jeg etter.

Til nå.

La meg introdusere «Solo tvangslesingskafe». Inspirert av Ingalill og hennes fabelaktige «Tvangslesingskafe» – noe jeg selv prøver å delta på en gang i blant når jeg har tid – har jeg nå begynt å ta meg en time på kafe cirka en gang i uka, alene med bok. Dette er jo noe jeg gjør mye av når jeg er i Paris, men hei; hvorfor skal det ikke fungere i Drammen også? Det er ingen grunn, og det fungerer godt og – har det vist seg – leselysten har gnistret til igjen og jeg klarer å lese mer hjemme også. Denne uka har det forresten vært helt sprøtt; jeg holder nå på med høstferiens sjette bok! S- J – E – T – T – E! Som i 6!

Og noen av de bøkene skal jeg skrive litt om nå:

I september leste jeg fire bøker og det er et tall jeg er fornøyd med (selv om jeg til nå i oktober har lest 3,5 bøker = jeg kommer nok til å være enda mer fornøyd om en måneds tid!). Den første jeg leste ut var Ida Hegazi Høyer sin andreroman; Ut. Den leste jeg i forbindelse med bokbadet, og jeg har tenkt å skrive et innlegg om alle romanene hennes så fort jeg har lest Fortellingen om Øde. Enn så lenge kan jeg si at den har noe veldig Høyersk over seg i skrivestilen og tematisk, men at den nok er den jeg synes er svakest av romanene hennes. Jeg ble ikke like blåst av banen som med de andre bøkene, men det er jo greit det og. Den andre romanen jeg leste var bok nummer tre i Siri Pettersens serie Ravneringene. Evna er en god og tilfredsstillende avslutning på en god serie. Deretter bar det til Paris og Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery som ble lest i forbindelse med Bokhyllelesingen. Jeg likte romanen godt, og det var selvfølgelig en bonus at den også er en 1001 – bok. Noen kryss må  jeg kunne unne meg.

Og så kom jeg til septembers aller siste bok!

De siste årene har jeg, fra sidelinjen, fulgt med på Clementine, Linn, Labben og Elida sine Man Booker – lesinger. Flere av bøkene på lang – og kortlistene har, i den perioden, blitt kjøpt inn  – og få har blitt lest. Foreløpig. Og det begynte i samme tralten denne gangen også. Langlistene ble offentliggjort. Silje leste om bøkene, fulgte med på diskusjonene og kjøpte inn de som hun var nysgjerrig på og selvfølgelig de hun var helt sikker på skulle gå videre. Kortlistene ble offentliggjort. Nei, der bomma vi litt, ja. Osv. Nei da, det var ikke så ille, av de seks bøkene som ble kortlistet har jeg fire (+ fire fra langlista), og denne gangen skal jeg faktisk være med på Clementines Man Booker read along, eller,  jeg er med. Første bok ut var romanen «alle» trodde skulle komme med videre, men som dessverre ikke gjorde det; Lila av Marilynne Robinson.

Lila er den tredje boka i Gilead – trilogien som begynner med Gilead, fortsetter med Home og avsluttes (?) med Lila. Romanene er på en måte søster – romaner som snakker til hverandre, og de må dermed ikke leses i kronologisk rekkefølge. Jeg var aldri i tvil om at jeg likte historien om Lila, men ut i boka tok jeg meg i å lure på om det ikke hadde vært lurt å lese dem i riktig rekkefølge allikevel. Jeg følte at jeg på en måte gikk glipp av noe, at det lå noe under som jeg burde ha visst, at jeg hadde noen hull og at disse hullene ville ødelegge noe for leseopplevelsen. Jeg skrev et lite innlegg om det, og Elida svarte i kommentarfeltet at hun, på grunn av sin kronologiske hjerne, hadde lest de to foregående før hun begynte på denne: Det samme hadde Stine, selv om hun var helt sikker på at hun hadde elsket boka like mye om hun hadde lest denne først (om enn at det hadde tatt litt lengre tid). Med disse to Lila – tilhengerne i ryggen leste jeg videre med den kronologiske hjernen slått av. Og det virket! Lila er en roman som vokser under lesingen og når den først har slått rot så sitter den der. Jeg tok meg i å tenke på historien og karakterene når jeg ikke leste og følte en trang til å lese videre. Jeg bare måtte ha Robinsons vakre prosa rundt meg og personlighetene og omgivelsene hun lavmælt mante frem.

Når jeg tenker på Lila nå i etterkant, både romanen og personen, så er det aller første ordet som dukker opp sterk. Lila er en utrolig sterk karakter med en veldig sterk historie å fortelle. Vi møter henne som relativt nygift med den gamle presten John Ames i Gilead, og får både servert bakgrunnshistorien hennes – barndom og hvordan hun havnet i Gilead – og historien hun og Ames er i ferd med å utvikle sammen. Teksten beveger seg frem og tilbake i tid som bruddstykker. En hendelse i romanens nåtid (eg 1950 – tallet) får Lila til å tenke på en eller flere hendelser i fortiden. Det er ingen markører på hvor i tid vi befinner oss, og det krever at man som leser er våken. Samtidig så er disse overgangene så elegante og sømløse, at det er en fryd å lese.

Jeg tenker at romanen på mange måter er en dannelsesreise der Lila gjennom sine opplevelser etter hvert erfarer at hun kan stole på folk, at det er lov å bli elsket – ja, at noen ganger så må man la seg selv bli elsket. Den handler også om å finne sin plass, å slå seg til ro uten å miste den man en gang var. Forskjellene på det livet Lila levde før Gilead, som foreldreløs. omstreifer og prostituert ,og det livet hun lever nå som prestefrue er store, men hun er allikevel Lila og hun må prøve å forene disse to versjonene av seg selv, hun er ikke hel med kun en av dem.

Det er mye mer jeg kunne sagt om Lila av Marilynne Robinson; relasjonen mellom Lila og Doll, Lila og Ames, de teologiske undringene og diskusjonene, men jeg tror jeg lar det være med det. Dette er en nydelig, velskrevet, kraftfull og var roman som jeg er veldig glad for at jeg leste. Og jeg håper den når ut til så uendelig mange! Les!

(Her er forresten Clementines read along.- side med link til anmeldelser).

Så, dette var min september. Hvordan var din?