Rebelske mai- del to

Mai var, som nevnt i forrige innlegg, preget av at jeg ikke fulgte leseplanen for måneden. Jeg ville lese plotdrevne romaner, gjerne med fantastiske elementer, og i stedet for å stupe med hodet først inn i en alvorlig lesesump, så fulgte jeg lysten.

Den første boka rebelske Silje plukket opp var ungdomsromanen Øya av Torborg Igland og Amund Hestsveen. Dette er bok nummer to i Beta- serien, der Flukten kom ut i fjor. Jeg lot meg rive med av Igland og Hestsveens nordiske versjon av et dystopisk samfunn, og syntes det var spennende å se hvordan de hadde tatt de typiske trekkene i denne populære sjangeren og gjort det til noe eget, noe som både var typisk norsk og internasjonalt. Selvfølgelig var det stas da bok nummer to dumpet ned i postkassa i våres, og den ble slukt i løpet av kort tid. Og jeg må si at jeg likte den godt, selv om den første, etter min mening, var bedre.

Jeg likte for eksempel:

•  verdensbyggingen i Flukten og ble veldig nysgjerrig på hvordan samfunnet utviklet seg i den retningen. Øya holder tråden og både videreutvikler og utvider denne verdenen, samtidig som vi får noen flere svar.
• at brevene fra sist fortsatt er med – de bryter opp og gir oss små bilder fra samfunnet sett med andre øyne enn hovedpersonene. Disse brevene er fra en annen tid og gir dermed en annen distanse enn skildringene der vi er midt i det.
• at kunst og litteratur er motstandsbevegelsens våpen. Jeg synes også måten de bruker det på er fiffig.
• at forfatterne holder kortene tett til brystet, samtidig som leseren får vite akkurat nok. Dette skaper spenning.
• karakterene. De er flerdimensjonale med kjøtt på bena og tanker i hodet – selv om jeg kunne ønske enda mer karakterutvikling i forhold til hvor de var i den første boka.

Dessverre var det enkelte ting som irriterte meg og som bremset lesegleden noe. For eksempel:

• unødvendige rettskrivingsfeil som ødelegger flyten.
• kapitteloverskriftene minner for mye om gutte- og jentebøker fra 1950 – tallet. De røper hva som kommer til å skje, og de er lite subtile.

Takk til Gyldendal for leseks.

____________________ (((((((((()))))))))) ____________________

Neste roman ut var The Girl With all the Gifts av M.R.Carey og jeg gikk inn i den uten å vite noe særlig bortsett fra at Joss Whedon beskrev den som «so suprising, so warm and yet so chilling … as fresh as it is terrifying» på baksiden (og alle vet at det er vel verdt å høre på Joss) og at en annen kritiker dro opp Kazuo Ishiguro – kortet (og Never let me go er fantastisk)! Disse to beskrivelsene førte til at forventningene  – til tross for at jeg ikke visste hva boka faktisk handlet om – var skyhøye. Og en stund så så det ut til at de også skulle bli innfridd.

Mannen: Er den god?

Jeg: Ja, veldig. Akkurat nå elsker jeg den.

Mannen: Så bra.

Jeg: Og hvis den ikke tar en «Walking Dead», så tror jeg at dette blir en av favorittene mine i år.

(Famous last Words)

Romanens første del er en vakker, nesten poetisk skildring av ei jente som hver dag, uvisst av hvilken grunn, blir spent fast i en stol, truet med våpen og trillet inn i et klasserom fullt av likesinnede. Ei jente som elsker å lære, som elsker læreren sin og som har drømmer og ønsker om fremtiden, og som ikke helt forstår hvorfor de andre er redd henne. Da den skrekkelige sannheten gikk opp for meg fikk jeg klump i halsen, flashbacks til Never let me go, og jeg stålsatte meg for en tøff og opprivende leseopplevelse.

Og så tok den en «Walking dead»….

Og det er selvfølgelig helt i orden – det var bare ikke det jeg så for meg! Når det er sagt; M.R.Carey har med The Girl with all the Gifts skapt et fengslende, zombie-infisert univers som fenget meg. Det er en kvalitet over måten han formulerer seg på, hvordan han forteller historien og hvordan han bygger opp både selve universet, relasjonen mellom karakterene og den enkeltes karakterutvikling, slik at det ikke kun blir en «drep-eller-bli-spist» – type historie.

Det jeg likte best med denne romanen, bortsett fra de første førti sidene som jeg elsket (!), var det fine forholdet mellom jenta, Melanie, og læreren miss Justineau. Dette forholdet er skildret med en nærhet og en hengivenhet som nesten slår forholdet mellom Roald Dahls Mathilda og Miss Honey. Jeg liker også godt at forfatteren lar karakterene sine vokse og utvikle seg utenfor de stereotype rammene enkelte av dem i utgangspunktet er plassert i. Ja, og slutten! Den var god og genial!

____________________ (((((((((())))))))) ____________________

Den aller siste romanen jeg fullførte i mai var thrilleren The Girl on the Train av Paula Hawkins. Denne har fått svært mye oppmerksomhet både i utlandet og her hjemme, og ble sammenlignet med Gone Girl av Gillian Flynn. (En sammenlikning jeg for øvrig ikke er enig i, hvis en da ikke kun baserer seg på at begge er psykologiske thrillere – og det er jo ikke nok?). Uansett; romanens hovedperson, Rachel, pendler hver dag mellom der hun bor og London, og hver dag stopper toget utenfor huset til et ungt ektepar som fascinerer henne. De har noe hun ikke har lenger, og ved hjelp av de små daglige glimtene skaper hun seg et bilde av deres dagligliv. Da hun oppdager at kvinnen hun har holdt øye med over lengre tid er meldt savnet, blir hun oppsatt på å finne ut av hva som kan ha skjedd. Rachel så nemlig noe viktig dagen før kvinnen forsvant. Utfordringen er at Rachel også er alkoholiker og ikke alltid husker hva hun har sett og gjort.

The Girl on the Train er en helt ok thriller, men heller ikke noe mer. Den fenget meg der og da, jeg lot meg rive med, men samtidig så opplevde jeg den som ganske forutsigbar. Jeg fikk blant annet tidlig en følelse av hvem som var gjerningspersonen, selv om det var vanskelig å forutse omfanget.

Jeg anser, som nevnt over, Rachel som hovedpersonen i The Girl on the Train , det er allikevel to andre fortellere i romanen; kvinnen som forsvinner, Megan, og en annen nabo; Anna. Rachel gir oss sin opplevelse av omstendighetene i nåtiden, mens Megans historie går tilbake til tid slik at vi etter hvert får et bakgrunnen for mysteriet. Anna kommer inn som en tredje stemme etter hvert som romanen går fremover. Det som er spennende er at disse tre ulike kvinnene har noe til felles.

Jeg har lest flere anmeldelser og anbefalinger av denne som fremhever at Rachel – på samme måte som hovedpersonen i Gone Girl – er en typisk upålitelig forteller. Jeg er egentlig uenig. Ja, hun er upålitelig fordi hun forteller i første person, noe som alle første persons – forteller er, men jeg opplever henne allikevel som relativt pålitelig på den måten at hun sjelden bevisst unnlater å fortelle noe. Hun er ærlig mot leseren om at hun er uærlig ovenfor de andre karakterene i romanen og hun utelater ikke ting fordi hun vil stille seg i et bedre lys. De gangene hun unnlater å fortelle noe så er det fordi hun ikke husker, og vi lesere får ta del i puslingen med å sette sammen de ulike fragmentene hun faktisk husker. (Eller kanskje jeg nå rett og slett er blitt lurt!?)

Romanen er helt greit skrevet, men jeg tror ikke den sier så mye om Hawkins sine litterære kvaliteter, bortsett fra hun kan lage et spennende plot.

Alt i alt, godkjent – men ikke forvent å bli blåst av veien – det tviler jeg på at du blir. Og hva er egentlig hypen?

Har du lest noen av disse bøkene?

Roadtrip.

Det er høstferie og vi har tatt turen vestover til fagre Sunnmøre.  De siste årene har vi foretrukket å fly,  men denne gangen valgte vi å kjøre bil.

Det er en lang tur. Lang, fin og slitsom. Tradisjonen tro hører vi på lydbok. Jeg er normalt en elendig lydboklytter,  er jeg hjemme lar jeg tankene fly og blir lett avledet. Men ikke i bilen. Der funker det og ikke noe er bedre enn det. Tiden går jo så mye fortere og vi får en felles opplevelse.

Denne gangen har vi valgt Gillian Flynn sin Flink Pike og jeg synes den passer ypperlig for langtur.  Den er både spennende,  engasjerende og overraskende. (Vær så snill, ingen spoilere!).

Ellers fikk Råta av Siri Pettersen bli med meg i veska. Jeg merker at det er et år siden jeg leste Odinsbarn og føler meg litt rusten med tanke på historien, men jeg regner med at det bare er til jeg kommer inn i det igjen. Jeg gleder meg til å lese mer om Hirka og de andre!

Liker du å høre på lydbøkene?  Eventuelt når?

To kjappe: årets påskekrim

Etter å ha lest ut Marisha Pessl sin utrolig gode Night Film i går, så føler jeg at skrivelysten er på god vei opp igjen. Men siden jeg fremdeles har fire bøker fra april og begynnelsen av mai som jeg kjenner at jeg må få skrevet litt om før jeg jobber med anmeldelsen av den, tenker jeg det er like greit med et samleinnlegg om disse fire før de forsvinner helt ut av bevisstheten min (den ene var strengt tatt så lite minneverdig at den bare er en liten skygge i bakhodet et sted, men nå vel).

Dette innlegget blir i to deler for ellers blir det fryktelig langt, tror jeg. Del en omhandler årets påskekrim.

Djevelanger av Frode Granhus:

Jeg har lest og likt de to foregående romanene til Granhus, så mine forventninger til årets krim var høye . Dessverre opplevde jeg ikke at de ble innfridd, og ja, det ideelle er å lese en roman utfra dens egne premisser, men når det er en bok i en serie så er det utrolig vanskelig å ikke ha forventninger og sammenligne. Så jeg innrømmer det; mine innvendinger mot Djevelanger er helt klart farget av at jeg likte Malstrømmen og Stormen så godt.

Vi møter igjen etterforsker Rino Carlsen, denne gangen står han ovenfor en sak der en 6 år gammel jente er forsvunnet. Forsvinningssaken blir etterhvert koblet opp mot lignende saker noen år tidligere, og Rino og hans nye partner Guro må blant annet følge opp et spor i en frimenighet.

Jeg synes alltid det er hyggelig med et gjensyn med Rino, han er en litt annerledes etterforsker enn den loslitte, problemfylte typen som er blitt så vanlig i mange kriminalromaner. Han er en ganske stødig, litt «harry – sjarmerende» mann uten for mange skjelletter i skapet. Jeg opplevde allikevel at han i Djevelanger ble veldig lite synlig, han var der, som leder av etterforskningen, men jeg følte ikke at jeg kom noe særlig innpå ham. Jeg kunne ønsket noe mer fokus på ham, både som etterforsker og menneske, slik at han hadde fremstått mer tydelig.

Handlingen i romanen utspiller seg over kun 4 dager. Det, sammen med de veldig korte kapitlene, gjorde boka veldig konsentrert. Det gjorde igjen sitt til at leseopplevelsen ble veldig intens. Djevelanger er helt klart en sidevender, den har godt driv og jeg slukte boka på bare en dag – noe som jeg sjelden gjør. Den var stort sett spennende der og da i leseøyeblikket, men da jeg skulle sette meg ned for å skrive ned noen punkter merket jeg at det egentlig ikke var så mye som hadde satt seg fast. Det var som om de enkelte episodene man opplever i mange romaner, de som røsker litt, som får deg til å tenke, gruble og lure, hadde gått på bekostning av tempoet og intensiteten. Det føltes tilfredsstillende der og da, men etterpå?

Noe av det jeg har likte aller best med de tidligere romanene til Granhus er den psykologiske dybden. Det at han skaper karakterer som får leseren til å bry seg om dem og deres skjebner og at han forteller historier som oppleves som både viktige og vonde. Vandreren i Malstrømmen er kanskje det aller beste eksempelet, en karakter med en historie så sterk at jeg fremdeles husker ham etter flere år. Og jeg har hele tiden tenkt og ment at Frode Granhus har hatt et ønske om å formidle noe mer enn en vanlig kriminalhistorie med sine bøker. I Djevelanger opplevde jeg ikke det i noen særlig grad, dette var en helt vanlig standardkrim i stedet.

Jeg sier ikke at jeg synes Djevelanger er en dårlig kriminalroman, absolutt ikke. Den er til tider veldig spennende og med mye driv, men jeg synes allikevel den mangler dette lille ekstra som jeg hadde forventet meg etter å ha lest de to første bøkene i denne serien.

Takk til Schibsted Forlag for leseeksemplar.

Anita, Tine, Zeldajenta og Anette har også lest boka.

Flaskepost fra P av Jussi Adler – Olsen:

Tre år etter at jeg noe skuffet la fra meg Fasandreperne, tenkte jeg at tiden var inne for en ny roman av Jussi Adler – Olsen. Valget falt, naturlig nok, på bok nummer tre i serien om Avdeling Q, og jeg er glad for å kunne si at tilliten min til Adler – Olsen som god krimforfatter var reparert innen jeg hadde lest den siste siden i Flaskepost fra P. Dette likte jeg veldig godt!

Via mange omveier mottar lederen for Avdeling Q, Carl Mørck, en gammel flaskepost med et rop om hjelp fra to brødre som hevder at de er blitt kidnappet.  Først tror han at det er snakk om en guttestrek, men etterhvert som han og assistentene Assad og Rose jobber med saken, blir de klar over at brevet er høyst reelt og at kidnapperen fremdeles er aktiv. Hvordan skal de gå frem for å avsløre en som gjennom en årrekke har blitt en mester i å forsvinne under radaren og som nå har plukket ut noen nye ofre?

Flaskepost fra P inneholder en av mine store triggere, dere vet, det temaet som gjør at du får lyst til å lese en bok/se en film uansett om du tror den er god eller ikke. For meg er dette temaet sære sekter. En liten antydning om at det dukker opp en obskur menighet på baksiden – jeg er solgt! Nå er det slik at dette ikke er nevnt i det hele tatt på baksideteksten til nettopp denne romanen, men det var et stort pluss da jeg oppdaget dette elementet.

Adler- Olsen er veldig god til å bygge opp en intrige og han faller ikke for fristelsen til å gå for fort frem på bekostning av historiene han ønsker å formidle. Han tar seg tid slik at vi lesere både blir kjent med etterforskningen, ofrene og sist, men ikke minst, gjerningsmannens bakgrunn og motiver, uten at dette avslører for mye, for tidlig, samtidig som han bevarer spenningen fra begynnelse til slutt. Han veksler mellom ulike synsvinkler som overlapper hverandre i tid, det betyr at vi får de samme hendelsene sett gjennom ulike øyne. Dette gjør at vi lesere hele tiden vet litt mer enn Carl Mørck & Co, uten at vi får hele bildet – før på slutten. Slik krim liker jeg!

Jeg synes også han er helt fenomenal til å skildre relasjonene mellom Carl Mørck og hans ansatte, familie og venner. Dialogene mellom dem er glitrende og morsom, samtidig som de også til tider er preget av alvor. Det er ikke ofte jeg tar meg i å le høyt mens jeg leser en kriminalroman, men det gjør jeg til gangs når jeg leser en av Jussi Adler – Olsens bøker.

Flaskepost fra P er en spennende og gjennomarbeidet roman, den er intens i store perioder, samtidig som forfatteren tar seg tid til å dvele ved elementer både i selve krimgåten og på det personlige plan. Det skaper en fin helhet. Jeg tror nok ikke at forbrytelsene i romanen kunne skjedd i virkeligheten, samtidig opplever jeg plottet som troverdig innenfor de rammene Jussi Adler- Olsen har skapt.

God bok!

Andre anmeldelser: Mari, Elin, Marianne, Anita (Artemisia), Karin, Elida,Ingalill, Bloggen Godt Lesestoff, Anita, Vestfoldgirl, Beroene og Berit. Noen flere?

 

Forresten; noe jeg ikke tenkte på i det hele tatt mens jeg leste bøkene, er jo at de begge handler om kidnapping og sektlignende fellesskap. Jeg foretrekker Jussi sin versjon 😉

#2/2014: Hvordan ligger jeg an?

Årets aller korteste måned er vel overstått, og våren begynner å snike seg på plass – sånn ca, i alle fall. Her hos meg ligger det fortsatt noe snø, men det er med stor tilfredsstillelse jeg ser at det synger på siste verset. De første hestehovene er observert, og alt er egentlig bare helt bra.

Og siden det nå er mars, så er det igjen tid for en vurdering av hvordan forrige måned har vært på bokfronten. Hvor mange kryss er det blitt? Hvor mange 2014 bøker er fortært og aller viktigst; klarte jeg å komme meg ut av lesetørken jeg slet med i januar?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JAAAAAA!!! Og det er så fryktelig deilig å slå fast at i løpet av februar sine 28 dager klarte jeg å lese hele 8 bøker! Det vil si at jeg faktisk har lest flere bøker enn det jeg pleier på en helt vanlig måned! *Klapp på skuldra*. Lesingen har gått som en lek og jeg har, som «Silje leser» illustrasjonen viser, sprutet over av leseglede og leselyst. Slike måneder er gull verdt!

Den aller første romanen jeg leste hører hjemme i Silje goes Sci – fi – prosjektet mitt. Steelheart av Brandon Sanderson var en lett og underholdende bok, akkurat som jeg trengte der og da. Jeg likte veldig godt verdensbyggingen til forfatteren selv om jeg nok ikke ble like imponert over skrivestilen hans. Uansett så tror jeg at jeg kommer til å lese den neste boka i denne serien når den kommer ut.

Etter å ha lest om onde superhelter og menneskene som kjemper mot dem var det tid for Bjørg sin bokhyllelesing. Temaet var nordisk litteratur fra 1900 – tallet, og valget mitt falt på en av de bøkene som har stått aller lengst i hyllene mine ulest: De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Denne romanen tok pusten fra meg, og selv om jeg opplevde den som ubehagelig og vond å lese, så var den også så utrolig vakkert skrevet. Det å føle seg mørebanket etter å ha lest en liten roman på under 200 sider, sier noe om hvor kraftfull den er.  En av månedens største leseopplevelser, rett og slett! 

Jeg kjente, naturlig nok, et stort sug etter å lese litt lystigere litteratur etter bokhyllelesingen, og Where’d you go, Bernadette av Maria Semple hørtes ut som en slik roman. Og det var den også, i tillegg til så utrolig mye mer. Jeg ble oppriktig glad i både Bernadette og datteren Bree, og det varme forholdet dem i mellom. Jeg opplevde også at måten historien var formidlet på, ga den en ekstra dimensjon. Bra bok! Det samme kan jeg dessverre ikke si om Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde. Jeg gikk inn med ganske høye forventninger, men de ble ikke innfridd. Romanen i seg selv er realistisk nok, og den tegner er troverdig bilde av hvordan det er å være mellomleder i Oslo politiet. Dessverre blir det ikke noe god kriminalroman av at alt er helt autentisk, det må være en spenningskurve også. Det manglet Rohdes krimdebut.

Neste bok ut ble 1001 – romanen Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og dette er en av de aller beste romanene jeg har lest noen sinne. Jeg gråt da jeg ikke hadde flere sider igjen, og jeg måtte ta i bruk virkelig store ord for å beskrive leseopplevelsen min og historien om Leo, Alma og de andre karakterene. Etter at jeg hadde grått meg tom, begynte jeg på en ny norsk barnebok; Bjørn Ingvaldsens Tryllemannen. En velskrevet, viktig og vond bok om omsorgsvikt og overgrep som jeg håper når ut til mange. Februar ble avsluttet med den sjarmerende og gode Fangirl av Rainbow Rowell. Sjelden har jeg vel kjent meg så godt igjen i en karakter som jeg gjorde i hovedpersonen Cath.

I februar gikk også startskuddet for den første samlesingen i Bokbloggerprisens historie. Første bok ut var Lisa Aisato sin flotte bildebok Fugl. Siden jeg hadde ansvar for denne samlesingen fikk jeg mulighet til å fordype meg i bildebøker som sjanger, og det var spennende og interessant å få muligheten til å hente opp gammel kunnskap om bildebokanalyse. Engasjementet for prisen og boka var stor hele måneden, dere kan lese flere anmeldelser her.

Litt statistikk:

• 11/42 bøker lest, 10 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 1/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 1/5 Sci – fi – bøker.
• 1/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 4  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 2 norske 2014 – bøker

Ikke så verst, egentlig :-).

Hvordan ligger du an?

Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde

Jeg innrømmer det; hovedgrunnen til at jeg svarte «Ja takk» på en mail fra Kagge Forlag var fordi det nettopp var Hanne Kristine Rohde som hadde skrevet boka det var snakk om. I sitt arbeid ved Seksjon for vold og seksualforbrytelser i Oslo Politidistrikt, har Rohde fremstått som både en sympatisk og kunnskapsrik leder, og jeg var svært nysgjerrig på hennes debut som kriminalforfatter. Dessverre viser Mørke hjerter at det at man er dyktig i jobben sin ikke automatisk gjør at man klarer å skrive en god roman fra det miljøet.

Premissene i seg selv er spennende og aktuelle nok. Det går en serieovergriper løs i hovedstaden, og politiet gjør alt de kan for å finne ham før han slår til igjen. Samtidig blir det funnet et ille tilredt lik av en ung kvinne i en kontainer. Ikke lenge etter dukker det opp et nytt drapsoffer, samtidig som et av ofrene for serieovergriperen tar livet av seg. Den nytilsatte lederen av Seksjon for volds – og seksualforbrytelser, Wilma Lind, får en tøff start, og må håndtere både sinte pårørende, lekkasjer til media, trafficking, trusler og dårlig ledelse innad i politiet.

Mitt aller største problem med Mørke hjerter er valget av Wilma Lind som hovedperson. Jeg tror nok at det faktumet at Rohde selv har stor erfaring i nettopp denne stillingen har spilt en rolle, og jeg opplever at forfatteren gir meg som leser et unikt innblikk i det indre livet ved denne seksjonen. Det er nemlig ikke Wilma Lind sin troverdighet i jobben jeg stiller meg undrende til, jeg tror på henne og hennes kamper for de som jobber under henne og mot de som presser på ovenfra, det er ikke det. MEN – det å sette en karakter med en slik type jobb som hovedperson i en kriminalroman blir for meg veldig underlig. Når jeg leser krim liker jeg å bli tatt med ut til åsted, bli med på avhør, være ute i felten med karakterene. Jeg liker å bli skremt, bli knyttet til de ulike karakterene, bli provosert og engasjert i handlingen. Dette skjer i svært liten grad i denne romanen. Og det er jo ikke så rart; Lind sine arbeidsoppgaver som leder er jo i hovedsak å administrere to avdelinger, delegere oppgaver, samle trådene på møter og holde alt innenfor de økonomiske rammene hun er blitt pålagt. Og, som sagt, jeg tror virkelig på at det er slik det er å være seksjonsleder i politiet – men det blir jo ikke en spennende kriminalhistorie av å fortelle historien gjennom en mellomleder. Synes jeg, da. Jeg opplever at dette valget til Rohde er med på å sette en stor brems for hele drivet i handlingen.

I tillegg klarer jeg heller ikke helt å forstå meg på Wilma som person. På den ene siden virker hun veldig fornuftig og real, men på den andre siden gjør hun plutselig saker og ting som ikke virker troverdig i forhold til hvordan hun ellers blir presentert. For eksempel så tror jeg ikke på at hun – da mannen må jobbe mye en helg – ville dratt på hytta i Sverige og latt ungdommene vært igjen, stort sett alene, hjemme, rett etter at hun og familien har mottatt ulike former for trusler. Eller at hun plutselig skal synes at det er forferdelig fornuftig å gå ut alene, midt på natta, for å følge etter en hun tror er en kollega  – selv om hun rett før har funnet ut at denne kollegaen har en bror som er helt lik, ultravoldelig og som har stått bak de tidligere nevnte truslene mot henne. Jeg tror nok disse situasjonene er puttet inn i handlingen for å skape driv, spenning og nye vendinger i historien, men for meg så blir de for oppkonstruerte og unaturlige. Jeg kunne ønsket at Rohde hadde funnet en mellomting mellom det som er altfor troverdig, og samtidig ganske kjedelig og forutsigbart å lese om, og det som ikke henger på greip.

Til tross for alvorlige temaer; trafficking, overgrep og utnyttelse av unge, fattige jenter, så klarer jeg aldri å bli virkelig berørt eller fanget av historien som fortelles. Det blir for kjedelig og uinteressant, og det er synd, for temaet er, fremdeles og dessverre, like aktuelt i dag som da Lukas Moodysson regisserte Lilja 4-ever. Sofia, Julianna og Regina er jenter som finnes der ute, og  det er veldig bra at Rohde løfter frem disse skjebnene, slik at de også blir løftet frem i bevisstheten til oss lesere. Samtidig så savner jeg at forfatteren går dypere i «gørra». Jeg kunne ønsket at hun, i stedet for prioritere hvilke utfordringer det er være seksjonsleder, hadde valgt å fokusere på nettopp trafficking, bakmennene og jentene som er ofrene. Slik mysteriet blir presentert nå, så opplever jeg at det blir for overfladisk og endimensjonalt fremstilt. Jeg er rett og slett usikker på om det er kriminalgåten som er det sentrale i denne kriminalromanen. Forfatteren skildrer godt det å være en leder i skvis mellom det de over henne forventer og det hun ser at avdelingen hennes har behov for. Hun gir også et innblikk i hvordan det er å være ung kvinnelig leder i et relativt manntungt miljø og hvordan det er å bli utsatt for både renkespill og hersketeknikker. Er det kanskje dette temaet hun ønsker å belyse? I så fall hadde det kanskje fungert bedre med en annen sjanger?

Jeg ble dessverre ikke så veldig imponert over Mørke hjerter av Hanne Kristine Rohde. Selv om det på sett og vis var interessant å få vite mer om livet på innsiden ved Oslo politidistrikt, så opplevde jeg at den ble for forutsigbar og kjedelig som kriminalroman.

Julie,  Mai Lene og Heartart har også skrevet om Mørke hjerter.

Takk til Kagge Forlag for leseekseplar.

#1/2014: Hvordan ligger jeg an?!?

2014 flyr av sted, og vi er allerede i gang med februar. Det betyr at det er på tide med en liten oppsummering av måloppnåelsen i januar. Uten å røpe for mye kan jeg beskjemmet hviske at jeg nok ligger på nivå 1 (der nivå 3 er høyest), noe som betyr at det er store rom for forbedringer. Det kan bare gå fremover!

Jeg gikk inn i det nye året bryggende på en gryende lesesump, og siden jeg ikke tok mine forholdsregler gikk det ikke lenge før mangelen på leselyst hadde satt seg fast som en kjedelig og langvarig vinterforkjølelse. Det har, naturlig nok, resultert i at antallet leste bøker er ganske sørgelig, men jeg trøster meg med at innholdet var bedre enn som så.

Helt siden jeg leste Catcher in the Rye i september, har jeg verket innvendig etter å lese mer Salinger. Det er noe med den distinkte, skravlete og velformulerte skrivestilen hans som jeg bare elsker, og da jeg var i Paris i jula gikk jeg til innkjøp av blant annet Franny and Zooey. Det er en bok som består av novellen Franny  og novellaen (veldig kort bok) Zooey, de to yngste barna i den eksentriske familien Glass. Jeg likte begge historiene veldig godt, og det vil komme en anmeldelse når jeg har fått lest de andre historien om familien også.

Den andre boka jeg leste i januar var den vakre diktsamlingen Urd av Ruth Lillegraven, og det er en samling som jeg helt sikkert kommer til å ta frem igjen og igjen, kanskje bare for å lese et utdrag her og et utdrag der.  Siden den er en av de nominerte til Bokbloggerprisen, så skal den også samleses i mai. Det blir bra!

Så kom det noen uker der jeg bestemte meg for å lese A tale for the time being av Ruth Ozeki, månedens utvalgte Booker – roman i Clementines lesesirkel. Det fungerte ikke helt – selv om jeg likte boka veldig godt, og har planer om å fullføre den i løpet av måneden – så jeg måtte bare finne noe som kunne sparke i gang leselysten min igjen. Valget falt på Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk, og det fungerte ypperlig! Spennende sidevender!

Så, det er det jeg leste i januar – tre bøker. Ikke mye å skryte av kvantitativt, men siden jeg har likt alle tre bøkene veldig godt, så vil jeg si at det allikevel har vært en god måned kvalitativt. Og det er jo det aller aller viktigste. Ikke sant?

Statistisk sett, og særlig i forhold til årets målsettinger, så ser det dessverre ikke så oppløftende ut:

• 3/42 bøker lest, 2 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 0/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 0/5 Sci – fi – bøker.
• 0/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, men 2 OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 3/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 0 norske 2014 – bøker

Jeg lar bare tallene tale for seg, jeg…..

Selv om ikke leselysten har vært på topp, så har det allikevel vært mye spennende og gøy som har skjedd på litteratur – og sosial – fronten! Etter en spennende nomineringsrunde satt vi i slutten av måneden igjen med tidenes aller første kortliste til Bokbloggerprisen. Samlesingen av første bok er allerede i gang.

Onsdag var Gro og jeg på bokkikker – tur på Eldorado, med påfølgende kafekos, mens på torsdag tok Elisabeth og jeg turen til Chateau Neuf og Boktorsdag med Bokmerker.org. De snakket blant annet om bokhøsten 2013. Her tok de frem noen av mine favoritter fra i fjor (god smak ;-)), og jeg satt opp enda flere på den evig voksende ønskelista mi.

Bokmerker.org

Ja, og så gråt jeg meg igjennom filmatiseringen av Marcus Zusak sin Boktyven sammen med Rose – Marie og Line fra MoonStars bokverden. Nå må jeg bare få lest romanen.

Hvordan har din lesemåned vært?

Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk.

I min jakt etter fengende lesestoff som kunne få meg opp fra den nedadgående spiralen «Dårlig leselyst 2.0», endte jeg opp – som så mange ganger tidligere – i en bokbutikk. Nå er det ikke slik at jeg kun befinner meg i en situasjon der jeg har mulighet til å kjøpe bøker bare når jeg har dårlig leselyst – da hadde jeg hatt en del færre bøker og en del feitere lommebok. Men akkurat denne dagen var oppdraget «Prosjekt leselyst», og jeg hadde til og med bestemt meg på forhånd hvilken bok jeg skulle kjøpe. Det var kriminalromanen med den vakre tittelen Det henger en engel alene i skogen, skrevet under pseudonymet Samuel Bjørk. Dette er en roman som jeg har hatt lyst til å lese en stund, men ikke fått somlet meg til å få tak i før etter en samtale med Gro. Jeg er ganske sikker på at ordet hun brukte var sidevender, og alle som har hatt dårlig leselyst vet at i slike tilfeller så er ofte ordet sidevender et magisk og nødvendig ord. Det er det ordet som kan få deg opp av sørpa og gi deg lysten til å lese igjen.

For meg ble Det henger en engel alene i skogen både en magisk og nødvendig bok. En skikkelig kick – start på lesegleden.Jeg leste den ut på under en uke! Over 500 sider! (Til sammenligning hadde jeg brukt over 2 uker på den romanen jeg egentlig leste og hadde kun kommet til side 150). Så jeg kan trygt si at denne romanen fungerte til formålet. Men var den noe god, sånn egentlig?

Jeg pleier å skille mellom kriminalromaner/thrillere der jeg opplever at forfatteren kun er ute etter å fortelle en spennende historie og kriminalromaner/thrillere der jeg opplever at forfatteren ønsker å gi leseren noe mer, han eller hun har noe mer enn kun underholdning på hjertet og ønsker å sette søkelyset på noe som er større – enten på samfunnsnivå eller på et menneskelig nivå. Jeg synes for eksempel at Gunnar Staalesen, Karin Fossum, Asle Skredderberget og Espen Holm er gode eksempler på forfattere som både underholder og som får meg til å tenke og fundere utover handlingen i sine kriminalromaner.

Det henger en engel alene i skogen plasserer seg trygt inn i den første gruppen, for min del. Romanen er spennende og den engasjerer meg der og da, men jeg blir ikke sittende igjen å gruble over forholdet mellom Israel og Palestina, miljøet eller legemiddelindustrien. Det betyr ikke at jeg ikke likte den, for noen ganger så holder det i massevis å «bare» bli underholdt. Ja, sånn som ståa var nå, så var jo det mitt primærønske.

Romanen har et ganske ekkelt utgangspunkt. Små jenter på 6 år blir funnet drept,  hengende i skogen med sekk på ryggen, dukkekjole og et Norwegian – skilt: «Jeg reiser alene». Politietterforsker Holger Munch settes på saken, og setter sammen et team med spesialister, blant annet det trøblete «vidunderbarnet» Mia Krüger og hackeren Gabriel Mørk, som sammen skal løse denne uhyggelige saken – helst før det dukker opp flere lik.

Saken er et mysterium, sporene spriker i alle retninger og morderen lefler med tilsynelatende meningsløs symbolikk. Men etterhvert klarer etterforskerne å finne noen røde tråder, og det kan se ut som om morderen har planer om å ramme dem personlig.

Samuel Bjørk har, som nevnt ovenfor, skrevet en spennende kriminalroman. Jeg synes at intrigen i all hovedsak var svært godt utviklet, og at han klarte å knytte elementene og hendelsene sammen på en ganske så troverdig måte til slutt – med noen unntak, men det kommer jeg tilbake til. Noe av det jeg likte ekstra godt ved historien var karakterene i spesialenheten. Mia og Munch er på en måte et ganske tradisjonelt tospann – den unge dyktige og den eldre erfarne etterforskeren – men allikevel så synes jeg de også er særegne. Mia Krüger er for eksempel ikke den typiske lærlingen, hun er en av landets beste etterforskere og har bred erfaring, og jeg opplever heller ikke  Holger Munch  så forsoffen og loslitt som mange andre lignende karakterer blir beskrevet. De er begge sære og de har utfordringer, men på et vis så synes jeg at de er lette å like. Jeg heier på dem og jeg tror på dem. De er tradisjonelle, men med en twist. Det samme gjelder spesialenheten og de andre kollegene deres, i den grad vi blir kjent med dem. De er kanskje litt diffuse hver for seg, men som team er de synlige og likanes – jeg tror at jeg, i et alternativ univers der jeg er etterforsker, hadde likt meg i en slik sammensveiset gruppe. Det er et flott første møte med en etterforskningsgruppe, og jeg synes det gir et godt grunnlag for de neste (?) bøkene.

Selve mysteriet er også både spennende og interessant. Selv om premissene er groteske (jmf barnedrap), så opplever jeg ikke at det går over kanten eller at forfatteren lar seg friste til å bli alt for grafisk i skildringene sine av drapsted/offer. Det synes jeg er en god ting og det gjør at romanen ikke gir inntrykk av å være skrevet for å sjokkere mest mulig, ei heller mener jeg at det er spekulativt.

Det er allikevel noen elementer med historien som jeg finner mindre gode. Det ene er den mystiske, fundamentalistiske sekten som har dannet sitt eget samfunn inne i skogen utenfor Hønefoss. Jeg er, som sikkert flere har fått med seg, en sucker for skumle sekter, og jeg ble naturlig nok svært nysgjerrig på dette samfunnet. Det at de også spilte en ganske stor rolle opp igjennom romanen, gjorde meg bare enda mer gira, og jeg må innrømme at jeg ble skuffet da det ikke ble noe mer ut av det. Jeg ser ikke helt hensikten med å bruke så mange sider og bygge opp en spenning, for så å ikke gjøre noe særlig ut av det. Det andre elementet som jeg ikke falt pladask for var tempoet på slutten. Fra å være et intrikat og komplisert mysterium, så synes jeg at handlingen på slutten gikk for fort og at hendelsene ble for preget av tilfeldigheter. Det føltes nesten litt for enkelt, eller kanskje det bare er meg som gjerne ville hatt mer?

Alt i alt likte jeg Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk veldig godt. Den reddet leselysten min og underholdt meg. Jeg ser frem til en ny bok av denne mystiske forfatteren.

Anbefales –  i alle fall dersom du liker krim!

Les anmeldelsene til: Elin, Gro, Anita, Marianne og op – 5 også.

Prosjekt leselyst #1: Krim.

Nærmere bestemt Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk. Jeg trenger noe som røsker og som jager meg gjennom sidene – og jeg håper dette er en sånn bok. Tittelen er i allefall en av de vakreste krimtitlene jeg kommer på.

Ønsker alle en god mandag, her på Skribleriene skal endelig anmeldelsene av fjorårets siste leste bøker bli postet. Jeeei ;-).

Spørsmål: Har du noen tips for lite leselyst? Og hvilken krimtittel er din favoritt – uavhengig av hvordan du likte boka? 

Hvordan gikk det egentlig med måloppnåelsen i 2013?

Fikk jeg lest 60 bøker? Klarte jeg å nå målet med å lese 6 1001 – bøker? Og hva med de 12 klassikerne? For ikke å snakke om Rushdie og Dickens – ble jeg noe bedre kjent med dem i året som gikk?

Følg med så får du se!

Det er nesten blitt en tradisjon her på Skribleriene å vente sånn ca en uke inn i det nye året med å analysere og vurdere fjorårets mål. Det kan være fordi at jeg har en klokkeklar tro  på at jeg i de aller siste desemberdagene skal komme til å klemme til med ekstrem lesehastighet og målbevissthet som vil gjøre alle potensielle målfiaskoer til skamme. Eller så  kan det være fordi jeg ønsker å dokumentere leseåret 2013 så nøyaktig som mulig – og da må jeg vite, ikke bare anta hvordan jeg ligger an. For å være helt ærlig så tror jeg det er en blanding av begge deler. En liten del av meg håper hver desember at jeg skal ha ompf og motivasjon nok til å gjøre noe med de målene som jeg har oversett store deler av året, og jeg har et stort ønske om å være så korrekt som mulig når det kommer til statistikk.

Derfor; årsoppsummering rundt en uke etter nyttårsaften er kommet for å bli.

Fjorårets målsettinger kom til verden på samme måte som årets, ved grundig refleksjon og vurdering over hvordan jeg hadde mestret målene året før der. Konklusjonen ble følgende:

 En ting jeg vil være mer bevisst på med disse nye målene er at jeg vil være mer konkret. Ikke det at jeg trodde jeg ikke var konkret mens jeg lagde forsettene for 2012, men jeg ser at jeg er tjent med å forsøke og spissformulere meg enda mer. Jeg ønsker også å utfordre meg selv mer i forhold til sjangere, samtidig som jeg også skal ha plass til koselesingen. I høst har jeg slitt med mangel på leselyst, så jeg tror det er lurt å variere sjangere og typer bøker i større grad enn jeg har gjort i år. (11.12.12)

Konkrete mål med flere spissformuleringer – med andre ord. Det blir spennende å se om jeg faktisk var konkret nok – for i 2013 var planen å:

• lese 60 bøker: Etter en periode med lite leselyst så jeg at dette lesemålet sakte, men sikkert forsvant i det fjerne. Jeg valgte derfor å justere ned målet til 52 bøker. Det var et antall som fungerte bra, og jeg endte på 59 leste bøker. Det er 4 flere enn i 2012.
• ikke ha noe som helst form for bokkjøpbegrensning.!! Dette var et forsøk på omvendt psykologi, og jeg har nå en teori om at omvendt psykologi ikke fungerer når du er bevisst på at det nettopp er det du blir utsatt for. Uten å ha helt oversikt, så er jeg ganske sikker på at jeg ikke har fått tak i noen færre bøker i 2013 enn i årene før.
• lese flere av bøkene jeg allerede har pr 31.12.2012. Av de 59 bøkene jeg leste, så var 12 av dem anskaffet før 31.12.2012. Ikke helt godkjent, med andre ord.
• lese minst 6 1001 – bøker. Dette målet nådde jeg med 9 leste 1001 – bøker, noen gjennom lesesirkelen til Line og noen utenom. *klapp på skuldra*
• fortsette med Silje goes Classic. I 2013 var målet å lese minst 12 klassikere. Jeg nådde ikke helt opp, men er ganske fornøyd med å ha lest 7. Nei, kanskje ikke «ganske» fornøyd – litt fornøyd. Hmm, det kunne vært bedre.
• lese 6 dokumentarer, biografier og memoarer – altså, mer Dokufeber. Når det gjelder dokumentarer og lignende, så har jeg gjort en god jobb – synes jeg selv. Og jeg kan nok blant annet takke Ingalill og hennes biografisirkel for at jeg tilslutt landet på 9 leste Dokufeber – bøker.
• fortsette Jakten på Nancy Drew. Jeg fikk dessverre ikke tid til å gjenlese noen Nancy Drew – bøker, men jeg har fått mange nye tilskudd til samlingen min, både gjennom loppemarked og bruktbutikker – og snille medbokbloggere. Takk, Rose – Marie, Elida og Ann Kristin!
• lese minst 6 grafiske romaner. Ja da, jeg har lest 8 grafiske romaner/tegneserier i år. Det største innhugget skjedde da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Joe Hill og Gabriel Rodriguez sin eminente horror/ dark fantasy – serie Locke and Key. Jeg har ennå ikke skrevet noen anmeldelse av de fem bindende, jeg har valgt å vente til historien avsluttes i februar.
• lese minimum en roman/novellesamling av Charles Dickens, Salman Rushdie, Haruki Murakami, Neil Gaiman og Shirley Jackson. Heh… dette er et av de tre målene jeg har feilet totalt på i 2013. Ingen bøker av Dickens, Rushdie, Gaiman (!!) og Jackson ble åpnet av meg i året som gikk. Haruki Murakami er den eneste som redder dette målet fra en «nuller». I januar leste jeg nemlig, og elsket (!) Kafka på stranden. 
• fullføre A Song of Ice and Fire av George R.R.Martin. Jeg så sesong 3 på TV. Teller det? Nei da. Men det ble ikke noe besøk i Westeros i bokform i året som gikk, dessverre. Kanskje dette året?
• følge leselystprinsippet. Ja, det har jeg gjort. En del av.
• ha et par uker der jeg leser eventyradapsjoner gjenfortellinger av kjente eventyr. Nei, det har jeg ikke hatt noe fokus på, og jeg får ikke gjort det i 2014 heller.
• fortsette på i tre av seriene jeg ikke er ferdig med ennå. Jeg har lest to oppfølgere i år; Ild (Engelsfors #2) av Strandberg og Elfgren og Shift (Wool #2) av Hugh Howey. Sistnevnte er litt i gråsonen, da jeg ikke leste Wool før i 2013 heller. Men jeg teller den med allikevel ;-).
• skrive omtaler fortløpende for hver bok jeg leser og ha det gøy med skrivingen. Jeg har stort sett klart å skrive anmeldelser av bøkene jeg leser ganske fortløpende. Det hopet seg litt opp på slutten av året, og jeg har fremdeles noen som venter på å bli skrevet. Men til tross for litt skrivesperre, så har jeg hatt det gøy med skrivingen, og jeg opplever selv at «min stemme» er blitt tydeligere, på et vis.

Konklusjonen er at jeg har fått til mye, samtidig som det er noen mål som er blitt oversett. Og det er vel stort sett slik det er, at vi fokuserer så mye på enkelte mål at andre kommer i skyggen og blir glemt? Jeg har i allefall erkjent at jeg er den typen leser som trenger konkrete målsettinger som på samme tid ikke er for faste (helt konkrete forfatternavn, for eksempel, funker dårlig), og det har jeg tatt med meg videre i årets mål.

Når det gjelder hvilke bøker som falt i smak og hvilke som ikke gjorde det, så tar jeg det enkelt og greit, punktvis (det også). Her er jeg inspirert av Gro og hennes oppsummering, men jeg kommer til å dele favorittlista opp i sjangre/tema. Og nei, jeg klarer ikke begrense meg til bare en i hver gruppe.

• Årets roman og største leseopplevelse: Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable.
• Året klassiker: Overtalelse og Northanger Abbey av Jane Austen.
• Årets moderne klassiker: Catcher in the Rye av J.D. Salinger og The Prime of Miss Jean Brody av Muriel Spark.
• Årets 1001  – bok som ikke faller inn under de to foregående punktene: Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro, Kafka på stranden av Haruki Murakami og Storm i juni av Iréne Nèmirovsky.
• Årets Dokufeberbok: 84. Charing Cross Road av Helene Hanff og Just Kids av Patti Smith.
• Årets fantasy og Sci – fi/dystopi: Odinsbarn av Siri Pettersen og Wool av Hugh Howey.
• Årets krim: Smertehimmel av Asle Skredderberget.
• Årets intense: Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg og Fugletribunalet av Agnes Ravatn.
• Årets underfundige: Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen.
• Årets gode murstein: The Luminaries av Elleanor Catton.
• Årets originale godbit: Radioactive – a tale of love and fallout av Lauren Redniss og Leksikon om Lengsel av Hilde Østby.
• Årets «Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte – men jeg har en svær klump i halsen»: Faen ta skjebnen og Looking for Alaska av John Green.
• Årets overraskelse: Arven av Katherine Webb.
• Årets nedtur:The most beautiful walk in the world. A pedestrian in Paris av John Baxter.
• Årets «nok nå»: Inferno av Dan Brown

• Årets bokpus:

• 

Hvordan har det gått med dine lesemål?

#2 Siden sist…

… har jeg lest ferdig The Luminaries av Eleanor Catton. Jeg brukte tre uker på den, og jeg satser på å få skrevet en anmeldelse i løpet av uka. Kortversjonen: Jeg likte den godt.
… har jeg sett TV – seriene Defiance (sesong 1), Broen (sesong 2) og Bones (sesong 8). Den første er en sci-fi som minnet meg om Firefly, mens de andre er, som dere helt sikkert vet, krim. Gode serier, og jeg gleder meg til fortsettelsene. Er det flere enn meg som har lagt merke til at Saga og Bones har en del fellestrekk?
… har jeg startet så smått å se Buffy igjen ♥.
… har jeg begynt å forberede neste års lesemål og bøker som Foundation av Isaac Asimov, Shikasta og The marriages between zones three, four and five – begge av nylig avdøde Doris Lessing – er godt plassert i hylla. (Er det noen som gjetter hva slags lesemål disse går innunder? ).
… har jeg latt meg forføre av et interessant konsept og gått til innkjøp av S av J.J.Abrams og Doug Dorst.

… har jeg begynt på Leksikon om lengsel av Hilde Østby – forløpig har jeg både ledd høyt, fnist stille for meg selv og fått klump i halsen.

Hva har du gjort siden sist?