Næss og Hallstrøm – et samleinnlegg.

Selv om jeg klarte å unngå samleinnlegget forrige uke, må jeg bare anerkjenne at jeg ikke kommer utenom det i dag. I november leste jeg flere bøker som jeg ikke har rukket å skrive om ennå – og for å få redusert litt på bunken med «skal – skrive – om» bøker, så velger jeg altså å gå for 2 i 1. Og siden jeg sliter litt med å begrense meg i skrift, er det mulig at det kanskje (mest sannsynlig) blir ganske langt. Du er herved advart.

Bok 1:

Bare et menneske av Kristine Næss.

Bare et menneske er  mitt første møte med forfatteren Kristine Næss, og det er takket være Line og hennes anbefalinger som gjorde at jeg plukket med meg denne romanen under et av høstens mange handleturer på Eldorado. Det er et valg jeg er glad for!

Fra baksideteksten:

Bea Britt bor alene i farmorens hus på Vettakollen i Oslo, der faren hennes vokste opp. En tidlig morgen er det folk i hagen, de leter etter en 12 år gammel jente som har forsvunnet. Bea Britt har pleid å se henne gå tur med den lille hunden sin. Politiet  finner jentas sekk i hagen, og slik blir Bea Britt en av politiets mistenkte.

bareetmenneskeDenne lille oppsummeringen kan kanskje gi inntrykk av at Bare et menneske er en kriminalroman, men det er ikke tilfelle. Forsvinningen av Emilie er en hendelse som påvirker Bea Britt på ulike måter; den setter i gang nye tanker og refleksjoner i henne og får henne til å reagere og handle på en annen måte enn normalt. Den er med som en del av Bea Britt sin hverdag og skaper en ytre spenning, samtidig som det ikke er selve drivet i romanen. Jeg opplever at den er mer som en ramme som binder Bea Britt sin historie sammen.

Romanen sentrerer rundt Bea Britt, livet til farmoren hennes, Cessi, i før – og etterkrigstiden og Beathe – datteren til Bea Britt sin venninne. Disse kvinnene tilhører tre forskjellige generasjoner, og deres historier alternerer i løpet av romanen. Jeg er imponert over Næss sin evne til å gi disse tre kvinnene helt særegne stemmer som gjør at alle tre popper ut av sidene som ekte mennesker som jeg kan se for meg og som jeg tror på. Det er noe med måten Næss skriver på som gjør at alle fortellerstemmene oppleves som autentiske og originale., det er som om hun endrer skrivestil for hver karakter. For eksempel er Cessi sin stemme typisk for den tiden hun lever i, og med en gang jeg kom til et av hennes kapitler, var jeg der, i Oslo, i 1940 og 1950 årene. Jeg så det helt levende for meg. Cessi selv er en veldig lite sympatisk person som gjør mange feil, men samtidig så har hun mange lag og erfaringer som gjorde at det var hennes historie som berørte meg aller mest.

Bea Britt er, selv om hun nok er det nærmeste vi kommer en hovedperson, den jeg fikk minst tak på. Jeg tror det kan ha med at der både Cessi og Beathe sine historier er fortalt i 3. person, er Bea Britt sine kapitler skrevet i 1. person. Det er Bea Britt selv som forteller, og som alle andre jeg – fortellere velger hun selv hva hun skal vise leserne og ikke. Det skaper jo en ekstra spenning, særlig i forhold til det som omhandler forsvinningssaken, og jeg er ganske sikker på at det er et bevisst valg fra forfatteren å la Bea Britt være såpass vag, såpass lenge. Jeg opplever også at dette grepet tilfører romanen en ekstra nerve.

Romanens tittel er Bare et menneske og dette er et begrep som Cessi bruker flere ganger. Hun bruker det mest som en unnskyldning, et tegn på oppgitthet; «Hvordan skal jeg få til alt dette? Jeg er jo bare et menneske«. For meg så viser tittelen også til ensomhet. Det å være «bare et menneske» i en verden full av andre mennesker, det skaper en følelse av å være helt alene, å være den ene mot alle de andre, mot de som har noen. Både Bea Britt, Cessi og Beathe har, slik jeg tolker det, en opplevelse av å stå alene, å være den ene som ikke har noen og som lengter etter en annen. Særlig de to førstnevnte isolerer seg i stor grad, holder seg mye inne for seg selv og i sitt univers. Det er en selvvalgt tilstand, samtidig som de begge lengter etter noe mer, noe annet. Den ene blir etter hvert mer og mer bitter ovenfor seg selv og livet, mens den andre klarer å bryte ut og finner håp.

Kristine Næss skriver med et dyptpløyende og detaljrikt språk der ikke bare karakterene, men også små stemninger, detaljer og episoder, står ut av sidene som noe ekte. Samtidig så sier hun heller ikke for mye, det er mye rom for tolkning og for å oppdage nye elementer ved gjenlesinger.

Anbefales, selvfølgelig!

Bok 2:

KRØ av Didrik Morits Hallstrøm.

KRØ av Didrik Morits Hallstrøm er noe så spennende som en nygotisk grøsser! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde helt oversikt over hva som lå i begrepet nygotisk litteratur, men etter et kjapt søk fant jeg en artikkel av Tom Egeland som oppklarte en del:

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet kom et knippe grøssere som i kraft av sin popularitet og utbredelse – både i litteraturen, men i enda større grad i filmen – bidro til å gjenopplive den gotiske sjanger.

Disse bøkene og filmene fant imidlertid ikke sted på øde heder og i forfalne slott. Tvert imot plasserte forfatterne og filmskaperne sine hovedpersoner i høyst moderne omgivelser – i pulserende storbyer, i trivelige forsteder og i perfekte, velfungerende småbyer. Her møter vi vanlige mennesker fra middelklassen – deg og meg – som stilles ansikt til ansikt med det umulige, det overnaturlige, det grusomme.

Tom Egeland, 2006

Denne beskrivelsen passer godt med innholdet i KRØ. Vi møter Adam, en tidligere rusmisbruker, nå grafisk designer, med rotete fortid. Han har kjæreste og kommer godt overens med kjærestens sønn. En dag får han et brev fra bestefaren. Han ligger for døden, og ønsker at Adam skal komme hjem til ham på den forblåste øya Krø på Sunnmøre. Adam er motvillig, men bestemmer se til slutt for å reise.

Krø er et underlig sted der alle kjenner alle og bedehusmiljøet står sterkt. Hjemme hos bestefaren oppdager han en mystisk dør i kjelleren krøsom han ikke får opp og han møter ei merkelig jente som ser ut som en levning fra 1980 – tallet. Men det merkeligste av alt oppdager han ikke før han logger seg på i 3D – programmet White World – for hvem er denne skikkelsen som plutselig dukker opp og begynner å følge etter ham?

Jeg er en stor tilhenger av grøssere, både på film, TV og i bøker. Jeg har nok mer erfaring med å se innenfor denne sjangeren enn å lese, men begge deler appellerer til  meg og i årenes løp har jeg lest en del. Det er derfor litt nervepirrende å begynne på en ny grøsserroman, for er det ikke gjort godt nok så blir det for både dårlig og forutsigbart. Takk og pris svarte Hallstrøm sin roman til forventningene – og litt til! KRØ er nemlig både en spennende og sofistikert grøsser som antyder mer enn den sier. Fokuset ligger ikke på  å skape flest mulig sjokkscener, men i stedet på å bygge opp en mer krypende, ubehagelig stemning – som selvfølgelig kulminerer i en finale! Den minner meg på den måten om Johan Harstads DARLAH. (Den ble forresten nylig kåret til tidenes beste norske ungdomsbok. Det synes jeg var vel fortjent!). Jeg opplever også at Hallstrøm er tro mot sjangeren, samtidig som han har laget noe helt eget. Jeg liker svært godt at han kombinerer natur, det gamle og mytologi med teknologi og The White World, samtidig som han også visker bort skillet mellom virkelighet og fantasi/drøm, og selv om det ikke er første gang at disse elementene er brukt i grøssere, så er det i alle fall gjort så godt her at det føles originalt. Og det fenger!

Didrik Morits Hallstrøm skriver svært godt. Språket flyter lett av sted og er fri for klisjeer. Han tar i bruk mange originale og gode språklige bilder, både når han skildrer naturen, omgivelsene og Adam selv, hans tanker og følelser. Som med Næss, opplever jeg med KRØ at både miljø og personer står fremfor meg. Ja, jeg måtte til og med sjekke om Krø var en virkelig øy, fordi den og folkene der er så levende og bra skildret. (Hint; den er ikke virkelig).

Jeg likte KRØ av Didrik Morits Hallstrøm veldig godt, og jeg håper at flere får med seg denne! Ja, for den er faktisk SÅ god!

Anbefales!

 

Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk.

I min jakt etter fengende lesestoff som kunne få meg opp fra den nedadgående spiralen «Dårlig leselyst 2.0», endte jeg opp – som så mange ganger tidligere – i en bokbutikk. Nå er det ikke slik at jeg kun befinner meg i en situasjon der jeg har mulighet til å kjøpe bøker bare når jeg har dårlig leselyst – da hadde jeg hatt en del færre bøker og en del feitere lommebok. Men akkurat denne dagen var oppdraget «Prosjekt leselyst», og jeg hadde til og med bestemt meg på forhånd hvilken bok jeg skulle kjøpe. Det var kriminalromanen med den vakre tittelen Det henger en engel alene i skogen, skrevet under pseudonymet Samuel Bjørk. Dette er en roman som jeg har hatt lyst til å lese en stund, men ikke fått somlet meg til å få tak i før etter en samtale med Gro. Jeg er ganske sikker på at ordet hun brukte var sidevender, og alle som har hatt dårlig leselyst vet at i slike tilfeller så er ofte ordet sidevender et magisk og nødvendig ord. Det er det ordet som kan få deg opp av sørpa og gi deg lysten til å lese igjen.

For meg ble Det henger en engel alene i skogen både en magisk og nødvendig bok. En skikkelig kick – start på lesegleden.Jeg leste den ut på under en uke! Over 500 sider! (Til sammenligning hadde jeg brukt over 2 uker på den romanen jeg egentlig leste og hadde kun kommet til side 150). Så jeg kan trygt si at denne romanen fungerte til formålet. Men var den noe god, sånn egentlig?

Jeg pleier å skille mellom kriminalromaner/thrillere der jeg opplever at forfatteren kun er ute etter å fortelle en spennende historie og kriminalromaner/thrillere der jeg opplever at forfatteren ønsker å gi leseren noe mer, han eller hun har noe mer enn kun underholdning på hjertet og ønsker å sette søkelyset på noe som er større – enten på samfunnsnivå eller på et menneskelig nivå. Jeg synes for eksempel at Gunnar Staalesen, Karin Fossum, Asle Skredderberget og Espen Holm er gode eksempler på forfattere som både underholder og som får meg til å tenke og fundere utover handlingen i sine kriminalromaner.

Det henger en engel alene i skogen plasserer seg trygt inn i den første gruppen, for min del. Romanen er spennende og den engasjerer meg der og da, men jeg blir ikke sittende igjen å gruble over forholdet mellom Israel og Palestina, miljøet eller legemiddelindustrien. Det betyr ikke at jeg ikke likte den, for noen ganger så holder det i massevis å «bare» bli underholdt. Ja, sånn som ståa var nå, så var jo det mitt primærønske.

wpid-IMG_20140120_174042.jpg

Romanen har et ganske ekkelt utgangspunkt. Små jenter på 6 år blir funnet drept,  hengende i skogen med sekk på ryggen, dukkekjole og et Norwegian – skilt: «Jeg reiser alene». Politietterforsker Holger Munch settes på saken, og setter sammen et team med spesialister, blant annet det trøblete «vidunderbarnet» Mia Krüger og hackeren Gabriel Mørk, som sammen skal løse denne uhyggelige saken – helst før det dukker opp flere lik.

Saken er et mysterium, sporene spriker i alle retninger og morderen lefler med tilsynelatende meningsløs symbolikk. Men etterhvert klarer etterforskerne å finne noen røde tråder, og det kan se ut som om morderen har planer om å ramme dem personlig.

Samuel Bjørk har, som nevnt ovenfor, skrevet en spennende kriminalroman. Jeg synes at intrigen i all hovedsak var svært godt utviklet, og at han klarte å knytte elementene og hendelsene sammen på en ganske så troverdig måte til slutt – med noen unntak, men det kommer jeg tilbake til. Noe av det jeg likte ekstra godt ved historien var karakterene i spesialenheten. Mia og Munch er på en måte et ganske tradisjonelt tospann – den unge dyktige og den eldre erfarne etterforskeren – men allikevel så synes jeg de også er særegne. Mia Krüger er for eksempel ikke den typiske lærlingen, hun er en av landets beste etterforskere og har bred erfaring, og jeg opplever heller ikke  Holger Munch  så forsoffen og loslitt som mange andre lignende karakterer blir beskrevet. De er begge sære og de har utfordringer, men på et vis så synes jeg at de er lette å like. Jeg heier på dem og jeg tror på dem. De er tradisjonelle, men med en twist. Det samme gjelder spesialenheten og de andre kollegene deres, i den grad vi blir kjent med dem. De er kanskje litt diffuse hver for seg, men som team er de synlige og likanes – jeg tror at jeg, i et alternativ univers der jeg er etterforsker, hadde likt meg i en slik sammensveiset gruppe. Det er et flott første møte med en etterforskningsgruppe, og jeg synes det gir et godt grunnlag for de neste (?) bøkene.

Selve mysteriet er også både spennende og interessant. Selv om premissene er groteske (jmf barnedrap), så opplever jeg ikke at det går over kanten eller at forfatteren lar seg friste til å bli alt for grafisk i skildringene sine av drapsted/offer. Det synes jeg er en god ting og det gjør at romanen ikke gir inntrykk av å være skrevet for å sjokkere mest mulig, ei heller mener jeg at det er spekulativt.

Det er allikevel noen elementer med historien som jeg finner mindre gode. Det ene er den mystiske, fundamentalistiske sekten som har dannet sitt eget samfunn inne i skogen utenfor Hønefoss. Jeg er, som sikkert flere har fått med seg, en sucker for skumle sekter, og jeg ble naturlig nok svært nysgjerrig på dette samfunnet. Det at de også spilte en ganske stor rolle opp igjennom romanen, gjorde meg bare enda mer gira, og jeg må innrømme at jeg ble skuffet da det ikke ble noe mer ut av det. Jeg ser ikke helt hensikten med å bruke så mange sider og bygge opp en spenning, for så å ikke gjøre noe særlig ut av det. Det andre elementet som jeg ikke falt pladask for var tempoet på slutten. Fra å være et intrikat og komplisert mysterium, så synes jeg at handlingen på slutten gikk for fort og at hendelsene ble for preget av tilfeldigheter. Det føltes nesten litt for enkelt, eller kanskje det bare er meg som gjerne ville hatt mer?

Alt i alt likte jeg Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk veldig godt. Den reddet leselysten min og underholdt meg. Jeg ser frem til en ny bok av denne mystiske forfatteren.

Anbefales –  i alle fall dersom du liker krim!

Les anmeldelsene til: Elin, GroAnita, Marianne og op – 5 også.

#10/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Noen dager inn i en mild og deilig, om enn noe regnfull, november, så er det på tide å gjøre oppIMG_20131105_161814 status i forhold til forrige måned. Det er under 60 dager til 2014 og til nye mål skal settes, men for denne gang får vi holde oss til årets mål og eventuelle nye måloppnåelser siden sist.

Oktober var den måneden da jeg ikke fikk lest en eneste klassiker eller 1001 – roman, i stedet har jeg kost meg med skumlerier, sci – fi, en kunstroman og horror. Og siden det var Halloween tid, så passet det egentlig veldig godt.

Den første romanen som jeg leste var en jeg faktisk plukket med meg på Shakespeare & co i jula (og dermed en OTS – bok!) uten at jeg hadde hørt noe særlig om den i forkant. Premissene hørtes interessante ut, og jeg visste da at jeg en eller annen gang, i ikke så fjern fremtid, ville få skikkelig lyst på en dystopisk/sci – fi – historie. Sånn sett var altså Wool av Hugh Howey et ganske trygt kjøp, og jeg endte opp med å forgape meg helt i universet og historiene i begynnelsen av måneden. Deretter kastet jeg meg ivrig over en norsk 2013 debutant som jeg hadde skyhøye forventninger til. Dessverre ble de ikke innfridd, men jeg synes samtidig at & me skal bli omskapte av Mariell Øyre og Jostein A. Fretland har potensiale og jeg håper forfatterne vil skrive mer; enten sammen eller hver for seg.

15. oktober var det igjen tid for Ingalill sin biografilesesirkel og temaet denne gang var Driftige damer og bemerkelsesverdige kvinner. Siden jeg ikke fikk anledning til å delta sist, så var jeg fast bestemt på å være med denne gangen. Bok ble innkjøpt god tid i forveien, og det var ikke en hvilken som helst bok heller! Radioactive – a tale of love and fallout av Lauren Redniss handler om Marie Curie og om radioaktivitetens historie, og den er original og enestående både i innhold og form.  Samtidig som jeg leste om Marie Curie, leste jeg også Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight. Dette er også en roman med potensiale, men det ble for uforløst på slutten – og litt teit. Underholdt ble jeg allikevel, for jeg leste den ut på 2 dager! 

Etter at jeg hadde lest ferdig Wool måtte jeg bare bestille de to neste bøkene i trilogien. Og selv om jeg hadde en liten date med en annen bok, så ble den lagt til side i det øyeblikket Silo #2: Shift havnet i postkassa mi. Dette var en helt annen type bok enn forløperen, og jeg brukte mye lengre tid på å lese disse vel 600 sidene. Boka var allikevel altoppslukende!

Altoppslukende er også et stikkord for de neste historiene jeg leste. For sånn helt på tampen, fikk jeg et stort behov for å lese noen grafiske romaner og de som fristet aller mest var Joe Hill og Gabriel Rodriguez sin serie Locke & KeyJeg ble ikke skuffet! I løpet av tre dager ble de fem bøkene som er utgitt i serien slukt og fordøyd (og grafisk roman – mål ble oppnådd!) – nå venter jeg utålmodig på den sjette og siste boka som kommer i februar (!!). Full anmeldelse vil komme i løpet av uka.

IMG_20131105_161912Kvalitativt har jeg, med andre ord, hatt en svært god måned, og for meg så er det å lese gode bøker viktigere enn mengden bøker, men, la oss nå et lite øyeblikk gå over og telle…. bare for gøy. Hvor mange bøker ble egentlig lest i oktober?

1 – 2 – 3 – 4 – …

Jeg leste 10 bøker!! T – I – ti. Det tror jeg ikke jeg har gjort siden jeg slukte hele Sagaen om Isfolket på 2 uker da jeg var 12! Jeg er med andre ord strålende fornøyd med egen innsats, for med disse ti (jeg må bare skrive det en gang til) bøkene så har jeg nådd målet med å lese 52 bøker på et år. Er det mulig?! Allerede?!

Men, jeg kan ikke hvile på laubærene (er det det man sier?) i det uendelige, for , til tross for dette så vil statistikken vise at det er enkelte mål jeg må jobbe ekstra med de siste månedene:

  • 52 av 52 bøker lest og 50 av 52 omtaler skrevet.
  • 8 av 6 1001 – bøker.
  • 6 av 12 klassikere.
  • 9 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 8 av 6 grafiske romaner.
  • 2 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

For eksempel Dickens, Rushdie, Gaiman og Jackson – målene mine…. Jeg bør få til iallefall to av disse – og noe sier meg at de har etternavn på G og J, jeg bare sier det. Ellers så må jeg prøve å få skviset inn noen flere klassikere blant lesing av norske 2013 bøker og Man Booker Prize – samlesingen til Clementine.

På fredag var jeg forresten på Litteraturhuset sammen med Elin, Elisabeth, Ingalill, Nora, Bjørg og Clementine og hørte på debatten Avis, blogg eller bokessay. Det var både tankevekkende, inspirerende og litt provoserende, og slik skal det jo være. Ingalill har skrevet et godt referat. Og selv om det teknisk sett var i november, så tar jeg det med her allikevel.

En annen ting jeg er blitt hektet på de siste dagene, og som egentlig hører inn under novemberoppsummeringen, er YouTube – serien The Lizzie Bennet Diaries. Dette er en modernisering av Pride and Prejudice av Jane Austen i vlogformat. Morsomt og avhengighetsskapende, og den har gitt meg lyst til å gjenlese Austens klassiker. Kanskje denne allerede denne måneden? Serien er forøvrig skapt og produsert av Hank Green, broren til John, og jeg tror det er noe genetisk dyktighet og skaperevne som ligger til grunn her. Anbefales!

Hvordan har din lese – oktober vært?

Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren (Engelsfors #2)

ild

Dette er en omtale av en oppfølger. Jeg har prøvd så godt jeg kan å ikke fortelle så mye om selve handlingen. Dersom du har lest den første boka i triologien så er det bare å lese videre, men dersom du ikke har lest den, da kan det være lurt å lese med et kvart øye.

For et år siden leste jeg den første boken i en ny, svensk fantasytriologi av Mats Sandberg og Sara B. Elfgren. Sirkelen tok meg med storm, og det jeg likte aller best var at den var så realistisk. Karakterene var flerdimensjonale, hovedpersonene fremsto som ekte jenter av kjøtt og blod og forfatterne tok tak i viktige temaer som rus, spiseforstyrrelser, familieproblemer, sex, mobbing og vennskap på en ordentlig og jordnær måte. De magiske fantasyelementene ble presentert litt etter litt og de var flettet godt inn i historien. Det overnaturlige som jaktet på dem var stort sett noe vi bare kunne ane, ikke se og jeg ble fort enig med meg selv om at Sandberg og Elfgren hadde skrevet noe så sjeldent som fantasyrealisme. Og det likte jeg svært godt!

Før jul fikk jeg en forespørsel fra Gyldendal om jeg ønsket å motta et leseeksemplar av bok to i serien om Minoo, Vanessa, Linnea, Anna – Karin og Ida. Jeg sa selvfølgelig ja, og nå, ett år etter at jeg begynte på historien om Engelsfors, så er jeg ferdig med Ild. Og ja, dette var en virkelig god oppfølger. Baksideteksten sier blant annet:

De utvalgte skal begynne i andre klasse på videregående. Hele sommerferien har de holdt pusten og ventet på demonens neste trekk. Men trusselen kommer fra et sted de ikke kunne ha forutsett.

Ild starter med andre ord ganske kjapt etter at Sirkelen sluttet, og selv om forfatterne fra starten fletter inn informasjon om det som hendte på slutten av forrige bok, så fant jeg ut at det var en fordel å flappe kjapt igjennom de siste sidene av Sirkelen for å komme godt inn i historien. Jeg ville la meg bli dratt inn i romanen uten å oppleve noen irritasjoner som så enkelt kunne bli unngått. Det fungerte godt.

Jeg opplever Engelsfors #1 og #2 som to ganske forskjellige bøker – like gode, men forskjellige. Der Sirkelen  – etter en heidundrende start – langsomt bygde opp spenningen og ikke introduserte for mye av det fantastiske for tidlig, og heller brukte tid på å skape et solid bånd mellom meg som leser og hovedpersonene, verdensbyggingen og mytologien, så har Ild den fordelen av at siden det solide arbeidet allerede var gjort så kan både intensiteten og spenningen bli skrudd kraftig opp allerede fra starten – og så holde den der. Jentene kjenner bedre sine evner, de er blitt noe tryggere på hverandre og de skjønner mer av viktigheten av å stå sammen – likheter og ulikheter til tross. Ild ga meg dermed en mer intens og altoppslukende leseopplevelse fra første side. Dette har ikke gått på bekostning av troverdighet og realisme. Både stedet, personene og livet de lever er gjenkjenbart og ekte, bare at nå er det en enda større dæsj hekser og magi inne i bildet – fremdeles svært nifst og subtilt, men allikevel mer tydelig. Som fantasyentusiast så er jeg godt fornøyd med det.

Ild veksler, på samme måte som Sirkelen, på å fortelle historien fra jentenes synspunkt. Det gjør at vi lesere får ta større del i følelsene og tankene til jentene, i tillegg til at vi får vite mer om hvordan hver enkelt opplever livet sitt både som en del av De utvalgte og individuelt. Jeg er spesielt glad for at vi får høre Ida sitt synspunkt i denne boken. I den forrige ble hun kun skildret  gjennom de andres øyne – og som sjefsmobber og skolens dronningbie så ble selvfølgelig skildringene veldig farget av dette. Nå får vi altså endelig vite mer om denne skremmende og ganske ubehagelige jenta, og ja, hun er fremdeles ubehagelig og slem. Det som allikevel er så flott er at hun er noe mer. Gjennom å ta oss med inn i tankene hennes og hjem til familien hennes, blir vi også kjent med en sårbar jente som trenger kontroll for å føle seg trygg. Sandberg og Elfgren er virkelig gode på å skape og videreutvikle karakterene sine; både som personer og som hekser. Alle jentene er så godt skildret at de bare krøp under huden på meg og ble der, jeg kjenner at jeg har blitt så glad i dem alle sammen at jeg tar inn over meg både gledene og sorgene de opplever, seirene og usikkerhetene deres – Minoo, Vanessa, Anna- Karin, Linnea og Ida er på hver sine måter helt fantastiske karakterer!

Selve handlingen skal jeg ikke si noe særlig om, jeg tror faktisk det holder å si at den er kjempespennende, uforutsigbar, hjerteskjærende og mystisk! Anbefales 🙂

Nina har også skrevet om boka, det samme har Ann Kristin.

Tusen takk til Gyldendal for leseeksamplar!

Inntrengeren av Håkan Östlundh

Familien Andersson/Kjellander kommer hjem til Fårö etter en lang ferie på inntrengeren2fastlandet. Vel innstallert i huset sitt oppdager de at ting ikke er som de skal være, riktig nok har de leid ut huset mens de har vært bortreist, men gjenstander er forsvunnet, knust glass ligger strødd på gulvet og noen har lagt avføring innimellom barnas leker. Da de finner et familiebilde der noen har stukket ut øynene deres føler de at dette er mer en trussel enn en dårlig spøk og kontakter politiet.

I løpet av kort tid dukker det opp et nytt bilde; ødelagt på samme måte, og når datteren Ellen blir borte blir de virkelig redde. Hvem er det som er ute etter dem? Etterforsker Henrik Broman og hans kollegaer ved Visby – politiet står over for en sak det er vanskelig å få grep på. Hva er det egentlig som ligger bak disse truende hendelsene? Er det slektninger som vil hevne seg etter et arveoppgjør, eller ligger det noe helt annet bak? Truslene eskalerer, og snart er det en kaldblodig morder politiet jakter på.

Inntrengeren er mitt første møte med forfatteren Håkan Östlundh, men det skal  ikke bli mitt siste! Dette var en så utrolig spennende, skummel og intens leseopplevelse at jeg rett og slett mistet pusten – den var vanskelig å legge fra seg, samtidig som den hadde en ubehagelig stemning over seg som gjorde at jeg satt med hjertet i halsen og høy puls stort sett hele tiden. Jeg opplevde at jeg satt/lå på nåler under hele lesingen – og det er det lenge siden en kriminalroman har gjort med meg.

Men hva er det med akkurat denne historien som griper (og skremmer!) meg så mye? Jeg tror det er at Östlundh velger å ta utgangspunkt i noe som alle ville opplevd som et overtramp – noen ukjente har vært inne i huset ditt. Den følelsen av at noen har snoket og rotet rundt i dine ting – bare tanken er ubehagelig, og strengt tatt et scenario som flere av oss enten har opplevd eller kommer til å oppleve en gang i livet. Men Östlundh går et skritt lengre; den ukjente har lagt fra seg visittkort og trusler som helt klart er rettet mot de som bor i huset – det er ikke pøbelstreker og hærverk, det er personlig og det er utført av en gjerningsmann som de ikke kan se, men som ikke er redd for å gå enda lenger i sine handlinger mot familien. Jeg kjente nesten at gjerningsmannens ondskap/galskap (?) sydet ut av sidene – og det var nettopp det, tror jeg, som skremte vettet av meg mens jeg leste, og som fikk meg til å sluke sidene i noen kjappe jafs. Jeg måtte jo få vite hva som kom til å skje videre!

Håkan Östlundh har valgt å fortelle det som hender gjennom bruk av flere synsvinkler; vi får ta del i følelsene og opplevelsene til både politi og ofre, samt enkelte dagboknotater fra gjerningspersonen. Dette er med på å skape nærhet til og sympati med flere av personene i historien, og det gjør også slik at spenningen holder seg langt over gjennomsnittet gjennom hele boka. Det at vi lesere får bli med når hovedpersonen Henrik får vite noe viktig om ofrenes bakgrunn, eller at vi er til stede mens Malin Andersson og Fredrik Kjellander finner et bilde med utstukkede øyne i postkassa, gjør at karakterenes opplevelser blir så mye mer nær og ekte. Vi er der når det skjer, vi blir skremt sammen med ofrene eller vi blir opprømt sammen med politiet fordi de kanskje muligens har funnet en ledetråd. Det oppleves som førstehånds, og det gjør at  det med ett blir fryktelig ekkelt og skremmende når ting hender. Det gir en helt annen leseopplevelse enn når man får mange av hendelsene referert til i etterkant. Historien blir rett og slett, og enkelt og greit mye mer spennende å følge.  Men det er ikke alt; romanen har også en svært godt utviklet krimintrige som jeg tror på. Forfatteren planter små korn av tvil her og der,presenterer ulike motiver og lar historien ta flere omveier og U – svinger før han samler trådene og den virkelige gjerningsmannens motiver blir avslørt. Så elegant, så bra!

Inntrengeren av Håkan Östlundh er en veldig god krimbok, ja, jeg er ganske sikker på at den er en av de aller beste krimromanene jeg har lest i år. Den er handlingsmettet , ubehagelig, foruroligende og  intens, og kanskje ikke en bok for de som lett blir redde. Men for dere andre som liker å bli skremt, som liker å kjenne en voksende uro mens dere leser, en uro som ikke helt gir slipp på dere i de øyeblikkene dere ikke sitter med nesa i boka – ja, dette er boka for dere!

Jeg er så glad for at jeg fikk et leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke i høst – tusen takk!

Bokbloggturneen: Variantene av Robison Wells

Da var det tid for min siste omtale for Cappelen Damms Bokbloggturnè i høst. Variantene heter romanen og den er skrevet av debutanten Robison Wells. I går var det Askeladden som fortalte hva hun syntes om boka, og i dag er det altså min tur.

Benson har hatt en tøff og ustabil oppvekst med fraværende foreldre og mange fosterhjem. Han har, i et håp om å endelig finne sin plass et sted, søkt om studieopphold ved privatskolen Maxwel Academy. Han får plassen, men oppholdet ved skolen blir helt annerledes enn noe han kunne forestilt seg.

På Maxwel er det ingen lærere, ja, ingen voksne over hodet. Elevene har delt seg inn i tre grupperinger; Samfunnet, Kaos og Variantene, og de har ulike oppgaver å fylle på skolen – undervisning, vedlikehold, matlaging og vakthold. En skulle tro at en skole med bare ungdommer ville føre til det reneste anarki, men de blir overvåket av kameraer over alt, det er strenge regler og brudd på disse kan føre til døden. Det går raskt opp for Benson at han må velge å bli en del av en av gruppene dersom han skal overleve dette fengselet som skolen egentlig er. Han prøver å tilpasse seg, men tanken på å rømme er det som holder ham oppe. Etterhvert oppdager han at de daglige forholdene på skolen bare er barnemat i forhold til den mørke hemmeligheten som skjuler seg nede i skolebygningens kjellerrom. Ingenting er som det virker, og Benson kan virkelig ikke stole på andre enn seg selv….

Oj, dersom jeg skal beskrive Robison Wells sin debutroman med tre ord så må det bli klaustrofobisk, intenst og handlingsmettet, ja, for dette er en virkelig sidevender av dimensjoner! Som leser så opplevde jeg at jeg kjapt ble en del av handlingen, og som Benson så ble jeg som besatt på å finne ut hva som egentlig foregikk Maxwel. Det blir tidlig klart at det er noe som holdes skjult; stemningen som skildres gjennom hele romanen er foruroligende og uhyggelig,Benson og vi lesere får små drypp om noe forferdelig som skal ha skjedd for en tid tilbake, samtidig som om de andre elevene ved skolen virker uberørt av tingenes tilstand. Har de mistet alle følelsene sine eller er alt bare et spill for å overleve? Historien tar flere uventede vendinger underveis, noe som påvirker både hovedpersonen selv og meg. For Benson blir det etterhvert veldig vanskelig å vite hva han skal tro om det som blir fortalt og det som skjer, og i det hele tatt vite hvem han kan stole på. Kanskje det egentlig er slik at han bare har seg selv? For meg som sitter hjemme i en trygg lesekrok, så vet ikke jeg heller hva jeg skal tro av det jeg leser. Hvem av karakterene snakker sant? Hvilken vending vil historien ta? Taglinjen på forsiden av boka er «Ikke stol på noen«, og det synes jeg gjelder både for hovedpersonen og for leseren. Forfatteren tar noen fortellergrep som gjør at jeg rett og slett føler meg litt tummelumsk og anpusten under lesingen – den foruroligende og klaustrofobiske stemningen siver ut av Maxwel Academy, ut gjennom sidene i boka og treffer meg både i hodet og hjertet. Dette er jo knallbra!

Benson selv er en hovedperson som jeg både liker og ikke liker. Jeg liker for eksempel at han er en sterk karakter som ikke gir opp, men samtidig så blir jeg litt irritert på ham nettopp fordi han er så viljesterk – Hallo,, du kan skade deg! Du kan bli drept!. Jeg forstår svært godt at hans eneste ønske er å finne en måte å komme seg vekk fra skolen på, men så er jeg så nysgjerrig selv at jeg kunne ønsket at han spurte og gravde og snoket enda litt mer rundt…. Han er nesten som en litt irriterende lillebror som følger sine egne veier og ikke vil gjøre som storesøster (les: jeg) vil (lete, finne flere svar, ikke utsette seg for fare uten grunn, stille enda flere spørsmål etc). Men jeg tror på ham, han trår ut av permene som en ekte person med både feil og mangler, som en god og flerdimensjonal hovedperson. Han har rett og slett en sterk stemme. Når han i tillegg er en ekte filmentusiast som sprer rundt seg med filmreferanser, så smelter nerdehjertet mitt litt ekstra. Heia Benson!

Variantene av Robison Welles er en mer enn godkjent ungdomsroman som fenget meg veldig. Det er en voldsom og uhyggelig historie som fortelles, og den utvikler seg til å bli ganske brutal etterhvert. Det blir allikevel aldri spekulativt – det er ikke vold for voldens skyld – men skremmende og spennende, det blir det! Jeg må også legge til at slutten har en stor cliffhanger, så er du forberedt! Jeg vil i allefall lese mer, nå!

The Diviners av Libba Bray

Vi befinner oss i USA på 1920 – tallet. Den 17 årige Evie har gjort skandale i hjembyen og sendes til onkelen Will i New York for å få litt skikk på seg selv. Will driver museet for amerikansk folklore, overtro og det okkulte, og da et  drap med okkulte og rituelle tendenser blir begått, står politiet raskt på døra for å få hjelp. Evie som selv har skjulte krefter blander seg  inn i etterforskningen, og sammen med onkelen må hun prøve å stanse en morder hvis mål er å sørge for jordens undergang.

Libba Bray er en forfatter jeg har hørt mye om. Romanene hennes har stått på ønskelisten min lenge, men det var først med The Diviners jeg gikk til det skritt å faktisk lese en bok av henne. Og jeg angrer ikke, The Diviners er kanskje et beist av en roman størrelsesmessig – men innholdet er svært bra på alle mulige måter!

Den første tanken som slår meg  er at dette er en veldig gjennomtenkt og grundig historie. Handlingen foregår på 1920 – tallet i New York – selve the Golden Jazz age med flappers, nattklubber, forbundstid og dekadense. Jeg har lest noen andre bøker med handling fra denne tiden, men som i tillegg er skrevet i dette tidsrommet – for eksempel The Great Gatsby – og jeg opplevde The Diviners som veldig autentisk og ekte. Libba Bray må ha gjort veldig mye research i forkant og underveis i skrivingen. Beskrivelsene av New York, livet og holdningene er utrolig levende skildret, ja, det var som om jeg befant meg der mens jeg leste, sammen med Evie og de andre karakterene.

Evie er en drøm av en hovedperson og heltinne; morsom, spontan, sprudlende og tøff – hun er en slik venninne som du  gjerne vil være med, samtidig som du  er litt redd for at hun skal få deg i trøbbel. Hun kan virke noe selvsentert, men hun har en fin utvikling  etterhvert som historien går sin gang, og hun viser tilslutt at hun kan være ansvarsfull – selvfølgelig med en stor dæsj spunk! Jeg så hele tiden for meg Evie som den rampete lillesøsteren til Nancy Drew. Jeg må også innrømme at jeg falt pladask for hennes måte å uttrykke seg på – jeg synes at det bidro til å gjøre Evie til en troverdig 1920 – talls flapper. Heia Evie!!

Selv om The Diviners på den ene siden er en historisk roman, så er den, slik jeg ser det, i hovedsak en paranormal roman – en spennende og uhyggelig paranormal roman. Libba Bray maler med bred pensel, og historien rommer både det store hovedmysteriet; hvem er det som går rundt i NY sine gater og dreper sine ofre på grusomste vis og hvordan stanse denne demoniske morderen? og flere mindre bihistorier, både mystiske og tidstypiske. Hovedhandlingen var til tider ulidelig spennende; ofringer, hellige skrifter,små skumle sekter og okkultisme  – jeg innrømmer det, jeg lar meg lett rive med. I perioder syntes jeg allikevel at det ble litt for mange bihandlinger å holde styr på og som tilsynelatende ikke hadde noen plass i historien. Takk og pris så samler Libba Bray de fleste trådene i løpet av de siste 50 sidene, og jeg ser at historien er mye mer kompleks enn det jeg først tenkte; bihandlingene har helt klart en hensikt. Kanskje er det egentlig slik at alle handlingene, store som små, er like viktige? At rett og slett alt som skjer i romanen er små byggeklosser som vi må få samlet og satt på plass for å se og forstå hele bildet. For hvem er egentlig The Diviners? Og hvilke krefter er det som er på vei? Jeg vet ikke – men jeg ser frem til å få vite litt mer i bok nummer to.

Anbefales!

Maria har også lest og skrevet om romanen.