Biografisirkel: Radioactive – a tale of love and fallout av Lauren Redniss.

I dag er det klart for tredje runde av Ingalill sin lesesirkel der vi leser biografier (for ordens skyld så er dette mitt andre bidrag). Temaet denne gangen er bemerkelsesverdige kvinner og driftige damer, og det er jo et spennende og like aktuelt tema. Jeg har valgt meg kanskje en av de aller driftigste av de driftigste, en kvinne som levde og åndet for vitenskapen og forskningen og som tilslutt døde for den; Marie Curie!

Radioactive – a tale of love and fallout  av Lauren Redniss er en veldig original biografi både i form og innhold. Den er delt inn i to deler der den første på en måte er en biografi over ekteparet Curie der vi  først blir kjent med Pierre og Marya (som var hennes egentlige navn) hver for seg. Pierre i Paris og Marya i Warsawa. Vi får for eksempel vite noe om Marya sin oppvekst og forelskelse i en gutt over hennes stand og at PIerre var så virkelighetsfjern som liten at folk trodde at han var litt enkel – noe han motbeviste ved å ta en grad på universitetet som 16 åring. Hurra for introverte drømmere!

Vi følger Marya til Paris der hun får en arbeidsplass ved laboratoriet til Gabriel Lippmann, etterhvert møter PIerre Curie,søt musikk oppstår, de gifter seg og får en datter: Irène.

Samtidig får vi lesere en innføring i oppdagelsene til Wilhelm von Röntgen  og Henri Becquerel som igjen gjør Marie så nysgjerrig at hun bruker disse som utgangspunkt for sin egen forskning.  Hun finner ut at tidens vitenskap om at atomet er det minste bestanddelen må vike for en ny vitenskap som viser at atomet måtte bestå av enda mindre byggesteiner og at det måtte eksistere en form for energi. Men hvordan få samlet denne energien?

To Marie, «It was obvious that a new science was in the course of development.» s 44.

Marie kalte den nye vitenskapen for radioaktivitet. Og det var slutten på del en.

Den neste delen er litt annerledes. Historien til familien Curie blir fremdeles fortalt, men mange sider blir også viet til radioaktivitetens kronglete og farlige historie. Del to kan nesten sees på som både en biografi over de to forskerne, og Marie i særdeleshet, og en biografi over radioaktivitet som fenomen. Dette er selvfølgelig nært knyttet sammen, men jeg får allikevel en opplevelse av at Lauren Redniss ønsker å gi boka et større samfunnsperspektiv som strekker seg lengre enn Curie sin levetid. At hun ønsker å få frem både forskerens nitidige arbeid på laboratoriet der nysgjerrigheten og lengselen etter å finne svar og hvordan disse svarene kan brukes både til gode og dårlige formål av andre; kurere kreft og atombombe som to ytterpunkter. Jeg blir veldig fascinert over hvor elegant forfatteren trekker disse linjene – det kan bare være en hentydning i historien til Marie som hun bruker til å spinne videre:

On December 6. 1904 she gave birth to a second daughter . They called her Eve. (…..) That same year, in New York City, Ella Oppenheimer, a pretty, slender painter with a congenitally disfigured right hand, and her husband, Julius, a lanky importer of textiles, also had a child. Their  blue- eyed son would grow up to love poetry and literature, and to make his name as a physicist. Today, we know J. Robert Oppenheimer as the «father of the atomic bomb». s 76.

Videre får vi lese om USA sitt arbeid for å være den første nasjonen til å lage en atombombe, det såkalte Manhattan Project, på 1940 – tallet, vi får grafiske fremstillinger av hvordan en atombombe fungerer, kart over Hiroshima og skadeomfang, samt en sterk øyevitneskildring fra Hiroshima 6. august 1945.

 

Det er flere andre eksempler i boka.  Vi får historiene om ungjentene som på 1920 – tallet arbeidet med å male tallene på klokker med selvlysende radiummaling og som putter penslene i munnen for å få busten spiss nok, Vi hører om den tidligere KGB offiseren Alexander Litvinenko som i 2006 ble forgiftet med det svært radioaktive stoffet polonium 210, og om den 14 år gamle gutten som ved hjelp av stråling ble kvitt en svær svulst ved siden av hjertet – og mange, mange flere.

Og innimellom er det selvfølgelig hovedhistorien – Marie Curie sin historie, om hennes forskning og karrière, hennes helse (som naturlig nok skranter mer og mer), hennes tap av ektemannen og forelskelse i den gifte forskeren Paul Langevin, samt skandalene som fulgte i kjølvannet. Redniss klarer å få frem Marie Curie sitt engasjement og lidenskap ovenfor vitenskapen, og jeg opplever Curie, gjennom denne teksten, som en beintøff dame som brenner både for forskningen sin og for kjærligheten. En av måtene forfatteren gjør det på er ved å gi Marie ordet selv, men i stedet for å sitere fra Marie sine tekster og forskningspapirer på tradisjonelt vis, så gjør hun det mer som et drama:

Jeg synes at det gjør at jeg kommer så mye nærmere, jeg leser, naturlig nok, Curie sine egne ord (sikker oversatt), men jeg mener at det er formen Redniss velger som skaper denne ekstra nærheten.

Radioactive – a tale of love and fallout handler om så mye mer enn det jeg har skissert ovenfor – det er jo det faktumet at ikke bare var Marie Curie den første kvinnen til å motta Nobelsprisen, hun er også den eneste kvinnen til å motta den to ganger! Det er også interessant og veldig sympatisk å lese om innsatsen under første verdenskrig der hun, sammen med den eldste datteren, konstruerte små mobile røntgenapparater til bruk i fronten – «petites Curies», og både ubehagelig og hjerteskjærende å få mer kunnskap i hennes vitenskapelige tilnærming til sitt eget forfall på 1930 – tallet, da mange årtiers arbeid med radioaktivitet virkelig begynte å bryte ned kroppen hennes.

Jeg kjenner at jeg gjennom å lese denne boka har gjort meg ekstra glad i Marie Curie. Og jeg er så glad for at Lauren Redniss har valgt å fortelle disse historiene på den måten hun har gjort. Selve boka er et rent kunstverk med malerier, tegninger, trykk, fotografier og skjemaer som forsterker teksten (som også enkelte steder er svært eksperimentell i formen) og som gjør at alle elementene skaper en perfekt helhet.

Ett lite varsku må jeg forresten rope ut; dette er ikke en biografi for alle. Du bør ha en interesse for fysikk og kjemi, og du bør ha en formening om hva radioaktivitet er (eventuelt ha noen i nærheten som kan gi deg et lynkurs, det fungerte fint for meg). Og selv om jeg ikke trodde det; kjemi og fysikk er vanskeligere på engelsk! Men – dersom du klarer å komme over disse hindrene (hvis det er et hinder for deg, da) – da kan jeg garantere deg en riktig god og spesiell leseopplevelse!

Og for å virkelig få frem hvor bemerkelsesverdig og driftig denne dama var, så vil jeg bare sitere hennes svar til Nobelkomiteen da hun i 1911 fikk et brev om at hun – på grunn av sin utenomekteskapelige affære – ikke var ønsket i Stockholm for å motta prisen:

«The steps that you advise seem to me a grave error… There is no connection between my scientific work and the facts of my private life.» s 135

BAM!!!

Flere biografier finner du hos Ingalill!

 

#9/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Oktober er her, og i skrivende øyeblikk så er den både mørk og trist. Det er litt uvant å måtte tenne lyset i stua tidlig på formiddagen – men i dag så var det en sånn dag. Jeg har høstferie, og har tilbragt en del tid i lesekroken med en spennende og skremmende sci – fi – roman; Wool av Hugh Howey, og er blitt såpass hektet at jeg allerede har lagt de to oppfølgerne til ønskelista mi. Men dette innlegget skal jo ikke handle om min første oktoberroman, her skal fokuset ligge på hva jeg har fått lest i måneden som har gått.

Fra sommer – oppsummeringen så jeg at jeg hadde høy måloppnåelse både med Dokufeber – og 1001 – bøker – målene mine, men at jeg burde fokusere mer på klassikere. Betyr det at jeg har holdt meg unna memoarer og 1001 – bøker? Nei da, klassikermålet lar seg flott kombinere med 1001 – lista, og fra tid til annen så trenger jeg en dose ikke – fiksjon. September var også måneden for å få en real oppvåkning i forhold til Bokbloggprisen 2014 og hva jeg måtte gjøre for å hente meg inn! Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg fikk til i så måte, for av de 6 norske, nye bøkene jeg har lest i år, så er 3 av dem lest nå nylig.

I september leste jeg 5 bøker, og det gjør at jeg ligger på 42 tilsammen så langt –  3 bøker foran mitt justerte mål på 52 bøker i året. Jeg må bare innse at normalen for meg er å lese ca en roman i uka, og klappe meg på skuldra for det jeg får til utover det. Jeg startet måneden med en norsk fantasydebutant; Siri Pettersens Odinsbarn, og den var rett og slett magisk, mangfoldig og svært svært god. Deretter kastet jeg meg forventningsfullt over Escape. Dette er memoarene til Carolyn Jessop, og forteller om hennes oppvekst og  hverdag i, og etterhvert flukt fra sekten FLDS. Jeg opplevde at innholdet i boka er viktig å få fortalt, men at dessverre måten den ble formidlet på ødela for budskapet og historien.

Siden jeg, som nevnt, ligger etter med klassiker – målet, så måtte jeg få presset inn en klassiker i løpet av måneden. Samtidig var jeg ikke helt i form for en tung og veldig krevende roman (jeg måtte jo få tid til å  lese noen flere av høstens nye norske romaner!), så da falt tilslutt valget på en av mannens favoritter: Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Og det er jeg veldig, veldig glad for, for den var faktisk SÅ god som han (og John Green) skal ha det til! Go Holden!!!

Resten av september viet jeg til norske romaner anno 2013. Den onde arven av Thomas Enger fikk meg til å tenke over ulike typer ungdomsbøker, samtidig som den minnet meg om mine egne barndomshelter fra bøker. God underholdning som helt sikkert vil fenge de som er i målgruppen. Månedens siste leste roman ble Agate Østendal Kaupang sin debutroman Å holde pusten. En sår og vondt historie om å vokse opp med en psykisk syk forelder.

Og så var det plutselig oktober!

Litt statistikk:

• 42 av 52 bøker lest og 41 av 52 omtaler skrevet.
• 8 av 6 1001 – bøker.
• 6 av 12 klassikere.
• 8 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg vet at jeg klarer lesemålet for antall leste bøker dette året, men det ser ut til å spøke for klassikermålet mitt. Jeg tror ikke jeg klarer å lese 6 stykker nå før nyttår, og særlig ikke med tanke på at jeg skal ha økt fokus på de norske nye bøkene. Grafiske romaner skal jeg ta en jafs på snart, jeg har flere godbiter som jeg gleder meg til å lese (og de går jo relativt kjapt også). Så får vi se med disse andre målene – kanskje det går??

Ja, og så var selvfølgelig september måneden for det store bokblogg – høydepunktet! Bokbloggtreffet! Det var kjempebra, og det var så gøy å få hilst på så mange flotte medbokbloggere! Gleder meg til neste år :-).

Hvordan er måloppnåelsen din for september?

Kort og flott: Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang

Tittelen til Agate Øksendal Kaupang sin debutroman – Å holde pusten – passer godt til å beskrive hvordan leseopplevelsen var for meg. Jeg måtte minne meg selv på å puste opp til flere ganger gjennom bokas 180 sider. Jeg tror også at det Å holde pusten er noe som romanens hovedperson, den navnløse jeg, gjør som en overlevelsesstrategi i en ellers kaotisk hverdag. En svært passende tittel på mange måter, med andre ord.

Agate Øksendal Kaupang har skrevet en svært sterk og sår historie om psykisk sykdom, omsorgssvikt og om det å være 16 år og prøve og holde familien sin samlet. Den minner meg på den måten tematisk veldig om Benedicte Meyer Kroneberg sin fantastiske debut Ingen skal høre hvor stille det her,. Men som Kroneberg, så har også Kaupang sin egen helt distinkte stemme – og det er det som gjør det så spennende og interessant. Og ikke minst imponerende – forfatteren er 20!

Jeg liker veldig godt at Kaupang velger å fortelle historien gjennom kortere og lengre episoder fra nåtid og fortid. Dette tegner et sammensatt bilde av en familie i krise og en ungdom som iherdig prøver å lappe sammen hverdagen for lillesøsteren og som forsøker å være den forutsigbare voksne, samtidig som hun har sine egne utfordringer i forhold til skole, foreldre og kjæreste. Og det fører til at jeg opplevde at jeg som leser fikk en større forståelse av både hva som har hendt tidligere, hvorfor ting er slik de er nå og hovedpersonens valg og utvikling.  Det er sterkt og vondt å lese, og jeg merket at jeg fikk en følelse over meg om at jeg måtte verne om dette barnet, denne ungdommen som ingen tilsynelatende brydde seg om.  Oppbyggingen med disse episodene gir hele historien en form for autentisitet, det jeg leste opplevde jeg som ekte og sant – og det gjør at jeg blir ekstra imponert av forfatterens evne til å sette seg inn i ulike situasjoner.

Agate Øksendal Kaupang har en veldig ærlig stemme. Hun skildrer hendelser og følelser ærlig og legger ikke noe i mellom når hun beskriver vonde hendelser. Hun går inn i kjernen, og der er det brutalt og skittent til tider, men på samme tid veldig sanselig og vakkert:

Jeg stopper ved en sort med blonder i kantene. De ørsmå dråpene med sekret som har piplet ut fra skjedeveggen hennes, er blitt til en størknet gråhvit flekk mot trusestoffet. Jeg står der med det lille plagget i hånda, setter det opp mot nesa. Jeg trekker inn den svake lukten av kjønn, urin og noe syrlig før jeg putter den i maskinen. Alt føles så intimt. En syklus der hun bruker dem, og jeg vasker dem, og hun bruker dem igjen. Maskinen som dreier rundt og rundt. Det er kanskje det nærmeste vi kommer hverandre. S 117.

Jeg vet at dette her er en mye kortere tekst enn det jeg vanligvis pleier å legge ut etter at jeg har lest en bok, men jeg synes det er vanskelig å formidle hvorfor jeg likte den så godt. Å holde pusten er en veldig god bok både i forhold til innhold og form. Jeg opplevde at innholdet engasjerte meg, provoserte og rørte ved meg – den traff meg mitt i hjertet, samtidig som jeg også opplevde at måten innholdet ble formidlet på var både gjennomarbeidet og velskrevet. Den er kort med sine 180 sider og sine små episoder – men forfatteren klarer  å skrive på en slik måte at det føles som det er akkurat langt nok. Jeg opplever at hvert eneste ord i denne romanen er viktige og vel tenkt ut for å få fortalt nettopp denne historien.

Anbefales varmt!

 

Nora og Mary har også lest denne romanen.

Takk til Gyldendal for dette eksemplaret.

Odinsbarn (Ravneringene #1) av Siri Pettersen

«Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til denne verden. Noe så viktig, at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske.»  (Fra baksiden på mitt ukorrigerte leseeks).

Dette sitatet synes jeg fanger noe av essensen i Siri Pettersen sin debutroman Odinsbarn, som kom nå i høst og som er den første boka i serien Ravneringene om den halelause jenta Hirka og hennes opplevelser i herredømmet Ymslanda og hennes jakt på hvem hun egentlig er. Hirka har levd et omflakkende liv sammen med faren, og sammen har de samlet urter og andre legemidler som de har tilbudt til sine kunder. Da romanen starter er Hirka 15 år og hun har bodd i flere år i ei lita stue i Elveroa. Faren prøver av en eller annen grunn å skjerme henne fra andre ymer, men på tross av dette så har hun fått seg noen venner og bekjente, blant annet den høybårne rådsætlingen Rime fra hovedstaden, den overfladiske Sylja, ravnetreneren Ramoja og hennes sønn Vetle. Men Hirka skiller seg ut fra ymene på flere måter enn at hun ikke har en hale, hun kan heller ikke ta til seg og bruke kraften fra jorda og naturen; hun kan ikke favne.

Som alle andre 15 åringer i riket er det også forventet at Hirka  skal møte opp i hovedstaden Mannfalla og stå ovenfor rådet og den allmektige Seeren og vise sine ferdigheter i favning. Da tiden nærmer seg og hun fremdeles ikke mestrer å favne, forteller faren hennes  hemmeligheten han har båret på helt siden hun ble født. Hun er ikke av denne verden, hun har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Det var ikke ulven som tok halen hennes som spedbarn, den har aldri vært en del av henne. Hun er et Odinsbarn, et mennskr, et vesen som mytene forteller sprer råttenskap til alle som kommer i kontakt med henne på romantisk vis.

Men det er flere som har fått med seg hva Hirka er og som vil gjøre alt de kan for å få tak i henne. Redd for både sitt liv og hva hun er i stand til, flykter hun fra Elveroa og til byen Ravnhov som er kjent for sin åpne kritikk av Mannfalla og rådet som styrer hele riket.

Siri Pettersen har med Odinsbarn skrevet en svært god og fascinerende fantasyroman. Selve universet; Ymslanda med sin tilhørende befolkning, har noe norrønt over seg. Jeg så for eksempel hele tiden for meg husene og da Eirik sitt hovedsete i Ravnhov som en typisk jarlesete. Samtidig så opplever jeg både tradisjonene og mytologien som eksisterer i denne verdenen som noe helt originalt og unikt. Jeg satt igjen med følelsen av å lese noe nytt innenfor en kjent sjanger.

Jeg syntes at det tok noe tid å komme inn i historien i begynnelsen. Det var mange navn, mange ulike steder og hentydninger til en maktkamp, det var også flere titler, aspekter og begreper innenfor Ymslandas tro og livssyn, samt henvisninger til tidligere hendelser som forvirret meg noe og som førte til at jeg måtte bla mye frem og tilbake i starten. Dette gjorde meg på en side litt frustrert, men på den andre siden så unngår forfatteren å gå i fella og kjøre på med mye  infodumping i begynnelsen. Og det er jeg takknemlig for!  Jeg har full respekt for at det å bygge opp et univers så fullkomment som det Ymslanda er, krever et voldsomt og iherdig arbeid, og jeg er helt enig i at løsningen Siri Pettersen har valgt ved å avsløre bakgrunnshistorien og mytologien litt etter litt er det som fungerer best. Med en gang jeg hadde plassert sentrale hendelser, personer og begreper i et mentalt kart løsnet det – og da var det ingen vei tilbake!!

Siri Pettersen har skrevet en fantasyroman som jeg mener rommer så mye mer enn en gjeng med venner som sammen reiser ut på eventyr for å nedkjempe de onde. Ja, det er en kamp mellom de gode og de onde her også, men hvem som faktisk er det ene eller det andre er noe som det er vanskelig å identifisere umiddelbart, med unntak av en. Politikk og maktkamp blir etterhvert en sentral del i historien, og det, sammen med den realistiske og skitne skildringene av maktmisbruk og fattigdom og de store forkjellene mellom nord = vilt, utemmet, ærlig og sør = elitistisk, hemmeligheter, lukket,  får meg til å tenke på George R.R. Martin sin A song of ice and fire, og det mener jeg som et stort kompliment!  Jeg setter også stor pris på at hun tar opp temaer som er allmenngyldige; det å være annerledes og skille deg ut fra det forventede, og hvordan man, være seg yme ellee menneske, håndterer det ukjente, det vi ikke forstår. Og for ikke å glemme; er det godhet å beskytte befolkningen mot det ukjente og ta alle valg for dem, eller er det kanskje et like sikkert tegn på godhet og god ledelse å være åpen, inkluderende og ta befolkningen med på å bestemme? Jeg vet hva jeg synes, og heier på Ravnhov i så måte.

Hovedpersonene i Odinsbarn, Hirka og Rime,  er to svært interessante, velutviklede og mangefasetterte karakterer.  Hirka falt jeg pladask for med en gang, mens Rime måtte jeg bruke litt tid på – og det var kanskje et bevisst valg fra forfatterens side siden hans skjebne og valg skal være innhyllet i mystikk, men jeg endte opp med å bli svært så glad i ham og. Hirka og Rime har det til felles at de både gjør gode og lure ting, samtidig som de også handler ugjenomtenkt og havner i vanskelige situasjoner. Jeg liker veldig godt den vare og fine måten Siri Pettersen beskriver vennskapsforholdet mellom dem, og jeg håper at det vil være rom og mulighet for en videreutvikling av dette i den neste delen. Bikarakterene i romanen er også godt utarbeidet, enten de er hyggelige eller ikke, og dette fører til at det føles ekte og troverdig. Det samme gjelder for beskrivelsene av byene og landskapene, de er alle lette å se for seg.

Siri Pettersen skriver veldig godt,  og hun skriver på en slik måte at jeg blir en deltaker i historien. Jeg opplever at teksten er svært gjennomarbeidet på alle nivåer, og jeg synes skrivestilen hennes sprudler over av skriveglede og kreativitet. Jeg lar meg med glede rive med i alt som skjer – både det fine, det triste og det skumle. Deler av handlingen er veldig brutal og grafisk, samtidig som den også er kompleks, og det får meg til å tenke at dette nok er en fantasy som passer best for eldre ungdommer og oss voksne – så klart ;-).

Odinsbarn av Siri Pettersen er både en solid debut og en solid fantasy som jeg anbefaler på det aller varmeste!

Mettemor og Elisabeth har også skrevet om denne romanen.

Tusen takk til Gyldendal for dette eksemplaret,

The Guild #1 og #2 av Felicia Day m.fl.

Er det noen andre enn meg som er helt hekta på Joss Whedon og de fantastiske TV – seriene han har skapt? Buffy the Vampire Slayer, Angel, Dollhouse og Firefly?  Da har dere kanskje lagt merke til at han tar godt vare på skuespillerne sine og gjerne gir dem roller i både store og små prosjekter? Eliza Dushku dukket først opp som den ville vampyrjegeren Faith i Buffy, før hun gjentok rollen i spin – offen Angel. I 2009 dukket hun igjen opp i en Joss Whedon- serie; Dollhouse. Da som hovedpersonen Echo.

Nathan Fillion er nok  – i den Whedonske familien – mest kjent som Kaptein Malcom Reynolds i sci – fi – serien Firefly og den påfølgende filmen Serenity, men han spilte også en sentral rolle i den siste sesongen av Buffy, samt  Dr Horribles rival Captain Hammer i Whedon sin web – serie Dr. Horrible’s Sing – Along – Blog. Summer Glau og Alan Tudyk, som begge spilte mot Nathan Fillion i Firefly og Serenity, har også viktige roller i Dollhouse.  Jeg ser for meg at har du først kommet under vingene til Joss Whedon, ja, da blir du ivaretatt – og så tror jeg du får hatt det ganske gøy også!

Og til slutt så har vi Felicia Day da. som har hatt mindre roller i Buffy og Dollhouse, samt en større rolle i Dr. Horrible, og som, etter å ha blitt en del av Whedon sin utvidede familie, har skapt seg et navn som Dronningen av Geekery på YouTube; særlig gjennom kanalen og forumet Geek and Sundry. Det er på denne kanalen web – serien hennes The Guild ligger. Som navnet tilsier så handler serien om en gjeng som kun kjenner hverandres avatarer og nick i et online fantasy  – spill og som spiller sammen under navnet Knights of Good.  I første sesong dukker han som skjuler seg bak nicket Zaboo opp på døra til Cyd Sherman AKA Codex (Felicia Day), erklærer sin kjærlighet og flytter inn. Fortvilet over situasjonen kontakter Cyd resten av gruppa og det første IRL – møtet mellom Knights of Good er et faktum. Det blir både morsomt og småkleint, for det er ikke alle som klarer seg like godt ansikt til ansikt som skjerm til skjerm. Etterhvert som sesongene går, så blir de alle mer eller mindre venner og de må blant annet kjempe mot en annen gruppe som tar rivaliseringen med seg ut i den virkelige verden og en gal, eiesyk mor, og de drar på sin første store «Con». Det er bare kjempegøy!

Men Felicia Day nøyer seg ikke med å lage en web – serie om denne gjengen. De siste årene har hun også skrevet manuset til to grafiske romaner basert på serien: The Guild  og The Guild: Knights of Good. Og etter å ha sett meg gjennom et par – tre sesonger forrige helg måtte jeg bare kaste meg over disse også. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for alt det som er bra med serien: humoren, den snåle og vittige dialogen og de snodige, men sjarmerende, karakterene, er like fullt til stede på papiret som på skjermen. Samtidig gjør skiftet i format at skaperne får flere muligheter. I nett – serien ser vi (nesten) aldri karakterene i spillet. I spillsituasjonene ser vi at de sitter foran hver sin datamaskin – og selv om det ikke høres veldig morsomt ut, så kan jeg forsikre dere om at jo, det er gøy. I tegneserien, særlig den første; The Guild, får vi være med inn i spillet og på den måten blir vi kjent med spillkarakterene til alle i gruppa og vi får i tillegg litt mer kunnskap om selve spillet.

Begge bøkene viser forhistorien til gruppen, det vil si at de handler om det som skjer før serien begynner, og de tar for seg hendelsene som leder opp mot den første sesongen. I The Guild blir vi bedre kjent med seriens hovedperson og forteller Cyd Sherman/Codex. Hun er en ikke særlig suksessfull fiolinist i et orkester, hun har et ikke særlig suksessfullt forhold til en «wannabe» rocker som utnytter henne og hun går til  psykolog – også med lite suksess.  For å få henge opp konsertplakater for kjæresten i en spillbutikk kjøper hun et spill, og fra det øyeblikket hun logger seg på er hun solgt. Gjennom spillet blir hun kjent med Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo – som hun etterhvert skal danne Knights of Good med-  og sammen drar de ut på eventyr. Da hun mister jobben, kjæresten og etterhvert psykologen sin, er det dataspillet og de nye vennene hun henvender seg til.

The Guild er skrevet av Felicia Day (noe som gjør at tonen i serien og i tegneserien er den samme – BRA!) og illustrert av Jim Rugg. Jeg synes at illustrasjonene er svært gode og livaktige. De tegnede karakterene ligner veldig på skuespillerne, og det gjør det lett å leve seg inn i historien. Jeg liker også godt måten illustrasjonene skiller mellom «det virkelige liv» og «spill – livet», det realistiske og det eventyrlige. Førstnevnte er tegnet litt røffere, mer, ja, realistisk, mens spillvirkeligheten både er klarere i fargene og har en dusere strek. De kan minne om bilder i en eventyrbok.

Bok nummer to: The Guild. Knights of Good gir oss smakebiter fra livene til de andre gruppemedlemmene Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo. Det er fremdeles Felicia Day som står for manuset, men denne gangen har hun med seg noen medforfattere, blant annet er Jeff Lewis som spiller Vork i serien medforfatter på kapittelet om nettopp Vork og Sandeep Parikh som spiller Zaboo er medforfatter på sitt kapittel. Tonen er den samme som i den første boka, og det liker jeg godt.

De har brukt mange forskjellige illustratører i denne boka, og det fører til at det blir like mange ulike stiler. Dette passer bra da The Guild. Knights of Good er delt opp i fem kortere deler, og hver del har sine illustratører med sine stiler. Som i The Guild så blir også skuespillernes særegenheter fanget opp her. Det tydelige skillet mellom virkelighet og eventyr som vi finner i den første boka, er ikke så tydelig i denne. Samtidig så fokuserer disse historiene mer på gruppemedlemmenes virkelige liv enn spill – liv, så da gjør det ikke så mye. Jeg synes generelt at alle illustrasjonene er gode, men med unntak av Clara sitt kapittel, så likte jeg aller best streken i The Guild #1.

Jeg har tidligere nevnt at begge bøkene tar for seg tiden før den web – serien viser, og det opplever jeg fungerer godt. Som nyfrelst tilhenger av både konseptet og serien, så var det gøy å bli bedre kjent med Cyd/Codex og de andre, og få vite mer om bakgrunnen deres – som det hintes om både titt og ofte i selve serien. Jeg tenker allikevel ikke at de grafiske romanene kun er for fansen. Det er ingenting i veien for at du kan plukke opp bok nummer en uten å ha sett noe på serien før, det vil heller gi deg en større innsikt i hva det er som foregår når du først begynner å se på den. Om det er like greit å lese The Guild. Knights of Good uten å først ha sett noen sesonger, det er jeg mer tvilende til. Det kan selvfølgelig fungere, men det er en del referanser som er lettere å få tak i hvis du først har sett litt på showet.  Og JA, jeg anbefaler deg å klikke inn på Geek and Sundry og lete deg frem til første sesong! Det er kjempefestlig! (og så kan du lese bok 2 etter at du, som jeg, er blitt hekta :-)).

Anbefales!

 

 

Looking for Alaska av John Green.

Etter at jeg hadde lest den vidunderlig gode Faen ta skjebnen/The fault in our stars kjøpte jeg ganske kjapt alle bøkene til John Green. Og nå har jeg også fått somlet meg til å lese en av dem også! Det er ikke dårlig!

Jeg begynte jo litt bakvendt med å lese den foreløpig siste romanen til Green først, men når jeg  nå skulle lese en annen bok av ham, så valgte jeg i stedet for å fortsette med den nest siste boka og så videre, å hoppe helt tilbake til 2005 og debutromanen hans Looking for Alaska. Her møter vi tenåringen Miles i det han skal flytte hjemmefra for å gå på en kostskole. Miles har ikke noe særlig venner hjemme, og lengter etter å oppleve noe nytt, «The big perhaps». Med seg har han en sær interesse for å huske kjente menneskers siste setning.

På kostskolen blir han kjent med romkameraten The Colonel som tar han under sine vinger, og gjennom den nye vennen møter han blant annet den pene, beleste,  men akk så trøblete, Alaska Young – og faller pladask.

Jeg må bare få sagt det først som sist  – John Green kan virkelig skrive bøker. Ja, han kan virkelig skrive gode ungdomsbøker som fenger oss som er litt eldre enn ungdommer også, og han skriver dem på en slik måte at man kjenner seg igjen i det han skildrer. Selv om man er en 35 år gammel kvinne og ikke en 15 år gammel gutt! Jeg kan gå så langt å si at John Green skriver bøker som passer for alle, som ikke kan plasseres under noen merkelapper, som bare, rett og slett, er gode. Så enkelt.

Det er flere ting som gjør at jeg liker bøkene til John Green så godt – de to jeg har lest, vel og merke. Det ene er hans evne til å skape troverdige og unike karakterer som både har feil og mangler; en blir både knyttet til dem og glad i dem, samtidig som en også blir irritert og frustrert når de gjør noe de ikke bør gjøre. De er ikke alltid like lette å forstå, og slik er det jo også i det virkelige liv. Karakterene fremstår som ekte personer, de er flerdimensjonale og ekte.  Og dette henger sammen med evnen hans til å skrive historier som er troverdige og sannsynlige. I Looking for Alaska skjer det noe som er dramatisk på det følelsesmessige plan, så vel som på det  ytre plan, men i stedet for å gjøre hele historien om til en tåreperse, så håndterer Green det med en ærlig og var penn.  Det er selvfølgelig følelser tilstede, men de er skildret på en så jordnær og realistisk måte at det føles virkelig. Han tar karakterene sine på alvor ved å skildre sorg og tap på en slik måte som sorg og tap føles, og  han skriver historier som kunne handlet om ordentlige personer og om ordentlige hendelser – og han gjør det med humor, med medfølelse og med snert. Noe er kleint fordi det er kleint; for eksempel skildringen av å gi en blow – job for første gang, andre ting er morsomme, triste eller pussige.

Looking for Alaska er, som nevnt, John Greens debutroman, og når jeg sammenlikner den med Faen ta skjebnen, så er det veldig spennende å se hvordan han har utviklet seg som forfatter. Der sistnevnte fremstår som en fullkommen historie, opplever jeg at debuten er noe mer uferdig – uten at det plager meg noe nevneverdig. Alle ideene og tankene er der, episodene er både morsomme, gjenkjennelige, triste og kleine, karakterene er flotte, men helheten synes jeg nok er litt mer hakkete. Han har allikevel valgt en oppbygging som jeg mener er helt genial ved å dele inn boka i en «Før» og en «Etter» – del, der hvert kapittel i første del forteller hvor nære vi er HENDELSEN og kapitlene i andre del forteller hvor langt vi er kommet etter HENDELSEN. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt som John Green har funnet på, men det er noe ved måten det er gjort i Looking for Alaska som gjorde at jeg leste romanen med en økende følelse av uro, som igjen gjorde at jeg både hadde lyst til å lese videre for å finne ut hva som kunne komme til å skje og drøye lesingen fordi jeg hadde en klump i halsen og var redd for å få vite.

Gjennom historien om Miles, Alaska og The Colonel forteller John Green noe om hvordan det er å være tenåring, og hvordan det er å oppleve forelskelse, vennskap og å miste noen som står deg nær. Og det er noe vi alle kan relatere til; enten vi er tenåringer eller har vært tenåringer.

Anbefales!

I oktober kommer forresten romanen på norsk, og denne gangen synes jeg forlaget har truffet veldig bra med tittelen: Hvem er du, Alaska?

Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen

Rett før sommerferien startet og det eneste som sto i hodet mitt var «Jeg skal være i Paris i 7 uker!!», fikk jeg en hyggelig e – post fra Trude Lorentzen, journalist i Dagbladet. Hun hadde skrevet en bok og lurte på om jeg ville lese den. Det takket jeg selvfølgelig ja til, og etter en stund dumpet manuset til Mysteriet Mamma ned i postkassen min. Og siden jeg ikke var hjemme da, så fikk mannen i oppdrag å putte manuset i kofferten sin slik at jeg kunne lese den når han kom nedover. Som sagt, så gjort. Den siste sommerferieuka var Trude Lorentzen i papirform med meg både til Normandie, på kafe, på kino (!) og i diverse parker.

Dette var en bok det var vanskelig å løsrive seg fra. Rett og slett!

Da jeg fikk se omslaget til denne boka, slo det meg at det så så kjent ut. Og det var det også. Trude Lorentzen skrev for noen år tilbake en reportasje i Dagbladet Magasinet om moren som etter en relativt kort periode med tung depresjon valgte å avslutte livet da Trude selv var 15 år. Denne boka er en videreføring av den reportasjen, der forfatteren går enda mer i dybden og forsøker å forstå morens plutselige sykdom og hvorfor det fikk det utfallet det fikk, samtidig som hun ønsker å få vite hvem moren var som barn, ungdom og voksen før hun ble syk. Jeg tolker også Mysteriet Mamma som Trude Lorentzen sitt forsøk og oppriktige ønske om nå, i voksen alder, akseptere og skjønne morens valg – så langt det går an.

Mysteriet Mamma er altså en personlig beretning om Trude og moren. Det er den voksne Trude som ser tilbake på livet med moren Mia, og som også utforsker hvordan livet til Mia var da hun vokste opp og da hun møtte ham hun skulle gifte seg med og få Trude med. Jeg synes at tittelen på boka passer så utrolig bra, ikke bare er selve sykdomsbildet til moren et mysterium, men Trude Lorentzen tar oss lesere med på sin egen etterforskning for å bli kjent med hvem moren var før hun ble syk, før hun fikk barn. Forfatteren blir på en måte en detektiv som forsøker å finne svar på hvorfor dette skjedde med nettopp Mia, og vi lesere er med.

Trude Lorentzen skriver svært godt og ledig, og hun skaper en nærhet med ordene sine. Det er så lett å leve seg inn i det hun skriver, og jeg opplevde at teksten etterhvert krøp inn under huden på meg og skikkelig skaket meg opp. Jeg kjente at det bygde seg opp en klump inne i meg mens jeg leste, en sårhet på vegne av 15 åringen som opplever å miste moren sin, når hun i stedet bare burde fått forholde seg til om luggen var høy nok eller hvordan et ekte kyss skulle kjennes ut. En sårhet som endret seg til frustrasjon, sinne og tilslutt avmakt etterhvert som den voksne Trude avdekker svikt i systemet som skulle ta vare på moren.

Historien som fortelles er sterk og vond, men fremfor alt preget av en uendelig kjærlighet og varme – både mellom barnet/ungdommen Trude og moren, i den voksne Trudes minner og mellom Trude og faren. Trude Lorentzen skildrer så godt hvordan det er å være 14 år, med typiske fjortisproblemer, og samtidig måtte takle en alvorlig syk mor. Hun skriver ærlig og usminket om frustrasjonen over at moren ikke klarer å «ta seg sammen» og om usikkerheten som kommer når en man er glad i ikke er til å kjenne igjen. Og det som jeg synes er helt mesterlig er at hun både klarer å formidle og bevare fjortenåringens stemme slik hun opplevde situasjonen, samtidig som hun nå, som voksen og mor, kan se tilbake og reflektere over hendelsene. Den tosidige fremstillingen; unge Trude som står midt opp i det og den voksne Trude som nå har fått noe distanse, gjør at Mysteriet Mamma, for meg, ble både en vàr og nær skildring om en mor og en datter og en allmenngyldig beretning om tap og psykisk sykdom. En historie om å søke svar, men ikke alltid finne dem. Den er personlig, men ikke privat.

Jeg mener at Trude Lorentzen har skrevet en vakker, velskrevet og viktig bok, som bør bli lest av mange! Anbefales!

Gro og Rose – Marie har også skrevet om Mysteriet Mamma.

Tusen takk til Trude Lorentzen og Oktober forlag for manus.

A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith (J.K. Rowling)

For en stund tilbake ble J.K. Rowling sin store hemmelighet avslørt av en litt for taletrengt ansatt; hun hadde debutert som kriminalforfatter med boka A Cuckoo’s Calling  under pseudonymet Robert Galbraith.  Hun var visstnok ikke veldig fornøyd med at dette kom ut, men jeg må innrømme at jeg nok aldri hadde fått høre om denne romanen dersom det ikke hadde skjedd. Og det hadde vært fryktelig dumt, for J.K har skrevet en solid og gjennomført krimhistorie.

(Er det nå på sin plass å rope HURRA for at akkurat denne ansatte ikke overholdt taushetsplikten sin? I prinsippet nei, men allikevel: HURRA!).

(Jeg tok for øvrig avsløringen med knusende ro – en stund – men så begynte det å krible i krimbeinet mitt (og jeg har ikke lest noe krim siden mars), og da var det ikke noen bønn. Jeg måtte ut på gjøkejakt! Og gjøken ble funnet,  kjøpt og fortært).

I A Cuckoo’s Calling møter vi tidligere militærpoliti, nå enbeint privatetterforsker Cormoran Strike. Når romanen starter er han midt oppe i et brudd, foretningene går dårlig og han har et hav av gjeld til sin verdensberømte rockefar. Som ikke det er mer enn nok, så sender et vikarbyrå ham vikarsekretærer hver uke som han ikke har bruk for og ikke har råd til, og som egentlig ikke er særlig brukelige.

Men det er frem til den 25- årige, nyforlovede Robin står på døra. Hun skal være vikar i en uke og blir svært opprømt når hun ser at det er en privatdetektiv hun skal jobbe for. Samme dag som Robin dukker opp, dukker det også opp en potensiell kunde med mye penger. Tre måneder tidligere døde toppmodellen Lula Landry etter et fall fra tredje etasje. Siden Landry tidligere hadde slitt med psykiske problemer og det faktumet at det eneste  vitnet er svært upålitelig, konkluderer politiet med at det var et selvmord. Dette klarer ikke broren godta, og han henvender seg til Strike for hjelp. Selv om Strike i utgangspunktet deler politiets syn på saken kan han ikke, på grunn av økonomien, takke nei til en ny klient.  Han går i gang med etterforskningen,  først bare for å overbevise broren om at det faktisk var et selvmord, men jo mer han og Robin graver, jo sikrere er de på at det faktisk ble begått en forbrytelse den natten Lula Landry mistet livet.

A Cuckoo’s Calling er en god og velskrevet kriminalhistorie i tradisjonell, britisk stil. Den har noe av den samme stemningen som en Agatha Christie eller Elisabeth George (som tro det eller ei faktisk er amerikaner!) roman, med et velfundert og intrikat mysterie der fokuset ligger på å løse en forbrytelse, ikke på å ha mest mulig heseblesende actionscener eller groteske detaljer. Og selv om jeg gjerne leser, og grøsser, av bøkene til for eksempel Mo Hayder, så synes jeg det også er befriende å lese en mer rolig og nøysom krim som denne her er et godt eksempel på.

Romanen er bygd opp på en slik måte at vi hele tiden følger Strike og/eller Robin i etterforskningen deres; i møter med vitner, venner, politi,  i jakten på nye opplysninger, på nett og som undercover, og jeg opplever dette som en realistisk fremstilling av hvordan man jobber som privatdetektiv. Og selv om historien snor seg sakte fremover,  så synes jeg at J.K Rowling, ved å avdekke flere og flere sider ved saken, klarer å holde oppe en jevn spenning. Jeg kjente hele tiden et sug etter å lese videre, og det ble aldri kjedelig og intetsigende. Løsningen kommer som en overraskelse,  men samtidig, i etterkant, ser jeg at de fleste sporene ligger der som små hint og antydninger i det som blir fortalt og beskrevet. Dette er noe jeg liker veldig godt.  A Cuckoo’s Calling er ikke et mysterie der svaret er helt opplagt, overhodet ikke. Men det er heller ikke et mysterie der svaret kommer som en stor bombe fordi vi ikke er blitt introdusert for personen tidligere. Strike er ingen Poirot, selv om han holder noen av kortene tett til brystet. Og det synes jeg er bra.

Det som jeg allikevel setter størst pris på ved romanen er J.K. Rowling sin evne til å skildre omgivelser og personer. Hun er virkelig mesterlig til dette, og hun gjør det  på en så utrolig levende og engasjerende måte at både steder og mennesker trer ut av sidene og blir virkelige. Jeg fikk opplevelsen av å være en del av handlingen; det var for eksempel som om jeg var i London,  jeg kunne kjenne luktene, se de ulike stedene klart for meg, høre lydene og kjenne stemningene. Alle personene vi møter (ja, til og med ørsmå bikarakterer) fremstår som flerdimensjonale,  med egne særheter og egenskaper som gjør dem, på et vis, unike, ekte. Rowling gjorde det samme i Harry Potter – serien, så jeg ble ikke overrasket, men glad – ja, det ble jeg.

De to hovedpersonene, Strike og Robin, er de som skinner aller klarest. De utvikler i løpet av historien en svært god kjemi, med gjensidig respekt som gjør at jeg ser frem til å lese mer om dem etterhvert. Strike er på den ene siden en typisk krimromansk privatdetektiv, i den forstand at han i begynnelsen fremstår som ganske rufsete, samtidig som han har en bakgrunn som er mer striglet og original. Robin er et friskt og morsomt tilskudd,  og sammen utfyller de hverandre på en god måte. Jeg synes også det er fint å få noen innblikk inn i begges privatliv, men samtidig er der godt å lese en kriminalroman der hovedpersonenes kjærlighetsliv og familieliv ikke er det mest sentrale.

Jeg er kjempeglad for at jeg fikk lest A Cuckoo’s Calling denne sommeren, og hvis du, som jeg,  setter pris på en stemningsfull, tradisjonell og troverdig krim, så synes jeg du skal sjekke ut denne.

Og så håper jeg at det kommer en BBC – adapsjon etterhvert, denne historien passer ypperlig som TV- serie!

Mari har også lest boka, her er hennes omtale.

Dokufeber og lesesirkel: Just Kids av Patti Smith

På 1990- tallet var jeg en stor fan av R.E.M. Jeg hadde de fleste platene og var på konserten i Oslo Spektrum. Da albumet New Adventures in Hi-Fi kom i 1996 så kjøpte jeg selvfølgelig dette også, og det var der jeg hørte en mørk og deilig stemme synge duett med Michael Stipe. Dette var Patti Smith, og dette var mitt første møte med henne. Og for en lang, lang tid det eneste.

For årene gikk. Jeg hørte ikke noe særlig på Patti Smith. Og så dukket de svenske søstrene i First Aid Kit opp, og de sang en helt nydelig versjon av Dancing Barefoot, mens Patti satt blant publikum – og det hele var så vakkert at Patti gråt. Dette var mitt andre ordentlige møte med henne.

Og jeg ville gjerne vite mer. Jeg ville ha flere møter med Patti Smith.

Jeg kjøpte Just Kids, men som med så mange av bøkene jeg kjøper – den ble stående ulest i hylla. Helt til den dagen da fineste Moshonista bestemte seg for å starte en biografilesesirkel! Jeg kastet meg på, for her var det jo en gylden anledning til å endelig få lest memoarene til Patti! Som sagt, så gjort – en og en halv uke etter alle de andre; her er hva jeg synes om boka:

I Just Kids forteller Patti Smith om tiden sammen med kjæresten/sjelevennen Robert Mapplethorpe på sent 1960 – tidlig 1970 – tall i New York. Begge er unge og bærer på et stort behov for å skape noe, lage kunst, utforske seg selv og sin kreativitet. Boka er på en måte både en skildring av Smiths dannelsesreise som kunstner og av hennes livslange kjærlighet til Robert – som kjæreste, muse og bestevenn. Og dette skriver hun så utrolig godt om, så levende og jordnært, samtidig som det også er poetisk og vakkert – som de første linjene i boka viser:

I was asleep when he died. I had called the hospital to say one more good night, but he had gone under, beneath layers of morphine. I held the receiver and listened to his labored breathing through the phone, knowing I would never hear him again.

Etter dette avsnittet var jeg oppslukt!

Etterhvert som Patti forteller sin og Roberts historie blir det klart for leseren – i allefall for de som ikke er ihuga Patti Smith – tilhengere i utgangspunktet – at der Robert var den målrettede kunstneren som ville bli anerkjent, så var Patti en multikunstner som elsket å skape ting men som ikke hadde et uttalt mål med det hun gjorde. Det er svært interessant å følge hennes utvikling fra å gjøre ting litt på måfå til vendepunktet kommer og hun bestemmer seg for å satse på poesi og gi poesien et eget uttrykk med musikk til. Hun formidler denne reisen, og denne iboende skapergleden på en så utrolig engasjerende måte at jeg fikk lyst til å lage noe selv, gjøre noe kreativt på egenhånd, og det er egentlig ikke mange bøker som gir meg den lysten i så stor grad.

Patti Smith gir et levende og pulserende bilde av det kreative miljøet i New York i denne tidsperioden, blant annet Hotel Chelsea, Max’s, The Factory, Jimi Hendrix sitt studio. Det er morsomt å lese om alle de kjente menneskene, sine egne forbilder, hun tilfeldigvis møter og blir kjent med:

I turned around and it was Allen Ginsberg. We had never met but there was no mistaking the face of one of our great poets and activist. I looked into those intense dark eyes punctuated by his dark curly beard and just nodded. S 123

Gregory made lists of books for me to read, told me the best dictionary to own, encouraged and challenged me. Gregory Corso, Allen Ginsberg and  William Burroughs were all my teachers, each one passing through the lobby of the Chelsea Hotel, my new university. S 138

Er det ikke fantastisk! Og nå er jo hun selv et forbilde og sidestilt med de hun selv så opp til! Jeg synes det bare er så BRA! En annen ting som jeg syntes var så utrolig var at selv om hun traff de fleste av disse folkene helt tilfeldig, det er som hun på et vis bare ramler bort i de rette menneskene til rett tid, så var hun også svært opptatt av at hun ikke ville ha noe gratis. Hun ville gjøre seg fortjent til de mulighetene, og dersom det dukket opp en mulighet som hun ikke hadde jobbet for eller syntes hun ikke fortjente – ja, da stod hun over. Den dama har integritet!

Men, Just Kids handler som nevnt også om Patti og hennes forhold til Robert – som startet ved et tilfeldig møte i en bokbutikk og utviklet seg til et gryende kjærlighetsforhold. Patti Smith beskriver en kjærlighet langt utover den «vanlige» kjærligheten. Dette er en kjærlighet som holder seg varm gjennom ulike faser og som hever seg over alt, en kjærlighet som går over til bror/søster – kjærlighet etterhvert som Robert selv blir trygg på sin egen seksualitet og Patti finner ham som hun ender med å gifte seg med. En livslang kjærlighet som ikke ender fordi Robert får AIDS og dør- det er nemlig denne boka et bevis på.

Just Kids er et kjærlighetsbrev til Robert, til miljøet rundt Chelsea Hotel og ikke minst til kunsten og kreativiteten. Dette er en bok jeg synes man bør lese uansett om man har et forhold til Patti Smith eller ikke. Den er bare utrolig god!

Jeg er jo i Paris, og siden Patti også er glad i byen – og er Commandeur des Art et des Lettre (den høyeste tittelen en kunstner kan få i Frankrike) – så passer det med et bilde fra Montmartre.

#4/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mai er favorittmåneden min – da har jeg bursdag, det begynner å nærme seg sommer – men det er allikevel ikke for varmt, bare akkurat akkurat passe og alt er liksom så lett, boblete og fint. Mai er for meg som et deilig kaldt glass med Prosecco! Mmmmm!

Og siden det er bikket en ny måned, så er det på tide med et månedsoppgjør – hvordan ligger jeg an i forhold til måloppnåelsen – ligger jeg på nivå 1, 2 eller 3? Jeg er nok ikke helt på treeren, men at jeg er godt innenfor nivå 2, ja, det er jeg sikker på. April har vært en god måned både kvalitativt og kvantitativt; jeg leste fem bøker der to av bøkene tilsammen hadde 1400 sider! To svære bøker, med andre ord! De tre andre var av mer vanlig størrelse. Disse fem bøkene gjør at jeg hittil i år har lest 21 bøker, og i følge GoodReads er jeg nå to bøker foran målet mitt på 60 bøker. Jeg er fornøyd med det!

Etter en intens krimperiode i februar og mars, lovte jeg meg selv at jeg skulle ta en liten pause fra den sjangeren. Med unntak av Det syvende barnet av Erik Valeur så har jeg klart dette med glans. Nå skal det også sies at Det syvende barnet var min planlagte påskekrim, og siden påsken varte lengre enn mars så dro jeg med den inn i april også. Jeg likte boka, men det var med sin firer den boka jeg likte minst – og det sier jo noe om hvor godt jeg likte de andre bøkene! Etter påskekrimmen hentet jeg frem en roman som jeg har hatt i hylla siden i fjor, og som jeg egentlig var ganske skeptisk til: Arven av Katherine Webb.  Dette er en roman med to parallelle historier ala Kate Morton, og jeg må innrømme at Lucinda Riley har, med sine Orkideer, skremt meg litt unna denne typen bøker. Og kanskje var det denne skepsisen som gjorde at jeg endte opp med å bli skikkelig positivt overrasket? For det ble jeg! Katherine Webb kan skrive, og hun skriver godt også! Hun var like god som Morton! O lykke!! Etter denne fine leseopplevelsen kastet jeg meg over en liten brev – dokumentar om litteratur og boksamling; 84. Charing Cross Road av Helene Hanff og den ble med sine korte, sjarmerende og allikevel innholdsrike brev månedens favorittbok. Terningkast 6 og en nødvendighet for alle som er glad i bøker.

Bøker handlet også den neste romanen om: Northanger Abbey av Jane Austen var april sin lesesirkelbok hos Line. Siden den både er en 1001- bok og en klassiker, så fikk jeg to fine kryss for denne morsomme godbiten – ja, og så en ny Austen – favoritt, da. Ikke verst det. På slutten av måneden fikk jeg skikkelig lyst på mer parallelle historier, familiehemmeligheter, kjærlighet og mystikk, så jeg leste den nyeste romanen til Kate Morton: Hemmeligheter. Den var like god som jeg forventet – det er så deilig å synke ned i en skikkelig god historie!

I tillegg til at bøker og lesing har vært et av temaene i flere av bøkene jeg har lest, så har jeg selvfølgelig også handlet en del bøker – og det er bra. Mer tror jeg ikke jeg vil si om den saken.

Litt statistikk:

• 21 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
• 4 av 6 1001 – bøker.
• 3 av 12 klassikere.
• 3 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 1 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Statistikken viser helt klart at jeg hittil i år har lykkes mest med 1001 – målet og dokufebermålet mitt. Jeg opplever også at jeg er i gang med klassikerne. Siden jeg har fått noen nye Buffy – tegneserier i hus, samt memoarene til Shirley Jackson så regner jeg med at det blir både grafiske romaner – kryss og Shirley Jackson – kryss ganske så snart. Jeg dessverre ikke helt i humør til å lese Dickens, Rushdie og Gaiman ennå, heller ikke er jeg klar for YA – serier – men det kommer nok. Det er 7 måneder igjen ;-).

I april så har jeg vært så heldig å få vært sosial med flere bokbloggere. I begynnelsen av måneden kom Solgunn til Oslo, og hun  fikk med seg en liten fin bunt av bokbloggere på å utforske den samiske teaterscenen; Elisabeth, Lise, Ingalill, Ellikken og jeg møtte spent opp – og hadde en herlig kveld med deilig mat og god drikke. For en fin fin gjeng! Det er så morsomt at vi, til tross for at vi bare har møttes en gang tidligere, har så mye å prate om!  Teater ble det ikke, men det var visstnok like greit. Mer utførlig skildring av kvelden – med bildebevis –  kan du lese her, her og her. Bokbloggertreffkomiteen – Elin, Lise, Line, Gro, Rose – Marie og meg selv – har også hatt møte, og det er alltid helt supert og engasjerende å møte disse flotte damene! I tillegg har jeg vært på bokloppis med Line. Bokutvalget var dårlig, selskapet meget bra :-D.

Hvordan har lesemåneden din vært?