Lesemål 2016 –

For et år siden proklamerte jeg fornøyd at jeg både hadde lært og ikke lært av målene for 2014. Ja, jeg hadde driti meg ut (unnskyld språket) på de fleste punktene, men nei, jeg hadde ingen planer om å senke ambisjonene. Det eneste jeg trengte, trodde jeg, var mer struktur, mer planer, ja, mer orden på lesingen. Her skulle det meste bestemmes i forkant av hver måned. Det fungerte en stund, og så sklei det ut. Slik som det ofte går, for mye planer på  lesefronten og jeg blir litt rebelsk. Allikevel så klarte jeg å følge målene mine sånn passe. Jeg leste for eksempel 6o av 50 bøker i fjor. Det er mer enn godkjent måloppnåelse! I Heddas lesesirkel deltok jeg på 8 av 9 temaer, også godkjent. Av klassikere leste jeg 11 av 20, det vil si litt over 50%, av disse 11 var 8 i forbindelse med klassiker utfordringen, mens av 15 planlagte 1001 – romaner, ble det bare 6. Det er kanskje den jeg er mest skuffet over. Det er jo ikke akkurat slik at jeg har få 1001 – romaner i hyllene mine… Jeg ønsket å gjenlese mer, men endte kun på 2, mens jeg til slutt greide å lese 17 av bøkene som sto i hylla pr 31.12.14. Jeg hadde også et skrivemål om å skrive om de fleste bøkene jeg leste, men det gikk dessverre ikke. I år, derimot! (Så er det jo ingen som sier at det er for sent å skrive om bøkene jeg leste i fjor – det skal skje!).

Og så er vi fremme til målene for 2016! Noen av dem har jeg skrevet om både her og her, her og her, mens andre faktisk ikke er blitt nevnt tidligere – med unntak av i noen kommentarfelt her og der – men det teller ikke. Viktige stikkord er å lese det jeg allerede har, klassikere og 1001, gjenlesing, kontrollentusiast og rebell.

I tillegg til å gjenlese 9 bøker, lese minst 12 bøker av bra damer, delta på 9 runder med Bokhyllelesing og alt i alt lese minst 30 bøker fra min egen hylle, skal jeg også lese 12 klassikere og 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel, samt 5 memoarer, essaysamlinger og/eller sakprosa.

Siden jeg ønsker å lese mest mulig av det jeg allerede har i hyllene mine og  – kremt – kanskje prøve å begrense bokhandlingen noe, som i bittelitt, må jeg være kreativ med mitt neste mål som handler om norske 2016-bøker. De skal jo også leses, fordøyes og diskuteres i god tid før neste nominasjonsrunde! La meg introdusere #siljebrukerbiblioteket. Jepp! Jeg har fått meg lånekort! Takk, Elisabeth! Så målet blir at jeg skal lese 20 norske 2016-bøker, der minst 15 av dem er lånt på biblioteket. Jeg skal selvfølgelig også delta på samlesingene av samtlige bøker på BBP – 15 sine kortlister.

Punktvis vil det da se slik ut:

• 50 bøker
• 9 gjenlesinger
• 12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
• 30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
• 9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
• 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
• 12 klassikere
• 15 #Siljebrukerbiblioteket
• 20 norske 2016-bøker
• 6 samlesingsbøker
• 5 memoarer, essays og/eller sakprosa.

Og selvfølgelig gir jeg meg selv tillatelse til å få både dobbelt- og trippelkryss. Jeg er jo ikke dum!

Når det gjelder skriving så er alltid målet å skrive noe om det meste jeg leser, og selv om det ikke gikk helt i fjor, så gyver jeg løs på 2016 med nyspissede blyanter og kritisk blikk – her skal det skrives!

Ønsk meg lykke til!

Hvilke lesemål har du for 2016?

 

 

6. desember: Lesemål 1/2016 – gjenlese bøker.

Dag 6 og faktisk andre søndag i advent! Det betyr at jula og et nytt år nærmer seg. Det er med andre ord på tide å pønske ut neste års lesemål. Her kommer første del:

Jeg går med en drøm om å vie en del av lesetiden min til å gjenlese gamle favoritter. For det er noe med å sette seg ned i sofaen med en bok man har så mange gode minner med, det er som å møte igjen en gammel, kjær venn. Og på samme måte som det stort sett alltid er hyggelig å treffe noen man ikke har sett på lenge og som man deler en felles historie med, så er det også  knyttet en del spenning til et slikt møte. Vil vi fremdeles ha noe felles? Hvordan  vil min modning som menneske (og leser) påvirke møtet? Vil møtet bli en gledesfest, eller vil vi oppdage at vi ikke har noe felles lenger og at det vi en gang delte er noe som tilhører fortiden?

I fjor leste jeg på nytt Bjørg Vik sine vidunderlige romaner om Elsi Lund. Jeg har gjenlest disse bøkene mange ganger. Elsi Lund er en karakter som jeg identifiserer meg med, samtidig som jeg knytter bøkene til konkrete episoder i livet mitt, men i fjor var det min første gang som en leser over 35 år. Det var nervepirrende, for tenk om jeg plutselig var feil leser? Tenk om Elsi og Silje fungerte bra som 15,  som 18 og som 25, men ikke som 36? At jeg på en eller annen måte hadde vokst fra Elsi Lund og hennes historie? Det hadde jo vært grusomt! Jeg hadde heldigvis ikke noen grunn til å være engstelig, for som dere kanskje vet, så var det et hjertelig gjensyn.

I året som kommer vil jeg ha et eget konkret mål om å besøke gamle favoritter. Det er noen av romanene jeg slukte som barn, ungdom og relativt ung voksen, som har vært med på å forme meg til den leseren og, muligens, den personen jeg er i dag. Noen av disse leste jeg flere ganger, andre leste jeg bare en gang – men alle har gjort inntrykk på en slik måte at de sitter i meg ennå: Anne of Avonlea av L.M Montgomery, Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas, Elskeren av Marguerite Duras, Kimen av Tarjei Vesaas og Hellemyrsfolket av Amalie Skram hører til blant disse. Og det er nettopp de romanene her jeg har lyst til å besøke igjen i 2016.

I tillegg er det to bøker jeg leste sommeren 2013, da jeg bodde alene i Paris for første gang, som jeg også vil lese igjen. Den ene er Just kids av Patti Smith fordi jeg trenger en dose med Patti med jevne mellomrom – og fordi jeg har lyst til å lese den før jeg begynner på hennes nyeste: M train. Den andre er Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable, min store 2013 – favoritt. Dette er romanen som fikk meg til å virkelig utforske Paris, som gjorde at jeg svinset rundt i ukjente – mindre turistifiserte – gater og som bidro til at jeg nå er lommekjent i de fleste områdene i byen. Den var også den romanen jeg klamret meg til når jeg i enkelte øyeblikk kjente på at jeg var pip alene i en stor by, og den var med da jeg kjente på at det faktisk er himla deilig å være pip alene i en stor by! Dette er romanen som skal få bli med på Parissommeren 2016. Og kanskje jeg endelig finner den knøttlille parken ved Belleville?

Altså:
Lesemål nummer 1/2016:
– gjenlese 9 bøker.

Gjenleser du gamle favoritter? Og har du begynt å pønske på nye lesemål? 

Farvel, Rune av Marit Kaldhol

I forbindelse med at Marit Kaldhol sin vakre roman Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz er nominert til Bokbloggerprisen 2014 og at den blir samlest denne måneden, ønsker jeg å dele med dere en artikkel jeg skrev i 2011 for Line Tidemann sitt litteraturtidsskrift Biblioteket, som handler om Kaldhols kanskje mest kjente bok; Farvel, Rune. Teksten sto på trykk i nummer 7/2011,og jeg har selvfølgelig spurt Line i forkant.

Rune og Sara er bestevenner. Nesten hver dag møtes de og går ut for å leke. Et spennende sted å være er oppe ved dammen, der leker de familie.

Denne spesielle morgenen mister Sara votten sin i dammen, og hun bestemmer seg for å dra hjem for å hente nye. De skal leke lenge, og hun blir så kald på fingrene av våte votter. Når Sara kommer tilbake til dammen, finner hun ikke Rune noe sted. Hun ser den vesle båten hans, men ikke Rune selv. Hun roper, men han svarer ikke. Plutselig får hun øye på ham, han ligger i dammen med alle klærne på seg. Bader han?

Undrende barn og gode voksne.

Farvel, Rune er en bildebok skrevet av Marit Kaldhol, med illustrasjoner av Wenche Øyen. Den ble utgitt i 1986.

Marit Kaldhol har skrevet en vakker og vàr bok om det å miste noen du er glad i, å oppleve at noen du bryr deg om dør. Hun forteller historien om lille Sara som mister bestevennen sin Rune på en slik måte at leseren virkelig forstår hvordan et barn kan oppleve et slikt tap. Jeg tror på Sara og følelsene hennes, de er for meg realistiske. Måten Sara prater på, spørsmålene hun stiller og tankene hun har, er slik jeg selv opplever at 6-7 åringer er. Døden er noe uforståelig, noe abstrakt, og særlig små barn trenger gode forklaringer. Jeg kjøper lett det som skjer når kista til Rune blir senket ned i jorda:

Sara må spørje om noko:

– Tenk om han vaknar og vil opp att då, og så får han ikkje av lokket på kista?

– Rune vaknar aldri meir no, seier pappa. Han berre søv og søv. For alltid.

Slike ting er vanskelig for barn å forstå, og det er så fint at Kaldhol har satt seg så godt inn i hvordan barn tenker og funderer. Hun skriver fra barnets perspektiv, og jeg opplever at det gjør teksten ekte og troverdig, ja, levende. Jeg er ganske sikker på at mange små barn vil kunne identifisere seg med Sara, tankene og følelsene hennes.

Som voksen følger jeg at jeg selv tar del i historie; jeg står ved siden av Sara, sørger med henne, prøver å svare på alle spørsmålene og undringen hennes. Jeg vil være en god voksen for henne. Jeg liker også godt måten de voksne i boka er skildret; de er trygge voksne som tar seg tid til Sara, selv om de også sørger:

– Er det heilt sikkert at eg aldri, aldri får sjå han meir?

. Ja, det er sikkert, svarer mamma. Men på ein måte er ikkje Rune borte likevel, for viss vi tenkjer på han, kan vi liksom sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også. Kjenner du det?

Jo, Sara kan godt kjenne at ho ser Rune inni hovudet sitt. Særleg når ho knip at augene. Ho ser at han smiler, og at han er akkurat slik som før.

– Kor bra! seier Sara glad til mamma.

Jeg synes at utdraget ovenfor viser Saras undring og hvordan hun forsøker å forstå det uforståelige på en god og naturlig måte. Det er slik barn stiller spørsmål som de helst vil ha et gitt svar på. Kanskje er det nemlig slik at dersom man stiller det samme spørsmålet bare en gang til, så vil de voksne gi et annet svar, et svar som i dette tilfellet ikke er bekreftende. Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg kan «høre» Saras stemme når jeg leser, jeg hører den fortvilte og bedende tonen i spørsmålet hennes. Utdraget er også et veldig godt eksempel på hvordan de voksne rundt Sara svarer på spørsmålene hennes. Hun blir tatt på alvor, og de tar seg tid til å svare ordentlig og utfyllende. Svarene de gir er ærlige, de legger ikke skjul på alvoret, men samtidig forklarer de at Rune alltid vil være til stede i tankene hennes. Jeg opplever at svarene de gir er så gode, gjennomtenkte og ikke minst forståelige for en seksåring. Jeg er rett og slett imponert over forfatteren!

Vakre og beskrivende illustrasjoner

Farvel, Rune er en bildebok, og er illustrert med vakre akvareller av Wenche Øyen. I en bildebok er det viktig at bildene står til historien og at de også tilfører historien noe – det er altså ikke bare teksten som er viktig, men samspillet mellom tekst og bilde. Det synes jeg er tilfelle med denne boka. I likhet med teksten, er også akvarellene vàre. De er nesten litt flytende, samtidig som de, særlig ansiktene, er utrolig talende.

Øynene til Sara når hun ser Rune liggende i dammen, de fortvilelsen og redselen hun føler, kommer så godt fram i de malte øynene at jeg nesten begynner å gråte selv. Jeg har aldri tenkt på at akvareller kan være så uttrykksfulle!

Det samme opplever jeg med bildet av Sara som sitter ferdig pyntet til begravelsen. Liten og blek, helt alene og med store, store øyne.

Sammen med teksten fanger illustrasjonen opp Saras forvirring; hva vil det egentlig si at Rune er død? Får jeg virkelig ikke se ham igjen? Det nest siste bildet er også helt fantastisk; teksten har en helt annen stemning her enn tidligere i boka. Det er vår og Sara og mamma har akkurat vært på kirkegården og sett på graven til Rune. Sara har grått og vært lei seg. Hun savner bestevennen sin og hun har fått gråte ut. På veien hjem kjenner hun vinden på kinnet, og tenker på Rune – kanskje hun på en måte opplever at han er fysisk borte, men likevel til stede?

Bildet gjør i alle fall sitt til at jeg tolker slutten på denne måten. Bildet har lyse farger og Sara sitter bakpå sykkelen. Hun har roser i kinnene og øynene er ikke redde eller fortvilede lenger. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette kommer til å gå bra.

Farvel, Rune som sorgbok

Jeg er lærer og arbeider tett med barn på Sara og Rune sin alder. Jeg vet at når man arbeider med barn, så vil man en eller annen gan oppleve at elever mister mennesker som står dem nær. Vanligvis vil det nok være en besteforelder eller oldeforelder, men man kan også møte barn som mister en forelder, et søsken eller en venn. Som kontaktlærer så kan man også oppleve at en av elevene går bort, og hele klassen blir dermed berørt.

Et tap er et tap uansett alder, og barnets eller gruppas følelser og opplevelse av dette tapet må tas på alvor. Jeg ser allikevel at denne boka nok passer aller best i situasjoner der et barn har mistet en venn eller en klasse har mistet en klassekamerat, da temaet nettopp er et barns død og hvordan man som barn takler det.

Farvel, Rune blir regnet som en sorgbok, og jeg mener den egner seg godt til å ta opp temaet død og sorg med barn. Den tar opp disse temaene på en verdig måte, samtidig som den er tilpasset målgruppen. Kaldhol går ikke i fella med å forklare alt i minste detalj, men er i stedet på barnas nivå og setter seg godt inn i hvordan barn tenker og reagerer. Jeg er sikker på at dette er en bok der barna vil kjenne seg igjen i hovedpersonen, og hvor de vil få svar på en del spørsmål de naturlig nok vil ha i en slik sorgprosess. Samtidig synes jeg at boka gir så gode eksempler på hvordan vi voksne kan håndtere det sørgende barnet, at bare det å lese boka på egenhånd vil gi oss litt mer ballast for å håndtere slike saker.

Gamle minner

Det er litt merkelig for meg å sitte her og skrive en omtale av en bok som gjorde uutslettelig inntrykk på meg som sjuåring. Jeg har veldig klare minner om at jeg fikk boka i gave og at jeg leste den. Jeg husker også følelsen jeg fikk etter at den var lest ferdig. Jeg var livredd! Livredd for selve handlingen, for illustrasjonene og alt denne boka tok opp. Og den følelsen av redsel satt lenge i.

Nå, som voksen, kan jeg lettere identifisere denne følelsen som noe mer enn bare redsel og frykt; jeg ble nok først og fremst lei meg. Boka omhandler to barn som var på min egen alder, og tar opp et alvorlig tema – døden – så alt ble på en måte veldig nært. Dette var noe som kunne skje med meg eller de rundt meg, for jeg lekte jo i vanndammer, jeg lekte jo familie og… Farvel, Rune var altså en bok som var mye nærere og mer realistisk enn bøkene jeg til vanlig slukte; Frøken Detektiv, FEM – serien og Ronja Røverdatter – eventyr og mysterier! Legg til ei lita jente med stor fantasi og medfølelse for andre, og Farvel, Rune ble stående som boka jeg ikke likte som liten, og som jeg rett og slett holdt meg langt unna i flere år.

Nå er det gått 25 (29) år siden boka ble utgitt, og jeg har lest den igjen med voksne øyne. Men voksne øyne til tross, jeg må likevel si at jeg hadde en nervøs klump i magen da jeg åpnet den for første gang på lenge. Og klumpen holdt seg gjennom store deler av lesingen, men denne gangen var det ikke fordi jeg ble redd.

Om den voksne Silje angrer på at hun leste boka? Ikke i det hele tatt!

Som nevnt ovenfor; i disse dager blir Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz samlest i forbindelse med Bokbloggprisen 2014. På denne siden vil du finne linker til alle innleggene. Den som har ansvaret for månedens samlesing er Gro. Hun har, i tillegg til å ha skrevet om den nominerte romanen, tatt et dypdykk i Marit Kaldhol sine andre bøker.

Noen spørsmål og svar.

Her om dagen ble jeg utfordret av Ina til å svare på noen spørsmål om litteratur, lesing og (litt) TV. Og det passer jo ypperlig for en som elsker historier både i papirform og i serieform på TV.
Så uten noe mer snikksnakkeri; her er spørsmålene fra Ina og svarene fra meg.

Var det noen som inspirerte deg til å lese,  eller kom det bare av seg selv?
Jeg er vokst opp i et hjem der litteratur var og er en naturlig del av hverdagen. Både foreldrene og besteforeldre mine hadde – og har-  hyller fulle av bøker i ulike sjangre, jeg fikk egne bøker fra jeg ble født og ble tidlig medlem i Bokklubbens Barn. I tillegg ble jeg lest mye for – og jeg elsket det. Så ja, jeg fikk leselysten og gleden over tekst og historier inn med morsmelken.

Hadde du lesetime på skolen hvor dere lånte en bok på biblioteket eller hadde med en hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?
Vi hadde faste bibliotekstimer der vi lånte bøker, men jeg husker ikke om vi hadde lesekvarter eller lignende på skolen. Jeg vil tro at vi hadde noe, men vi fikk også ta med oss bøkene hjem. Jeg leste jo mye uansett, så jeg tror ikke jeg personlig hadde behov for mer frilesing i timene.

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?
Det har jeg gjort, og trikset er å finne en god bok som du tror vil fenge – sjanger, tema, skrivestil etc – og gi den i gave til den det gjelder. Kanskje personen liker noen spesielle filmer eller TV – serier som du kan forsøke å koble opp mot en bok, for eksempel.

Har bøker alltid vært en del av livet ditt eller kom det senere inn i bildet?
Som nevnt ovenfor; bøker har alltid betydd mye for meg og familien min.

Hva ser du etter når du leter etter en ny bok å lese i?
Tja, jeg prøver å ha fokus på lesemålene mine når jeg setter opp månedens leseliste (klassikere, 1001 – lista, leseutfordringer etc).  Samtidig så må jeg også ta hensyn til at leselysta krever noe annet ;). Noen ganger trenger jeg handlingsdrevne historier, selv om jeg i hovedsak dras mot gode karakterdrevne romaner. Alt til sin tid.

Hvilke bøker synes du er oppskrytt og hvorfor?
Det er egentlig et vrient spørsmål. Jeg kan godt bli skuffet over en bok eller synes at en er helt elendig, men da er det ofte mine egne forventninger til boka som «ødelegger».

En bok som jeg synes har fått noe bedre kritikk enn den fortjener er The Girl on the Train av Paula Hawkins. Ja da, jeg likte den, men den er jo absolutt ikke så fengslende og overraskende som mange hevder – mener jeg.

Er det noen karakterer i bøker du forholder deg til/forbinder deg med og hvem?
Jeg kan i allefall relatere veldig til enkelte karakterer; den seneste er nok Cath fra Rainbow Rowells Fangirl. Ja, og den løpske fantasien til Catherine Morland i Northanger Abbey av Jane Austen.
Det finnes sikkert flere også!

Ser du alltid filmatiseringer av en bok eller styrer du unna?
Både og, dersom adapsjonene virker interessante vil jeg gjerne få dem med meg. Jeg prøver å huske på at film og bok er to ulike kunstformer og medier – og at regissøren må ta valg for å få det til å fungere optimalt på lerretet. Men selvfølgelig;  det er lett å henge seg opp i ulikheter dersom det er filmatiseringer av favorittbøker.

Spiser du noe mens du leser eller er det forbudt?
I helgene leser jeg mens jeg spiser frokost, og sitter jeg på kafé alene så leser jeg der også.  Ellers går det mer i drikke; kaffe og te (og en og annen øl eller vin på ferie). Jeg har ingen problemer med å spise og drikke mens jeg koser meg med en god bok.

Hvilken bok har skuffet deg aller mest og hvorfor? 
Dette var et vrient spørsmål,  men den boka som har skuffet meg mest de siste årene er The most beautiful walk in the world: a pedestrian in Paris av John Baxter, nettopp fordi det var altfor lite gåing og altfor snevert om Paris. Hadde undertittelen vært: a pedestrian in the 6th arrondissement, så hadde kanskje forventningene mine vært mer tilpasset innholdet og skuffelsen blitt mindre. Eller kanskje ikke, John Baxter er ganske pompøs.

Hva ser du på TV nå for tiden?
Akkurat nå ser jeg de nyeste sesongene av Orange is the new black, Game of Thrones, Pretty Little Liars og Doctor Who. Jeg prøver også å få med meg Dagsnytt 18 og Dagsrevyen.

Tusen takk til Ina for gode spørsmål! Jeg utfordrer ingen spesielle, men føler du deg kallet er det gøy om du enten svarer på spørsmålene på egen blogg eller i kommentarfeltet. Ta også turen innom Inas blogg I Bokhylla for flere spørsmål.

#2/2015: Oppsummering januar og leseplaner for februar.

Det er første hele helga i februar og det er på høy tid med en oppsummering av måneden som gikk. I januar gjenopptok jeg konseptet med å lage meg en helt konkret leseplan som jeg skulle følge. Og jeg må si at det fungerte ganske så godt! Av de fire bøkene jeg hadde bestemt meg for å lese så var det kun Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsay som ikke ble fortært, i tillegg leste jeg ut Når du ser meg av Siri Hustvedt, Dette har jeg ikke fortalt til noen av Maria Kjos Fonn og Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus. Til sammen blir det 6 bøker lest, og jeg er fornøyd med det antallet. Det jeg er enda mer fornøyd med er kvaliteten! Januar var en god lesemåned på alle måter!

Når det gjelder klassiker utfordringen har jeg lest 2 av 12:

• Ukjent klassiker: Diary of a provincial lady av E.M. Delafield – som også var første bok ut i Bokhyllelesingen.
• Klassiker av kvinnelig forfatter: Den fantastiske 1001 – romanen Alberte og Jakob av Cora Sandel.

Gjenlesing har jeg også fått tid til og jeg koste meg veldig med gjensynet med L.M.Montgomerys Anne of Green Gables.

Tekster om de ulike bøkene kommer etter hvert – en del av dem er kladdet ferdig og trenger bare en gjennomlesing, mens andre bare er stikkord og tanker i Moleskinen. Jeg stresser ikke, men har en intensjon om å skrive noen ord om alle jeg har lest i januar etter hvert.

Statistikken blir følgende:

• 6/50 bøker lest.
• 3/20 klassikere
• 1/15 1001 – bøker
• 2/12 fra klassikerutfordringen
• 1/9 fra bokhyllelesingen
• 1 gjenlesing
• Alle bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.

Ny måned – nye muligheter!

Februar er jo årets korteste måned, og for en som ofte føler at tiden ikke alltid strekker til, så er jeg egentlig ikke noen tilhenger av uforsvarlig korte måneder! (Sånn rent bortsett fra at det også betyr at det snart er vår, da…..). Leseambisjonene er dermed også litt lavere enn i januar – tror jeg.

Jeg har, som nevnt tidligere, ansvar for samlesingen av Unnskyld av Ida Hegazi Høyer denne måneden. Jeg har derfor valgt meg denne romanen som månedens gjenlesing. Det skal også komme en del andre poster om romanen og forfatteren utover – blant annet BLIR det et intervju!

Ellers er jeg godt i gang med årets andre 1001 – roman – og som muligens bytter plass med Sylvia Plath sin The Bell Jar i klassikerutfordringens kategori «Roman fra 1900 – tallet». Romanen det gjelder er 1984 av George Orwell. Jeg er halvveis og er litt på vippen i forhold til hva jeg egentlig synes. Lesbar er den i allef all!

I slutten av måneden er det tid for andre runde i bokhyllelesingen, og i den forbindelsen skal jeg lese Odysseen av Homer – en klassiker i ordets rette form. En annen forfatter jeg har tenkt å lese litt mer av er Dorothy Parker. Jeg har gått til innkjøp av The Collected Dorothy Parker, og tenker at jeg skal lese litt hist og her i løpet av hele 2015. Så langt har jeg delt to av diktene hennes med dere, men samlingen inneholder både noveller, anmeldelser og andre typer tekster også. Jeg liker at hun er så skarp og satirisk – og jeg gleder meg til å lese mer etter hvert.

Det var mine februar-planer. Hvordan gikk januar for deg? Og hvilke planer har du for denne måneden?

Prosjekt Gjenlesing – en liten oppdatering.

God tirsdagskveld – jeg håper alle har kommet seg vel gjennom en dag med masse snø (i allefall her på Østlandet). Jeg har akt og lekt litt i snøen.  Det var veldig bra og gøy!

Ellers er jeg godt i gang med årets første gjenlesingsbok; L.M Montgomery sin roman Anne of Green Gables. Dette er en bok jeg leste flere ganger som barn, og sammen med TV – serien, anser jeg den som et nært og kjært barndomsminne.

Som voksen derimot har jeg ikke lest om Anne – og det var med litt skrekkblandet fryd jeg gjøv løs på historien om den foreldreløse og fantasifulle rødtoppen. For selv om jeg regnet med at den ville falle i smak – om enn kun av nostalgiske grunner – så kan man jo aldri være helt trygg på at gamle barndomsfavoritter tåler en voksen gjenlesing!

Jeg trengte takk og lov ikke være engstelig i dette tilfellet. Anne of Green Gables er like sjarmerende skravlende  som ved tidligere lesninger, Marilla like «bisk med varmt hjerte» og Rachel Lynde like snerpete festlig. Jeg nyter virkelig å synke ned i boka og tilbringe tid i Avonlea og på Prince Edwards Island. Det er et godt sted å være etter endt arbeidsdag – helst med en kopp rykende deilig te.

I fjor høst skrev jeg om «komme hjem»– bøker, og jeg vil påstå at Anne of Green Gables nå har fått en trygg plass blant disse fine bøkene.

Hva tenker du om gjenlesinger av gamle barndomsfavoritter og andre bøker?  Er det noe du prioriterer generelt eller ønsker å prioritere i 2015?

#1/2015: Leseplaner for januar.

Tenk, nå er det 2015! Det føles nesten litt feil å skrive det. Jeg tar meg selv i å ville skrive 14 i stedet for 15,  men det går seg nok til. Jeg ønsker uansett det nye året velkommen med både utfordringer, opplevelser og kos med kjente og kjære.

Og med nye nyttårsforsetter – leseforsetter, selvfølgelig. I forrige innlegg gjeninnførte jeg månedlige leseplaner for å få mer struktur på lesingen og bloggingen,  og siden det nå er 2. januar er det på tide å vise hvilke bøker jeg skal lese denne måneden.

Allerede neste uke er det klart for første runde i Bokhyllelesingen og her skal vi lese en bok med et grønt omslag. Valget mitt falt på den vidunderlige blomstrete  Virago Modern Classic utgaven av The Diary of a Provincial Lady av E.M. Delafield fra 1930. Den har stått i hyllene mine i noen år nå, og det er virkelig på tide for meg å bli kjent med denne husmoren  fra provinsen som utførlig noterer ned både små og store hendelser. Det at den har under 200 ratinger på GoodReads gjør den også til min utvalgte ukjente klassiker. To i en er noe jeg liker!

Jeg vil fortsette å lese innenfor klassikerutfordringen utover i januar, men etter å ha tilbrakt tid på den britiske landsbygda vil jeg la turen gå videre til Norge – nærmere bestemt langt nord – for å besøke Alberte. Alberte og Jakob av Cora Sandel er en norsk klassiker fra 1926, den er også en 1001- roman.

Sitat fra min vakre bokklubbutgave fra 1976:

Et av de store kvinneportretter i norsk litteratur – i hele verdens litteratur, kan man trygt si.
Kristian Elster.

Jeg gleder meg!

2015 er året for gjenlesinger og jeg starter like godt med en barndomsklassiker og en av lille Siljes store favoritter. Den gang leste jeg den på norsk – og jeg har fremdeles lyst til å finne den eksakte utgaven fra Bokklubbens Barn på 1980 – men nå blir den lest på engelsk. Jeg snakker selvfølgelig om Anne of Green Gables av L.M. Montgomery.

Den siste boka jeg håper å rekke før januar blir til februar er Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsay. Dette er faktisk en bok jeg ikke vet noe særlig om! Den er visstnok basert på en sann hendelse der tre studenter fra Appleyard College for Young Ladies forsvinner under en piknik ved Hanging Rock. Jeg ser for meg at det er en kombinasjon av fiksjon og fakta der forfatteren ser for seg hva som kunne ha hendt. Men jeg vet ikke, så det kan bli spennende!

I helga skal jeg stresslese to korte bøker i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014  og nomineringen som allerede er i gang. Disse  er ikke med i dette innlegget.

Har du noen leseplaner i januar?

Hva skal jeg lese i 2015?

Det er årets siste dag og med det er det på tide å offentliggjøre neste års lesemål. Jeg har både lært og ikke lært av målene for 2014; for eksempel har jeg lært at jeg kanskje må være enda mer konkret i målutformingen, men jeg ikke har lært å bli mindre ambisiøs! Men altså, mer om dette årets seire og tap i et senere innlegg, for nå skal blikket være rettet fremover, mot deilige vinterdager der jeg sitter foran peisen med en bok og ikke You Tube – videoer på mobilen, mot ettermiddager da jeg frisk og opplagt etter en lang arbeidsdag skriver ned noen velvalgte, smarte og gjennomtenkte ord om boka jeg nettopp er blitt ferdig med og poster det på bloggen kun timer etter at boka er fullført, mot kvelder der jeg krøller meg opp i sofaen og mannens armkrok med en bok og ikke ukas utvalgte serie på Netflix, mot dager da jeg finner en bok i hylla og ikke ukontrollert klikker inn nye bokkjøp på nettet. Ja, mot bedre lese- og bloggtider – rett og slett.

Jeg sa at jeg ikke hadde blitt mindre ambisiøs, gjorde jeg ikke!?

Noe av det jeg har savnet i år, i tillegg til lese – og skrivegleden, er å dykke ned i klassikere og bøker jeg allerede har lest, samt mer struktur. Jeg har rett og slett endt opp med å være alt for lite strukturert i lesingen min og har i stedet prøvd å få med meg litt av alt (eventuelt mye av ingenting). Det er ikke det at jeg har lest mye som ikke er bra, nei, jeg har oppdaget mange nye favoritter og blitt kjent med for meg nye forfatterskap. Dette er noe jeg ønsker å videreføre i 2015, men samtidig så må jeg ha litt orden og forutsigbarhet. Derfor vil jeg, etter flere år uten, gjeninnføre månedlige leseplaner her på Skribleriene. I alle fall nå i starten – dersom det er drepen på leselysta, så kuttes det ut uten noe mer snikk snakk.  En annen ting som jeg skal begynne med er å ha en liste over hvilke bøker jeg skal lese innenfor de ulike målene – mer om det om litt. Jeg ønsker fremdeles å blogge om alle bøkene jeg leser, men ser for meg at det kanskje blir ulike typer innlegg avhengig av tema og sjanger – noen ganger kan det være interessant å skrive en anmeldelse av en bok, andre ganger passer det bedre å sammenligne to eller flere bøker av samme forfatter  eller innenfor et tema eller skrive et samleinnlegg. Variasjon i teksttyper, med andre ord.

I år skal jeg delta på to store utfordringer. Den ene er Back to the Classics 2015, som jeg ble inspirert til å delta på av Elida. Her er målet å lese tolv klassikere innenfor ulike temaer. Enn så lenge har jeg funnet elleve klassikere, men den tolvte kommer nok på plass etter hvert. Temaene – og bøkene jeg har valgt ut – er som følgende:

1. 1800 – tallet: North and South av Elisabeth Gaskell
2. 1900 – tallet: The Bell Jar av Sylvia Plath
3. Kvinnelig forfatter: Alberte og Jakob av Cora Sandel
4. Oversatt klassiker: Forbrytelse og straff av Fjodor Dstojevskij
5. Lang klassiker: The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas
6. Novella: Sjakknovelle av Stefan Zweig
7. Klassiker med en persons navn i tittelen: Therese Raquin av Emile Zola/The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde
8. Satire: Catch – 22 av Joseph Heller
9. Glemt klassiker: The Diary of a Provincial Lady av E.M. Delafield
10. Non – fiction: A moveable feast av Ernest Hemingway
11. Barnebok: Emily of New Moon av L.M. Montgomery
12. Skuespill: ….. (kommer senere)

Den andre utfordringen er Bjørg og Hedda sin Bokhyllelesing. Målet med denne utfordringen er å lese bøker som man allerede har og som det kanskje er på tide å lese – etter gitte temaer, selvfølgelig:

1. Grønt omslag: The Diary of a Provincial Lady av E.M. Delafield
2. Skuespill fra antikken: Der har jeg ingen uleste, men dersom det er lov med et episk dikt fra antikken blir det Odysseen av Homer.
3. Europeisk dikt – eller novellesamling: The Bloody Chamber av Angela Carter (noveller)
4. Skrevet på russisk: Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskji
5. Barndom: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith
6. Bok fra 1990 – tallet: Alias Grace av Margaret Atwood (1001)
7. Skrevet på fransk: A novel bookstore av Laurence Cossè
8. 1800 – tallet: The Woman in White av Wilkie Collins
9. Nobelprisvinner: Jenny av Sigrid Undset

Dersom alt går etter planen vil jeg med disse to utfordringene lese 17 klassikere og 11 1001 – bøker  – jeg runder av oppover og setter som mål at jeg i løpet av 2015 skal lese 20 klassikere og 15 1001 – bøker. Ambisjoner, ikke sant.

Ellers har jeg lyst til å ha ekstra fokus på oppvekst – og dannelsesromaner; der vil jeg både lese bøker jeg allerede har lest – før jeg begynte å blogge og bøker jeg har hatt stående i hyllene en stund. Det med gjenlesing er noe jeg har tenkt på en stund og noe som jeg i perioder har hatt et sug etter men ikke helt tillatt meg. Det er vel slik det gjerne blir når man har mange uleste bøker i hyllene, samtidig så er det noe fint og kjært med det å besøke en gammel favoritt igjen, det å gjenoppleve stemningen og følelsen du fikk da du leste den for første gang og det å oppdage nye sider ved teksten. 2015 er det året da jeg skal gi meg selv lov til å igjen synke ned i blant annet Little Women av Louisa May Alcott, Anne of Green Gables av L.M. Montgomery og bøkene til Torborg Nedreaas. Fordi jeg vil og fordi jeg kan.

Og til slutt; ja, jeg skal lese norsk! Men det skal få vente til bokhøsten og etter nøye vurdering av titler. Jeg skal selvfølgelig også delta i samlesingen av alle bøkene som havner på kortlista til Bokbloggprisen 2014, samt kose meg videre med Siri Hustvedt og Anita Brookner!

Sammendrag i stikkordsform: klassikere, 1001 – romaner, gjenlesing, bokhyllelesing, nye norske romaner, samlesing, varierte tekster, 50 bøker!

Puh!

Hvilke planer har du?

 

Enda mer Anne Shirley!

Jeg tar opp tråden fra forrige innlegg der jeg blant annet drømmer om å synke inn i L.M. Montgomery sitt Avonlea sammen med Anne Shirley,  Marilla og de andre karakterene man blir kjent med i serien. For – på samme måte som Lizzie Bennet diaries moderniserte Pride and Prejudice av Jane Austen – er det laget en nettserie basert på Anne of Green Gables, kalt Green Gables Fables.

Den nye, moderne Anne er like pratsom og kreativ som i romanene, hun er fosterbarn, rødhåret og glad i litteratur – og så har hun lyslenker på veggen! Sukk! Lyslenker er en interiørfavoritt her i huset! Jeg har bare sett et par – tre episoder, men jeg synes så langt at det er en god adapsjon.

Gleder meg til å følge med videre!

Har du sett Green Gables Fables eller noen andre nettserier basert på klassikere? 

All the pretty books!

Jeg vet ikke om det er fordi jeg utelukkende leser nye norske bøker for tiden, eller fordi jula nærmer seg, men jeg går i allefall rundt med et sug etter å lese gode gamle historier. Både  gjenlesinger som  L.M Montgomery sine bøker om Anne og Louisa May Alcott sine historier om Meg, Jo, Beth og Amy i Little Women, og andre, for meg, nye bekjentskaper –  selv om de er skrevet av mammaen til Anne: Jane of Lantern Hill og trilogien om Emily på New Moon. 

Historiene skaper en nostalgisk følelse hos meg, til og med de jeg ennå ikke har lest! Kanskje det har noe med tidsepoken å gjøre? Og at vi møter sterke jenter, familiebånd (i utvidet form) og – i noen tilfeller – jul?  De gir meg den samme varme følelsen som jeg fikk da jeg var barn og leste Marikken av Astrid Lindgren.  Det er et bilde og en episode som står ut og som for evig og alltid har satt sitt merke i meg: Marikken som på julaften går ned i første etasje,  slår opp dørene til stua og der står det – juletreet! Ferdig pyntet med levende lys.  Denne teksten og illustrasjonen passer så godt inn i mine minner om julaften da jeg var liten.  Med unntak av de levende lysene da! Det var ikke helt vanlig på 1980 – tallet!

Ilon Wikland!

Men, for å bringe fokuset tilbake til tittelen; All the pretty books. Jeg har nemlig, fullt klar over at jeg allerede har Anne of Green Gables og Little Women stående i hylla, gått til innkjøp av flere utgaver. Jeg skylder på Karin og den danske bloggen Paperback Castles. Det er vanskelig å motstå vakte utgaver av favoritter:

Disse er utgitt i en ny serie av Puffin som heter Puffin in bloom.

De neste bøkene er utgitt av Virago (Virago modern classics), et forlag som er utrolig gode på å lage flotte omslag:

Er de ikke vakre?

Jeg håper at jeg får mulighet til å lese noen av dem i løpet av juleferien!

Er det noen spesielle bøker du forbinder med jul og som du ser frem til å lese nå i desember?