Velkommen 2017 – du er etterlengtet

Nytt år, nye muligheter, heter det så fint. Klisje, tenker jeg, litt sånt som man sier når man står der med sjampanjeglasset i den ene hånda, stjerneskuddet i det andre. Det smeller rundt deg med raketter og du prøver å holde deg blid, jublende og kyssende – mens du egentlig setter hjertet i halsen ved hvert eneste drønn. De er jo så fine, men hadde det ikke vært mulig å mute ut hele støyen? Da hadde det i alle fall vært mulig å nyte synet.

Og så er det dette med å skulle se fremover da, ikke henge seg opp i året som har vært, alle de tingene du føler at du burde ha gjort, men av en eller annen grunn ikke kommet til. Jeg må innrømme at jeg, mer enn noe annet,  blir lettere melankolsk når det nye året smelles inn. Jeg tar et blikk innover, reflekterer og kjenner etter, før jeg går videre. Klar for et nytt år. Det er derfor dette innlegget kommer en uke for seint, forresten. Jeg trengte den tida for å kjenne meg ordentlig klar til å skrive igjen. Og nå er jeg det. Jeg kan si, og mene det, 2017 – jeg er glad for at du er her.

Som bokbloggere lever og ånder vi – i alle fall tidvis – for lesemålene våre. De kan være store, detaljere og hårete eller små, lettere uskyldige og morsomme, uansett, vi har alle noen av dem som dytter oss videre i vår lesereise. Jeg har vært som en pendel der jeg ett år har gått for store  mål jeg kunne fylle inn titler etter hvert som året utviklet seg, for så å kjøre på med full målstyring, titler og forfattere som skulle leses – helst til gitte datoer. I fjor var et år som det sistnevnte. Og jeg gikk til fullstendig krig mot meg selv, boikottet mål, leste noe helt annet enn det jeg skulle og endte opp med å skrote alle målene i løpet av august. Allikevel fikk jeg lest 1001 – bøker, klassikere, lyrikk og norsk samtidslitteratur. Jeg oppdaget hvilken fantastisk forfatter Ernest Hemingway er, jeg leste min første Vonnegut og Lolita. Jeg leste dårlig norsk krim, gjenleste favorittdiktene mine av Saabye Christensen, fikk gåsehud av Lady Lazarus av Sylvia Plath for nte gang og gjenoppdaget Emily Dickinson. Jeg ble helt oppslukt av Nicolai Houm, grinete på Isakstuen, og både gråt og koste meg med Lise Grimnes sin Minja. På mange måter har jeg derfor hatt et godt leseår, jeg har bare ikke fulgt målene mine. Jeg har vært en rebell. En nysgjerrig en.

Dette året vil jeg fortsette å være nysgjerrig, ta i mot inspirasjon og impulser og ikke låse meg til bøker som jeg av en eller annen grunn setter opp for meg selv i slutten av et år. Jeg vil være en positiv rebell, ikke en som ødelegger for seg selv, men som søker etter nye sjangre, nye forfattere – og nei, det betyr ikke at jeg kun skal lese samtidslitteratur. Om noe, tror jeg det blir færre, og det gjør meg egentlig ganske så glad. Jeg har satt opp noen generelle mål som går i hverandre og jeg har satt opp noen mer konkrete som er mer som en liste å plukke fra. Jeg må bare innrømme det, jeg er ganske gira på å komme i gang.

Et mål er at jeg skal lese mer klassikere; både moderne klassikere, de gamle klassikerene og de greske. Jeg vil lese noen tragedier og helst Ovids Metamorfose, for å nevne noe. Jeg vil også fortsette med 1001 – lista. Jeg kommer ikke til å sette noe antall, men jeg ønsker å lese mer enn i fjor da jeg endte på en 8 – 10 stykker.

Et mer konkret mål er at jeg vil lese mer fransk litteratur; jeg vil fortsette på forfatterskapene til Irene Nemirovsky, Margurite Duras og Albert Camus. Jeg vil starte med Jean Paul Sartre, Simone DeBeauvoir, Georges Bataille, Patrick Modiano, Colette, Georges Perec, Anais Nin og Michel Houellebecq. Klarer jeg noe av alle så er det supert, klarer jeg noe av noen, så er det også bra. Jeg har også planlagt, og alliert meg med noe franske venninner, at 2017 blir året da jeg endelig leser en bok på fransk. Valget har falt på den grafiske romanen Le bleu est une couleur chaude av Julie Maroh. Bildestøtte er alltid bra.

Helt til slutt skal jeg takle to store romaner, i morgen begynner jeg på Brødrene Karamazov av Fjodor Dostojevskij, mens i juli og august er David Foster Wallace og Infinite Jest som står for tur. Jeg er pent og litt engstelig – men jeg får det i alle ikke til hvis jeg ikke prøver.

Og det var det – ja, og så oppdatere Skribleriene oftere da.

Hvilke lesemål har du satt deg?

(PS, jeg vet at jeg har vært kjempedårlig til å svare på kommentarer til det forrige innlegget mitt. Skjerpings!)

 

La petite madame et Paris #4/16: Bits and bobs

Bon jour! Håper alle har det bra og nyter sommeren uavhengig av vær, sted og ferie/jobb. Lesing er jo, heldigvis, ikke avhenging av verken der ene eller det andre – ja, bortsett fra at de færreste kan lese bøker på jobb, da.

Her i Paris er der som alltid skjønt, selv om været varierer fra surt, som i «Hurra, denne kaféen har varmelampe»- surt til noen og tretti grader og skyfri himmel og Frankrike tapte EM-finalen. 

Jeg har vandret mye rundt, men har holdt meg til steder jeg kjenner; 1., 2., 3. 4., 5., 6. og 7 . arrondissement, med noen svipper innom 12.og 14. Jeg har gått i trange gater i Les Marais og gått meg vill i områdene ovenfor Les Halles fordi jeg har smettet igjennom alt for mange passasjer – og dermed mistet retningssansen (og havnet i en gate som er velkjent for sex-handel).

Fordelen med å være kjent er at jeg, selv om jeg roter meg bort, alltid vet sånn ca hvor jeg er. Jeg har små landemerker overalt som hjelper meg med å navigere. Det er også morsomt å plutselig stå i et smug og tenke «Jammen, her gikk jeg jo for to år siden!».

En annen fordel med å vimse rundt for seg selv, helt alene, er at det er ingen som blir utålmodig hvis du vil sitte i en park å lese i fem timer, eller på en kafé for den saks skyld. Så jeg har fått lest en del, akkurat nå holder jeg på med Lolita av Vladimir Nabokov – den gir meg hele tre kryss: 1001, klassiker og fra bok hylla (Ok, jeg jukser litt siden jeg rent teknisk leser den i en ny utgave, men den står også i hylla hjemme. Så da blir det kryss, da!). Jeg holder fremdeles på med Hemingway, men har hatt en ukes pause fordi Lolita har sugd meg inn i sin mørke, forstyrrede verden. Jeg liker det!

Ellers har jeg møtt Didi igjen og det er alltid kjempehyggelig. Vi var, sammen med noen flere litteraturelskende venner av henne, på Shakespeare & Co og hørte på Marlon James lese fra og snakke om The Brief History of Seven Killings. For en fantastisk og interessant mann! Romanen står allerede i hylla hjemme -og jeg kjøpte ikke en ny for å få den signert! Det var viljestyrke det. Men den skal leses i løpet av høsten.

18.juli kommer Zadie Smith, det blir nok enda bedre. Jeg håper hun skal snakke mer om den nye romanen som kommer til høsten: Swing time. Hun leste fra den i fjor også, og den virker veldig interessant. Og ja,  jeg har forhåndsbestilt den. Den 18. skal jeg ha med meg NW, som er den eneste Zadie Smith romanen vi ikke har allerede. Jeg gleder meg!

Hvordan er sommeren din?  Hva har du lest? Hva skal du lese? 

Au revoir ❤

Trege januar – oppsummering 1/2016 + to omtaler

Dere vet hvordan vannmolekylet oppfører seg når det blir tilført varme og kulde? Jo varmere, jo raskere beveger det seg i forhold til de andre vannmolekylene og plutselig så koker vannet over. Og selvfølgelig skjer det motsatte når det blir kaldere. Molekylet blir tregere og tregere, for så å bli så langsomt at det sammen med de andre molekylene danner is.

I januar har jeg vært som et slikt molekyl. Og siden det har vært noe helt hinsides kaldt der jeg bor, så har jeg også vært helt usannsynlig treg. Ja, jeg har lest. Ja, jeg har stort sett kost meg med lesingen. Og ja, jeg har jobbet mot målene mine. Men alt dette har gått så S-A-K-T-E, så S-A-K-T-E.

Så jeg er ikke helt i mål med planen for januar, for eksempel har jeg hundre sider igjen av On Beauty av Zadie Smith som både var månedens bok i Hedda sin Bokhyllelesing OG Line sin 1001 – lesesirkel OG en av mine utvalgte «Bra damer» (= trippelkryss)! De kryssene får jeg innkassere i februar, sammen med  – forhåpentligvis – enda flere kryss.

Men la oss ikke dvele over det jeg ikke er blitt helt ferdig med, og heller konsentrere oss om det jeg har lest – to knuseelske bøker og en som ja, var grei nok. Den første knuseelske boka har jeg allerede skrevet om. Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund kjemper akkurat i dette øyeblikket om Jokeren i Bokbloggerprisen 2015 sammen med fem andre bøker – og jeg heier selvfølgelig på blant annet den. Men; uansett om den er å finne blant bøkene på kortlistene i morgen, så er den vel verdt å bruke tid på. Den skiller seg ut fra mange andre norske samtidsromaner, er leken, spennende, interessant og svært velskrevet.

Den andre boka jeg leste i januar – og som jeg også elsket og som også kjemper om Jokeren – var Linn Ullmann sin selvbiografiske roman De urolige. Da jeg hørte at Linn Ullmann skulle komme med en ny bok ble jeg helt varm inni meg, for det jeg allerede har lest av henne har jeg likt så utrolig godt. En annen ting som medvirket til denne varmen var at den skulle handle om Linn selv og hennes foreldre Ingmar Bergman og Liv Ullmann. Jeg har nemlig et lidenskapelig forhold til Bergman og hans filmer. (Fun fact: vi hadde en katt, sønnen til Narnia, som var oppkalt etter Ingmar Bergman. Og han adlød faktisk navnet Ingmar).

De urolige er en roman bestående av fragmenter, av lapper som til sammen gir et inntrykk eller en versjon av relasjonen mellom Linn og Ingmar og Linn og Liv. Vi går frem og tilbake i tid, noe er helt klart oppdiktet – for eksempel kan ikke forfatteren virkelig vite hva enkelte personer egentlig tenker og føler – men hun ser for seg hvordan de kunne ha vært, mens andre hendelser nok er slik som Linn Ullmann selv husker og opplevde dem. En del av romanen er består av samtaler som Linn og Ingmar hadde seg i mellom da han begynte å bli veldig syk og som de tok opp på bånd. Disse delene er satt opp som et drama og virker veldig autentiske. Ullmann skifter synsvinkel igjennom boka og alternerer mellom å bruke det personlige jeg og tredjeperson: hun og jenta. Begge deler er forfatteren og jeg opplever at dette grepet både skaper en nærhet til handlingen og en distanse.

Romanen er ikke et portrett av de kjente kunstnerne Liv Ullmann og Ingmar Bergman, men heller portretter av Ingmar og Liv – Linn sin pappa og mamma. Jeg føler at det er forholdet mellom Ingmar og Linn, faren og datteren, som får størst del av romanen. De ser hverandre ikke så ofte, men Linn reiser til Fårö hver sommer og tilbringer tid sammen med ham der. Jeg synes det er interessant å lese om hvordan den unge jenta og den eldre faren prøver å nærme seg hverandre; det skiller flere generasjoner mellom dem og faren er ganske sær, spesiell og myndig, og det er jo slik at de ikke har så mye tid til å bli virkelig godt kjent. Allikevel så formidler forfatteren et varmt far/datter – forhold, som også gjenspeiler seg i fragmentene der Linn er voksen og faren syk og dødene.

Relasjonen mellom moren og datteren er mer anstrengt skildret; den er preget av gnisninger og trass fra begges side, en følelse av å ikke ha en mor som er tilstede og en rotløs oppvekst. Portrettet av moren er mer sint, det rommer en sterkere fortvilelse enn portrettet av faren – som kanskje i sin fraværenhet, tross alt var mer stabil når hun var på besøk. Men så er det jo kanskje slik at den man er mest hos, den man må bryne seg på, krangle og diskutere med, også den man er aller mest nær og redd for å miste? Det er ingen tvil hos meg som leser at –  til tross for en uortodoks oppvekst og uro, og til tross for å oppleve at man er barnet til to som selv vil være barn, som selv vil være frie og skapende for så å komme hjem til en trygg favn og bli ivaretatt – så er forholdet mellom foreldrene og dette barnet preget av sterk kjærlighet.

Linn Ullmann skriver så fantastisk og på en måte så lett; ordene, setningene, avsnittene smyger seg ut av sidene, kiler seg inn i ørene, snor seg inn i hjernen og blir der. Det er både behagelig og tankevekkende å være i teksten. Den rører ved noe allmenngyldig, noe som man kjenner igjen i seg selv. Den treffer og den etterlater et tomrom når siste side er lest. Jeg er så glad for at jeg leste!

Den siste romanen jeg fullførte i januar, den jeg med andre ord leste ferdig i midten av måneden, var av en helt annen type enn de andre januarbøkene mine. For det første var den ikke norsk, og for det andre var den en psykologisk thriller. Åpne Sår er mitt andre møte med Gillian Flynn i bokform. Jeg var bare sånn passe fornøyd med Gone Girl, og hadde dermed ikke de største forventningene til det som er Flynn sin debutroman. Men selv om denne ikke ble en favoritt, så ble jeg allikevel positivt overrasket. Den var bedre enn jeg trodde.

Åpne sår er en intens og atmosfærisk roman om skrudd familiedynamikk, fortid, hemmeligheter og småbyintriger. Etter et opphold på en psykiatisk avdeling, arbeider nå Camille Peaker som journalist i Chicago. Da ei ung jente blir funnet myrdet og ei annen forsvinner i hjembyen hennes, får hun i oppdrag å reise hjem og skrive flere saker om gåten. Det er ikke bare bare å komme hjem etter mange år, men det viser seg raskt at familien til Peaker ikke er som alle andre, og at de kanskje er nærere knyttet til de ofrene enn folk tror.

Det jeg likte beste med denne romanen er de sterke karakterene som Flynn har skapt. Særlig Camille, moren Adora og halvsøsteren Amma, står ut som noe helt spesielt i dette landskapet, befolket av ganske mange særegne karakterer. Adora og Amma er som tatt ut av gotiske fortellinger fra 1800 – tallet med sine skjøre, men akk så gale og skrudde handlinger og ideer. Camille er den mest velfungerende, men som etter å ha tilbragt mer og mer tid i barndomshjemmet, begynner å miste grepet på nytt og det er spennende å følge hennes jakt på sannheten, samtidig som hun prøver holde seg selv frisk.

Gillian Flynn er kjent for å ha overraskende tvister i romanene sine, og denne er ikke noe unntak. Samtidig så følte jeg at historien hang sammen fra ende til annen. Hun klarte å holde tråden og tvistene var troverdige. Jeg klarte faktisk å gjette meg til begge tvistene og ble ikke så overrasket over hvem som hadde gjort hva – men det gjorde meg ikke så mye. Heller det enn å få servert noe veldig overraskende, men helt fjernt, tenker jeg!

Som sagt, Åpne sår ble ingen favoritt, men med sin mørke, smågotiske og atmosfæriske stemning er den en spennende bok når man trenger det.

Dette innlegget er jo i ferd med å bli monsterlangt, så jeg avslutter med en liten oppsummerende statistikk:

• 3/50 bøker
• 0/9 gjenlesinger
• 0,5/12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
• 2/30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
• 0,5/9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
• 0,5/12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
• 12 klassikere
• 0/15 #Siljebrukerbiblioteket
• 0/20 norske 2016-bøker
• 0/6 samlesingsbøker
• 0/5 memoarer, essays og/eller sakprosa.
• 3/3 anmeldelser skrevet!

 

Hvordan var din januar?

Lesemål 2016 –

For et år siden proklamerte jeg fornøyd at jeg både hadde lært og ikke lært av målene for 2014. Ja, jeg hadde driti meg ut (unnskyld språket) på de fleste punktene, men nei, jeg hadde ingen planer om å senke ambisjonene. Det eneste jeg trengte, trodde jeg, var mer struktur, mer planer, ja, mer orden på lesingen. Her skulle det meste bestemmes i forkant av hver måned. Det fungerte en stund, og så sklei det ut. Slik som det ofte går, for mye planer på  lesefronten og jeg blir litt rebelsk. Allikevel så klarte jeg å følge målene mine sånn passe. Jeg leste for eksempel 6o av 50 bøker i fjor. Det er mer enn godkjent måloppnåelse! I Heddas lesesirkel deltok jeg på 8 av 9 temaer, også godkjent. Av klassikere leste jeg 11 av 20, det vil si litt over 50%, av disse 11 var 8 i forbindelse med klassiker utfordringen, mens av 15 planlagte 1001 – romaner, ble det bare 6. Det er kanskje den jeg er mest skuffet over. Det er jo ikke akkurat slik at jeg har få 1001 – romaner i hyllene mine… Jeg ønsket å gjenlese mer, men endte kun på 2, mens jeg til slutt greide å lese 17 av bøkene som sto i hylla pr 31.12.14. Jeg hadde også et skrivemål om å skrive om de fleste bøkene jeg leste, men det gikk dessverre ikke. I år, derimot! (Så er det jo ingen som sier at det er for sent å skrive om bøkene jeg leste i fjor – det skal skje!).

Og så er vi fremme til målene for 2016! Noen av dem har jeg skrevet om både her og her, her og her, mens andre faktisk ikke er blitt nevnt tidligere – med unntak av i noen kommentarfelt her og der – men det teller ikke. Viktige stikkord er å lese det jeg allerede har, klassikere og 1001, gjenlesing, kontrollentusiast og rebell.

I tillegg til å gjenlese 9 bøker, lese minst 12 bøker av bra damer, delta på 9 runder med Bokhyllelesing og alt i alt lese minst 30 bøker fra min egen hylle, skal jeg også lese 12 klassikere og 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel, samt 5 memoarer, essaysamlinger og/eller sakprosa.

Siden jeg ønsker å lese mest mulig av det jeg allerede har i hyllene mine og  – kremt – kanskje prøve å begrense bokhandlingen noe, som i bittelitt, må jeg være kreativ med mitt neste mål som handler om norske 2016-bøker. De skal jo også leses, fordøyes og diskuteres i god tid før neste nominasjonsrunde! La meg introdusere #siljebrukerbiblioteket. Jepp! Jeg har fått meg lånekort! Takk, Elisabeth! Så målet blir at jeg skal lese 20 norske 2016-bøker, der minst 15 av dem er lånt på biblioteket. Jeg skal selvfølgelig også delta på samlesingene av samtlige bøker på BBP – 15 sine kortlister.

Punktvis vil det da se slik ut:

• 50 bøker
• 9 gjenlesinger
• 12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
• 30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
• 9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
• 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
• 12 klassikere
• 15 #Siljebrukerbiblioteket
• 20 norske 2016-bøker
• 6 samlesingsbøker
• 5 memoarer, essays og/eller sakprosa.

Og selvfølgelig gir jeg meg selv tillatelse til å få både dobbelt- og trippelkryss. Jeg er jo ikke dum!

Når det gjelder skriving så er alltid målet å skrive noe om det meste jeg leser, og selv om det ikke gikk helt i fjor, så gyver jeg løs på 2016 med nyspissede blyanter og kritisk blikk – her skal det skrives!

Ønsk meg lykke til!

Hvilke lesemål har du for 2016?

 

 

Lesemål 3/2016: Bokhyllelesing.

I går avslørte Hedda årets temaer i lesesirkelen Bokhyllelesing og jeg har bestemt meg for å delta på alle ni. Sånn bare for å smelle til, liksom – og fordi jeg har planer om å gjøre en skikkelig jafs i hyllene mine og lese de bøkene jeg allerede har – samt de som er på vei i posten, og dermed kjøpt og betalt – pr 31.12.15.
Målet er å lese 30 av disse bøkene i 2016, inkludert Bokhyllelesingen.

Den første runden starter allerede om to uker, og temaet er bøker med rødt omslag. Jeg har valgt å satse på trippelkryss og skal lese Zadie Smith sin 1001 – roman, On Beauty. Akkurat denne fine, røde utgaven har jeg bare hatt et halvt år, men den norske utgaven har stått i hylla siden den ble utgitt på begynnelsen av 2000 – tallet.

I den neste runden skal vi lese ei tysk bok, og i den forbindelse vil jeg lese The Visitation av Jenny Erpenbeck. Hva den handler om er jeg litt usikker på, men den skal være interessant og merkelig – og det er jo spennende å gå inn i en bok temmelig uvitende.

Runde tre handler om middelalderlitteratur, og her jukser jeg. Ali Smiths How to be both ble gitt ut i 2014, men en del av romanen foregår på 1400 – tallet. Det er middelalder godt nok for meg – og så vil jeg så gjerne lese Ali Smith.

Temaet til runde fire er å lese en novelle – eller diktsamling fra 2000- tallet. Her er jeg usikker, men jeg tror jeg lander på en relativt ny novellesamling: By light we knew our names av Anne Valente. Magisk realisme, rosa delfiner og nordlys høres ut som perfekt lektyre i bursdagsuka mi.

Femte runde; midt i Parissommeren 2016, handler om svensk og dansk litteratur. Og da passer det bra med Tove Ditlevsen og Barndommens gate. Siden den er en dansk klassiker, så gir jeg meg selv dobbeltkryss også – for naboskapets skyld. Ja, og så elsket jeg De gjorde et barn fortred.

I den sjette runden skal vi lese en oppfølger. Jeg har tenkt å lese de to første romanene i Gilead -trilogien til Marilynne Robinson i løpet av året siden jeg leste vidunderlige Lila i fjor. Jeg regner derfor både Gilead og Home som oppfølgere selv om de kom først. Hvilken som blir lest i uke 33 vet jeg ikke, men en av dem blir det.

Tema nummer sju er er norsk drama og jeg tror det blir noe av Ibsen som jeg ikke har lest, mens jeg under runde åtte: Nobelprisvinnere, mest sannsynlig kommer til å lese Døden i Venezia av Thomas Mann.

Helt til slutt er det koserunden eller bonusrunden om du vil; julebok. Jeg tror desember er perfekt for å  følge Emily videre i Emily climbs av L.M. Montgomery. Og sjekk det omslaget! Skikkelig julestemning!

Hvilke bøker hadde du valgt deg? Og har du lest noen av disse?

20 . desember: Enda flere bra damer! Lesemål 2/2016

Det ble enda noen stille dager her på Skribleriene, men siden jeg nå har ferie har jeg bestemt meg for at «Blogge hver dag frem til jul» nå skal være «Blogge så mye som mulig frem til nyttår». Det er nemlig en del ting jeg har lyst til å skrive om og fire dager er ikke nok.

13. desember skrev jeg et innlegg om hvilke bra damer jeg ønsker å lese mer av i 2016. Denne posten lå an til å bli superlang – det er nemlig så mange bra damer jeg vil bli bedre kjent med – og derfor kommer nå del to.

I det forrige innlegget konsentrerte jeg meg i hovedsak om de nålevende – med ett unntak. Denne gangen blir det de avdøde som får fokus – med ett unntak. La oss begynne med henne.

Tidligere i høst leste jeg Marilynne Robinson sin vakre roman Lila. Dette var egentlig bok nummer tre i trilogien om Gilead, og jeg har store planer om å starte på begynnelsen og lese Gilead og Home. Hvis disse to ikke stilner suget etter enda mer, er jeg så heldig at jeg også har Housekeeping i hylla. Ja, det er sant. Jeg har hele forfatterskapet til Marilynne Robinson. Det er bare å komme i gang!

En annen forfatter jeg stiftet bekjentskap med i år var Cora Sandel og hennes roman Alberte og Jakob. Jeg klarer ikke gi slipp på Alberte og må lese Alberte og friheten i 2016.

Fra jeg var rundt 17 år har jeg, i perioder, kost meg med Jane Austen og hennes romaner.  I begynnelsen var det nok mest på grunn av kjærlighetshistoriene, men da jeg for noen år siden leste Northanger Abbey og Overtalelse ble jeg slått av hvor samfunnskritisk og satirisk hun også er. Jane Austen var faktisk ei real grepa dame som virkelig avkledde borgerskapet – og som mestret kunsten å portrettere kvinner med bein i nesa. Den eneste romanen jeg har igjen er Mansfield Park, og den skal jeg lese neste år.

To andre grepa damer som jeg leste samme år som siste runde med Jane Austen, var Muriel Spark og Irene Nemirovsky. Både The Prime of Miss Jean Brodie og Storm i juni ga medsmak, og jeg kan virkelig ikke forstå at jeg har ventet så lenge med å sette The girls of slender means og Hett blod på leselista.

De to siste er gamle favoritter, og de er nevnt i forbindelse med at jeg skal gjenlese flere bøker neste år. Men jeg kan jo ikke bare gjenlese L.M Montgomery og Marguerite Duras når jeg i tillegg har flere uleste bøker av dem i hyllene! Nei, jeg må også lese noen jeg ikke har lest, og valget – enn så lenge – har falt på Emily climbs av Montgomery (siden jeg likte den første så godt) og Duras sin Emily L.

Lesemål nummer 2/2016 er altså å lese minst 16 bøker av disse bra damene!

Hvor blir det av mennene,  lurer du kanskje?  Slapp av, de kommer!

13.desember: Bra damer! Lesemål nr 2/2016

Det er Luciadagen – og uavhengig om man tror eller ikke tror, så kan vi kanskje være enige om at historiene som fortelles, skildrer ei jente som uansett prøvelser og tortur sto på for det hun mente var riktig. Sånn sett var jo Lucia er bra dame!

De siste årene har jeg blitt kjent med en haug av bra damer – som i gode, dyktige, sterke, vare, morsomme, engasjerende forfattere. Noen lever, noen gjør det ikke. Noen er eller var kanskje like gode som helgene, noen er der definitivt ikke. Alle har levert historier, romaner, dikt og noveller som har satt et avtrykk i meg, og som gjør at jeg vil vie dem og bøkene jeg ennå ikke har lest litt ekstra tid i 2016.

La oss begynne med den mest opplagte, hun jeg slukte og elsket flere bøker av i 2014, som jeg dedikerte et prosjekt til og som gjorde meg helt stum da jeg endelig fikk møte henne; Siri Hustvedt!

Foto: Rose-Marie Christiansen.

På kort tid leste jeg Med bind for øynene, The Enchantment of Lily Dahl og What I loved og jeg elsket både stemmen til Hustvedt og måten hun tok opp blant annet identitet og kunst. I 2015 leste jeg Når du ser meg og ble, som med de andre romanene, grepet av skildringene av miljøer og mennesker som på en måte er som en litt forskyvet versjon av virkeligheten og en følelse av at alle romanene hennes på et vis henger sammen tematisk.

Jeg har fremdeles to av romanene hennes liggende: Sommeren uten menn og The Blazing World, samt essaysamlingene A plea for Eros, Mysteries of the Rectangle og Living, thinking, looking og memoaren The shaking woman. Jeg kan og vil ikke love å lese alle, men noe Hustvedt skal det bli!

En annen forfatter jeg ønsker å ha mer fokus på er Margaret Atwood. Det er mange år siden jeg falt pladask for hennes The Handmaids tale og Den blinde morderen – jeg leste dem vel i tenårene og tidlig 20-tall. Og basert på de to bøkene har jeg regnet henne som en av mine store favoritter. I år leste jeg Alias Grace og den var like bra som de to andre. Jeg har altfor mange bøker til å ramse opp her, men målet er en eller to Atwood – romaner i 2016.

De to siste årene har jeg vært så heldig å få delta på arrangementer der Zadie Smith har fortalt om forfatterskapet sitt og lest høyt fra utvalgte tekster – i Paris, selvfølgelig. Hun er rett og slett rå! Og supersmart! Jeg har bare lest bøker Hvite tenner, men i løpet av neste år skal jeg også ha lest On Beauty. Det er i allefall planen.

Det er ikke bare Zadie Smith jeg forbinder med Paris. Det samme gjelder for Anita Brookner.  Ved en tilfeldighet oppdaget jeg et lite lager av romanene hennes på San Francisco Book Company på Odeon og ble nysgjerrig. A start in life er en stille, var og tragikomisk beretning om litteraturprofessoren som ofrer kjærligheten for å ta vare på sine egoistiske foreldre. Jeg har ganske mange av bøkene til Brookner nå, og tror at jeg for 2016 velger meg Booker-vinneren Hotel du Lac.

Dette innlegget begynner å bli litt langt og det er nok behov for en del nummer to. Men før jeg avslutter denne delen må jeg jo ta med en av de gode, gamle og døde.  Shirley Jackson ble jeg kjent med i 2011, da jeg leste og grøsset av hennes underlige og spennende lille roman  We have always lived in the castle der vi møter Merricat og det som er igjen av familien hennes etter en tragedie. Hun har klart å bygge seg opp en slags hverdag, men  så dukker fetteren opp og ting tar en nifst retning.  Året etter leste jeg The hunting of Hill house og den også gå mersmak – og det endte altså med at jeg pr dags dato har fire uleste Shirley Jackson romaner i hyllene. Jeg kan ikke love at jeg får lest alle neste år,  men The Bird’s nest skal jeg nok klare!

Se opp for del to av bra damer jeg vil lese mer av! Da blir det også plass til en del lyrikk. Og Marilynne Robinson!!!

Har du lest noen av disse damene?

11.desember: lesestatistikk.

Plutselig ble det en liten pause, men 9 innlegg på 11 dager er jo ikke så verst?

Og siden jeg begynte med tall, så fortsetter jeg med en liten statistikk for året så langt:

–   54/50 bøker lest
– 10,3/20 klassikere
– 7/15 1001 – bøker
– 8,3/12 fra klassikerutfordringen
– 7/9 fra bokhyllelesingen (alle med unntak av russerne)
– 2 gjenlesinger

Antall bøker lest er – og kommer nok til å forbli (vi må jo være realistiske) – det eneste målet jeg faktisk kommer til å nå. Men jeg kjenner at jeg også er fornøyd med hva jeg har lest i forbindelse med Bokhyllelesingen – så langt har jeg lest 7 av 9, og jeg holder på med den åttende. Det er godkjent. 

Det at jeg bare har kommet halveis med 1001 – og klassiker målene synes jeg mindre om, men det er hva det er. Kanskje klarer jeg å dytte inn noen flere de siste ukene? #evigoptimist

Hvordan ligger du an?

6. desember: Lesemål 1/2016 – gjenlese bøker.

Dag 6 og faktisk andre søndag i advent! Det betyr at jula og et nytt år nærmer seg. Det er med andre ord på tide å pønske ut neste års lesemål. Her kommer første del:

Jeg går med en drøm om å vie en del av lesetiden min til å gjenlese gamle favoritter. For det er noe med å sette seg ned i sofaen med en bok man har så mange gode minner med, det er som å møte igjen en gammel, kjær venn. Og på samme måte som det stort sett alltid er hyggelig å treffe noen man ikke har sett på lenge og som man deler en felles historie med, så er det også  knyttet en del spenning til et slikt møte. Vil vi fremdeles ha noe felles? Hvordan  vil min modning som menneske (og leser) påvirke møtet? Vil møtet bli en gledesfest, eller vil vi oppdage at vi ikke har noe felles lenger og at det vi en gang delte er noe som tilhører fortiden?

I fjor leste jeg på nytt Bjørg Vik sine vidunderlige romaner om Elsi Lund. Jeg har gjenlest disse bøkene mange ganger. Elsi Lund er en karakter som jeg identifiserer meg med, samtidig som jeg knytter bøkene til konkrete episoder i livet mitt, men i fjor var det min første gang som en leser over 35 år. Det var nervepirrende, for tenk om jeg plutselig var feil leser? Tenk om Elsi og Silje fungerte bra som 15,  som 18 og som 25, men ikke som 36? At jeg på en eller annen måte hadde vokst fra Elsi Lund og hennes historie? Det hadde jo vært grusomt! Jeg hadde heldigvis ikke noen grunn til å være engstelig, for som dere kanskje vet, så var det et hjertelig gjensyn.

I året som kommer vil jeg ha et eget konkret mål om å besøke gamle favoritter. Det er noen av romanene jeg slukte som barn, ungdom og relativt ung voksen, som har vært med på å forme meg til den leseren og, muligens, den personen jeg er i dag. Noen av disse leste jeg flere ganger, andre leste jeg bare en gang – men alle har gjort inntrykk på en slik måte at de sitter i meg ennå: Anne of Avonlea av L.M Montgomery, Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas, Elskeren av Marguerite Duras, Kimen av Tarjei Vesaas og Hellemyrsfolket av Amalie Skram hører til blant disse. Og det er nettopp de romanene her jeg har lyst til å besøke igjen i 2016.

I tillegg er det to bøker jeg leste sommeren 2013, da jeg bodde alene i Paris for første gang, som jeg også vil lese igjen. Den ene er Just kids av Patti Smith fordi jeg trenger en dose med Patti med jevne mellomrom – og fordi jeg har lyst til å lese den før jeg begynner på hennes nyeste: M train. Den andre er Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable, min store 2013 – favoritt. Dette er romanen som fikk meg til å virkelig utforske Paris, som gjorde at jeg svinset rundt i ukjente – mindre turistifiserte – gater og som bidro til at jeg nå er lommekjent i de fleste områdene i byen. Den var også den romanen jeg klamret meg til når jeg i enkelte øyeblikk kjente på at jeg var pip alene i en stor by, og den var med da jeg kjente på at det faktisk er himla deilig å være pip alene i en stor by! Dette er romanen som skal få bli med på Parissommeren 2016. Og kanskje jeg endelig finner den knøttlille parken ved Belleville?

Altså:
Lesemål nummer 1/2016:
– gjenlese 9 bøker.

Gjenleser du gamle favoritter? Og har du begynt å pønske på nye lesemål? 

Litt mer lesestatistikk

I august postet jeg et lite innlegg om lesestatistikken så lang. Jeg kan ikke si at den var så fryktelig oppløftende, egentlig, men det var greit å få litt oversikt. Siden leselyst – pendelen har svingt seg over på «lese, lese, lese» – nivå den siste tiden, tenkte jeg at det var lurt å oppdatere litt. Uten noe mer tant og fjas; her er lesestatistikken pr i dag:

–  40/50 bøker lest.
– 7,3/20 klassikere
– 5/15 1001 – bøker
– 4,3/12 fra klassikerutfordringen (5,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 gjeldende)
– 6/9 fra bokhyllelesingen (alle med unntak av russerne)
– 2 gjenlesinger
– 14,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.

Som dere ser er antallet leste bøker gått opp, og det er jo bra. Jeg er også godt fornøyd med innsatsen i bokhyllelesingen, der jeg har lest alle bortsett fra russerne. Nå gjelder det bare å få skrevet om dem også! Det kan se ut til at løsningen er et samleinnlegg. Klassikermålene og 1001 – bøker-målet er derimot langt utenfor rekkevidde –  om jeg når å lese et par – tre innenfor hver av dem, da blir jeg veldig glad (Med dobbelkryss så burde jo det gå ganske greit – innimellom norske 2015 bøker. Jeg krysser fingrene!).

Hvordan ligger du an?