When in Paris…

Det kommer nok ikke som en overraskelse for de som titter innom Skribleriene en gang i blant at Paris er min favorittby. Ja, jeg vil nesten påstå at den ikke bare er det, men at den også er min andre hjemby. Når jeg ikke er der så går jeg med et sug i meg, en lengsel etter byen min, gatene mine og kafeene mine, og når jeg setter meg på et fly med retning mot Paris da kjenner jeg at jeg er på vei hjem. Det er ikke slik at jeg ikke har det bra her jeg er store deler av året, jeg trives i byen jeg bor i, har en koselig leilighet sammen med mannen og sist, men ikke minst, en jobb jeg storkoser meg med. Det handler jo ikke om det i det hele tatt.

belleville

Jeg har i alle fall funnet en løsning som fungerer godt for meg og mine, hver sommer leier jeg en leilighet der nede og later som jeg er pariser i noen uker. Jeg svinser rundt, prøver å gå meg vill (noe som blir vanskeligere og vanskeligere for hver gang), er kulturell og både kjøper og leser bøker. Det er nemlig ikke mye som slår tvangslesing på en fortauskafé i Latinerkvartalet i 35 grader pluss sammen med en iskald Grimbergen Blanche, kanskje bare det å sitte i skyggen av et tre i Jardin du Luxembourg med en bok. Uansett hvor jeg sitter, så får jeg lest en god del mens jeg oppholder meg i Paris, for stort sett er det jo bare meg. Og slik var det sommeren 2015 også. Dessverre fikk jeg ikke blogget noe særlig om dem mens jeg var der, så det tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med nå.

(Den første romanen jeg fullførte var The Magicians av Lev Grossman og siden jeg har planlagt en felles anmeldelse av den og Amerikanske guder av Neil Gaiman, bare nevner jeg den her. Sånn.)

(Og det gjelder strengt tatt for roman nummer to også; A tree grows in Brooklyn av Betty Smith leste jeg i forbindelse med Bokhyllelesingen, så den kommer i et annet samleinnlegg. Jeg elsket den, så mye kan jeg si.)

wpid-img_20150627_203152.jpgDen tredje boka jeg leste i Paris hadde den treffende tittelen Sagan, Paris, 1954, og er skrevet av den franske forfatteren Anne Berest. Boka handler logisk nok om Françoise Sagan og tar for seg månedene i 1954 frem mot 18 år gamle Françoise sin sjokkdebut som forfatter. Jeg har et ganske lidenskapelig forhold til selve romanen denne boka handler om; Bonjour Tristesse, selv om jeg kun har lest den en gang, for ca 18 år siden. Men da, for 19 år gamle Silje, så var den viktig. Jeg har et indre bilde av meg selv som ligger på graset, om sommeren, i bikini og leser den mens andre bader rundt meg, og så vet jeg med meg selv at dette bildet absolutt ikke stemmer. Jeg satt nemlig på den 10 kvadratmeter store hybelen på Bøler og det var vinter. Men jeg leste i en grønn, fin Lanterneutgave fra Deichmann, det er riktig. (Det var forresten Elsi Lund som lå i sola og leste den).

Tilbake til boka – den lå på et bord på Shakespeare and Co, jeg så, jeg kjøpte og jeg leste. Den er en tynn liten sak, og i all hovedsak syntes jeg at det var interessant å følge Françoise gjennom hele prosessen fra å bli antatt til å bli et fenomen som alle ønsket å få en bit av. Anne Berest skriver godt, og jeg likte måten hun nærmest setter opp enkelte tablåer med rekvisitter og Sagan som midtpunkt rundt dagligdagse situasjoner, som ikke er dokumentert, for å formidle en stemning og en følelse. Samtidig opplevde jeg det som litt slitsomt at forfatteren skriver seg inn i så stor grad som hun etter hvert gjør – der jeg, utfra synopsis, forventet en bok om Sagan, så fikk jeg i tillegg en bok om personen Anne Berest – som jeg ikke kjente noe til. I utgangspunktet er dette et grep som kunne vært både interessant og givende, men da bør nok den som skriver boka også være en mer interessant person. Boka fikk dog bonus – og sjarmpoeng for å foregå i gater i nærheten av der jeg bodde og for å gi meg lyst til å lese Sagan igjen!

wpid-img_20150629_202539.jpgNeste bok ut var en som klarte å gi meg gåsehud samtidig som jeg satt ute i sola under en av sommerens to hetebølger! Ja, vi snakker her om «40 grader i skyggen, inne i en by med svært høye bygninger» – type hetebølge! The Incarnations av Susan Barker er en fortryllende og medrivende roman som tar oss med til Kina og landets brutale historie. Den starter med et brev skrevet til romanens hovedperson, Wang, men verken han eller vi vet hvem som er avsenderen. Det ubehagelige er at avsenderen hevder å kjenne Wang godt, ja, bedre enn han selv, fordi de har levd mange liv sammen. Og nå vil h*n få Wang til å huske også. I flere brev skildrer avsenderen deres liv sammen; som søsken, venner, elskere og fiender, gjennom de ulike dynastiene og Kinas nyere historie. I tillegg får vi kjennskap til hvordan det er å leve i dagens Kina i kapitlene som omhandler Wang selv. Jeg synes at dette er en veldig vanskelig bok å skrive om, både fordi den strukturmessig er ganske kompleks, og fordi den har en så særegen stemning over seg.  Eller skal jeg kanskje si særegne stemninger? For det er som om hver eneste inkarnasjon har sin helt egen stemning som speiler den tiden den foregår i. Og det føles så rått, så ubehagelig og samtidig så spennende å få ta del i det. For det er nemlig slik at jeg føler at jeg er der; som tilskuer til en grotesk kastrasjon under Tang – dynastiet, som en av Jiajing sine mishandlede konkubiner og som deltaker i Kulturrevolusjonen. I tekstene som den mystiske avsenderen gir Wang i forkant av skildringene av reinkarnasjonene er det et snikende ubehag som sakte, men sikkert, tar grep rundt Wang og meg som leser. Disse delene er så nifse, intense og klaustrofobiske fordi avsenderen virker å komme nærmere og nærmere Wang og hans familie etter hvert som historien utvikler seg. Det er på en måten igjen vei uten om konfrontasjonen.

Som dere sikkert skjønner så ble jeg mektig imponert av The Incarnations av Susan Baker; den virkelig er så velskrevet, god og original som den høres ut. Slutten ble dessverre en bitteliten nedtur, den føltes litt antiklimatisk – men det kan jo være bare fordi resten var så og si feilfri. Anbefales!

sevenevesJeg ble ferdig med The Incarnations i begynnelsen av juli, og resten av måneden gikk jeg rundt med en roman som krevde at jeg bar den i en sekk fordi den var så stor. Monsteret var sci- fi – romanen SevenEves av Neal Stephenson. Jeg er ikke en erfaren sci – fi leser, selv om jeg liker sjangeren (helst på film), men det var noe med denne historien som pirret nysgjerrigheten: månen deler seg i sju og verden er i ferd med å gå under. Noen få utvalgte blir sendt ut i rommet for å bygge opp et nytt samfunn som 5000 år senere er blitt hjem til flere millioner mennesker inndelt i sju ulike raser.

SevenEves er en episk roman som tok meg med helt til  begynnelsen, via utvelgelse og kappløpet om å overleve på romstasjonen i de første fasene av operasjonen, til grunnleggelsen av SevenEves og livet 5000 år etter. Og jeg likte det godt, selv om jeg følte at jeg ikke alltid hang helt med på alle tekniske og vitenskapelige krummelurene Stephenson krydrer historien med. Da var det godt å samlese med mannen slik at jeg kunne få noen forklaringer underveis. Jeg tror denne boka kunne vært en spennende utgangspunkt for en TV – serie ala Battlestar Gallactica, for den er vanvittig detaljert og alle scenene utspiller seg som i en film. Det som kanskje imponerte meg aller mest er at i en bok på over 800 sider, så mister Stephenson aldri tråden! Alt henger sammen! Det er fantastisk!

Har du lest noen av disse?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s