Kjapt og greit: Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight

IMG_20131027_141758For en stund siden leste jeg Radioactive – a story of love and fallout av Lauren Redniss, men siden dette var en svær bok i fysisk forstand – her snakker vi coffee – table – størrelse, så var det uaktuelt å lese den på senga. Og siden jeg er en sånn person som må ha med meg en bok til sengs, så bestemte jeg meg for å gå til det skritt og lese to bøker på en gang!  (Det er verdt et utropstegn fordi jeg aldri holder på med mer enn en bok om gangen – ja, ikke før nå, da).

Valget falt på en relativt ny bok både i min sammenheng og generelt. Reconstructing Amelia er Kimberly McCreight sin debutroman og den kom tidligere i år. Romanen handler om den suksessrike advokaten og alenemoren Kate som plutselig får en telefon fra datterens skole. Datteren, Amelia, er blitt tatt i juks og er blitt suspendert fra privatskolen hun går på. Kate må komme å hente henne med en gang, men da hun kommer frem en time etter så får hun  en beskjed som ingen ønsker å få. Amelia har hoppet fra skolens tak.

Selv om Kate synes det er vanskelig å godta at datteren hoppet i døden med vilje, blir saken snart ansett som et klassisk selvmord. Så får Kate plutselig en tekstmelding: » Amelia hoppet ikke.».

Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight er helt klart en svært spennende og medrivende bok. Den er fortalt gjennom ulike fortellerstemmer, der vi i hovedsak følger Kate i nåtid mens hun prøver å finne ut hva som egentlig har skjedd med datteren og Amelia i ukene før hun dør. Teksten er også krydret med sms – er fra Amelia til ulike venner, chatter og blogposter. Dette gjør historien ekstra interessant, og driver historien frem mot løsningen på hva som egentlig skjedde den dagen på taket. Jeg opplevde særlig det å  lese Amelias historie som en påkjenning fordi vi som lesere allerede vet utfallet. Jeg synes også at fortellermåten er fiffig i den forstand at de ulike delene fungerer som biter i et puslespill som vi/Kate må sette sammen for å få se hele bildet. Det fungerer flott sammen med tittelen.

Det jeg likte aller best med romanen er at den både er en dannelsesroman, i den forstand at den handler om å finne seg selv og seksuell oppvåkning, og et krimmysterium. Og jeg synes at Kimberly McCreight klarer å kombinere disse to på en måte som fungerer for historien. Det ligger hele tiden en guffen og ubehagelig stemning over historien, og da særlig Amelias egen versjon av den. Kate sine oppdagelser i etterkant som omhandler det samme som Amelia forteller om er også både spennende og ubehagelig, men siden jeg allerede hadde «førstehåndskunnskaper» om hendelsene og hadde kjent frykten og uroen på kroppen gjennom Amelia, så kom de jo ikke som en overraskelse på meg som de kom på Kate. Men den stemingen som forfatteren klarer å bygge opp er svært god, uansett!

Forfatteren setter også søkelyset på et tema som alltid er aktuelt, men som i dagens teknologiske samfunn har fått flere arenaer å boltre seg på; trakassering og mobbing, og jeg føler at hun både får frem hvor lett det er å bli en mobber/plager når man er gjemt bak en skjerm og et blokkert nummer, og hvor vanskelig det er for andre å oppdage at noen faktisk blir mobbet. Mobbing blant jenter har alltid vært «usynlig», men jeg tror at det er blitt enda mer «usynlig» i den forstand at offeret ikke en gang trenger å vite hvem det er som er ute etter dem. McCreight tar opp dette på en måte som både er skummel og, dessverre, troverdig.

Det som ikke er spesielt troverdig med Reconstructing Amelia er de siste 50 sidene eller så. Ett eller annet sted tipper det og blir både klisjefylt og forutsigbart. Og sammen med det svært lite sannsynlige faktumet at Kate får bli med på alle avhør og får all informasjon når saken til Amelia tas opp igjen av politiet, så ender romanen med å bli litt teit og uferdig helt på tampen…. Det synes jeg er synd, for det er mye som er veldig bra med boka og jeg mener at hovedtemaet i romanen hadde fortjent en bedre avslutning. Jeg føler at forfatteren legger opp til noe som hun ikke helt klarer å fullføre.

Jeg endte med å like romanen som sidevendersk underholdning, men dessverre så satt den seg ikke så i kroppen som jeg hadde håpet. Når det er sagt så vil jeg anbefale boka til dere som liker hemmelige klubber, Gossip Girl og bøker – for Amelia er en skikkelig boknerd!

HBO har kjøpt filmrettighetene, og visstnok skal Nicole Kidman spille hovedrollen som Kate. Jeg tror nok jeg kommer til å se den.

& me skal bli omskapte av Mariell Øyre & Jostein Avdem Fretland.

omskapte2Jeg er sikker på at alle vi bokelskere en og annen gang opplever å ha skyhøye forventninger til en roman, diktsamling eller novellesamling. Det kan være fordi en favorittforfatter slipper en etterlengtet bok – og alle vet jo det at ALLE bøker av favorittforfattere er etterlengtede! Det kan også være fordi at oppfølgeren til den knallgode boka du leste i fjor eller for fem år siden ENDELIG er tilgjengelig. Og så er det de gangene da det dukker opp en debutant i den litterære verdenen som du på  en måte «er blitt kjent med» via andre medier; for eksempel en blogger – og som du, siden du allerede vet at den personen kan skrive, er kreativ og har en herlig og vimsete stil som du bare elsker, dermed får ekstra store forventninger til.

Men så er det jo dessverre også sånn, at det å ha så høye forventninger til noe, en gang i blant, kan føre til at du bli litt skuffet.  Og det er trist til sinns jeg må innrømme at det var nettopp det jeg ble av Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland sin debutroman & me skal bli omskapte. Jeg forventet meg at det skulle bli forelskelse ved første setning og at jeg allerede halvveis kunne utbasunere min evige kjærlighet opphøyd i tredje. Jeg mener; den handler om London, Paris og sjokolade! Og er skrevet av fine Hjartesmil og kjæresten!

Men det skjedde ikke.

Og videre skal jeg forsøke å sette ord på hva som gjorde dette til kun en fin roman for meg – ja, for jeg mislikte den overhode ikke – det var bare disse forventningene….

& me skal bli omskapte møter vi vestlendingen Jakob Hov. Som arvingen til et anerkjent sjokolademakeri, blir han, tradisjonen tro, sendt til Paris for å gå i lære hos en berømt chocolatier. Da grandonkelen hans dør, må han reise til London for å overvære begravelsen – der får han etterhvert vite at han har arvet onkelens krimskramsbutikk i Covent Garden.

I begynnelsen synes Jakob at dette ikke er noe for ham. Han lengter tilbake til Paris, og vil bare kvitte seg med hele greia. Men så finner han, gjemt i en luke i veggen, en eske med en luftballong, og under luftballongen ligger det et brev til ham som får ham på andre tanker. Krimskramsbutikk er utelukket, men ganske snart setter Jakob Hov drømmen om et lite, eksklusivt chocolatier ut i livet – godt hjulpet av tremenningen Lucy og den mystiske Grace.

Noe av det aller beste med denne romanen er universet der hendelsene tar plass. Ja, det er vår kjente verden, men allikevel så synes jeg at forfatterne har klart å skape en egen boble rundt Jakob Hov og vennene hans som både er eksentrisk og sjarmerende. Et univers fylt med luftballonger, sjokoladehjerter, tversoversløyfer, vintageklær og porselenskopper. Det minner meg i stor grad om bildene som Øyre tar til bloggen sin, og som disse er også bildene i romanen både vakre og stemningsfylte.  Det andre elementet som jeg likte veldig godt var den sanselige måten Øyre og Fretheim skildrer ulike smaks- og synsopplevelser:

– Eg vil gjerne ha to crème brûlée- makronar og ein med mogador.

Ho lyftar dei varsamt ut or stativet og legg dei forsiktig i ein gjennomsiktig pose, som småe egg. Mogadormakronen er gul av pasjonsfrukt og dekt av hakka kakaobitar, crème brûleeane er elfenbeinskvite med gullpudder oppå. s 34

Det samme gjelder for flere av skildringene av sjokoladelagingen:

Eg trekkjer meg opp at og går attende til den myrke, kjølnande sjokolademassen i kjelen. Den sterke jasminteen har blanda seg med sjokoladen, det smakar som Paris i 20- åra. som Laudrée og Ballets Russes og Chanel nummer fem, akkurat så rundt og røyndomsfjernt som det skal.  s 168

Det er akkurat som om jeg kjenner smakene av sjokolade, mandelcroissant, makroner og te. Og det er fint.

Men, alle disse detaljene og stemningsbeskrivelsene, blir også litt for mye. Jeg opplever at forfatterne på en måte går seg litt vill i alle de fine, snåle og sjarmerende detaljene de ønsker å formidle. Som jeg nevnte ovenfor, så minner bokas univers meg om Øyre sine vakre bilder, og jeg sitter igjen med en følelse av at & me skal bli omskapte er et forsøk på å gjenskape disse magiske og eksentriske bildene i tekstform – noe som bare fungerer delvis. Det blir for store mengder med kun stemninger og skildringer, og det synes jeg går på bekostning av romanens handling og dybde.

Jeg må også  innrømme at jeg ikke får helt tak i hva forfatterne ønsker å formidle med historien sin. Baksideteksten sier blant annet at romanen er:

… ei forteljing om familieband med lange skuggar, kjærleik som råkar hardt, og den vanskelege kampen for å få bestemma over sitt eige liv.

Jeg synes nok at historien er formidlet på en litt for overfladisk måte til å faktisk oppnå det som er hensikten. Jeg føler at den på en måte velger for enkle løsninger og gir for lite motstand. Et eksempel er når Jakob får problemer med godkjenningen av kjøkkenet sitt, og tremenningen Lucy helt plutselig har penger å investere i bedriften. Det samme gjelder konflikten mellom Jakob og foreldrene, den blir kun nevnt i noen få setninger.  Jeg klarer ikke, selv om jeg legger godviljen til, å i det hele tatt ane denne «vanskelige kampen». Og det er jo faktisk ikke sikkert at romanen skal handle om det, at dette kun er kreative skriblerier fra forlaget sin markedsavdeling. Hva vet jeg?

En ting som jeg er ganske sikker på at romanen skal handle om er Jakob Hov og ogmeskalbliomskaptehvordan han etterhvert som romanen skrider fremover får revet ned noe av den kraftige muren han har bygd opp rundt seg. Problemet for meg er at jeg ikke kunne se noe til denne endringen mens jeg leste – jeg syntes at han fremsto like overfladisk og påtatt hele veien. Når jeg leser bøker så vil jeg så gjerne kjenne det – i hjertet, i hodet, i magen – og det gjorde jeg ikke i dette tilfellet.  Jeg kan se at det står om sårbarheten hans på sidene, men jeg klarte dessverre ikke å føle det.

Nå høres det sikkert ut som om jeg ikke likte & me skal bli omskapte, og det stemmer ikke. I bunn og grunn så synes jeg det er en roman med mange gode kvaliteter – og da særlig i forhold til skildringer og stemninger. Jeg kunne ønsket at romanen var mer balansert mellom dette, handlingen og karakterutviklingene – for da tror jeg at boka hadde blitt magisk og  lesingen hadde utviklet seg til et lykkelig kjærlighetsforhold mellom meg og romanen. Jeg velger derfor å gi den en svak firer.

Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland kan skrive. De har noe spennende og eksentrisk i stilen som jeg blir nysgjerrig på, og jeg håper det kommer flere bøker.

Nevnte jeg forresten at den fysiske boka er helt nydelig? For det er den, og så har den fine bilder inni også!

Takk til Samlaget for denne utgaven.

#9/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Oktober er her, og i skrivende øyeblikk så er den både mørk og trist. Det er litt tegningavmeguvant å måtte tenne lyset i stua tidlig på formiddagen – men i dag så var det en sånn dag. Jeg har høstferie, og har tilbragt en del tid i lesekroken med en spennende og skremmende sci – fi – roman; Wool av Hugh Howey, og er blitt såpass hektet at jeg allerede har lagt de to oppfølgerne til ønskelista mi. Men dette innlegget skal jo ikke handle om min første oktoberroman, her skal fokuset ligge på hva jeg har fått lest i måneden som har gått.

Fra sommer – oppsummeringen så jeg at jeg hadde høy måloppnåelse både med Dokufeber – og 1001 – bøker – målene mine, men at jeg burde fokusere mer på klassikere. Betyr det at jeg har holdt meg unna memoarer og 1001 – bøker? Nei da, klassikermålet lar seg flott kombinere med 1001 – lista, og fra tid til annen så trenger jeg en dose ikke – fiksjon. September var også måneden for å få en real oppvåkning i forhold til Bokbloggprisen 2014 og hva jeg måtte gjøre for å hente meg inn! Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg fikk til i så måte, for av de 6 norske, nye bøkene jeg har lest i år, så er 3 av dem lest nå nylig.

I september leste jeg 5 bøker, og det gjør at jeg ligger på 42 tilsammen så langt –  3 bøker foran mitt justerte mål på 52 bøker i året. Jeg må bare innse at normalen for meg er å lese ca en roman i uka, og klappe meg på skuldra for det jeg får til utover det. Jeg startet måneden med en norsk fantasydebutant; Siri Pettersens Odinsbarn, og den var rett og slett magisk, mangfoldig og svært svært god. Deretter kastet jeg meg forventningsfullt over Escape. Dette er memoarene til Carolyn Jessop, og forteller om hennes oppvekst og  hverdag i, og etterhvert flukt fra sekten FLDS. Jeg opplevde at innholdet i boka er viktig å få fortalt, men at dessverre måten den ble formidlet på ødela for budskapet og historien.

Siden jeg, som nevnt, ligger etter med klassiker – målet, så måtte jeg få presset inn en klassiker i løpet av måneden. Samtidig var jeg ikke helt i form for en tung og veldig krevende roman (jeg måtte jo få tid til å  lese noen flere av høstens nye norske romaner!), så da falt tilslutt valget på en av mannens favoritter: Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Og det er jeg veldig, veldig glad for, for den var faktisk  god som han (og John Green) skal ha det til! Go Holden!!!

Resten av september viet jeg til norske romaner anno 2013. Den onde arven av Thomas Enger fikk meg til å tenke over ulike typer ungdomsbøker, samtidig som den minnet meg om mine egne barndomshelter fra bøker. God underholdning som helt sikkert vil fenge de som er i målgruppen. Månedens siste leste roman ble Agate Østendal Kaupang sin debutroman Å holde pustenEn sår og vondt historie om å vokse opp med en psykisk syk forelder.

Og så var det plutselig oktober!

grafisk

Litt statistikk:

  • 42 av 52 bøker lest og 41 av 52 omtaler skrevet.
  • 8 av 6 1001 – bøker.
  • 6 av 12 klassikere.
  • 8 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 3 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg vet at jeg klarer lesemålet for antall leste bøker dette året, men det ser ut til å spøke for klassikermålet mitt. Jeg tror ikke jeg klarer å lese 6 stykker nå før nyttår, og særlig ikke med tanke på at jeg skal ha økt fokus på de norske nye bøkene. Grafiske romaner skal jeg ta en jafs på snart, jeg har flere godbiter som jeg gleder meg til å lese (og de går jo relativt kjapt også). Så får vi se med disse andre målene – kanskje det går??

Ja, og så var selvfølgelig september måneden for det store bokblogg – høydepunktet! Bokbloggtreffet! Det var kjempebra, og det var så gøy å få hilst på så mange flotte medbokbloggere! Gleder meg til neste år :-).

Hvordan er måloppnåelsen din for september?

Den onde arven av Thomas Enger

IMG_20130930_132028I mitt hode finnes det to hovedtyper ungdomsbøker. Den ene typen er de som når ut til et større publikum enn de ungdommene som egentlig er målgruppen. Det er de bøkene som er avanserte, som gir oss lesere et innblikk i en helt ny verden eller hvordan det er å være nettopp det ene mennesket med akkurat de utfordringene og gledene som gjør at vi, uansett alder, kan nikke gjenkjennende. Du sitter der med en følelse av å ha lest noe som er viktig for DEG. Disse bøkene har dybde, de kan utfordre deg og de kan gi deg nye impulser. For meg så er Faen ta skjebnen og Looking for Alaska av John Green eksempler på bøker i denne kategorien. I en helt annen sjanger, men allikevel med bena godt plantet innenfor «Bøker som berører langt utover den tiltenkte målgruppen», er, etter min mening, Siri Pettersen sin Odinsbarn og Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone. 

Den andre typen er helt klart størst, og det er bøker som er skrevet for barn og ungdom, og som er skrevet på en slik måte og med den hensikten at de vil glede, begeistre og fremme leseglede hos målgruppen. De vil kanskje derfor ikke skape like stort engasjement hos voksne lesere, men det er jo heller ikke meningen.  Mine erfaringer er også at disse bøkene – tekstmessig og temavis-  er beregnet på barn som nærmer seg tenårene eller nettopp er kommet dit, i motsetning til den førstnevnte kategorien som oftest er mer kompleks i skrivestil og temavalg, og derfor egner seg godt for eldre ungdommer og, ja, oss voksne også.

Hvilken kategori jeg mener Den onde arven av Thomas Enger tilhører? Les mer, så får du se ;-).

Fra baksideteksten (siden jeg ikke klarte å formulere litt om innholdet på en annen måte):

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne…

Høres spennende ut, ikke sant?

Og ja, Den onde arven er en spennende bok, selv om den yngre meg naturlig nok ville synes at den er hakket mer spennende og nifs til tider enn det jeg gjør nå. Den er lett å lese og siden den har mange, korte kapitler så er den av et slikt kaliber at du blir sittende og lese et kapittel, så et til og så et til osv – den er, med andre ord, en ordentlig sidevender.  Jeg fikk en følelse mens jeg leste at dette er skrevet i samme tradisjon som for eksempel Frøken Detektiv, Fem – serien og Hardy – guttene. Det er eventyrlige og mystiske ting som hender og vi møter en ung og driftig heltinne som uredd utforsker hendelsene og som følge av dette havner i trøbbel. Jeg elsket slike bøker som 11 – 12  – åring, jeg, og jeg slukte dem!  Og jeg synes det er morsomt at Thomas Enger velger å skrive i en lignende sjanger, men – for det kommer et men her – men siden vi skriver 2013 så kunne jeg ønsket at han allikevel kunne gitt en mer moderne vri på det tradisjonelle. For eksempel så er jo disse historiene veldig handlingsmettede, de er actionfylte og til tider nervepirrende, og det går som oftest ut over personutviklingen og dybden i historien. Med det mener jeg at for eksempel Nancy Drew er ganske overfladisk skildret, hun utvikler seg ikke noe særlig som person gjennom de ulike mysteriene og ender opp med å være ganske endimensjonal (NB! Jeg elsker Nancy den dag i dag, men det tror jeg har mye med nostalgi å gjøre).  Utviklingen av relasjoner mellom de ulike karakterene kommer ofte bakerst i køen, det blir ikke prioritert i plottet: Ned og Nancy er kjærester, men hva vet vi egentlig om dem som par? Carson Drew er den forståelsesfulle faren, men vi hører ikke så mye om far – datterforholdet sånn egentlig.

IMG_20130928_163119Og slik blir det dessverre også litt med Julie og de andre karakterene i Den onde arven. Julie er en person med mye bagasje, og hun opplever mye i romanen som burde ført til større reaksjoner og som jeg kunne ønske ble utforsket mer. Det er nettopp de gangene der Julie løsner opp og reagerer som et menneske og ikke som en «Jeg – må – finne – svar» – maskin, at historien gjorde mest inntrykk på meg som voksen. Og jeg merket at jeg ble nysgjerrig på noen av relasjonene og ønsket å få vite litt mer om dem – for eksempel det mellom Julie og vennene Margaret og Glenn. Slik som det er fremstilt i boka er de bare noen brikker som tilfeldigvis har en sykkel å låne bort eller en stor kunnskap om mobiler. Jeg mener ikke at dette er noe som burde vært i stedet for all handlingen og spenningen, for jeg har full forståelse for at dette er en thriller, men litt mer dypde og personutvikling hadde allikevel gjort romanen enda bedre. Jeg tenker også at de fleste 11 – 12  åringer i dag har lest for eksempel Harry Potter og lignende bøker, og de har derfor erfaring med at ting ikke alltid (eller stort sett ikke) er slik som man først tror – dette kunne jeg ønske at Thomas Enger i større grad også tok høyde for i denne romanen. Her er det dessverre mye som blir litt for opplagt og ting er skildret mye i sort/hvitt.  Så kan det jo diskuteres; er det akkurat de 11 – 12 – åringene, de som har begynt å bli ganske avanserte i lesingen sin, som er målgruppen for Den onde arven?  Kanskje ikke? Eller hvorfor ikke bare godta at noen romaner kun er skrevet for å underholde, for å skape leseglede og lyst til å utforske litteraturen videre? Jeg tror nemlig at denne romanen er nettopp en slik bok, en bok som er gøy der og da og som gir deg lyst til å lese mer – kanskje noen lignende historier (slik at du ender opp med å tømme loftet for mammas gamle Frøken Detektiv – bøker, for eksempel) eller noe helt annet.

Jeg personlig feis igjennom sidene, og syntes det var morsomt å lese en roman som minnet meg så mye om de jeg slukte på høykant som liten, og som fikk meg til å tenke på gamle helter igjen.  Og jeg vet at jeg hadde kost meg som 11 – 12 – åring også, for med unntak av en for heseblesete slutt, så er Den onde arven god underholdning! Jeg er ganske sikker på at den vil treffe mange pretweens, og takket være et herlig nifst omslag, så tror jeg den vil fenge gutter også. Og det er bra!

Ellikken og sønnen hennes har skrevet en anmeldelse her. Bokblogg – Geir har også lest og lik.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar!

#5: Hvordan ligger jeg an?!?

lestimaiDa er vi godt inne i juni måned, og jeg prøver så godt jeg kan å karre meg ut av den  «ikke – bloggende» – bobla jeg har vært i de siste ukene. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst til å blogge, det er mer at jeg ikke har funnet noe «ordentlig» å blogge om. Leselysta tok en litt dårlig vending siste halvdel av mai, og når jeg ikke får lest noe særlig – ja, da har jeg heller ikke hatt så mye å skrive om heller, annet en litt om bokpusen og Toglektyre og sånne ting. Og så har det vært så fint vær, og jeg har blitt hektet på Lost,  så da har kveldene gått til alt mulig annet når jeg faktisk har hatt noe å blogge om også; Sånn som dette oppsummeringsinnlegget – det burde jeg jo ha postet for en uke siden, ikke sant? Men, nå skal det bli andre boller! 300 sider inn i Inferno så opplever jeg at noe har løsnet  – og da kommer det nok en omtale snart. Så går det slag i slag med boksirkler; Ingalill sin biografisirkel og Line sine 1001 – boksirkel; Patti Smith og Virginia Wolf.

Men nå over til det dette innlegget skal handle om – måloppnåelsen for mai. Hvordan går det med målene jeg har satt meg? Ligger jeg like godt an som i de foregående månedene? Er Dickens fortært? Har det blitt noen klassikere? Les videre så får du se :-).

I mai kjempet jeg, som nevnt, i perioder med svært liten leselyst, og det har ført til at jeg bare har fått fullført 4 bøker. På generelt grunnlag er jeg ikke helt fornøyd med dette antallet, men samtidig er jeg glad for at lesesumpen ikke ført med seg enda færre leste bøker. 4 er jo mye bedre enn for eksempel 2, for ikke å snakke om 1. Så jeg er rimelig fornøyd tross alt. Det jeg er godt fornøyd med er sjangervariasjonen som består både av en klassiker, memoarer, humoristisk sci – fi/fantasy og en 1001 – roman! *klapp på skuldra*.

Månedens Silje Goes Classic var ingen ringere enn Gaston Leroux’ The Phantom of the Opera. Jeg elsker jo Paris, og tenkte at dette ville være en god oppladning til sommerens eventyr. Det viste seg etterhvert at min allergi ovenfor sutrete romantiske helter ikke bare gjelder Hamsuns sine tidligere verker. Raoul i Leroux sin roman slår nesten både Glahn og Johannes – og det førte til at romanen, til tross for Paris, opera og gotikk, bare så vidt nådde opp til en firer på terningen. En sterkere firer fikk både Dokufeber – boka Banished av Lauren Drain og den morsomme Motpaven av Robert Rankin – de manglet det lille ekstra for at jeg skulle gi dem en femmer, men både skildringen av å vokse opp i den gale sekten Westboro Baptist Church og historien om de ølglade kompisene som plutselig står overfor noe som muligens er verdens undergang var vel verdt å få med seg. Måneden ble avsluttet av en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var vakker og vond, og etterlot seg en sår klump i brystet mitt som er der fremdeles. Jeg følte at jeg oppholdt meg i en boble mens jeg leste, og jeg tror denne boblen også er noe av årsaken til at lesingen min begynte å gå veldig tregt etter at jeg ble ferdig med denne, og at de romanene jeg prøvde meg på bare føltes helt middelmådige. Jeg ga selvfølgelig Ishiguro en sekser, hvilket annet valg hadde jeg?

Litt statistikk:

  • 25 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 5 av 6 1001 – bøker.
  • 4 av 12 klassikere.
  • 4 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Det er fremdeles i 1001- og Dokufeber – målene jeg ligger best an, og jeg vet at når juni er omme så er faktisk det første målet nådd. Mulig jeg må oppjustere. Ellers så arbeider jeg meg gjennom en klassiker i ny og ne, så jeg er heller ikke bekymret for dette prosjektet. I august har jeg forresten hengt meg på enda en samlesing! Jeg skal lese Trollkvinnen fra Firenze av Salman Rushdie sammen med Hedda og Labben – dermed regner jeg med et kryss der før høsten kommer. Kanskje får jeg også tid til Life Among the Savages av Shirley Jackson i løpet av sommeren også?

Ellers:

I mai kom nyheten om at Bokbloggprisen 2014 var innstiftet. Fokus er på ny norsk litteratur, og jeg håper at vi blir mange som leser masse bøker av norske forfattere i løpet av året. Jeg har for eksempel gått til innkjøp av Furuset av Linn Stømsborg etter å ha lest mange gode omtaler av boka. Den får bli med meg i kofferten til Paris.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Bokbloggtreffkomiteen- Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg selv –  jobber med program og planer for treffet som skal være den 14. september. Mer informasjon i forhold til påmelding og slike ting kommer snart. Jeg gleder meg masse, og jeg håper at flest mulig har mulighet til å komme!

Hvordan var din lese – mai?

Kort og godt: Motpaven av Robert Rankin

wpid-IMG_20130519_095716.jpgVi befinner oss i bydelen Brentford i London, der det plutselig en dag begynner å skje merkelige ting. For eksempel så dukker det opp en rødøyd uteligger som skremmer vettet av deltidsbartenderen Neville i baren The Flying Swan, Archroys kone bytter bort Morris Minoren hans for fem magiske bønner og en svært underlig bygging er i gang på stedets sjømannskirke! Er verdens undergang på vei?

De to ølglade kompisene Omally og Pooley må, ganske motvillig, slå sine hoser sammen for å kjempe mot det store onde mørket som er i ferd med å ta over Brentford og kanskje resten av verden også. De må stå opp mot kjøttetende fugler, latinbablende elskerinner, en stormannsgal tidligere pave og hans tilhengere – og kanskje de rekker en øl eller to inni mellom slagene? Vi får håpe det!

Motpaven av Robert Rankin er den romanen jeg endte opp med å lese på vei til Sunnmøre før 17. mai, og jeg er glad for at det nettopp ble denne – for en bedre kur mot potensiell lesetørke tror jeg ikke det finnes. Dette var nemlig et svært festlig bekjentskap med alle sine absurde og surrealistiske øyeblikk! For eksempel fra The Flying Swan sin cowboykveld – med kostymekonkurranse:

Norman sto i døråpningen til The Swan ikledd sitt glitrende kostyme. De syntetiske diamantene diamantene og paljettene glinset og skinte. Han hadde festet ytterligere fire sett med julelys langs armene og beina, og disse slo seg nå av og på i en pulserende rytme. (….) Han snudde seg langsomt for å oppnå maksimal effekt, før han flikket opp den ene bryteren på beltespennen og sendte lysene ut over kroppen i et dansende, nesten frenetisk tempo. (…)

Så skjedde det noe merkelig. Sagmuggen begynte å bevege seg fra gulvet og bortover mot Normans kostyme. Først tyknet den til rundt føttene hans og la seg over de blankpolerte støvlene. Så krøp den videre oppover, som en ondskapsfull slange, samlet seg rundt lårene, før den begynte på overkroppen.

«Det er den statiske elektrisiteten,» gispet Omally og avsluttet dansen midt i et spark. «Han har ladet seg opp som en kondensator!»

Rankin er brite og stilen hans blir ofte sammenliknet med Terry Pratchett og Douglas Adams – og jeg må si at jeg virkelig falt for den tørre britiske humoren som er så godt til stede i hele romanen, samt de geniale replikkvekslingene mellom karakterene! Det er så utrolig knusktørt – på en god måte.

«Soap fortalte meg at flyvende tallerkener er manifestasjoner av de statiske sjelene til sivilisasjoner som har forsvunnet,» sa Neville, som ikke bare var fornøyd med at diskusjonen rundt cowboykvelden var glemt, men som også gledet seg over andres disputter.

«Jeg har hørt det lille gullkornet ved flere anledninger,» sa John, «men både du og jeg vet at det finnes en logisk og likefrem forklaring på det spesifikke fenomenet.»

«Gjør det?»

«Selvfølgelig. Flyvende tallerkener er faktisk ikke annet enn de stålbelagte hjelmene til usynlige, tre-kilometer-høye alver.»

s 71

Fnis!

Det var allikevel aldri slik at jeg lo høyt mens jeg leste – nå var jeg også på besøk, så det hadde kanskje ikke passet seg? – men jeg både fniste og humret inni meg av alle de sprø påfunnene til hovedpersonene. Både Omally og Pooley er karakterer som er lette å like fordi de er snåle og rare, og det florerer også av like snåle og rare bipersoner i romanen. Det er morsomt, men jeg opplevde  at alle disse merkverdige karakterene og hendelsene nok kom på bekostning av selve historien. Jeg synes nemlig at det tok veldig lang tid før plottet som er beskrevet i baksideteksten kom i gang og ble strammet til. Og når det virkelig tok av så var romanen nesten helt ferdig, noe som førte til at sluttet ble litt for heseblesende for min smak. Men så kan jeg jo lure da, om det kanskje ikke var historien rundt verdens undergang og den onde paven som var poenget i det hele tatt, at det i stedet var skildringene av et rart nabolag bestående av drikkfeldige og underlige karakterer og forholdene mellom dem som forfatteren ønsket å ha et humoristisk  fokus på? Det er godt mulig, det.

Motpaven har gitt mersmak, og jeg har lyst til å lese mer av Robert Rankin etterhvert. Han har en veldig behagelig måte å skrive på, og han har en humor som passer meg perfekt!  Anbefales :-).

Dette er den første boka i triologien The Brentford Triology – som faktisk teller 9 bøker (!). Noen av disse er: The Brentford Triangle,  East of Ealing, The Sprouts of Wrath og The Brentford Chainstore Massacre. 

Her er Elisabeth sin omtale.

Dokufeber: Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church av Lauren Drain

WBCJeg må bare innrømme det. Jeg har en svært sær fascinasjon ovenfor sekter og små menigheter som fremmer et livs- og menneskesyn som er så langt unna meg og min opplevelse av verden som det er mulig å komme, og som jeg helt klart tar avstand fra. Det startet allerede på ungdomsskolen da jeg kom over romanen Moonie av Iben Melbye, og etter det har jeg både lest og sett dokumentarer om dette. Hva som egentlig fascinerer meg er vanskelig å beskrive – jeg skjønner det vel egentlig ikke selv. Kanskje det handler om et ønske å forstå det uforståelige? Få et innblikk i hva som får i utgangspunktet normale og oppegående mennesker til å underkaste seg en tro som rett og slett er menneskefiendtlig?

En av de mest ekstreme og grusomme trossamfunnene jeg har hørt om på lenge er Westboro Baptist Church fra USA. De en liten kirke med ca 80 medlemmer sentrert rundt pastoren Phelps og hans familie – barn, svigerbarn og barnebarn. De ser på seg selv som Guds utvalgte og de mener at det er deres plikt å spre budskapet om Guds vrede til alle mennesker. Der andre kristne forteller om en god, kjærlig og inkluderende Gud, er Gud i WBC sine øyne en hatets Gud som straffer alle mennesker for sine synder. Gud hater deg og Gud hater Amerika er to av deres favorittslagord, og sterkest lar de «Guds hat» – aka sitt hat (min anm.), gå ut over homofile og militæret – de gleder seg for eksempel hver gang en amerikansk soldat blir drept og feirer med demonstrasjoner utenfor begravelsene, og de tolket 11.september-terroren som et tegn fra Gud. Ja, de er, etter min mening,  riv ruskende gale!

For noen år siden fikk den brilliante dokumentaristen Louis Theroux mulighet til å  komme inn under huden på flere av de sentrale medlemmene i menigheten, og dette førte til de to gode, opplysende og skremmende dokumentarene Americas most hated familiy og Americas most hated family in crises. Det var disse to som gjorde meg oppmerksom på denne menigheten – jeg har ikke ord på hvor sint og provosert jeg ble av både holdningen og oppførselen til disse menneskene! Og da jeg så at en av de tidligere medlemmene, den 28 år gamle Lauren Drain, hadde gitt ut en bok om sine år i menigheten – ja, da klarte jeg ikke å la være. Nysgjerrigheten min klødde noe så innmari, og jeg bare måtte lese Banished!

Lauren Drain er en av få medlemmer som ikke hører til pastorens familie og som ikke er født inn i menigheten. Hun er oppvokst med en katolsk mor og en far som, mens hun var liten, hele tiden var på søk etter noe, finne sin plass, hevde seg i en gruppe. En far som gikk fra å være ateist den ene dagen til å kjapt ta til seg WBC sin ekstreme teologi da han møter dem.

Etter noen vanskelige år som opprørsk tenåring bestemmer faren at Lauren trenger å blir «reddet» og han tar med seg hele familien til Topeka der WBC har sin base. Som 14 åring gjør Lauren alt hun kan for å bli godtatt i den nye menigheten og av sin far. Hun deltar aktivt i kirkens demonstrasjoner og bibelgrupper, hun blir nær venn med Pastorens barnebarn og føler seg knyttet til menighetens andre overhode; pastorens datter Shirley Phelbs – Roper. Allikevel er det som om hun opplever at hun ikke helt passer inn; hun må jobbe hardere for å bli godtatt, blir bedømt mye strengere og da hun begynner å stille spørsmål med enkelte av doktrinene de lærer så blir hun også oppfattet som vanskelig. Menighetens måte å håndtere vanskelige elementer er med kjeft, bakvaskelser, utfrysning og ydmykelser – og i siste instans fordømmelse og utvisning.

Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church er en ærlig bok der Lauren både forteller om sine gode og vonde stunder i menigheten, samt setter ord på hvordan det er å komme inn i en streng menighet som tenåring. Jeg synes at den ga meg et interessant og skremmende innblikk i WBC og deres syn på Gud og mennesker. Jeg ser ikke på meg selv som en religiøs person, men jeg kan så mye om kristendommen og bibelhistorien at jeg tok meg i det flere ganger å undre på hvor de får sine ideer fra. Jeg er klar over at man  kan tolke tekstene på så mange måter at man helt sikkert kan finne belegg for sine egne forestillinger uansett, men WBC er en kirke med så mye hat til menneskeheten at de må hoppe bukk over hele Det Nye Testamentet, for å nevne noe. Hvor ble det av Jesu nestekjærlighet, liksom?!? Jeg syntes det var både skummelt og ubehagelig å lese om WBC sitt indre liv og hvordan de bruker sin tro og sin ytringsfrihet til å trakassere både utenforstående og sine egne medlemmer. Ja, jeg ble rystet, skikkelig rystet!

Samtidig er ikke disse memoarene bare historien om Lauren og WBC, den handler også i like stor grad om å ønske tilhørighet til noe. Faren til Lauren er et godt eksempel, og jeg ser for meg at han like gjerne kunne blitt en Hare Krishna – munk (og tenk så mye mer fredsommelig….) dersom han hadde møtt på en slik gruppe i stedet for. Han trengte å bli sett og bli oppfattet som en «viktig» person, og i WBC fant han dette. På samme måte søker Lauren tilhørighet –  og dette gjør at jeg har en større forståelse for hvorfor hun velger å engasjere seg så mye i demonstrasjonene og de andre aktivitetene som hun gjør. Eller velger? Hun har jo ikke noe valg – hun må gjøre som det blir forventet ellers så er det ikke noe plass til henne. Det er en vanskelig situasjon å stå i uansett hvor gammel man er, men som tenåring, når man er ekstra sårbar, da tror jeg nok det er enda vanskeligere. Så jeg føler med Lauren gjennom hele skildringen, selv om hun gjør ting som jeg absolutt ikke aksepterer – og det gjør også at jeg blir ekstra forbannet på de voksne rundt som satt henne og fremdeles setter de andre barna/ungdommene i et slikt krysspress.

Boka er skrevet veldig rett frem, det er som om Lauren Drain sitter i rommet og forteller sin historie i kronologisk rekkefølge. Det gjør at jeg opplever boka som litt enkelt skrevet. Jeg synes at den mangler noe dybde – det hadde for eksempel vært interessant å høre mer om menighetens bakgrunn og litt mer fylde i forhold til Laurens egne følelser rundt enkelte hendelser; hun beskriver et stort behov for å bli godtatt av faren, og det kunne hun gjerne ha utdypet mer. Jeg savner også mer refleksjon rundt sin egen rolle i menigheten og de ekstreme doktrinene hun får presentert fra WBC – som leser får jeg inntrykk at hun bare tar dem til seg som sitt eget med en gang uten å helt fordøye hva de betyr. Det er godt mulig at boka er skrevet på denne måten med hensikt; at dette er for å gi et «sant» bilde av seg selv som hjernevasket ungt medlem av menigheten, for jeg ser at etterhvert som hun føler at ting ikke er helt som det skal så er det også mer refleksjon i teksten. Jeg skulle bare ønske at det var mer.

De fleste sidene i Banished provoserte meg, gjorde meg sint og frustrert – men det var ikke før jeg leste om Laurens utvisning fra kirken – og familien – at jeg fikk skikkelig, skikkelig vondt. Beskrivelsene av prosessen, utkastelsen og følelsene rundt det å plutselig stå der uten noen var helt hjerteskjærende. Jeg opplevde at det var i disse kapitlene, fylt av redsel, savn og forvirring, at Lauren Drain virkelig slapp meg inn under huden sin.

Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church av Lauren Drain er en interessant, tankevekkende og provoserende bok. Og dersom du, som jeg, har et ønske om å forstå det uforståelige og å lære mer om sære og skumle trossamfunn – ja, da anbefaler jeg deg denne.