#3/2015: Oppsummering februar og leseplaner for mars – med anmeldelse av 1984.

Det er 28.februar, den siste dagen i den siste vintermåneden. På Facebook så jeg at noen postet et bilde av en hestehov, noe som for meg er det ultimate vårtegn og noe som passer perfekt med at vi nå går inn i lunefulle vinter/vår – måneden mars. I dag er det også den siste dagen med tanke på samlesingen av Ida Hegazi Høyers Unnskyld. Det er flott å se at så mange har deltatt, enten ved å linke til allerede skrevne anmeldelser, ved å lese og skrive om den for første gang  – eller, som Gro, ved å lese den på nytt. Takk for innsatsen, alle som en! En samlet oversikt over alle anmeldelsene finner dere her.

Jeg hadde i utgangspunktet en del planer for ulike typer tekster knyttet til samlesingen, jeg ønsket for eksempel å lese romanen på nytt, se nærmere på symbolikk og intervjue forfatteren. Nå er det slik at Unnskyld er en veldig tøff bok å lese – den treffer hardt, er foruroligende, intens og ubehagelig. Jeg er ganske sikker på at det er nettopp derfor at jeg likte den så godt også, men den krever sin leser. Er du for eksempel i en litt stressende periode som gjør at du er skvetten og  tar ting enda lettere innover deg enn vanlig, så er muligens ikke dette romanen du bør plukke opp akkurat da. Jeg hadde en slik periode denne måneden og bestemte meg for å la den ligge litt. Jeg tenker at det passer bra å gjenoppfriske den på en utekafe i Paris i sommer, sammen med Hegazi Høyer sine andre romaner Under verden og Ut. Ellikken har lest dem begge to nå i februar og har skrevet interessante anmeldelser av dem. Disse finner du ved å klikke på titlene lenger opp. Men intervju ble det, og jeg er veldig glad for at Ida Hegazi Høyer kunne stille på det (via e-post).

Ellers har februar vært preget av at måneden er kort, klassikere og manglende skriving av bokanmeldelser. Den aller første jeg leste var George Orwell sin 1984 – og den tror jeg faktisk at jeg bare skriver litt om her. Romanen ble gitt ut i 1948, er i sjangeren dystopi og har fått plass på 1001 – lista. Vi  befinner oss, som tittelen forteller, i år 1984. Verden som vi kjenner den er lagt i grus, alle landegrenser har opphørt og landene er blitt en del av en av tre sektorer. Disse sektorene er i konstant krig/allianse med hverandre. I sektoren der handlingen foregår blir vi kjent med et London som ligger langt unna det London vi kjenner i dag, befolkningen er delt inn i medlemmer av Partiet og proletarene. Alt og alle i Partiet blir overvåket døgnet rundt,  alt man sier, gjør – ja, nesten tenker, kan bli oppfattet som opprør og straffes hard. Hovedpersonen, Winston Smith, jobber i Sannhetsministeriet og har som oppgave å tilpasse fortiden – aviser, bøker etc –  slik at den hele tiden støtter opp under mantraet «Storebror vet alt». Alle innbyggerne ser ut til å ta alt som blir sagt som sannhet og med en gang noe er blitt uttalt som en sannhet så har det alltid vært slik – selv om sannheten var stikk motsatt dagen før. Eller sagt på en annen måte – den nyeste sannheten er den som alltid har vært der. Men Winston er annerledes, han husker ting som det ikke er meningen at han skal huske og han føler en trang til å gjøre opprør mot systemet som kontrollerer alt.

tvang

Premissene for denne romanen likte jeg veldig godt, den har et spennende utgangspunkt. Jeg syntes også det var interessant å lese en dystopi som var helt annerledes enn alle ungdomsdystopiene som har kommet de siste årene. Der de ofte har en protagonist som er av folket og som på et eller annet vis opplever noe som gjør at de stiller spørsmål ved det samfunnet de kjenner og de som styrer, er Winston fra 1984 en av de som jobber for systemet. Hans opprør kommer innenfra fordi han ser deler av maskineriet som han reagerer på. Jeg har snakket litt med Elisabeth om denne romanen, og det faktum at George Orwell var ganske fremsynt i sin beskrivelse av hvordan et totalitært samfunn kunne utvikle seg. Ja, 1984 har vært og det ble jo ikke slik, men enkelte momenter oppleves som ikke så usannsynlig lenger. Kanskje verden nå i 2015 er nærmere det 1984 som Orwell så for seg i 1948?

Et tredje element som fascinerte meg ved 1984 er ideen om at språk, og da særlig reduseringen av et språk på en slik måte at alle synonymer og egne ord for motsetninger er fjernet og at adjektivene bli så få og så enkle som mulig, vil forhindre at innbyggerne begynner å  tenke forbudte tanker og gjøre opprør mot Partiet. Tanken på at språk – både muntlig og skriftlig – som for meg og de aller fleste andre er et kommunikasjonsmiddel, en måte som gjør at vi blir kjent med andre og oss selv, som er med på å utfordre og utvikle oss som mennesker  – også skal være den viktigste elementet for å undertrykke en befolkning skremte meg.

Men selv om det var mye ved 1984 som appellerte til meg, så var det allikevel en del ting som trakk ned. Den begynner for eksempel ganske så spennende og intens, men det dabber såpass mye av i bokas andre del at jeg tok meg selv i å sovne når jeg leste den på senga – eventuelt at jeg måtte lese samme linje igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er verst. På et punkt hadde jeg mest lyst til å bare legge den fra meg for godt. Heldigvis tar det seg virkelig opp i siste del og den er så ubehagelig og intenst skildret at jeg kan tilgi noen av de andre mindre motiverende delene. Jeg opplever også at Orwell sin skrivestil ikke helt matcher meg som leser – det blir litt for distansert og jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om hovedpersonen før på slutten. En siste ting som bent ut irriterte meg var skildringene av kvinnene i den første delen; de er rynkete, skitne, valker og pupper flyter over og leppene er vulgære. Jeg velger å tolke dette et uttrykk for Winstons opplevelse av at damer er litt skummelt, enn som Orwell sitt kvinnesyn, da dette bedrer seg når Winston faktisk blir forelsket.

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er glad for at jeg har lest den, men den er ingen ny favoritt.

______  (((((()))))) _____

De to andre bøkene jeg leste i februar skal få sine egne innlegg; Odysseen av Homer har jeg lest og lyttet på i forbindelse med Bokhyllelesingen – og hvis den ikke er en klassiker så vet ikke jeg. I tillegg har jeg kost meg med Amanda Palmer sin The Art of Asking. Dorothy Parker ble ikke lest noe i denne måneden, men til gjengjeld leste jeg noen dikt av Margaret Atwood. Det betyr at jeg har lest to av de fire bøkene jeg opprinnelig hadde planer om å lese, samt en som fristet alt for mye. Til sammen blir det tre bøker – altså ikke helt optimalt.

februar

Statistikken blir følgende:

  • 9/50 bøker lest.
  • 5/20 klassikere
  • 2/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen (3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 2/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • 8 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt
  • 1 bok kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 1 i år!)

Ny måned, nye muligheter!

I mars skal vi samlese Aina Basso sin Finne ly, og det gleder jeg meg til. I tillegg ønsker jeg å få litt mer fart på klassikerutfordringen min, samt at jeg er sugen på en skikkelig røverhistorie fra Frankrike. Så hva gjør jeg da? Jo, jeg kaster meg over The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas, selvfølgelig! 1200 sider, sier du?! Det gjør ingen ting! Temaet for bokhyllelesingen i månedsskiftet mars/april er å lese en europeisk novelle – eller diktsamling fra 1900 – tallet, og i den forbindelsen har jeg tenkt å lese Angela Carter sin kritikerroste samling The Bloody Chamber.

leseplanermars

Og skulle det skje at jeg mot formodning rekker å lese enda mer – da tror jeg at jeg skal kaste meg over en av bøkene jeg kjøpte meg i Paris! Mer om den reisen kommer snart.

Hvordan gikk din lesemåned? Og hva har du planer om å lese i mars?

Bokhyllelesing #2 – en oppdatering: kunsten å lytte-lese til et episk heltedikt. Eller?

Som nevnt i et tidligere innlegg, har det denne uka vært lesing av bok nummer to i Hedda og Bjørg sin lesesirkel Bokhyllelesing som har stått i fokus. Oppgaven denne gangen var å lese et drama fra antikken, og siden jeg ikke hadde et ulest drama i hyllene mine fikk jeg lov til å kaste meg over et episk dikt – nærmere bestemt selveste Odysseen av Homer.

wpid-img_20150215_120815.jpg

Lesingen – og lyttingen – har gått over all forventning, og selv om jeg ikke direkte nikoser meg med verket, så kjenner jeg en viss form for tilfredsstillelse av å lytte på og lese om Odyssevs strabaser etter slaget ved Troja og veien hans hjem til kone og barn. Jeg skjønner og føler at dette er noe stort, og det er så flott å få oppleve at en tekst, skrevet for flere tusen år siden, fortsatt er lesbar, fortsatt er underholdende og fortsatt kan gi leseren innblikk i noe helt annet.

Men jeg har også oppdaget noe annet; det tar tid å lytte-lese en bok med en helt annen oppbygging en en «vanlig» bok – særlig når man i utgangspunktet er en dårlig lydboklytter – uansett sjanger og form. Det tar tid fordi jeg – selv om jeg slapper av – ofte ender opp med å slappe så fullstendig av at jeg sovner. Og da kan jeg jo ikke bare fortsette med å lytte! Jeg må spole tilbake og lytte en gang til, samt finne ut sånn cirka hvor jeg er i den norske utgaven jeg leser i ved siden av. For å unngå at jeg leser samme sang om igjen og om igjen, har jeg plukket ut en annen bok som jeg kan lese på senga; The art of asking av Amanda Palmer. Åh! For ei dame! For ei bok!

palmer

Tilståelse: I dag har jeg kun lest Palmer *rødme, rødme*.

I morgen (eller i dag når dette blir lastet opp) drar jeg til Paris (hipp hurra og hurra meg rundt) med Elisabeth. Både Homer og Palmer blir med meg, og førstnevnte håper jeg gjør seg skikkelig i favorittbyen.

Så…

…… jeg rekker dessverre ikke å få ferdig Bokhyllelesingsinnlegget i tide. Jeg blir nok heller dessverre nærmere en uke for sen.

Som plaster på såret så kommer det nok noen La petite madamme et Paris – innlegg i løpet av uka.

Au revoir :-)

wpid-img_20140707_192910.jpg

Bokbloggerprisen 2014: Intervju med Ida Hegazi Høyer.

Intervju er en lite brukt sjanger her på bloggen. Sist var faktisk for et år siden, i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 og samlesingen av Lisa Aisato sin bildebok Fugl. Og det måtte faktisk en ny samlesing til for at det skulle dukke opp et nytt forfatterintervju!

Denne måneden har jeg hatt ansvaret for samlesingen av Unnskyld, og siden det ikke er noe hemmelighet at nettopp denne romanen ble min store, norske favoritt i fjor, er det ekstra stas å kunne ha et intervju med Ida Hegazi Høyer, forfatteren bak romanen, på Skribleriene.

Foto: Susanne Horn/Tiden Norsk Forlag

Foto: Susanne Horn/Tiden Norsk Forlag

Først, gratulerer så mye med plass på Bokbloggerprisen 2014 sin kortliste! Hvordan føles det?

Tusen takk! Det er kjempestas å være nominert til Bokbloggerprisen! Jeg setter utrolig stor pris på alt engasjementet dere bokbloggere har vist opp igjennom høsten, og synes det er veldig hyggelig at dere liker boka mi så godt.

Vil du fortelle litt om deg selv og dine tanker rundt det å skrive/være forfatter?

Jeg begynte å skrive tidlig, i 2. eller 3. klasse på barneskolen, og siden da er det rett og slett bare noe jeg har gjort, nærmest som en daglig rutine. Jeg tror det kommer av en slags fremmedfølelse, en konstant undring til omgivelsene rundt meg, og behovet for å rydde i egne tanker og følelser knytta til disse. For meg er verden ganske surrealistisk, og jeg har en uttømmelig nysgjerrighet på mennesker og alt det rare vi holder på med. Til syvende og sist er det vel dette som er selve drivkraften i skrivingen – et ønske om å forstå, eller å nærme seg en sannhet.

Du har gitt ut tre romaner på like mange år. Hvordan foregår skriveprosessen når du skriver på en roman? Er det noe som varierer med tanke på hva slags historie du ønsker å formidle?

Nei, egentlig ikke. Jeg bare tar sats og hopper i det. Jeg starter alltid med blanke ark, og lar historien komme til underveis. Det er klart jeg har en grunnidé å gå ut fra, og denne ideen har gjerne surra rundt i hodet i lang tid, kanskje flere år, før den plutselig tar form og er klar for å bli skrevet. Og da er det bare å kjøre på. Underveis har jeg ulike delmål jeg vil nå, spesifikke scener jeg vet jeg skal nå frem til – men veien dit blir til underveis. Etter hvert som historien utspiller seg og karakterene blir mer og mer levende (i alle fall i hodet mitt), er det jo heller ikke alltid de går med på å gjøre som jeg vil. Slutten kan gjerne bli helt annerledes enn jeg har sett for meg. Det er jo dette som er så gøy med skriving, det er en lek hvor alt er lov og alt er fritt (i hvert fall inntil redigeringen begynner).

Hvor henter du inspirasjon fra?

Jeg tror jeg henter inspirasjon fra nesten alt jeg opplever, hva som helst, hvor som helst, hvem som helst. Jeg har en medfødt undring til tilværelsen og omgivelsene, og da er det ofte ikke så mye som skal til for å få en idé. Men inspirasjon er ikke noe jeg forholder meg til i det daglige. Jeg våkner ikke opp om morgenen og kjenner etter om jeg er inspirert eller ikke, jeg setter meg ned og skriver, går på jobben som alle andre. Butter det imot finnes det to ting som hjelper – en lang tur i skogen eller en skikkelig fuktig kveld ute.

wpid-img_20150214_210916.jpg

Unnskyld er en roman som berørte meg svært sterkt, og jeg måtte lese den i mindre bolker. Hvilke ideer/planer hadde du for historien da du begynte på den?

Jeg ville skrive om tap. Tap er noe vi alle opplever i løpet av livet, flere ganger og på ulikt vis, men som uansett preger, former og definerer oss. Noe av det skumleste og mest fascinerende med oss mennesker, synes jeg, er vår ukuelige tåleevne, alt vi kan makte å tape, og at vi til tross for refleksjonsnivået vårt, er i stand til å komme oss igjennom ekstreme mengder lidelse og motgang. Vi er i stand til å reise oss, selv i situasjoner der man ikke skulle tro at det var mulig. Vi tilpasser oss, og vi omformer oss – til det bedre eller verre, vi gjør det vi må for å overleve, og vi har våre uransakelige metoder. Dette var utgangspunktet mitt, det jeg ønsket å belyse.

Jeg opplever at «livsløgn» er et sentralt begrep i romanen, og at det er når Sebastians livsløgn blir utfordret at forholdet mellom ham og jeg-personen går fra vondt til verre. Var dette vendepunktet noe som du hadde bestemt på forhånd, eller noe som tvang seg frem mens du skrev?

Begge deler, tror jeg. Både romanen som komposisjon, og leserens krav til en viss realisme, krever nok det vendepunktet. Det ga seg selv naturlig, akkurat slik det gjør i livet for øvrig. Man kan, både for seg selv og sine nærmeste, bortforklare og kamuflere og forsvare og rettferdiggjøre og dekke over i det lengste – men til slutt må kortene på bordet.

Unnskyld har fått mange gode omtaler, og har særlig blitt tatt godt i mot i Bokbloggerverdenen. Hva tror du det er med romanen som treffer så mange?

Hm… Kanskje er det mange som kjenner seg igjen i denne første store kjærligheten som går i stykker. De fleste har vel opplevd det, tror jeg. Og at en man tror man kjenner godt viser seg å være en annen, er det nok også en del som har opplevd, det sviket der, og alle spørsmålene som følger. Påfallende mange mennesker fremstår jo som helt andre mennesker enn de egentlig er – det kan jo by på mange vonde overraskelser, enten i form av skjult bagasje eller hemmelige dobbeltliv. Men så er det jo sikkert også noe med brutaliteten i boka. Har fått mange tilbakemeldinger på at dette er vond lesning, med scener som treffer hardt. Romanen går jo inn bak hjemmets fire vegger, til alt det vonde og grusomme som kan foregå der, men som man vanligvis aldri får vite noe om.

Hvilke forfattere inspirerer deg? Både generelt og i arbeidet med Unnskyld.

Det finnes så utallige mange dyktige forfattere, det blir vanskelig å trekke frem kun noen få. Men de forfatterne som har hatt mest betydning for meg, sånn alt i alt, må være Astrid Lindgren og Lars Saabye Christensen. Ellers er jeg nok ikke en type som får sånne ”litterære forelskelser”, hvor man leser og sluker alt av en forfatter. Jeg faller heller for enkelte bøker, bøker som kan leses flere ganger, for eksempel (og typisk nok) Disgrace av Coetzee og Heart of darkness av Conrad. I arbeidet med Unnskyld leste jeg i grunnen ikke noe spesielt. Jeg skriver veldig intenst, så det blir dessverre liten tid til å lese, særlig ikke romaner. For det meste går det i lyrikk. Gjerne Hans Børli. Dikt om fugler som faller til bakken uten at noen får det med seg. Sånne ting.

Tusen takk til Ida Hegazi Høyer for interessante og utdypende svar!

unnskyld3

Samlesingen av Unnskyld foregår fremdeles og her kan du finne flere anmeldelser av romanen. Ta gjerne turen innom prisens Facebookside også.

#bokbloggerprisen2014

 

Bokhyllelesing # 2: et skuespill fra antikken.

I dag starter runde to av Hedda og Bjørg sin lesesirkel Bokhyllelesing. Temaet denne gang er et drama fra antikken. Så enkelt, men allikevel så vanskelig.  Jeg har nemlig bare en gresk tragedie i hyllene mine: Kong Oidipus av Sofokles, og den har jeg allerede lest. Siden det er fryktelig mange år siden kunne jeg kanskje ha skyldt på sviktende hukommelse – men jeg er jo ikke så gammel heller.

En bok fra antikken som har fått stå i fred i hyllene mine en stund nå er derimot det episke heltediktet Odysseen av Homer, og siden lesesirkelsjefene er så greie som de er, fikk jeg i stedet lov til å lese om denne barske (?) helten i lyrisk form.

image

Jeg må innrømme at jeg jukser litt. Boka blir lest, men jeg slet så med å komme inn i den norske oversettelsen i starten at jeg endte opp med å kjøpe den engelske oversettelsen på lydbok.

*skamme seg litt*

Men det fungerer veldig bra,Ja, nå kan jeg faktisk lytte på en versjon samtidig som jeg leser i en annen! På to ulike språk!  Til å være en selverklært «ikke-lydbok-lytter» er jeg egentlig ganske overrasket over meg selv.

Om jeg er blitt helt hekta på Homer sin røverhistorie – det får du vite i slutten av uka.

Hva leser du?

2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 2: Når du ser meg.

Første del finner du her.

Det er kanskje litt rart å beholde tittelen når jeg nå beveger meg inn i 2015, men det er to årsaker til det:

  1. Del 1 skulle egentlig ikke være en egen del, men en innledning til anmeldelsen/teksten om Når du ser meg av Siri Hustvedt. Den ble bare litt for lang til det.
  2. Jeg begynte på nevnte roman i desember og fullførte den en av de første dagene i januar – så hoveddelen av boka ble jo lest i 2014.

Så da lar jeg det stå sånn, jeg.

wpid-img_20141215_155028.jpg

Når du ser meg er altså Hustvedt sin fjerde roman, og den fjerde jeg leser av henne. Innimellom romanskrivingen har hun også gitt ut essaysamlinger, og mellom roman tre og fire ga hun ut samlingen A Plea for Eros. Som jeg skrev om i det første innlegget, så har jeg hatt et ønske om å lese alt Hustvedt har skrevet i kronologisk rekkefølge for å virkelig kunne se utviklingen hennes som forfatter – da særlig med tanke på de gjennomgående temaene som identitet og kunst som hun utforsker i romanene sine. Jeg har hørt at hun også går dypt inn i disse temaene i essayene sine, og da med en mer personlig vri. Dette hadde vært veldig interessant å lese både parallelt med romanene, samt i for – og etterkant. Det ble det dessverre ikke tid til i høst da jeg måtte prioritere lesingen av ny norsk litteratur. Men hele tiden har jeg hatt en liten stemme i bakhodet som har hvisket og lokket og fått meg til å lengte etter å dykke ned i Hustvedts univers igjen  – og da var det veldig fint at Hedda gjerne ville samlese Når du ser meg med meg, og jeg forkastet raskt ideen om å først lese essaysamlingen. Jeg hadde rett og slett ikke tid. (Men ikke vær redd – den skal prioriteres i løpet av vinteren og våren).

For meg så er det å begynne på en ny roman av Siri Hustvedt som å komme til et univers der jeg trives, men som jeg ikke helt vet hvor jeg har hen, der ting jeg ikke kan forutse plutselig hender. Under lesingen av Når du ser meg så jeg ofte for meg et bilde – et bilde som ved første øyekast ser helt vanlig ut: Det viser helt normale gater i NY, normale leiligheter befolket med helt vanlige personer. Men når jeg bøyde meg nærmere innpå for å se på detaljene så oppdaget jeg at hele landskapet og alt som er i det på en måte har fått en liten dytt, at alt er blitt ørlite grann forskjøvet. Ikke så mye at det synes ordentlig, men nok til å skape en ubalanse, en dissonans, en følelse av at noe – eller hele tablået, historien – er litt «av». Det tilsynelatende realistiske var ikke helt realistisk når jeg gikk dypt nok inn i det, det ga meg heller en følelse av noe uvirkelig.

Jeg har opplevd denne følelsen av uvirkelighet og av noe småsurrealistisk i alle Hustvedts romaner, men det opplevdes nok allikevel aller mest overraskende i Når du ser meg. Jeg tror at det kan ha noe med at nettopp denne romanen fremstår som veldig realistisk ved første øyekast:

(NB: Her mener jeg ikke surrealistisk som i Murakami sine romaner, ei heller forsøker jeg å si at romanen inneholder noe form for magisk realisme, men mer som et bilde på den ubalansen Hustvedt skaper i historien. Rop ut hvis det er et begrep som er mer riktig – og så fortsetter jeg her før jeg roter meg helt bort).

 Erik Davidsen og søsteren Inga rydder i sin nylig avdøde fars papirer. Der finner de et urovekkende brev fra en ukjent kvinne – det stammer fra hans ungdom i Minnesota under depresjonen – og de får mistanke om at faren kan ha vært involvert i et mystisk dødsfall. Erik og Inga oppsøker en bekjent av faren for å finne ut hvem som kan ha skrevet brevet. Jakten fører til at gamle hemmeligheter kommer til overflaten og familiens sår blottlegges.

(Fra baksideteksten)

Premissene er altså enkle; Erik og Inga prøver å finne ut av hva faren har holdt skjult for dem og resten av familien. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke – egentlig synes jeg ikke at baksideteksten gir et riktig bilde av hva romanen egentlig handler om. Ja, den starter med dette brevet, og søsknenes søken etter hva som egentlig hendte den natten i farens ungdom går som en rød tråd gjennom historien. Men det er kun en ultra-tynn tråd. Jeg tenker mer at det er den hendelsen som sparker i gang de andre og- slik jeg tolker det – mer sentrale hendelsene og temaene.

Selve gåten rundt brevet og det som blir beskrevet der kommer altså ganske raskt i bakgrunnen for andre hendelser, og jeg tror kanskje at det var en av årsakene til at jeg slet med å komme inn i romanen i begynnelsen. Jeg forventet en ting og fikk noe helt annet. Etter hvert som hjernen min klarte å omstille seg og jeg igjen klarte å synke ned i det Hustvedtske univers, gikk lesingen mye bedre. For det er ingen tvil – Når du ser meg er en svært god roman og det er vel verdt å stange hodet litt ekstra i muren av bokstaver i starten. Det løsner.

I typisk Hustvedt – ånd er det flere temaer og hendelser fra  hennes andre romaner som også kommer til syne i denne – og som jeg nevnte i det forrige innlegget om henne, så er det umulig å lese en roman av Siri Hustvedt uten å se sammenhenger både tematisk, i hendelser og personer. Elisabeth skrev et innlegg for en tid tilbake som blant annet handler om at det er lett å se sammenhenger som kanskje ikke er der når man leser lignende bøker tett etter hverandre. Jeg har noen ganger tenkt at alle disse sammenhengene jeg finner mellom romanene til Hustvedt kan ha sin forklaring i at jeg leste de tre første relativt tett, men det forklarer jo ikke alle sammenhengene jeg oppdaget mens jeg leste Når du ser meg. Denne ble tross alt lest nesten et halvt år etter What I Loved.

skriblerierSom dere ser fra min noe forenklede skisse, så opplever jeg at alle romanene har flere fellestrekk med debutromanen Med bind for øynene – både i forhold til temaer og episoder, i tillegg så synes jeg at What I Loved og Når du ser meg på en måte henger sammen. Det er flere årsaker til det, blant annet er romanene skrevet i første persons synsvinkel og begge fortellerne er menn som både har et noe trøblete forhold til kvinnene i livene deres, som er gode på hvert sitt fagfelt og som har et nettverk bestående av intellektuelle og kunstnere. I tillegg foregår for det meste handlingen i New York i begge romanene. En annen litt finurlig detalj er at Leo i What I Loved dukker opp i enkelte scener i Når du ser meg, noe som forteller meg at de frekventerer det samme miljøet.

Når du ser meg har, som tegningen over viser, også flere likheter med Med bind for øynene. I den sistnevnte møter hovedpersonen Iris en fotograf som sniker seg innpå motivene sine og tar bilder av dem i situasjoner der de ikke er klar over at de blir fotografert. Han invaderer på en måte privatlivet deres, han kommer for nær og kler av personene han avbilder. Det samme skjer i Når du ser meg – og på samme måte som Iris opplever at et bilde av henne, et bilde hun ikke klarer å kjenne seg igjen i, skaper furore i NYs kunstscene, opplever Erik at et fotografi tatt av ham i en situasjon han ikke hadde kontroll over også blir en «snakkis» i kunstnermiljøet. Bildene – tatt av to ulike kunstnere, i to ulike romaner og i to forskjellige situasjoner – gjør at begge hovedpersonene føler seg avkledd, avslørt og distansert i forhold til seg selv. Hovedpersonens møte med denne fotografen er blant de episodene som har den mest uvirkelige stemningen over seg.

Lenger opp i denne teksten skrev jeg at handlingen som blir beskrevet i baksideteksten kun er en liten del av romanen. Som i de andre romanene til Hustvedt er identitet viktig, og i så måte er jakten på farens – og dermed familiens – hemmelighet sentral. Fortidens «synder» kan påvirke nåtiden og personene som lever nå. Samtidig så er ikke hemmeligheten av en så voldsom art som man først får inntrykk av – og akkurat dette opplevde jeg som en liten nedtur i en ellers fascinerende og god historie. Det temaet som jeg allikevel mener er romanens hovedtema, selve kjernen, er traumer. Alle karakterene har på personlig plan opplevd et traume selv eller de må på ulikt vis forholde seg til personer som har opplevd det; for eksempel har Erik sin søster og niese mistet en ektemann og far i sykdom, mens Erik selv i arbeidet som psykoanalytiker forholder seg til traumatiserte personer daglig. Leieboeren Miranda våkner opp fra mareritt og tegner groteske bilder for å få ut følelsene og datteren hennes er så redd for å bli forlatt at hun knyter mennesker og gjenstander sammen med hvit tråd – som en kokong. I tillegg foregår handlingen i NY noen år etter 11.september 2001 og alle er dermed en del av byens og nasjonens kollektive traume. For meg blir sitatet fra side 60 selve essensen i romanen:

Traumer er ikke en del av en historie, de er utenfor historien. De er det vi nekter å innlemme i historien vår.

For det er jo slik at ingen av karakterene klarer å ta tak i det de egentlig sliter med – de velger å se en annen vei, gjøre noe annet, jobbe mer, ignorere følelsene som de ikke vil føle. Traumene, tapene, følelsene er i store deler av romanen ikke en del av den, selv om de egentlig spiller hovedrollen. Katarsis må komme – og det gjør den; når karakterene klarer å se frykten i hvitøyet, når de våger å kjenne etter, når de tør å gi seg hen, åpne seg for en annen og bli sett- og når de oppdager at de kan håndtere det.

Siri Hustvedt opererer med store tanker og ideer. Hun går dypt inn i materien og vrenger karakterene sine ut og inn. Hun skriver på en måte som både er distansert – som leser føler jeg ikke at hjertet mitt blir most – og nært. Jeg kjenner at jeg bryr meg om alle personene, og selv om hjertet mitt ikke blir knust, så blir jeg veldig følelsesmessig engasjert i både dem og deres historie.

Når du ser meg er kanskje ikke den romanen av Siri Hustvedt jeg vil anbefale noen å starte med, men har du først lest og likt andre bøker av henne, så kan du trygt kaste deg over denne. Den er kjempegod!

Jeg er fremdeles en FANGIRL!

#2/2015: Oppsummering januar og leseplaner for februar.

Det er første hele helga i februar og det er på høy tid med en oppsummering av måneden som gikk. I januar gjenopptok jeg konseptet med å lage meg en helt konkret leseplan som jeg skulle følge. Og jeg må si at det fungerte ganske så godt! Av de fire bøkene jeg hadde bestemt meg for å lese så var det kun Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsay som ikke ble fortært, i tillegg leste jeg ut Når du ser meg av Siri Hustvedt, Dette har jeg ikke fortalt til noen av Maria Kjos Fonn og Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus. Til sammen blir det 6 bøker lest, og jeg er fornøyd med det antallet. Det jeg er enda mer fornøyd med er kvaliteten! Januar var en god lesemåned på alle måter!

Når det gjelder klassiker utfordringen har jeg lest 2 av 12:

  • Ukjent klassiker: Diary of a provincial lady av E.M. Delafield – som også var første bok ut i Bokhyllelesingen.
  • Klassiker av kvinnelig forfatter: Den fantastiske 1001 – romanen Alberte og Jakob av Cora Sandel.

Gjenlesing har jeg også fått tid til og jeg koste meg veldig med gjensynet med L.M.Montgomerys Anne of Green Gables.

Tekster om de ulike bøkene kommer etter hvert – en del av dem er kladdet ferdig og trenger bare en gjennomlesing, mens andre bare er stikkord og tanker i Moleskinen. Jeg stresser ikke, men har en intensjon om å skrive noen ord om alle jeg har lest i januar etter hvert.

wpid-img_20150102_172101.jpg

Statistikken blir følgende:

  • 6/50 bøker lest.
  • 3/20 klassikere
  • 1/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen
  • 1/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • Alle bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.

Ny måned – nye muligheter!

Februar er jo årets korteste måned, og for en som ofte føler at tiden ikke alltid strekker til, så er jeg egentlig ikke noen tilhenger av uforsvarlig korte måneder! (Sånn rent bortsett fra at det også betyr at det snart er vår, da…..). Leseambisjonene er dermed også litt lavere enn i januar – tror jeg.

Jeg har, som nevnt tidligere, ansvar for samlesingen av Unnskyld av Ida Hegazi Høyer denne måneden. Jeg har derfor valgt meg denne romanen som månedens gjenlesing. Det skal også komme en del andre poster om romanen og forfatteren utover – blant annet BLIR det et intervju!

februar

Ellers er jeg godt i gang med årets andre 1001 – roman – og som muligens bytter plass med Sylvia Plath sin The Bell Jar i klassikerutfordringens kategori «Roman fra 1900 – tallet». Romanen det gjelder er 1984 av George Orwell. Jeg er halvveis og er litt på vippen i forhold til hva jeg egentlig synes. Lesbar er den i allef all!

I slutten av måneden er det tid for andre runde i bokhyllelesingen, og i den forbindelsen skal jeg lese Odysseen av Homer – en klassiker i ordets rette form. En annen forfatter jeg har tenkt å lese litt mer av er Dorothy Parker. Jeg har gått til innkjøp av The Collected Dorothy Parker, og tenker at jeg skal lese litt hist og her i løpet av hele 2015. Så langt har jeg delt to av diktene hennes med dere, men samlingen inneholder både noveller, anmeldelser og andre typer tekster også. Jeg liker at hun er så skarp og satirisk – og jeg gleder meg til å lese mer etter hvert.

Det var mine februar-planer. Hvordan gikk januar for deg? Og hvilke planer har du for denne måneden?