When in Paris: bøker lest – del 1.

Nei, altså. 2016 har nok ikke vært det store bloggåret her på Skribleriene, for å si det sånn. Innleggene har vært få og bokanmeldelsene enda færre, og det beklager jeg veldig. For det er fremdeles ikke slik at jeg har sluttet, det er bare at jeg ikke alltid helt får ånden over meg. Jeg surrer med andre ting og får ikke ut fingeren. Noen ganger tror jeg at jeg lider av tastaturskrekk og andre ganger mangler jeg selvdisiplin. Og ja, det betyr at jeg misunner dere som er så flinke til å skrive faste innlegg og anmeldelser til hver leste bok. Dere er gode!

Nok om det, jeg har faktisk lest en god del i sommer, og mens jeg venter på at jeg skal få inspirasjon til å skrive en oppsummering av bøkene fra FEBRUAR (!!) til og med mai, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det jeg leste mens jeg var i Paris i sommer.

Den første romanen jeg fullførte var MaddAddam av Margaret Atwood. Dette er den tredje og siste boka i MaddAddam – trilogien som startet med Oryx and Crake og fortsatte med Year of the Flood. Jeg likte nok de to første bøkene aller best, men Atwood er en fantastisk forfatter med en så stor spennvidde at denne siste selvfølgelig også var veldig bra. Uten å røpe for mye, kan jeg si at den samler godt trådene fra de to første – som jo foregår på sammen tid, men på ulike steder – og gir troverdige svar og en fin avslutning.

Neste bok ut var en sakprosa bok, og ikke en hvilken som helst sakprosa bok heller, men en som jeg i utgangspunktet var helt, helt sikker på at jeg ikke kom til å like. Hvor havbokaspennende kunne det være å lese om to menn i en gummibåt som prøver å fange en kjempehai, liksom? Jeg snakker selvfølgelig om Havboka av Morten Strøksnes, og takk og pris for at den havnet på Bokbloggerprisens kortliste i Åpen klasse! Ellers hadde jeg gått glipp av en utrolig god leseopplevelse. For Havboka handler ikke bare om det å fange en kjempehai, ved å ta i bruk biologi, naturvitenskap, historie, filosofi,  geografi, anekdoter og myter forteller Strøksnes selve havets og de som lever i og ved det sin historie. Det er lærerikt, spennende, noen ganger morsomt og til tider trist – har dere for eksempel hørt om «verdens ensomste hval»? Nei? Ikke jeg heller, før jeg leste denne boka. Og nå er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme historien om finnhvalen som synger med en frekvens mye høyere enn det de andre finnhvalene gjør og som dermed ikke blir hørt av sine «medfinnhvaler». Denne historien gjorde meg så usigelig trist, og var nok den som gjorde at jeg vippet fra å like godt til å bli helt oppslukt. Og Havboka er som sagt full av slike og andre typer anekdoter. Den minnet meg også om hvorfor jeg er så glad i biologi som jeg er. Kort og godt; jeg koste meg. Boka ble samlest i juni, og her kan dere finne flere anmeldelser av den.

Parissommerens tredje bok ble kjøpt fordi nøden var stor. I Paris har jeg alltid med meg en bok i veska og jeg sitter mye på kafeer og i parker og leser. Jeg hadde akkurat fullført Havboka og var så langt hjemmefra at det var uaktuelt å gå tilbake og finne en ny. Det var litt krisestemning der på fortauet en ørliten stund, for hvor dum går det an å bli?! Forlate leiligheten med en bok du nesten er ferdig med og ikke en back-up?? Alle bokelskere som også elsker å kjøpe bøker vet nok hvordan jeg løste denne lille krisen – jeg tok turen til Guiliani i Rue de Rivoli og etter en tid endte jeg opp med All Things cease to appear av Elisabeth Brundage. Ja, det var tittelen som lurte meg inn – for er den ikke finurlig? Litt pussig, men samtidig fin? Og det er ganske mye med denne romanen som er bra, selv om den også har en del ting som jeg syntes mindre om. Den rommer mye, og jeg tror det beste er å gi dere baksideteksten før jeg sier noe mer:

This is the Hale Farm. This is the morning that Catherine Clare died. The day that her daughter spent in the house with her. The evening that her husband came home to find her.

This is the tale of their marriage, and the one that came before them. The Hales, and then the Clares.

A tale of bonds between families, between lives living and lost and of the lonely ones that share no bonds at all. Who should be pitied. Who must be feared.

Først; språket og setningene, selve prosaen i denne romanen, er vidunderlig. Romanen begynner på en helt magisk måte der vi blir presentert for selve gården, den ligger der,  som en egen enhet, som noe med en historie å fortelle, og den venter. Som leser kjenner man at akkurat denne gården bærer på flere hemmeligheter, at den har noe å fortelle. Og All things cease to appearselv om gården ikke får sin egen stemme i resten av romanen, så ble jeg sugd inn. Selve handlingen starter i 1979 med at George Clare, den relativt nye eieren av Hale Farm, står på døra til naboen, med datteren på armen, og forteller at han har funnet kona drept på soverommet. Fra der går historien tilbake til hvordan Cathrine og George møtte hverandre, livet før og mens de bor på Hale Farm og ekteskapet deres. Vi får også historien om familien som bodde der før familien Clare, deres tragiske skjebne og hvordan barna deres klarer seg etter tragedien.

Synsvinklene er mange, og jeg opplevde i ganske stor grad at Brundage klarte å skille dem fra hverandre og gi dem egne, unike stemmer. En ting hun gjør som jeg synes er veldig fiffig er hvordan hun forteller de samme historiene sett fra ulike ståsted. Det er gjort på en veldig subtil og elegant måte, der en hendelse kan være en sentral del i en karakters historie, men at den også dukker opp som for eksempel en bihendelse eller en kommentar i historien til en annen karakter. Flere hendelser blir altså fortalt gjennom øynene til forskjellige personer, som kanskje opplever situasjonene ulikt og som har forskjellige forbindelser med de involverte. På den måten blir en hendelse, gjerne en nøkkelhendelse, belyst fra mange ståsteder, uten at det blir hamret inn i leseren. Sånt liker jeg.

Så ja, det er mye jeg likte med All Things cease to appear, men det er også to ting som ødela litt en del. Den ene tingen er en sentral del av romanen, mens den andre egentlig ikke er så viktig. Jeg så bare ikke poenget. La oss først ta det store irritasjonsmomentet. I romanen så er det en psykopat – dette står på baksiden også, så det i seg selv er ingen avsløring. Hvem det er kan være det samme akkurat nå, hvis du bestemmer deg for å lese boka, vil du ganske fort få en mistanke om hvem. Og her ligger problemet – ikke at det er en psykopat i historien, det kan være både interessant og spennende – men psykopaten er så utrolig etter læreboka. Det er som om forfatteren har søkt opp psykopati 101, fått et sett kriterier og bygd opp karakteren etter dette. Og det gjør jo at h*n blir fryktelig forutsigbar! Sleip og usympatisk, ja, men dette har vi lest og sett så utrolig mange ganger før. La meg bli overrasket, lur meg litt! Jeg vil, på samme måte som psykopaten spinner ofrene sine inn i nettet sitt, at forfatteren skal gjøre det samme med leseren. Kanskje jeg ber om for mye? Kanskje det er enklere å spinne leseren inn dersom man forteller en historie fra 1. person, med spinnemesteren som forteller? Jeg har akkurat lest Lolita av Vladimir Nabokov, og han mestret dette til det fulle. Samtidig så fikk jo Agnes Ravatn dette svært godt til i Fugletribunalet også, og hun skrev i 3.person. Nei, jeg synes ikke jeg ber om for mye.

Pst; Den lille tingen var forresten noe spøkelsesgreier som jeg ikke så poenget med. Helt ok, men noe unødvendig.

shakespeare and co

Utsikt til Notre Dame fra Sylvia Beach sitt bibliotek i 2. etasje på Shakespeare & Co.

 

Har du lest noen av disse? Og hva har vært din ferielektyre?

La petite madame et Paris: #theHemingWay

Det er noe eget å lese Hemingway i Paris, byen han bodde og skrev i på 1920-tallet og som han så godt skildret i A Moveable Feast. Noen husker kanskje at jeg tvilte på at jeg kom til å få noe som helst forhold til den skjønnlitterære Hemingway etter at jeg hadde lest memoarene? Ja, så feil kunne jeg ta – nå ett år etter – sitter jeg her, i Paris, og storkoser meg med å lese og analysere novellene hans. Jeg leste nemlig The Old Man and the Sea i mai, og det satt i gang en enorm lyst til å lese mer. Lese alt, egentlig, for å være ærlig.

I den forbindelse har jeg meldt meg på en ganske ambisiøs lesesirkel på GoodReads; #theHemingWay, der vi skal lese og diskutere en novelle om dagen fra The Completed Short Stories of Ernest Hemingway. The Finca Vigía Edition. Boka er en massiv kloss på nesten 700 sider og den inneholder, som tittelen sier, alle novellene han noen sinne produserte. Jeg tror vi blir ferdig i september en gang.

image

Per i dag har vi lest åtte av dem, og jeg har gjort mitt beste med å skrive litt om dem og opplevelsene mine på engelsk. Det er litt vrient, men det går faktisk noe lettere enn fryktet  (og jeg frykter som flere vet ganske mye – og da er det jo fint at det går bedre enn jeg i utgangspunktet hadde trodd ). Og nå tenkte jeg å skrive litt om dem her på Skribleriene også – og klæsje inn noen bilder fra Parissommeren så langt.

Jeg starter med begynnelsen:

Den første novella i samlingen er The Short Happy Life of Francis Macomber. Den foregår i Afrika der vi møter ekteparet Macomber; Francis og Margot. De er rike amerikanere på jakttur på savannen med den erfarne og profesjonelle jegeren Robert Wilson. Novella starter rett på, der ekteparet og Robert Wilson sitter utenfor teltet og tar seg en drink etter en løvejakt. Det er tydelig fra første setning at denne jakten ikke var noe Francis mestret, men at særlig Wilson prøver å glatte over fadesen. Margot prøver også å late som ingenting, men samtidig forstår man at hun egentlig bryr seg mye. Vi får senere ett innblikk i hva som egentlig skjedde, samtidig som vi får ta del i en ny jakt der Francis skal prøve å gjennopprette sin manndom. 

Det som fascinerte meg mest med denne novella var ikke at den i det ytre handlet om jakt, men hva jakten representerer i relasjonen mellom Francis og Margot. Det foregår en maktkamp og en stillingskrig mellom ekteparet der det fremgår at de begge har noe på den andre som gjør at de begge blir værende i forholdet. Jeg opplever at Margot er den sterkeste i forholdet på godt og vondt. Hun blir beskrevet som hard og som et rovdyr, og det blir antydet at hun har forhold på si. Francis, på den andre side, er skildret som veik, som en skvetten hare. Møtet med løven forsterker denne tafattheten og Francis opplever både i forkant og i etterkant av møtet en voldsom redsel. Kanskje løven blir et symbol på den usikkerheten han opplever og en forsterkelse av at han ikke er «mann nok»? Dette forsterkes også av at Margot avviser ham og viser større interesse for den maskuline Wilson.
Den neste jakten er annerledes. Francis er oppsatt på å redde ansikt og i møte med bøffelen gjør han nettopp det. Og maktbalansen mellom ekteparet endres.
Sett gjennom Wilsons øyne:

He’d seen it in the war work the same way. More of a change than any loss of virginity. Fear gone like an operation. Something else grew in its place. Main thing a man had. Made him into a man. Women knew it too. No bloody fear.
S 26

Og gjennom Margot:

From the far corner of the seat Margaret Macomber looked at the two of them. There was no change in Wilson. She saw Wilson as she had seen him the day before when she had first realized what his great talent was. But she saw the change in Francis Macomber now.
S 26

Som tittelen mer enn antyder, så får livet til Francis en brå slutt, selv om han får gjennopprettet æren. Slutten er åpen – gjør Margot det hun gjør for å redde mannen sin eller er det for å vinne tilbake sin egen makt? Og det at jeg blir sittende igjen å undre, er noe jeg liker godt.

image

Hemingway har en skrivestil som jeg har falt helt pladask for. Han er relativt korthugget og konsis, samtidig som han maler frem bilder så levende at det er som å være til stede. Det er både uendelig vakkert og brutalt. Jeg er ikke noe tilhenger av jakt og jeg kommer aldri til å delta på noe slikt, allikevel følte jeg at jeg var der, på savannen, spent og nervøs i møte med store, majestetiske dyr. Jeg synes også at han viser en stor respekt for både jakten og dyrene. Han bringer leseren med inn i løvens opplevelse, smerte og raseri – det er grusomt og realistisk – og bra!

image

Hemingway portretterer i denne novella tre personer som, på hver sine måter, er ganske usympatiske og svært interessante. Jeg ser at det er flere som mener at han er sjåvinistisk og at det her syneliggjøres særlig i beskrivelsene av Margot. Jeg må innrømme at jeg er uenig. Ja, Hemingway er en forfatter opptatt av maskulinitet, og hans kvinnesyn er helt sikkert farget av tiden han levde i, men jeg velger allikevel å tolke de negative skildringene av Margot spesielt som en måte å vise at hun rett og slett er ei beintøff dame som de to mennene synes er litt skremmende. Jeg likte henne, jeg.

image

Anbefales!

 

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland

Denne måneden samleser vi Helga Flatland sin nyeste roman Vingebelastning og som ansvarlig «samlesingsperson» var det på høy tid at jeg også fikk lest den. Og nå er det altså gjort og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg en ny favoritt i kategorien Årets roman. For ja, den var faktisk så god.

image

Dette er forresten den første boka jeg leser av Helga Flatland. Det er litt flaut,  for hun har skrevet bøker siden 2010, vunnet priser og generelt fått mye god kritikk for bøkene sine. Hun  har rett og slett oppnådd mye – og hun er fremdeles ung og lovende! Jeg har allerede begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må, debutromanen hennes, og jeg kjenner igjen det lette, flytende språket jeg likte så godt i Vingebelastning. Det er noe med stemmen til Flatland som gjør at jeg blir dratt inn i handlingen og skildringene og ikke klarer å slippe taket før jeg er ferdig. Det er så bra!

Vingebelastning handler om Andreas, en relativt vellykket mann som nærmer seg tretti. Han har mastergrad, god jobb og – ikke minst – en samboer som han planlegger å dele resten av livet med. Alt går på skinner. Eller gjør det egentlig det? Andreas sine tvangshandlinger som han har slitt med siden barndommen er der fremdeles, det samme gjelder ønsket om å selv ha full kontroll over det som skjer rundt ham. Følelsen av å stå utenfor et fellesskap og kikke inn og egentlig ikke føle noen glede over det som skjer, er like fullt tilstede til tross for at alt tilsynelatende er på stell. Så blir Andreas utsatt for en ulykke og veien fra somatisk avdeling til psykiatrisk behandling er plutselig ikke så lang. Og Andreas omfavner denne nye oppmerksomheten og går helt opp i diagnosen han får.

image

Romanen beveger seg frem og tilbake i tid. Vi er selvfølgelig i romanens nåtid – 2014, men vi blir også tatt med tilbake til da Andreas er 15, 19 og i 20-årene. Skiftene er enkle å følge da delene er delt inn i årstall. Med unntak av nåtiden er tilbakeblikkene kronologiske, det vil si at vi for eksempel befinner oss i 2014, så 1997, deretter tilbake til 2014, før vi igjen går tilbake til en ny tid i fortid. Disse episodene fra tidligere henger sammen med ting Andreas og psykologen hans tar opp.

Det blir forresten feil å si at delene fra Andreas sin fortid er tilbakeblikk. De er, som 2014-delene, skrevet i presens. Det er altså ikke den mer erfarne, sykemeldte Andreas som forteller om tider som har vært og episodene som skildres er dermed ikke farget av fortellerens nåtid. I stedet får vi på en måte historiene fortalt i det de skjer. Vi blir for eksempel kjent med Andreas, 15 år, hans interesser, bekymringer og «diller». Vi blir kjent med 19-åringen, hans tanker om fremtiden, studier, fremmedgjøring og etterhvert møtet med hun som bli kjæresten og samboeren. Dette valget fra Flatlands side gjør at jeg opplever Andreas sin forhistorie som mer ekte og nær, enn jeg hadde gjort dersom den voksne Andreas skulle fortalt den i retrospekt. Som leser er det godt å ha lest om relasjonen mellom Andreas og familien hans og om kontrollbehovet hans slik han opplevde det før sykemeldingen.

Andreas er en interessant karakter, men det som kanskje fascinerte meg enda mer var min reaksjon på ham. I store deler av romanen sympatiserer jeg med ham, jeg forstår ham, jeg bekymrer meg over den tydelige dissonansen han har i seg i forhold til omgivelsene sine og dette enorme behovet for å ha kontroll. Jeg gjenkjenner en del trekk ved ham som jeg også kjente på i den alderen og den følelsen av å ikke helt høre til. Sikkert typisk for alderen, men like fullt gjenkjennbart (fest kontra bygge modellfly/lese bok? Hallo?!). Jeg liker ham, heier på ham og ønsker ham alt vel. Det samme gjør jeg i begynnelsen mens han er i behandling og, jeg ser en mann som trenger hjelp, som kanskje har en litt lite forståelsesfull kjæreste og foreldre som bryr seg litt for lite. Men så; i takt med at det blir tydeligere hvordan Andreas omfavner sin nye tilværelse som psykisk syk og hvor selvsentrert han bli, jo mindre og mindre sympati klarte jeg å oppdrive for ham – og mer og mer sympati fikk jeg for kjæresten. Jeg merket på meg selv at jeg ble opprørt, at pulsen steg og at jeg mest av alt hadde lyst til å tre inn i romanen og riste ham ut av bobla. Fra å se alt fra Andreas synspunkt gjør Flatland noen grep som gjør at jeg som leser plutselig står i kjærestens sko og virkelig kjenner på hennes frustrasjoner – selv om det fremdeles er Andreas som er fortelleren! Jeg liker det! Det beviser for meg at Helga Flatland skaper troverdige, sammensatte og ekte karakterer.

image

På omslaget til min utgave av romanen står det blant annet at Vingebelastning er en fremstilling av en nevrotisk generasjon, og at den stiller spørsmål ved hva som skjer når livet ikke svarer til forventningene. Og det får meg til å undre; for er Andreas egentlig alvorlig psykisk syk eller er atferden hans, fremmedgjøringen han føler, symptomer på den tiden vi lever i, på hans generasjon? Er den en reaksjon på det store forventningspresset som både en selv – men også samfunnet – legger på en? Er det bare ønsket om å klatre i systemet, ha suksess og avansere som teller? Eller er det faktisk slik at man noen ganger bare må stoppe opp, trekke pusten og tenke seg om? Andreas har et stort behov for å bli sett, ikke som arbeidstaker, ikke som den karrieresøkende kjæresten, men som Andreas; glad i tall og fly, og med en indre uro og en følelse av utilpasshet. Hos psykologen blir han sett, hørt og ting han har fortrengt kommer frem igjen. Han har også en del ting som er tvangsmessige og som gjør hverdagen vanskelig. Han får et sammenbrudd, og dette sammenbruddet er et symptom på noe – inne i Andreas. Kanskje det rett og slett er begge deler?
Jeg vet ikke –
men det jeg vet er at Vingebelastning er en roman som får en til å tenke, til å reflektere. Den er av et slikt kaliber at den blir værende inne i deg en god stund. Den er lett å lese og som nevnt så flyter språket fint og naturlig. Vingebelastning er en god, sterk og provoserende bok om et psykisk sammenbrudd og hva som kan skje videre.

(Og ikke er den uten håp heller! Jeg har trua på Andreas!)

Les flere tekster om Vingebelastning her.

Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog

Det er ikke ofte jeg leser bøker om ulike terapiformer. Det er ikke det at jeg er uinteressert, det har bare ikke passet seg slik. Der er jo så mye der ute som jeg vil lese og prioriteringen er til tider beinhard. Men så skjedde det plutselig at jeg fikk en mail om en bok om gestaltterapi, og siden jeg er så heldig å jobbe sammen med ei som faktisk studererer dette og som liker å dele av sin kunnskap med meg og som har gjort meg nysgjerrig på dette feltet, takket jeg ja til et anmeldereksemplar av Vikram Kolmannskog sin bok Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien. Dette var jo en ypperlig anledning til å få vite enda litt mer!

image

I boka inviterer Kolmannskog leseren inn i terapirommet, og uavhengig av historiene som fortelles, så mestrer forfatteren å formidle det som skjer i dette rommet på en slik måte at vi lesere også blir en del av det som skjer. Det er ikke som om vi får det fortalt, men som om vi er der sammen med terapeuten og klientene. Det er både bra og sterkt.

Den tomme stolen er delt inn i ulike deler, blant annet en innledende fagdel der vi får en kort innføring i de grunnleggende prinsippene i gestaltterapien, litt historie, litt om utviklingen og noe om de mest sentrale begrepene. Dette er viktig for forståelsen av resten av boka, samtidig som den ikke er for teoretisk – jeg tenker heller at den som fagbok egentlig blir for lettfattelig? Eller at den egentlig passer best for oss ferskinger?

Selve historiene, som utgjør den største delen av boka, og som jeg tenker er kjernen, skildrer forskjellige møter med ulike klienter. Disse klientene har ulike utfordringer og på sine måter utfordrer de også Kolmannskog som terapeut på varierende vis. Det er en fin måte å vise at gestaltterapi er en form for dialog mellom to mennesker som sammen påvirker og utfordrer hverandre på veien, samt at dette er en terapiform som jeg oppfatter som både intuitiv og i stadig endring.

Historiene er som historier flest; opplevelsen av de enkelte vil være individuelt. For meg var det noen som fungerte godt, noen som ikke appelerte like bra og særlig en som traff så hardt at den var ubehagelig å lese ferdig. Og sånn vil det og skal det være. Ulike historier vil appelere til ulike lesere, uten at det har noe å si på historienes kvaliteter.

Etter hver historie følger det noen sider med notater knyttet til den foregående teksten. Dette er noe jeg syntes passet fint enkelte steder, de utvidet på en måte historien de tilhørte, mens det andre steder ikke fungerte like bra. Det har nok noe med at jeg opplevde at ikke alle notatene var relevante for å forstå historien og tankene bak terapeutens valg av metoder.  Noen av punktene som får hele avsnitt i notatdelen kunne like gjerne blitt nevnt i en bisetning. Andre punkter så jeg ikke relevansen i, i det hele tatt, med unntak av at forfatteren selv brenner for temaene. Jeg synes også denne strukturen, historie – notat, forstyrrer noe av flyten som preger resten av boka. Jeg kunne egentlig ønsket at noen av notatene hadde vært med i den generelle delen, mens andre kunne blitt implementert i historiene, slik at notatdelene kun fokuserte på teori knyttet til de konkrete historiene.

Alt i alt synes jeg Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien av Vikram Kolmannskog er en interessant og lærerik bok som både ga meg svar på noen spørsmål og som reiste nye. Det er bra!

Takk til Flux forlag for leseeksemplar.
Tine har også skrevet om boka.

Trege januar – oppsummering 1/2016 + to omtaler

Dere vet hvordan vannmolekylet oppfører seg når det blir tilført varme og kulde? Jo varmere, jo raskere beveger det seg i forhold til de andre vannmolekylene og plutselig så koker vannet over. Og selvfølgelig skjer det motsatte når det blir kaldere. Molekylet blir tregere og tregere, for så å bli så langsomt at det sammen med de andre molekylene danner is.

I januar har jeg vært som et slikt molekyl. Og siden det har vært noe helt hinsides kaldt der jeg bor, så har jeg også vært helt usannsynlig treg. Ja, jeg har lest. Ja, jeg har stort sett kost meg med lesingen. Og ja, jeg har jobbet mot målene mine. Men alt dette har gått så S-A-K-T-E, så S-A-K-T-E.

Så jeg er ikke helt i mål med planen for januar, for eksempel har jeg hundre sider igjen av On Beauty av Zadie Smith som både var månedens bok i Hedda sin Bokhyllelesing OG Line sin 1001 – lesesirkel OG en av mine utvalgte «Bra damer» (= trippelkryss)! De kryssene får jeg innkassere i februar, sammen med  – forhåpentligvis – enda flere kryss.

Men la oss ikke dvele over det jeg ikke er blitt helt ferdig med, og heller konsentrere oss om det jeg har lest – to knuseelske bøker og en som ja, var grei nok. Den første knuseelske boka har jeg allerede skrevet om. Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund kjemper akkurat i dette øyeblikket om Jokeren i Bokbloggerprisen 2015 sammen med fem andre bøker – og jeg heier selvfølgelig på blant annet den. Men; uansett om den er å finne blant bøkene på kortlistene i morgen, så er den vel verdt å bruke tid på. Den skiller seg ut fra mange andre norske samtidsromaner, er leken, spennende, interessant og svært velskrevet.

Den andre boka jeg leste i januar – og som jeg også elsket og som også kjemper om Jokeren – var Linn Ullmann sin selvbiografiske roman De uroligeDa jeg hørte at Linn Ullmann skulle komme med en ny bok ble jeg helt varm inni meg, for det jeg allerede har lest av henne har jeg likt så utrolig godt. En annen ting som medvirket til denne varmen var at den skulle handle om Linn selv og hennes foreldre Ingmar Bergman og Liv Ullmann. Jeg har nemlig et lidenskapelig forhold til Bergman og hans filmer. (Fun fact: vi hadde en katt, sønnen til Narnia, som var oppkalt etter Ingmar Bergman. Og han adlød faktisk navnet Ingmar).

SAMSUNG CAMERA PICTURES

De urolige er en roman bestående av fragmenter, av lapper som til sammen gir et inntrykk eller en versjon av relasjonen mellom Linn og Ingmar og Linn og Liv. Vi går frem og tilbake i tid, noe er helt klart oppdiktet – for eksempel kan ikke forfatteren virkelig vite hva enkelte personer egentlig tenker og føler – men hun ser for seg hvordan de kunne ha vært, mens andre hendelser nok er slik som Linn Ullmann selv husker og opplevde dem. En del av romanen er består av samtaler som Linn og Ingmar hadde seg i mellom da han begynte å bli veldig syk og som de tok opp på bånd. Disse delene er satt opp som et drama og virker veldig autentiske. Ullmann skifter synsvinkel igjennom boka og alternerer mellom å bruke det personlige jeg og tredjeperson: hun og jenta. Begge deler er forfatteren og jeg opplever at dette grepet både skaper en nærhet til handlingen og en distanse.

Romanen er ikke et portrett av de kjente kunstnerne Liv Ullmann og Ingmar Bergman, men heller portretter av Ingmar og Liv – Linn sin pappa og mamma. Jeg føler at det er forholdet mellom Ingmar og Linn, faren og datteren, som får størst del av romanen. De ser hverandre ikke så ofte, men Linn reiser til Fårö hver sommer og tilbringer tid sammen med ham der. Jeg synes det er interessant å lese om hvordan den unge jenta og den eldre faren prøver å nærme seg hverandre; det skiller flere generasjoner mellom dem og faren er ganske sær, spesiell og myndig, og det er jo slik at de ikke har så mye tid til å bli virkelig godt kjent. Allikevel så formidler forfatteren et varmt far/datter – forhold, som også gjenspeiler seg i fragmentene der Linn er voksen og faren syk og dødene.

Relasjonen mellom moren og datteren er mer anstrengt skildret; den er preget av gnisninger og trass fra begges side, en følelse av å ikke ha en mor som er tilstede og en rotløs oppvekst. Portrettet av moren er mer sint, det rommer en sterkere fortvilelse enn portrettet av faren – som kanskje i sin fraværenhet, tross alt var mer stabil når hun var på besøk. Men så er det jo kanskje slik at den man er mest hos, den man må bryne seg på, krangle og diskutere med, også den man er aller mest nær og redd for å miste? Det er ingen tvil hos meg som leser at –  til tross for en uortodoks oppvekst og uro, og til tross for å oppleve at man er barnet til to som selv vil være barn, som selv vil være frie og skapende for så å komme hjem til en trygg favn og bli ivaretatt – så er forholdet mellom foreldrene og dette barnet preget av sterk kjærlighet.

Linn Ullmann skriver så fantastisk og på en måte så lett; ordene, setningene, avsnittene smyger seg ut av sidene, kiler seg inn i ørene, snor seg inn i hjernen og blir der. Det er både behagelig og tankevekkende å være i teksten. Den rører ved noe allmenngyldig, noe som man kjenner igjen i seg selv. Den treffer og den etterlater et tomrom når siste side er lest. Jeg er så glad for at jeg leste!

Den siste romanen jeg fullførte i januar, den jeg med andre ord leste ferdig i midten av måneden, var av en helt annen type enn de andre januarbøkene mine. For det første var den ikke norsk, og for det andre var den en psykologisk thriller. Åpne Sår er mitt andre møte med Gillian Flynn i bokform. Jeg var bare sånn passe fornøyd med Gone Girl, og hadde dermed ikke de største forventningene til det som er Flynn sin debutroman. Men selv om denne ikke ble en favoritt, så ble jeg allikevel positivt overrasket. Den var bedre enn jeg trodde.

flynn

Åpne sår er en intens og atmosfærisk roman om skrudd familiedynamikk, fortid, hemmeligheter og småbyintriger. Etter et opphold på en psykiatisk avdeling, arbeider nå Camille Peaker som journalist i Chicago. Da ei ung jente blir funnet myrdet og ei annen forsvinner i hjembyen hennes, får hun i oppdrag å reise hjem og skrive flere saker om gåten. Det er ikke bare bare å komme hjem etter mange år, men det viser seg raskt at familien til Peaker ikke er som alle andre, og at de kanskje er nærere knyttet til de ofrene enn folk tror.

Det jeg likte beste med denne romanen er de sterke karakterene som Flynn har skapt. Særlig Camille, moren Adora og halvsøsteren Amma, står ut som noe helt spesielt i dette landskapet, befolket av ganske mange særegne karakterer. Adora og Amma er som tatt ut av gotiske fortellinger fra 1800 – tallet med sine skjøre, men akk så gale og skrudde handlinger og ideer. Camille er den mest velfungerende, men som etter å ha tilbragt mer og mer tid i barndomshjemmet, begynner å miste grepet på nytt og det er spennende å følge hennes jakt på sannheten, samtidig som hun prøver holde seg selv frisk.

Gillian Flynn er kjent for å ha overraskende tvister i romanene sine, og denne er ikke noe unntak. Samtidig så følte jeg at historien hang sammen fra ende til annen. Hun klarte å holde tråden og tvistene var troverdige. Jeg klarte faktisk å gjette meg til begge tvistene og ble ikke så overrasket over hvem som hadde gjort hva – men det gjorde meg ikke så mye. Heller det enn å få servert noe veldig overraskende, men helt fjernt, tenker jeg!

Som sagt, Åpne sår ble ingen favoritt, men med sin mørke, smågotiske og atmosfæriske stemning er den en spennende bok når man trenger det.

Dette innlegget er jo i ferd med å bli monsterlangt, så jeg avslutter med en liten oppsummerende statistikk:

  • 3/50 bøker
  • 0/9 gjenlesinger
  • 0,5/12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
  • 2/30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
  • 0,5/9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
  • 0,5/12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
  • 12 klassikere
  • 0/15 #Siljebrukerbiblioteket
  • 0/20 norske 2016-bøker
  • 0/6 samlesingsbøker
  • 0/5 memoarer, essays og/eller sakprosa.
  • 3/3 anmeldelser skrevet!

 

Hvordan var din januar?

Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner.

Januar er tre uker gammel og i løpet av disse ukene har jeg lest tre bøker – to knuseelske bøker og en roman som kanskje er det endelige beviset på at psykologiske thrillere ikke er min favorittsjanger, selv om den  ble godkjent av «strenge Silje».

Første bok ut er den jeg nominerte høyest da jeg sendte inn nomineringene mine til Bokbloggerprisen 2015: Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg ble såpass engasjert som jeg ble, men jeg tror det er en kombinasjon av interessante karakterer med spennende, men også gjenkjennelige, historier, en varm og god rammefortelling og en original struktur som fungerte utrolig bra.

personar du kanskje kjenner

Rammefortellingen handler om Synnøve selv som skal skrive en bok om faren sin. Han har hatt en hjerneblødning, og selv om han har trent seg opp, er han ikke den faren som Synnøve forventer lenger. Hun ønsker å skrive han historie for å finne tilbake til den mannen han en gang var. Han har levd et spennende liv, men jeg opplever at dette er noe hun kanskje mest gjør for sin egen del, for å akseptere faren slik han er nå. Forholdet mellom far og datter gir inntrykk av å være like godt nå som det var før sykdommen, og Macody Lund jobber frem et nydelig og varmt portrett av både faren og av de to sammen.

Rammefortellingen brytes opp med historiene til 3 ulike kvinner. Det er den unge studenten Mari som forelsker seg i veilederen sin, Eskild, men som etter hvert finner ut at det han vil ha, ikke er den hun egentlig er. Det er noen flotte bilder i historien til Mari som tydeliggjør akkurat denne ambivalensen og det at hun forlater sitt egentlige jeg en periode for å bli en annen Mari:

Eskild legg armen rundt henne og byrjar å gå. Mari kjenner det trykke bak augelokka, rykke i mellomgolvet, ho vil eigentleg stoppe, gå ein annan veg, men beina fortset berre framover ved sida av han. Som om den eigentlege Mari smelte hovudet i husveggene saman med latteren hans og ligg svimeslått igjen på dei våte brusteinane. Så det er dette ein meiner med å miste seg sjølv, tenker Mari. Å gå og gå. fortsette vekk, ignorere ropa frå den som ligg igjen der bak. (s 129/130)

Veien fra å være betatt av en eldre, smart mann via et intenst forhold til en erkjennelse av at dette ikke er riktig er godt og ærlig skildret, og Macody Lund klarer på en bra måte å sette seg inn i 19 – åringens opplevelser og erfaringer ( – og mangler på sådan) uten at det virker påtatt eller uekte, men heller det motsatte; ærlig og ekte.

Den andre kvinnen vi følger er skuespilleren Live som er fanget i et destruktivt forhold med kjæresten Eva, og som på samme måte som Mari opplever at hun i forholdet mister seg selv. Beskrivelsene av samspillet mellom Live og Eva er så ubehagelige og gjennomtrengende at jeg satt med hjertet i halsen og utviklet pusteforstyrrelser. Det er så intens og jævlig hvordan Live lar seg hviske ut og bli noe helt annet. Som leser ønsker jeg bare å gå inn i boka og få henne vekk fra Evas makt.

Den siste kvinnen er Anna, som vi tidlig får vite egentlig er Synnøve selv. Ja, i begynnelsen blir hun kalt Synnøve, men dette endrer fortelleren kjapt (mer om fortelleren rolle kommer etter hvert). Anna skriver bok om faren sin, samtidig som hun jobber med å bearbeide et samlivsbrudd og den nye hverdagen som alenemamma. Jeg likte historien hennes godt, men det var nok ikke den jeg ble mest berørt av, selv om den, som resten av romanen er velskrevet og interessant.

Romanen er bygd opp på en slik måte at vi får rammehistorien med Synnøve og faren, før vi videre får ulike fragmenter fra de tre kvinnenes liv. Overgangene mellom rammehistorien, og skiftene mellom Live, Anna og Mari er finurlige og smarte – og overhodet ikke vanskelig å holde styr på. Den første setningen ved skifte av karakter er skrevet i kursiv, samtidig bruker Macody Lund ofte et morsomt grep der det er en overordnet forteller som geleider og frakter oss fra person til person og fra hendelse til hendelse. Det er noe filmatisk over disse overgangene og det var som om jeg så alt i film der fortelleren enkelte ganger tok meg med opp slik at jeg så Oslo i fugleperspektiv, for så å slippe meg ned på et nytt sted og med en annen karakter:

Medan Eskild studerer seg sjølv, vaknar skodespelarinna Liv (37) opp på andre sida av byen. (s 24).

Overgangene var alltid tydelige, men samtidig subtile og elegante. Et annet grep som jeg synes er både interessant og kult er at fortelleren i blant kommer tydelig frem og kommenterer ulike hendelser – både små og store. Dette bryter illusjonen om at dette er «virkeligheten», og jeg likte det.

Måten Personar du kanskje kjenner er bygd opp på med ulike episoder med de forskjellige karakterene, fikk meg til å tenke på episodefilmer som Robert Altmans Short Cuts fra 1993 og Magnolia av Paul Thomas Anderson (1999), der karakterene i de forskjellige fragmentene på et vis har noe til felles, at de alle sammen beveger seg i hverandres ytterkanter uten at de egentlig har noe med hverandre å gjøre. Slik er det også i romanen til Macody Lund. Karakterene kjenner hverandre egentlig ikke, men de berører hverandre på ulikt vis allikevel. Forfatteren er blant annet utdannet innen film, så jeg velger å tro at disse grepene og likhetene med filmmediet ikke er helt tilfeldig.

Synnøve Macody Lund har med Personar du kanskje kjenner skrevet en solid, engasjerende og veldig god debutroman. Jeg gleder meg virkelig til flere bøker! (Ja, dette var en roman jeg knuseelsket!)

For flere tekster om denne romanen – sjekk: Gro, Elisabeth, Lena, Anita og Tine.

Boka er lånt av Line.

 

 

 

 

Recap: Bokhyllelsingen 2015 – med omtaler.

 

I 2015, som i 2014, har Hedda og Bjørg drevet leseprosjektet Bokhyllelesing der vi ni ganger i året børster støv av de bøkene som virkelig har fått stått lenge i hyllene våre. For det er jo slik at mange av oss bokelskere  har en tendens til å elske og kjøpe bøker også – uten å helt få lest dem med en gang. Jeg er sikker på at det ikke bare er meg som har stått foran hyllene, sett på bøkene og plutselig oppdaget en bok som jeg faktisk hadde glemt at jeg eide! (Jeg håper i alle fall at det ikke bare er meg…..) Derfor er Bokhyllelesingen en veldig god lesesirkel å delta i!

I året som har gått har jeg deltatt på åtte av ni temaer, men jeg har ikke skrevet separate tekster om hver enkelt bok. Derfor tenkte jeg at det kan være like greit med en oppsummering av alle bøkene, men med fokus på de fire jeg ennå ikke har sagt så mye om. Det blir på en måte som en klargjøring til Bokhyllelesingen 2016 som snart blåses i gang.

Det første temaet i fjor var å lese en bok med et grønt omslag, og jeg valgte meg den moderne klassikeren The diary of a provincial lady av E.M.Delafield  – i en blomstrete og nydelig grønn Virago – utgave.Jeg syntes at denne dagboka var både fornøyelig og søt, men ble litt lei av den monotone formen etter hvert.

Neste tema var å lese et skuespill fra antikken, men siden jeg kun hadde et skuespill som jeg allerede hadde lest, fikk jeg dispensasjon til å lese et episk heltedikt fra antikken i stedet. Homers Odysseen var kanskje en av de mest krevende bøkene i denne utfordringen og siden den norske utgaven var gjendiktet i den originale verseformen daktylisk heksameter (= hjelp!), endte jeg opp med å høre den episke engelske gjendiktningen på lydbok samtidig som jeg leste den norske. Det fungerte svært bra. Jeg har forresten ikke lagt antikken på hylla dette året heller; Ovids Metamorphoses og Margaret Atwood sin gjendiktning av Odysseen, The Penelopiad, skal fordøyes i løpet av 2016.

Tema nummer tre var europeiske novelle – eller diktsamlinger fra 1900 – tallet. Jeg valgte meg The Bloody Chamber av Angela Carter, en novellesamling basert på eventyr, skrevet i 1979. Jeg ble faktisk ferdig med denne samlingen før fristen gikk ut, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri skrevet om den. Altså; ikke før nå.

The Bloody Chamber bygger, som nevnt, på ulike eventyr og myter, men bloodychamberAngela Carter gir dem alle en egen twist. Samlingen består av ti noveller som varierer i lengde fra flere og førti sider til to sider. Alle novellene har en klar feministisk vri der typiske eventyr stereotypier som for eksempel «den fortapte jomfru» blir endret. De kvinnelige karakterene som tradisjonelt blir sett på som hjelpeløse ofre, de som må hjelpes av helten blir, på ulikt vis, selv helten. De kommer ut av flokene på egenhånd, eller de velger å bli. De tar, i motsetning til «de fortapte jomfruene», bevisste valg. De fleste novellene er også svært mørke og brutale og dette passer godt til eventyrenes voldelige opprinnelse.

Som med mange novellesamlinger så var det noen som, for meg, utpekte seg som ekstra sterke, mens det var noen få som jeg var mindre begeistret for. Tittelnovellen; The bloody Chamber var den jeg opplevde som aller sterkest. Den er svært gotisk i stilen og i stemningen, og jeg ser for meg at den foregår på begynnelsen av 1900 – tallet, selv om den ikke er tidsangitt. Den handler om en ung, talentfull og ubemidlet jomfru som gifter seg med en svært rik, eldre mann og flytter med ham til slottet hans i Bretagne. Helt fra starten av er novellen intens og den har en nesten suggerende kraft. Det er mange små hint om hva som skal komme, og leseren – og for så vidt jenta selv –  har en følelse av at dette ikke kommer til å ende bra. Samhandlingen mellom jenta og ektemannen er foruroligende og ladet, erotisk og ubehagelig. Som i mange eventyr blir heltinnen utsatt for en test som hun selvfølgelig ikke klarer – og med ett endrer novellen seg til en skrekkhistorie som til og med Poe ville nikket anerkjennende til.

Novellen er ubehagelig, men også merkelig tiltrekkende. Jeg forsto på en måte jentas fascinasjon av ektemannen, også etter at hun stifter bekjentskap med en del mindre hyggelige egenskaper ved ham. The Bloody Chamber er inspirert av eventyret om Bluebeard, og dere som kjenner dette eventyret vil nok ikke bli overrasket selv om det kommer en twist. Novellen er utrolig velskrevet og prosaen er både vakker og bygger opp under den skumle, sugende atmosfæren.

Andre noveller i samlingen som jeg likte veldig godt var to versjoner av Rødhette; The Werewolf – kort, effektiv og helt rå! og The Company of Wolves – hvor jeg i mine notater fra april kun har skrevet «jeei» og streket under sitatet: «since her fear did her no good, she ceased to be afraid». Ta det for det det er verdt. Den eneste novellen jeg direkte mislikte var Puss – in – boots. Den skal være livlig og morsom, men jeg syntes ikke det fungerte med Carters skrivestil. Hun har en ganske kronglete setningsoppbygging der hun tar i bruk flere lite brukte ord. Skildringene hennes er dvelende, langsomme, det er som hun maler dem frem, og dette passer utrolig godt for å få frem det mørke, intense og gotiske, men ikke helt for det morsomme og lyse.

Ellers så er to viktige stikkord i denne samlingen total ødeleggelse og seksuell metamorfose. Svært, svært god!

Femte runde hadde temaet barndom, og jeg valgte meg ut en roman som jeg hadde hatt lyst til å lese lenge og som jeg hadde hørt mye godt om: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith skrevet i 1943. Vi møter Francie Nolan atreegrowainbrooklynog hennes familie på begynnelsen av 1900 – tallet i den fattige bydelen Williamsburg i Brooklyn og følger dem gjennom opp – og nedturer frem til Francie står trygt på egne ben. Jeg liker sterke og tidløse jente – og kvinneskikkelser i bøkene jeg leser, og Francie fikk raskt en plass i hjertet mitt sammen med blant annet Elsi Lund, Alberte  og senere – Jenny. Det er  noe med de som bærer rundt på en drøm, en ambisjon, til tross for all mulig motgang og det at de faktisk får det til.

A tree grows in Brooklyn er en realistisk skildring av fattigdom og nød, Betty Smith skygger ikke unna de mørke sidene verken samfunnsmessig eller innad i familien Nolan. Allikevel klarer hun å formidle den kjærligheten som også er til stede mellom karakterene – om enn ikke hele tiden. Karakterene er levende skildret, og under lesingen står de frem som ekte personer med ekte gleder og sorger. Beskrivelsene av lille Francie som leser seg gjennom alle bøkene på biblioteket mens hun sitter utenfor på branntrappen og historien om moren som hver natt leser Shakespeare for dem er noe jeg aldri vil glemme. Det samme gjelder farens dødsfall og hvordan den ene tanten plutselig blir mor. Det er så bra, så vondt, så morsomt og så trist. Ja, det er som om alle livets følelser er samlet inn i en roman.

Jeg er glad jeg leste!

Sjette runde var å lese en bok fra 1990 – tallet, og jeg lot ikke anledningen gå fra meg til å lese Alias Grace av en av mine favorittforfattere, Margaret Atwood. Romanen er en historisk roman. Den er basert på en sann historie om den 16 år gamle Grace Marks som, sammen med gårdsgutten aliasgraceJames McDermot, på 1800 – tallet ble dømt for drapet på sin arbeidsgiver Thomas Kinnear og hans elskerinne Nancy Montgomery. McDermot ble etter hvert henrettet for denne udåden, mens Grace ble benådet og tilbrakte mange år på asyl og på tukthuset. Hva som egentlig skjedde den natten/morgenen Kinnear og Montgomery ble drept vet man ikke. Grace ble både sett på som kvinnen bak, femme fatalen som manipulerte McDermot til å begå drapene og som en uskyldig ungpike som ble truet med av den eldre gårdsgutten. Margaret Atwood spinner videre på dette mysteriet og lar Grace Mark møte den fiktive legen Simon Jordan som forsøker å trenge inn i Grace sitt underbevisste for å finne ut hva som egentlig hendte.

Det første som slo meg i møtet med Alias Grace var hvor utrolig god og solid fortellerkunst dette er. Den er virkelig en stor, tidløs roman som bobler av fortellerglede og skaperkraft. Den er nesten litt gammeldags på den måten at den ikke fokuserer på et enkelt (kremt, navlebeskuende) tema, men heller forteller en sammensatt historie med mange karakterer, store hopp i tid og sted gjennom brev, tilbakeblikk og 1854 – nåtiden, med skiftende synsvinkler; en allvitende, Jordans og Grace sin jeg – forteller, og der store spørsmål blir stilt. For i møtet med Grace, kanskje uskyldig dømt, kanskje en kaldblodig morder, men helt klart en oppvakt dame som selv vil regissere sitt liv, så må vi – både leseren og Simon Jordan – stille oss spørsmålet «Hva er en sann historie?» Grace selv er svært upålitelig. Hun virker troverdig, samtidig sitter jeg igjen med følelse av å bli lurt. Hva er sant og hva er løgn? Og er det slik at Grace er skyldig selv om hun lyver? Et bilde som Atwood benytter ved flere anledninger i romanen er lappetepper. Grace syr lappetepper, hun drømmer om hvilke hun skal ha på veggen dersom hun en gang slipper ut og hver del i  boka har en egen lapp. Og på mange måter er hele romanen som et lappeteppe, bit for bit blir avslørt til vi sitter med et bilde av hvordan saken kanskje kan være.

Atwood skriver nydelig prosa med troverdige skildringer. Jeg fikk en opplevelse av at jeg ikke satt hjemme og leste i en bok, men at jeg selv var en del av historien som ble fortalt.

Alias Grace er et av høydepunktene for meg i 2015, og Atwood befester sin plass som en av mine absolutt favoritter.

De neste temaene ut var å lese en fransk bok og en bok fra 1800 – tallet. Jeg valgte meg Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery og Dr Jekyll og Mr. Hyde av R.L. Stevenson. Førstnevnte falt i smak, mens Stevensons klassiker var en skuffelse.

Og så er vi fremme ved den siste runden; å lese en nobelvinner. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Jenny av Sigrid Undset, både fordi den er en klassiker og fordi den inneholder en del elementer som jeg liker i bøker: en sterk kvinneskikkelse, kunst, reiser og bohemsk livsstil. Og jeg ble ikke skuffet. Jenny er en karakterstudie av en kvinne som må være en av de sterkeste jeg har lest om på lenge. Jenny er en relativt ung kunstner som da vi blir kjent med henne bor i Roma. Vi følger henne noen sorgløse måneder med venner av begge kjønn, der hun også møter en hun forlover seg med. Videre blir vi med henne tilbake til Oslo der hun prøver å få livet som kunstner til å gå opp med livet som forlovet og de forventningene de rundt har under slike omstendigheter, før Jenny og vi, via en brutt forlovelse, en elsker og andre tragiske omveier, ender i Roma igjen.

Jenny må være selve symbolet på en bohemsk kvinne på begynnelsen av 1900 – tallet. Hun vil leve livet sitt fritt, hun vil utfolde seg og følge sine egne normer. I møtet med samfunnets normer blir det vanskelig, uansett hvor selvstendig og kompromissløs man er på egne vegne. Og bak alt dette selvstendige, ja, for jeg opplever det absolutt som et genuint karaktertrekk ved henne, så har hun også et stort ønske om å bli elsket. På sine egne premisser.

Romanen er Sigrid Undset sin første samtidsroman, og jeg synes den er utrolig velskrevet. Hun skriver veldig sanselig, for eksempel beskriver hun gatene i Roma, kafelivet, vandringene på landsbygda rundt, på en slik måte at jeg også er der. Jeg kan høre klikkingen på brosteinene, musikken og latteren på kafeene. Jeg kan lukte sigarettene, terpentinen og blomstene. Jeg kan kjenne varmen. På samme måte kan jeg også kjenne Jenny sin ambivalens til mennene hun møter, kjærligheten hun får oppleve en stakket stund og den bunnløse sorgen som legger et sort lokk over alt. Jenny er en ganske smertefull lesing, det tar på, den tar tak på en ganske stille måte. Men det er også dette som gjør den så god.

20151205_170241.jpg

Og det var hele oppsummeringen av Bokhyllelesingen 2015. Åtte av ni lest synes jeg er veldig godkjent. Og jammen har jeg ikke lest haug med gode bøker i tillegg!

Ser frem til årets lesesirkel, og det håper jeg du gjør også.

Har du lest noen av disse bøkene?