Velkommen 2017 – du er etterlengtet

Nytt år, nye muligheter, heter det så fint. Klisje, tenker jeg, litt sånt som man sier når man står der med sjampanjeglasset i den ene hånda, stjerneskuddet i det andre. Det smeller rundt deg med raketter og du prøver å holde deg blid, jublende og kyssende – mens du egentlig setter hjertet i halsen ved hvert eneste drønn. De er jo så fine, men hadde det ikke vært mulig å mute ut hele støyen? Da hadde det i alle fall vært mulig å nyte synet.

Og så er det dette med å skulle se fremover da, ikke henge seg opp i året som har vært, alle de tingene du føler at du burde ha gjort, men av en eller annen grunn ikke kommet til. Jeg må innrømme at jeg, mer enn noe annet,  blir lettere melankolsk når det nye året smelles inn. Jeg tar et blikk innover, reflekterer og kjenner etter, før jeg går videre. Klar for et nytt år. Det er derfor dette innlegget kommer en uke for seint, forresten. Jeg trengte den tida for å kjenne meg ordentlig klar til å skrive igjen. Og nå er jeg det. Jeg kan si, og mene det, 2017 – jeg er glad for at du er her.

Som bokbloggere lever og ånder vi – i alle fall tidvis – for lesemålene våre. De kan være store, detaljere og hårete eller små, lettere uskyldige og morsomme, uansett, vi har alle noen av dem som dytter oss videre i vår lesereise. Jeg har vært som en pendel der jeg ett år har gått for store  mål jeg kunne fylle inn titler etter hvert som året utviklet seg, for så å kjøre på med full målstyring, titler og forfattere som skulle leses – helst til gitte datoer. I fjor var et år som det sistnevnte. Og jeg gikk til fullstendig krig mot meg selv, boikottet mål, leste noe helt annet enn det jeg skulle og endte opp med å skrote alle målene i løpet av august. Allikevel fikk jeg lest 1001 – bøker, klassikere, lyrikk og norsk samtidslitteratur. Jeg oppdaget hvilken fantastisk forfatter Ernest Hemingway er, jeg leste min første Vonnegut og Lolita. Jeg leste dårlig norsk krim, gjenleste favorittdiktene mine av Saabye Christensen, fikk gåsehud av Lady Lazarus av Sylvia Plath for nte gang og gjenoppdaget Emily Dickinson. Jeg ble helt oppslukt av Nicolai Houm, grinete på Isakstuen, og både gråt og koste meg med Lise Grimnes sin Minja. På mange måter har jeg derfor hatt et godt leseår, jeg har bare ikke fulgt målene mine. Jeg har vært en rebell. En nysgjerrig en.

Dette året vil jeg fortsette å være nysgjerrig, ta i mot inspirasjon og impulser og ikke låse meg til bøker som jeg av en eller annen grunn setter opp for meg selv i slutten av et år. Jeg vil være en positiv rebell, ikke en som ødelegger for seg selv, men som søker etter nye sjangre, nye forfattere – og nei, det betyr ikke at jeg kun skal lese samtidslitteratur. Om noe, tror jeg det blir færre, og det gjør meg egentlig ganske så glad. Jeg har satt opp noen generelle mål som går i hverandre og jeg har satt opp noen mer konkrete som er mer som en liste å plukke fra. Jeg må bare innrømme det, jeg er ganske gira på å komme i gang.

Et mål er at jeg skal lese mer klassikere; både moderne klassikere, de gamle klassikerene og de greske. Jeg vil lese noen tragedier og helst Ovids Metamorfose, for å nevne noe. Jeg vil også fortsette med 1001 – lista. Jeg kommer ikke til å sette noe antall, men jeg ønsker å lese mer enn i fjor da jeg endte på en 8 – 10 stykker.

Et mer konkret mål er at jeg vil lese mer fransk litteratur; jeg vil fortsette på forfatterskapene til Irene Nemirovsky, Margurite Duras og Albert Camus. Jeg vil starte med Jean Paul Sartre, Simone DeBeauvoir, Georges Bataille, Patrick Modiano, Colette, Georges Perec, Anais Nin og Michel Houellebecq. Klarer jeg noe av alle så er det supert, klarer jeg noe av noen, så er det også bra. Jeg har også planlagt, og alliert meg med noe franske venninner, at 2017 blir året da jeg endelig leser en bok på fransk. Valget har falt på den grafiske romanen Le bleu est une couleur chaude av Julie Maroh. Bildestøtte er alltid bra.

Helt til slutt skal jeg takle to store romaner, i morgen begynner jeg på Brødrene Karamazov av Fjodor Dostojevskij, mens i juli og august er David Foster Wallace og Infinite Jest som står for tur. Jeg er pent og litt engstelig – men jeg får det i alle ikke til hvis jeg ikke prøver.

Og det var det – ja, og så oppdatere Skribleriene oftere da.

Hvilke lesemål har du satt deg?

(PS, jeg vet at jeg har vært kjempedårlig til å svare på kommentarer til det forrige innlegget mitt. Skjerpings!)

 

When in Paris: bøker lest – del 1.

Nei, altså. 2016 har nok ikke vært det store bloggåret her på Skribleriene, for å si det sånn. Innleggene har vært få og bokanmeldelsene enda færre, og det beklager jeg veldig. For det er fremdeles ikke slik at jeg har sluttet, det er bare at jeg ikke alltid helt får ånden over meg. Jeg surrer med andre ting og får ikke ut fingeren. Noen ganger tror jeg at jeg lider av tastaturskrekk og andre ganger mangler jeg selvdisiplin. Og ja, det betyr at jeg misunner dere som er så flinke til å skrive faste innlegg og anmeldelser til hver leste bok. Dere er gode!

Nok om det, jeg har faktisk lest en god del i sommer, og mens jeg venter på at jeg skal få inspirasjon til å skrive en oppsummering av bøkene fra FEBRUAR (!!) til og med mai, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det jeg leste mens jeg var i Paris i sommer.

Den første romanen jeg fullførte var MaddAddam av Margaret Atwood. Dette er den tredje og siste boka i MaddAddam – trilogien som startet med Oryx and Crake og fortsatte med Year of the Flood. Jeg likte nok de to første bøkene aller best, men Atwood er en fantastisk forfatter med en så stor spennvidde at denne siste selvfølgelig også var veldig bra. Uten å røpe for mye, kan jeg si at den samler godt trådene fra de to første – som jo foregår på sammen tid, men på ulike steder – og gir troverdige svar og en fin avslutning.

Neste bok ut var en sakprosa bok, og ikke en hvilken som helst sakprosa bok heller, men en som jeg i utgangspunktet var helt, helt sikker på at jeg ikke kom til å like. Hvor spennende kunne det være å lese om to menn i en gummibåt som prøver å fange en kjempehai, liksom? Jeg snakker selvfølgelig om Havboka av Morten Strøksnes, og takk og pris for at den havnet på Bokbloggerprisens kortliste i Åpen klasse! Ellers hadde jeg gått glipp av en utrolig god leseopplevelse. For Havboka handler ikke bare om det å fange en kjempehai, ved å ta i bruk biologi, naturvitenskap, historie, filosofi,  geografi, anekdoter og myter forteller Strøksnes selve havets og de som lever i og ved det sin historie. Det er lærerikt, spennende, noen ganger morsomt og til tider trist – har dere for eksempel hørt om «verdens ensomste hval»? Nei? Ikke jeg heller, før jeg leste denne boka. Og nå er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme historien om finnhvalen som synger med en frekvens mye høyere enn det de andre finnhvalene gjør og som dermed ikke blir hørt av sine «medfinnhvaler». Denne historien gjorde meg så usigelig trist, og var nok den som gjorde at jeg vippet fra å like godt til å bli helt oppslukt. Og Havboka er som sagt full av slike og andre typer anekdoter. Den minnet meg også om hvorfor jeg er så glad i biologi som jeg er. Kort og godt; jeg koste meg. Boka ble samlest i juni, og her kan dere finne flere anmeldelser av den.

Parissommerens tredje bok ble kjøpt fordi nøden var stor. I Paris har jeg alltid med meg en bok i veska og jeg sitter mye på kafeer og i parker og leser. Jeg hadde akkurat fullført Havboka og var så langt hjemmefra at det var uaktuelt å gå tilbake og finne en ny. Det var litt krisestemning der på fortauet en ørliten stund, for hvor dum går det an å bli?! Forlate leiligheten med en bok du nesten er ferdig med og ikke en back-up?? Alle bokelskere som også elsker å kjøpe bøker vet nok hvordan jeg løste denne lille krisen – jeg tok turen til Guiliani i Rue de Rivoli og etter en tid endte jeg opp med All Things cease to appear av Elisabeth Brundage. Ja, det var tittelen som lurte meg inn – for er den ikke finurlig? Litt pussig, men samtidig fin? Og det er ganske mye med denne romanen som er bra, selv om den også har en del ting som jeg syntes mindre om. Den rommer mye, og jeg tror det beste er å gi dere baksideteksten før jeg sier noe mer:

This is the Hale Farm. This is the morning that Catherine Clare died. The day that her daughter spent in the house with her. The evening that her husband came home to find her.

This is the tale of their marriage, and the one that came before them. The Hales, and then the Clares.

A tale of bonds between families, between lives living and lost and of the lonely ones that share no bonds at all. Who should be pitied. Who must be feared.

Først; språket og setningene, selve prosaen i denne romanen, er vidunderlig. Romanen begynner på en helt magisk måte der vi blir presentert for selve gården, den ligger der,  som en egen enhet, som noe med en historie å fortelle, og den venter. Som leser kjenner man at akkurat denne gården bærer på flere hemmeligheter, at den har noe å fortelle. Og selv om gården ikke får sin egen stemme i resten av romanen, så ble jeg sugd inn. Selve handlingen starter i 1979 med at George Clare, den relativt nye eieren av Hale Farm, står på døra til naboen, med datteren på armen, og forteller at han har funnet kona drept på soverommet. Fra der går historien tilbake til hvordan Cathrine og George møtte hverandre, livet før og mens de bor på Hale Farm og ekteskapet deres. Vi får også historien om familien som bodde der før familien Clare, deres tragiske skjebne og hvordan barna deres klarer seg etter tragedien.

Synsvinklene er mange, og jeg opplevde i ganske stor grad at Brundage klarte å skille dem fra hverandre og gi dem egne, unike stemmer. En ting hun gjør som jeg synes er veldig fiffig er hvordan hun forteller de samme historiene sett fra ulike ståsted. Det er gjort på en veldig subtil og elegant måte, der en hendelse kan være en sentral del i en karakters historie, men at den også dukker opp som for eksempel en bihendelse eller en kommentar i historien til en annen karakter. Flere hendelser blir altså fortalt gjennom øynene til forskjellige personer, som kanskje opplever situasjonene ulikt og som har forskjellige forbindelser med de involverte. På den måten blir en hendelse, gjerne en nøkkelhendelse, belyst fra mange ståsteder, uten at det blir hamret inn i leseren. Sånt liker jeg.

Så ja, det er mye jeg likte med All Things cease to appear, men det er også to ting som ødela litt en del. Den ene tingen er en sentral del av romanen, mens den andre egentlig ikke er så viktig. Jeg så bare ikke poenget. La oss først ta det store irritasjonsmomentet. I romanen så er det en psykopat – dette står på baksiden også, så det i seg selv er ingen avsløring. Hvem det er kan være det samme akkurat nå, hvis du bestemmer deg for å lese boka, vil du ganske fort få en mistanke om hvem. Og her ligger problemet – ikke at det er en psykopat i historien, det kan være både interessant og spennende – men psykopaten er så utrolig etter læreboka. Det er som om forfatteren har søkt opp psykopati 101, fått et sett kriterier og bygd opp karakteren etter dette. Og det gjør jo at h*n blir fryktelig forutsigbar! Sleip og usympatisk, ja, men dette har vi lest og sett så utrolig mange ganger før. La meg bli overrasket, lur meg litt! Jeg vil, på samme måte som psykopaten spinner ofrene sine inn i nettet sitt, at forfatteren skal gjøre det samme med leseren. Kanskje jeg ber om for mye? Kanskje det er enklere å spinne leseren inn dersom man forteller en historie fra 1. person, med spinnemesteren som forteller? Jeg har akkurat lest Lolita av Vladimir Nabokov, og han mestret dette til det fulle. Samtidig så fikk jo Agnes Ravatn dette svært godt til i Fugletribunalet også, og hun skrev i 3.person. Nei, jeg synes ikke jeg ber om for mye.

Pst; Den lille tingen var forresten noe spøkelsesgreier som jeg ikke så poenget med. Helt ok, men noe unødvendig.

Utsikt til Notre Dame fra Sylvia Beach sitt bibliotek i 2. etasje på Shakespeare & Co.

 

Har du lest noen av disse? Og hva har vært din ferielektyre?

La petite madame et Paris #4/16: Bits and bobs

Bon jour! Håper alle har det bra og nyter sommeren uavhengig av vær, sted og ferie/jobb. Lesing er jo, heldigvis, ikke avhenging av verken der ene eller det andre – ja, bortsett fra at de færreste kan lese bøker på jobb, da.

Her i Paris er der som alltid skjønt, selv om været varierer fra surt, som i «Hurra, denne kaféen har varmelampe»- surt til noen og tretti grader og skyfri himmel og Frankrike tapte EM-finalen. 

Jeg har vandret mye rundt, men har holdt meg til steder jeg kjenner; 1., 2., 3. 4., 5., 6. og 7 . arrondissement, med noen svipper innom 12.og 14. Jeg har gått i trange gater i Les Marais og gått meg vill i områdene ovenfor Les Halles fordi jeg har smettet igjennom alt for mange passasjer – og dermed mistet retningssansen (og havnet i en gate som er velkjent for sex-handel).

Fordelen med å være kjent er at jeg, selv om jeg roter meg bort, alltid vet sånn ca hvor jeg er. Jeg har små landemerker overalt som hjelper meg med å navigere. Det er også morsomt å plutselig stå i et smug og tenke «Jammen, her gikk jeg jo for to år siden!».

En annen fordel med å vimse rundt for seg selv, helt alene, er at det er ingen som blir utålmodig hvis du vil sitte i en park å lese i fem timer, eller på en kafé for den saks skyld. Så jeg har fått lest en del, akkurat nå holder jeg på med Lolita av Vladimir Nabokov – den gir meg hele tre kryss: 1001, klassiker og fra bok hylla (Ok, jeg jukser litt siden jeg rent teknisk leser den i en ny utgave, men den står også i hylla hjemme. Så da blir det kryss, da!). Jeg holder fremdeles på med Hemingway, men har hatt en ukes pause fordi Lolita har sugd meg inn i sin mørke, forstyrrede verden. Jeg liker det!

Ellers har jeg møtt Didi igjen og det er alltid kjempehyggelig. Vi var, sammen med noen flere litteraturelskende venner av henne, på Shakespeare & Co og hørte på Marlon James lese fra og snakke om The Brief History of Seven Killings. For en fantastisk og interessant mann! Romanen står allerede i hylla hjemme -og jeg kjøpte ikke en ny for å få den signert! Det var viljestyrke det. Men den skal leses i løpet av høsten.

18.juli kommer Zadie Smith, det blir nok enda bedre. Jeg håper hun skal snakke mer om den nye romanen som kommer til høsten: Swing time. Hun leste fra den i fjor også, og den virker veldig interessant. Og ja,  jeg har forhåndsbestilt den. Den 18. skal jeg ha med meg NW, som er den eneste Zadie Smith romanen vi ikke har allerede. Jeg gleder meg!

Hvordan er sommeren din?  Hva har du lest? Hva skal du lese? 

Au revoir ❤

La petite madame et Paris #3/16: En gåtur på Montparnasse.

Bon jour! 

Nå har jeg vært på egenhånd i favorittbyen i nesten to uker og det har vært to fine uker. Greit, været har ikke vært helt på sitt beste – og ingen hetebølger i sikte den nærmeste tiden heller. Og jeg har faktisk fulgt UDI sitt reiseråd om å være forsiktig. Så ikke noe metro – det betyr at jeg må komme meg opp tidlig en dag for å gå opp til Montmartre. Ja, for jeg kan ikke la være å besøke den fineste toppen av de alle når jeg er her! La Butte! Og jeg liker å gå. (En pussig oppdagelse – kanskje det er fordi jeg bor på samme sted – men det føles ikke som om det er et år siden jeg var her sist. Det er som om jeg bare har vært borte en helg.)

Men selv om jeg føler at jeg kjenner Paris, at det er vanskelig å gå seg bort (noe jeg liker for da oppdager jeg nye steder) og at dette her er min by, så er det også steder som er ukjente for meg. Montparnasse, for eksempel, jeg har ikke vært så mye der – med unntak av Katakombene og Tour Montparnasse. Det måtte jeg selvfølgelig gjøre noe med – særlig etter at jeg fant ut at Montparnasse er veldig nær Quartier Latin og der jeg bor. Her om dagen snørte jeg på skoa og ruslet oppover Rue de Saint Jacques. Målet var en fin liten gatesnutt jeg hadde funnet på Instagram; Rue des Thermopyles.

Rue de Jacques er gata som går helt ned fra Seinen, forbi Sorbonne, Pantheon, leiligheten «min» og videre til Denfer-Rocherau. Det er en fin gate som skifte på å være hektisk og rolig. Et sted på veien endrer den også navn slik at det legges til Faubourg til det originale navnet. Det er noe jeg har lagt merke til at skjer med mange gater, men jeg har ikke helt forstått hvorfor. 

Uansett.

Fra Denfer-Rochereau  – det er der Katakombene ligger, og jeg var ikke misunnelig på den gigantiske køen foran inngangen, for å si det sånn – gikk jeg videre langs muren til Cemeterie Montparnasse. Det var som å gå gjennom en grønn orm – så frodig og fint!

Været var skiftende og jeg måtte søkes ly inne hos Chez Papa – det passet ypperlig fordi dagens bok i veska var Hemingway!

Ikke hos Chez Papa, men her ser dere boka.

Etter pause og lunsj gikk jeg videre – inn og ut av store og små gater – til jeg plutselig fant målet for turen: Rue des Thermopyles.

En grønn, frodig og helt stille liten oase i 14. arrondissement. Med brostein, klatreplanter, fargerike dører og sukkertøyfargede vinduer. Det var som å komme til en magisk verden.

Nei,  det er definitivt ikke gata å besøke dersom du er ute etter dundrende liv og røre – heller ikke hvis du vil sitte på kafé  (men ta det med ro, alt dette vil du finne rett rundt hjørnet, i gatene rundt) – men hvis du vil rusle rundt og bare være i en storby,  så anbefaler jeg turen.

Deilig!

Ellers så nyter jeg livet; leser bøker, drikker deilig øl og vin når det passer seg og slapper av.

Au revoir!

La petite madame et Paris: #theHemingWay

Det er noe eget å lese Hemingway i Paris, byen han bodde og skrev i på 1920-tallet og som han så godt skildret i A Moveable Feast. Noen husker kanskje at jeg tvilte på at jeg kom til å få noe som helst forhold til den skjønnlitterære Hemingway etter at jeg hadde lest memoarene? Ja, så feil kunne jeg ta – nå ett år etter – sitter jeg her, i Paris, og storkoser meg med å lese og analysere novellene hans. Jeg leste nemlig The Old Man and the Sea i mai, og det satt i gang en enorm lyst til å lese mer. Lese alt, egentlig, for å være ærlig.

I den forbindelse har jeg meldt meg på en ganske ambisiøs lesesirkel på GoodReads; #theHemingWay, der vi skal lese og diskutere en novelle om dagen fra The Completed Short Stories of Ernest Hemingway. The Finca Vigía Edition. Boka er en massiv kloss på nesten 700 sider og den inneholder, som tittelen sier, alle novellene han noen sinne produserte. Jeg tror vi blir ferdig i september en gang.

Per i dag har vi lest åtte av dem, og jeg har gjort mitt beste med å skrive litt om dem og opplevelsene mine på engelsk. Det er litt vrient, men det går faktisk noe lettere enn fryktet  (og jeg frykter som flere vet ganske mye – og da er det jo fint at det går bedre enn jeg i utgangspunktet hadde trodd ). Og nå tenkte jeg å skrive litt om dem her på Skribleriene også – og klæsje inn noen bilder fra Parissommeren så langt.

Jeg starter med begynnelsen:

Den første novella i samlingen er The Short Happy Life of Francis Macomber. Den foregår i Afrika der vi møter ekteparet Macomber; Francis og Margot. De er rike amerikanere på jakttur på savannen med den erfarne og profesjonelle jegeren Robert Wilson. Novella starter rett på, der ekteparet og Robert Wilson sitter utenfor teltet og tar seg en drink etter en løvejakt. Det er tydelig fra første setning at denne jakten ikke var noe Francis mestret, men at særlig Wilson prøver å glatte over fadesen. Margot prøver også å late som ingenting, men samtidig forstår man at hun egentlig bryr seg mye. Vi får senere ett innblikk i hva som egentlig skjedde, samtidig som vi får ta del i en ny jakt der Francis skal prøve å gjennopprette sin manndom. 

Det som fascinerte meg mest med denne novella var ikke at den i det ytre handlet om jakt, men hva jakten representerer i relasjonen mellom Francis og Margot. Det foregår en maktkamp og en stillingskrig mellom ekteparet der det fremgår at de begge har noe på den andre som gjør at de begge blir værende i forholdet. Jeg opplever at Margot er den sterkeste i forholdet på godt og vondt. Hun blir beskrevet som hard og som et rovdyr, og det blir antydet at hun har forhold på si. Francis, på den andre side, er skildret som veik, som en skvetten hare. Møtet med løven forsterker denne tafattheten og Francis opplever både i forkant og i etterkant av møtet en voldsom redsel. Kanskje løven blir et symbol på den usikkerheten han opplever og en forsterkelse av at han ikke er «mann nok»? Dette forsterkes også av at Margot avviser ham og viser større interesse for den maskuline Wilson.
Den neste jakten er annerledes. Francis er oppsatt på å redde ansikt og i møte med bøffelen gjør han nettopp det. Og maktbalansen mellom ekteparet endres.
Sett gjennom Wilsons øyne:

He’d seen it in the war work the same way. More of a change than any loss of virginity. Fear gone like an operation. Something else grew in its place. Main thing a man had. Made him into a man. Women knew it too. No bloody fear.
S 26

Og gjennom Margot:

From the far corner of the seat Margaret Macomber looked at the two of them. There was no change in Wilson. She saw Wilson as she had seen him the day before when she had first realized what his great talent was. But she saw the change in Francis Macomber now.
S 26

Som tittelen mer enn antyder, så får livet til Francis en brå slutt, selv om han får gjennopprettet æren. Slutten er åpen – gjør Margot det hun gjør for å redde mannen sin eller er det for å vinne tilbake sin egen makt? Og det at jeg blir sittende igjen å undre, er noe jeg liker godt.

Hemingway har en skrivestil som jeg har falt helt pladask for. Han er relativt korthugget og konsis, samtidig som han maler frem bilder så levende at det er som å være til stede. Det er både uendelig vakkert og brutalt. Jeg er ikke noe tilhenger av jakt og jeg kommer aldri til å delta på noe slikt, allikevel følte jeg at jeg var der, på savannen, spent og nervøs i møte med store, majestetiske dyr. Jeg synes også at han viser en stor respekt for både jakten og dyrene. Han bringer leseren med inn i løvens opplevelse, smerte og raseri – det er grusomt og realistisk – og bra!

Hemingway portretterer i denne novella tre personer som, på hver sine måter, er ganske usympatiske og svært interessante. Jeg ser at det er flere som mener at han er sjåvinistisk og at det her syneliggjøres særlig i beskrivelsene av Margot. Jeg må innrømme at jeg er uenig. Ja, Hemingway er en forfatter opptatt av maskulinitet, og hans kvinnesyn er helt sikkert farget av tiden han levde i, men jeg velger allikevel å tolke de negative skildringene av Margot spesielt som en måte å vise at hun rett og slett er ei beintøff dame som de to mennene synes er litt skremmende. Jeg likte henne, jeg.

Anbefales!

 

6. desember: Lesemål 1/2016 – gjenlese bøker.

Dag 6 og faktisk andre søndag i advent! Det betyr at jula og et nytt år nærmer seg. Det er med andre ord på tide å pønske ut neste års lesemål. Her kommer første del:

Jeg går med en drøm om å vie en del av lesetiden min til å gjenlese gamle favoritter. For det er noe med å sette seg ned i sofaen med en bok man har så mange gode minner med, det er som å møte igjen en gammel, kjær venn. Og på samme måte som det stort sett alltid er hyggelig å treffe noen man ikke har sett på lenge og som man deler en felles historie med, så er det også  knyttet en del spenning til et slikt møte. Vil vi fremdeles ha noe felles? Hvordan  vil min modning som menneske (og leser) påvirke møtet? Vil møtet bli en gledesfest, eller vil vi oppdage at vi ikke har noe felles lenger og at det vi en gang delte er noe som tilhører fortiden?

I fjor leste jeg på nytt Bjørg Vik sine vidunderlige romaner om Elsi Lund. Jeg har gjenlest disse bøkene mange ganger. Elsi Lund er en karakter som jeg identifiserer meg med, samtidig som jeg knytter bøkene til konkrete episoder i livet mitt, men i fjor var det min første gang som en leser over 35 år. Det var nervepirrende, for tenk om jeg plutselig var feil leser? Tenk om Elsi og Silje fungerte bra som 15,  som 18 og som 25, men ikke som 36? At jeg på en eller annen måte hadde vokst fra Elsi Lund og hennes historie? Det hadde jo vært grusomt! Jeg hadde heldigvis ikke noen grunn til å være engstelig, for som dere kanskje vet, så var det et hjertelig gjensyn.

I året som kommer vil jeg ha et eget konkret mål om å besøke gamle favoritter. Det er noen av romanene jeg slukte som barn, ungdom og relativt ung voksen, som har vært med på å forme meg til den leseren og, muligens, den personen jeg er i dag. Noen av disse leste jeg flere ganger, andre leste jeg bare en gang – men alle har gjort inntrykk på en slik måte at de sitter i meg ennå: Anne of Avonlea av L.M Montgomery, Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas, Elskeren av Marguerite Duras, Kimen av Tarjei Vesaas og Hellemyrsfolket av Amalie Skram hører til blant disse. Og det er nettopp de romanene her jeg har lyst til å besøke igjen i 2016.

I tillegg er det to bøker jeg leste sommeren 2013, da jeg bodde alene i Paris for første gang, som jeg også vil lese igjen. Den ene er Just kids av Patti Smith fordi jeg trenger en dose med Patti med jevne mellomrom – og fordi jeg har lyst til å lese den før jeg begynner på hennes nyeste: M train. Den andre er Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable, min store 2013 – favoritt. Dette er romanen som fikk meg til å virkelig utforske Paris, som gjorde at jeg svinset rundt i ukjente – mindre turistifiserte – gater og som bidro til at jeg nå er lommekjent i de fleste områdene i byen. Den var også den romanen jeg klamret meg til når jeg i enkelte øyeblikk kjente på at jeg var pip alene i en stor by, og den var med da jeg kjente på at det faktisk er himla deilig å være pip alene i en stor by! Dette er romanen som skal få bli med på Parissommeren 2016. Og kanskje jeg endelig finner den knøttlille parken ved Belleville?

Altså:
Lesemål nummer 1/2016:
– gjenlese 9 bøker.

Gjenleser du gamle favoritter? Og har du begynt å pønske på nye lesemål? 

2. desember: Hva slags bokbutikker foretrekker jeg?

Desember, dag nummer to, og her på min kant av verden var veier, trær og bygninger dekket av et fint lag av snø til morgenen. Litt julestemning en tidlig desemberdag er jo bare hyggelig, men jeg må innrømme at jeg innerst inne jublet litt over at snøen, i løpet av dagen, forsvant til fordel for svart, våt asfalt. Da kan jeg i allefall late som om det ikke er vinter. Ennå.

Uansett; vi må videre. I dagens innlegg er jeg inspirert av Elida som, i en av sine Tema – tirsdag- poster, skrev om sitt forhold til fysiske  og nettbaserte bokbutikker og konkluderte med at hun følger Ole Brum- prinsippet Ja takk,  begge deler. Og der er jeg også, jeg kjøper det meste av engelsk litteratur på nettet og det meste av norsk litteratur i bokhandelen – og er egentlig fornøyd med det. Det er en relativt grei balanse, selv om jeg mangler impulskontroll i tommelen og  – siden det er så billig – har en tendens til å gå en smule berserk på for eksempel BookDepository og at mange norske bokbutikker selger veldig mye dilldall som ikke er bøker (koffert?) og ikke alltid har så godt utvalg.

Men – Elida sitt innlegg fikk meg til å tenke videre på hva slags bokbutikk jeg foretrekker. Hva det er jeg ser for meg når jeg lukker øynene og prøver å mane frem bilder av min drømmebokbutikk? Det er ikke en med digitale hyller og handlevogner,  der den eneste du kan be om hjelp er et søkefelt og, til nød, en side med FAQ, for å si det slik. Nei da, min drømmebokhandel er et sted, gjerne litt trangt og kronglete, med steile bokhyller fra gulv til tak, stappfulle av både nye og brukte utgaver og med stiger for å nå opp til de øverste bøkene.

Utvalget skal være godt, med hele eller i allefall store deler av viktige forfatterskap, obskuriteter, rarerier og mange ulike sjangre. Den skal være slik at jeg både kan komme inn og finne akkurat den boka jeg har lett etter, samtidig som jeg også finner en bok jeg ikke visste at jeg trengte – før jeg står der med den i hånda, oppslukt av baksideteksten og de innledende setningene. Den kan gjerne være litt støvete, gulvene kan være ujevne og har den en huskatt – ja, da får jeg ro i sjela. Like takknemlig blir jeg hvis det finnes muligheter for å sitte, slappe av, nyte bøkene og kanskje lese litt. Kanskje med en kopp kaffe?

Og til slutt – dersom jeg møter en eier eller medarbeider som tar seg tid til å hjelpe meg med å finne akkurat den boka som jeg ikke visste at jeg bare måtte ha, som har oversikt over det meste og som serverer både gode tips og historier – da er jeg i bokbutikk-himmelen!

Hvordan er din drømmebokhandel?
(Pst; ja, jeg savner Paris!)

When in Paris…

Det kommer nok ikke som en overraskelse for de som titter innom Skribleriene en gang i blant at Paris er min favorittby. Ja, jeg vil nesten påstå at den ikke bare er det, men at den også er min andre hjemby. Når jeg ikke er der så går jeg med et sug i meg, en lengsel etter byen min, gatene mine og kafeene mine, og når jeg setter meg på et fly med retning mot Paris da kjenner jeg at jeg er på vei hjem. Det er ikke slik at jeg ikke har det bra her jeg er store deler av året, jeg trives i byen jeg bor i, har en koselig leilighet sammen med mannen og sist, men ikke minst, en jobb jeg storkoser meg med. Det handler jo ikke om det i det hele tatt.

Jeg har i alle fall funnet en løsning som fungerer godt for meg og mine, hver sommer leier jeg en leilighet der nede og later som jeg er pariser i noen uker. Jeg svinser rundt, prøver å gå meg vill (noe som blir vanskeligere og vanskeligere for hver gang), er kulturell og både kjøper og leser bøker. Det er nemlig ikke mye som slår tvangslesing på en fortauskafé i Latinerkvartalet i 35 grader pluss sammen med en iskald Grimbergen Blanche, kanskje bare det å sitte i skyggen av et tre i Jardin du Luxembourg med en bok. Uansett hvor jeg sitter, så får jeg lest en god del mens jeg oppholder meg i Paris, for stort sett er det jo bare meg. Og slik var det sommeren 2015 også. Dessverre fikk jeg ikke blogget noe særlig om dem mens jeg var der, så det tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med nå.

(Den første romanen jeg fullførte var The Magicians av Lev Grossman og siden jeg har planlagt en felles anmeldelse av den og Amerikanske guder av Neil Gaiman, bare nevner jeg den her. Sånn.)

(Og det gjelder strengt tatt for roman nummer to også; A tree grows in Brooklyn av Betty Smith leste jeg i forbindelse med Bokhyllelesingen, så den kommer i et annet samleinnlegg. Jeg elsket den, så mye kan jeg si.)

Den tredje boka jeg leste i Paris hadde den treffende tittelen Sagan, Paris, 1954, og er skrevet av den franske forfatteren Anne Berest. Boka handler logisk nok om Françoise Sagan og tar for seg månedene i 1954 frem mot 18 år gamle Françoise sin sjokkdebut som forfatter. Jeg har et ganske lidenskapelig forhold til selve romanen denne boka handler om; Bonjour Tristesse, selv om jeg kun har lest den en gang, for ca 18 år siden. Men da, for 19 år gamle Silje, så var den viktig. Jeg har et indre bilde av meg selv som ligger på graset, om sommeren, i bikini og leser den mens andre bader rundt meg, og så vet jeg med meg selv at dette bildet absolutt ikke stemmer. Jeg satt nemlig på den 10 kvadratmeter store hybelen på Bøler og det var vinter. Men jeg leste i en grønn, fin Lanterneutgave fra Deichmann, det er riktig. (Det var forresten Elsi Lund som lå i sola og leste den).

Tilbake til boka – den lå på et bord på Shakespeare and Co, jeg så, jeg kjøpte og jeg leste. Den er en tynn liten sak, og i all hovedsak syntes jeg at det var interessant å følge Françoise gjennom hele prosessen fra å bli antatt til å bli et fenomen som alle ønsket å få en bit av. Anne Berest skriver godt, og jeg likte måten hun nærmest setter opp enkelte tablåer med rekvisitter og Sagan som midtpunkt rundt dagligdagse situasjoner, som ikke er dokumentert, for å formidle en stemning og en følelse. Samtidig opplevde jeg det som litt slitsomt at forfatteren skriver seg inn i så stor grad som hun etter hvert gjør – der jeg, utfra synopsis, forventet en bok om Sagan, så fikk jeg i tillegg en bok om personen Anne Berest – som jeg ikke kjente noe til. I utgangspunktet er dette et grep som kunne vært både interessant og givende, men da bør nok den som skriver boka også være en mer interessant person. Boka fikk dog bonus – og sjarmpoeng for å foregå i gater i nærheten av der jeg bodde og for å gi meg lyst til å lese Sagan igjen!

Neste bok ut var en som klarte å gi meg gåsehud samtidig som jeg satt ute i sola under en av sommerens to hetebølger! Ja, vi snakker her om «40 grader i skyggen, inne i en by med svært høye bygninger» – type hetebølge! The Incarnations av Susan Barker er en fortryllende og medrivende roman som tar oss med til Kina og landets brutale historie. Den starter med et brev skrevet til romanens hovedperson, Wang, men verken han eller vi vet hvem som er avsenderen. Det ubehagelige er at avsenderen hevder å kjenne Wang godt, ja, bedre enn han selv, fordi de har levd mange liv sammen. Og nå vil h*n få Wang til å huske også. I flere brev skildrer avsenderen deres liv sammen; som søsken, venner, elskere og fiender, gjennom de ulike dynastiene og Kinas nyere historie. I tillegg får vi kjennskap til hvordan det er å leve i dagens Kina i kapitlene som omhandler Wang selv. Jeg synes at dette er en veldig vanskelig bok å skrive om, både fordi den strukturmessig er ganske kompleks, og fordi den har en så særegen stemning over seg.  Eller skal jeg kanskje si særegne stemninger? For det er som om hver eneste inkarnasjon har sin helt egen stemning som speiler den tiden den foregår i. Og det føles så rått, så ubehagelig og samtidig så spennende å få ta del i det. For det er nemlig slik at jeg føler at jeg er der; som tilskuer til en grotesk kastrasjon under Tang – dynastiet, som en av Jiajing sine mishandlede konkubiner og som deltaker i Kulturrevolusjonen. I tekstene som den mystiske avsenderen gir Wang i forkant av skildringene av reinkarnasjonene er det et snikende ubehag som sakte, men sikkert, tar grep rundt Wang og meg som leser. Disse delene er så nifse, intense og klaustrofobiske fordi avsenderen virker å komme nærmere og nærmere Wang og hans familie etter hvert som historien utvikler seg. Det er på en måten igjen vei uten om konfrontasjonen.

Som dere sikkert skjønner så ble jeg mektig imponert av The Incarnations av Susan Baker; den virkelig er så velskrevet, god og original som den høres ut. Slutten ble dessverre en bitteliten nedtur, den føltes litt antiklimatisk – men det kan jo være bare fordi resten var så og si feilfri. Anbefales!

Jeg ble ferdig med The Incarnations i begynnelsen av juli, og resten av måneden gikk jeg rundt med en roman som krevde at jeg bar den i en sekk fordi den var så stor. Monsteret var sci- fi – romanen SevenEves av Neal Stephenson. Jeg er ikke en erfaren sci – fi leser, selv om jeg liker sjangeren (helst på film), men det var noe med denne historien som pirret nysgjerrigheten: månen deler seg i sju og verden er i ferd med å gå under. Noen få utvalgte blir sendt ut i rommet for å bygge opp et nytt samfunn som 5000 år senere er blitt hjem til flere millioner mennesker inndelt i sju ulike raser.

SevenEves er en episk roman som tok meg med helt til  begynnelsen, via utvelgelse og kappløpet om å overleve på romstasjonen i de første fasene av operasjonen, til grunnleggelsen av SevenEves og livet 5000 år etter. Og jeg likte det godt, selv om jeg følte at jeg ikke alltid hang helt med på alle tekniske og vitenskapelige krummelurene Stephenson krydrer historien med. Da var det godt å samlese med mannen slik at jeg kunne få noen forklaringer underveis. Jeg tror denne boka kunne vært en spennende utgangspunkt for en TV – serie ala Battlestar Gallactica, for den er vanvittig detaljert og alle scenene utspiller seg som i en film. Det som kanskje imponerte meg aller mest er at i en bok på over 800 sider, så mister Stephenson aldri tråden! Alt henger sammen! Det er fantastisk!

Har du lest noen av disse?

Atwood, bokelskeren og The Abbey – del 2.

Jeg har tidligere skrevet om den sjarmerende og trange canadiske bokbutikken i 5ième og hvordan jeg økte Atwood- samlinga mi en del da jeg besøkte den i februar.

Og jeg måtte selvfølgelig innom der et «par» ganger i løpet av Parissommeren også. Og selvfølgelig måtte jeg kjøpe mer Atwood.

Denne gangen hadde jeg en ny taktikk. The Abbey har nemlig bøker fra gulv til tak, alfabetisk ordnet. Man trenger ikke være særlig logisk av seg for å forstå at alle bøkene jeg var ute etter – kun lyrikk, faktisk –  befant seg flere meter over 153 cm lange meg. Jeg trengte altså hjelp, men i stedet for å la eieren klatre rundt i alle hyllene (som sist), tok jeg et bilde av topphylla og forstørret dette for å se om det faktisk var noen av Atwood sine lyrikksamlinger der (litt kjedelig å sende noen opp på klatretur forgjeves, ikke sant?). Det hadde de selvfølgelig, som seg hør og bør en canadisk bokbutikk.

Etter nøye vurdering valgte jeg True Stories fra 1980 til en annen Atwood – tilhenger jeg kjenner og Two-headed poems fra 1979 til meg selv. Det er fra  sistnevnte jeg ønsker å gi dere en liten smakebit:

Har du lest noen av Atwoods poesi? Og er der andre lyrikksamlinger du vil anbefale?

Finn flere smakebiter hos Mari.

Rebelske mai – det jeg leste før fantasien tok meg.

Der april kom og gikk i sneglefart, var mai en måned preget av anarki og rebelske lesevalg.

«Hva skal jeg egentlig med en leseplan? lurte jeg jevnlig på.

«Bryte den,» var svaret jeg fikk.

Så da gjorde jeg det.

Til gangs.

Selve bruddet med leseplanene var et varslet brudd – i den forstand at jeg allerede da jeg skrev maiplanene, kjente suget etter fantasy og magisk litteratur. Det var som om hele meg verket etter å besøke andre verdener, møte andre typer karakterer og fordype meg i mer handlingsdrevet litteratur. Men – jeg fulgte den opprinnelige planen i ei uke før jeg ga etter, og leste både Hemingway sin A Moveable Feast (som ga meg et klassiker kryss) og Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham (tvangspåmeldt i forbindelse med Moshonistas biografisirkel). Førstnevnte likte jeg godt og jeg skrev faktisk en egen tekst om den (kryss i taket!), den andre mislikte jeg sterkt.

Hvorfor?

Følg med.

Anne Perry and the murder of the Century handler om to jenter  fra Christchurch, NZ,  som på 1950 – tallet planlegger og dreper moren til den ene jenta. Saken sjokkerte og fascinerte både i sin samtid og den dag i dag. Spørsmålet er hvordan to 15 åringer kunne få seg til å planlegge en slik handling for så å faktisk fullføre det – uten å vise anger i etterkant, under politiavhør og i retten? Peter Graham forsøker å finne svar, og det er uten tvil en svært interessant sak både med tanke på det psykologiske aspektet; jentenes utvikling av en felles fantasiverden, deres tilbaketrekning fra andre – både jevnaldrende og familie, og deres narsissistiske vesen og det kriminalhistoriske. Og det kunne blitt en fantastisk spennende bok! Men det ble det jo ikke…

Det er flere ting som gjør at dette fungerer godt under godkjent:

Peter Graham sitter tydeligvis på et vel av informasjon knyttet til denne saken, og jeg er ikke i tvil om at det ligger et svært grundig arbeid til grunn for å samle så mye dokumentasjon. Men måten han setter all denne informasjonen sammen på blir kjedelig, tørt og refererende. Det er som om han har hatt et ønske om at alt skal komme med, noe som gjør at boka mangler retning og at den i stedet blir full av svært omstendelige og detaljerte beskrivelser av ting og hendelser som har lite relevans for saken. Det er for eksempel ikke interessant med en flere siders skildring av huset til familien Hulme og de som bodde der før familien flyttet inn (en av dem importerte orkideer, for eksempel – ikke relevant, men, men…). Jeg forstår at Graham har behov for å sette alt inn i en kontekst for å forsøke og forstå hvorfor særlig Juliet ble som hun ble, samtidig så opplevde jeg at han brukte veldig mye tid på bakgrunnen til foreldrene hennes uten at det egentlig ga noe svar på noe som helst. Kanskje det hadde holdt med noen avsnitt og at han  i stedet heller konsentrerte seg om forholdet mellom foreldre og barn?

Juliet Hulme, den av jentene som både fikk mest oppmerksomhet under rettsaken og i Grahams bok – kanskje fordi hun var den peneste og kom fra en god og intellektuell familie, i motsetning til Pauline Walker, flyttet til England etter å ha fullført straffen sin og ble etter hvert en bestselgende kriminalforfatter ved navn Anne Perry. Hun er nok den mest fascinerende og blir sett på som pådriveren både i jentenes utvikling av en fantasiverden der de tilba ulike personer som guddommer og i planleggingen av drapet på Paulines mor. Hun er også den mest psykologiske interessante og hun har tatt noen valg som godt voksen som Graham dypper litt innom uten å utforske mer. Det synes jeg er synd, for det hadde virkelig vært spennende. Men jeg tror faktisk ikke at Peter Graham evner å se linjer, å selv reflektere over det stoffet han sitter på og virkelig gå inn i materien. For eksempel når han skriver om Anne Perry som forfatter så gjør han ikke stoffet til sitt eget, han velger i stedet å gjenfortelle bøkene – inkludert hvem morderne er, og ramse opp fakta. Konklusjonene han trekker oppleves som amatørmessige og uferdige fordi han kun setter et sitat fra en person opp mot et sitat fra en annen person uten å reflektere over det. Dette kan vel sies om hele biografien, egentlig, han bare refererer det andre har fortalt og eventuelt skrevet om.

Hele biografien bærer preg av å være en refererende reportasjebok der det rådende prinsippet virker å være «alt skal med» – bortsett fra forfatterens egne tanker og stemme. Og det funker dessverre dårlig.

Tips: se heller Peter Jacksons film Heavenly Creatures som også er basert på denne saken.

Resten av mai var et sammensurium av relativt gode bøker – mer om det i neste innlegg.