Velkommen 2017 – du er etterlengtet

Nytt år, nye muligheter, heter det så fint. Klisje, tenker jeg, litt sånt som man sier når man står der med sjampanjeglasset i den ene hånda, stjerneskuddet i det andre. Det smeller rundt deg med raketter og du prøver å holde deg blid, jublende og kyssende – mens du egentlig setter hjertet i halsen ved hvert eneste drønn. De er jo så fine, men hadde det ikke vært mulig å mute ut hele støyen? Da hadde det i alle fall vært mulig å nyte synet.

Og så er det dette med å skulle se fremover da, ikke henge seg opp i året som har vært, alle de tingene du føler at du burde ha gjort, men av en eller annen grunn ikke kommet til. Jeg må innrømme at jeg, mer enn noe annet,  blir lettere melankolsk når det nye året smelles inn. Jeg tar et blikk innover, reflekterer og kjenner etter, før jeg går videre. Klar for et nytt år. Det er derfor dette innlegget kommer en uke for seint, forresten. Jeg trengte den tida for å kjenne meg ordentlig klar til å skrive igjen. Og nå er jeg det. Jeg kan si, og mene det, 2017 – jeg er glad for at du er her.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Som bokbloggere lever og ånder vi – i alle fall tidvis – for lesemålene våre. De kan være store, detaljere og hårete eller små, lettere uskyldige og morsomme, uansett, vi har alle noen av dem som dytter oss videre i vår lesereise. Jeg har vært som en pendel der jeg ett år har gått for store  mål jeg kunne fylle inn titler etter hvert som året utviklet seg, for så å kjøre på med full målstyring, titler og forfattere som skulle leses – helst til gitte datoer. I fjor var et år som det sistnevnte. Og jeg gikk til fullstendig krig mot meg selv, boikottet mål, leste noe helt annet enn det jeg skulle og endte opp med å skrote alle målene i løpet av august. Allikevel fikk jeg lest 1001 – bøker, klassikere, lyrikk og norsk samtidslitteratur. Jeg oppdaget hvilken fantastisk forfatter Ernest Hemingway er, jeg leste min første Vonnegut og Lolita. Jeg leste dårlig norsk krim, gjenleste favorittdiktene mine av Saabye Christensen, fikk gåsehud av Lady Lazarus av Sylvia Plath for nte gang og gjenoppdaget Emily Dickinson. Jeg ble helt oppslukt av Nicolai Houm, grinete på Isakstuen, og både gråt og koste meg med Lise Grimnes sin Minja. På mange måter har jeg derfor hatt et godt leseår, jeg har bare ikke fulgt målene mine. Jeg har vært en rebell. En nysgjerrig en.

Dette året vil jeg fortsette å være nysgjerrig, ta i mot inspirasjon og impulser og ikke låse meg til bøker som jeg av en eller annen grunn setter opp for meg selv i slutten av et år. Jeg vil være en positiv rebell, ikke en som ødelegger for seg selv, men som søker etter nye sjangre, nye forfattere – og nei, det betyr ikke at jeg kun skal lese samtidslitteratur. Om noe, tror jeg det blir færre, og det gjør meg egentlig ganske så glad. Jeg har satt opp noen generelle mål som går i hverandre og jeg har satt opp noen mer konkrete som er mer som en liste å plukke fra. Jeg må bare innrømme det, jeg er ganske gira på å komme i gang.

Et mål er at jeg skal lese mer klassikere; både moderne klassikere, de gamle klassikerene og de greske. Jeg vil lese noen tragedier og helst Ovids Metamorfose, for å nevne noe. Jeg vil også fortsette med 1001 – lista. Jeg kommer ikke til å sette noe antall, men jeg ønsker å lese mer enn i fjor da jeg endte på en 8 – 10 stykker.

Et mer konkret mål er at jeg vil lese mer fransk litteratur; jeg vil fortsette på forfatterskapene til Irene Nemirovsky, Margurite Duras og Albert Camus. Jeg vil starte med Jean Paul Sartre, Simone DeBeauvoir, Georges Bataille, Patrick Modiano, Colette, Georges Perec, Anais Nin og Michel Houellebecq. Klarer jeg noe av alle så er det supert, klarer jeg noe av noen, så er det også bra. Jeg har også planlagt, og alliert meg med noe franske venninner, at 2017 blir året da jeg endelig leser en bok på fransk. Valget har falt på den grafiske romanen Le bleu est une couleur chaude av Julie Maroh. Bildestøtte er alltid bra.

Helt til slutt skal jeg takle to store romaner, i morgen begynner jeg på Brødrene Karamazov av Fjodor Dostojevskij, mens i juli og august er David Foster Wallace og Infinite Jest som står for tur. Jeg er pent og litt engstelig – men jeg får det i alle ikke til hvis jeg ikke prøver.

Og det var det – ja, og så oppdatere Skribleriene oftere da.

Hvilke lesemål har du satt deg?

(PS, jeg vet at jeg har vært kjempedårlig til å svare på kommentarer til det forrige innlegget mitt. Skjerpings!)

 

La petite madame et Paris #4/16: Bits and bobs

Bon jour! Håper alle har det bra og nyter sommeren uavhengig av vær, sted og ferie/jobb. Lesing er jo, heldigvis, ikke avhenging av verken der ene eller det andre – ja, bortsett fra at de færreste kan lese bøker på jobb, da.

Her i Paris er der som alltid skjønt, selv om været varierer fra surt, som i «Hurra, denne kaféen har varmelampe»- surt til noen og tretti grader og skyfri himmel og Frankrike tapte EM-finalen. 

Jeg har vandret mye rundt, men har holdt meg til steder jeg kjenner; 1., 2., 3. 4., 5., 6. og 7 . arrondissement, med noen svipper innom 12.og 14. Jeg har gått i trange gater i Les Marais og gått meg vill i områdene ovenfor Les Halles fordi jeg har smettet igjennom alt for mange passasjer – og dermed mistet retningssansen (og havnet i en gate som er velkjent for sex-handel).

Fordelen med å være kjent er at jeg, selv om jeg roter meg bort, alltid vet sånn ca hvor jeg er. Jeg har små landemerker overalt som hjelper meg med å navigere. Det er også morsomt å plutselig stå i et smug og tenke «Jammen, her gikk jeg jo for to år siden!».

En annen fordel med å vimse rundt for seg selv, helt alene, er at det er ingen som blir utålmodig hvis du vil sitte i en park å lese i fem timer, eller på en kafé for den saks skyld. Så jeg har fått lest en del, akkurat nå holder jeg på med Lolita av Vladimir Nabokov – den gir meg hele tre kryss: 1001, klassiker og fra bok hylla (Ok, jeg jukser litt siden jeg rent teknisk leser den i en ny utgave, men den står også i hylla hjemme. Så da blir det kryss, da!). Jeg holder fremdeles på med Hemingway, men har hatt en ukes pause fordi Lolita har sugd meg inn i sin mørke, forstyrrede verden. Jeg liker det!

Ellers har jeg møtt Didi igjen og det er alltid kjempehyggelig. Vi var, sammen med noen flere litteraturelskende venner av henne, på Shakespeare & Co og hørte på Marlon James lese fra og snakke om The Brief History of Seven Killings. For en fantastisk og interessant mann! Romanen står allerede i hylla hjemme -og jeg kjøpte ikke en ny for å få den signert! Det var viljestyrke det. Men den skal leses i løpet av høsten.

18.juli kommer Zadie Smith, det blir nok enda bedre. Jeg håper hun skal snakke mer om den nye romanen som kommer til høsten: Swing time. Hun leste fra den i fjor også, og den virker veldig interessant. Og ja,  jeg har forhåndsbestilt den. Den 18. skal jeg ha med meg NW, som er den eneste Zadie Smith romanen vi ikke har allerede. Jeg gleder meg!

Hvordan er sommeren din?  Hva har du lest? Hva skal du lese? 

Au revoir ❤

La petite madame et Paris: #theHemingWay

Det er noe eget å lese Hemingway i Paris, byen han bodde og skrev i på 1920-tallet og som han så godt skildret i A Moveable Feast. Noen husker kanskje at jeg tvilte på at jeg kom til å få noe som helst forhold til den skjønnlitterære Hemingway etter at jeg hadde lest memoarene? Ja, så feil kunne jeg ta – nå ett år etter – sitter jeg her, i Paris, og storkoser meg med å lese og analysere novellene hans. Jeg leste nemlig The Old Man and the Sea i mai, og det satt i gang en enorm lyst til å lese mer. Lese alt, egentlig, for å være ærlig.

I den forbindelse har jeg meldt meg på en ganske ambisiøs lesesirkel på GoodReads; #theHemingWay, der vi skal lese og diskutere en novelle om dagen fra The Completed Short Stories of Ernest Hemingway. The Finca Vigía Edition. Boka er en massiv kloss på nesten 700 sider og den inneholder, som tittelen sier, alle novellene han noen sinne produserte. Jeg tror vi blir ferdig i september en gang.

image

Per i dag har vi lest åtte av dem, og jeg har gjort mitt beste med å skrive litt om dem og opplevelsene mine på engelsk. Det er litt vrient, men det går faktisk noe lettere enn fryktet  (og jeg frykter som flere vet ganske mye – og da er det jo fint at det går bedre enn jeg i utgangspunktet hadde trodd ). Og nå tenkte jeg å skrive litt om dem her på Skribleriene også – og klæsje inn noen bilder fra Parissommeren så langt.

Jeg starter med begynnelsen:

Den første novella i samlingen er The Short Happy Life of Francis Macomber. Den foregår i Afrika der vi møter ekteparet Macomber; Francis og Margot. De er rike amerikanere på jakttur på savannen med den erfarne og profesjonelle jegeren Robert Wilson. Novella starter rett på, der ekteparet og Robert Wilson sitter utenfor teltet og tar seg en drink etter en løvejakt. Det er tydelig fra første setning at denne jakten ikke var noe Francis mestret, men at særlig Wilson prøver å glatte over fadesen. Margot prøver også å late som ingenting, men samtidig forstår man at hun egentlig bryr seg mye. Vi får senere ett innblikk i hva som egentlig skjedde, samtidig som vi får ta del i en ny jakt der Francis skal prøve å gjennopprette sin manndom. 

Det som fascinerte meg mest med denne novella var ikke at den i det ytre handlet om jakt, men hva jakten representerer i relasjonen mellom Francis og Margot. Det foregår en maktkamp og en stillingskrig mellom ekteparet der det fremgår at de begge har noe på den andre som gjør at de begge blir værende i forholdet. Jeg opplever at Margot er den sterkeste i forholdet på godt og vondt. Hun blir beskrevet som hard og som et rovdyr, og det blir antydet at hun har forhold på si. Francis, på den andre side, er skildret som veik, som en skvetten hare. Møtet med løven forsterker denne tafattheten og Francis opplever både i forkant og i etterkant av møtet en voldsom redsel. Kanskje løven blir et symbol på den usikkerheten han opplever og en forsterkelse av at han ikke er «mann nok»? Dette forsterkes også av at Margot avviser ham og viser større interesse for den maskuline Wilson.
Den neste jakten er annerledes. Francis er oppsatt på å redde ansikt og i møte med bøffelen gjør han nettopp det. Og maktbalansen mellom ekteparet endres.
Sett gjennom Wilsons øyne:

He’d seen it in the war work the same way. More of a change than any loss of virginity. Fear gone like an operation. Something else grew in its place. Main thing a man had. Made him into a man. Women knew it too. No bloody fear.
S 26

Og gjennom Margot:

From the far corner of the seat Margaret Macomber looked at the two of them. There was no change in Wilson. She saw Wilson as she had seen him the day before when she had first realized what his great talent was. But she saw the change in Francis Macomber now.
S 26

Som tittelen mer enn antyder, så får livet til Francis en brå slutt, selv om han får gjennopprettet æren. Slutten er åpen – gjør Margot det hun gjør for å redde mannen sin eller er det for å vinne tilbake sin egen makt? Og det at jeg blir sittende igjen å undre, er noe jeg liker godt.

image

Hemingway har en skrivestil som jeg har falt helt pladask for. Han er relativt korthugget og konsis, samtidig som han maler frem bilder så levende at det er som å være til stede. Det er både uendelig vakkert og brutalt. Jeg er ikke noe tilhenger av jakt og jeg kommer aldri til å delta på noe slikt, allikevel følte jeg at jeg var der, på savannen, spent og nervøs i møte med store, majestetiske dyr. Jeg synes også at han viser en stor respekt for både jakten og dyrene. Han bringer leseren med inn i løvens opplevelse, smerte og raseri – det er grusomt og realistisk – og bra!

image

Hemingway portretterer i denne novella tre personer som, på hver sine måter, er ganske usympatiske og svært interessante. Jeg ser at det er flere som mener at han er sjåvinistisk og at det her syneliggjøres særlig i beskrivelsene av Margot. Jeg må innrømme at jeg er uenig. Ja, Hemingway er en forfatter opptatt av maskulinitet, og hans kvinnesyn er helt sikkert farget av tiden han levde i, men jeg velger allikevel å tolke de negative skildringene av Margot spesielt som en måte å vise at hun rett og slett er ei beintøff dame som de to mennene synes er litt skremmende. Jeg likte henne, jeg.

image

Anbefales!

 

Flatland-bobla – en liten oppsummering.

Nå er snart mars over,  og det samme gjelder for samlesingen av Helga Flatlands Vingebelastning. Det er flere som har lest boka for første gang denne måneden – meg selv inkludert- og det er en del som, naturlig nok, leste den i fjor. Noen er blitt positivt overrasket, andre har fått bekreftet inntrykket av at Flatland er en dyktig forfatter og mange har vært frustrert og fascinert over Andreas og hans selvsentrerthet.

image

Selv ble jeg sugd inn i romanen og leste den ut på få dager. Jeg ble nysgjerrig på denne fyren som helt klart sliter med noe, men som går så opp i sin egen sykdom at det ikke virker som om han har lyst til å bli friskmeldt. Jeg vekslet mellom å heie og å himle lattermildt med øynene; «Vurderer han seriøst å henge opp vedlegget med bivirkningene på badet slik at samboeren virkelig skal se hvor syk han er?» Ja, og så ble jeg litt satt ut av hvordan han virkelig ble diagnosen sin, hvordan han helt uten motstand lar seg bli tatt hånd om og hvordan han forventet at alle rundt ham skulle løse alle utfordringene hans. Og jeg tenker at det er ganske realistisk og troverdig. Det er nok mange Andreas-er i samfunnet.

image

Men –
ikke nok med at jeg leste og likte Flatland sin nyeste roman i påsken, jeg havnet rett og slett i Flatland-bobla og slukte to og en halv bok i trilogien hennes Bli hvis du kan. Og den er fantastisk! Den er også ganske mørk og akkurat nå har jeg roet litt ned med tanke på å fullføringen av siste del Det finnes ingen helhet og leser den i mindre posjoner. Omtale av alle tre kommer når jeg er ferdig med den.

Har du deltatt i månedens samlesing av Vingebelastning? Hva syntes du om den, og har du lest de andre romanene til Helga Flatland?

image

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland

Denne måneden samleser vi Helga Flatland sin nyeste roman Vingebelastning og som ansvarlig «samlesingsperson» var det på høy tid at jeg også fikk lest den. Og nå er det altså gjort og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg en ny favoritt i kategorien Årets roman. For ja, den var faktisk så god.

image

Dette er forresten den første boka jeg leser av Helga Flatland. Det er litt flaut,  for hun har skrevet bøker siden 2010, vunnet priser og generelt fått mye god kritikk for bøkene sine. Hun  har rett og slett oppnådd mye – og hun er fremdeles ung og lovende! Jeg har allerede begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må, debutromanen hennes, og jeg kjenner igjen det lette, flytende språket jeg likte så godt i Vingebelastning. Det er noe med stemmen til Flatland som gjør at jeg blir dratt inn i handlingen og skildringene og ikke klarer å slippe taket før jeg er ferdig. Det er så bra!

Vingebelastning handler om Andreas, en relativt vellykket mann som nærmer seg tretti. Han har mastergrad, god jobb og – ikke minst – en samboer som han planlegger å dele resten av livet med. Alt går på skinner. Eller gjør det egentlig det? Andreas sine tvangshandlinger som han har slitt med siden barndommen er der fremdeles, det samme gjelder ønsket om å selv ha full kontroll over det som skjer rundt ham. Følelsen av å stå utenfor et fellesskap og kikke inn og egentlig ikke føle noen glede over det som skjer, er like fullt tilstede til tross for at alt tilsynelatende er på stell. Så blir Andreas utsatt for en ulykke og veien fra somatisk avdeling til psykiatrisk behandling er plutselig ikke så lang. Og Andreas omfavner denne nye oppmerksomheten og går helt opp i diagnosen han får.

image

Romanen beveger seg frem og tilbake i tid. Vi er selvfølgelig i romanens nåtid – 2014, men vi blir også tatt med tilbake til da Andreas er 15, 19 og i 20-årene. Skiftene er enkle å følge da delene er delt inn i årstall. Med unntak av nåtiden er tilbakeblikkene kronologiske, det vil si at vi for eksempel befinner oss i 2014, så 1997, deretter tilbake til 2014, før vi igjen går tilbake til en ny tid i fortid. Disse episodene fra tidligere henger sammen med ting Andreas og psykologen hans tar opp.

Det blir forresten feil å si at delene fra Andreas sin fortid er tilbakeblikk. De er, som 2014-delene, skrevet i presens. Det er altså ikke den mer erfarne, sykemeldte Andreas som forteller om tider som har vært og episodene som skildres er dermed ikke farget av fortellerens nåtid. I stedet får vi på en måte historiene fortalt i det de skjer. Vi blir for eksempel kjent med Andreas, 15 år, hans interesser, bekymringer og «diller». Vi blir kjent med 19-åringen, hans tanker om fremtiden, studier, fremmedgjøring og etterhvert møtet med hun som bli kjæresten og samboeren. Dette valget fra Flatlands side gjør at jeg opplever Andreas sin forhistorie som mer ekte og nær, enn jeg hadde gjort dersom den voksne Andreas skulle fortalt den i retrospekt. Som leser er det godt å ha lest om relasjonen mellom Andreas og familien hans og om kontrollbehovet hans slik han opplevde det før sykemeldingen.

Andreas er en interessant karakter, men det som kanskje fascinerte meg enda mer var min reaksjon på ham. I store deler av romanen sympatiserer jeg med ham, jeg forstår ham, jeg bekymrer meg over den tydelige dissonansen han har i seg i forhold til omgivelsene sine og dette enorme behovet for å ha kontroll. Jeg gjenkjenner en del trekk ved ham som jeg også kjente på i den alderen og den følelsen av å ikke helt høre til. Sikkert typisk for alderen, men like fullt gjenkjennbart (fest kontra bygge modellfly/lese bok? Hallo?!). Jeg liker ham, heier på ham og ønsker ham alt vel. Det samme gjør jeg i begynnelsen mens han er i behandling og, jeg ser en mann som trenger hjelp, som kanskje har en litt lite forståelsesfull kjæreste og foreldre som bryr seg litt for lite. Men så; i takt med at det blir tydeligere hvordan Andreas omfavner sin nye tilværelse som psykisk syk og hvor selvsentrert han bli, jo mindre og mindre sympati klarte jeg å oppdrive for ham – og mer og mer sympati fikk jeg for kjæresten. Jeg merket på meg selv at jeg ble opprørt, at pulsen steg og at jeg mest av alt hadde lyst til å tre inn i romanen og riste ham ut av bobla. Fra å se alt fra Andreas synspunkt gjør Flatland noen grep som gjør at jeg som leser plutselig står i kjærestens sko og virkelig kjenner på hennes frustrasjoner – selv om det fremdeles er Andreas som er fortelleren! Jeg liker det! Det beviser for meg at Helga Flatland skaper troverdige, sammensatte og ekte karakterer.

image

På omslaget til min utgave av romanen står det blant annet at Vingebelastning er en fremstilling av en nevrotisk generasjon, og at den stiller spørsmål ved hva som skjer når livet ikke svarer til forventningene. Og det får meg til å undre; for er Andreas egentlig alvorlig psykisk syk eller er atferden hans, fremmedgjøringen han føler, symptomer på den tiden vi lever i, på hans generasjon? Er den en reaksjon på det store forventningspresset som både en selv – men også samfunnet – legger på en? Er det bare ønsket om å klatre i systemet, ha suksess og avansere som teller? Eller er det faktisk slik at man noen ganger bare må stoppe opp, trekke pusten og tenke seg om? Andreas har et stort behov for å bli sett, ikke som arbeidstaker, ikke som den karrieresøkende kjæresten, men som Andreas; glad i tall og fly, og med en indre uro og en følelse av utilpasshet. Hos psykologen blir han sett, hørt og ting han har fortrengt kommer frem igjen. Han har også en del ting som er tvangsmessige og som gjør hverdagen vanskelig. Han får et sammenbrudd, og dette sammenbruddet er et symptom på noe – inne i Andreas. Kanskje det rett og slett er begge deler?
Jeg vet ikke –
men det jeg vet er at Vingebelastning er en roman som får en til å tenke, til å reflektere. Den er av et slikt kaliber at den blir værende inne i deg en god stund. Den er lett å lese og som nevnt så flyter språket fint og naturlig. Vingebelastning er en god, sterk og provoserende bok om et psykisk sammenbrudd og hva som kan skje videre.

(Og ikke er den uten håp heller! Jeg har trua på Andreas!)

Les flere tekster om Vingebelastning her.

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland.

I mars samleser vi Helga Flatland sin Vingebelastning i forbindelse med Bokbloggerprisen 2015. Romanen er nominert i klassen Årets roman.

image

Foto: Studio Vest AS

(Foto: Studio Vest AS )

Helga Flatland er oppvokst på Flatdal i Telemark. Hun har bachelorgrad i Nordisk litteratur og språk og utdanning som tekstforfatter fra Westerdals School of Communication. I 2010 debuterte hun med romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må, som hun blant annet fikk Tarjei Vesaas debutantpris og Ungdommens litteraturpris for. Året etter kom oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, før hun avsluttet trilogien med Det finnes ingen helhet i 2013. For trilogien fikk hun i fjor Amalie Skram – prisen:

Det store spørsmålet som søkes besvart gjennom psykologiske skildringer og beskrivelser av storsamfunnet og lokalsamfunnets normer og forventninger, er hva det er som gjør at fire unge menn fra en trygg, liten bygd i ett av verdens fredeligste land, velger å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan, og med det utsette seg for farer og i verste fall risikere livet.

(Fra juryens begrunnelse)

Dette året debuterte hun også som barnebokforfatter med Eline får besøk, og ga ut romanen hun nå er nominert til Bokbloggerprisen 2015 med; Vingebelastning (kilde: forlaget).

image

Forlaget skriver om Vingebelastning:

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært.
Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene».

Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

Det er allerede en god del bloggere som har lest og skrevet om Vingebelastning, og det er kjempefint om dere kan linke til anmeldelsene deres i kommentarfeltet til dette innlegget på Norske bokbloggere og delta i diskusjonene.

Og til dere som ennå ikke har lest den – meg selv, inkludert – bli med på moroa nå i mars. Les den, skriv om den, ta bilde med den i solveggen, diskuter i kommentarfeltene og legg igjen link når dere har lest.

Jeg gleder meg!

Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog

Det er ikke ofte jeg leser bøker om ulike terapiformer. Det er ikke det at jeg er uinteressert, det har bare ikke passet seg slik. Der er jo så mye der ute som jeg vil lese og prioriteringen er til tider beinhard. Men så skjedde det plutselig at jeg fikk en mail om en bok om gestaltterapi, og siden jeg er så heldig å jobbe sammen med ei som faktisk studererer dette og som liker å dele av sin kunnskap med meg og som har gjort meg nysgjerrig på dette feltet, takket jeg ja til et anmeldereksemplar av Vikram Kolmannskog sin bok Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien. Dette var jo en ypperlig anledning til å få vite enda litt mer!

image

I boka inviterer Kolmannskog leseren inn i terapirommet, og uavhengig av historiene som fortelles, så mestrer forfatteren å formidle det som skjer i dette rommet på en slik måte at vi lesere også blir en del av det som skjer. Det er ikke som om vi får det fortalt, men som om vi er der sammen med terapeuten og klientene. Det er både bra og sterkt.

Den tomme stolen er delt inn i ulike deler, blant annet en innledende fagdel der vi får en kort innføring i de grunnleggende prinsippene i gestaltterapien, litt historie, litt om utviklingen og noe om de mest sentrale begrepene. Dette er viktig for forståelsen av resten av boka, samtidig som den ikke er for teoretisk – jeg tenker heller at den som fagbok egentlig blir for lettfattelig? Eller at den egentlig passer best for oss ferskinger?

Selve historiene, som utgjør den største delen av boka, og som jeg tenker er kjernen, skildrer forskjellige møter med ulike klienter. Disse klientene har ulike utfordringer og på sine måter utfordrer de også Kolmannskog som terapeut på varierende vis. Det er en fin måte å vise at gestaltterapi er en form for dialog mellom to mennesker som sammen påvirker og utfordrer hverandre på veien, samt at dette er en terapiform som jeg oppfatter som både intuitiv og i stadig endring.

Historiene er som historier flest; opplevelsen av de enkelte vil være individuelt. For meg var det noen som fungerte godt, noen som ikke appelerte like bra og særlig en som traff så hardt at den var ubehagelig å lese ferdig. Og sånn vil det og skal det være. Ulike historier vil appelere til ulike lesere, uten at det har noe å si på historienes kvaliteter.

Etter hver historie følger det noen sider med notater knyttet til den foregående teksten. Dette er noe jeg syntes passet fint enkelte steder, de utvidet på en måte historien de tilhørte, mens det andre steder ikke fungerte like bra. Det har nok noe med at jeg opplevde at ikke alle notatene var relevante for å forstå historien og tankene bak terapeutens valg av metoder.  Noen av punktene som får hele avsnitt i notatdelen kunne like gjerne blitt nevnt i en bisetning. Andre punkter så jeg ikke relevansen i, i det hele tatt, med unntak av at forfatteren selv brenner for temaene. Jeg synes også denne strukturen, historie – notat, forstyrrer noe av flyten som preger resten av boka. Jeg kunne egentlig ønsket at noen av notatene hadde vært med i den generelle delen, mens andre kunne blitt implementert i historiene, slik at notatdelene kun fokuserte på teori knyttet til de konkrete historiene.

Alt i alt synes jeg Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien av Vikram Kolmannskog er en interessant og lærerik bok som både ga meg svar på noen spørsmål og som reiste nye. Det er bra!

Takk til Flux forlag for leseeksemplar.
Tine har også skrevet om boka.