Samlesing: Berge av Jan Kjærstad

Hei –

lenge siden sist.

Det er ny måned og dermed tid for ny samlesing. I juli er det Jan Kjærstad og Berge som står for tur, og det er jeg, sammen med min alltid gode reisekompanjong, Elisabeth fra Bokstavelig Talt, som har ansvaret.

Berge var min første roman av Jan Kjærstad, og for meg var det et veldig godt første møte. Sakte, men sikkert ble jeg dratt inn i denne historien, jeg lot meg bli revet med, hadde teorier – ganske bombastiske teorier for å si det mildt – og endte opp med å krysse alt jeg hadde av fingre og tær, armer og bein, i håp om at teorien min var feil og at Kjærstad hele veien hadde lurt meg.  For sånn er det med denne romanen, i alle fall ble det sånn for meg, at jeg virkelig brydde meg om både Ine Wang, Peter Malm og sist, men absolutt ikke minst, Nicolai Berge.

20180701_110319

Men mer om det senere, juli har akkurat begynt, nå litt om planene og hva dere vil få se i løpet av de neste 31 dagene.

De som følger Elisabeth og meg på sosiale medier har nok fått med dere at vi er veldig glad i å dra på turer sammen. Våre årlige bokturer er blitt en tradisjon, og det har nok også våre #helanoghalvanpåtur bilder blitt også. Årets tur gikk til Dublin og vi hadde med oss en ekstra turkamerat:

20180701_111954

Akkurat nå er han sammen med Elisabeth i England, men snart kommer de til Paris og vi vil vi få mulighet til å ta noen #helandhalvanogjanpåtur bilder. Følg med på Instagram.

Ellers har vi hatt et lite prosjekt der vi har lest samme utgave av Berge etter tur og kommentert i margen. Det vil komme en egen post om dette i midten av måneden, i tillegg til noen smakebiter på Instagram, men det jeg kan si nå er at det å ha en dialog både med en annen leser og boka ga lesingen en ekstra dimensjon – og når vi i tillegg legger til små diskusjoner og tanker på Messenger –  så gøy!

Jeg gleder meg veldig til denne samlesingen, og det håper jeg dere gjør også!

Som alltid; legg igjen link til anmeldelser og andre innlegg relatert til boka i kommentarfeltet her.

Instagram: 

siljeblomst (denne er lukket, men jeg godtar alle bokfolk)

elbakken

bokbloggerpris1

 

Samlesing: Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm.

Det er 1. mai og vi entrer nok en måned med samlesing. Denne gangen er det Nicolai Houms roman Jane Ashlands gradvise forsvinning som skal leses og diskuteres av norske bokbloggere over det ganske land. Det blir spennende!

jane ashland

Romanen starter med at en kvinne våkner opp alene i et telt. Utenfor er det tett tåke, mobilen er tom for strøm og hun har verken kart, kompass eller mat.

Så, ut av tåken, avtegner det seg et bilde av en fortid, en personlig katastrofe, en mislykket reise, en desperat jakt på ny mening.

For den som har mistet alt, har fortsatt noe å tape.

(Romanens baksidetekst)

Jane Ashlands gradvise forsvinning er Nicolai Houms tredje roman og femte utgivelse. Han debuterte i 2004 med romanen Knekk nakken, min venn, og fikk sitt kommersielle gjennombrudd med De håpefulle i 2013. Han har også skrevet novellesamlingen Alle barn er laget av ild, barneboken Når alle sover, bidratt med noveller og tekster i ulike antologier og tidsskrifter her til lands og i USA, samt gjendiktet Dr.Seuss’ Ja, overalt kan du dra! sammen med Geir Nummedal (kilde: Tiden Norsk Forlag).

Nicolai+Houm

Foto: Paal Audestad

 

Jane Ashlands gradvise forsvinning var den aller beste og sterkeste norske 2016 romanen jeg leste i fjor, og jeg ble så utrolig glad da den ble nominert til Bokbloggerprisen 2016 og havnet på kortlista i kategorien Årets roman. Som dere kanskje har fått med dere, så blogget jeg ikke om den, men nå skal jeg få rettet opp i det. Og jeg håper at flest mulig vil være med; lese boka, skrive om den og diskutere den i kommentarfeltene. Dere som allerede har lest og skrevet kan legge igjen link i kommentarfeltet til innlegget på Norske Bokbloggere bloggen, til dere andre; god les! Flere innlegg er i planleggingsfasen, så vi ses snart!

Poem and a cookie – day!

– eller dikt og kakedag hvis du foretrekker det. Personlig synes jeg vel at det er mer swung over det første, men 😉

Hva er egentlig Poem and a cookie day? Det er et arrangement i morgen 24.april som går ut på at man setter seg ned, finner frem en diktsamling og deler et dikt mens man fortærer en deilig kake eller noe annet søtt og godt. Jeg har bestemt meg for kanelsnurrer, selv om magen ikke er helt fan.

Ta et bilde, tag det #poemandacookieday og del det på Instagram, Twitter eller på blogg (eller på alle tre steder). Jeg tenker at dette kan være en ypperlig anledning til å ta frem Um sakne springe blome, som blir samlest denne måneden, hvis du ikke allerede har gjort det. (Den er fantastisk, så hva venter du på!).

Kvinnen bak dette arrangementet er Angelica Cofer og i denne videoen forteller hun mer om dette: http://m.youtube.com/watch?v=k0e2dMoabt8

Er det flere enn meg som kunne tenke seg å hylle lyrikken i morgen? Bli med, da vel! 

#bingereadingHarryHole og prosjekt nye hyller.

Påsken er over, eggene er tomme og magen prøver å komme seg etter tidenes sukkersjokk. Ja, jeg må innrømme at det skal bli deilig med hverdag igjen.

Men det er selvfølgelig ikke slik at jeg har spist godteri hele ferien. Jeg har også fått lest en del. Og ikke bare har jeg lest, jeg har faktisk lest krim! Det er en stund siden sist.

Det begynte med at jeg fikk den nye Jo Nesbø boka, Tørst, i posten  (Takk, Aschehoug!). Siden jeg ikke hadde lest de to foregående bøkene om Harry Hole; Gjenferd og Politi, la jeg den til side og tenkte at denne skal jeg lese etterhvert, bare ikke nå.

Men så begynte jeg å undre meg, hva var det egentlig som gjorde at jeg la fra meg hele Harry Hole en gang rundt 2011? Svaret et både enkelt og banalt. Jeg var redd. Redd fordi jeg var helt sikker på at Harry Hole kom til å dø i Gjenferd. Og det ville jeg ikke ha noe av. Heller leve lykkelig uvitende, tenkte jeg, og stakk fingrene i øra hver gang noen ville diskutere romanen. Det eneste jeg fikk med meg var ord som trist, sjokkerende og tragisk, og de forsterket bare min tro på at dette var det siste vi kom til å høre fra Harry Hole.

Så kom 2013 og jeg ble spoilet av utgivelsen av Politi. «Harry Hole er tilbake» sto det med stor skrift på omslaget – så da var han iallefall ikke død. I løpet av den tiden som hadde gått hadde jeg gått litt lei av krim generelt, så jeg gikk ikke med noen umiddelbare planer om å lese den med det første. Allikevel var jeg merkelig glad for at Harry Hole var tilbake. 

Og så ramlet Tørst ned i postkassa, og det begynte å krible i meg. Jeg ville lese krim og jeg ville lese Jo Nesbø. Så det gjorde jeg. I løpet av påsken har jeg nilest både Gjenferd og Politi, og begynt på Tørst. Og jeg synes de to førstnevnte er blant de beste i hele serien (ja, jeg skal lage et eget innlegg om hvorfor – i løpet av 2017). Jeg merker at jeg et litt utbrent nå som jeg har vært i Holes og Nesbøs univers i over en uke, og at det ikke går like raskt med Tørst. Det har ingenting med romanen å gjøre og alt med leseren, men sånn er det. 

Forresten, er det noen som lurer på hvor alle bøkene er blitt av? Jeg har fått flere hyller! Hurra!!

Oppdatering følger.

Håper alle har hatt noen deilige fridager! Hva har du lest?

Gjenlesing: Pan av Knut Hamsun

Det er litt typisk, er det ikke, at det året jeg faktisk ikke har et mål om å gjenlese bøker, faktisk er det året da jeg ender opp med å gjøre det? Ikke for det, vi er jo bare i februar og foreløpig er det bare en bok. Men en begynnelse, det er det.

Romanen jeg har lest på nytt er den norske klassikeren Pan av Knut Hamsun, og det var to grunner til at jeg valgte å ta den frem igjen. Hovedgrunnen var at jeg akkurat hadde fullført Selma Lønning Aarø sin flotte roman Hennes løgnaktige ytre (og hennes skildring av Hamsun minnet meg om Løytnant Glahn), og den andre grunnen – siden jeg hadde begynt å tenke på Pan og Glahn igjen – var at jeg ble nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve å lese den igjen nå i dag. Ville jeg bli like rasende som jeg ble som 18 – åring? Ville jeg kaste boka i veggen og forbanne hovedpersonen? Eller ville jeg klare å se forbi den usympatiske Glahn og la meg henføre av Hamsuns lyriske prosa? Jeg måtte jo finne det ut!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Knut Hamsun var på 1890 – tallet svært kritisk til realismen og naturalismen, og trangen til å måtte formidle alt på en så realistisk måte som mulig. Han mente at det var viktigere – og mer interessant – å fordype seg i menneskesinnet. For dere som har lest Lønning Aarø sin bok, så kommer det ikke som en overraskelse at han fremmet sitt synspunkt veldig klart og tydelig. På grunn av sin kritikk ble han raskt sett på som en av frontfigurene innenfor den nye litterære epoken ny – romantikken.

Pan ble gitt ut i 1894 og var Hamsun sin tredje roman. Vi befinner oss ved Helgelandskysten, og vi følger Løytnant Glahn gjennom en vår, sommer og høst på 1850 – tallet. Glahn har leid seg en jakthytte og sammen med hunden Æsop vandrer han rundt i skogen, jakter og har det svært så bra i sin ensomhet. Etter en tid blir han kjent med flere av innbyggerne i den lille landsbyen i nærheten, og det er særlig møtene med de unge kvinnene Edvarda, Eva og Henriette som gjør inntrykk på ham. Med Nordlandskysten og midnattsola som bakteppe skaper Hamsun en svermerisk og sensuell atmosfære, som etter hvert spinner helt ut av kontroll.

Det er flere aspekter ved romanen som det er verdt å dvele litt ved. Jeg har plukket ut to som både er gjort veldig bra og som jeg opplever som problematiske. Hovedtemaet i romanen er som jeg ser det – og veldig mange andre, det er ikke slik at jeg har funnet opp hjulet, akkurat – naturen mot kulturen. Glahn ser på seg selv som en naturens mann, han føler seg tryggere og mer tilfreds når han er i skogen. Han er på en måte seg selv. Dette endrer seg i møtet med andre mennesker, han blir underlig og ukomfortabel. Det er interessant å se hvordan skrivestilen og språket endrer seg utfra hvor Glahn befinner seg. Når Glahn er alene ute i skogen er språket rikt, drømmende, fantasifullt, levende og lyrisk. Han fører lange, intrikate indre monologer, og som leser blir du med ett en del av hans naturopplevelse. Denne naturopplevelsen er nesten som en religiøs opplevelse, og det synes jeg passer så godt til romanens tittel. Pan er jo den greske naturguden. Og på mange måter er Glahn selv en Pan – aktig figur. Ja, kanskje han rett og slett er den menneskelige versjonen av Pan? Romanen er skrevet i 1. person og det er Glahn selv som er fortelleren. Siden Hamsun skriver innenfor den ny – romantiske stilen, er det, synes jeg, lett å tenke seg at naturen og Glahn sin opplevelse av den, også er et bilde på hans indre.

Når Glahn besøker landsbyen endrer skrivestilen seg. Det er naturlig nok mer dialog, setningene blir kortere og mer klønete og dette forsterket min opplevelse av at Glahn ikke er komfortabel i den situasjonen han er i. Han vet ikke hvordan han skal forholde seg til andre og han klarer ikke å knekke de sosiale kodene. Han blir på en måte en selvmotsigelse der han på den ene siden ikke ønsker å bli lagt merke til, samtidig som han også blir irritert hvis han ikke får den oppmerksomheten han mener han fortjener. Det hele er egentlig ganske forvirrende, både for de andre karakterene og for meg som leser. Det er også interessant å se hvordan han, som forteller, klarer å fremstille seg selv så irriterende og sutrete.

I møtet med andre har Glahn et behov for å hevde seg selv som er mer enn litt komisk. Som en Pan tatt ut av sitt rette element og plassert i sivilisasjonen bruker han geværet sitt som et fallossymbol for å vise sin maskulinitet. Dette hadde på sett og vis vært greit dersom det hadde skjedd et par ganger i løpet av romanen, men det skjer i så stor grad at det bare blir frustrerende og patetisk. Og det er i hvert fall ikke subtilt, det er sikkert. (Og kanskje det heller ikke er meningen…)

Selv om natur mot kultur nok er hovedtemaet i Pan, er det et annet aspekt som virkelig interesserer meg (og, for å være ærlig, provoserer meg intenst). Det er Glahns syn på kjærligheten og på kvinnene han blir kjent med. Når jeg tenker etter er nok dette en naturlig del av hovedtemaet, men jeg har behov for å diskutere det videre for seg selv. Så da gjør jeg det. I romanen innleder Glahn en relasjon til tre av kvinnene han møter: Edvarda; datteren til den rike eieren av hytta Glahn leier, Eva; den unge kvinnen Glahn tror er datteren til smeden og Henriette; den unge gjetersken, og måten Glahn behandler og reagerer på disse tre er svært forskjellig.

Edvarda er slik jeg ser det den kvinnelige hovedpersonen i Pan, og det er nok henne Glahn tror at han elsker. Hun blir tidlig i romanen introdusert som jomfru Edvarda, dette kan være en talemåte, men jeg får allikevel opplevelsen av at Glahn uansett anser henne som en ren og jomfruelig kvinne, og han plasserer henne derfor på en pidestall. Utfordringen er bare at Edvarda er en svært moderne og proaktiv kvinne. Hun vet hva hun vil ha og hun går for det. Hun prater med ham, viser ham at hun er interessert – hun prøver til og med å KYSSE ham – og alt dette får Glahn til å freake ut og han behandler henne på en mindre hyggelig måte. Når hun viser sin interesse og blir engasjert av det han forteller, så er det en liten stemme i hodet hans som hvisker til ham at Edvarda ser ganske dum ut når hun lytter. Og er hun ikke egentlig ganske stygg? Tankene hans saboterer for ham. På samme tid, hvis hun velger å ignorere ham, så blir han både sint og lei. Han føler seg forbigått og reagerer på barnsligste vis. En sentral scene er når han kaster skoen hennes til vanns. Sko kan, i følge Freud, være et symbol på libido. Når han regelrett drukner skoen hennes, prøver han ikke samtidig å avvise hennes seksualitet? Han vil kanskje straffe henne ved å nekte henne seksuell nytelse? Eller kanskje det er et forsøk på å forsikre seg om at hun vil forbli ren og uskyldig? Kanskje det er begge deler? Glahn er en svært komplisert mann.

Jeg tror at han har seksuelle følelser for Edvarda, men at han samtidig ønsker at hun skal forbli på denne pidestallen han har plassert henne på. Han vil  at hun skal forbli denne uskyldsrene fantasifiguren som han kan tilbe. Edvarda har, dessverre for ham, ikke noe ønske om å holde seg der, og hver gang hun trer ned fra pidestallen og blir menneskelig, blir han livredd. Han vil ikke ta på henne, hun er for virkelig. Han elsker ikke henne, Edvarda, han elsker drømmen om henne, drømmen om kjærligheten. (Noe han også etter hvert innrømmer).

Glahns fysiske følelser for Edvarda kommer til syne i naturen. En gang går han rundt i skogen, det er natt og han er opphisset. Han tenker på Edvarda. Opp fra skogbunnen vokser det plutselig opp store, hvite blomster. Blomstene åpner seg opp og møllen som svermer rundt kryper ned i blomstenes indre og får dem til å riste av nytelse. Det kan jo ikke bli mer freudiansk enn dette, kan det vel? Som leser så kan du virkelig føle Glahn sin lyst på Edvarda, men når hun kommer og prøver å gjøre noe med det, trekker han seg unna og sier at natten er over, blomstene har lukket seg. Det at hun tar ledelsen, at hun er den proaktive, ødelegger alt for ham. Glahn er en jeger og han har nok et ønske om å være den som jakter, mens kvinnene skal være byttet. Edvarda nekter å tilpasse seg dette idealet, og derfor kan ikke Glahn elske henne fysisk. Han føler seg truet og blir redd.

Samtidig har Glahn også forhold til Eva og Henriette. Disse to er ikke opphøyd til noe umenneskelig og han føler seg ikke truet av dem. Hvorfor ikke? Jeg tror den ene grunnen til dette er fordi ingen av dem er jomfruer, i tillegg til at det er Glahn som er lederen i forholdet. Han er jegeren, den som styrer forholdet.

Det skjer en endring i romanens stemning når sommeren går mot slutten. Det lyse, flørtende må vike plassen for det mørke, intense og seriøse. Jeg tolker dette som at det er  Glahn selv som blir mer og mer dyster og mørk, til alt kulminerer i en stor eksplosjon av sjalusi, mord og avvisning. Og jeg synes dette er en god avslutning. Dessverre slutter ikke Pan der, de siste sidene er det en annen forteller som forteller om sitt møte med Glahn og hans endelikt og jeg klarer ikke helt å se hva som er formålet med disse sidene. De føles unødvendige, og jeg synes at de ødelegger for den avslutningen som kunne ha vært der.

Jeg leste Pan igjen fordi jeg var nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve den som en voksen leser, og på sett og vis er jeg glad for at jeg valgte å gi den en ny sjanse. Det betyr ikke at jeg endte opp med å like den noe særlig, jeg har fremdeles store vansker med å se forbi Glahns personlighet og måten han behandler andre mennesker på – og da i særdeleshet kvinner. Samtidig så er det elementer ved romanen som jeg liker. Blant annet liker jeg svært godt hvordan Hamsun varierer skrivestilen og bruker både språk og bilder for å virkelig dykke inn i et vanskelig sinn. Hele romanen kan leses som et psykologisk eksperiment der Hamsun tar en karakter ut fra sitt naturlige element og plasserer ham i en situasjon han strengt tatt ikke har noen forutsetninger for å  mestre – for så å se hva som skjer. Jeg tror faktisk ikke det var Hamsun sin intensjon at leseren skulle like Glahn, men at han i stedet prøver å skildre en veldig trøblete og ustabil person. Og når jeg tar på meg de brillene, da klarer jeg å innrømme at Pan slettes ikke er en dårlig roman. Men det betyr altså ikke at jeg liker den. (Bortsett fra Edvarda – jeg digger henne!).

Tine har også lest Pan nylig. Her er hennes omtale.

Har du lest noe av Hamsun? Og har du likt det du har lest? Hvilken roman vil du anbefale meg å lese? (Ikke Victoria, den synes jeg er grusom).

 

 

 

Velkommen 2017 – du er etterlengtet

Nytt år, nye muligheter, heter det så fint. Klisje, tenker jeg, litt sånt som man sier når man står der med sjampanjeglasset i den ene hånda, stjerneskuddet i det andre. Det smeller rundt deg med raketter og du prøver å holde deg blid, jublende og kyssende – mens du egentlig setter hjertet i halsen ved hvert eneste drønn. De er jo så fine, men hadde det ikke vært mulig å mute ut hele støyen? Da hadde det i alle fall vært mulig å nyte synet.

Og så er det dette med å skulle se fremover da, ikke henge seg opp i året som har vært, alle de tingene du føler at du burde ha gjort, men av en eller annen grunn ikke kommet til. Jeg må innrømme at jeg, mer enn noe annet,  blir lettere melankolsk når det nye året smelles inn. Jeg tar et blikk innover, reflekterer og kjenner etter, før jeg går videre. Klar for et nytt år. Det er derfor dette innlegget kommer en uke for seint, forresten. Jeg trengte den tida for å kjenne meg ordentlig klar til å skrive igjen. Og nå er jeg det. Jeg kan si, og mene det, 2017 – jeg er glad for at du er her.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Som bokbloggere lever og ånder vi – i alle fall tidvis – for lesemålene våre. De kan være store, detaljere og hårete eller små, lettere uskyldige og morsomme, uansett, vi har alle noen av dem som dytter oss videre i vår lesereise. Jeg har vært som en pendel der jeg ett år har gått for store  mål jeg kunne fylle inn titler etter hvert som året utviklet seg, for så å kjøre på med full målstyring, titler og forfattere som skulle leses – helst til gitte datoer. I fjor var et år som det sistnevnte. Og jeg gikk til fullstendig krig mot meg selv, boikottet mål, leste noe helt annet enn det jeg skulle og endte opp med å skrote alle målene i løpet av august. Allikevel fikk jeg lest 1001 – bøker, klassikere, lyrikk og norsk samtidslitteratur. Jeg oppdaget hvilken fantastisk forfatter Ernest Hemingway er, jeg leste min første Vonnegut og Lolita. Jeg leste dårlig norsk krim, gjenleste favorittdiktene mine av Saabye Christensen, fikk gåsehud av Lady Lazarus av Sylvia Plath for nte gang og gjenoppdaget Emily Dickinson. Jeg ble helt oppslukt av Nicolai Houm, grinete på Isakstuen, og både gråt og koste meg med Lise Grimnes sin Minja. På mange måter har jeg derfor hatt et godt leseår, jeg har bare ikke fulgt målene mine. Jeg har vært en rebell. En nysgjerrig en.

Dette året vil jeg fortsette å være nysgjerrig, ta i mot inspirasjon og impulser og ikke låse meg til bøker som jeg av en eller annen grunn setter opp for meg selv i slutten av et år. Jeg vil være en positiv rebell, ikke en som ødelegger for seg selv, men som søker etter nye sjangre, nye forfattere – og nei, det betyr ikke at jeg kun skal lese samtidslitteratur. Om noe, tror jeg det blir færre, og det gjør meg egentlig ganske så glad. Jeg har satt opp noen generelle mål som går i hverandre og jeg har satt opp noen mer konkrete som er mer som en liste å plukke fra. Jeg må bare innrømme det, jeg er ganske gira på å komme i gang.

Et mål er at jeg skal lese mer klassikere; både moderne klassikere, de gamle klassikerene og de greske. Jeg vil lese noen tragedier og helst Ovids Metamorfose, for å nevne noe. Jeg vil også fortsette med 1001 – lista. Jeg kommer ikke til å sette noe antall, men jeg ønsker å lese mer enn i fjor da jeg endte på en 8 – 10 stykker.

Et mer konkret mål er at jeg vil lese mer fransk litteratur; jeg vil fortsette på forfatterskapene til Irene Nemirovsky, Margurite Duras og Albert Camus. Jeg vil starte med Jean Paul Sartre, Simone DeBeauvoir, Georges Bataille, Patrick Modiano, Colette, Georges Perec, Anais Nin og Michel Houellebecq. Klarer jeg noe av alle så er det supert, klarer jeg noe av noen, så er det også bra. Jeg har også planlagt, og alliert meg med noe franske venninner, at 2017 blir året da jeg endelig leser en bok på fransk. Valget har falt på den grafiske romanen Le bleu est une couleur chaude av Julie Maroh. Bildestøtte er alltid bra.

Helt til slutt skal jeg takle to store romaner, i morgen begynner jeg på Brødrene Karamazov av Fjodor Dostojevskij, mens i juli og august er David Foster Wallace og Infinite Jest som står for tur. Jeg er pent og litt engstelig – men jeg får det i alle ikke til hvis jeg ikke prøver.

Og det var det – ja, og så oppdatere Skribleriene oftere da.

Hvilke lesemål har du satt deg?

(PS, jeg vet at jeg har vært kjempedårlig til å svare på kommentarer til det forrige innlegget mitt. Skjerpings!)