Gjenlesing: Pan av Knut Hamsun

Det er litt typisk, er det ikke, at det året jeg faktisk ikke har et mål om å gjenlese bøker, faktisk er det året da jeg ender opp med å gjøre det? Ikke for det, vi er jo bare i februar og foreløpig er det bare en bok. Men en begynnelse, det er det.

Romanen jeg har lest på nytt er den norske klassikeren Pan av Knut Hamsun, og det var to grunner til at jeg valgte å ta den frem igjen. Hovedgrunnen var at jeg akkurat hadde fullført Selma Lønning Aarø sin flotte roman Hennes løgnaktige ytre (og hennes skildring av Hamsun minnet meg om Løytnant Glahn), og den andre grunnen – siden jeg hadde begynt å tenke på Pan og Glahn igjen – var at jeg ble nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve å lese den igjen nå i dag. Ville jeg bli like rasende som jeg ble som 18 – åring? Ville jeg kaste boka i veggen og forbanne hovedpersonen? Eller ville jeg klare å se forbi den usympatiske Glahn og la meg henføre av Hamsuns lyriske prosa? Jeg måtte jo finne det ut!

Knut Hamsun var på 1890 – tallet svært kritisk til realismen og naturalismen, og trangen til å måtte formidle alt på en så realistisk måte som mulig. Han mente at det var viktigere – og mer interessant – å fordype seg i menneskesinnet. For dere som har lest Lønning Aarø sin bok, så kommer det ikke som en overraskelse at han fremmet sitt synspunkt veldig klart og tydelig. På grunn av sin kritikk ble han raskt sett på som en av frontfigurene innenfor den nye litterære epoken ny – romantikken.

Pan ble gitt ut i 1894 og var Hamsun sin tredje roman. Vi befinner oss ved Helgelandskysten, og vi følger Løytnant Glahn gjennom en vår, sommer og høst på 1850 – tallet. Glahn har leid seg en jakthytte og sammen med hunden Æsop vandrer han rundt i skogen, jakter og har det svært så bra i sin ensomhet. Etter en tid blir han kjent med flere av innbyggerne i den lille landsbyen i nærheten, og det er særlig møtene med de unge kvinnene Edvarda, Eva og Henriette som gjør inntrykk på ham. Med Nordlandskysten og midnattsola som bakteppe skaper Hamsun en svermerisk og sensuell atmosfære, som etter hvert spinner helt ut av kontroll.

Det er flere aspekter ved romanen som det er verdt å dvele litt ved. Jeg har plukket ut to som både er gjort veldig bra og som jeg opplever som problematiske. Hovedtemaet i romanen er som jeg ser det – og veldig mange andre, det er ikke slik at jeg har funnet opp hjulet, akkurat – naturen mot kulturen. Glahn ser på seg selv som en naturens mann, han føler seg tryggere og mer tilfreds når han er i skogen. Han er på en måte seg selv. Dette endrer seg i møtet med andre mennesker, han blir underlig og ukomfortabel. Det er interessant å se hvordan skrivestilen og språket endrer seg utfra hvor Glahn befinner seg. Når Glahn er alene ute i skogen er språket rikt, drømmende, fantasifullt, levende og lyrisk. Han fører lange, intrikate indre monologer, og som leser blir du med ett en del av hans naturopplevelse. Denne naturopplevelsen er nesten som en religiøs opplevelse, og det synes jeg passer så godt til romanens tittel. Pan er jo den greske naturguden. Og på mange måter er Glahn selv en Pan – aktig figur. Ja, kanskje han rett og slett er den menneskelige versjonen av Pan? Romanen er skrevet i 1. person og det er Glahn selv som er fortelleren. Siden Hamsun skriver innenfor den ny – romantiske stilen, er det, synes jeg, lett å tenke seg at naturen og Glahn sin opplevelse av den, også er et bilde på hans indre.

Når Glahn besøker landsbyen endrer skrivestilen seg. Det er naturlig nok mer dialog, setningene blir kortere og mer klønete og dette forsterket min opplevelse av at Glahn ikke er komfortabel i den situasjonen han er i. Han vet ikke hvordan han skal forholde seg til andre og han klarer ikke å knekke de sosiale kodene. Han blir på en måte en selvmotsigelse der han på den ene siden ikke ønsker å bli lagt merke til, samtidig som han også blir irritert hvis han ikke får den oppmerksomheten han mener han fortjener. Det hele er egentlig ganske forvirrende, både for de andre karakterene og for meg som leser. Det er også interessant å se hvordan han, som forteller, klarer å fremstille seg selv så irriterende og sutrete.

I møtet med andre har Glahn et behov for å hevde seg selv som er mer enn litt komisk. Som en Pan tatt ut av sitt rette element og plassert i sivilisasjonen bruker han geværet sitt som et fallossymbol for å vise sin maskulinitet. Dette hadde på sett og vis vært greit dersom det hadde skjedd et par ganger i løpet av romanen, men det skjer i så stor grad at det bare blir frustrerende og patetisk. Og det er i hvert fall ikke subtilt, det er sikkert. (Og kanskje det heller ikke er meningen…)

Selv om natur mot kultur nok er hovedtemaet i Pan, er det et annet aspekt som virkelig interesserer meg (og, for å være ærlig, provoserer meg intenst). Det er Glahns syn på kjærligheten og på kvinnene han blir kjent med. Når jeg tenker etter er nok dette en naturlig del av hovedtemaet, men jeg har behov for å diskutere det videre for seg selv. Så da gjør jeg det. I romanen innleder Glahn en relasjon til tre av kvinnene han møter: Edvarda; datteren til den rike eieren av hytta Glahn leier, Eva; den unge kvinnen Glahn tror er datteren til smeden og Henriette; den unge gjetersken, og måten Glahn behandler og reagerer på disse tre er svært forskjellig.

Edvarda er slik jeg ser det den kvinnelige hovedpersonen i Pan, og det er nok henne Glahn tror at han elsker. Hun blir tidlig i romanen introdusert som jomfru Edvarda, dette kan være en talemåte, men jeg får allikevel opplevelsen av at Glahn uansett anser henne som en ren og jomfruelig kvinne, og han plasserer henne derfor på en pidestall. Utfordringen er bare at Edvarda er en svært moderne og proaktiv kvinne. Hun vet hva hun vil ha og hun går for det. Hun prater med ham, viser ham at hun er interessert – hun prøver til og med å KYSSE ham – og alt dette får Glahn til å freake ut og han behandler henne på en mindre hyggelig måte. Når hun viser sin interesse og blir engasjert av det han forteller, så er det en liten stemme i hodet hans som hvisker til ham at Edvarda ser ganske dum ut når hun lytter. Og er hun ikke egentlig ganske stygg? Tankene hans saboterer for ham. På samme tid, hvis hun velger å ignorere ham, så blir han både sint og lei. Han føler seg forbigått og reagerer på barnsligste vis. En sentral scene er når han kaster skoen hennes til vanns. Sko kan, i følge Freud, være et symbol på libido. Når han regelrett drukner skoen hennes, prøver han ikke samtidig å avvise hennes seksualitet? Han vil kanskje straffe henne ved å nekte henne seksuell nytelse? Eller kanskje det er et forsøk på å forsikre seg om at hun vil forbli ren og uskyldig? Kanskje det er begge deler? Glahn er en svært komplisert mann.

Jeg tror at han har seksuelle følelser for Edvarda, men at han samtidig ønsker at hun skal forbli på denne pidestallen han har plassert henne på. Han vil  at hun skal forbli denne uskyldsrene fantasifiguren som han kan tilbe. Edvarda har, dessverre for ham, ikke noe ønske om å holde seg der, og hver gang hun trer ned fra pidestallen og blir menneskelig, blir han livredd. Han vil ikke ta på henne, hun er for virkelig. Han elsker ikke henne, Edvarda, han elsker drømmen om henne, drømmen om kjærligheten. (Noe han også etter hvert innrømmer).

Glahns fysiske følelser for Edvarda kommer til syne i naturen. En gang går han rundt i skogen, det er natt og han er opphisset. Han tenker på Edvarda. Opp fra skogbunnen vokser det plutselig opp store, hvite blomster. Blomstene åpner seg opp og møllen som svermer rundt kryper ned i blomstenes indre og får dem til å riste av nytelse. Det kan jo ikke bli mer freudiansk enn dette, kan det vel? Som leser så kan du virkelig føle Glahn sin lyst på Edvarda, men når hun kommer og prøver å gjøre noe med det, trekker han seg unna og sier at natten er over, blomstene har lukket seg. Det at hun tar ledelsen, at hun er den proaktive, ødelegger alt for ham. Glahn er en jeger og han har nok et ønske om å være den som jakter, mens kvinnene skal være byttet. Edvarda nekter å tilpasse seg dette idealet, og derfor kan ikke Glahn elske henne fysisk. Han føler seg truet og blir redd.

Samtidig har Glahn også forhold til Eva og Henriette. Disse to er ikke opphøyd til noe umenneskelig og han føler seg ikke truet av dem. Hvorfor ikke? Jeg tror den ene grunnen til dette er fordi ingen av dem er jomfruer, i tillegg til at det er Glahn som er lederen i forholdet. Han er jegeren, den som styrer forholdet.

Det skjer en endring i romanens stemning når sommeren går mot slutten. Det lyse, flørtende må vike plassen for det mørke, intense og seriøse. Jeg tolker dette som at det er  Glahn selv som blir mer og mer dyster og mørk, til alt kulminerer i en stor eksplosjon av sjalusi, mord og avvisning. Og jeg synes dette er en god avslutning. Dessverre slutter ikke Pan der, de siste sidene er det en annen forteller som forteller om sitt møte med Glahn og hans endelikt og jeg klarer ikke helt å se hva som er formålet med disse sidene. De føles unødvendige, og jeg synes at de ødelegger for den avslutningen som kunne ha vært der.

Jeg leste Pan igjen fordi jeg var nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve den som en voksen leser, og på sett og vis er jeg glad for at jeg valgte å gi den en ny sjanse. Det betyr ikke at jeg endte opp med å like den noe særlig, jeg har fremdeles store vansker med å se forbi Glahns personlighet og måten han behandler andre mennesker på – og da i særdeleshet kvinner. Samtidig så er det elementer ved romanen som jeg liker. Blant annet liker jeg svært godt hvordan Hamsun varierer skrivestilen og bruker både språk og bilder for å virkelig dykke inn i et vanskelig sinn. Hele romanen kan leses som et psykologisk eksperiment der Hamsun tar en karakter ut fra sitt naturlige element og plasserer ham i en situasjon han strengt tatt ikke har noen forutsetninger for å  mestre – for så å se hva som skjer. Jeg tror faktisk ikke det var Hamsun sin intensjon at leseren skulle like Glahn, men at han i stedet prøver å skildre en veldig trøblete og ustabil person. Og når jeg tar på meg de brillene, da klarer jeg å innrømme at Pan slettes ikke er en dårlig roman. Men det betyr altså ikke at jeg liker den. (Bortsett fra Edvarda – jeg digger henne!).

Tine har også lest Pan nylig. Her er hennes omtale.

Har du lest noe av Hamsun? Og har du likt det du har lest? Hvilken roman vil du anbefale meg å lese? (Ikke Victoria, den synes jeg er grusom).

 

 

 

Dikt på en tirsdag: «Signaler» av Lars Saabye Christensen

I mai tok jeg meg noen turer innom Eldorado, den store bokhandelen i de gamle Eldorado kino lokalene i Oslo, dere vet. Og jeg kom selvfølgelig ikke fra disse besøkene uten en ny bok eller tre – eller fire eller fem (kremt, ja, vi stopper der).

En av disse gangene fant jeg en liten tynn bok som fikk meg til å hyle (veldig lavmælt, men like fullt et hyl) av gjensynsglede. Der, i pocketavdelingen, sto en ny utgave av favoritt diktsamlingen min fra da jeg var 17 – 18 år!  Og for en vakker utgave det var! Sort, tittel og forfatter trykt i store, kraftige sølvbokstaver, med flapper og «gummiaktig å ta på» omslag. Hadde jeg ikke allerede visst at innholdet var like – om ikke enda bedre – bra som utsiden,  hadde jeg allikevel kjøpt den bare på grunn av utformingen. Jupp, noen ganger er jeg that kind of gal.

Boka er Lars Saabye Christensen sin samling Stempler fra 1989. Og det å lese dem nå, 20 år etter at jeg leste dem første gang, var som å komme hjem. Hadde noen spurt meg i fjor om å resitere et av diktene hadde jeg nok ikke klart det. Jeg kunne kanskje ha sagt en strofe eller to, men jeg hadde vært usikker på om akkurat de strofene egentlig tilhørte nettopp denne samlingen eller en av de andre samlingene jeg leste i filler på 1990-tallet. Ja, jeg elsket diktene. Nei,  jeg kunne dem ikke utenat.

Men så, da jeg åpnet opp Stempler på nytt, så husket jeg alle. Jeg leste gjennom hele samlingen høyt. Og selv om jeg skriver «leste» her, så var det mer som om jeg bare intuitivt visste hvilket ord som kom etter det første, hvilken strofe som kom etter den forrige og hvilket nytt dikt som ville vise seg når jeg snudde arket. Det var som å møte igjen en gammel, kjær venn.

Diktene i Stempler er korte, de er ofte frie  (i den forstand at de ikke følger noe fast mønster – dere ser at det står vel til med diktanalyse-begrepene mine?) og flere av dem mangler både store bokstaver og tegnsetting. Andre igjen har form som svært kort kortprosa. Disse grepene gjør at de minner meg om løse fragmenter som er tatt ut av en større sammenheng. Det er ikke så farlig at det formelle er på plass, som leser forstår vi når det er naturlig å trekke pusten, når det er et spørsmål som blir stilt og når det vi leser er et fortvilet rop. Diktene er selvstendige, men de passer sammen som en helhet – eller rettere sagt – som løse deler av en helhet vi bare fornemmer. Det er så fint. Og mørkt. Og litt ubehagelig. Men det er det som gjør dem så vakre.

S 12

S 30:

Kanskje jeg kommer tilbake med mer om tema og sånt etterhvert, men for nå sier jeg bare: les!

Lesemål 2016 –

For et år siden proklamerte jeg fornøyd at jeg både hadde lært og ikke lært av målene for 2014. Ja, jeg hadde driti meg ut (unnskyld språket) på de fleste punktene, men nei, jeg hadde ingen planer om å senke ambisjonene. Det eneste jeg trengte, trodde jeg, var mer struktur, mer planer, ja, mer orden på lesingen. Her skulle det meste bestemmes i forkant av hver måned. Det fungerte en stund, og så sklei det ut. Slik som det ofte går, for mye planer på  lesefronten og jeg blir litt rebelsk. Allikevel så klarte jeg å følge målene mine sånn passe. Jeg leste for eksempel 6o av 50 bøker i fjor. Det er mer enn godkjent måloppnåelse! I Heddas lesesirkel deltok jeg på 8 av 9 temaer, også godkjent. Av klassikere leste jeg 11 av 20, det vil si litt over 50%, av disse 11 var 8 i forbindelse med klassiker utfordringen, mens av 15 planlagte 1001 – romaner, ble det bare 6. Det er kanskje den jeg er mest skuffet over. Det er jo ikke akkurat slik at jeg har få 1001 – romaner i hyllene mine… Jeg ønsket å gjenlese mer, men endte kun på 2, mens jeg til slutt greide å lese 17 av bøkene som sto i hylla pr 31.12.14. Jeg hadde også et skrivemål om å skrive om de fleste bøkene jeg leste, men det gikk dessverre ikke. I år, derimot! (Så er det jo ingen som sier at det er for sent å skrive om bøkene jeg leste i fjor – det skal skje!).

Og så er vi fremme til målene for 2016! Noen av dem har jeg skrevet om både her og her, her og her, mens andre faktisk ikke er blitt nevnt tidligere – med unntak av i noen kommentarfelt her og der – men det teller ikke. Viktige stikkord er å lese det jeg allerede har, klassikere og 1001, gjenlesing, kontrollentusiast og rebell.

I tillegg til å gjenlese 9 bøker, lese minst 12 bøker av bra damer, delta på 9 runder med Bokhyllelesing og alt i alt lese minst 30 bøker fra min egen hylle, skal jeg også lese 12 klassikere og 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel, samt 5 memoarer, essaysamlinger og/eller sakprosa.

Siden jeg ønsker å lese mest mulig av det jeg allerede har i hyllene mine og  – kremt – kanskje prøve å begrense bokhandlingen noe, som i bittelitt, må jeg være kreativ med mitt neste mål som handler om norske 2016-bøker. De skal jo også leses, fordøyes og diskuteres i god tid før neste nominasjonsrunde! La meg introdusere #siljebrukerbiblioteket. Jepp! Jeg har fått meg lånekort! Takk, Elisabeth! Så målet blir at jeg skal lese 20 norske 2016-bøker, der minst 15 av dem er lånt på biblioteket. Jeg skal selvfølgelig også delta på samlesingene av samtlige bøker på BBP – 15 sine kortlister.

Punktvis vil det da se slik ut:

• 50 bøker
• 9 gjenlesinger
• 12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
• 30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
• 9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
• 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
• 12 klassikere
• 15 #Siljebrukerbiblioteket
• 20 norske 2016-bøker
• 6 samlesingsbøker
• 5 memoarer, essays og/eller sakprosa.

Og selvfølgelig gir jeg meg selv tillatelse til å få både dobbelt- og trippelkryss. Jeg er jo ikke dum!

Når det gjelder skriving så er alltid målet å skrive noe om det meste jeg leser, og selv om det ikke gikk helt i fjor, så gyver jeg løs på 2016 med nyspissede blyanter og kritisk blikk – her skal det skrives!

Ønsk meg lykke til!

Hvilke lesemål har du for 2016?

 

 

6. desember: Lesemål 1/2016 – gjenlese bøker.

Dag 6 og faktisk andre søndag i advent! Det betyr at jula og et nytt år nærmer seg. Det er med andre ord på tide å pønske ut neste års lesemål. Her kommer første del:

Jeg går med en drøm om å vie en del av lesetiden min til å gjenlese gamle favoritter. For det er noe med å sette seg ned i sofaen med en bok man har så mange gode minner med, det er som å møte igjen en gammel, kjær venn. Og på samme måte som det stort sett alltid er hyggelig å treffe noen man ikke har sett på lenge og som man deler en felles historie med, så er det også  knyttet en del spenning til et slikt møte. Vil vi fremdeles ha noe felles? Hvordan  vil min modning som menneske (og leser) påvirke møtet? Vil møtet bli en gledesfest, eller vil vi oppdage at vi ikke har noe felles lenger og at det vi en gang delte er noe som tilhører fortiden?

I fjor leste jeg på nytt Bjørg Vik sine vidunderlige romaner om Elsi Lund. Jeg har gjenlest disse bøkene mange ganger. Elsi Lund er en karakter som jeg identifiserer meg med, samtidig som jeg knytter bøkene til konkrete episoder i livet mitt, men i fjor var det min første gang som en leser over 35 år. Det var nervepirrende, for tenk om jeg plutselig var feil leser? Tenk om Elsi og Silje fungerte bra som 15,  som 18 og som 25, men ikke som 36? At jeg på en eller annen måte hadde vokst fra Elsi Lund og hennes historie? Det hadde jo vært grusomt! Jeg hadde heldigvis ikke noen grunn til å være engstelig, for som dere kanskje vet, så var det et hjertelig gjensyn.

I året som kommer vil jeg ha et eget konkret mål om å besøke gamle favoritter. Det er noen av romanene jeg slukte som barn, ungdom og relativt ung voksen, som har vært med på å forme meg til den leseren og, muligens, den personen jeg er i dag. Noen av disse leste jeg flere ganger, andre leste jeg bare en gang – men alle har gjort inntrykk på en slik måte at de sitter i meg ennå: Anne of Avonlea av L.M Montgomery, Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas, Elskeren av Marguerite Duras, Kimen av Tarjei Vesaas og Hellemyrsfolket av Amalie Skram hører til blant disse. Og det er nettopp de romanene her jeg har lyst til å besøke igjen i 2016.

I tillegg er det to bøker jeg leste sommeren 2013, da jeg bodde alene i Paris for første gang, som jeg også vil lese igjen. Den ene er Just kids av Patti Smith fordi jeg trenger en dose med Patti med jevne mellomrom – og fordi jeg har lyst til å lese den før jeg begynner på hennes nyeste: M train. Den andre er Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable, min store 2013 – favoritt. Dette er romanen som fikk meg til å virkelig utforske Paris, som gjorde at jeg svinset rundt i ukjente – mindre turistifiserte – gater og som bidro til at jeg nå er lommekjent i de fleste områdene i byen. Den var også den romanen jeg klamret meg til når jeg i enkelte øyeblikk kjente på at jeg var pip alene i en stor by, og den var med da jeg kjente på at det faktisk er himla deilig å være pip alene i en stor by! Dette er romanen som skal få bli med på Parissommeren 2016. Og kanskje jeg endelig finner den knøttlille parken ved Belleville?

Altså:
Lesemål nummer 1/2016:
– gjenlese 9 bøker.

Gjenleser du gamle favoritter? Og har du begynt å pønske på nye lesemål? 

Farvel, Rune av Marit Kaldhol

I forbindelse med at Marit Kaldhol sin vakre roman Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz er nominert til Bokbloggerprisen 2014 og at den blir samlest denne måneden, ønsker jeg å dele med dere en artikkel jeg skrev i 2011 for Line Tidemann sitt litteraturtidsskrift Biblioteket, som handler om Kaldhols kanskje mest kjente bok; Farvel, Rune. Teksten sto på trykk i nummer 7/2011,og jeg har selvfølgelig spurt Line i forkant.

Rune og Sara er bestevenner. Nesten hver dag møtes de og går ut for å leke. Et spennende sted å være er oppe ved dammen, der leker de familie.

Denne spesielle morgenen mister Sara votten sin i dammen, og hun bestemmer seg for å dra hjem for å hente nye. De skal leke lenge, og hun blir så kald på fingrene av våte votter. Når Sara kommer tilbake til dammen, finner hun ikke Rune noe sted. Hun ser den vesle båten hans, men ikke Rune selv. Hun roper, men han svarer ikke. Plutselig får hun øye på ham, han ligger i dammen med alle klærne på seg. Bader han?

Undrende barn og gode voksne.

Farvel, Rune er en bildebok skrevet av Marit Kaldhol, med illustrasjoner av Wenche Øyen. Den ble utgitt i 1986.

Marit Kaldhol har skrevet en vakker og vàr bok om det å miste noen du er glad i, å oppleve at noen du bryr deg om dør. Hun forteller historien om lille Sara som mister bestevennen sin Rune på en slik måte at leseren virkelig forstår hvordan et barn kan oppleve et slikt tap. Jeg tror på Sara og følelsene hennes, de er for meg realistiske. Måten Sara prater på, spørsmålene hun stiller og tankene hun har, er slik jeg selv opplever at 6-7 åringer er. Døden er noe uforståelig, noe abstrakt, og særlig små barn trenger gode forklaringer. Jeg kjøper lett det som skjer når kista til Rune blir senket ned i jorda:

Sara må spørje om noko:

– Tenk om han vaknar og vil opp att då, og så får han ikkje av lokket på kista?

– Rune vaknar aldri meir no, seier pappa. Han berre søv og søv. For alltid.

Slike ting er vanskelig for barn å forstå, og det er så fint at Kaldhol har satt seg så godt inn i hvordan barn tenker og funderer. Hun skriver fra barnets perspektiv, og jeg opplever at det gjør teksten ekte og troverdig, ja, levende. Jeg er ganske sikker på at mange små barn vil kunne identifisere seg med Sara, tankene og følelsene hennes.

Som voksen følger jeg at jeg selv tar del i historie; jeg står ved siden av Sara, sørger med henne, prøver å svare på alle spørsmålene og undringen hennes. Jeg vil være en god voksen for henne. Jeg liker også godt måten de voksne i boka er skildret; de er trygge voksne som tar seg tid til Sara, selv om de også sørger:

– Er det heilt sikkert at eg aldri, aldri får sjå han meir?

. Ja, det er sikkert, svarer mamma. Men på ein måte er ikkje Rune borte likevel, for viss vi tenkjer på han, kan vi liksom sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også. Kjenner du det?

Jo, Sara kan godt kjenne at ho ser Rune inni hovudet sitt. Særleg når ho knip at augene. Ho ser at han smiler, og at han er akkurat slik som før.

– Kor bra! seier Sara glad til mamma.

Jeg synes at utdraget ovenfor viser Saras undring og hvordan hun forsøker å forstå det uforståelige på en god og naturlig måte. Det er slik barn stiller spørsmål som de helst vil ha et gitt svar på. Kanskje er det nemlig slik at dersom man stiller det samme spørsmålet bare en gang til, så vil de voksne gi et annet svar, et svar som i dette tilfellet ikke er bekreftende. Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg kan «høre» Saras stemme når jeg leser, jeg hører den fortvilte og bedende tonen i spørsmålet hennes. Utdraget er også et veldig godt eksempel på hvordan de voksne rundt Sara svarer på spørsmålene hennes. Hun blir tatt på alvor, og de tar seg tid til å svare ordentlig og utfyllende. Svarene de gir er ærlige, de legger ikke skjul på alvoret, men samtidig forklarer de at Rune alltid vil være til stede i tankene hennes. Jeg opplever at svarene de gir er så gode, gjennomtenkte og ikke minst forståelige for en seksåring. Jeg er rett og slett imponert over forfatteren!

Vakre og beskrivende illustrasjoner

Farvel, Rune er en bildebok, og er illustrert med vakre akvareller av Wenche Øyen. I en bildebok er det viktig at bildene står til historien og at de også tilfører historien noe – det er altså ikke bare teksten som er viktig, men samspillet mellom tekst og bilde. Det synes jeg er tilfelle med denne boka. I likhet med teksten, er også akvarellene vàre. De er nesten litt flytende, samtidig som de, særlig ansiktene, er utrolig talende.

Øynene til Sara når hun ser Rune liggende i dammen, de fortvilelsen og redselen hun føler, kommer så godt fram i de malte øynene at jeg nesten begynner å gråte selv. Jeg har aldri tenkt på at akvareller kan være så uttrykksfulle!

Det samme opplever jeg med bildet av Sara som sitter ferdig pyntet til begravelsen. Liten og blek, helt alene og med store, store øyne.

Sammen med teksten fanger illustrasjonen opp Saras forvirring; hva vil det egentlig si at Rune er død? Får jeg virkelig ikke se ham igjen? Det nest siste bildet er også helt fantastisk; teksten har en helt annen stemning her enn tidligere i boka. Det er vår og Sara og mamma har akkurat vært på kirkegården og sett på graven til Rune. Sara har grått og vært lei seg. Hun savner bestevennen sin og hun har fått gråte ut. På veien hjem kjenner hun vinden på kinnet, og tenker på Rune – kanskje hun på en måte opplever at han er fysisk borte, men likevel til stede?

Bildet gjør i alle fall sitt til at jeg tolker slutten på denne måten. Bildet har lyse farger og Sara sitter bakpå sykkelen. Hun har roser i kinnene og øynene er ikke redde eller fortvilede lenger. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette kommer til å gå bra.

Farvel, Rune som sorgbok

Jeg er lærer og arbeider tett med barn på Sara og Rune sin alder. Jeg vet at når man arbeider med barn, så vil man en eller annen gan oppleve at elever mister mennesker som står dem nær. Vanligvis vil det nok være en besteforelder eller oldeforelder, men man kan også møte barn som mister en forelder, et søsken eller en venn. Som kontaktlærer så kan man også oppleve at en av elevene går bort, og hele klassen blir dermed berørt.

Et tap er et tap uansett alder, og barnets eller gruppas følelser og opplevelse av dette tapet må tas på alvor. Jeg ser allikevel at denne boka nok passer aller best i situasjoner der et barn har mistet en venn eller en klasse har mistet en klassekamerat, da temaet nettopp er et barns død og hvordan man som barn takler det.

Farvel, Rune blir regnet som en sorgbok, og jeg mener den egner seg godt til å ta opp temaet død og sorg med barn. Den tar opp disse temaene på en verdig måte, samtidig som den er tilpasset målgruppen. Kaldhol går ikke i fella med å forklare alt i minste detalj, men er i stedet på barnas nivå og setter seg godt inn i hvordan barn tenker og reagerer. Jeg er sikker på at dette er en bok der barna vil kjenne seg igjen i hovedpersonen, og hvor de vil få svar på en del spørsmål de naturlig nok vil ha i en slik sorgprosess. Samtidig synes jeg at boka gir så gode eksempler på hvordan vi voksne kan håndtere det sørgende barnet, at bare det å lese boka på egenhånd vil gi oss litt mer ballast for å håndtere slike saker.

Gamle minner

Det er litt merkelig for meg å sitte her og skrive en omtale av en bok som gjorde uutslettelig inntrykk på meg som sjuåring. Jeg har veldig klare minner om at jeg fikk boka i gave og at jeg leste den. Jeg husker også følelsen jeg fikk etter at den var lest ferdig. Jeg var livredd! Livredd for selve handlingen, for illustrasjonene og alt denne boka tok opp. Og den følelsen av redsel satt lenge i.

Nå, som voksen, kan jeg lettere identifisere denne følelsen som noe mer enn bare redsel og frykt; jeg ble nok først og fremst lei meg. Boka omhandler to barn som var på min egen alder, og tar opp et alvorlig tema – døden – så alt ble på en måte veldig nært. Dette var noe som kunne skje med meg eller de rundt meg, for jeg lekte jo i vanndammer, jeg lekte jo familie og… Farvel, Rune var altså en bok som var mye nærere og mer realistisk enn bøkene jeg til vanlig slukte; Frøken Detektiv, FEM – serien og Ronja Røverdatter – eventyr og mysterier! Legg til ei lita jente med stor fantasi og medfølelse for andre, og Farvel, Rune ble stående som boka jeg ikke likte som liten, og som jeg rett og slett holdt meg langt unna i flere år.

Nå er det gått 25 (29) år siden boka ble utgitt, og jeg har lest den igjen med voksne øyne. Men voksne øyne til tross, jeg må likevel si at jeg hadde en nervøs klump i magen da jeg åpnet den for første gang på lenge. Og klumpen holdt seg gjennom store deler av lesingen, men denne gangen var det ikke fordi jeg ble redd.

Om den voksne Silje angrer på at hun leste boka? Ikke i det hele tatt!

Som nevnt ovenfor; i disse dager blir Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz samlest i forbindelse med Bokbloggprisen 2014. På denne siden vil du finne linker til alle innleggene. Den som har ansvaret for månedens samlesing er Gro. Hun har, i tillegg til å ha skrevet om den nominerte romanen, tatt et dypdykk i Marit Kaldhol sine andre bøker.

#2/2015: Oppsummering januar og leseplaner for februar.

Det er første hele helga i februar og det er på høy tid med en oppsummering av måneden som gikk. I januar gjenopptok jeg konseptet med å lage meg en helt konkret leseplan som jeg skulle følge. Og jeg må si at det fungerte ganske så godt! Av de fire bøkene jeg hadde bestemt meg for å lese så var det kun Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsay som ikke ble fortært, i tillegg leste jeg ut Når du ser meg av Siri Hustvedt, Dette har jeg ikke fortalt til noen av Maria Kjos Fonn og Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus. Til sammen blir det 6 bøker lest, og jeg er fornøyd med det antallet. Det jeg er enda mer fornøyd med er kvaliteten! Januar var en god lesemåned på alle måter!

Når det gjelder klassiker utfordringen har jeg lest 2 av 12:

• Ukjent klassiker: Diary of a provincial lady av E.M. Delafield – som også var første bok ut i Bokhyllelesingen.
• Klassiker av kvinnelig forfatter: Den fantastiske 1001 – romanen Alberte og Jakob av Cora Sandel.

Gjenlesing har jeg også fått tid til og jeg koste meg veldig med gjensynet med L.M.Montgomerys Anne of Green Gables.

Tekster om de ulike bøkene kommer etter hvert – en del av dem er kladdet ferdig og trenger bare en gjennomlesing, mens andre bare er stikkord og tanker i Moleskinen. Jeg stresser ikke, men har en intensjon om å skrive noen ord om alle jeg har lest i januar etter hvert.

Statistikken blir følgende:

• 6/50 bøker lest.
• 3/20 klassikere
• 1/15 1001 – bøker
• 2/12 fra klassikerutfordringen
• 1/9 fra bokhyllelesingen
• 1 gjenlesing
• Alle bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.

Ny måned – nye muligheter!

Februar er jo årets korteste måned, og for en som ofte føler at tiden ikke alltid strekker til, så er jeg egentlig ikke noen tilhenger av uforsvarlig korte måneder! (Sånn rent bortsett fra at det også betyr at det snart er vår, da…..). Leseambisjonene er dermed også litt lavere enn i januar – tror jeg.

Jeg har, som nevnt tidligere, ansvar for samlesingen av Unnskyld av Ida Hegazi Høyer denne måneden. Jeg har derfor valgt meg denne romanen som månedens gjenlesing. Det skal også komme en del andre poster om romanen og forfatteren utover – blant annet BLIR det et intervju!

Ellers er jeg godt i gang med årets andre 1001 – roman – og som muligens bytter plass med Sylvia Plath sin The Bell Jar i klassikerutfordringens kategori «Roman fra 1900 – tallet». Romanen det gjelder er 1984 av George Orwell. Jeg er halvveis og er litt på vippen i forhold til hva jeg egentlig synes. Lesbar er den i allef all!

I slutten av måneden er det tid for andre runde i bokhyllelesingen, og i den forbindelsen skal jeg lese Odysseen av Homer – en klassiker i ordets rette form. En annen forfatter jeg har tenkt å lese litt mer av er Dorothy Parker. Jeg har gått til innkjøp av The Collected Dorothy Parker, og tenker at jeg skal lese litt hist og her i løpet av hele 2015. Så langt har jeg delt to av diktene hennes med dere, men samlingen inneholder både noveller, anmeldelser og andre typer tekster også. Jeg liker at hun er så skarp og satirisk – og jeg gleder meg til å lese mer etter hvert.

Det var mine februar-planer. Hvordan gikk januar for deg? Og hvilke planer har du for denne måneden?

Prosjekt Gjenlesing – en liten oppdatering.

God tirsdagskveld – jeg håper alle har kommet seg vel gjennom en dag med masse snø (i allefall her på Østlandet). Jeg har akt og lekt litt i snøen.  Det var veldig bra og gøy!

Ellers er jeg godt i gang med årets første gjenlesingsbok; L.M Montgomery sin roman Anne of Green Gables. Dette er en bok jeg leste flere ganger som barn, og sammen med TV – serien, anser jeg den som et nært og kjært barndomsminne.

Som voksen derimot har jeg ikke lest om Anne – og det var med litt skrekkblandet fryd jeg gjøv løs på historien om den foreldreløse og fantasifulle rødtoppen. For selv om jeg regnet med at den ville falle i smak – om enn kun av nostalgiske grunner – så kan man jo aldri være helt trygg på at gamle barndomsfavoritter tåler en voksen gjenlesing!

Jeg trengte takk og lov ikke være engstelig i dette tilfellet. Anne of Green Gables er like sjarmerende skravlende  som ved tidligere lesninger, Marilla like «bisk med varmt hjerte» og Rachel Lynde like snerpete festlig. Jeg nyter virkelig å synke ned i boka og tilbringe tid i Avonlea og på Prince Edwards Island. Det er et godt sted å være etter endt arbeidsdag – helst med en kopp rykende deilig te.

I fjor høst skrev jeg om «komme hjem»– bøker, og jeg vil påstå at Anne of Green Gables nå har fått en trygg plass blant disse fine bøkene.

Hva tenker du om gjenlesinger av gamle barndomsfavoritter og andre bøker?  Er det noe du prioriterer generelt eller ønsker å prioritere i 2015?