Dokufeber: The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris av John Baxter.

Jeg elsker, som dere sikkert allerede vet, Paris,  og siden jeg ikke har lappen så går jeg også mye til fots. Gåing er faktisk min foretrukne måte å komme meg fra sted til sted, og da jeg kom over denne boka, så følte jeg at dette var boka for meg. En bok som omhandler Paris, sett fra et gående perspektiv kunne jo ikke være annet enn en stor suksess! Eller?

John Baxter er en australskfødt skribent som de siste 20 – 25 årene har hatt Paris som sin hjemby. Med fransk kone og en datter bor han i det 6. arondissement; Germain des – Pres, nærmere bestemt Rue de Odeon – en gate fylt med litterær historie. Her befant den originale Shakespeare & Co seg, og kjente navn som James Joyce, Ernest Hemingway og herr og fru Fitzgerald frekventerte butikken og leiligheten til eieren Sylvia Beach. Dette får naturligvis nok, og for å være ærlig, takk og pris, en del i denne reise/memoarboka. Uten dette tror jeg dessverre ikke jeg hadde giddet å fullføre The Most Beautiful Walk in the World, for den var egentlig ikke så veldig interessant.

image

Boka har flere aspekter som jeg opplevde som problematiske. Det første er selve tittelen og hvilke forventninger den gir leseren – denne leseren, i allefall. Jeg fikk inntrykk av at den faktisk skulle skildre ulike mulige gåturer rundt om i Paris, og som det også står på baksiden; gi et innblikk i den litterære historien knyttet til turene. Til en viss grad, hvis man leter godt og ser med svært vennlige øyne, så får man det – mest Hemingway-anekdoter, i tillegg til nevnte Sylvia Beach.  Problemet er at disse små historiene ikke er knyttet til noen gåturer. Ja, det er faktisk veldig lite gåing i denne boka generelt. Og det er jo litt teit med tanke på tittelen, ikke sant? I tillegg beveger Baxter seg stort sett rundt i det 6. arondissement,  med noen svippturer til Jardin du Luxembourg og Montparnasse.  I og for seg greit nok, men kanskje undertittelen burde vært: A pedestrian in Saint Germain des Pres? Det ville passet bedre, og det hadde vært store muligheter for at jeg allikevel hadde kjøpt boka, og kanskje lest den  med andre briller.

Det andre er sjangeren forlaget har valgt å gi boka; reise og memoar. Som reisebok er den etter min mening ganske ubrukelig. Den blir altfor vag og unøyaktig, og selv om forfatteren,  som nevnt,  forholder seg til et begrenset område, så blir det allikevel vanskelig å gå i disse gatene og oppleve det han beskriver. Jeg er veldig glad i området til John Baxter og føler at jeg er godt kjent der, dermed kjente jeg også igjen en del av det han skildrer, men dette er ikke en bok man kan gå i fotsporene til dersom det er første gang i byen. Som memoar er den også lite i interessant. Jeg vet ikke om det er fortellerstilen som gjør det, men jeg opplevde aldri å bli kjent med Baxter. Jeg kom aldri noe særlig inn på ham som person, og kanskje ikke det var meningen heller? Men da lurer jeg fælt på hva som da var hensikten med å skrive dette som memoarer – som jo er en personlig sjanger? Han nevner mange bekjente, og det føles tidvis som ‘namedropping’ for ‘namedroppingens’ skyld, for han går aldri i dybden.

Det tredje problemet for meg var måten han skriver om Paris på. Han har en måte å skildre byen på som jeg opplever som ganske snobbete, nedlatende og fordomsfull. Han sier et sted (fritt oversatt) at for å kunne formidle Paris på en god måte, så må man elske byen. Jeg oppfatter det ikke som om han elsker byen han bor i, han elsker Odeon, kanskje hele St. Germain des Pres,  eventuelt også litt glad i Montparnasse.  Hva med alle de andre fantastiske områdene? Jo, veiene opp til Montmartre er for eksempel beskrevet slik:

I climbed back out into the daylight at Barbes- Rochechouart, the closest the metro approaches Montmartre. Fifteen minutes before, I’d left discreet, bookish Odeon; I emerged in what might have been Rabat or Dakar or Kabul. Black, brown, and yellow faces. S267

This was a greedier Paris than my own back water – a reef where sharks and barracuda prowled, snapping at the darting, brightly coloured tourist fish. S 268.

Dette er nok rundt Pigalle, og jeg ser at det er et hav av forskjell mellom 6. og 18. arondissement,  men jeg kjenner at jeg utvikler pigger som strutter av beskrivelsene hans. Det som gjør at jeg liker Paris så godt er nettopp at man kan bevege seg mellom ulike områder og alle har sin egen stemning. Noen steder er mer hektiske, mens andre er mer ettertenksomme, men alle bydelene har skjulte skatter og perler – og jeg synes at Baxter kanskje burde fokusert på det, i stedet for å fremstå som en fordomsfull mann som så vidt tørr å krysse Seinen. Noe som ikke står i boka, men som han har skrevet en artikkel om, er om den gangen han ble med datteren sin til Les Marais. I utgangspunktet var han svært skeptisk til dette området fordi han så for seg trange gater fylt til randen av turister! Denne sommeren har jeg bodd i nettopp Les Marais, og det er ikke veldig mange turister her, egentlig. Det er selvfølgelig noen, for eksempel jeg, men det er ikke her det bugner over av turisme. Jeg synes det er vel så mange i Baxters eget område,  men kanskje ikke han regner amerikanere vandrende i Hemingway sine fotspor som turister?  Jeg kjenner allikevel jeg blir litt provosert.

Jeg mistenker nesten forfatteren for å skrive denne boka for å reklamere for de noe overprisede gåturene han tilbyr for noen få utvalgte. Kanskje hele The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris. er en eneste lang ‘sneakpeak’ for de ordentlige turene? Ikke vet jeg, det jeg derimot vet er at jeg ikke vil anbefale boka til noen. Reiser du til Paris, og det synes jeg du bør gjøre, så gå heller på oppdagelsesferd – med eller uten kart. Og ta gjerne turen til Odeon også  for det er et nydelig sted med mye historie for litteraturelskere :-).

image

Uhu – jeg er en Dante – elskende, brilliant superskurk! –

– eller en omtale av Dan Brown sin Inferno, om du vil…

blæhRobert Langdon befinner seg i et sykehus i Firenze, skutt i hodet og uten noe minne om hvordan han kom seg til Italia og hvorfor han er der. Det eneste han husker er biter fra noe som minner om et mareritt; blodrøde elver, en pestlege og en gammel sølvhåret kvinne med en merkelig melding: Let og du skal finne!

Da han finner et manipulert bilde av Botticellis Kart over helvetet – inspirert av Dantes helvetesbeskrivelser i Den Gudommelige Komedie, forstår han at han må løse gåten i bildet for å finne svar på hvorfor han har havnet i Firenze. Men det er flere som er på sporet av Langdon, og uten å vite hvem som er fiende eller medsammensvoren kaster Langdon seg ut i en kappjakt for å løse mysteriet  sammen med den  unge, intelligente Sienna Brooks.

Jo dypere de graver, jo nærmere kommer de den skremmende sannheten som omhandler en gal manns løsning på befolkningseksplosjonen i verden.

Inferno er den Dan Brown sin fjerde roman om Robert Langdon, og faktisk den fjerde jeg leser. Og hvorfor jeg – etter den kjedelige Det tapte symbol – valgte å kjøpe enda en Dan Brown- roman er en virkelig stor gåte. Dette var ikke så veldig bra, synes jeg.

Det som gjør det hele litt trist er at selve ideen som ligger til grunn både er spennende, provoserende og aktuell – hva skjer med verden dersom befolkningsveksten forsetter å øke i dagens tempo? Og hva kan skje dersom et riv ruskende galt geni bestemmer seg for å gjøre noe med det? Espen Holm har også skrevet en roman med et lignende utgangspunkt – Syk Pike, men i motsetning til Dan Brown så gjør han det på en mer jordnær og troverdig – og derfor mye mer skremmende måte.

Jeg opplevde rett og slett hele Inferno som svært oppkonsturert, for selv om ideen er interessant, så kan det virke som om forfatteren har prøvd å tilpasse ideen slik at Robert Langdon nok en gang kan være hovedpersonen. Og for å få til det så har han lagt inn mange skjulte koder knyttet til italiensk klassisk kunst og litteratur, og da i hovedsak Dante, noe som egentlig ikke passer. Det blir for kunstig og nesten litt formelpreget: Langdon kjenner igjen en eldgammel kode i et maleri som fører ham og hans unge – gjerne vakre – medhjelper til et nytt historisk sted og en ny kode . I DaVinci – koden fungerte det perfekt – men her var også selve mysteriet knyttet til noe historisk. I Inferno er mysteriet knyttet til ny teknologi, genforskning og fremtiden.

Det tok også fryktelig lang tid før historien «tok av». De første 250 (!!) sidene virrer vi, sammen med Langdon, rundt i Firenze uten helt å ane hva som skjer. Det kan være et bevisst grep fra Brown sin side, at vi lesere på lik linje med hovedpersonen ikke har peiling på hva som skjer og at intensjonen da skal være at det hele oppleves som mer intenst og spennende – vel, det fungerte ikke for meg. Jeg kjedet meg og ble til en veldig umotivert leser, men samtidig så ga jeg ikke opp håpet om at noe skulle skje. Jeg mener, Dan Brown skriver sidevendere av dimensjoner, ikke sant? Med cliff – hangeravslutninger på hvert annet kapittel? Og noe skjer sånn cirka halvveis, men det er ikke veldig mye fres i den siste halvdelen heller. Vendingene blir aldri overraskende nok, og jeg følte aldri det store behovet for å lese hele natta for å få svar. Jeg holdt faktisk på med denne «sidevenderen» i 3 uker!!! Noe av skylda har Brown sitt store behov for å forklare alle fenomener, uttrykk og symboler ned i minste detalj. Det blir for mye infodumping, og selv om noe er fint vevd inn i historien og er viktig for den videre handlingen, så er det en god del som oppleves påtrengende  – jeg ser for meg en ivrig selger som prater og prater og som ikke skjønner at tilhørerne har fått mer enn nok informasjon for å foreta et valg. Nok er nok, Dan Brown – vi lesere er ikke så kunnskapsløse at vi må få forklart alle begreper!

Og så for å bli ferdig med alt det negative; det gale geniet blir beskrevet på en slik måte at jeg hele tiden så for meg en superskurk ala James Bond eller Marvel. Han er høy og ulenkelig med gale, lysende grønne øyne. Han blir bare en parodi på seg selv, og jeg hadde foretrukket at han hadde vært skildret på en mer jordnær måte. Superskurker i tegneserier er ikke veldig skumle, men en som har kunnskaper til å gjøre det denne personen gjør i boka – han er kjempeskremmende!

Som dere skjønner så er det ikke så mye som falt i smak for meg når det gjelder denne romanen, dessverre. Men det er jo et par lyspunkt! For eksempel slutten – den var god og overraskende. Dan Brown er også svært god på å skildre stedene vi besøker. Det er tydelig at han har satt seg godt inn i historien til Firenze og Venezia og at han er kjent i byene, og han gir meg en følelse av å være der selv. Det er veldig bra. Og ja, jeg ble skikkelig inspirert til å lese Den Guddommelige Komedie en dag.

Dersom ingen av de elementene som ødela leseopplevelsen for meg, vil ødelegge for deg – da kan du gjerne lese Inferno. Jeg tror jeg er ferdig med Robert Langdon for godt.

Marianne, Clementine, Rita og May Brit har også lest boka, og nok likt den bedre enn meg 😉

 

Dokufeber: Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch

Etter at Nina Sankovitch mister søsteren sin i kreft kan det virke som om tolstoytilværelsen hennes spinner ut av kontroll – sin egen og familiens bunnløse sorg over å ha mistet en søster, en datter og en tante kombinert med et ønske om at hverdagen skal gå mest mulig knirkefritt fører til at hun de neste årene ikke klarer å sette seg ned og faktisk kjenne på tapet, kjenne på sorgen og også forsone seg med det som har skjedd. Hun forstår at hun må gjøre noen endringer og bestemmer seg etterhvert for at hun skal stoppe og løpe og i stedet fordype seg i bøker. Hun skal lese en bok hver dag i et helt år.

Bøkene og historiene hun leser gir henne ny innsikt og nye måter å forholde seg til tapet av søsteren på, samtidig som de også får henne til å tenke og reflektere over hennes eget forhold til seg selv, til søsteren og til resten av familien. Tolstoy and the purple chair er Nina Sankovitch sine memoarer der hun med utgangspunktet i dette leseåret også gir leserne innblikk i sin egen oppvekst og sin kjærlighet til søsteren.

Jeg ble først gjort oppmerksom på Nina Sankovitch sitt prosjekt av Mari etter at jeg hadde lest – og elsket!! – Howards End is on the Landing av Susan Hill. Tolstoy and the purple chair hørtes ut som noe i samme gate, så da jeg klarte å lete opp boka så bestilte jeg den pronte! Jeg virkelig gledet meg til å lese nok en bok om bøker og leseglede! Ja, så feil kan man ta!

Der Susan Hill sine memoarer først og fremst handler om litteratur i alle former, så er Sankovitch sine memoarer noe helt annet. Stikkord her er tap og sorg, og det er det som i all hovedsak preger teksten. Tolstoy and the purple chair er ikke en bok om bøker, det er en selvhjelpsbok der forfatteren bruker litteraturen for å komme ut av en vanskelig tid – og det er jo i og for seg helt greit, men det var ikke det jeg hadde sett for meg – og ikke liker jeg  selvhjelpsbøker heller, så dere skjønner at dette ble en stor suksess…

Bøkene som forfatteren leser gjennom dette året (365 bøker) blir kun brukt i denne boka som en brekkstang for videre tankerekker og minner som er viktige og forløsende for Sankovitch. Og det er her jeg begynner å få problemer – for det hele blir så veldig sprikende og hoppende. Jeg liker flere av minnene, og ja, jeg fant flere gullkorn og sitater som jeg merket av mens jeg tenkte at «dette, dette var virkelig godt sagt!», men helheten opplevde jeg som rotete. Jeg klarte aldri å få helt tak på teksten, jeg klarte aldri å bli virkelig engasjert i det som ble fortalt og det hele ble alt for «all over the place» i mangel på et norsk uttrykk. Jeg følte nesten at Nina Sankovitch skrev ned alt hun kom på, tenkte og følte underveis i prosjektet – fri flyt – og så bare ga det ut som denne boka. I store deler av teksten så er det ikke noen retning og heller ingen stor refleksjon over hva hun egentlig ønsker å oppnå med dette leseåret – de samme følelsene i forhold til søsterens død og den dårlige samvittigheten blir kvernet på igjen og igjen og igjen – i det uendelige. Og selv om det er helt naturlige og forståelige tanker når man har mistet noen, så blir det altfor gjentakende i bokform – selv om det er memoarer. Det blir bare irriterende, og det er jo fryktelig trist med tanke på bakgrunnen for denne boka!

Dette leseprosjektet/finne – tilbake – til – seg  – selv – prosjektet var helt sikkert veldig givende for forfatteren, men det var dessverre alt for lite givende for meg som leser. Denne boka ga meg virkelig ikke Dokufeber!

Har du lest Tolstoy and the purple chair? Hva syntes du om den?

#1/2013:Hvordan ligger jeg an?!?

2013 har fortsatt den trenden som jeg så smått begynte å oppdage for et par årlestijanuar siden og som slo ut i full blomst i fjor; månedene går jo bare fortere og fortere (nei, det har ingenting med at jeg blir eldre, tenk ;-)). Januar er inne i sine siste time, og februar står klar; litt lysere, litt blidere og kanskje litt mildere – det blir godt. Og siden det nå er slik at den første måneden straks er over, så er det på tide med årets første oppsummeringsinnlegg. Hvordan har det gått med målene mine –  var de egentlig så konkrete som jeg tenkte de var da jeg lagde dem? Følg med så får du se.

Denne måneden har jeg lest fem bøker og er godt i gang med den sjette. Det synes jeg er bra til å være meg, og i følge Goodreads så er jeg også på rett vei. Fortsetter jeg slik så vil jeg klare målet med å lese 60 bøker på et år. Av disse fem bøkene så har fire av dem bodd i hyllene mine siden før 31.12.12. To av bøkene befinner seg også på 1001 – lista; The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark og Kafka på stranden av Haruki Murakami (Murakami – mål nådd!). Siden jeg skal lese (minst) seks 1001 – bøker, så er jeg veldig godt i gang! Miss Jean Brodie er også en del av Silje Goes Classic- temaet mitt.  Det er alltid kjekt når man kan krysse av flere mål med samme bok. En dokufeber har jeg også fått tid til; Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Jeg likte alle disse tre bøkene svært godt, men det er ingen tvil om at Kafka på stranden var den som jeg likte aller aller best – jeg falt helt pladask for dette underlige universet, og skal definitivt lese mer. I tillegg fikk jeg lest to ungdomsbøker – den ene var dårlig (Glassdemonen av Helen Grant) og den andre var kjempegod (Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren). Svensk fantasy – realisme av ypperste kvalitet!

En annen målsetting jeg har dette året er å ikke ha noe form for bokkjøpbegrensninger – om dette målet har fungert eller ikke, avhenger nok av øynene som ser…. I utgangspunktet var planen at dette skulle føre til at jeg ikke kjøpte så mange bøker – et anfall av omvendt psykologi, om du vil – men det har ikke fungert helt på den måten. Jeg har med andre ord kjøpt bøker – ganske mange, men det som er bra er at jeg ikke har dårlig samvittighet for det, for jeg har jo egentlig gitt meg selv frie tøyler!

Litt statistikk (inspirert av Ingalill):

  • 5 av 60 bøker lest og omtaler er skrevet om alle.
  • 2 av 6 1001 – bøker
  • 1 av 12 klassikere
  • 1 av 6 dokufeber – bøker
  • 1 av1 Haruki Murakami
  • 1 av 3 serie – fortsettelser (Engelfors – triologien)
  • 0 av1 Salman Rushdie
  • 0 av 1 Charles Dickens
  • 0 av 1 Neil Gaiman
  • 0 av 1 Shirley Jackson
  • 0 av 6 grafiske romaner

Konklusjon: Høy måloppnåelse (det har tross alt bare gått fire uker) – jeg er fornøyd!

Januar har også vært måneden for sosialt samvær med medlesehester og medbloggere. Bokbloggtreffkomiteen (Gro, Lise, Rose – Marie, Elin, Line og jeg) har møttes over en deilig middag og startet drodlingen i forhold til høstens bokbloggtreff. Så langt kan vi si at det blir lørdag 14. septemberGyldendalhuset i Oslo. Vi gleder oss allerede, og vi gleder oss spesielt til å møte deg! I går var det nok en litterær anledning; Rose – Marie, Line og jeg koste oss på Schibsted og lanseringsfesten til Veronica Bøs nye roman Teresa Birnas bortgang. Praha og familiehemmeligheter var nok til å pirre min nysgjerrighet!

Jeg må innrømme at jeg har storkost meg denne måneden, både med bøkene jeg har lest og de andre tingene jeg har fått være med på. Jeg satser på at februar begynner der januar slutter – strålende!

Hvordan har lesemåneden vært for deg?

 

Lest i Paris: Orkideer og demoner.

Aller først; GODT NYTT ÅR til dere alle sammen! Håper dere hadde en flott kveld helt etter deres egen smak! Mannen og jeg tilbrakte inngangen til det nye året på en heidundrendes og morsom jazz – elektronika- konsert i Les Halles, Paris, og det var knallbra!

Som de siste innleggene forteller så er det vel ingen tvil om hvor handlefokuset mitt lå under Parisoppholdet! Jeg endte opp med en liten diskre overvekt på vei hjem, men 1,5 kg over er jo ikke så mye, er det vel? Men denne posten skal ikke handle om hvilke bøker som ble kjøpt, i stedet skal jeg fokusere på de to romanene som jeg fikk lest i juleferien min. Bøkene er i to ulike sjangre; Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley er en roman i samme stil som Kate Morton sine romaner – mer om dette om et øyeblikk -, mens Glassdemonen av Helen Grant er en spenningsroman for ungdom. Den første boka har jeg en del å snakke om, mens den andre har jeg mindre å si noe om. 

orkideerOrkideens hemmelighet av Lucinda Riley kjøpte jeg etter at jeg hadde slukt og likt Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomon i sommer, og jeg tenkte at dette ville være en roman som kanskje ville tilfredsstille det lille suget jeg fikk etter flere romantiske, spennende og rørende historier fra 2. verdenskrig og tiden etter, Kate Mortonske – historier som blander fortid og nåtid på en god måte, og som inneholder hemmeligheter og skjulte lidenskaper. Og både omslaget og baksideteksten virket lovende – jeg var ganske sikker på at jeg hadde funnet en Mortonsk og Solomonsk perle. Om det faktisk var tilfellet? Njei – ikke helt, dessverre.

Historiene som fortelles i Orkideens hemmelighet er fengende og spennende, og det var skjebner som rørte ved meg og som satt i meg en god stund etter lesingen. Jeg likte godt å bli kjent med Julia, den plagede konsertpianisten som etter et voldsomt tap flykter fra Frankrike til hjemmelige trakter i England. Jeg fikk også sansen for bestemoren hennes og Kit, arvingen til det erverdige godset Warthon Park. Historien til den eldre generasjonen; Olivia og Harry Crawford og tjenerne Bill og Elsie (besteforeldrene til Julia) var også interessant. Det var i det hele tatt mye med selve innholdet, selve premissene som jeg likte, og jeg opplevde at det var noe ekstra til stede i fortellingen som burde fått meg til å synke motstandsløst ned i romanen. Men så  var det den der gjennomføringen da, evnen til å få de gode – om enn ikke helt originale – ideene til å bli noe mer, evnen til å sette ideene og tankene ut i livet, til å skape et troverdig univers der leseren faktisk kan lukte orkideene, kjenne fuktigheten i Bankok på huden og kjenne karakterenes gleder, sorg og bitterhet – for tro meg, her er det flust av følelser å ta av. Dette synes jeg ikke forfatteren får helt til i denne romanen, og det synes jeg er så trist – potensialet er jo der!

Jeg nevner både Kate Morton og Natasha Solomon tidligere i denne posten, og en sammenlikning mellom disse tre forfatterne er uunngåelig. Dessverre kommer Lucinda Riley, for meg, til kort på alle områder. Der Morton ganske så subtilt og diskre tvinner sammen trådene fra fortid og nåtid, legger Riley ut hint like elegant og forsiktig som en elefant som danser ballett, og der Solomon får meg til å bli så betatt av en av sine karakterer at det kiler i magen når han blir beskrevet, og som tryller frem skildringer som gjør at jeg blir en del historien hun forteller, så skaper Riley en distanse mellom meg og det som skjer i romanen – språket er for svulstig for meg og jeg henger meg opp i små detaljer som irriterer; for eksempel at de tre sentrale mannlige karakterene støtt og stadig får øynene fylt med tårer – hallo!. Jeg føler at disse småtingene skaper en barriere mellom meg som leser og historiene, og denne barrieren ødelegger for den gode leseopplevelsen Orkideens hemmelighet kunne vært. Jeg kjenner at jeg blir litt sur her jeg sitter, og jeg føler meg faktisk litt snytt.

I forhold til terningkast så vippet jeg stort sett mellom en toer og en treer, men på grunn av noe – uforutsett!! – som skjer på de siste sidene, samt skildringene av Olivias festligheter i London så ble det en treer. Ja, sånn kan det gå. Ellikken, AskeladdenKnirk , Solgunn og Elida har også skrevet om boka.

Glassdemonen av Helen Grant er, som nevnt, en spenningsroman for ungdom. Vi møter den

Louvre

Louvre

17 årige Lin som flytter fra England til den tyske landsbygda der faren skal forske på de myteomspunnede glassmaleriet Allerheiligenglasset. Mystiske ting skjer, mennesker blir funnet døde med glass rundt seg og Lin føler at noen er ute etter henne. Er det Bonschariant, demonen som i følge myten hjemsøker glasset, eller er det noen som ikke ønsker at glassmaleriet skal bli funnet?

Jeg har de siste årene lest en god del ungdomslitteratur. Mange av dem har jeg likt svært godt, og flere av dem er også blant favorittbøkene mine. Felles for de YA romanene jeg har likt aller best er at de er velskrevne, komplekse og at de kan passe for lesere i alle aldere. Jeg opplever ikke at Glassdemonen er blant disse. For meg blir dette alt for enkelt og rett frem, mysteriet er heller ikke spesielt godt utviklet; det hele virker for tilfeldig og vinglete – er det meningen at det skal være en paranormal grøsser eller en krim? I tillegg opplevde jeg løsningen som usannsynlig og lite gjennomtenkt. Den minner meg en del om «krimbøkene» fra Starletklubben/TL – klubben som jeg leste som liten, der det skjer mye merkelige ting gjennom hele historien, før det plutselig blir avsluttet med en brå slutt på mysteriet. Det som allikevel er mitt største ankepunkt med Glassdemonen er fortellerstemmen. Synsvinkelen er 1. person, og fortelleren er Lin – det er forsåvidt greit, men siden Lin ser tilbake og forteller sin opplevelse av det som skjer, så blir det veldig mange slike frempek:

Akkurat der tok jeg feil. Det kunne gjøre stor skade – jeg visste det bare ikke da. s 85

Det blir faktisk for mange, og i stedet for å skape spenning og et ønske om å lese videre – som nok er intensjonen – så blir det bare slitsomt. Terningkast to…. jupp…

Hva leste du i juleferien?

Dette synes jeg om: Unlovable av Sherry Gammon

I den lille byen Port Fare i New York dukker det opp flere og flere tilfeller av heroinoverdoser, og det er mistanker om en heroinring som konsentrerer seg rundt den videregående skolen i byen. MET, en underdivisjon av DEA, sender ut agenter som går undercover som elever ved skolen. En av disse agentene er Seth, ung og kjekk  som han er, får han i oppdrag å infiltrere de mest populære elevene. Men det er en annnen elev Seth ønsker å bli nærmere kjent med og som han har vært betatt av siden oppdraget startet; Maggie.

Maggie er kroneksempelet på Heroine Chic. Mager, utstående knokler, hulkinnet og mørke ringer under øynene. Men er hun egentlig en rusmisbruker, eller har fremtoningen hennes andre årsaker? Hun prøver alt hun kan å stå i mot Seth sine forsøk på å bli kjent, hun bygger opp en mur for å beskytte seg mot å bli såret – igjen. Maggie har vokst opp med en mor som er alkoholmisbruker, en mor som har brukt hele livet sitt på å drikke og psykisk mishandle den personen som står henne nærmest og som har gjort alt hun kan for å lette tilværelsen hennes – Maggie. Dette har ført til at Maggie ikke tør å stole på noen, hun tror ikke på at noen kan like henne, elske henne – hun som gjennom hele oppveksten har hørt hvor uønsket, udugelig og uelskbar hun er. Seth forsøker å nå inn til henne, men vil han klare å overbevise henne om at hun er en person som er verdt noe, som noen kan bli glad i og til og med elske?

Unlovable av Sherry Gammon er en roman som jeg plukket opp ene og alene på grunn av coveret – det er nydelig! Og egentlig veldig beskrivende for den store følelsen som er hovedtemaet i romanen – følelsen av å stå alene og være uelsket. Når man velger en roman utfra omslaget, så kan det jo skje at man havner utenfor kompfortsonen sjangermessig, og jeg kan trygt si at det skjedde for meg. Det er en kjent sak at jeg er veldig glad i fantasy, paranormaliteter og alle deres undersjangere, og i Sherry Gammon sin roman er det fint lite av disse elementene. Dette er realisme, hard og brutal realisme – i allefall tilsynelatende.

Unlovable er en roman som jeg er veldig ambivalent til. Det var enkelte ting jeg likte godt ved den, men det var desto flere ting som jeg dessverre stusset over og som jeg til og med mislikte. Oppstarten likte jeg veldig godt, og jeg ble raskt sugd inn i historien, både Seth sin historie og i særdeleshet Maggie sin. Maggie er en slik karakter som du bare bli glad i. Hun bor, som nevnt, sammen med sin alkoholiserte mor i en campingvogn (trailer) og må daglig forholde seg til  morens drikking og utskjelling, samtidig som hun må holde maska utad – morens penger går til sprit, og Maggie sliter med sultfølelsen, og får dårlig samvittighet dersom hun velger å bruke penger til mat til seg selv. Samspillet mellom Maggie og moren er vondt og hjerteskjærende.  Morens harske ord satt seg i brystet mitt som en svær klump  mens jeg leste og jeg hadde flere ganger lyst til å hyle ut og hulke høyt. Dette er ting som barn og ungdom opplever i ulik grad hver dag, og jeg synes Gammon gjør en god jobb med å skildre Maggies tanker og følelser oppe i det hele. Det er troverdig, det er realistisk og det er fryktelig trist og vondt å lese.  Som leser ble jeg engasjert, jeg forsto Maggie sine reaksjoner og jeg ble aldri likegyldig til det som skjedde med henne. Det er en god ting, og er det jeg likte best ved denne romanen.

Forholdet mellom Maggie og Seth syntes jeg startet bra, men ett eller annet sted på veien så følte jeg at det tok litt av. Det er ingen «insta – love», Seth må jobbe hardt for å nå inn til Maggie, men når han har klart å få hull i den følelsesmessige muren hun beskytter seg med, så er kjærlighetserklæringene ganske så intense på ganske så kort tid.  Jeg forstår Seth sin trang til å beskytte henne og vise at hun er elsket – Maggie har tross alt opplevd mange traumatiske ting – men det blir bare veldig mye pjuskepjasking og det blir litt kjedelig å lese om… for meg, i allefall.

Seth, eller kanskje ikke den egentlige personen Seth, men undercover  – skoleelev Seth, er fryktelig urealistisk. Når jeg leste om han så kunne jeg ikke la være og tenke på en TV – serie som jeg elsket på 90 – tallet (Nei, ikke Buffy denne gangen, for den serien elsker jeg fremdeles). En serie som handlet om 16 åringer, men der de fleste skuespillere var godt opp i 20 – årene. Jeg snakker selvfølgelig om Beverly Hills 90210 og i hovedsak karakterene Brandon og Dylan. Jeg syntes de var superkjekke og kule og alt det der, men de fremstilte ikke akkurat den vanlige 16 – årige gutten (både med tanke på modenhet og rynker ;-)). Og sånn har jeg det med Seth også, han er egentlig 21, men må late som han er 18 – og det synes jeg han gjør til stryk. Jeg opplever at han oppfører seg for moden, for voksent, og det blir lite troverdig – så kanskje han bare er en elendig undercover – agent?? I tillegg så fremstilles han for perfekt, det er ingenting han ikke kan – han er selvfølgelig supergod til å lage mat og kan diske opp de mest fantastiske retter av ingenting, han er flink i sport, han er veldig smart og ble uteksaminert fra universitetet som 19 – åring for deretter å bli DEA – agent (Han ble forøvrig trent av faren sin fra han var bitteliten)…. Egentlig så er han et unikum av en 21 – åring! Men jeg opplever ham som en veldig lite troverdig karakter, dessverre – hadde han bare hatt noen svakheter….

Når jeg først er i gang med ting som er lite troverdige i Unlovable, så kommer jeg ikke unna hele undercover – operasjonen. Er det for eksempel lurt å dra til et lokalt åsted, der det er presse, som politi, samtidig som du skal være elev ved den lokale videregående skolen??? Er det egentlig i det hele tatt lurt å være undercover som elev i den lille byen du selv har vokst opp i, vil ikke noen kjenne deg igjen???  Og det er jo ikke fryktelig smart å vise at du er bestekompis med operasjonslederen for aksjonen, eller?? (Der var det faktisk en forklaring som man kunne tro på da, nesten).

Kort sagt; jeg ble ikke fan av Unlovable av Sherry Gammon. Deler av romanen var sterk lesing, men de ble tilslutt overskygget av alt det som kunne vært bedre.  Og for en realistisk samtidsroman for ungdom så ble den for lite realistisk og troverdig, og det er synd fordi det er absolutt ting som er bra i teksten.

Boktema: Årskavalkade 2011

Jeg henger meg på Anettes boktema denne uka også selv om jeg er litt på etterskudd. Årets første boktema gir oss muligheten til å se tilbake på året som har gått og kåre de beste og de verste bøkene, samt årets skuffelse og overraskelse.

Velkommen til Årskavalkade 2011!

Årets beste bok:

Jeg har allerede skrevet et innlegg om de beste leseopplevelsene i fjor, og hele lista kan dere lese her. Det er allikevel en roman som skiller seg litt ekstra ut og det er Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor. Den var bare helt fantastisk!

Årets verste bok:

Den romanen jeg ga lavest terningkast i fjor var dessverre Bleeding Violet av Dia Reeves. Jeg fikk aldri tak i historien og klarte ikke å engasjere meg i hverken hovedpersonen eller det som skjedde med henne. Hovedgrunnen til at jeg plukket opp denne romanen i utgangspunktet var at byen Portero ble sammenliknet med Sunnydale – og det pirret selvfølgelig nysgjerrigheten til denne blodfanen av Buffy!

Årets skuffelse:

Her har jeg to romaner som slett ikke er dårlige (ga begge terningkast fire), men som jeg hadde skyhøye forventninger til og som ikke innfridde. Starcrossed av Josephine Angelini ble fremstilt som en episk kjærlighetssaga, og selv 0m det var mye jeg likte med historien, så ble hele kjærlighetshistorien mellom Helen og Lucas for blodfattig for meg. Den andre romanen er spøkelseshistorien/horrorromanen Anna Dressed in Blood av Kendare Blake. Dette var også en historie som hadde mange positive kvaliteter, men jeg hadde ønsket at Kendare Blake hadde tatt den mer ut; mer skummel og mer gory 😉

Årets overraskelse:

Årets overraskelse for meg er en bok jeg hadde lest litt blandede kritikker av, men som av en eller annen grunn minnet meg om, ja gjett en gang, Buffy. Så den måtte jo sjekkes ut. Og til min overraskelse så likte jeg romanen riktig godt. Angelfire av Courtney Allison Mouton har en spennende mytologi og en interessant heltinne som utvikler seg både som person og som myteomspunnen reaper – dreper. 

Hvordan var egentlig høstferie – bøkene?

I høstferien har jeg lest to bøker: Bleeding Violet av Dia Reeves og Frost av Marianna Baer. Begge bøkene har sterke jenter i hovedrollen og omhandler på en eller annen måte temaet galskap – i tillegg er utskjærte fugler også et likhetstrekk. Den ene romanen likte jeg veldig godt, den andre er jeg mer lunken til.

I Bleeding Violet møter vi halvt finske Hanna. Faren er død og hun har rømt fra tanten sin og en mulig innleggelse på pyskiatrisk avdeling,  til den lille sørstatsbyen Portero for å finne moren hun aldri har møtt. Moren, Rosalee, viser lite morsfølelse for Hanna og vil ikke at hun skal bli boende, men Hanna er sta og hun vil få moren til å like henne, koste hva det koste vil.

Men Portero er ikke som andre byer, og Hanna får snart erfare at alt det underlige som skjer inne i hodet hennes ikke kan måle seg med hva byens innbyggere må håndtere daglig. Vil Hanna bli godkjent av moren og de andre beboerne i Portero? Og hva slags monstre er det egentlig som skjuler seg i byen – eller – hvilke monstre er det ikke?

Jeg ble først gjort oppmerksom på Bleeding Violet gjennom en internasjonal blogg som sammenliknet Portero med Buffy sin Sunnydale. Som ihuga Buffy – fan så ble jeg selvfølgelig nysgjerrig, og, som dere som liker Buffy vet, så ligger Sunnydale på et «Hellmouth» – en åpning til underverdenen som tiltrekker seg alle slags mulige monstre. Jeg var altså forberedt på at i Bleeding Violet ville det være monstre i alle former og farger og sikkert en gjeng som kjempet mot disse – og det stemte. Og Buffy – referansene stopper ikke der; byen har også en mystisk ordfører, The Mayor, slik som i sesong 3 av Buffy, og Hannas første skoledag minnet meg sterkt om episoden The Wish der Cordelia ønsker seg et Sunnydale uten Buffy. Så jeg synes jeg romanen har en del lyspunkter (les: Portero). Allikevel er det flere ting jeg ikke ble like overbevist over.

Et av hovedankepunktene mine er selve hovedpersonen Hanna. Jeg opplever henne som veldig vanskelig å forstå. Hun er både veldig sterk og veldig sårbar. Hun er også mentalt syk, rett og slett gal, men jeg føler ikke at galskapen hennes er troverdig. Handlingene hennes og det uforutsigbare ved hvordan hun reagerer er sikkert ment, fra forfatterens side, å vise hvor irrasjonell man kan bli når man har psykiske problemer, men for meg så ble det bare påtatt. Jeg klarer ikke å leve meg inn i historien hennes eller forstå handlingene hennes. Hanna blir nesten bare en karikatur på en gal tenåring, og jeg kunne ønske at Dia Reeves enten hadde valgt å gå mer i dybden på Hannas psyke, dersom det skal være et poeng at hun er gal, eller bare droppet hele galskapen. Slik det er nå så blir det for overfladisk.

Jeg synes også at selve historien er overfladisk, monstrene er der som en kulisse og vi får aldri noen ordentlig forklaring på hvorfor Portero er en by full av overnaturlige hendelser og figurer. Det er bare slik det er – og det irriterte meg en god del…

Den andre romanen jeg leste i høstferien er Frost av Marianna Baer. Leena er elev ved kostskolen Bancroft. Helt siden hun oppdaget det lille og idylliske internatet Frost House, har hun vært oppsatt på å bo der sisteåret. Drømmen går i oppfyllelse, og Leena og venninnene Abby og Viv ser frem til et koselig skoleår som de eneste beboerne i Frost House. Idyllen brister da de får en ny romkamerat, den eksentriske og uforutsigbare kunstnerspiren Celeste Lazar.

Snart begynner mystiske ting å skje, og alt ser ut til å sentere seg rundt Celeste – bilder ramler ned fra veggen og gjenstander knuses . Leena føler en dragning mot det store gamle skapet på rommet hun deler med Celeste,samtidig som romkameraten blir mer og mer utenfor. Leena blir også godt kjent med Celestes bror, og når hun finner ut at familien har en historie preget av sinnsykdom blir hun redd på Celestes vegne. Kan det være slik at det er Celeste som forårsaker alt det merkelige som skjer og at hun er på full fart inn i en alvorlig psykose? Eller er det andre krefter som styrer i Frost House? Og hva er det egentlig som foregår mellom søsknene Lazar?

Frost var spennende og intens lesing fra begynnelse til slutt, jeg ble rett og slett sugd inn på første side og så spyttet ut igjen, tumelumsk og veldig fornøyd, men lettere skremt på side 396. Wow! Stemningen er nifs og foruroligende, og selv om alt er veldig idyllisk i starten så får vi flere frempek på at ting kommer til å skje. Der Bleeding Violet skilder galskapen ganske overfladisk, så synes jeg Frost er mer subtil. Vi er aldri helt sikker på hva som skjer og hvorfor det skjer, og jeg stilte meg spørsmålet flere ganger: Hvem er det egentlig som er på vei ned i galskapen her?

Leena er en hovedperson som jeg raskt ble glad i og som jeg trodde på fra første stund. Hun har følelser og erfaringer som i allefall jeg kjente meg igjen i, og som jeg opplever som både troverdige og realistiske. Jeg ser på henne som ei jente med «flink – pike – syndromet», og som på alle mulige måter forsøker å holde «familien» (les: vennene) samlet når tingene virkelig starter å gå i stykker – og som samtidig får seg noen kraftige smeller på veien. Vennskap endrer seg, og forholdet mellom Leena og søsknene Lazar blir veldig intenst. Det gjorde meg rett og slett urolig, og jeg var aldri helt sikker på hvor jeg hadde David og Celeste og hvordan forholdet mellom dem egentlig var.

Det mer paranormale aspektet ved Frost er, som det også var med galskapen, subtilt skildret. Vi mer aner enn ser, og det synes jeg er mye mer skremmende. Som leser så var jeg aldri helt sikker på hva som kom til å skje eller hva det var som skjedde – var det et spøkelse? Eller var det et tegn på galskap, og dersom det var det, hvem sin galskap var det vi fikk ta del i? Alt dette gjør Frost til en spennende og skremmende historie om å nå bunnen psykisk, for deretter, kanskje, krabbe seg opp igjen. Og kanskje er det mer der ute som vi ikke kan se? Anbefales!

Hvordan var egentlig høstferie – bøkene?

I høstferien har jeg lest to bøker: Bleeding Violet av Dia Reeves og Frost av Marianna Baer. Begge bøkene har sterke jenter i hovedrollen og omhandler på en eller annen måte temaet galskap – i tillegg er utskjærte fugler også et likhetstrekk. Den ene romanen likte jeg veldig godt, den andre er jeg mer lunken til.

I Bleeding Violet møter vi halvt finske Hanna. Faren er død og hun har rømt fra tanten sin og en mulig innleggelse på pyskiatrisk avdeling,  til den lille sørstatsbyen Portero for å finne moren hun aldri har møtt. Moren, Rosalee, viser lite morsfølelse for Hanna og vil ikke at hun skal bli boende, men Hanna er sta og hun vil få moren til å like henne, koste hva det koste vil.

Men Portero er ikke som andre byer, og Hanna får snart erfare at alt det underlige som skjer inne i hodet hennes ikke kan måle seg med hva byens innbyggere må håndtere daglig. Vil Hanna bli godkjent av moren og de andre beboerne i Portero? Og hva slags monstre er det egentlig som skjuler seg i byen – eller – hvilke monstre er det ikke?

Jeg ble først gjort oppmerksom på Bleeding Violet gjennom en internasjonal blogg som sammenliknet Portero med Buffy sin Sunnydale. Som ihuga Buffy – fan så ble jeg selvfølgelig nysgjerrig, og, som dere som liker Buffy vet, så ligger Sunnydale på et «Hellmouth» – en åpning til underverdenen som tiltrekker seg alle slags mulige monstre. Jeg var altså forberedt på at i Bleeding Violet ville det være monstre i alle former og farger og sikkert en gjeng som kjempet mot disse – og det stemte. Og Buffy – referansene stopper ikke der; byen har også en mystisk ordfører, The Mayor, slik som i sesong 3 av Buffy, og Hannas første skoledag minnet meg sterkt om episoden The Wish der Cordelia ønsker seg et Sunnydale uten Buffy. Så jeg synes jeg romanen har en del lyspunkter (les: Portero). Allikevel er det flere ting jeg ikke ble like overbevist over.

Et av hovedankepunktene mine er selve hovedpersonen Hanna. Jeg opplever henne som veldig vanskelig å forstå. Hun er både veldig sterk og veldig sårbar. Hun er også mentalt syk, rett og slett gal, men jeg føler ikke at galskapen hennes er troverdig. Handlingene hennes og det uforutsigbare ved hvordan hun reagerer er sikkert ment, fra forfatterens side, å vise hvor irrasjonell man kan bli når man har psykiske problemer, men for meg så ble det bare påtatt. Jeg klarer ikke å leve meg inn i historien hennes eller forstå handlingene hennes. Hanna blir nesten bare en karikatur på en gal tenåring, og jeg kunne ønske at Dia Reeves enten hadde valgt å gå mer i dybden på Hannas psyke, dersom det skal være et poeng at hun er gal, eller bare droppet hele galskapen. Slik det er nå så blir det for overfladisk.

Jeg synes også at selve historien er overfladisk, monstrene er der som en kulisse og vi får aldri noen ordentlig forklaring på hvorfor Portero er en by full av overnaturlige hendelser og figurer. Det er bare slik det er – og det irriterte meg en god del…

Den andre romanen jeg leste i høstferien er Frost av Marianna Baer. Leena er elev ved kostskolen Bancroft. Helt siden hun oppdaget det lille og idylliske internatet Frost House, har hun vært oppsatt på å bo der sisteåret. Drømmen går i oppfyllelse, og Leena og venninnene Abby og Viv ser frem til et koselig skoleår som de eneste beboerne i Frost House. Idyllen brister da de får en ny romkamerat, den eksentriske og uforutsigbare kunstnerspiren Celeste Lazar.

Snart begynner mystiske ting å skje, og alt ser ut til å sentere seg rundt Celeste – bilder ramler ned fra veggen og gjenstander knuses . Leena føler en dragning mot det store gamle skapet på rommet hun deler med Celeste,samtidig som romkameraten blir mer og mer utenfor. Leena blir også godt kjent med Celestes bror, og når hun finner ut at familien har en historie preget av sinnsykdom blir hun redd på Celestes vegne. Kan det være slik at det er Celeste som forårsaker alt det merkelige som skjer og at hun er på full fart inn i en alvorlig psykose? Eller er det andre krefter som styrer i Frost House? Og hva er det egentlig som foregår mellom søsknene Lazar?

Frost var spennende og intens lesing fra begynnelse til slutt, jeg ble rett og slett sugd inn på første side og så spyttet ut igjen, tumelumsk og veldig fornøyd, men lettere skremt på side 396. Wow! Stemningen er nifs og foruroligende, og selv om alt er veldig idyllisk i starten så får vi flere frempek på at ting kommer til å skje. Der Bleeding Violet skilder galskapen ganske overfladisk, så synes jeg Frost er mer subtil. Vi er aldri helt sikker på hva som skjer og hvorfor det skjer, og jeg stilte meg spørsmålet flere ganger: Hvem er det egentlig som er på vei ned i galskapen her?

Leena er en hovedperson som jeg raskt ble glad i og som jeg trodde på fra første stund. Hun har følelser og erfaringer som i allefall jeg kjente meg igjen i, og som jeg opplever som både troverdige og realistiske. Jeg ser på henne som ei jente med «flink – pike – syndromet», og som på alle mulige måter forsøker å holde «familien» (les: vennene) samlet når tingene virkelig starter å gå i stykker – og som samtidig får seg noen kraftige smeller på veien. Vennskap endrer seg, og forholdet mellom Leena og søsknene Lazar blir veldig intenst. Det gjorde meg rett og slett urolig, og jeg var aldri helt sikker på hvor jeg hadde David og Celeste og hvordan forholdet mellom dem egentlig var.

Det mer paranormale aspektet ved Frost er, som det også var med galskapen, subtilt skildret. Vi mer aner enn ser, og det synes jeg er mye mer skremmende. Som leser så var jeg aldri helt sikker på hva som kom til å skje eller hva det var som skjedde – var det et spøkelse? Eller var det et tegn på galskap, og dersom det var det, hvem sin galskap var det vi fikk ta del i? Alt dette gjør Frost til en spennende og skremmende historie om å nå bunnen psykisk, for deretter, kanskje, krabbe seg opp igjen. Og kanskje er det mer der ute som vi ikke kan se? Anbefales!