Dikt på en tirsdag: «Signaler» av Lars Saabye Christensen

I mai tok jeg meg noen turer innom Eldorado, den store bokhandelen i de gamle Eldorado kino lokalene i Oslo, dere vet. Og jeg kom selvfølgelig ikke fra disse besøkene uten en ny bok eller tre – eller fire eller fem (kremt, ja, vi stopper der).

En av disse gangene fant jeg en liten tynn bok som fikk meg til å hyle (veldig lavmælt, men like fullt et hyl) av gjensynsglede. Der, i pocketavdelingen, sto en ny utgave av favoritt diktsamlingen min fra da jeg var 17 – 18 år!  Og for en vakker utgave det var! Sort, tittel og forfatter trykt i store, kraftige sølvbokstaver, med flapper og «gummiaktig å ta på» omslag. Hadde jeg ikke allerede visst at innholdet var like – om ikke enda bedre – bra som utsiden,  hadde jeg allikevel kjøpt den bare på grunn av utformingen. Jupp, noen ganger er jeg that kind of gal.

image

Boka er Lars Saabye Christensen sin samling Stempler fra 1989. Og det å lese dem nå, 20 år etter at jeg leste dem første gang, var som å komme hjem. Hadde noen spurt meg i fjor om å resitere et av diktene hadde jeg nok ikke klart det. Jeg kunne kanskje ha sagt en strofe eller to, men jeg hadde vært usikker på om akkurat de strofene egentlig tilhørte nettopp denne samlingen eller en av de andre samlingene jeg leste i filler på 1990-tallet. Ja, jeg elsket diktene. Nei,  jeg kunne dem ikke utenat.

Men så, da jeg åpnet opp Stempler på nytt, så husket jeg alle. Jeg leste gjennom hele samlingen høyt. Og selv om jeg skriver «leste» her, så var det mer som om jeg bare intuitivt visste hvilket ord som kom etter det første, hvilken strofe som kom etter den forrige og hvilket nytt dikt som ville vise seg når jeg snudde arket. Det var som å møte igjen en gammel, kjær venn.

Diktene i Stempler er korte, de er ofte frie  (i den forstand at de ikke følger noe fast mønster – dere ser at det står vel til med diktanalyse-begrepene mine?) og flere av dem mangler både store bokstaver og tegnsetting. Andre igjen har form som svært kort kortprosa. Disse grepene gjør at de minner meg om løse fragmenter som er tatt ut av en større sammenheng. Det er ikke så farlig at det formelle er på plass, som leser forstår vi når det er naturlig å trekke pusten, når det er et spørsmål som blir stilt og når det vi leser er et fortvilet rop. Diktene er selvstendige, men de passer sammen som en helhet – eller rettere sagt – som løse deler av en helhet vi bare fornemmer. Det er så fint. Og mørkt. Og litt ubehagelig. Men det er det som gjør dem så vakre.

S 12

image

S 30:

image

Kanskje jeg kommer tilbake med mer om tema og sånt etterhvert, men for nå sier jeg bare: les!

Dikt på en tirsdag: Penelope.

Det er flere som har vist interesse for Penelope, Odyssevs kone som tålmodig ventet på mannens tilbakekomst i Odysseen. Kvinnen som sto mot alle frierne som ønsket å gifte seg med henne da alle håp om at ektemannen skulle være i live tilsynelatende var ute. Kvinnen og moren som hver dag vevde på sitt sørgeklede og som hver natt rekket det opp igjen.

image

I Homer sitt verk er hun den ventende hustruen, en man aner styrken til, men som allikevel kommer i bakgrunnen av Odyssevs’ heltegjerninger og strabaser. Atwood har skrevet en gjenfortelling av Odysseen der hun fokuserer på nettopp Penelope; The Penelopiad. Jeg har store planer om å lese den snart, både på grunn av min fascinasjon for Penelope og fordi Atwood er en stor favoritt her på Skribleriene. Etter å ha lest Hedda sin grundige tekst om boka, så ble jeg ikke akkurat mindre motivert!

En annen forfatter som har skrevet om denne kvinnen er Carol Ann Duffy. I sin samling The World’s Wife har hun er dikt som bare heter Penelope. Og i anledning «Dikt på en tirsdag» vil jeg dele nettopp dette diktet med dere.

image

image

God tirsdag og god lesing!

Eirin Gundersen: Du er menneske nå.

Jeg håper alle har hatt en fin nyttårsfeiring enten den inneholdt heidundrende fest, morsomme brettspill, filmtitting, lesing og annet. Hos oss var pusekos, deilig mat, en latterlig dårlig film fra 1990 og kjærestetid viktige stikkord og det var så fint.

Tidligere i juleferien leste jeg diktsamlingen Du er menneske nå av debutant Eirin Gundersen. Jeg er, som dere vet, veldig glad i lyrikk og poster gladelig favorittdikt bare for å spre dem videre, men jeg er ikke noe god til å skrive omtaler av diktsamlinger. Men jeg skal prøve, for Du er menneske nå er en riktig så vakker samling, samtidig så kan jeg si på forhånd at dette ikke vil bli en dypgående analyse, heller en tekst om boka og hvorfor jeg likte den så godt som jeg gjorde.

duermenneskenå

Du er menneske nå er en fragmentert beretning om tapet av en far, om den sorgen og savnet man bærer i seg når man har mistet noen man er glad i, og etter hvert beretningen om en ny kjærlighet. Jeg skriver  fragmentert beretning, for selv om dette er en diktsamling, så er samlingens forteller den samme og jeg føler at man like gjerne kan lese den som lyrisk prosa i samme ånd som Marit Kaldhol sine romaner (eventuelt som Ruth Lillegravens diktsamling Urd, selv om jeg synes Kaldhol – sammenlikningen passer best). Det jeg prøver å si er vel egentlig at alle diktene henger sammen i en større helhet og at man ved å lese dem i rekkefølge så vil man også få hele bildet. Samtidig så synes jeg at de aller fleste diktene også er så sterke at de står trygt på egne ben og tilfører leseren noe i kraft av  seg selv:

fotsporene hans var fortsatt i snøen til langt ut på våren

jeg drømmer stadig at han går foran meg på fortauet, over oss er himmelen rosa, skiftende skyer, som før en storm

en slags vinter i sommeren.

langsomt tråkler sorgen gjennom meg, syr små sting, hvite linjer

jeg tenker meg døden som noe levende, et frø som vil spire.

s 13

Fortelleren beveger seg fra det nære, det personlige og utover og utover i det store bildet, og jeg opplever at hun i tekstene bruker det store, fjerne, nesten ubegripelige – naturens utvikling, historien – for å nettopp forstå dette nære og personlige. Det setter på en måte alt i perspektiv, og kanskje det er en måte å lettere håndtere og forstå sitt eget tap og sin egen sorg?

hver dag vissheten om andre menneskers historier, utallige livshendelser, flere generasjoners minner, tusenvis av slektsledd, kriger utkjempet før jeg ble født. vi vikler oss inn i hverandre, forsetter i andre epoker, og det finnes en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, som ikke ender her. sekel etter sekel med eskapisme. jeg må tenke noe som alle som tenker har tenkt.

s 51

Det er noe med hvordan Eirin Gundersen trekker inn særlig naturhistoriske/vitenskapelige fakta som en del av historien hun ønsker å formidle, som minner meg  om Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp av havet, men der Simonsens bok er pussig og underfundig, opplever jeg at Du er menneske nå er mye mer hudløs, vakker og var.

Eirin Gundersen har skrevet en svært god – og tilgjengelig –  diktsamling som jeg håper mange plukker opp. Jeg gleder meg til å lese mer!

Ellikken, Akima Montgomery, Karen og Elisabeth har skrevet om denne fine boka også.

PS: jeg beklager at sitatene ser annerledes ut enn i boka med tanke på linjeskift. WordPress oppfører seg helt fjollete når man skal sitere lyrikk…. men jeg håper alle får et inntrykk av hvor flotte diktene er.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

8.desember: 100 dikt på 48 timer.

Jeg er en stor tilhenger av forfatteren Jen Campbell – ikke bare skriver hun underfundige dikt –  hun elsker også  bokbutikker så mye at hun har skrevet opp til flere bøker om det (Weird things customers say in bookshops – bøkene og The Bookshop Book), hun digger Shakespeare & Company og hun leser og anbefaler mange interessante bøker via YouTube -kanalen sin Jen Campbell.

Tidligere i høst skrev hun hundre dikt i løpet av 48 timer for å samle inn penger til organisasjonen The Book Buss.

The Book Bus tilbyr skoler i Zambia, Malawi, India og Ecuador biblioteker på hjul og lesestunder for elevene. Målet er å vekke leselysten og lesegleden hos barna, og hjelpe dem på veien mot å bli litterære lesere.

image

Siden jeg både brenner for at barn skal få møte masse bøker, historier og engasjerende fortellere – og beundrer Jen, ja, da måtte jeg selvfølgelig støtte prosjektet. Og nå er diktsamlingen her, med et nydelig omslag og fyllt med Jen Campbell sine fine, pussige og særegne dikt. Her er tre av dem, knyttet til lesing og bøker – selvfølgelig:

image

image

image

Jeg liker veldig!

Heftet ble trykket i 235 eksemplarer, mitt er nummer 157.

Hvilken diktsamling vil du anbefale?