Gjenlesing: Pan av Knut Hamsun

Det er litt typisk, er det ikke, at det året jeg faktisk ikke har et mål om å gjenlese bøker, faktisk er det året da jeg ender opp med å gjøre det? Ikke for det, vi er jo bare i februar og foreløpig er det bare en bok. Men en begynnelse, det er det.

Romanen jeg har lest på nytt er den norske klassikeren Pan av Knut Hamsun, og det var to grunner til at jeg valgte å ta den frem igjen. Hovedgrunnen var at jeg akkurat hadde fullført Selma Lønning Aarø sin flotte roman Hennes løgnaktige ytre (og hennes skildring av Hamsun minnet meg om Løytnant Glahn), og den andre grunnen – siden jeg hadde begynt å tenke på Pan og Glahn igjen – var at jeg ble nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve å lese den igjen nå i dag. Ville jeg bli like rasende som jeg ble som 18 – åring? Ville jeg kaste boka i veggen og forbanne hovedpersonen? Eller ville jeg klare å se forbi den usympatiske Glahn og la meg henføre av Hamsuns lyriske prosa? Jeg måtte jo finne det ut!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Knut Hamsun var på 1890 – tallet svært kritisk til realismen og naturalismen, og trangen til å måtte formidle alt på en så realistisk måte som mulig. Han mente at det var viktigere – og mer interessant – å fordype seg i menneskesinnet. For dere som har lest Lønning Aarø sin bok, så kommer det ikke som en overraskelse at han fremmet sitt synspunkt veldig klart og tydelig. På grunn av sin kritikk ble han raskt sett på som en av frontfigurene innenfor den nye litterære epoken ny – romantikken.

Pan ble gitt ut i 1894 og var Hamsun sin tredje roman. Vi befinner oss ved Helgelandskysten, og vi følger Løytnant Glahn gjennom en vår, sommer og høst på 1850 – tallet. Glahn har leid seg en jakthytte og sammen med hunden Æsop vandrer han rundt i skogen, jakter og har det svært så bra i sin ensomhet. Etter en tid blir han kjent med flere av innbyggerne i den lille landsbyen i nærheten, og det er særlig møtene med de unge kvinnene Edvarda, Eva og Henriette som gjør inntrykk på ham. Med Nordlandskysten og midnattsola som bakteppe skaper Hamsun en svermerisk og sensuell atmosfære, som etter hvert spinner helt ut av kontroll.

Det er flere aspekter ved romanen som det er verdt å dvele litt ved. Jeg har plukket ut to som både er gjort veldig bra og som jeg opplever som problematiske. Hovedtemaet i romanen er som jeg ser det – og veldig mange andre, det er ikke slik at jeg har funnet opp hjulet, akkurat – naturen mot kulturen. Glahn ser på seg selv som en naturens mann, han føler seg tryggere og mer tilfreds når han er i skogen. Han er på en måte seg selv. Dette endrer seg i møtet med andre mennesker, han blir underlig og ukomfortabel. Det er interessant å se hvordan skrivestilen og språket endrer seg utfra hvor Glahn befinner seg. Når Glahn er alene ute i skogen er språket rikt, drømmende, fantasifullt, levende og lyrisk. Han fører lange, intrikate indre monologer, og som leser blir du med ett en del av hans naturopplevelse. Denne naturopplevelsen er nesten som en religiøs opplevelse, og det synes jeg passer så godt til romanens tittel. Pan er jo den greske naturguden. Og på mange måter er Glahn selv en Pan – aktig figur. Ja, kanskje han rett og slett er den menneskelige versjonen av Pan? Romanen er skrevet i 1. person og det er Glahn selv som er fortelleren. Siden Hamsun skriver innenfor den ny – romantiske stilen, er det, synes jeg, lett å tenke seg at naturen og Glahn sin opplevelse av den, også er et bilde på hans indre.

Når Glahn besøker landsbyen endrer skrivestilen seg. Det er naturlig nok mer dialog, setningene blir kortere og mer klønete og dette forsterket min opplevelse av at Glahn ikke er komfortabel i den situasjonen han er i. Han vet ikke hvordan han skal forholde seg til andre og han klarer ikke å knekke de sosiale kodene. Han blir på en måte en selvmotsigelse der han på den ene siden ikke ønsker å bli lagt merke til, samtidig som han også blir irritert hvis han ikke får den oppmerksomheten han mener han fortjener. Det hele er egentlig ganske forvirrende, både for de andre karakterene og for meg som leser. Det er også interessant å se hvordan han, som forteller, klarer å fremstille seg selv så irriterende og sutrete.

I møtet med andre har Glahn et behov for å hevde seg selv som er mer enn litt komisk. Som en Pan tatt ut av sitt rette element og plassert i sivilisasjonen bruker han geværet sitt som et fallossymbol for å vise sin maskulinitet. Dette hadde på sett og vis vært greit dersom det hadde skjedd et par ganger i løpet av romanen, men det skjer i så stor grad at det bare blir frustrerende og patetisk. Og det er i hvert fall ikke subtilt, det er sikkert. (Og kanskje det heller ikke er meningen…)

Selv om natur mot kultur nok er hovedtemaet i Pan, er det et annet aspekt som virkelig interesserer meg (og, for å være ærlig, provoserer meg intenst). Det er Glahns syn på kjærligheten og på kvinnene han blir kjent med. Når jeg tenker etter er nok dette en naturlig del av hovedtemaet, men jeg har behov for å diskutere det videre for seg selv. Så da gjør jeg det. I romanen innleder Glahn en relasjon til tre av kvinnene han møter: Edvarda; datteren til den rike eieren av hytta Glahn leier, Eva; den unge kvinnen Glahn tror er datteren til smeden og Henriette; den unge gjetersken, og måten Glahn behandler og reagerer på disse tre er svært forskjellig.

Edvarda er slik jeg ser det den kvinnelige hovedpersonen i Pan, og det er nok henne Glahn tror at han elsker. Hun blir tidlig i romanen introdusert som jomfru Edvarda, dette kan være en talemåte, men jeg får allikevel opplevelsen av at Glahn uansett anser henne som en ren og jomfruelig kvinne, og han plasserer henne derfor på en pidestall. Utfordringen er bare at Edvarda er en svært moderne og proaktiv kvinne. Hun vet hva hun vil ha og hun går for det. Hun prater med ham, viser ham at hun er interessert – hun prøver til og med å KYSSE ham – og alt dette får Glahn til å freake ut og han behandler henne på en mindre hyggelig måte. Når hun viser sin interesse og blir engasjert av det han forteller, så er det en liten stemme i hodet hans som hvisker til ham at Edvarda ser ganske dum ut når hun lytter. Og er hun ikke egentlig ganske stygg? Tankene hans saboterer for ham. På samme tid, hvis hun velger å ignorere ham, så blir han både sint og lei. Han føler seg forbigått og reagerer på barnsligste vis. En sentral scene er når han kaster skoen hennes til vanns. Sko kan, i følge Freud, være et symbol på libido. Når han regelrett drukner skoen hennes, prøver han ikke samtidig å avvise hennes seksualitet? Han vil kanskje straffe henne ved å nekte henne seksuell nytelse? Eller kanskje det er et forsøk på å forsikre seg om at hun vil forbli ren og uskyldig? Kanskje det er begge deler? Glahn er en svært komplisert mann.

Jeg tror at han har seksuelle følelser for Edvarda, men at han samtidig ønsker at hun skal forbli på denne pidestallen han har plassert henne på. Han vil  at hun skal forbli denne uskyldsrene fantasifiguren som han kan tilbe. Edvarda har, dessverre for ham, ikke noe ønske om å holde seg der, og hver gang hun trer ned fra pidestallen og blir menneskelig, blir han livredd. Han vil ikke ta på henne, hun er for virkelig. Han elsker ikke henne, Edvarda, han elsker drømmen om henne, drømmen om kjærligheten. (Noe han også etter hvert innrømmer).

Glahns fysiske følelser for Edvarda kommer til syne i naturen. En gang går han rundt i skogen, det er natt og han er opphisset. Han tenker på Edvarda. Opp fra skogbunnen vokser det plutselig opp store, hvite blomster. Blomstene åpner seg opp og møllen som svermer rundt kryper ned i blomstenes indre og får dem til å riste av nytelse. Det kan jo ikke bli mer freudiansk enn dette, kan det vel? Som leser så kan du virkelig føle Glahn sin lyst på Edvarda, men når hun kommer og prøver å gjøre noe med det, trekker han seg unna og sier at natten er over, blomstene har lukket seg. Det at hun tar ledelsen, at hun er den proaktive, ødelegger alt for ham. Glahn er en jeger og han har nok et ønske om å være den som jakter, mens kvinnene skal være byttet. Edvarda nekter å tilpasse seg dette idealet, og derfor kan ikke Glahn elske henne fysisk. Han føler seg truet og blir redd.

Samtidig har Glahn også forhold til Eva og Henriette. Disse to er ikke opphøyd til noe umenneskelig og han føler seg ikke truet av dem. Hvorfor ikke? Jeg tror den ene grunnen til dette er fordi ingen av dem er jomfruer, i tillegg til at det er Glahn som er lederen i forholdet. Han er jegeren, den som styrer forholdet.

Det skjer en endring i romanens stemning når sommeren går mot slutten. Det lyse, flørtende må vike plassen for det mørke, intense og seriøse. Jeg tolker dette som at det er  Glahn selv som blir mer og mer dyster og mørk, til alt kulminerer i en stor eksplosjon av sjalusi, mord og avvisning. Og jeg synes dette er en god avslutning. Dessverre slutter ikke Pan der, de siste sidene er det en annen forteller som forteller om sitt møte med Glahn og hans endelikt og jeg klarer ikke helt å se hva som er formålet med disse sidene. De føles unødvendige, og jeg synes at de ødelegger for den avslutningen som kunne ha vært der.

Jeg leste Pan igjen fordi jeg var nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve den som en voksen leser, og på sett og vis er jeg glad for at jeg valgte å gi den en ny sjanse. Det betyr ikke at jeg endte opp med å like den noe særlig, jeg har fremdeles store vansker med å se forbi Glahns personlighet og måten han behandler andre mennesker på – og da i særdeleshet kvinner. Samtidig så er det elementer ved romanen som jeg liker. Blant annet liker jeg svært godt hvordan Hamsun varierer skrivestilen og bruker både språk og bilder for å virkelig dykke inn i et vanskelig sinn. Hele romanen kan leses som et psykologisk eksperiment der Hamsun tar en karakter ut fra sitt naturlige element og plasserer ham i en situasjon han strengt tatt ikke har noen forutsetninger for å  mestre – for så å se hva som skjer. Jeg tror faktisk ikke det var Hamsun sin intensjon at leseren skulle like Glahn, men at han i stedet prøver å skildre en veldig trøblete og ustabil person. Og når jeg tar på meg de brillene, da klarer jeg å innrømme at Pan slettes ikke er en dårlig roman. Men det betyr altså ikke at jeg liker den. (Bortsett fra Edvarda – jeg digger henne!).

Tine har også lest Pan nylig. Her er hennes omtale.

Har du lest noe av Hamsun? Og har du likt det du har lest? Hvilken roman vil du anbefale meg å lese? (Ikke Victoria, den synes jeg er grusom).

 

 

 

Advertisements

14 thoughts on “Gjenlesing: Pan av Knut Hamsun

      • Uten tvil «Markens grøde»! Ikke mye plott her, for romanen er en hyllest til naturen. (Den har mange lag.) Jeg har skrevet om svært mange av Hamsuns romaner på bloggen min – også «Pan», som jeg har lest flere ganger. Jeg elsker både den romanen, Sværmere og Victoria. Benoni og Rosa er ustyrtelig morsom! (Dvs. det er to bøker.) På gjengrodde stier er også fantastisk (den har jeg faktisk ikke skrevet om – leste den før jeg begynte å blogge.) Hamsun er en eminent forfatter! Det merker man når man har lest en del av ham, ikke minst når man gjenleser bøkene og oppdager enda flere og nye sider ved dem.

  1. Selv sliter jeg med Hamsun og er like glad hver gang jeg får lese en grundig omtale som din, så jeg holder meg sånn noenlunde oppdatert. Jeg følger Tine på hennes ferd gjennom Hamsun sine bøker. Veldig kjekt at noen leser akkurat dem for meg 😉

  2. «Med Nordlandskysten og midnattsola som bakteppe skaper Hamsun en svermerisk og sensuell atmosfære, som etter hvert spinner helt ut av kontroll.» – Ah, jeg kunne sitert mer, faktisk alt, for jeg liker så godt ordene dine.

    Det er slike innlegg som lyser opp bokbloggtilværelsen. Håper du gjenleser mer, forråsiresånn 🙂

    Angående Hamsun nekter jeg å si noe om mitt mislykkede prosjekt. Skjønt, jeg fristes stadig mer til gjenlesing av Pan.

  3. Oy, så spennende lesning, og takk for link Silje! Det er virkelig mye mer med Hamsun enn jeg hadde trodd, og liker godt det jeg leser. Er enig med deg at Glahn ikke var særlig sjarmerende, men så skulle han vel ikke være det heller.
    Jeg sitter og nileser Henrik Langeland om Marcel Proust nå, før jeg skal lese de to siste bindene. Hadde vært spennende å høre hva du synes om På sporet av den tapte tid?

    • Tusen takk, Tine! Det er morsomt at vi har lest Pan samtidig. Nei, jeg er ganske sikker på at det ikke var meningen at Glahn skulle være sympatisk, (og jeg liker generelt å lese om usympatiske karakterer) allikevel er det noe ved ham som provoserer meg noe helt forferdelig 😂

  4. Jeg har lest 1,5 bok av Hamsun; hele Pan (som jeg mener å huske at jeg likte) og halve Markens Grøde (som jeg ikke likte.) Har store planer om å lese en bok av Hamsun i år, har ganske mange stående i bokhylla, så er nesten tullete at jeg ikke har lest flere av han. Vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne, tror jeg. Og siden jeg har en litt blandet erfaring med å lese Hamsun sitter det litt langt inne å faktisk lese noe av han.

    • Jeg har også blandede følelser når det gjelder Hamsun. Jeg likte Sult godt, men verken Pan eller Victoria har vært en suksess for meg. Hva var det med Markens Grøde du ikke likte?

  5. Har kost meg med innlegget ditt i flere dager nå. Synes helt klart du må gjenlese mer, eller ihvertfall skrive mer, og det sier jeg ikke fordi jeg er særs fascinert av psykoanlysen som litterær nøkkel, (det var i gamle dager..). Når det gjelder Hamsun, gjorde Sult et sterkt inntrykk på meg, resten har jeg (ikke det at jeg har lest mye, kun Pan og Markens Grøde, samt sett Lanstyrkere på film, hvis det var den Helge Jordal var med i ?). Likte Pan, tror jeg, innser at jeg ikke husker den så godt. Ellers alt det Ellikken sa!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s