Gjenlesing: Pan av Knut Hamsun

Det er litt typisk, er det ikke, at det året jeg faktisk ikke har et mål om å gjenlese bøker, faktisk er det året da jeg ender opp med å gjøre det? Ikke for det, vi er jo bare i februar og foreløpig er det bare en bok. Men en begynnelse, det er det.

Romanen jeg har lest på nytt er den norske klassikeren Pan av Knut Hamsun, og det var to grunner til at jeg valgte å ta den frem igjen. Hovedgrunnen var at jeg akkurat hadde fullført Selma Lønning Aarø sin flotte roman Hennes løgnaktige ytre (og hennes skildring av Hamsun minnet meg om Løytnant Glahn), og den andre grunnen – siden jeg hadde begynt å tenke på Pan og Glahn igjen – var at jeg ble nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve å lese den igjen nå i dag. Ville jeg bli like rasende som jeg ble som 18 – åring? Ville jeg kaste boka i veggen og forbanne hovedpersonen? Eller ville jeg klare å se forbi den usympatiske Glahn og la meg henføre av Hamsuns lyriske prosa? Jeg måtte jo finne det ut!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Knut Hamsun var på 1890 – tallet svært kritisk til realismen og naturalismen, og trangen til å måtte formidle alt på en så realistisk måte som mulig. Han mente at det var viktigere – og mer interessant – å fordype seg i menneskesinnet. For dere som har lest Lønning Aarø sin bok, så kommer det ikke som en overraskelse at han fremmet sitt synspunkt veldig klart og tydelig. På grunn av sin kritikk ble han raskt sett på som en av frontfigurene innenfor den nye litterære epoken ny – romantikken.

Pan ble gitt ut i 1894 og var Hamsun sin tredje roman. Vi befinner oss ved Helgelandskysten, og vi følger Løytnant Glahn gjennom en vår, sommer og høst på 1850 – tallet. Glahn har leid seg en jakthytte og sammen med hunden Æsop vandrer han rundt i skogen, jakter og har det svært så bra i sin ensomhet. Etter en tid blir han kjent med flere av innbyggerne i den lille landsbyen i nærheten, og det er særlig møtene med de unge kvinnene Edvarda, Eva og Henriette som gjør inntrykk på ham. Med Nordlandskysten og midnattsola som bakteppe skaper Hamsun en svermerisk og sensuell atmosfære, som etter hvert spinner helt ut av kontroll.

Det er flere aspekter ved romanen som det er verdt å dvele litt ved. Jeg har plukket ut to som både er gjort veldig bra og som jeg opplever som problematiske. Hovedtemaet i romanen er som jeg ser det – og veldig mange andre, det er ikke slik at jeg har funnet opp hjulet, akkurat – naturen mot kulturen. Glahn ser på seg selv som en naturens mann, han føler seg tryggere og mer tilfreds når han er i skogen. Han er på en måte seg selv. Dette endrer seg i møtet med andre mennesker, han blir underlig og ukomfortabel. Det er interessant å se hvordan skrivestilen og språket endrer seg utfra hvor Glahn befinner seg. Når Glahn er alene ute i skogen er språket rikt, drømmende, fantasifullt, levende og lyrisk. Han fører lange, intrikate indre monologer, og som leser blir du med ett en del av hans naturopplevelse. Denne naturopplevelsen er nesten som en religiøs opplevelse, og det synes jeg passer så godt til romanens tittel. Pan er jo den greske naturguden. Og på mange måter er Glahn selv en Pan – aktig figur. Ja, kanskje han rett og slett er den menneskelige versjonen av Pan? Romanen er skrevet i 1. person og det er Glahn selv som er fortelleren. Siden Hamsun skriver innenfor den ny – romantiske stilen, er det, synes jeg, lett å tenke seg at naturen og Glahn sin opplevelse av den, også er et bilde på hans indre.

Når Glahn besøker landsbyen endrer skrivestilen seg. Det er naturlig nok mer dialog, setningene blir kortere og mer klønete og dette forsterket min opplevelse av at Glahn ikke er komfortabel i den situasjonen han er i. Han vet ikke hvordan han skal forholde seg til andre og han klarer ikke å knekke de sosiale kodene. Han blir på en måte en selvmotsigelse der han på den ene siden ikke ønsker å bli lagt merke til, samtidig som han også blir irritert hvis han ikke får den oppmerksomheten han mener han fortjener. Det hele er egentlig ganske forvirrende, både for de andre karakterene og for meg som leser. Det er også interessant å se hvordan han, som forteller, klarer å fremstille seg selv så irriterende og sutrete.

I møtet med andre har Glahn et behov for å hevde seg selv som er mer enn litt komisk. Som en Pan tatt ut av sitt rette element og plassert i sivilisasjonen bruker han geværet sitt som et fallossymbol for å vise sin maskulinitet. Dette hadde på sett og vis vært greit dersom det hadde skjedd et par ganger i løpet av romanen, men det skjer i så stor grad at det bare blir frustrerende og patetisk. Og det er i hvert fall ikke subtilt, det er sikkert. (Og kanskje det heller ikke er meningen…)

Selv om natur mot kultur nok er hovedtemaet i Pan, er det et annet aspekt som virkelig interesserer meg (og, for å være ærlig, provoserer meg intenst). Det er Glahns syn på kjærligheten og på kvinnene han blir kjent med. Når jeg tenker etter er nok dette en naturlig del av hovedtemaet, men jeg har behov for å diskutere det videre for seg selv. Så da gjør jeg det. I romanen innleder Glahn en relasjon til tre av kvinnene han møter: Edvarda; datteren til den rike eieren av hytta Glahn leier, Eva; den unge kvinnen Glahn tror er datteren til smeden og Henriette; den unge gjetersken, og måten Glahn behandler og reagerer på disse tre er svært forskjellig.

Edvarda er slik jeg ser det den kvinnelige hovedpersonen i Pan, og det er nok henne Glahn tror at han elsker. Hun blir tidlig i romanen introdusert som jomfru Edvarda, dette kan være en talemåte, men jeg får allikevel opplevelsen av at Glahn uansett anser henne som en ren og jomfruelig kvinne, og han plasserer henne derfor på en pidestall. Utfordringen er bare at Edvarda er en svært moderne og proaktiv kvinne. Hun vet hva hun vil ha og hun går for det. Hun prater med ham, viser ham at hun er interessert – hun prøver til og med å KYSSE ham – og alt dette får Glahn til å freake ut og han behandler henne på en mindre hyggelig måte. Når hun viser sin interesse og blir engasjert av det han forteller, så er det en liten stemme i hodet hans som hvisker til ham at Edvarda ser ganske dum ut når hun lytter. Og er hun ikke egentlig ganske stygg? Tankene hans saboterer for ham. På samme tid, hvis hun velger å ignorere ham, så blir han både sint og lei. Han føler seg forbigått og reagerer på barnsligste vis. En sentral scene er når han kaster skoen hennes til vanns. Sko kan, i følge Freud, være et symbol på libido. Når han regelrett drukner skoen hennes, prøver han ikke samtidig å avvise hennes seksualitet? Han vil kanskje straffe henne ved å nekte henne seksuell nytelse? Eller kanskje det er et forsøk på å forsikre seg om at hun vil forbli ren og uskyldig? Kanskje det er begge deler? Glahn er en svært komplisert mann.

Jeg tror at han har seksuelle følelser for Edvarda, men at han samtidig ønsker at hun skal forbli på denne pidestallen han har plassert henne på. Han vil  at hun skal forbli denne uskyldsrene fantasifiguren som han kan tilbe. Edvarda har, dessverre for ham, ikke noe ønske om å holde seg der, og hver gang hun trer ned fra pidestallen og blir menneskelig, blir han livredd. Han vil ikke ta på henne, hun er for virkelig. Han elsker ikke henne, Edvarda, han elsker drømmen om henne, drømmen om kjærligheten. (Noe han også etter hvert innrømmer).

Glahns fysiske følelser for Edvarda kommer til syne i naturen. En gang går han rundt i skogen, det er natt og han er opphisset. Han tenker på Edvarda. Opp fra skogbunnen vokser det plutselig opp store, hvite blomster. Blomstene åpner seg opp og møllen som svermer rundt kryper ned i blomstenes indre og får dem til å riste av nytelse. Det kan jo ikke bli mer freudiansk enn dette, kan det vel? Som leser så kan du virkelig føle Glahn sin lyst på Edvarda, men når hun kommer og prøver å gjøre noe med det, trekker han seg unna og sier at natten er over, blomstene har lukket seg. Det at hun tar ledelsen, at hun er den proaktive, ødelegger alt for ham. Glahn er en jeger og han har nok et ønske om å være den som jakter, mens kvinnene skal være byttet. Edvarda nekter å tilpasse seg dette idealet, og derfor kan ikke Glahn elske henne fysisk. Han føler seg truet og blir redd.

Samtidig har Glahn også forhold til Eva og Henriette. Disse to er ikke opphøyd til noe umenneskelig og han føler seg ikke truet av dem. Hvorfor ikke? Jeg tror den ene grunnen til dette er fordi ingen av dem er jomfruer, i tillegg til at det er Glahn som er lederen i forholdet. Han er jegeren, den som styrer forholdet.

Det skjer en endring i romanens stemning når sommeren går mot slutten. Det lyse, flørtende må vike plassen for det mørke, intense og seriøse. Jeg tolker dette som at det er  Glahn selv som blir mer og mer dyster og mørk, til alt kulminerer i en stor eksplosjon av sjalusi, mord og avvisning. Og jeg synes dette er en god avslutning. Dessverre slutter ikke Pan der, de siste sidene er det en annen forteller som forteller om sitt møte med Glahn og hans endelikt og jeg klarer ikke helt å se hva som er formålet med disse sidene. De føles unødvendige, og jeg synes at de ødelegger for den avslutningen som kunne ha vært der.

Jeg leste Pan igjen fordi jeg var nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve den som en voksen leser, og på sett og vis er jeg glad for at jeg valgte å gi den en ny sjanse. Det betyr ikke at jeg endte opp med å like den noe særlig, jeg har fremdeles store vansker med å se forbi Glahns personlighet og måten han behandler andre mennesker på – og da i særdeleshet kvinner. Samtidig så er det elementer ved romanen som jeg liker. Blant annet liker jeg svært godt hvordan Hamsun varierer skrivestilen og bruker både språk og bilder for å virkelig dykke inn i et vanskelig sinn. Hele romanen kan leses som et psykologisk eksperiment der Hamsun tar en karakter ut fra sitt naturlige element og plasserer ham i en situasjon han strengt tatt ikke har noen forutsetninger for å  mestre – for så å se hva som skjer. Jeg tror faktisk ikke det var Hamsun sin intensjon at leseren skulle like Glahn, men at han i stedet prøver å skildre en veldig trøblete og ustabil person. Og når jeg tar på meg de brillene, da klarer jeg å innrømme at Pan slettes ikke er en dårlig roman. Men det betyr altså ikke at jeg liker den. (Bortsett fra Edvarda – jeg digger henne!).

Tine har også lest Pan nylig. Her er hennes omtale.

Har du lest noe av Hamsun? Og har du likt det du har lest? Hvilken roman vil du anbefale meg å lese? (Ikke Victoria, den synes jeg er grusom).

 

 

 

Velkommen 2017 – du er etterlengtet

Nytt år, nye muligheter, heter det så fint. Klisje, tenker jeg, litt sånt som man sier når man står der med sjampanjeglasset i den ene hånda, stjerneskuddet i det andre. Det smeller rundt deg med raketter og du prøver å holde deg blid, jublende og kyssende – mens du egentlig setter hjertet i halsen ved hvert eneste drønn. De er jo så fine, men hadde det ikke vært mulig å mute ut hele støyen? Da hadde det i alle fall vært mulig å nyte synet.

Og så er det dette med å skulle se fremover da, ikke henge seg opp i året som har vært, alle de tingene du føler at du burde ha gjort, men av en eller annen grunn ikke kommet til. Jeg må innrømme at jeg, mer enn noe annet,  blir lettere melankolsk når det nye året smelles inn. Jeg tar et blikk innover, reflekterer og kjenner etter, før jeg går videre. Klar for et nytt år. Det er derfor dette innlegget kommer en uke for seint, forresten. Jeg trengte den tida for å kjenne meg ordentlig klar til å skrive igjen. Og nå er jeg det. Jeg kan si, og mene det, 2017 – jeg er glad for at du er her.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Som bokbloggere lever og ånder vi – i alle fall tidvis – for lesemålene våre. De kan være store, detaljere og hårete eller små, lettere uskyldige og morsomme, uansett, vi har alle noen av dem som dytter oss videre i vår lesereise. Jeg har vært som en pendel der jeg ett år har gått for store  mål jeg kunne fylle inn titler etter hvert som året utviklet seg, for så å kjøre på med full målstyring, titler og forfattere som skulle leses – helst til gitte datoer. I fjor var et år som det sistnevnte. Og jeg gikk til fullstendig krig mot meg selv, boikottet mål, leste noe helt annet enn det jeg skulle og endte opp med å skrote alle målene i løpet av august. Allikevel fikk jeg lest 1001 – bøker, klassikere, lyrikk og norsk samtidslitteratur. Jeg oppdaget hvilken fantastisk forfatter Ernest Hemingway er, jeg leste min første Vonnegut og Lolita. Jeg leste dårlig norsk krim, gjenleste favorittdiktene mine av Saabye Christensen, fikk gåsehud av Lady Lazarus av Sylvia Plath for nte gang og gjenoppdaget Emily Dickinson. Jeg ble helt oppslukt av Nicolai Houm, grinete på Isakstuen, og både gråt og koste meg med Lise Grimnes sin Minja. På mange måter har jeg derfor hatt et godt leseår, jeg har bare ikke fulgt målene mine. Jeg har vært en rebell. En nysgjerrig en.

Dette året vil jeg fortsette å være nysgjerrig, ta i mot inspirasjon og impulser og ikke låse meg til bøker som jeg av en eller annen grunn setter opp for meg selv i slutten av et år. Jeg vil være en positiv rebell, ikke en som ødelegger for seg selv, men som søker etter nye sjangre, nye forfattere – og nei, det betyr ikke at jeg kun skal lese samtidslitteratur. Om noe, tror jeg det blir færre, og det gjør meg egentlig ganske så glad. Jeg har satt opp noen generelle mål som går i hverandre og jeg har satt opp noen mer konkrete som er mer som en liste å plukke fra. Jeg må bare innrømme det, jeg er ganske gira på å komme i gang.

Et mål er at jeg skal lese mer klassikere; både moderne klassikere, de gamle klassikerene og de greske. Jeg vil lese noen tragedier og helst Ovids Metamorfose, for å nevne noe. Jeg vil også fortsette med 1001 – lista. Jeg kommer ikke til å sette noe antall, men jeg ønsker å lese mer enn i fjor da jeg endte på en 8 – 10 stykker.

Et mer konkret mål er at jeg vil lese mer fransk litteratur; jeg vil fortsette på forfatterskapene til Irene Nemirovsky, Margurite Duras og Albert Camus. Jeg vil starte med Jean Paul Sartre, Simone DeBeauvoir, Georges Bataille, Patrick Modiano, Colette, Georges Perec, Anais Nin og Michel Houellebecq. Klarer jeg noe av alle så er det supert, klarer jeg noe av noen, så er det også bra. Jeg har også planlagt, og alliert meg med noe franske venninner, at 2017 blir året da jeg endelig leser en bok på fransk. Valget har falt på den grafiske romanen Le bleu est une couleur chaude av Julie Maroh. Bildestøtte er alltid bra.

Helt til slutt skal jeg takle to store romaner, i morgen begynner jeg på Brødrene Karamazov av Fjodor Dostojevskij, mens i juli og august er David Foster Wallace og Infinite Jest som står for tur. Jeg er pent og litt engstelig – men jeg får det i alle ikke til hvis jeg ikke prøver.

Og det var det – ja, og så oppdatere Skribleriene oftere da.

Hvilke lesemål har du satt deg?

(PS, jeg vet at jeg har vært kjempedårlig til å svare på kommentarer til det forrige innlegget mitt. Skjerpings!)

 

Look who’s blogging….

Det er rart dette her, når det går så lang tid mellom et blogginnlegg og et annet, så blir terskelen for å komme i gang igjen så uendelig høy, ja, nesten uoverkommelig. Det er forferdelig dumt, for er det noe jeg virkelig liker her i verden så er det å skrive, men jeg merker at terskelen nå er blitt så høy –  og med det også kravene jeg setter til mine egne innlegg – at jeg blir helt lammet. Jeg får økt puls og hendene mine blir klamme. Datamaskinen og skrivingen som vanligvis er noe positivt, noe bra, blir noe skummelt og jeg velger i stedet å se på SKAM (sesong tre  – beste sesong ever, helt serr, altså  – dette mener jeg helt alvorlig,ikke serr –  biten da, men at denne sesonnystolgen er den aller beste, og viktigste), Gilmore Girls ( har bare sett de to første nye episodene, ingen spoilere er du snill) og kjøpe meg en nygammel stol —–>

Jeg har som dere ser også fått tak i mange nye bøker og ikke ryddet i hyllene mine. Ja, og lest nye norske bøker, selvfølgelig. Elisabeth (http://elbakken.blogspot.no/)  har gitt meg lov til å bruke hennes «Norsk på norsk», så jeg kommer til å skrive litt om bøkene jeg har lest i et eget innlegg – for ja, det kommer et innlegg. Målet er at det kommer – hold pusten, tell til ti – FLERE innlegg. Jupp, jeg vet, sjokkerende. Her setter jeg standarden for et innlegg hver fjerde måned, og så skal det plutselig komme en hel liten haug. Hvordan skal dette gå?!.

Det kan  ende med katastrofe – og som selverklært periodisk fatalist – er jeg selvfølgelig forberedt på dette og har satt inn tiltak for å forhindre, i alle fall mildne en eventuell bloggkatastrofe med påfølgende skrivesperre: sjokolade, alltid sjokolade. I tillegg: Generelt er rådet er å utsette seg for det man er litt redd for, i dette tilfellet skrive innlegg, så ofte som mulig. (Nei, Silje, det betyr ikke hver fjerde måned, heller et par ganger i uka). Et annet råd er å senke sine egne krav en smule, i hvert fall i starten, for å komme i gang med selve skrivingen, oppleve mestring og skrivelyst igjen (Ja, Silje, det er det du prøver på nå – ser du, der ER morsomt å skrive, ikke sant?).

Så hva er egentlig planen fremover? Jo, jeg skal skrive litt et par ganger i uka, stort sett om bøker, men muligens i en mer skravlete form enn en bokanmeldelse nå i starten. Noen ganger blir det bare et dikt eller et sitat, andre ganger lengre innlegg om bøker jeg har lest og likt (Jane Ashland, jeg ser på deg) og kanskje ikke likt så godt (…..). Jeg vil også se på lesemålene mine og drøfte litt hva målet egentlig er med lesemål. Blant annet.

Så, nå har det vært mye meg og meg. Hva med dere, hvordan går det?

 

When in Paris: bøker lest – del 1.

Nei, altså. 2016 har nok ikke vært det store bloggåret her på Skribleriene, for å si det sånn. Innleggene har vært få og bokanmeldelsene enda færre, og det beklager jeg veldig. For det er fremdeles ikke slik at jeg har sluttet, det er bare at jeg ikke alltid helt får ånden over meg. Jeg surrer med andre ting og får ikke ut fingeren. Noen ganger tror jeg at jeg lider av tastaturskrekk og andre ganger mangler jeg selvdisiplin. Og ja, det betyr at jeg misunner dere som er så flinke til å skrive faste innlegg og anmeldelser til hver leste bok. Dere er gode!

Nok om det, jeg har faktisk lest en god del i sommer, og mens jeg venter på at jeg skal få inspirasjon til å skrive en oppsummering av bøkene fra FEBRUAR (!!) til og med mai, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det jeg leste mens jeg var i Paris i sommer.

Den første romanen jeg fullførte var MaddAddam av Margaret Atwood. Dette er den tredje og siste boka i MaddAddam – trilogien som startet med Oryx and Crake og fortsatte med Year of the Flood. Jeg likte nok de to første bøkene aller best, men Atwood er en fantastisk forfatter med en så stor spennvidde at denne siste selvfølgelig også var veldig bra. Uten å røpe for mye, kan jeg si at den samler godt trådene fra de to første – som jo foregår på sammen tid, men på ulike steder – og gir troverdige svar og en fin avslutning.

Neste bok ut var en sakprosa bok, og ikke en hvilken som helst sakprosa bok heller, men en som jeg i utgangspunktet var helt, helt sikker på at jeg ikke kom til å like. Hvor havbokaspennende kunne det være å lese om to menn i en gummibåt som prøver å fange en kjempehai, liksom? Jeg snakker selvfølgelig om Havboka av Morten Strøksnes, og takk og pris for at den havnet på Bokbloggerprisens kortliste i Åpen klasse! Ellers hadde jeg gått glipp av en utrolig god leseopplevelse. For Havboka handler ikke bare om det å fange en kjempehai, ved å ta i bruk biologi, naturvitenskap, historie, filosofi,  geografi, anekdoter og myter forteller Strøksnes selve havets og de som lever i og ved det sin historie. Det er lærerikt, spennende, noen ganger morsomt og til tider trist – har dere for eksempel hørt om «verdens ensomste hval»? Nei? Ikke jeg heller, før jeg leste denne boka. Og nå er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme historien om finnhvalen som synger med en frekvens mye høyere enn det de andre finnhvalene gjør og som dermed ikke blir hørt av sine «medfinnhvaler». Denne historien gjorde meg så usigelig trist, og var nok den som gjorde at jeg vippet fra å like godt til å bli helt oppslukt. Og Havboka er som sagt full av slike og andre typer anekdoter. Den minnet meg også om hvorfor jeg er så glad i biologi som jeg er. Kort og godt; jeg koste meg. Boka ble samlest i juni, og her kan dere finne flere anmeldelser av den.

Parissommerens tredje bok ble kjøpt fordi nøden var stor. I Paris har jeg alltid med meg en bok i veska og jeg sitter mye på kafeer og i parker og leser. Jeg hadde akkurat fullført Havboka og var så langt hjemmefra at det var uaktuelt å gå tilbake og finne en ny. Det var litt krisestemning der på fortauet en ørliten stund, for hvor dum går det an å bli?! Forlate leiligheten med en bok du nesten er ferdig med og ikke en back-up?? Alle bokelskere som også elsker å kjøpe bøker vet nok hvordan jeg løste denne lille krisen – jeg tok turen til Guiliani i Rue de Rivoli og etter en tid endte jeg opp med All Things cease to appear av Elisabeth Brundage. Ja, det var tittelen som lurte meg inn – for er den ikke finurlig? Litt pussig, men samtidig fin? Og det er ganske mye med denne romanen som er bra, selv om den også har en del ting som jeg syntes mindre om. Den rommer mye, og jeg tror det beste er å gi dere baksideteksten før jeg sier noe mer:

This is the Hale Farm. This is the morning that Catherine Clare died. The day that her daughter spent in the house with her. The evening that her husband came home to find her.

This is the tale of their marriage, and the one that came before them. The Hales, and then the Clares.

A tale of bonds between families, between lives living and lost and of the lonely ones that share no bonds at all. Who should be pitied. Who must be feared.

Først; språket og setningene, selve prosaen i denne romanen, er vidunderlig. Romanen begynner på en helt magisk måte der vi blir presentert for selve gården, den ligger der,  som en egen enhet, som noe med en historie å fortelle, og den venter. Som leser kjenner man at akkurat denne gården bærer på flere hemmeligheter, at den har noe å fortelle. Og All things cease to appearselv om gården ikke får sin egen stemme i resten av romanen, så ble jeg sugd inn. Selve handlingen starter i 1979 med at George Clare, den relativt nye eieren av Hale Farm, står på døra til naboen, med datteren på armen, og forteller at han har funnet kona drept på soverommet. Fra der går historien tilbake til hvordan Cathrine og George møtte hverandre, livet før og mens de bor på Hale Farm og ekteskapet deres. Vi får også historien om familien som bodde der før familien Clare, deres tragiske skjebne og hvordan barna deres klarer seg etter tragedien.

Synsvinklene er mange, og jeg opplevde i ganske stor grad at Brundage klarte å skille dem fra hverandre og gi dem egne, unike stemmer. En ting hun gjør som jeg synes er veldig fiffig er hvordan hun forteller de samme historiene sett fra ulike ståsted. Det er gjort på en veldig subtil og elegant måte, der en hendelse kan være en sentral del i en karakters historie, men at den også dukker opp som for eksempel en bihendelse eller en kommentar i historien til en annen karakter. Flere hendelser blir altså fortalt gjennom øynene til forskjellige personer, som kanskje opplever situasjonene ulikt og som har forskjellige forbindelser med de involverte. På den måten blir en hendelse, gjerne en nøkkelhendelse, belyst fra mange ståsteder, uten at det blir hamret inn i leseren. Sånt liker jeg.

Så ja, det er mye jeg likte med All Things cease to appear, men det er også to ting som ødela litt en del. Den ene tingen er en sentral del av romanen, mens den andre egentlig ikke er så viktig. Jeg så bare ikke poenget. La oss først ta det store irritasjonsmomentet. I romanen så er det en psykopat – dette står på baksiden også, så det i seg selv er ingen avsløring. Hvem det er kan være det samme akkurat nå, hvis du bestemmer deg for å lese boka, vil du ganske fort få en mistanke om hvem. Og her ligger problemet – ikke at det er en psykopat i historien, det kan være både interessant og spennende – men psykopaten er så utrolig etter læreboka. Det er som om forfatteren har søkt opp psykopati 101, fått et sett kriterier og bygd opp karakteren etter dette. Og det gjør jo at h*n blir fryktelig forutsigbar! Sleip og usympatisk, ja, men dette har vi lest og sett så utrolig mange ganger før. La meg bli overrasket, lur meg litt! Jeg vil, på samme måte som psykopaten spinner ofrene sine inn i nettet sitt, at forfatteren skal gjøre det samme med leseren. Kanskje jeg ber om for mye? Kanskje det er enklere å spinne leseren inn dersom man forteller en historie fra 1. person, med spinnemesteren som forteller? Jeg har akkurat lest Lolita av Vladimir Nabokov, og han mestret dette til det fulle. Samtidig så fikk jo Agnes Ravatn dette svært godt til i Fugletribunalet også, og hun skrev i 3.person. Nei, jeg synes ikke jeg ber om for mye.

Pst; Den lille tingen var forresten noe spøkelsesgreier som jeg ikke så poenget med. Helt ok, men noe unødvendig.

shakespeare and co

Utsikt til Notre Dame fra Sylvia Beach sitt bibliotek i 2. etasje på Shakespeare & Co.

 

Har du lest noen av disse? Og hva har vært din ferielektyre?

La petite madame et Paris #4/16: Bits and bobs

Bon jour! Håper alle har det bra og nyter sommeren uavhengig av vær, sted og ferie/jobb. Lesing er jo, heldigvis, ikke avhenging av verken der ene eller det andre – ja, bortsett fra at de færreste kan lese bøker på jobb, da.

Her i Paris er der som alltid skjønt, selv om været varierer fra surt, som i «Hurra, denne kaféen har varmelampe»- surt til noen og tretti grader og skyfri himmel og Frankrike tapte EM-finalen. 

Jeg har vandret mye rundt, men har holdt meg til steder jeg kjenner; 1., 2., 3. 4., 5., 6. og 7 . arrondissement, med noen svipper innom 12.og 14. Jeg har gått i trange gater i Les Marais og gått meg vill i områdene ovenfor Les Halles fordi jeg har smettet igjennom alt for mange passasjer – og dermed mistet retningssansen (og havnet i en gate som er velkjent for sex-handel).

Fordelen med å være kjent er at jeg, selv om jeg roter meg bort, alltid vet sånn ca hvor jeg er. Jeg har små landemerker overalt som hjelper meg med å navigere. Det er også morsomt å plutselig stå i et smug og tenke «Jammen, her gikk jeg jo for to år siden!».

En annen fordel med å vimse rundt for seg selv, helt alene, er at det er ingen som blir utålmodig hvis du vil sitte i en park å lese i fem timer, eller på en kafé for den saks skyld. Så jeg har fått lest en del, akkurat nå holder jeg på med Lolita av Vladimir Nabokov – den gir meg hele tre kryss: 1001, klassiker og fra bok hylla (Ok, jeg jukser litt siden jeg rent teknisk leser den i en ny utgave, men den står også i hylla hjemme. Så da blir det kryss, da!). Jeg holder fremdeles på med Hemingway, men har hatt en ukes pause fordi Lolita har sugd meg inn i sin mørke, forstyrrede verden. Jeg liker det!

Ellers har jeg møtt Didi igjen og det er alltid kjempehyggelig. Vi var, sammen med noen flere litteraturelskende venner av henne, på Shakespeare & Co og hørte på Marlon James lese fra og snakke om The Brief History of Seven Killings. For en fantastisk og interessant mann! Romanen står allerede i hylla hjemme -og jeg kjøpte ikke en ny for å få den signert! Det var viljestyrke det. Men den skal leses i løpet av høsten.

18.juli kommer Zadie Smith, det blir nok enda bedre. Jeg håper hun skal snakke mer om den nye romanen som kommer til høsten: Swing time. Hun leste fra den i fjor også, og den virker veldig interessant. Og ja,  jeg har forhåndsbestilt den. Den 18. skal jeg ha med meg NW, som er den eneste Zadie Smith romanen vi ikke har allerede. Jeg gleder meg!

Hvordan er sommeren din?  Hva har du lest? Hva skal du lese? 

Au revoir ❤

La petite madame et Paris #3/16: En gåtur på Montparnasse.

Bon jour! 

Nå har jeg vært på egenhånd i favorittbyen i nesten to uker og det har vært to fine uker. Greit, været har ikke vært helt på sitt beste – og ingen hetebølger i sikte den nærmeste tiden heller. Og jeg har faktisk fulgt UDI sitt reiseråd om å være forsiktig. Så ikke noe metro – det betyr at jeg må komme meg opp tidlig en dag for å gå opp til Montmartre. Ja, for jeg kan ikke la være å besøke den fineste toppen av de alle når jeg er her! La Butte! Og jeg liker å gå. (En pussig oppdagelse – kanskje det er fordi jeg bor på samme sted – men det føles ikke som om det er et år siden jeg var her sist. Det er som om jeg bare har vært borte en helg.)

Men selv om jeg føler at jeg kjenner Paris, at det er vanskelig å gå seg bort (noe jeg liker for da oppdager jeg nye steder) og at dette her er min by, så er det også steder som er ukjente for meg. Montparnasse, for eksempel, jeg har ikke vært så mye der – med unntak av Katakombene og Tour Montparnasse. Det måtte jeg selvfølgelig gjøre noe med – særlig etter at jeg fant ut at Montparnasse er veldig nær Quartier Latin og der jeg bor. Her om dagen snørte jeg på skoa og ruslet oppover Rue de Saint Jacques. Målet var en fin liten gatesnutt jeg hadde funnet på Instagram; Rue des Thermopyles.

Rue de Jacques er gata som går helt ned fra Seinen, forbi Sorbonne, Pantheon, leiligheten «min» og videre til Denfer-Rocherau. Det er en fin gate som skifte på å være hektisk og rolig. Et sted på veien endrer den også navn slik at det legges til Faubourg til det originale navnet. Det er noe jeg har lagt merke til at skjer med mange gater, men jeg har ikke helt forstått hvorfor. 

Uansett.

Fra Denfer-Rochereau  – det er der Katakombene ligger, og jeg var ikke misunnelig på den gigantiske køen foran inngangen, for å si det sånn – gikk jeg videre langs muren til Cemeterie Montparnasse. Det var som å gå gjennom en grønn orm – så frodig og fint!

Været var skiftende og jeg måtte søkes ly inne hos Chez Papa – det passet ypperlig fordi dagens bok i veska var Hemingway!

Ikke hos Chez Papa, men her ser dere boka.

Etter pause og lunsj gikk jeg videre – inn og ut av store og små gater – til jeg plutselig fant målet for turen: Rue des Thermopyles.

En grønn, frodig og helt stille liten oase i 14. arrondissement. Med brostein, klatreplanter, fargerike dører og sukkertøyfargede vinduer. Det var som å komme til en magisk verden.

Nei,  det er definitivt ikke gata å besøke dersom du er ute etter dundrende liv og røre – heller ikke hvis du vil sitte på kafé  (men ta det med ro, alt dette vil du finne rett rundt hjørnet, i gatene rundt) – men hvis du vil rusle rundt og bare være i en storby,  så anbefaler jeg turen.

Deilig!

Ellers så nyter jeg livet; leser bøker, drikker deilig øl og vin når det passer seg og slapper av.

Au revoir!

La petite madame et Paris: #theHemingWay

Det er noe eget å lese Hemingway i Paris, byen han bodde og skrev i på 1920-tallet og som han så godt skildret i A Moveable Feast. Noen husker kanskje at jeg tvilte på at jeg kom til å få noe som helst forhold til den skjønnlitterære Hemingway etter at jeg hadde lest memoarene? Ja, så feil kunne jeg ta – nå ett år etter – sitter jeg her, i Paris, og storkoser meg med å lese og analysere novellene hans. Jeg leste nemlig The Old Man and the Sea i mai, og det satt i gang en enorm lyst til å lese mer. Lese alt, egentlig, for å være ærlig.

I den forbindelse har jeg meldt meg på en ganske ambisiøs lesesirkel på GoodReads; #theHemingWay, der vi skal lese og diskutere en novelle om dagen fra The Completed Short Stories of Ernest Hemingway. The Finca Vigía Edition. Boka er en massiv kloss på nesten 700 sider og den inneholder, som tittelen sier, alle novellene han noen sinne produserte. Jeg tror vi blir ferdig i september en gang.

image

Per i dag har vi lest åtte av dem, og jeg har gjort mitt beste med å skrive litt om dem og opplevelsene mine på engelsk. Det er litt vrient, men det går faktisk noe lettere enn fryktet  (og jeg frykter som flere vet ganske mye – og da er det jo fint at det går bedre enn jeg i utgangspunktet hadde trodd ). Og nå tenkte jeg å skrive litt om dem her på Skribleriene også – og klæsje inn noen bilder fra Parissommeren så langt.

Jeg starter med begynnelsen:

Den første novella i samlingen er The Short Happy Life of Francis Macomber. Den foregår i Afrika der vi møter ekteparet Macomber; Francis og Margot. De er rike amerikanere på jakttur på savannen med den erfarne og profesjonelle jegeren Robert Wilson. Novella starter rett på, der ekteparet og Robert Wilson sitter utenfor teltet og tar seg en drink etter en løvejakt. Det er tydelig fra første setning at denne jakten ikke var noe Francis mestret, men at særlig Wilson prøver å glatte over fadesen. Margot prøver også å late som ingenting, men samtidig forstår man at hun egentlig bryr seg mye. Vi får senere ett innblikk i hva som egentlig skjedde, samtidig som vi får ta del i en ny jakt der Francis skal prøve å gjennopprette sin manndom. 

Det som fascinerte meg mest med denne novella var ikke at den i det ytre handlet om jakt, men hva jakten representerer i relasjonen mellom Francis og Margot. Det foregår en maktkamp og en stillingskrig mellom ekteparet der det fremgår at de begge har noe på den andre som gjør at de begge blir værende i forholdet. Jeg opplever at Margot er den sterkeste i forholdet på godt og vondt. Hun blir beskrevet som hard og som et rovdyr, og det blir antydet at hun har forhold på si. Francis, på den andre side, er skildret som veik, som en skvetten hare. Møtet med løven forsterker denne tafattheten og Francis opplever både i forkant og i etterkant av møtet en voldsom redsel. Kanskje løven blir et symbol på den usikkerheten han opplever og en forsterkelse av at han ikke er «mann nok»? Dette forsterkes også av at Margot avviser ham og viser større interesse for den maskuline Wilson.
Den neste jakten er annerledes. Francis er oppsatt på å redde ansikt og i møte med bøffelen gjør han nettopp det. Og maktbalansen mellom ekteparet endres.
Sett gjennom Wilsons øyne:

He’d seen it in the war work the same way. More of a change than any loss of virginity. Fear gone like an operation. Something else grew in its place. Main thing a man had. Made him into a man. Women knew it too. No bloody fear.
S 26

Og gjennom Margot:

From the far corner of the seat Margaret Macomber looked at the two of them. There was no change in Wilson. She saw Wilson as she had seen him the day before when she had first realized what his great talent was. But she saw the change in Francis Macomber now.
S 26

Som tittelen mer enn antyder, så får livet til Francis en brå slutt, selv om han får gjennopprettet æren. Slutten er åpen – gjør Margot det hun gjør for å redde mannen sin eller er det for å vinne tilbake sin egen makt? Og det at jeg blir sittende igjen å undre, er noe jeg liker godt.

image

Hemingway har en skrivestil som jeg har falt helt pladask for. Han er relativt korthugget og konsis, samtidig som han maler frem bilder så levende at det er som å være til stede. Det er både uendelig vakkert og brutalt. Jeg er ikke noe tilhenger av jakt og jeg kommer aldri til å delta på noe slikt, allikevel følte jeg at jeg var der, på savannen, spent og nervøs i møte med store, majestetiske dyr. Jeg synes også at han viser en stor respekt for både jakten og dyrene. Han bringer leseren med inn i løvens opplevelse, smerte og raseri – det er grusomt og realistisk – og bra!

image

Hemingway portretterer i denne novella tre personer som, på hver sine måter, er ganske usympatiske og svært interessante. Jeg ser at det er flere som mener at han er sjåvinistisk og at det her syneliggjøres særlig i beskrivelsene av Margot. Jeg må innrømme at jeg er uenig. Ja, Hemingway er en forfatter opptatt av maskulinitet, og hans kvinnesyn er helt sikkert farget av tiden han levde i, men jeg velger allikevel å tolke de negative skildringene av Margot spesielt som en måte å vise at hun rett og slett er ei beintøff dame som de to mennene synes er litt skremmende. Jeg likte henne, jeg.

image

Anbefales!