Verdens poesidag.

image

I anledning Verdens poesidag vil jeg dele den aller første siden fra Tora Seljebø sin poetiske og vakre debut Om kvelden blir namna ropa heim». Det er særlig de to siste setningene i dette utdraget som jeg har falt helt for. Så sant og så godt formulert. (Og jeg måtte selvfølgelig «hjerte» dem).

image

Hvilke dikt leser du i dag?

Seselja og Cecilie

IMG_20140111_232348Tidligere i januar leste jeg en utrolig god diktsamling – Urd av Ruth Lillegraven. Den forteller historien om den ugifte og barnløse Seselja som bodde i et lite hus på en gård på begynnelsen av 1900 – tallet, der hun levde et stille liv som syerske for de andre i bygda. Den handler også om Cecilie. En kvinne som ble født da Seselja var gammel og syk, og som, selv om hun ikke er direkte i slekt, ble oppkalt etter henne:

her er ikkje noko åklede eller

kvitel, berre sånne kvite dyner og kvite

folk som vandrar hit og dit, men så kjem far

med det vesle barnet på armen, tenk at de er her, kom

hit til meg, johannes, ligg på armen min, du vesle

fine gut, og far snakkar til meg, cecilie seier han, stryk

vesle barnet over kjaken, dette er cecilie her er ho, og eg

kan kjenne at eg smiler, kor lett alt er, lett som myrull og

perlemorskyer, som alle desse dagane som berre kom og

gjekk, og kom og gjekk, er så vidt eg kjenner henne no

lukta av syrin frå det opne vindauget, eg seier noko og

far smiler, nei, vetle- sjur er det, som smiler, cecilie

seier han, nei, seselja, seier eg, og igjen smiler

han og legg barnet ned til meg, legg lissipus

ned til meg, å pusen, som eg har sakna

deg, som eg har sakna dykk alle

s 64

Jeg er ingen stor diktleser, og når jeg en sjelden gang leser dikt så holder jeg meg til de gode, gamle favorittene mine. Men en og annen gang så er det fint å oppleve noen, for meg, nye og gode stemmer, og Ruth Lillegraven er helt klart en slik stemme. Det jeg liker veldig godt med Urd er at den gjennom diktene forteller en (eller strengt tatt to . men det er Seseljas sin som treffer hardest) historier. Diktene er som ulike episoder som tilsammen danner helheten som er Seseljas liv og etterhvert Cecilie sitt liv. De forteller på en sterk og vakker måte om små og store hendelser, om det å være jente og merke foreldrenes ønske om en odelsgutt, om å bli syk og overleve:

IMG_20140111_220852

om å føle seg nyttig, men samtidig usynlig:

IMG_20140111_221010

Og det aller viktigste, det som jeg opplever som selve essensen i Urd, det at hvor usynlige og lite viktige vi opplever oss selv, så vil det vi gjør, det at du er du, ha betydning for noen andre:

IMG_20140111_221256

Urd  minner meg på mange måter om punktromanen Anne av Paul Helge Haugen som jeg leste for flere år siden, men som fremdeles sitter i meg. Og slik vet  jeg at det vil bli med denne her også.

Les Lines grundige og gode anmeldelse her.

Les Marianne sin anmeldelse av Anne her.

«Alle mennesker er lys,»

hevder Montaigne. Vi reflekterer lys, ellers hadde vi vært usynlige – og rester av lyset fra menneskenes liv på jorda slynges ut i verdensrommet.  Det blir jo ikke borte, det kan jo ikke bli borte: Disse fragmentene av liv, disse små filmsnuttene av hendelser,  bevegelser,  kyss og gråt, den lysbrytningen vi alle sender ut når vi elsker og slår og stryker hånden over et barnekinn, alt vi gjør kan en dag, under de rette omstendigheter,  komme tilbake som lysminner. S 192

IMG_20131218_213746

Dette fine sitatet er hentet fra den fine fine romanen jeg leser nå, Leksikon om lengsel av Hilde Østby.

Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg.

Info:Dette er et innlegg med sitat – bonanza

For nesten to år siden leste jeg Benedicte Meyer Kroneberg sin debutromanIngen kroneberg2skal høre hvor stille det er, og ble både betatt av skrivestilen og opprørt over tematikken. På få sider klarer hun å skildre barnet som vokser opp med en psykisk syk mor på en slik måte at jeg ble gående rundt med dette barnet inne i hodet mitt lenge etter at jeg hadde blitt ferdig med romanen. Den var vond på en god måte, på et vis. Hun klarte å gi liv og en stemme til denne jenta, og fortelle en historie, som dessverre ikke er unik, på en unik måte.

I høst er Kroneberg ute med sin tredje roman, og siden jeg skal forberede meg til Bokbloggprisen 2014 med å lese en del nye norske romaner, tok jeg kontakt med Cappelen Damm for å høre om jeg kunne få et leseeksemplar. Og det fikk jeg. Og det er jeg glad for. For Hvis noen ser meg nå er, slik jeg ser det, en svært god roman.

Hvis noen ser meg nå forteller historien om de eneggede tvillingene Vanja og Mona. Vi følger dem i tre viktige perioder i livet; som barn og ungdommer på ungdomsskolen i hjembyen, det første året på universitetet i Trondheim og i Oslo da Vanja er ferdig utdannet lege. Jentene har alltid vært like, nær sagt identiske, og da vi lesere møter dem første gangen så er det lett å se at de begge bærer på et ønske om å både være like, men samtidig også være bare seg selv.

Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller MonaogVanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. MonaogVanja. De er de eneste tvillingene hun vet om.

s 8

Romanen handler om identitet, om å bli sett for den man er, om å finne seg selv til tross for at det går en tro kopi av deg ved siden av. Samtidig så handler den også om den usikkerheten og sårbarheten som oppstår i en slik løsrivingsprosess: Hvorfor er jeg blitt lengre enn søsteren min? Hva er det som gjør at jeg har begynt å få pupper, mens søsteren min ikke har det? Hvorfor er ikke jeg like flink til å prate med andre? Romanen tar også opp at selv om man ser lik ut på utsiden, så trenger man ikke være lik på innsiden, og det viser seg etterhvert at Vanja og Mona har to helt forskjellige personligheter. Jeg synes de nesten er rake motsetninger. Der Mona for eksempel er sosial, flørtete, åpen, er Vanja forsiktig, sjenert, lukket.

Nei, ikke så, sier Mona og kniper igjen munnen og det er også sant. Vanja har bare ikke tenkt på det, Mona leser litt senere bare, sånn har det alltid vært, de har vært like, nesten helt like, men med bitte små ulikheter: Mona leser litt saktere, synger litt renere, strikker finere, regner ofte feil, plutselig kommer Vanja på alle de tingene som gjør at Mona faktisk er Mona og Vanja faktisk er Vanja.

s 21

Jeg opplever at Mona både i del en og to er den av tvillingene som utad har størst behov for å skape sin egen identitet, samtidig som hun hele tiden påpeker ting ved Vanja som er ulikt  henne selv. Det er nesten som om hun nærer seg på søsterens usikkerhet. Men – obs – dette er en roman i 3. person der synsvinkelen ligger hos Vanja, så det er først og fremst hennes fortolkninger vi blir kjent med. Vanja selv har også behov for å bli sin egen person, men hun viser det på en annen, mer innadvendt måte – hun ser at kroppen hennes endrer seg raskere enn Mona sin, og prøver å stoppe dette. Dette får store konsekvenser for Vanja selv og familien gjennom resten av romanen.

Del to handler om tvillingenes første år som studenter, og løsrivingsprosessen står fremdeles sentralt, men nå ligger også Vanja sin tidligere sykdom der som noe usagt. Jeg får følelsen av at Vanjas problemer har ført til at prosessen har stagnert, at Mona sin «finne – seg – selv» har blitt nedprioritert til fordel for å være den sterke, den som passer på søsteren sin. Dette er med på å skape en spenning i teksten.

Du vet ikke du, hvordan det var for meg midt oppi alt det du holdt på med. (…) Mona, vi tar det ikke nå. (…) Jo, sier hun. Nå vil jeg si det og du skal høre, du vet ikke hvordan det var du, jeg følte alltid at jeg måtte passe på, så jeg ikke sa noe feil sånn at du… Jeg måtte passe på deg så ikke noe skulle skje. (…)

(…)

Men nå er det slutt, du trenger ikke føle det lenger, du trenger ikke passe på meg eller være redd. Jeg er frisk. Jeg har dessuten aldri bedt deg om noe heller.

Nei vel? Det har vært bortkastet da? At jeg har passet på og bekymret meg og tatt hensyn. Mener du det?

s 110/111

Kroneberg skildrer i denne delen så utrolig godt hvordan det er å være ny student, det å være innadvendt, usikker på medstudenter. Jeg kjente meg igjen i Vanja sin opplevelse av at lunsjpausene er det mest slitsomme før man blir kjent med noen. Den gryende forelskelsen mellom henne og studenthus – kameraten Anders er også beskrevet på en var og realistisk måte, og kjærlighetssorgen i etterkant er både troverdig og vond.

Den siste delen foregår, som nevnt, i Oslo. Vanja er ferdig med turnustjenesten og flytter inn i kollektiv sammen med Mona. Jeg synes at denne delen er den mest intense. Spenningen som har bygd seg opp i de to foregående delene er til å ta og føle på. Det er også veldig interessant å se hvordan dynamikken mellom de to søstrene har endret seg. I de to første delene fremstår Mona som den sterke av tvillingene, den sosiale og livlige sommerfuglen, mens Vanja – kanskje mest på bakgrunn av sykdommen – fremstår som den svake. I del tre er rollene snudd, og selv om Vanja ikke oppfatter det med en gang, så er det hun som nå må beskytte og støtte Mona. Dette skiftet viser både hvor mye hun har utviklet seg igjennom romanen, og hvor lett det er å glemme at man en gang i blant bør ta et skritt tilbake for virkelig se de rundt deg uten å la seg blende av tidligere oppfatninger. 

De sitter i stua alle tre om kvelden. Vanja ser på Monas hender. De  er festet i hverandre, som om hun holder dem fast, holder seg selv fast. Vanja har et bilde inni seg av de hendene, Monas hender, bevegelsen i dem.

s 231

Benedicte Meyer Kroneberg skaper i Hvis noen ser meg nå en helt egen stemning. Språket flyter lett og ledig av sted, og det er både vakkert, enkelt og lavmælt. Jeg opplever at hun på en måte har en minimalistisk stil, hun utbroderer ikke alle detaljer, men samtidig så sier hun heller aldri for lite. Jeg får inntrykk av at hun veier alle ord nøye, og bare de ordene som tilfører noe til episodene hun vil fortelle om, får bli stående. Dette gjør at jeg opplever teksten som viktig og troverdig.

Kroneberg skriver også på en slik måte at historien på et vis blir større enn den skrevne teksten. Hun er veldig dyktig til å antyde, gi små hint og til å la ting forbli usagt. Og jeg tror det er nettopp dette usagte, det som «ligger mellom linjene», det som vi bare kan ane som skaper denne lavmælte intensiteten som vokser utover i romanen og som kulminerer i den siste delen. Jeg fikk, mens jeg leste, en følelse av å lese en Bergman – film, nærmere bestemt Persona. Og med det så mener jeg ikke at filmen og romanen omhandler de samme temaene, for det gjør de ikke, men begge besitter den samme stille, intense stemningen. Og det liker jeg godt.

Kroneberg

Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg er en godvond og sterkstille bok som jeg håper får mange lesere. Det fortjener den!

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

La petite madame et Paris – parte 5: seriemorder i Jardin du Luxembourg.

Jeg har i løpet av ukene i Paris blitt litt av en erfaren parkgjenger. Jeg imponeres stadig av alle de fantastiske grønne lungene av ulik størrelse som spretter frem over alt, og jeg imponeres i like stor grad av hvor flinke pariserne er til å bruke nærparkene sine. Det er aktiviteter og avslapping i skjønn forening.

En av de mest kjente hagene i byen er Jardin du Luxembourg.  Den ligger på venstre bredd, en kjapp rusletur opp Boulevard saint Michel. På veien går en forbi noen av de kjente landemerkene i Latinerkvarteret;   Musee de Cluny, Sorbonne og Pantheon, så det lønner seg ikke å gå for fort. Som jeg har skrevet tidligere så er det koselig å spankulere rundt, kikke og nyte omgivelsene, ikke stresse for å nå ting.

Det samme gjelder for selve parken, den er nemlig veldig stor og har mye å se på; Palais du Luxembourg,  Fontaine de Medicis, statuer osv – alt er vel verdt å få med seg, men for meg så er selve essensen med parkliv å slappe av og kose meg – og kanskje oppdage noen nye og ukjente skatter:

image

– som en morsom, gammeldags karusell man kan kjøre for en euro.

image

– eller et marionetteteater i art deco – stil.

image

– eller noen som spiller petanque (slik som Ellikken gjør).

Det er også deilig å sette seg ned ved det åttekantede bassenget foran Palais du Luxembourg og nyte synet av alle de små seilbåtene som seiler rundt:

image

Og å finne en stille plass mellom alle de andre bokelskerne og lese litt:

image

Visste dere forresten at Jardin du Luxembourg i en periode var jaktmarkene til en grusom seriemorder? Det visste ikke jeg heller før John Baxter gjorde meg oppmerksom på det i memoarene sine The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris. Morderen het Henri Desire Landru, og mellom 1914 og 1918 drepte han 10 kvinner for penger. Selve drapene ble gjennomført utenfor byen, men det var i Jardin du Luxembourg at han oppnådde kontakt:

An advertisement in France Matin baited the trap. «Widower with two children, aged 43, with comfortable income, serious and moving in good society, desires to meet widow with a view to matrimony. S 64.

I began to see it with her eyes: Landru sipping an eau a la menthe, leafing through Paris Matin, patient, waiting – while his prey paused at the gate to tidy her hair or loitered at a distance among the trees, snatching a glimpse before taking the plunge.
And where better to allay suspicion than the Luxembourg?  No out-of-the- way hotels or suburban cafes, but a park, with strolling couples, nurses with bahy carriages, a brass band playing, and an old woman collecting payment for the use of the chairs. S 66

image

Jeg vet forløpig ikke helt hva jeg synes om boka,  den er ikke det jeg forventet.  Men jeg får uansett noen tips til steder jeg og mannen kan lete opp de neste ukene,  og det er ikke verst bare det.

Au revoir!

La petite madame et Paris – parte 3: I fotsporene til Tomomi Ishikawa.

De siste dagene har jeg lest en utrolig god bok: Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable.  Jeg er ikke helt ferdig med den ennå, har sånn ca 100 sider igjen og har svært motstridende følelser. På den ene siden vil jeg bare sette meg ned et sted, en park eller en kafe og bare lese den ut for å finne ut hvordan det går, på den andre siden så vil jeg bare at historien om Tomomi og Benjamin og alt det underlige, fæle og fine skal vare i det uendelige. Jeg kjenner at det er så godt og bra å befinne seg i den verdenen som Benjamin Constable har skapt – selv om den til tider er mørk og gal – og jeg har lyst til å ha den følelsen i meg lenge.

image

Men som så mange andre bokbloggere  har jeg et uttalt lesemål, og dersom jeg skal nå dette målet så kan jeg ikke bli værende i denne romanen for alltid. Dessverre. Jeg har derfor kommet frem til en annen måte å holde på stemningen, og det er å gå på oppdagelsesferd i fotsporene til Tomomi og Benjamin!  Den første delen av romanen foregår nemlig i Paris, og da passer det jo helt ypperlig at jeg også befinner meg der!

I Three lives of Tomomi Ishikawa er det slik at Benjamin Constable (ja, han har det samme navnet som forfatteren) blir sendt rundt på skattejakt i Paris – og senere New York – for å finne spor eller skatter som forteller historien om venninnen Tomomis liv. Og de to siste dagene har jeg fartet rundt i byen for å se om virkeligheten og fiksjonen stemmer overens. Og vet dere hva? Det gjør den!

Here is a Parisian enigma for you: How do you walk from rue du Faubourg Montmartre to the Palais Royal on a rainy day without getting wet? (Et in Arcadia ego.) S 42

For å løse denne oppgaven drar Benjamin med metroen til Grands Boulevards for så å gå fra arkade til arkade ned til Palais Royal. I går prøvde jeg å gjøre det samme – ut på vandring med romanen som guide!

I put on my shoes and coat, then took the metro Grands Boulevards and walked up rue du Faubourg Montmartre in the pouring rain. A few hundred yards on the left I found the entrance to Passage Verdeau.  S43

image

Og der var den! Noen hundre meter, til venstre!  Romanen foregår i 2007, og arkaden blir beskrevet som et søvnig og tomt sted.  Det er godt mulig at det stemte da, og det passer uansett til historien, men i dag er det yrende liv, antikvariater og hyggelig stemning. Noen kunstneriske friheter er uansett helt fint.

I came out the other end, dashed across rue de la Grange Bateliere and went into Passage Jouffroy.  S 43.

image

Og sannelig! Ny arkade!

Back at the boulevard, I crossed and went into Passage des Panoramas. S 44

image

Arkade nummer tre fant jeg også!

Men her startet utfordringen: The rain was starting to soak through my clothes. Galleries Vivienne (the most glamorous Parisian arcade) was the next  covered street I could think of in this direction but it was a fair way off. S 44

Kan dere se hva som ble vanskelig for meg?

Jepp. Det sto ikke hvilken retning jeg skulle gå for å finne Galleries Vivienne! Høyre eller venstre? Jeg satset av en helt vilkårlig grunn på høyre, og gikk meg litt vill – og ikke fant jeg den riktige arkaden heller.

image

Men etter noe som føltes som en lang stund, så fant jeg i allefall en annen arkade :-). Jeg tror jeg vil ta den samme runden en gang til og så ta til venstre etter Passage des Panoramas.  Da er jeg ganske sikker på at jeg vil finne den riktige!

I dag bestemte jeg meg for å gå på let etter to skulpturer som er nevnt i romanen. Den ene bare som et referansepunkt, mens den andre er mer sentral i skattejakten. Turen gikk derfor med metroen til Saint Lazare, og i det øyeblikket jeg kom opp på bakkeplan kjente jeg igjen omgivelsene:

I came out through the glass – domed entrance to the metro and into Cour de Rome. (…) I passed near the statue of the suitcases, (…) S 53

image

Jeg kjente at jeg ble så glad da jeg fant denne skulpturen – det var virkelig en stabbel med kofferter! – og da visste jeg hvilken vei jeg skulle gå videre:

, then as I came into the Cour du Havre I could see the sculpture I was looking for – about four metres tall, from its base a single finger pointed upwards made from a hundred institutional clock faces, frozen randomly to misinform train passengers and other paasing traffic. S 53

image

Og der sto klokkeskulpturen foran meg i all sin sjarme!

Mission completed! (for nå). Dette var gøy!!

image

Bon soir!