I anledning Verdens poesidag vil jeg dele den aller første siden fra Tora Seljebø sin poetiske og vakre debut Om kvelden blir namna ropa heim». Det er særlig de to siste setningene i dette utdraget som jeg har falt helt for. Så sant og så godt formulert. (Og jeg måtte selvfølgelig «hjerte» dem).
Hvilke dikt leser du i dag?
Tidligere i januar leste jeg en utrolig god diktsamling – Urd av Ruth Lillegraven. Den forteller historien om den ugifte og barnløse Seselja som bodde i et lite hus på en gård på begynnelsen av 1900 – tallet, der hun levde et stille liv som syerske for de andre i bygda. Den handler også om Cecilie. En kvinne som ble født da Seselja var gammel og syk, og som, selv om hun ikke er direkte i slekt, ble oppkalt etter henne:
her er ikkje noko åklede eller
kvitel, berre sånne kvite dyner og kvite
folk som vandrar hit og dit, men så kjem far
med det vesle barnet på armen, tenk at de er her, kom
hit til meg, johannes, ligg på armen min, du vesle
fine gut, og far snakkar til meg, cecilie seier han, stryk
vesle barnet over kjaken, dette er cecilie her er ho, og eg
kan kjenne at eg smiler, kor lett alt er, lett som myrull og
perlemorskyer, som alle desse dagane som berre kom og
gjekk, og kom og gjekk, er så vidt eg kjenner henne no
lukta av syrin frå det opne vindauget, eg seier noko og
far smiler, nei, vetle- sjur er det, som smiler, cecilie
seier han, nei, seselja, seier eg, og igjen smiler
han og legg barnet ned til meg, legg lissipus
ned til meg, å pusen, som eg har sakna
deg, som eg har sakna dykk alle
s 64
Jeg er ingen stor diktleser, og når jeg en sjelden gang leser dikt så holder jeg meg til de gode, gamle favorittene mine. Men en og annen gang så er det fint å oppleve noen, for meg, nye og gode stemmer, og Ruth Lillegraven er helt klart en slik stemme. Det jeg liker veldig godt med Urd er at den gjennom diktene forteller en (eller strengt tatt to . men det er Seseljas sin som treffer hardest) historier. Diktene er som ulike episoder som tilsammen danner helheten som er Seseljas liv og etterhvert Cecilie sitt liv. De forteller på en sterk og vakker måte om små og store hendelser, om det å være jente og merke foreldrenes ønske om en odelsgutt, om å bli syk og overleve:
om å føle seg nyttig, men samtidig usynlig:
Og det aller viktigste, det som jeg opplever som selve essensen i Urd, det at hvor usynlige og lite viktige vi opplever oss selv, så vil det vi gjør, det at du er du, ha betydning for noen andre:
Urd minner meg på mange måter om punktromanen Anne av Paul Helge Haugen som jeg leste for flere år siden, men som fremdeles sitter i meg. Og slik vet jeg at det vil bli med denne her også.
hevder Montaigne. Vi reflekterer lys, ellers hadde vi vært usynlige – og rester av lyset fra menneskenes liv på jorda slynges ut i verdensrommet. Det blir jo ikke borte, det kan jo ikke bli borte: Disse fragmentene av liv, disse små filmsnuttene av hendelser, bevegelser, kyss og gråt, den lysbrytningen vi alle sender ut når vi elsker og slår og stryker hånden over et barnekinn, alt vi gjør kan en dag, under de rette omstendigheter, komme tilbake som lysminner. S 192
Dette fine sitatet er hentet fra den fine fine romanen jeg leser nå, Leksikon om lengsel av Hilde Østby.
Info:Dette er et innlegg med sitat – bonanza
For nesten to år siden leste jeg Benedicte Meyer Kroneberg sin debutroman: Ingen 
skal høre hvor stille det er, og ble både betatt av skrivestilen og opprørt over tematikken. På få sider klarer hun å skildre barnet som vokser opp med en psykisk syk mor på en slik måte at jeg ble gående rundt med dette barnet inne i hodet mitt lenge etter at jeg hadde blitt ferdig med romanen. Den var vond på en god måte, på et vis. Hun klarte å gi liv og en stemme til denne jenta, og fortelle en historie, som dessverre ikke er unik, på en unik måte.
I høst er Kroneberg ute med sin tredje roman, og siden jeg skal forberede meg til Bokbloggprisen 2014 med å lese en del nye norske romaner, tok jeg kontakt med Cappelen Damm for å høre om jeg kunne få et leseeksemplar. Og det fikk jeg. Og det er jeg glad for. For Hvis noen ser meg nå er, slik jeg ser det, en svært god roman.
Hvis noen ser meg nå forteller historien om de eneggede tvillingene Vanja og Mona. Vi følger dem i tre viktige perioder i livet; som barn og ungdommer på ungdomsskolen i hjembyen, det første året på universitetet i Trondheim og i Oslo da Vanja er ferdig utdannet lege. Jentene har alltid vært like, nær sagt identiske, og da vi lesere møter dem første gangen så er det lett å se at de begge bærer på et ønske om å både være like, men samtidig også være bare seg selv.
Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller MonaogVanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. MonaogVanja. De er de eneste tvillingene hun vet om.
s 8
Romanen handler om identitet, om å bli sett for den man er, om å finne seg selv til tross for at det går en tro kopi av deg ved siden av. Samtidig så handler den også om den usikkerheten og sårbarheten som oppstår i en slik løsrivingsprosess: Hvorfor er jeg blitt lengre enn søsteren min? Hva er det som gjør at jeg har begynt å få pupper, mens søsteren min ikke har det? Hvorfor er ikke jeg like flink til å prate med andre? Romanen tar også opp at selv om man ser lik ut på utsiden, så trenger man ikke være lik på innsiden, og det viser seg etterhvert at Vanja og Mona har to helt forskjellige personligheter. Jeg synes de nesten er rake motsetninger. Der Mona for eksempel er sosial, flørtete, åpen, er Vanja forsiktig, sjenert, lukket.
Nei, ikke så, sier Mona og kniper igjen munnen og det er også sant. Vanja har bare ikke tenkt på det, Mona leser litt senere bare, sånn har det alltid vært, de har vært like, nesten helt like, men med bitte små ulikheter: Mona leser litt saktere, synger litt renere, strikker finere, regner ofte feil, plutselig kommer Vanja på alle de tingene som gjør at Mona faktisk er Mona og Vanja faktisk er Vanja.
s 21
Jeg opplever at Mona både i del en og to er den av tvillingene som utad har størst behov for å skape sin egen identitet, samtidig som hun hele tiden påpeker ting ved Vanja som er ulikt henne selv. Det er nesten som om hun nærer seg på søsterens usikkerhet. Men – obs – dette er en roman i 3. person der synsvinkelen ligger hos Vanja, så det er først og fremst hennes fortolkninger vi blir kjent med. Vanja selv har også behov for å bli sin egen person, men hun viser det på en annen, mer innadvendt måte – hun ser at kroppen hennes endrer seg raskere enn Mona sin, og prøver å stoppe dette. Dette får store konsekvenser for Vanja selv og familien gjennom resten av romanen.
Del to handler om tvillingenes første år som studenter, og løsrivingsprosessen står fremdeles sentralt, men nå ligger også Vanja sin tidligere sykdom der som noe usagt. Jeg får følelsen av at Vanjas problemer har ført til at prosessen har stagnert, at Mona sin «finne – seg – selv» har blitt nedprioritert til fordel for å være den sterke, den som passer på søsteren sin. Dette er med på å skape en spenning i teksten.
Du vet ikke du, hvordan det var for meg midt oppi alt det du holdt på med. (…) Mona, vi tar det ikke nå. (…) Jo, sier hun. Nå vil jeg si det og du skal høre, du vet ikke hvordan det var du, jeg følte alltid at jeg måtte passe på, så jeg ikke sa noe feil sånn at du… Jeg måtte passe på deg så ikke noe skulle skje. (…)
(…)
Men nå er det slutt, du trenger ikke føle det lenger, du trenger ikke passe på meg eller være redd. Jeg er frisk. Jeg har dessuten aldri bedt deg om noe heller.
Nei vel? Det har vært bortkastet da? At jeg har passet på og bekymret meg og tatt hensyn. Mener du det?
s 110/111
Kroneberg skildrer i denne delen så utrolig godt hvordan det er å være ny student, det å være innadvendt, usikker på medstudenter. Jeg kjente meg igjen i Vanja sin opplevelse av at lunsjpausene er det mest slitsomme før man blir kjent med noen. Den gryende forelskelsen mellom henne og studenthus – kameraten Anders er også beskrevet på en var og realistisk måte, og kjærlighetssorgen i etterkant er både troverdig og vond.
Den siste delen foregår, som nevnt, i Oslo. Vanja er ferdig med turnustjenesten og flytter inn i kollektiv sammen med Mona. Jeg synes at denne delen er den mest intense. Spenningen som har bygd seg opp i de to foregående delene er til å ta og føle på. Det er også veldig interessant å se hvordan dynamikken mellom de to søstrene har endret seg. I de to første delene fremstår Mona som den sterke av tvillingene, den sosiale og livlige sommerfuglen, mens Vanja – kanskje mest på bakgrunn av sykdommen – fremstår som den svake. I del tre er rollene snudd, og selv om Vanja ikke oppfatter det med en gang, så er det hun som nå må beskytte og støtte Mona. Dette skiftet viser både hvor mye hun har utviklet seg igjennom romanen, og hvor lett det er å glemme at man en gang i blant bør ta et skritt tilbake for virkelig se de rundt deg uten å la seg blende av tidligere oppfatninger.
De sitter i stua alle tre om kvelden. Vanja ser på Monas hender. De er festet i hverandre, som om hun holder dem fast, holder seg selv fast. Vanja har et bilde inni seg av de hendene, Monas hender, bevegelsen i dem.
s 231
Benedicte Meyer Kroneberg skaper i Hvis noen ser meg nå en helt egen stemning. Språket flyter lett og ledig av sted, og det er både vakkert, enkelt og lavmælt. Jeg opplever at hun på en måte har en minimalistisk stil, hun utbroderer ikke alle detaljer, men samtidig så sier hun heller aldri for lite. Jeg får inntrykk av at hun veier alle ord nøye, og bare de ordene som tilfører noe til episodene hun vil fortelle om, får bli stående. Dette gjør at jeg opplever teksten som viktig og troverdig.
Kroneberg skriver også på en slik måte at historien på et vis blir større enn den skrevne teksten. Hun er veldig dyktig til å antyde, gi små hint og til å la ting forbli usagt. Og jeg tror det er nettopp dette usagte, det som «ligger mellom linjene», det som vi bare kan ane som skaper denne lavmælte intensiteten som vokser utover i romanen og som kulminerer i den siste delen. Jeg fikk, mens jeg leste, en følelse av å lese en Bergman – film, nærmere bestemt Persona. Og med det så mener jeg ikke at filmen og romanen omhandler de samme temaene, for det gjør de ikke, men begge besitter den samme stille, intense stemningen. Og det liker jeg godt.
Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg er en godvond og sterkstille bok som jeg håper får mange lesere. Det fortjener den!
Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.
Jeg er akkurat ferdig med Odinsbarn av Siri Pettersen, og mens jeg klargjør tankene til anmeldelseskriving, så vil jeg dele et hjerte-sitat fra romanen:
Vakkert, ikke sant?
Jeg har i løpet av ukene i Paris blitt litt av en erfaren parkgjenger. Jeg imponeres stadig av alle de fantastiske grønne lungene av ulik størrelse som spretter frem over alt, og jeg imponeres i like stor grad av hvor flinke pariserne er til å bruke nærparkene sine. Det er aktiviteter og avslapping i skjønn forening.
En av de mest kjente hagene i byen er Jardin du Luxembourg. Den ligger på venstre bredd, en kjapp rusletur opp Boulevard saint Michel. På veien går en forbi noen av de kjente landemerkene i Latinerkvarteret; Musee de Cluny, Sorbonne og Pantheon, så det lønner seg ikke å gå for fort. Som jeg har skrevet tidligere så er det koselig å spankulere rundt, kikke og nyte omgivelsene, ikke stresse for å nå ting.
Det samme gjelder for selve parken, den er nemlig veldig stor og har mye å se på; Palais du Luxembourg, Fontaine de Medicis, statuer osv – alt er vel verdt å få med seg, men for meg så er selve essensen med parkliv å slappe av og kose meg – og kanskje oppdage noen nye og ukjente skatter:
– som en morsom, gammeldags karusell man kan kjøre for en euro.
– eller et marionetteteater i art deco – stil.
– eller noen som spiller petanque (slik som Ellikken gjør).
Det er også deilig å sette seg ned ved det åttekantede bassenget foran Palais du Luxembourg og nyte synet av alle de små seilbåtene som seiler rundt:
Og å finne en stille plass mellom alle de andre bokelskerne og lese litt:
Visste dere forresten at Jardin du Luxembourg i en periode var jaktmarkene til en grusom seriemorder? Det visste ikke jeg heller før John Baxter gjorde meg oppmerksom på det i memoarene sine The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris. Morderen het Henri Desire Landru, og mellom 1914 og 1918 drepte han 10 kvinner for penger. Selve drapene ble gjennomført utenfor byen, men det var i Jardin du Luxembourg at han oppnådde kontakt:
An advertisement in France Matin baited the trap. «Widower with two children, aged 43, with comfortable income, serious and moving in good society, desires to meet widow with a view to matrimony. S 64.
I began to see it with her eyes: Landru sipping an eau a la menthe, leafing through Paris Matin, patient, waiting – while his prey paused at the gate to tidy her hair or loitered at a distance among the trees, snatching a glimpse before taking the plunge.
And where better to allay suspicion than the Luxembourg? No out-of-the- way hotels or suburban cafes, but a park, with strolling couples, nurses with bahy carriages, a brass band playing, and an old woman collecting payment for the use of the chairs. S 66
Jeg vet forløpig ikke helt hva jeg synes om boka, den er ikke det jeg forventet. Men jeg får uansett noen tips til steder jeg og mannen kan lete opp de neste ukene, og det er ikke verst bare det.
Au revoir!
De siste dagene har jeg lest en utrolig god bok: Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable. Jeg er ikke helt ferdig med den ennå, har sånn ca 100 sider igjen og har svært motstridende følelser. På den ene siden vil jeg bare sette meg ned et sted, en park eller en kafe og bare lese den ut for å finne ut hvordan det går, på den andre siden så vil jeg bare at historien om Tomomi og Benjamin og alt det underlige, fæle og fine skal vare i det uendelige. Jeg kjenner at det er så godt og bra å befinne seg i den verdenen som Benjamin Constable har skapt – selv om den til tider er mørk og gal – og jeg har lyst til å ha den følelsen i meg lenge.
Men som så mange andre bokbloggere har jeg et uttalt lesemål, og dersom jeg skal nå dette målet så kan jeg ikke bli værende i denne romanen for alltid. Dessverre. Jeg har derfor kommet frem til en annen måte å holde på stemningen, og det er å gå på oppdagelsesferd i fotsporene til Tomomi og Benjamin! Den første delen av romanen foregår nemlig i Paris, og da passer det jo helt ypperlig at jeg også befinner meg der!
I Three lives of Tomomi Ishikawa er det slik at Benjamin Constable (ja, han har det samme navnet som forfatteren) blir sendt rundt på skattejakt i Paris – og senere New York – for å finne spor eller skatter som forteller historien om venninnen Tomomis liv. Og de to siste dagene har jeg fartet rundt i byen for å se om virkeligheten og fiksjonen stemmer overens. Og vet dere hva? Det gjør den!
Here is a Parisian enigma for you: How do you walk from rue du Faubourg Montmartre to the Palais Royal on a rainy day without getting wet? (Et in Arcadia ego.) S 42
For å løse denne oppgaven drar Benjamin med metroen til Grands Boulevards for så å gå fra arkade til arkade ned til Palais Royal. I går prøvde jeg å gjøre det samme – ut på vandring med romanen som guide!
I put on my shoes and coat, then took the metro Grands Boulevards and walked up rue du Faubourg Montmartre in the pouring rain. A few hundred yards on the left I found the entrance to Passage Verdeau. S43
Og der var den! Noen hundre meter, til venstre! Romanen foregår i 2007, og arkaden blir beskrevet som et søvnig og tomt sted. Det er godt mulig at det stemte da, og det passer uansett til historien, men i dag er det yrende liv, antikvariater og hyggelig stemning. Noen kunstneriske friheter er uansett helt fint.
I came out the other end, dashed across rue de la Grange Bateliere and went into Passage Jouffroy. S 43.
Og sannelig! Ny arkade!
Back at the boulevard, I crossed and went into Passage des Panoramas. S 44
Arkade nummer tre fant jeg også!
Men her startet utfordringen: The rain was starting to soak through my clothes. Galleries Vivienne (the most glamorous Parisian arcade) was the next covered street I could think of in this direction but it was a fair way off. S 44
Kan dere se hva som ble vanskelig for meg?
Jepp. Det sto ikke hvilken retning jeg skulle gå for å finne Galleries Vivienne! Høyre eller venstre? Jeg satset av en helt vilkårlig grunn på høyre, og gikk meg litt vill – og ikke fant jeg den riktige arkaden heller.
Men etter noe som føltes som en lang stund, så fant jeg i allefall en annen arkade :-). Jeg tror jeg vil ta den samme runden en gang til og så ta til venstre etter Passage des Panoramas. Da er jeg ganske sikker på at jeg vil finne den riktige!
I dag bestemte jeg meg for å gå på let etter to skulpturer som er nevnt i romanen. Den ene bare som et referansepunkt, mens den andre er mer sentral i skattejakten. Turen gikk derfor med metroen til Saint Lazare, og i det øyeblikket jeg kom opp på bakkeplan kjente jeg igjen omgivelsene:
I came out through the glass – domed entrance to the metro and into Cour de Rome. (…) I passed near the statue of the suitcases, (…) S 53
Jeg kjente at jeg ble så glad da jeg fant denne skulpturen – det var virkelig en stabbel med kofferter! – og da visste jeg hvilken vei jeg skulle gå videre:
, then as I came into the Cour du Havre I could see the sculpture I was looking for – about four metres tall, from its base a single finger pointed upwards made from a hundred institutional clock faces, frozen randomly to misinform train passengers and other paasing traffic. S 53
Og der sto klokkeskulpturen foran meg i all sin sjarme!
Mission completed! (for nå). Dette var gøy!!
Bon soir!
Jeg er egentlig ikke en leser som er avhengig av at den første setningen i romanen jeg leser må være brilliant og dra meg umiddelbart inn i bokas univers. Allikevel får lesegleden et ekstra lite piff dersom boka starter med en interessant setning eller to. Anna Karenina av Lev Tolstoj og Pride and Prejudice av Jane Austen er to romaner som starter med noen svært gode – og velkjente – setninger som jeg synes angir tonen for historiene som fortelles.
Anna Karenina starter slik:
Alle lykkelige familier ligner på hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.
Jeg synes det er en så fin og foruroligende begynnelse, den gjør meg nysgjerrig og gir meg lyst til å lese videre.
Pride and Prejudice har denne begynnelsen:
It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.
Morsomt og ironisk – akkurat slik jeg forventer av en Austen- roman!
En litt mer ukjent bok, Jellicoe Road av Melina Marchetta, har også en veldig interessant, atmosfærisk og mystisk første setning:
My father took one hundred and thirty-two minutes to die.
Er en bok sin aller første setning viktig for deg? Har du noen favoritt «første -setninger»?
Det var flere årsaker til at jeg valgte å plukke med meg The Phantom of the 
Opera av Gaston Leroux en av de gangene jeg var innom Shakespeare & Company i Paris i romjula. Den foregår i Paris – min favorittby og den er en klassiker – og passer dermed godt inn i Silje goes Classic – prosjektet mitt. I tillegg er den utgangspunktet for musikalen ved samme navn, og selv om jeg ikke har sett sceneproduksjonen så er jeg veldig glad i musikken. Skummel skulle den også være, med anslag av galskap og romantikk – midt i blinken for meg, eller?
Operaen i Paris hjemsøkes av et mystisk vesen. Et vesen som få har sett, men som noen hevder ser ut som en levende død og som skal ha kontroll på alt som skjer innenfor operaens vegger. Da operaen får en ny ledelse som ikke ønsker å bøye seg for Operafantomets krav blir det vanskelig å arbeide der. Operafantomet skyr ingen midler for å få det som han ønsker – heller ikke drap og bortføringer.
Christine Daée er en svensk sanger ved operaen i Paris. Hun er ung og vakker, men selv om hun har et talent utenom det vanlige så klarer hun ikke å skille seg ut i mengden av andre unge, vakre sangerinner. Helt til Operafantomet ser henne, forelsker seg og blir hennes usynlige sanglærer. Det kan virke som om alt ligger til rette for Christines store gjennombrudd, men da hun møter ungdomsforelskelsen Raoul blir hun dratt mellom kjærligheten til ham og takknemligheten hun føler for sin mentor. Men Operafantomet er ikke interessert i takknemlighet, han vil ha Christine som sin brud – koste hva det koste vil. Og så forsvinner Christine sporløst…
The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble først utgitt i 1911, og har etter utgivelsen vært inspirasjon for flere filmer og musikaler, samt andre romaner og bøker. Den er høyt elsket av mange, og jeg ønsket at jeg kom til å være en av tilhengerne etter endt lesing – det ble jeg dessverre ikke. Det er helt klart en interessant roman, og en svært lettlest roman, men det var allikevel noen elementer ved den som førte til at leseopplevelsen ble ganske så variert for min del.
Gaston Leroux var selv journalist, og dette er noe han har tatt med seg inn i historien om Operafantomet. Det er tydelig at fortelleren er en journalist som skal dokumentere alle hendelsene i etterkant – han har flere kilder og har gjort sine egne undersøkelser – men dette synes jeg fører til at historien blir litt for springende og vrien å få helt tak i. I tillegg er han ikke en allvitende forteller, han gjengir stort sett det han har fått høre av andre – med kunstneriske friheter, han vet for eksempel veldig mye om følelsene til Raoul. Jeg synes at dette er et grep som er spennende og som gjør romanen annerledes og interessant på en måte, samtidig som jeg føler at denne distansen som naturlig nok blir skapt også kommer i veien for de dramatiske hendelsene i romanen. Jeg savner en nærhet til karakterene. Det som er litt morsomt er at jeg frem til side 234 ikke helt klarte å sette fingeren på hva det var jeg opplevde som «feil» og «rart» med romanen – det var bare «feil og rart». Så, på side 234 skifter vi forteller og vi får en personlig førstepersons – skildring av det mest dramatiske, og da – vips – forsto jeg hva jeg hadde savnet i de foregående sidene – ektefølt intensitet og nærhet til handlingen! De siste kapitlene av The Phantom of the Opera er virkelig spennende og drivende, og hevet leseopplevelsen betraktelig. Det som også gjorde at helhetsinntrykket ble bedre etterhvert var at romanen faktisk var ganske så vittig. For eksempel er beskrivelsene av de nye operasjefene Richard og Moncharmin sine forsøk på å avsløre den store konspirasjonen rundt Operafantomet helt herlige og jeg flirte høyt flere ganger – og da gjør det egentlig ingenting at hendelsene ikke er noe særlig skumle.
Dessverre er ikke alle personer beskrevet med vittig penn. Både hovedpersonene – Christine, Raoul og Operafantomet – og kjærlighetsintrigen mellom dem er i stor grad skildret med et så pompøst og melodramatisk språk at det nesten blir latterlig:
«Your soul is a beautiful thing, child,» replied the man’s grave voice, «and I thank you. No emperor ever received so fair a gift. The angels wept to – night» s 29
Nothing was colder than his heart, nothing was half so dead; he had loved an angel and now he despised a woman! s 103.
Raoul er nok den karakteren som jeg likte minst. Han fremstår som så utrolig sutrete og kjærlighetssyk at det nesten ga meg fnatt! Han minner meg en god del om Hamsun sine helter Glahn og Johannes – og jeg kan ikke si at jeg er noen stor tilhenger av dem heller…. Hadde jeg vært Christine så hadde jeg uten noe som helst tvil kastet meg i armene til Operafantomet for å komme meg unna den selvopptatte sytepaven!
What was she thinking of?… Of Raoul? … No, for Raoul heard her murmur:
«Poor Erik!»
At first, he thought that he must be mistaken. To begin with, he was persuaded that, if any one was to be pitied, it was he, Raoul. It would have been quite natural if she had said «Poor Raoul,» after what had happened between them. But, shaking her head, she repeated:
«Poor Erik!»
What had Erik to do with Christine’s sighs and why was she pitying Erik when Raoul was so unhappy?
s 112
Er det mulig?!?
The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble for meg en leseopplevelse med både oppturer og nedturer. Den var ikke like fengslende og medrivende som jeg hadde trodd og håpet på, men til tross for en tåpelig «helt», blomstrende språk og manglende nærhet, så var det jo også elementer som falt i smak. Ikke noen ny favoritt, langt derifra – men jeg er glad for at jeg leste den.
En svaksvaksvak firer.
Har du lest The Phantom of the Opera?
Noen ganger kommer man over noen små, men helt uvurderlige perler som det er vanskelig å skrive om. Ja, en liker boka, den er der oppe, helt i toppen sammen med noen få andre utvalgte skatter – men det er bare så vrient å finne ordene som beskriver hvorfor man liker boka så godt som man gjør. Helene Hanff sin 84 Charing Cross Road er en slik en. Jeg ble ferdig med den på lørdag, og ved siden av intens Austen – lesing så har tiden vært brukt på å fundere over denne nydelige dokumentarboka i brevform og hva det er med den som gjør at jeg ble så glad i den. (Ja, det sier seg selv hvor sosial jeg har vært…).
I 1949 sitter den fattige skribenten og bokelskeren Helene Hanff i New York. Hun har, som hun selv sier, en antikvarisk boksmak, og finner ingen av de sjeldne utgavene hun ønsker seg i amerikanske bokhandlere. Løsningen blir å sende et brev til Marks & Co. Booksellers med adresse 84 Charing Cross Road, London, England med forespørsel om et spesielt eksemplar. Dette brevet resulterer i et langvarig vennskap mellom Helene og bokhandleren Frank Doel, hans familie og de andre ansatte i bokbutikken. 84 Charing Cross Road viser brevvekslingen mellom Helene, Frank og de andre fra 1949 til 1969.
Jeg har egentlig ikke så mye å si om denne boka, det er, som sagt vanskelige å beskrive hva som gjør at jeg falt så pladask for den. Først og fremst er det nok fordi den handler om bøker, litteratur og boksamlinger – den gir meg lyst til å tråle antikvariater for sjeldne utgaver og gamle bøker med fine innbindinger. En annen grunn, tror jeg, er at brevene mellom Helene og i hovedsak Frank er så fine og selv om de både kjappe og – særlig Frank sine – «forretningsmessige», så blir jeg veldig godt kjent med dem. Helene har en vittig penn, og hun har en egen stil når hun skriver brev. Hun får meg til å tenke på Juliet i Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i måten hun uttrykker seg, og jeg klarer ikke helt å se bort i fra at kanskje Shaffer var inspirert av nettopp Hanff da hun skrev sin roman. Frank på den andre siden er mer sindig, en fyr som ikke lar seg vippe av pinnen uansett om han er stilt ovenfor et nesten umulig bokønske eller alene får skylden for all elendigheten britene har gjort på amerikansk jord. Det er morsomt at relativt korte brev som i hovedsak handler om bøker – og selvfølgelig litt andre ting – kan fortelle så mye om personene som skriver dem! Jeg kunne ønske at jeg hadde hatt mulighet til å møte Hanff , sett boksamlingen hennes og bare ha snakket med henne! For ikke å snakke om å besøke Marks & Co! Det hadde vært så gøy!
84. Charing Cross Road av Helene Hanff er en bok som er en nødvendighet for alle som elsker bøker og som innehar et snev av boksamlingslyst 🙂 Anbefales på det aller aller varmeste!
Visste dere forresten at 84 Charing Cross Road også er blitt filmatisert og vist på scenen? Jeg har fått veldig lyst til å se filmen med Anthony Hopkins og Anne Bancroft fra 1987.
Her kan du lese mer om Helene Hanff.
Har du lest boka eller sett filmen?
siljes skriblerier 