Leseplaner for mai 2015.

Normalt sett pleier jeg å  lage ett lengre innlegg der jeg skriver en del om måneden som har gått samtidig som jeg presenterer den nye månedens leseliste.

Denne gangen gjør jeg det litt annerledes. I og med at oppsummeringa vil inneholde samleanmeldelser av aprilbøkene, så har jeg en ørliten følelse av at akkurat den posten vil være langt også etter Skribleri-standarden, og jeg velger derfor å dele opp innlegget i to deler. Dette første vil handle om leseplanene for mai – med svært hårete mål!

Ok, la oss sette i gang!

I forrige post skrev jeg litt løst om sommerens Parisplaner, og i tillegg til A moveable feast av Ernest Hemingway, håper jeg på å få lest Jeremy Mercer sine memoarer fra sitt opphold på Shakespeare & Co: Books, Baguettes & Bedbugs nå i mai. Jeg mener hallo!? Paris og bokbutikk – det står jo praktisk talt Silje på forsiden!

I Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing er turen kommet til temaet «Les en russisk roman». Planen er å få lest Forbrytelse og straff av Dostojevskji, men jeg mistenker allerede nå at det er et veldig optimistisk prosjekt. Lysta er vel heller ikke helt til stede må jeg innrømme. Kan det være pollenet som gjør meg så ukonsentrert? Uansett;  jeg skal begynne på denne klassikeren og så får det ta den tiden det tar.

«Pust dypt. Inn. Ut. Ingen stress.»

To aprilbøker blir med over til denne måneden; The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas og Simon Stranger sin De som ikke finnes. Bøker jeg gleder meg til å enten fortsette med eller til å begynne på.

Da skulle jo alt være klart? Eller? 

– Neeeeei, ikke helt. I det siste har jeg kjent at jeg kribler etter å sette meg ned med en eller annen fantasy! Så jeg holder mulighetene oppe for at jeg kanskje må gjøre noe for å tilfredstille denne kriblingen.  Vi får se ;-).

Hvilke leseplaner har dere for mai? 

  

Bokbloggerprisen 2013: De usynlige av Roy Jacobsen.

Det er litt skummelt å lese en bok som andre; både lesere og kritikere, har elsket. En bok som alle har rost opp i skyene, trillet terningen til 6 og som generelt har gitt alle en svært god leseopplevelse.  Jeg hadde et ønske om å bli forført av ordene, av setningene og av karakterene på lik linje med alle andre, å kjenne på ensomheten og slitet det å bo på en øy ytterst i havgapet er og få den samme gode opplevelsen av boka. Dessverre gikk ikke ønsket helt i oppfyllelse.

Det er ikke det at jeg mislikte De usynlige av Roy Jacobsen, det er bare det at jeg hadde håpet at jeg skulle likt den bedre. Den forteller historien om kystfolket/øybeboerne langs Helgelandskysten og vi følger familien Barrøy; bestefar Martin, sønnen Hans med kona Maria og datteren Ingrid, samt Hans sin søster Barbro og etterhvert hennes sønn Lars. De er en familie av få ord, som arbeider hardt for å få endene til å møtes, og vi lesere får ta del i deres hverdag gjennom flere år.

Jeg synes at Roy Jacobsen er dyktig til å skildre naturen og hendelser, og jeg opplever at han gjennom denne romanen gir meg både et innblikk i hvordan det er på ei øy i nord og hvordan det er å vokse opp og leve der. Jeg liker også godt karakterene, de fremstår som sympatiske. Samtidig kunne jeg ønsket at jeg som leser kunne kommet nærmere inn på dem; Hans og Maria sine drømmer som de ikke engang tør å dele med hverandre,  Ingrids tøffe start på skolen. Det blir bare antydet, og jeg sitter igjen med et ønske om å få vite litt mer. Familien Barrøy er en fåmælt familie. De usynlige får vist denne siden godt, men jeg savner allikevel mer dybde og indre handling i karakterskildringene.

Store deler av romanen,  som med sine 245 sider ikke er særlig lang, spenner over et tidsrom på ca 15 år. Den består av mange tablåer der vi lesere får ta del i ulike hendelser og opplevelser mens årene går. Disse episodene viser øyboernes dagligliv og deres strabaser – og gleder – med naturkreftene på en troverdig måte, men jeg opplevde allikevel at mesteparten av romanen ble for overfladisk.  Jeg syntes at forfatteren kun skummet overflaten, og jeg kunne ønsket at han i stedet hadde fokusert på færre episoder og gått mer inn i dem (eventuelt gjort boka lengre).

Og –
i den siste delen skjedde akkurat dette! Jacobsen bruker tid og sider på å fortelle en lengre historie om Ingrid, hennes opplevelser, hennes lengten etter noe annet, hvordan hun vokser og modnes som person når noe vanskelig skjer og hvordan hun tar ansvar og blir sjefen på Barrøy. Og selv om Jacobsen skriver godt gjennom hele romanen, så er det nettopp når han graver litt dypere at jeg kjenner at jeg blir engasjert i det som hender, i personene og deres liv.

De usynlige av Roy Jacobsen ble dessverre ikke den leseopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje inntrykket blir annerledes om jeg leser den igjen. Vi får se. Det som er helt sikkert er at du kan lese flere anmeldelser på denne siden – og, som jeg nevnte innledningsvis,  det er mange som har likt denne romanen veldig godt!

Her kan dere forresten lese Rose – Marie sitt innlegg i forbindelse med samlesingen.

Seselja og Cecilie – samlesing Bokbloggerprisen 2013.

Her er mine tanker om månedens samlesingsbok: Urd av Ruth Lillegraven. Jeg leste den i januar.
Lenker til flere omtaler av denne flotte diktsamlingen finner dere på norskebokbloggere.wordpress.com.

siljes skriblerier

Tidligere i januar leste jeg en utrolig god diktsamling – Urd av Ruth Lillegraven. Den forteller historien om den ugifte og barnløse Seselja som bodde i et lite hus på en gård på begynnelsen av 1900 – tallet, der hun levde et stille liv som syerske for de andre i bygda. Den handler også om Cecilie. En kvinne som ble født da Seselja var gammel og syk, og som, selv om hun ikke er direkte i slekt, ble oppkalt etter henne:

her er ikkje noko åklede eller

kvitel, berre sånne kvite dyner og kvite

folk som vandrar hit og dit, men så kjem far

med det vesle barnet på armen, tenk at de er her, kom

hit til meg, johannes, ligg på armen min, du vesle

fine gut, og far snakkar til meg, cecilie seier han, stryk

vesle barnet over kjaken, dette er cecilie her er ho, og eg

kan…

Vis opprinnelig innlegg 319 ord igjen

Fabelaktige damer!

I går tok jeg en svipptur inn til Blindern og Norcon27.  Egentlig hadde jeg planer om å delta på arrangementet hele helga, men det fikk jeg dessverre ikke tid til.

Det jeg fikk tid til var å høre på fantastiske Kristine Tofte – som var årets norske æresgjest – og hennes foredrag om Eirabu-duologien. Hadde det ikke vært for at jeg allerede har leseplaner for førstkommende uke, så hadde jeg kastet meg over disse med en gang! Et inspirerende, spennende og morsomt foredrag om tilblivelsen av et fantasyunivers. Kristine Tofte er kul!

Det neste – og siste – arrangementet  jeg fikk med meg var en samtale mellom Tone Almhjell, forfatteren av Vindeltorn, Tonje Tornes, forfatteren av Hulder, og Siri Pettersen, forfatteren av Odinsbarn. De snakket om sine egne romaner og om ulike typer fantasy – og det var både engasjerende og interessant. Veldig bra damer det også!

Økta ble avsluttet med utdelingen av Fabelprisen 2014. Og den gikk, ikke overraskende (synes jeg da), men svært fortjent, til Siri Pettersen og Odinsbarn!
Hipp hurra!

Hvordan har din helg vært?

#2/2014: Hvordan ligger jeg an?

Årets aller korteste måned er vel overstått, og våren begynner å snike seg på plass – sånn ca, i alle fall. Her hos meg ligger det fortsatt noe snø, men det er med stor tilfredsstillelse jeg ser at det synger på siste verset. De første hestehovene er observert, og alt er egentlig bare helt bra.

Og siden det nå er mars, så er det igjen tid for en vurdering av hvordan forrige måned har vært på bokfronten. Hvor mange kryss er det blitt? Hvor mange 2014 bøker er fortært og aller viktigst; klarte jeg å komme meg ut av lesetørken jeg slet med i januar?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JAAAAAA!!! Og det er så fryktelig deilig å slå fast at i løpet av februar sine 28 dager klarte jeg å lese hele 8 bøker! Det vil si at jeg faktisk har lest flere bøker enn det jeg pleier på en helt vanlig måned! *Klapp på skuldra*. Lesingen har gått som en lek og jeg har, som «Silje leser» illustrasjonen viser, sprutet over av leseglede og leselyst. Slike måneder er gull verdt!

Den aller første romanen jeg leste hører hjemme i Silje goes Sci – fi – prosjektet mitt. Steelheart av Brandon Sanderson var en lett og underholdende bok, akkurat som jeg trengte der og da. Jeg likte veldig godt verdensbyggingen til forfatteren selv om jeg nok ikke ble like imponert over skrivestilen hans. Uansett så tror jeg at jeg kommer til å lese den neste boka i denne serien når den kommer ut.

Etter å ha lest om onde superhelter og menneskene som kjemper mot dem var det tid for Bjørg sin bokhyllelesing. Temaet var nordisk litteratur fra 1900 – tallet, og valget mitt falt på en av de bøkene som har stått aller lengst i hyllene mine ulest: De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Denne romanen tok pusten fra meg, og selv om jeg opplevde den som ubehagelig og vond å lese, så var den også så utrolig vakkert skrevet. Det å føle seg mørebanket etter å ha lest en liten roman på under 200 sider, sier noe om hvor kraftfull den er.  En av månedens største leseopplevelser, rett og slett! 

Jeg kjente, naturlig nok, et stort sug etter å lese litt lystigere litteratur etter bokhyllelesingen, og Where’d you go, Bernadette av Maria Semple hørtes ut som en slik roman. Og det var den også, i tillegg til så utrolig mye mer. Jeg ble oppriktig glad i både Bernadette og datteren Bree, og det varme forholdet dem i mellom. Jeg opplevde også at måten historien var formidlet på, ga den en ekstra dimensjon. Bra bok! Det samme kan jeg dessverre ikke si om Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde. Jeg gikk inn med ganske høye forventninger, men de ble ikke innfridd. Romanen i seg selv er realistisk nok, og den tegner er troverdig bilde av hvordan det er å være mellomleder i Oslo politiet. Dessverre blir det ikke noe god kriminalroman av at alt er helt autentisk, det må være en spenningskurve også. Det manglet Rohdes krimdebut.

Neste bok ut ble 1001 – romanen Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og dette er en av de aller beste romanene jeg har lest noen sinne. Jeg gråt da jeg ikke hadde flere sider igjen, og jeg måtte ta i bruk virkelig store ord for å beskrive leseopplevelsen min og historien om Leo, Alma og de andre karakterene. Etter at jeg hadde grått meg tom, begynte jeg på en ny norsk barnebok; Bjørn Ingvaldsens Tryllemannen. En velskrevet, viktig og vond bok om omsorgsvikt og overgrep som jeg håper når ut til mange. Februar ble avsluttet med den sjarmerende og gode Fangirl av Rainbow Rowell. Sjelden har jeg vel kjent meg så godt igjen i en karakter som jeg gjorde i hovedpersonen Cath.

I februar gikk også startskuddet for den første samlesingen i Bokbloggerprisens historie. Første bok ut var Lisa Aisato sin flotte bildebok Fugl. Siden jeg hadde ansvar for denne samlesingen fikk jeg mulighet til å fordype meg i bildebøker som sjanger, og det var spennende og interessant å få muligheten til å hente opp gammel kunnskap om bildebokanalyse. Engasjementet for prisen og boka var stor hele måneden, dere kan lese flere anmeldelser her.

Litt statistikk:

• 11/42 bøker lest, 10 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 1/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 1/5 Sci – fi – bøker.
• 1/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 4  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 2 norske 2014 – bøker

Ikke så verst, egentlig :-).

Hvordan ligger du an?

Noen siste tanker rundt Fugl av Lisa Aisato.

Nå nærmer mars seg med stormskritt, og samlesingen av Lisa Aisato sin bildebok Fugl går mot slutten. Her på Skribleriene har jeg forsøkt å fokusere en del på selve sjangeren bildebøker og på de visuelle virkemidlene i Fugl. Det har vært kjempespennende å dra frem gammel kunnskap og anvende det igjen i lesingen av bildebøker, og det er noe jeg ønsker å bruke mer tid på her på bloggen. Det var også gøy å få intervjuet forfatteren og illustratøren bak boka, og jeg er veldig takknemlig for at Lisa Aisato tok seg tid til å svare så utfyllende og godt som hun gjorde.

Det foreløpig siste innlegget om Fugl her på bloggen blir en liten anmeldelse av boka. Jeg skriver liten, fordi mye er allerede sagt i tidligere innlegg, men i motsetning til der jeg tidligere kun har fokusert på bildene og hva de sier, så vil jeg nå også gå nærmere inn på samspillet mellom bilde og tekst.

Fugl er historien om den vesle jenta som lengter etter noe annet enn det livet hun lever, hun ønsker å bli en fugl og fly avgårde med de andre fuglene. Lisa Aisato forteller, gjennom tekst og bilder, om ei jente som har det trygt og godt hos bestefaren sin, men som allikevel føler seg fremmedgjort i byen hun bor i. Hun forsøker hardt å bli en fugl, men får det ikke til fordi hun ikke har vinger, hun ikke ser ut som dem og fordi hun ikke kan fly. Ikke før hun ønsker seg det hard nok og holder det hemmelig skjer det noe. Metamorfosen fra jente til fugl skjer gradvis og uten noen annen forklaring enn at dersom man ønsker seg noe så langt inn i sjela som mulig, så kanskje man får det til.

Illustrasjonene som følger teksten er vakre og talende, og jeg opplever at de både er realistiske  – de viser barn som er barn, gamle menn som er gamle menn og fugler som er fugler – og eksentriske – håret til jenta som krøller seg som små, firkantede krøller, teksturen på klærne, bladene og fuglene. Tegningene ser ut som det de skal forestille, men samtidig så er det noe magisk og snålt over dem. Som jeg nevnte i innlegget om visuelle virkemidler i bildebøker så benytter Aisato seg av farger for å vise jentas følelser; det er gjennomgående at alle bildene som viser henne og bestefaren er i varme farger som rødt, oransje og gult, mens de bildene som viser jentas opplevelse av å ikke høre hjemme er i kalde farger som grått, blått, hvitt:

I dette eksempelet, som er det åttende oppslaget i boka, synes jeg også at Aisato benytter seg av former for å vise at jenta ikke tilhører resten av gruppa. De andre menneskene er veldig firkantede og harde i formen, mens jenta er tegnet i mer runde og myke former. Illustrasjonen sier så mye i seg selv, og teksten til oppslaget er enkelt, men svært effektfullt:

– La meg bli fugl, hvisker jenta.

Generelt opplever jeg ikke at bildene i Fugl utdyper historien i forhold til selve handlingen, men jeg synes allikevel at de forsterker stemningen i den skrevne teksten, på samme vis som den skrevne teksten forsterker stemningen i illustrasjonene. Bilde og tekst er en helhet som sammen formidler en historie og en stemning,  jeg tror allikevel at historien ville stått nesten like sterkt uten tekst. men ikke motsatt. Det er også en av fordelene ved bildebøker, det er så mye som kan formidles ved hjelp av illustrasjoner, fargebruk og perspektiver at teksten kan skjæres ned til beinet, til et minimum, uten at det ødelegger for det forfatteren ønsker å formidle. Ja, det kan heller være med på å styrke historien i stedet. Det er derfor jeg mener at vi må lese bildebøker på en helt annen måte enn når vi leser bøker uten illustrasjoner. Vi må bruke mer tid på hvert oppslag, studere bildene, og se dem i sammenheng med teksten (eller omvendt).

Gode bildebøker er som et skattekammer og er helt fantastisk å benytte i en høytlesningstund med barn; gå på skattejakt i bildene, samtale og reflektere rundt handlingen, og jeg synes helt klart av Lisa Aisatos Fugl havner med begge beina – eller vingene? – i kategorien gode bildebøker. Bildene er, som nevnt, så realistiske at barn vil kjenne seg igjen i dem, samtidig som de har det lille snurrige og magiske ved seg som pirrer seeren og leserens egen kreativitet og fantasi. Som helhet er også historien både realistisk, surrig og magisk, og jeg liker veldig godt at den, både underveis og tilslutt, er så åpen. Det gjør at vi lesere vil forstå boka utfra vårt eget erfaringsgrunnlag, samtidig som den gir rom for samtale og refleksjon. Vi lesere blir på en måte medskapere i historien om den lille jenta som så gjerne vil fly bort, og det gjør at jeg opplever at Fugl er en bok som vil passe for veldig mange lesere, uavhengig av alder. Det synes jeg er så utrolig flott!

Lisa Aisato har skapt en vakker og tankevekkende bok som virkelig fortjener plass på Bokbloggerprisens kortliste! Anbefales!

Flere anmeldelser finner dere her.

Intervju: Lisa Aisato

Fugl er den aller første boken vi samleser i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013, og jeg synes derfor det er ekstra stas at det første intervjuet noen sinne her på Skribleriene er nettopp med forfatteren og illustratøren bak boka; Lisa Aisato.

Foto: Trine Sirnes, Gyldendal Norsk Forlag

Først må vi ta det obligatoriske: Gratulerer så mye med plass på kortlista til historiens første bokbloggerpris! Hvordan føles det?

Det er utrolig stas! Da jeg ble nominert tenkte jeg først, så gøy, men hva er bokbloggerprisen? Det fant jeg etterhvert ut ved hjelp av litt googling. Men så, da jeg havnet på kortlista og folk begynte å blogge, skjønte jeg hvor mye dette faktisk betyr for meg og for boka mi. Barnebøker får generelt ikke så mye oppmerksomhet, så dette er egentlig ganske stort.

Jeg føler at jeg allerede har vunnet ved at så mange har skrevet om «Fugl» og at den blir trukket frem i lyset og får oppmerksomhet fra bloggere rundt i landet i en hel måned. Det er virkelig fantastisk! Jeg syns også at det har vært litt skummelt at så mange bok-flinke folk skulle legge min bok under lupen. Dissikere og analysere. Men folk har jo stort sett likt den og det gjør meg utrolig glad!

Jeg er veldig glad i bildene dine, og jeg synes at du har en strek som både er vemodig og morsom. Hvor henter du inspirasjon fra? 

Jeg jobber veldig intuitivt og er egentlig ikke så veldig bevisst på hvor idéer og inspirasjon kommer fra. Det er som om jeg tenker med hånda og blyanten noen ganger og ikke med hodet. Men hvis jeg skal trekke frem noe, blir ofte inspirert av min egen strek. Det vil si at jeg liker å tegne noen tilfeldige streker i blinde og så prøve å finne et ansikt i dem. Det er noe av det morsomste jeg vet og mye har blitt til på den måten.

Tilfeldige streker blir et ansikt som igjen blir et bilde. En skalla mann med en høne på hodet var et bilde på en utstilling i 2008. Idéen til Odd er et egg fikk jeg da jeg tenkte at høna hadde tatt feil av et skallet hode og et egg. Odd skulle først være en mann, men ble en gutt og høna på hodet ble mammaen.

Ellers kan jeg mer eller mindre bli inspirert av en rar nese på trikken, en mann med pussig holdning eller noen morsomme ører på tv. Jeg søker også inspirasjon fra andre illustratører når jeg står fast. Min favoritt er Rebecca Dautremer, men jeg liker også Svein Nyhus og Hilde Kramer for å nevne noen.

Du har skrevet og illustrert tre bildebøker; Mine to oldemødre, Odd er et egg og Fugl. Hvordan er prosessen fra ide til ferdig bok? 

Her kunne jeg vel egentlig skrevet en hel avhandling. Men det begynner som sagt ofte med streken. En skisse blir et bilde og et bilde blir en historie. Jeg er jo først og fremst illustratør så det visuelle kommer først, så bygges historien rundt. Deretter blir det mye parallellarbeid. Noe som er slitsomt og veldig spennende. Mange skisser og nesten ferdige bilder kan bli forkastet fordi jeg plutselig forandrer på historien.

Siden du har stor erfaring med å illustrere andre sine tekster også, så lurer jeg på hvordan du går frem i arbeidet med dette?

Stort sett er teksten ferdig, men det hender også her at det blir forandringer underveis. Ofte lager jeg bilder som forteller så mye at noe av teksten blir unødvendig, da hender det at det blir strøket.

Forskjellige forfattere har ulike arbeidsmetoder. Noen liker nært samarbeid andre liker bare å levere teksten og så se det ferdige resultatet til slutt.

Hva var bakgrunnen for at du bestemte deg for å skrive egne bøker, i tillegg til å illustrere for andre?

Jeg skriver bøker fordi jeg har så uendelig mange bilder i hodet. Jeg har så lyst til å få dem ut, og når de er ute blir jeg så nysgjerrig på hvem de på bildet er. Hvem er dette? Hva er konteksten? Jeg har tusenvis at rare personer og figurer i hodet (eller i hånda), det er veldig gøy når de kommer frem i lyset og jeg blir kjent med dem og deres historier.

Bildebøker er tradisjonelt blitt sett på som bøker for de minste, men de siste 10 – årene er det kommet bildebøker som også er beregnet på større barn. Fugl har, i denne samlesingen, begeistret både voksne og barn. Hvilken målgruppe tenkte du på da du skrev og illustrerte boken? 

Skal jeg være ærlig tenkte jeg ikke noen bestemt målgruppe. Jeg tenkte at det kunne være en bok for mennesker i alle aldre. For de minste; et spennende, merkelig eventyr. De litt eldre kunne lese egne erfaringer og assosiasjoner inn i boka og kanskje se noe mer enn det eventyret de minste ser. For de voksne kunne kanskje hele historien være en metafor for noe annet. Først og fremt ville jeg lage en bok som kunne skape dialog mellom voksne og barn uansett hvordan de leser boka.

Hva inspirerte deg til å skrive Fugl?

Først og fremst en tegning som igjen ble et bilde. Dette bildet hadde jeg på en utstilling i 2010.

Da jeg skulle skrive en ny bok satt jeg å kikket på bilder jeg har laget tidligere og prøvde å finne ut hvilke av figurene jeg var mest nysgjerrig på, og hvilke som kunne fortelle en god historie. Jeg endte opp med det bildet som ligner på forsiden av Fugl.  Det var der det startet.

Å skrive historien var vanskelig. Jeg hadde først masse tekst, men sammen med redaktøren min fant jeg ut at boka ville bli bedre hvis jeg ikke fortalte så mye med ord, men lot bildene snakke mer for seg selv. Jeg ville også droppe å fortelle jentas motiver for å ønske å fly vekk. Historien ble bedre hvis jeg kuttet tekst og åpnet enda mer opp for leserens egne tolkninger. For et barn ble det da mer spennende og man kunne åpne for spørsmål som barn og voksne kunne prøve å svare på sammen.

Og helt til sist; Jenta i Fugl ønsker av hele sitt hjerte å bli en fugl og kunne fly avgårde. Hva var ditt høyeste ønske som liten? (Som du ønsker å dele, naturligvis). 

Jeg ønsket faktisk veldig sterk å leve av å tegne. Så sånn sett har jeg fløyet av gårde jeg også!

Tusen takk, Lisa, for grundige og velfunderte svar!

Flere innlegg om Fugl finner dere her.

(Skissene og tegningene har jeg fått låne av Lisa Aisato).

Visuelle virkemidler i bildebøker – et blikk på Fugl og I morgentåkedalen.

På søndag gikk jeg inn på hva en bildebok er for noe, i dette innlegget ønsker jeg, gjennom å bruke Mjøs, Birkeland og Risa (2000), å se nærmere på de visuelle virkemidlene i bildebøker. Som jeg nevnte i det forrige innlegget, så fortelles historiene i denne sjangeren ved at det er et samspill mellom det vi leser og det vi ser, derfor synes jeg det er ekstra interessant å se på hvilke virkemidler illustratøren kan benytte seg av for å forsterke den skrevne teksten. Jeg kommer til å bruke eksempler fra både Fugl av Lisa Aisato (selv om denne boken selvfølgelig skal få sin helt egen anmeldelse også) og en god, gammel storfavoritt her på Skribleriene; I morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen.

Når man skal kikke på hvilke virkemidler som er til stede i illustrasjonene, så er det flere måter å gjøre det på. En måte er å gå inn i hvert oppslag og se på hvordan illustratøren har valgt å ordne og organisere de ulike visuelle elementene i bildet, altså hvordan bildene er komponert. Komposisjonen betyr mye for hvordan vi tolker bildet og innholdet.

Dersom illustratøren har valgt å plassere sentrale motiver i horisontale linjer, gir det oss som lesere en følelse av harmoni og ro. På det siste oppslaget til I morgentåkedalen kan vi, for eksempel, se mosetussene og lyngluskerne i en fornøyd (og horisontal) dans. Ved bare å se på bildet, så forstår vi at ingen farer truer og at karakterene har en fest. Teksten forteller oss at den store skumle Grumleren er overvunnet, så det er igjen fred og ro i Morgentåkedalen.

Illustratøren kan også velge å bruke diagonale linjer i illustrasjonene sine. I det nest siste oppslaget i Fugl velger Lisa Aisato nettopp dette, og det forsterker inntrykket av bevegelse og dynamikk. Jeg synes også at illustrasjonen viser en stor glede over å kunne fly av gårde, i og med at fuglene rett og slett flyr ut av siden.

Hvordan illustratøren velger å plassere de ulike elementene i bildet, vil også fortelle oss noe om hvordan vi kan tolke bildene. Dersom ett eller noen få elementer blir plassert sentralt i bildet vil øynene til leseren bli dratt mot dette. Illustrasjonen i Fugl, av jenta på badet med bestefaren sin barbermaskin viser hva som er viktig i dette oppslaget:

En slik komposisjon kan også gi et uttrykk av harmoni slik som soppen i I morgentåkedalen:

 Det motsatte av en slik samla komposisjon er spredd komposisjon, det vil si at elementene i illustrasjonen er spredd utover og det gir en opplevelse av kaos.

Et annet virkemiddel illustratøren kan benytte seg av er bildeutsnitt. Vi skiller mellom fem ulike typer. Illustrasjoner som gir oss en oversikt over et helt landskap kalles et heltotalbilde. I Fugl opplever jeg ikke at dette er et veldig brukt bildeutsnitt, men illustrasjonene helt foran og helt bak, der vi ser byen som jenta bor i, kan nok regnes som et slikt bilde. 

I I morgentåkedalen bruker Ronald Jakobsen totalbildet i relativt stor grad. Dette er en oversikt over en eller flere av bokas karakterer i et mer avgrenset miljø. Det andre oppslaget viser for eksempel Morkel Mosetuss og noen av de andre mosetussene i den hemmelige grotta si.

Halvtotalbildet går nærmere og plasserer karakterene i forgrunnen slik at kroppspråk og mimikk blir tydelig. I Fugl har Lisa Aisato benyttet seg av dette bildeutsnittet flere steder. Allikevel synes jeg at det bildeutsnittet som dominerer i Fugl er nærbildet:

Denne typen utsnitt fokuserer på ansiktet til for eksempel den sentrale karakteren, og gjør at vi kan se og oppleve personens følelser, stemninger og reaksjoner. Disse bildene forsterker det forfatteren formidler med teksten, og særlig synes jeg det er veldig tydelig (og nydelig) fremstilt i jentas lengten etter noe mer.

Hvilket perspektiv illustrasjonene er tegnet i vil også fortelle oss lesere mye. Noen perspektiver gjør slik at vi identifiserer oss med enkelte av karakterene, mens andre skaper distanse. I Fugl bruker Lisa Aisato seg ofte av froskeperspektivet – undervinkling. Et slikt perspektiv kan gi en opplevelse av makt og avmakt, og det er naturlig at man får sympati med den som er i froskens perspektiv:

Dette oppslaget synes jeg viser så godt jentas opplevelse av å bli værende igjen når fuglene flyr av gårde, og følelsen av å ha mislykket som fugl. Denne illustrasjonen viser også hva fargebruken gjør med vår opplevelse av det vi ser. De aller fleste bildene i Aisatos bok har varme, gyldne farger. Selv om det er kaldt og vinter ute, så skinner det alltid varmt fra bestefars og jentas vindu. I dette oppslaget så er alt grått og trist, og for meg så forsterker det følelsen av at jenta føler seg forlatt.

Jeg synes det er veldig spennende å gå inn i illustrasjoner og se hvilke virkemidler som er blitt brukt og hva de gjør med min leseopplevelse av boka, og jeg tror nok at jeg etterhvert vil bruke denne teorien i større grad når jeg en gang i blant leser en bildebok.

Jeg håper også at disse innleggene vil inspirere flere til å utforske sjangeren, bildebøker kan være like interessante og engasjerende for oss voksne som for barn.

Kilde: Ingebjørg Mjør, Tone Birkeland og Gunvor Risa: Barnelitteratur – sjangrar og tekstypar, Landslaget for norskundervisning/ Cappelen Akademisk Forlag, 2000.

Bildene har jeg tatt selv.

Samlesingen av Fugl av Lisa Aisato – hva er planen her på Skribleriene?

Aller først; det er så gøy at det allerede har kommet inn mange anmeldelser og tekster om Fugl av Lisa Aisato i forbindelse med samlesingen til Bokbloggerprisen 2014. Alle lenkene ligger i innlegget på Bokbloggertreff – siden, så det er bare å klikke seg frem til de forskjellige derfra.

Jeg har ennå ikke kommet helt i gang, men jeg har laget en liten plan for hvordan jeg ønsker å gjøre det her på Skribleriene. Siden Fugl er den eneste bildeboken på årets kortliste i Åpen klasse, så har jeg planlagt å skrive et innlegg om bildebøker generelt. Jeg kommer til å benytte meg av teori om sjangeren, og de sentrale spørsmålene vil være hva en bildebok er for noe, ulike målgrupper og bruksområder og det aller viktigste: Hva er det som gjør en bildebok bra. Dette innlegget vil komme i løpet av helgen.

Deretter skal jeg intervjue Lisa Aisato, skrive om hennes tidligere bøker Mine to oldemødre og Odd er et egg, før jeg analyserer boken som er på kortlisten. Kanskje kommer jeg også til å snakke med noen barn om hva de synes om bøkene. Disse innleggene vil jeg prøve å spre utover måneden.

Bildebøker er en spennende sjanger, og noe jeg jobbet en god del med i lærerutdanningen. Det er derfor ekstra morsomt at jeg igjen kan bruke denne kunnskapen i arbeidet mitt med Fugl.

Tusen takk til alle mine engasjerte medbokbloggere, og jeg håper at enda flere vil delta med sine synspunkter på denne boka i løpet av februar.

#1/2014: Hvordan ligger jeg an?!?

2014 flyr av sted, og vi er allerede i gang med februar. Det betyr at det er på tide med en liten oppsummering av måloppnåelsen i januar. Uten å røpe for mye kan jeg beskjemmet hviske at jeg nok ligger på nivå 1 (der nivå 3 er høyest), noe som betyr at det er store rom for forbedringer. Det kan bare gå fremover!

Jeg gikk inn i det nye året bryggende på en gryende lesesump, og siden jeg ikke tok mine forholdsregler gikk det ikke lenge før mangelen på leselyst hadde satt seg fast som en kjedelig og langvarig vinterforkjølelse. Det har, naturlig nok, resultert i at antallet leste bøker er ganske sørgelig, men jeg trøster meg med at innholdet var bedre enn som så.

Helt siden jeg leste Catcher in the Rye i september, har jeg verket innvendig etter å lese mer Salinger. Det er noe med den distinkte, skravlete og velformulerte skrivestilen hans som jeg bare elsker, og da jeg var i Paris i jula gikk jeg til innkjøp av blant annet Franny and Zooey. Det er en bok som består av novellen Franny  og novellaen (veldig kort bok) Zooey, de to yngste barna i den eksentriske familien Glass. Jeg likte begge historiene veldig godt, og det vil komme en anmeldelse når jeg har fått lest de andre historien om familien også.

Den andre boka jeg leste i januar var den vakre diktsamlingen Urd av Ruth Lillegraven, og det er en samling som jeg helt sikkert kommer til å ta frem igjen og igjen, kanskje bare for å lese et utdrag her og et utdrag der.  Siden den er en av de nominerte til Bokbloggerprisen, så skal den også samleses i mai. Det blir bra!

Så kom det noen uker der jeg bestemte meg for å lese A tale for the time being av Ruth Ozeki, månedens utvalgte Booker – roman i Clementines lesesirkel. Det fungerte ikke helt – selv om jeg likte boka veldig godt, og har planer om å fullføre den i løpet av måneden – så jeg måtte bare finne noe som kunne sparke i gang leselysten min igjen. Valget falt på Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk, og det fungerte ypperlig! Spennende sidevender!

Så, det er det jeg leste i januar – tre bøker. Ikke mye å skryte av kvantitativt, men siden jeg har likt alle tre bøkene veldig godt, så vil jeg si at det allikevel har vært en god måned kvalitativt. Og det er jo det aller aller viktigste. Ikke sant?

Statistisk sett, og særlig i forhold til årets målsettinger, så ser det dessverre ikke så oppløftende ut:

• 3/42 bøker lest, 2 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 0/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 0/5 Sci – fi – bøker.
• 0/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, men 2 OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 3/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 0 norske 2014 – bøker

Jeg lar bare tallene tale for seg, jeg…..

Selv om ikke leselysten har vært på topp, så har det allikevel vært mye spennende og gøy som har skjedd på litteratur – og sosial – fronten! Etter en spennende nomineringsrunde satt vi i slutten av måneden igjen med tidenes aller første kortliste til Bokbloggerprisen. Samlesingen av første bok er allerede i gang.

Onsdag var Gro og jeg på bokkikker – tur på Eldorado, med påfølgende kafekos, mens på torsdag tok Elisabeth og jeg turen til Chateau Neuf og Boktorsdag med Bokmerker.org. De snakket blant annet om bokhøsten 2013. Her tok de frem noen av mine favoritter fra i fjor (god smak ;-)), og jeg satt opp enda flere på den evig voksende ønskelista mi.

Bokmerker.org

Ja, og så gråt jeg meg igjennom filmatiseringen av Marcus Zusak sin Boktyven sammen med Rose – Marie og Line fra MoonStars bokverden. Nå må jeg bare få lest romanen.

Hvordan har din lesemåned vært?