Wool (Wool #1 – eller Silo #1) av Hugh Howey

NB til meg selv: Ikke start på en vanedannende første omnibus i en omnibus  – IMG_20131006_175507trilogi uten å ha de neste liggende lett tilgjengelig! Greit nok at det er for sent nå, men prøv å huske det neste gang. Eller? Du vil spare deg for noen frustrasjoner hvis du husker det.

I utgangspunktet var Wool ment å være en selvpublisert, enkelstående novelle, men da populariteten økte bestemte Hugh Howey seg for å skrive flere historier knyttet til det samme universet og med de samme karakterene. Som med den første, valgte han også å publisere disse via Amazon’s Kindle Direct Publishing, og seg hør og bør en suksessrik selvpubliseringshistorie, så ble bøkene plukket opp av Simon and Schuster i 2012. Det er disse som står for distribusjonen av de fysiske bøkene, mens Howey fremdeles har full kontroll over e – bok salget (kilde).  Som svoren papirbokelsker og svært glemsk Kindle – eier, så er jeg veldig glad for at dette skjedde, for ellers tror jeg ikke at jeg hadde fått med meg denne veldig gode og altoppslukende sci – fi – historien/dystopien!

Handlingen i Wool foregår i et univers der hele verden er ødelagt av giftige gasser, og der de gjenlevende har sperret seg inne i en kjempestor silo under jorda. Etter flere generasjoner har det utviklet seg et helt eget samfunn med ulike jobber, lover og mytologi. Siloen er på over 100 etasjer nedover og det er skapt et klasseskille mellom de som jobber – bokstavelig talt – på bunn, de i mellomsjiktet og de på toppen. Det er ikke lov å tenke og ytre «farlige» tanker, og for de som gir uttrykk for at de stiller spørsmål ved samfunnet og som er nysgjerrig på verden utenfor, er det blitt utviklet en grusom praksis.

De får ønsket sitt oppfylt.

Ikledd beskyttelsesdrakt blir de sendt opp og ut for å vaske siloens sensorer, og vis de er raske nok rekker de også å bevege seg mot åskanten før gassene i lufta etser drakta og etterhvert mennesket inni vekk.

Da siloens politimester blir sendt ut for å vaske, oppstår det,  naturlig nok, et behov for en ny politimester. Ordføreren og visepolitimesterens førstevalg er en kvinnelig mekaniker fra siloens nedre sjikt; Juliette, og dette valget får etterhvert voldsomme og dødelige konsekvenser. Er det et nytt opprør på gang?

Som dere sikkert har skjønt etter å ha lest innledningen, så likte jeg denne boka utrolig godt. Jeg synes at Hugh Howey har skapt et veldig gjenkjennelig dystopisk samfunn, der han også har tilført noe helt eget, noe unikt. Jeg opplever at han gjør det samme med denne sjangeren som George R.R. Martin har gjort med fantasy – sjangeren (for meg, vel og merke), ved å legge større vekt på det menneskelige aspektet, relasjonene og maktkampene, enn på de store episke hendelsene – selv om de også er der.  Howeys univers er mangfoldig – til tross for begrenset fysisk plass) – persongalleriet er ganske stort, og han har ingen skrupler med å «ofre» personer man som leser blir knyttet til.

Selve konseptet med å sende personer som stiller spørsmål ved samfunnet  ut for å vaske, er både utspekulert og grusomt – og, uten at jeg sier for mye, så ble jeg sittende og måpe etter at jeg hadde lest den første novella i omnibusen: Holston. En mer ondskapsfull metode for å bli kvitt motstandere tror jeg ikke jeg har lest om noen gang tidligere!

IMG_20131006_175648Wool er, som nevnt, en samling med de fem første novellene/historiene i Silo – serien. Jeg er usikker på hvor godt hver del står for seg selv, som et selvstendig stykke tekst, fordi hver del bygger så mye på den forrige. Man kan for eksempel ikke lese historie nummer tre uten å ha lest de to første først. Kanskje de kan regnes mer som deler i en føljetong? De er alle avsluttende, men har klassiske cliff – hangere som gjør at du bare må lese videre. Uansett, det fungerte helt ypperlig for meg å ha alle samlet i en bok, og jeg tenkte overhodet ikke på det som noe annet enn en hel roman mens jeg leste.

Hugh Howey har skrevet en svært handlingsdrevet fortelling der han konsentrerer seg om de sentrale hendelsene som driver historien videre mot avsløringen. Hovedhandlingen skjer over relativt kort tid, men det er også noen tilbakeblikk. Allikevel er de fleste karakterene godt utviklet, de er flerdimensjonale og faktisk skildret på en slik måte at jeg på ett eller annet vis skjønte hvorfor de tok de valgene de gjorde – være seg om det var gode/riktige valg eller ikke.  Det var vanskelig som leser å forholde seg likegyldig til noe av det som  hender og til noen av personene, og det opplever jeg som en stor styrke. Wool engasjerer og provoserer! Underkant av 550 sider ble lest i forrykende fart – for jeg måtte bare få svar på alt det jeg lurte på! Og det fikk jeg selvfølgelig ikke…. noen svar fikk jeg dog – i samme tempo som enkelte av personene i boka tilegnet seg dem, men Howey holder kortene tett til brystet – og har viet en hel bok (eller omnibus) på det jeg fortsatt grunner på; Hva var motivasjonen for alt dette? Hva er det som har skjedd førut for hendelsene i Wool? Hva var det som skjedde generasjoner tilbake? Det må jeg lese Shift for å finne ut av – og ja, boka er allerede bestilt. Jeg klarte ikke vente lenger…

Ønsker du å lese en drivende god, engasjerende, velskrevet og spennende dystopi/sci – fi? Da synes jeg du skal lese Wool av Hugh Howey!

#9/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Oktober er her, og i skrivende øyeblikk så er den både mørk og trist. Det er litt tegningavmeguvant å måtte tenne lyset i stua tidlig på formiddagen – men i dag så var det en sånn dag. Jeg har høstferie, og har tilbragt en del tid i lesekroken med en spennende og skremmende sci – fi – roman; Wool av Hugh Howey, og er blitt såpass hektet at jeg allerede har lagt de to oppfølgerne til ønskelista mi. Men dette innlegget skal jo ikke handle om min første oktoberroman, her skal fokuset ligge på hva jeg har fått lest i måneden som har gått.

Fra sommer – oppsummeringen så jeg at jeg hadde høy måloppnåelse både med Dokufeber – og 1001 – bøker – målene mine, men at jeg burde fokusere mer på klassikere. Betyr det at jeg har holdt meg unna memoarer og 1001 – bøker? Nei da, klassikermålet lar seg flott kombinere med 1001 – lista, og fra tid til annen så trenger jeg en dose ikke – fiksjon. September var også måneden for å få en real oppvåkning i forhold til Bokbloggprisen 2014 og hva jeg måtte gjøre for å hente meg inn! Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg fikk til i så måte, for av de 6 norske, nye bøkene jeg har lest i år, så er 3 av dem lest nå nylig.

I september leste jeg 5 bøker, og det gjør at jeg ligger på 42 tilsammen så langt –  3 bøker foran mitt justerte mål på 52 bøker i året. Jeg må bare innse at normalen for meg er å lese ca en roman i uka, og klappe meg på skuldra for det jeg får til utover det. Jeg startet måneden med en norsk fantasydebutant; Siri Pettersens Odinsbarn, og den var rett og slett magisk, mangfoldig og svært svært god. Deretter kastet jeg meg forventningsfullt over Escape. Dette er memoarene til Carolyn Jessop, og forteller om hennes oppvekst og  hverdag i, og etterhvert flukt fra sekten FLDS. Jeg opplevde at innholdet i boka er viktig å få fortalt, men at dessverre måten den ble formidlet på ødela for budskapet og historien.

Siden jeg, som nevnt, ligger etter med klassiker – målet, så måtte jeg få presset inn en klassiker i løpet av måneden. Samtidig var jeg ikke helt i form for en tung og veldig krevende roman (jeg måtte jo få tid til å  lese noen flere av høstens nye norske romaner!), så da falt tilslutt valget på en av mannens favoritter: Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Og det er jeg veldig, veldig glad for, for den var faktisk  god som han (og John Green) skal ha det til! Go Holden!!!

Resten av september viet jeg til norske romaner anno 2013. Den onde arven av Thomas Enger fikk meg til å tenke over ulike typer ungdomsbøker, samtidig som den minnet meg om mine egne barndomshelter fra bøker. God underholdning som helt sikkert vil fenge de som er i målgruppen. Månedens siste leste roman ble Agate Østendal Kaupang sin debutroman Å holde pustenEn sår og vondt historie om å vokse opp med en psykisk syk forelder.

Og så var det plutselig oktober!

grafisk

Litt statistikk:

  • 42 av 52 bøker lest og 41 av 52 omtaler skrevet.
  • 8 av 6 1001 – bøker.
  • 6 av 12 klassikere.
  • 8 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 3 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg vet at jeg klarer lesemålet for antall leste bøker dette året, men det ser ut til å spøke for klassikermålet mitt. Jeg tror ikke jeg klarer å lese 6 stykker nå før nyttår, og særlig ikke med tanke på at jeg skal ha økt fokus på de norske nye bøkene. Grafiske romaner skal jeg ta en jafs på snart, jeg har flere godbiter som jeg gleder meg til å lese (og de går jo relativt kjapt også). Så får vi se med disse andre målene – kanskje det går??

Ja, og så var selvfølgelig september måneden for det store bokblogg – høydepunktet! Bokbloggtreffet! Det var kjempebra, og det var så gøy å få hilst på så mange flotte medbokbloggere! Gleder meg til neste år :-).

Hvordan er måloppnåelsen din for september?

Silje goes Classic: The Catcher in the Rye av J.D. Salinger

IMG_20130923_120846I flere år nå, med jevne mellomrom, har jeg blitt anbefalt å lese J.D. Salingers roman The Catcher in the Rye av min kjære mann. En anbefaling som har økt i hyppighet etter at jeg leste og likte Looking for Alaska av John Green. For John Green er veldig inspirert av Salinger, må vite, og nå som jeg har lest begge så ser jeg den. Men mer om det senere i innlegget.

The Catcher in the Rye ble gitt ut i 1951. Den ble med en gang en kjempesuksess – og regnes i dag som både en amerikansk klassiker OG som en av de første YA – romanene. Den er både elsket og hatet og er blitt forsøkt forbudt gjentatte ganger  – og siden det faktisk er «Banned Book Week» denne uka, så kunne jeg ønsket at det faktisk var nettopp derfor jeg valgte å lese den akkurat nå – men det var ikke det. Jeg begynte på den før jeg fant det ut, men det er fint at de to tingene sammenfalt.

Romanen handler om den 16 år gamle Holden Caulfield. Det nærmer seg jul og han har fått beskjed om at han har strøket i alle fag og derfor er uønsket som elev på den fine privatskolen han går på. Dersom dette var første gangen, så hadde det kanskje ikke vært så farlig. Problemet er bare at dette er -nte – gang, og Holden er derfor noe skeptisk til hva foreldrene kommer til å si. Han bestemmer seg for å reise tidligere til NY, ta inn på hotell og bli der til foreldrene har mottatt brevet fra skolen.

Jeg vil si det med en gang, jeg er en av de som ble betatt av den rare, skravlete og opposisjonelle Holden Caulfield umiddelbart, og som – siden The Catcher in the Rye  er hans historie, fortalt med hans ord – dermed ble like betatt og oppslukt i historien som fortelles. Ytre sett så foregår hele handlingen på tre dager og vi følger Holden en stund på skolen før han forlater den, på toget på vei til NY og rundt omkring i NY. Holden forteller historien noe tid etter at begivenhetene har skjedd, og han er en veldig tydelig forteller – både på det han vil si noe om og det han velger å holde tilbake:

If you really want to hear about it, the first thing you’ll probably want to know is where I was born, and what my lousy childhood was like, and how my parents were occupied and all before they had me, and all that David Copperfield kind of crap, but I don’t feel like going into it, if you want to know the truth. In the first place, that stuff bores me, (…) Besides, I’m not going to tell you my whole goddam autobiography or anything. I’ll just tell you about this madman stuff that happened to me around Christmas just before I got pretty run-down and had to  come out here and take it easy. I mean that’s all I told D.B. about, and he’s my brother and all. (s 1)

Dette utdraget er fra innledningen, og det forteller helt klart at noe har skjedd og at han nå er et sted for å «slappe av» – det forteller også at det er noe ganske stort og følelsesmessig som har hendt. Samtidig så gir jeg – personen, som er Holden, inntrykk av at det ligger mer til grunn her, men at dette er noe som han ikke ønsker å snakke om til noen. Denne følelsen av at det hele tiden er noe mer som prøver å presse seg opp til overflaten, opplevde jeg som nærværende gjennom hele romanen. Dette usagte, dette som Holden absolutt ikke vil erkjenne for noen – kanskje ikke en gang for seg selv – var også noe av det som trigget meg til å lese mer og mer. Jeg hadde et ønske om å komme bak denne illsinte, rettferdighetssøkende kjekkas – fasaden som Holden  gjemmer seg bak.

Siden det er Holden selv som forteller, så er det vanskelig å vite hva som egentlig er sant og ikke. Han er, som de fleste andre jeg – fortellere, ganske upålitelig, siden vi bare får høre fra hans perspektiv, hans ståsted. Samtidig så opplever jeg ham som ærlig. Ja, han er stor i kjeften og han har en veldig skravlete tilnærming til alt han foretar seg, men etterhvert som handlingen skrider frem og han på en måte blir varmere i trøya, så kommer mer av «den virkelige» Holden frem. Han korrigerer uttalelser han har kommet med tidligere i romanen – særlig i forhold til sex og damer, og han viser mer følelser.

Det er denne sammensetningen å være beintøff, sint på alt, sårbar og usikker som også, mener jeg,  kjennetegner det å være ungdom på vei inn mot voksenlivet, og som nok er en av årsakene til at nettopp The Catcher in the Rye, er blitt omfavnet av ungdommer siden utgivelsen og at den regnes som den første ordentlige ungdomsboka. Den tar det å være ung, usikker og sint på alvor. Og det er nettopp her jeg ser den store likheten mellom J.D. Salinger og to av dagens anerkjente ungdomsbokforfattere; John Green og Stephen Chbosky. Begge disse sistnevnte er kjente for å portrettere ungdommer som er flerdimensjonale, som både har styrker og svakheter, som både er veldig ålreite, men samtidig kan gjøre helt dustete ting. De har gjennom sine bøker skapt historier –  (nå må jeg bare skyte inn at jeg ennå ikke har lest Perks of being a Wallflower, men jeg har sett filmen som  Chbosky både har skrevet manus og hatt regien til – og tenker at da kan jeg uttale meg allikevel) – som fremstår som realistiske og personer som oppleves som ekte og genuine. De er svært gode til å skildre denne sårbarheten og usikkerheten som lett oppstår når man begynner å bli voksen og virkeligheten ikke lenger er tilrettelagt for deg som den var som barn. Og det tror jeg ganske så sikkert er en arv fra Salinger generelt og fra Holden Caulfield spesielt. 

J.D. Salinger skriver kjempegodt. Han har en veldig distinkt og særegen stemme – som jeg gjennom hele boka tolket som Holden sin stemme. Stilen hans i denne romanen er veldig muntlig, og det synes jeg passer bra med hovedpersonens skravlete stil full av digresjoner. Det var egentlig som om forfatteren forsvant for meg mens jeg leste, og Holden Caulfield sto foran meg i all sin lange, ulenkelige prakt og var en ekte gutt som jeg kunne le med, bli irritert på og få lyst til å gi en god klem – og det er jo en veldig god ting, er det ikke?

Jeg vet ikke helt om dette ble en anmeldelse som yter denne romanen den honnøren som jeg synes at den fortjener. Jeg har notert meg ned en masse, men jeg har ikke fått skrevet det ordentlig inn her. For eksempel at jeg ble veldig rørt av hvordan Salinger skildrer forholdet mellom Holden og lillesøsteren Phoebe – så nært, godt og tillitsfullt – og litt småkorka. Jeg har heller ikke fått sagt noe særlig om at jeg kanskje synes at vendepunktet, det som gjør at det skjer en endring i Holden, kommer litt sent i historien og derfor trekker bittelitt ned for min del. Eller humoren! Den har jeg ikke skrevet noe om i det hele tatt! Men den er der! Og Holdens morsomme slang!

Jeg kommer definitivt til å lese mer Salinger, og jeg synes absolutt alle burde lese The Catcher in the Rye! For den er faktisk så god!

Og så er det en 1001 – bok….

Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable

Noe av det første jeg gjorde da jeg ankom Paris var å stikke innom noen bokbutikker. Det er noe med bøker og litteratur som gjør at alt faller på plass for meg. Er jeg stresset så kan jeg kjenne at hjertet roer seg ned, musklene i nakke og skuldre slapper av, det blir lettere  å puste på et vis.

Under et av de første bokbutikk- besøkene kom jeg over Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable.  Det var noe med omslaget som først dro meg inn; svart med et bilde av en halv sommerfugl og en halv klokke som viser tjue over tre. Begge deler viste seg å spille en sentral rolle i romanen, men det visste jeg jo ikke på det tidspunktet. At det fascinerte meg og gjorde meg nysgjerrig,  det visste jeg fra første øyekast! Da baksideteksten også viste seg å være like interessant som coveret – da var det ikke noe å lure på. Parissommeren 2013 sitt første bokkjøp var i boks! Det tror jeg faktisk må ha vært et av de beste kjøpene fra Paris noen sinne! Selv om jeg fremdeles har et skjørt og en jakke fra Parispåsken 2000 eller 2001og en haug med uleste bøker kjøpt Parisjula 2012  – men dere skjønner tegningen?  Dette var BRA!!! STRÅLENDE BRA faktisk!!! (Ferdig med overbegeistrede utropstegn, la oss bli sakelige).

image

Benjamin Constable er en engelskmann i Paris. Her lærer han franskmenn engelsk, samtidig som han skriver, drikker vin og henger med venninnen Tomomi «Butterfly» Ishikawa.  En dag får han et mystisk brev fra Butterfly der hun forteller ham at når han leser dette brevet så er hun død. Hun har tatt sitt eget liv, og det er ingenting han kan gjøre med det. «Alt er tatt hånd om,» skriver hun «Men du skal få laptopen min» (fritt oversatt).

Butterfly sitt selvmordsbrev er starten på en skattejakt. Som en siste kjærlig gest har hun gjemt hint og gåter på datamaskinen, på metrostasjoner, innimellom blomsterpotter og statuer – både i Paris og NY – gåter som fører til noen av de mørkeste hemmelighetene hun har og som skal hjelpe Benjamin til å forstå henne bedre. Fortvilet over venninnens skjebne og over at han ikke kunne hjelpe henne, kaster Benjamin seg ut i skattejakten – med notatbok,  vennskapelige minner og en hjemløs imaginær katt. Men jo mer han får vite om Butterfly, jo mer usikker blir han på om det i det hele tatt er noe sannhet i det, og dersom det faktisk er en sannhet i hemmelighetene – hvor mye av den Tomomi han er blitt kjent med og glad i er ekte? Og hvordan kan det ha seg at de skriftlige beskjedene han mottar fra den avdøde er så godt oppdatert på det han foretar seg?

Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable er en vanskelig roman å gi et lite resyme av – det skjer mye og det er mye som er gåtefullt, og jeg opplever også at det er vrient å skrive om hva og hvorfor jeg likte den så godt som jeg gjorde. Det er jo slik at man en gang i blant blir knyttet umiddelbart til en historie, og slik var det for meg og Benjamin Constables debutroman (Den kom ut i juni i år). Den har noe suggerende over seg. Jeg fikk en følelse av å bli dratt inn i historien umiddelbart, og til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – de mørke, mystiske,  ja, ganske gale premissene, så følte jeg et behov for å være i denne verdenen så lenge som mulig, og aller helst hele tiden. Jeg ville også finne ut av hemmelighetene til Tomomi Ishikawa!

Det var i utgangspunktet mysterieperspektivet som motiverte meg. Jeg er veldig glad i mysterier og skildringer av jakt på hint og tegn – og i begynnelsen, før historien får den mørke, mer alvorlige klangen over seg, så var jeg strålende fornøyd med å lese om Benjamin som letet i parker, tok metroen til ukjente steder og måtte løse gåter om Paris – det var spennende og gåtefullt,  samtidig som det var skrevet på en sjarmerende og vittig måte. Jeg må innrømme at jeg innimellom tok meg i å tenke at: «Dette med gåter og skattejakter, det klarer du på en mye mer tilfredsstillende måte enn Dan Brown, Benjamin Constable!». Og jeg hadde ikke blitt skuffet dersom det hadde vist seg at det var kun det som var Three lives of Tomomi Ishikawa. Jeg hadde likt den godt som en ren spenningsroman, men det skulle vise seg å være så mye mer ved romanen enn bare dette elementet. Og det likte jeg enda bedre!

For, til tross for spenningselementet knyttet til hva Butterfly skjuler, er dette en roman som stiller spørsmål ved hvor godt vi egentlig kjenner de vi regner som nære, og hva skjer med vennskapet dersom det vi har trodd viser seg å ikke stemme? Hvordan velger vi å forholde oss til en ubehagelig sannhet om noen vi er glad i? Hva gjør vi hvis denne personen ikke lenger lever? Skal vi hegne om våre egne gode minner eller ta til oss den nye informasjonen som en sannhet? Og til slutt, det mest fascinerende – og som fikk meg til å nærmest dåne av lykke i Jardin de Luxembourg – hva er egentlig fiksjon og hva er virkelighet? Jeg rett og slett digger hvordan Benjamin Constable i denne romanen hele tiden beveger seg mellom hva som er virkelig og hva som er fantasi. Jeg mener ikke å si at Three lives of Tomomi Ishikawa er en dokumentar, det er den absolutt ikke, men Constable leker hele tiden bevisst med fiksjon/virkelighetbegrepet. I det ytre foregår handlingen i to virkelige byer: Paris og New York – og siden jeg befinner meg nettopp i Paris så har jeg brukt et par dager på å gå i Tomomi sine fotspor, og beskrivelsene stemmer på en prikk! Og jeg vil tro at det samme gjelder for NY. Den andre veldig tydelige tingen er at hovedpersonen har det samme navnet som forfatteren, bor i Paris, som forfatteren og har en lignende jobb. Romanen er også skrevet i førsteperson  – det er altså romanens Benjamin Constable som fører ordet i romanen skrevet av virkelighetens Benjamin Constable.

Men så  – dersom vi skreller vekk det første laget, overflaten – så viser det seg i romanen at både Benjamin og Tomomi er skrivere; de skriver fortellinger, små skildringer, notater, brev, dagbøker ja, Benjamin har et uttalt mål om at han vil skrive en bok. Er det da en mulighet for at Butterfly sine nedskrevne hemmeligheter er fiksjon? At de er hennes fantasier, men ikke virkelighet? Og hva forteller egentlig det Benjamin og oss om henne? Og hva er egentlig Butterfly sin motivasjon for skattejakten i utgangspunktet?

Og forfatteren Benjamin Constable går enda et hakk videre – hva om det vi leser er en roman i romanen? Hva om dette er historien om hvordan romanen ble til? Det var så deilig å lese i en slik bok der jeg ble sittende og undre for meg selv lenge etter at jeg var ferdig med den, det var så godt å oppleve en roman som fungerer veldig godt på mange nivåer. Benjamin drar på skattejakt, jeg følte at jeg åpnet opp en skattekiste hver gang jeg satt meg ned for å lese, eller kanskje pandoras eske passer bedre?

I’ d like to write a book where the two main characters are me and you,’ I said to Tomomi  Ishikawa,  and absentmindedly organised the object on the table. Fra prologen.

Helt til slutt må jeg også nevne dialogene. Generelt synes jeg at Benjamin Constable skriver svært godt, det er lett å lese og  enkelt å komme inn i historien – og til tross for de mange lagene jeg skildrer i avsnittene over, så er det elegant gjennomført. Men dialogene, dere, både de indre, de mellom Benjamin og de andre karakterene og enveissamtalene mellom Benjamin og Cat (som er veldig kattete til en fantasipus å være, den prater for eksempel ikke menneskespråk), er kjempegode. De føles så naturlige, det er sånn en samtale mellom to venner er, eller kleint er det faktisk å prate med noen du ikke vet hvem er  men som du allikevel må få til å stole på deg. Dialogene har noe Joss Whedonsk over seg, de er vittige og kjappe, dype og såre -med  digresjoner og referanser,  og helst litt nerdete og gjerne litt småkorka. Det er så ekte og så riktig.

«The seventies? How old are you?»
«Thirty-eight and three-quarters.»
«You’re older than I thought,» she said.
«Why, how old did you think I was?» I asked hopefully.
«Oh, maybe thirty-seven and a quarter or something,» she said, and I deflated. «Sorry, I’m not fooled by youthful looks. Are you married or divorced or anything interesting like that?»
S 175.

Karakterene i romanen er også godt utarbeidet, og framsto som ekte,  levende personer – jeg ble glad i Benjamin sin klønete sjarme, og hadde jeg hadde lyst til å bare holde rundt Tomomi Ishikawa. Og vet dere hva? Jeg klarer ikke å komme på noe som jeg kunne ønske var annerledes, jeg likte den sp utrolig godt som den var. En helt altoppslukende opplevelse!

Stort hipp hurra til Benjamin Constable for en super debut! Anbefales til alle som liker mystikk og gåter med dybde og finurligheter.

image

Dette bildet har ikke så mye med boka å gjøre,  men Parc de Belleville ligger i nabolaget til et av sporene til Tomomi Ishikawa.

#5: Hvordan ligger jeg an?!?

lestimaiDa er vi godt inne i juni måned, og jeg prøver så godt jeg kan å karre meg ut av den  «ikke – bloggende» – bobla jeg har vært i de siste ukene. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst til å blogge, det er mer at jeg ikke har funnet noe «ordentlig» å blogge om. Leselysta tok en litt dårlig vending siste halvdel av mai, og når jeg ikke får lest noe særlig – ja, da har jeg heller ikke hatt så mye å skrive om heller, annet en litt om bokpusen og Toglektyre og sånne ting. Og så har det vært så fint vær, og jeg har blitt hektet på Lost,  så da har kveldene gått til alt mulig annet når jeg faktisk har hatt noe å blogge om også; Sånn som dette oppsummeringsinnlegget – det burde jeg jo ha postet for en uke siden, ikke sant? Men, nå skal det bli andre boller! 300 sider inn i Inferno så opplever jeg at noe har løsnet  – og da kommer det nok en omtale snart. Så går det slag i slag med boksirkler; Ingalill sin biografisirkel og Line sine 1001 – boksirkel; Patti Smith og Virginia Wolf.

Men nå over til det dette innlegget skal handle om – måloppnåelsen for mai. Hvordan går det med målene jeg har satt meg? Ligger jeg like godt an som i de foregående månedene? Er Dickens fortært? Har det blitt noen klassikere? Les videre så får du se :-).

I mai kjempet jeg, som nevnt, i perioder med svært liten leselyst, og det har ført til at jeg bare har fått fullført 4 bøker. På generelt grunnlag er jeg ikke helt fornøyd med dette antallet, men samtidig er jeg glad for at lesesumpen ikke ført med seg enda færre leste bøker. 4 er jo mye bedre enn for eksempel 2, for ikke å snakke om 1. Så jeg er rimelig fornøyd tross alt. Det jeg er godt fornøyd med er sjangervariasjonen som består både av en klassiker, memoarer, humoristisk sci – fi/fantasy og en 1001 – roman! *klapp på skuldra*.

Månedens Silje Goes Classic var ingen ringere enn Gaston Leroux’ The Phantom of the Opera. Jeg elsker jo Paris, og tenkte at dette ville være en god oppladning til sommerens eventyr. Det viste seg etterhvert at min allergi ovenfor sutrete romantiske helter ikke bare gjelder Hamsuns sine tidligere verker. Raoul i Leroux sin roman slår nesten både Glahn og Johannes – og det førte til at romanen, til tross for Paris, opera og gotikk, bare så vidt nådde opp til en firer på terningen. En sterkere firer fikk både Dokufeber – boka Banished av Lauren Drain og den morsomme Motpaven av Robert Rankin – de manglet det lille ekstra for at jeg skulle gi dem en femmer, men både skildringen av å vokse opp i den gale sekten Westboro Baptist Church og historien om de ølglade kompisene som plutselig står overfor noe som muligens er verdens undergang var vel verdt å få med seg. Måneden ble avsluttet av en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var vakker og vond, og etterlot seg en sår klump i brystet mitt som er der fremdeles. Jeg følte at jeg oppholdt meg i en boble mens jeg leste, og jeg tror denne boblen også er noe av årsaken til at lesingen min begynte å gå veldig tregt etter at jeg ble ferdig med denne, og at de romanene jeg prøvde meg på bare føltes helt middelmådige. Jeg ga selvfølgelig Ishiguro en sekser, hvilket annet valg hadde jeg?

Litt statistikk:

  • 25 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 5 av 6 1001 – bøker.
  • 4 av 12 klassikere.
  • 4 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Det er fremdeles i 1001- og Dokufeber – målene jeg ligger best an, og jeg vet at når juni er omme så er faktisk det første målet nådd. Mulig jeg må oppjustere. Ellers så arbeider jeg meg gjennom en klassiker i ny og ne, så jeg er heller ikke bekymret for dette prosjektet. I august har jeg forresten hengt meg på enda en samlesing! Jeg skal lese Trollkvinnen fra Firenze av Salman Rushdie sammen med Hedda og Labben – dermed regner jeg med et kryss der før høsten kommer. Kanskje får jeg også tid til Life Among the Savages av Shirley Jackson i løpet av sommeren også?

Ellers:

I mai kom nyheten om at Bokbloggprisen 2014 var innstiftet. Fokus er på ny norsk litteratur, og jeg håper at vi blir mange som leser masse bøker av norske forfattere i løpet av året. Jeg har for eksempel gått til innkjøp av Furuset av Linn Stømsborg etter å ha lest mange gode omtaler av boka. Den får bli med meg i kofferten til Paris.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Bokbloggtreffkomiteen- Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg selv –  jobber med program og planer for treffet som skal være den 14. september. Mer informasjon i forhold til påmelding og slike ting kommer snart. Jeg gleder meg masse, og jeg håper at flest mulig har mulighet til å komme!

Hvordan var din lese – mai?

Tanker rundt min leseopplevelse av «Gå aldri fra meg» av Kazuo Ishiguro

En gang i blant dukker det opp en roman som gjør et så stort inntrykk på meg atishiguro jeg blir helt nummen og språkløs. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro er en slik roman. Jeg leste den ut i løpet av en svært intens lørdag, og den har ligget og gnuet inni meg etter det. Det har vært som om jeg har oppholdt meg i en boble, et vakuum der tankene mine har sentrert rundt leseopplevelsen min og hvordan jeg skulle klare å formidle dette til andre. Og jeg får det liksom ikke helt til. Ordene jeg rabler ned er ikke dekkende for den opplevelsen jeg fikk av å lese denne romanen, og, selv om jeg prøver og prøver, så klarer jeg ikke å skrive en tekst som yter denne vonde, vakre, tankevekkende og stemningsfulle historien rettferdighet! Det blir enten for platt og kaldt eller for svulstig og klisjéfylt – og det blir bare helt helt feil, for Gå aldri fra meg er så langt unna platt, kald, svulstig og klisjéfylt som det er mulig å komme.

Ishiguro har skrevet historien om Kathy, Ruth og Tommy på en ærlig og ekte måte. Han har skapt karakterer som virkelig trer ut fra sidene og som står foran deg som virkelige personer av kjøtt og blod mens du leser, karakterer som du både kan kjenne igjen deg selv i og andre rundt deg, karakterer som du blir knyttet til, som du blir glad i og som du blir både sint og irritert på. Han skildrer livet på den engelske kostskolen og livet etterpå på en slik måte at du føler at du er der, at dette universet – som ikke helt er vårt univers – allikevel føles som vår virkelighet. Han lar oss bli med på en livsreise, Kathy, Ruth og Tommy sin livsreise, og han lar oss ta del i deres erfaringer, deres drømmer og håp – og deres krypende erkjennelse av at livet de er eslet for er langt unna det livet de drømmer om. Og det er så foruroligende, og det er så tungt –  og jeg kjenner at presset jeg følte i brystet mens jeg leste romanen også er til stede nå som jeg skriver ned dette – men jeg tror at det nettopp er denne følelsen som gjør at Gå aldri fra meg ble en så ekstraordinær leseopplevelse for meg. Den gjorde noe med meg, den traff en nerve og den boret seg fast.

Jeg tror nok at Ruth, Kathy og Tommy vil være med meg i lang tid fremover.

Og det er jeg glad for.

#4/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mai er favorittmåneden min – da har jeg bursdag, det begynner å nærme seg sommer – men det er allikevel ikke for varmt, bare akkurat akkurat passe og alt er liksom så lett, boblete og fint. Mai er for meg som et deilig kaldt glass med Prosecco! Mmmmm!

lestiaprilOg siden det er bikket en ny måned, så er det på tide med et månedsoppgjør – hvordan ligger jeg an i forhold til måloppnåelsen – ligger jeg på nivå 1, 2 eller 3? Jeg er nok ikke helt på treeren, men at jeg er godt innenfor nivå 2, ja, det er jeg sikker på. April har vært en god måned både kvalitativt og kvantitativt; jeg leste fem bøker der to av bøkene tilsammen hadde 1400 sider! To svære bøker, med andre ord! De tre andre var av mer vanlig størrelse. Disse fem bøkene gjør at jeg hittil i år har lest 21 bøker, og i følge GoodReads er jeg nå to bøker foran målet mitt på 60 bøker. Jeg er fornøyd med det!

Etter en intens krimperiode i februar og mars, lovte jeg meg selv at jeg skulle ta en liten pause fra den sjangeren. Med unntak av Det syvende barnet av Erik Valeur så har jeg klart dette med glans. Nå skal det også sies at Det syvende barnet var min planlagte påskekrim, og siden påsken varte lengre enn mars så dro jeg med den inn i april også. Jeg likte boka, men det var med sin firer den boka jeg likte minst – og det sier jo noe om hvor godt jeg likte de andre bøkene! Etter påskekrimmen hentet jeg frem en roman som jeg har hatt i hylla siden i fjor, og som jeg egentlig var ganske skeptisk til: Arven av Katherine Webb.  Dette er en roman med to parallelle historier ala Kate Morton, og jeg må innrømme at Lucinda Riley har, med sine Orkideer, skremt meg litt unna denne typen bøker. Og kanskje var det denne skepsisen som gjorde at jeg endte opp med å bli skikkelig positivt overrasket? For det ble jeg! Katherine Webb kan skrive, og hun skriver godt også! Hun var like god som Morton! O lykke!! Etter denne fine leseopplevelsen kastet jeg meg over en liten brev – dokumentar om litteratur og boksamling; 84. Charing Cross Road av Helene Hanff og den ble med sine korte, sjarmerende og allikevel innholdsrike brev månedens favorittbok. Terningkast 6 og en nødvendighet for alle som er glad i bøker.

Bøker handlet også den neste romanen om: Northanger Abbey av Jane Austen var april sin lesesirkelbok hos Line. Siden den både er en 1001- bok og en klassiker, så fikk jeg to fine kryss for denne morsomme godbiten – ja, og så en ny Austen – favoritt, da. Ikke verst det. På slutten av måneden fikk jeg skikkelig lyst på mer parallelle historier, familiehemmeligheter, kjærlighet og mystikk, så jeg leste den nyeste romanen til Kate Morton: Hemmeligheter. Den var like god som jeg forventet – det er så deilig å synke ned i en skikkelig god historie!

I tillegg til at bøker og lesing har vært et av temaene i flere av bøkene jeg har lest, så har jeg selvfølgelig også handlet en del bøker – og det er bra. Mer tror jeg ikke jeg vil si om den saken.

Litt statistikk:

  • 21 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 4 av 6 1001 – bøker.
  • 3 av 12 klassikere.
  • 3 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Statistikken viser helt klart at jeg hittil i år har lykkes mest med 1001 – målet og dokufebermålet mitt. Jeg opplever også at jeg er i gang med klassikerne. Siden jeg har fått noen nye Buffy – tegneserier i hus, samt memoarene til Shirley Jackson så regner jeg med at det blir både grafiske romaner – kryss og Shirley Jackson – kryss ganske så snart. Jeg dessverre ikke helt i humør til å lese Dickens, Rushdie og Gaiman ennå, heller ikke er jeg klar for YA – serier – men det kommer nok. Det er 7 måneder igjen ;-).

I april så har jeg vært så heldig å få vært sosial med flere bokbloggere. I begynnelsen av måneden kom Solgunn til Oslo, og hun  fikk med seg en liten fin bunt av bokbloggere på å utforske den samiske teaterscenen; Elisabeth, Lise, Ingalill, Ellikken og jeg møtte spent opp – og hadde en herlig kveld med deilig mat og god drikke. For en fin fin gjeng! Det er så morsomt at vi, til tross for at vi bare har møttes en gang tidligere, har så mye å prate om!  Teater ble det ikke, men det var visstnok like greit. Mer utførlig skildring av kvelden – med bildebevis –  kan du lese her, her og her. Bokbloggertreffkomiteen – Elin, Lise, Line, Gro, Rose – Marie og meg selv – har også hatt møte, og det er alltid helt supert og engasjerende å møte disse flotte damene! I tillegg har jeg vært på bokloppis med Line. Bokutvalget var dårlig, selskapet meget bra :-D.

Hvordan har lesemåneden din vært?