Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner.

Januar er tre uker gammel og i løpet av disse ukene har jeg lest tre bøker – to knuseelske bøker og en roman som kanskje er det endelige beviset på at psykologiske thrillere ikke er min favorittsjanger, selv om den  ble godkjent av «strenge Silje».

Første bok ut er den jeg nominerte høyest da jeg sendte inn nomineringene mine til Bokbloggerprisen 2015: Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg ble såpass engasjert som jeg ble, men jeg tror det er en kombinasjon av interessante karakterer med spennende, men også gjenkjennelige, historier, en varm og god rammefortelling og en original struktur som fungerte utrolig bra.

personar du kanskje kjenner

Rammefortellingen handler om Synnøve selv som skal skrive en bok om faren sin. Han har hatt en hjerneblødning, og selv om han har trent seg opp, er han ikke den faren som Synnøve forventer lenger. Hun ønsker å skrive han historie for å finne tilbake til den mannen han en gang var. Han har levd et spennende liv, men jeg opplever at dette er noe hun kanskje mest gjør for sin egen del, for å akseptere faren slik han er nå. Forholdet mellom far og datter gir inntrykk av å være like godt nå som det var før sykdommen, og Macody Lund jobber frem et nydelig og varmt portrett av både faren og av de to sammen.

Rammefortellingen brytes opp med historiene til 3 ulike kvinner. Det er den unge studenten Mari som forelsker seg i veilederen sin, Eskild, men som etter hvert finner ut at det han vil ha, ikke er den hun egentlig er. Det er noen flotte bilder i historien til Mari som tydeliggjør akkurat denne ambivalensen og det at hun forlater sitt egentlige jeg en periode for å bli en annen Mari:

Eskild legg armen rundt henne og byrjar å gå. Mari kjenner det trykke bak augelokka, rykke i mellomgolvet, ho vil eigentleg stoppe, gå ein annan veg, men beina fortset berre framover ved sida av han. Som om den eigentlege Mari smelte hovudet i husveggene saman med latteren hans og ligg svimeslått igjen på dei våte brusteinane. Så det er dette ein meiner med å miste seg sjølv, tenker Mari. Å gå og gå. fortsette vekk, ignorere ropa frå den som ligg igjen der bak. (s 129/130)

Veien fra å være betatt av en eldre, smart mann via et intenst forhold til en erkjennelse av at dette ikke er riktig er godt og ærlig skildret, og Macody Lund klarer på en bra måte å sette seg inn i 19 – åringens opplevelser og erfaringer ( – og mangler på sådan) uten at det virker påtatt eller uekte, men heller det motsatte; ærlig og ekte.

Den andre kvinnen vi følger er skuespilleren Live som er fanget i et destruktivt forhold med kjæresten Eva, og som på samme måte som Mari opplever at hun i forholdet mister seg selv. Beskrivelsene av samspillet mellom Live og Eva er så ubehagelige og gjennomtrengende at jeg satt med hjertet i halsen og utviklet pusteforstyrrelser. Det er så intens og jævlig hvordan Live lar seg hviske ut og bli noe helt annet. Som leser ønsker jeg bare å gå inn i boka og få henne vekk fra Evas makt.

Den siste kvinnen er Anna, som vi tidlig får vite egentlig er Synnøve selv. Ja, i begynnelsen blir hun kalt Synnøve, men dette endrer fortelleren kjapt (mer om fortelleren rolle kommer etter hvert). Anna skriver bok om faren sin, samtidig som hun jobber med å bearbeide et samlivsbrudd og den nye hverdagen som alenemamma. Jeg likte historien hennes godt, men det var nok ikke den jeg ble mest berørt av, selv om den, som resten av romanen er velskrevet og interessant.

Romanen er bygd opp på en slik måte at vi får rammehistorien med Synnøve og faren, før vi videre får ulike fragmenter fra de tre kvinnenes liv. Overgangene mellom rammehistorien, og skiftene mellom Live, Anna og Mari er finurlige og smarte – og overhodet ikke vanskelig å holde styr på. Den første setningen ved skifte av karakter er skrevet i kursiv, samtidig bruker Macody Lund ofte et morsomt grep der det er en overordnet forteller som geleider og frakter oss fra person til person og fra hendelse til hendelse. Det er noe filmatisk over disse overgangene og det var som om jeg så alt i film der fortelleren enkelte ganger tok meg med opp slik at jeg så Oslo i fugleperspektiv, for så å slippe meg ned på et nytt sted og med en annen karakter:

Medan Eskild studerer seg sjølv, vaknar skodespelarinna Liv (37) opp på andre sida av byen. (s 24).

Overgangene var alltid tydelige, men samtidig subtile og elegante. Et annet grep som jeg synes er både interessant og kult er at fortelleren i blant kommer tydelig frem og kommenterer ulike hendelser – både små og store. Dette bryter illusjonen om at dette er «virkeligheten», og jeg likte det.

Måten Personar du kanskje kjenner er bygd opp på med ulike episoder med de forskjellige karakterene, fikk meg til å tenke på episodefilmer som Robert Altmans Short Cuts fra 1993 og Magnolia av Paul Thomas Anderson (1999), der karakterene i de forskjellige fragmentene på et vis har noe til felles, at de alle sammen beveger seg i hverandres ytterkanter uten at de egentlig har noe med hverandre å gjøre. Slik er det også i romanen til Macody Lund. Karakterene kjenner hverandre egentlig ikke, men de berører hverandre på ulikt vis allikevel. Forfatteren er blant annet utdannet innen film, så jeg velger å tro at disse grepene og likhetene med filmmediet ikke er helt tilfeldig.

Synnøve Macody Lund har med Personar du kanskje kjenner skrevet en solid, engasjerende og veldig god debutroman. Jeg gleder meg virkelig til flere bøker! (Ja, dette var en roman jeg knuseelsket!)

For flere tekster om denne romanen – sjekk: Gro, Elisabeth, Lena, Anita og Tine.

Boka er lånt av Line.

 

 

 

 

10 thoughts on “Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner.

  1. Jeg skal akkurat til å begynne å lese denne nå! Leste bare innledningen din nå, for synes det er ganske kjekt å starte på ei bok med relativt åpent sinn, men gleder meg til å lese hele innlegget etter at jeg har lest boka🙂

  2. Takk for en meget oppklarende omtale av denne boken, som jeg ikke falt like hardt for som deg. Jeg ble faktisk ganske forvirret av alle de damene det skulle holdes styr på🙂

  3. Jeg turte ikke annet enn å skumme meg gjennom innlegget, Silje, fordi jeg holder på med nettopp denne boka i disse dager. Den minner meg faktisk litt om Linn Ullmanns roman, De urolige, antakeligvis har det noe med at rammefortellingene er basert på et far/datter forhold. Valget av engasjert forteller gir meg litt assosiasjoner til barnebøker, der er det jo ikke så sjeldent med en lignende type forteller.

    • Enig i assosiasjonen til De urolige. Jeg leste dem rett etter hverandre og hadde i utgangspunktet tenkt å skrive et samleinnlegg om fedre og døtre – men det hadde blitt altfor langt. Elsker Ullmann sin bok også🙂

  4. Nærmer meg slutten av denne og liker den også veldig veldig godt. Jeg liker veldig godt oppbyggingen og at hun kommenterer sin egen tekst. Forfriskende og annerledes. Det er et godt tegn når man vil ha mer av alle historiene:-) Jeg må innrømme at jeg veldig ofte i løpet av en roman går lei eller har perioder jeg er litt lei, men det rekker du ikke her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s