Orange is the new black.

Fredag 6. juni var det endelig premiere på sesong to av NetFlix – serien Orange is the new black. Etter forrige sesongs cliffhanger har jeg ventet i spenning; hva ville skje med Piper, Alex, Red, Crazy Eyes og de andre innsatte? Hvordan endte egentlig slåsskampen mellom Piper og Pennsatucky?

Jeg ble absolutt ikke skuffet over den nye sesongen, den hadde beholdt mye av humoren samtidig som den var mørkere. Som i første sesong blir vi seere godt kjent med de ulike innsatte gjennom tilbakeblikk, vi får ny innsikt i historiene til flere av de gamle,  kjente,  samtidig som vi også får forhistorien til noen av de vi kun har møtt i fengselet.  Jeg liker godt at serien alternerer mellom fortid og nåtid. Det er en god måte å bli kjent med de innsatte som mennesker,  og det er mange skjebner som skjuler seg bak de tøffe holdningene. 

En ting som er ekstra morsomt for en bokelsker som meg, er at det er mange bøker til stede i episodene.  Kanskje ikke så rart,  litteratur kan jo brukes som både en flukt fra realitetene og som kilde til utvikling. Jeg tok nesten en salto i sofaen da jeg oppdaget at V – en av sesongens nye karakterer leste The Fault in our stars av John Green, for eksempel,  men det er mange scener der enkelte av karakterene leser i ulike bøker. Slike serier liker jeg godt!

Det er faktisk blitt laget et hel blogg viet til litteraturen i Orange is the new black. Her er det bilder, jevnlige oppdateringer på nyidentifiserte bøker og lister over bøkene som dukker opp i serien. Jeg lurer på om jeg i løpet av høsten skal lese noen av disse.

Sesongen ble forresten slukt på få dager,  og mens jeg venter på sesong tre så har jeg i allefall memoarene serien bygger på tilgjengelig i hylla. Sånn hvis ventetiden blir for lang 😉

Var du en av de som trosset litt av sommervarmen sist helg for å følge Piper og de andre?

Spill, TV -serier og Dickens – en oppdatering.

Det er ikke slik at jeg har sluttet å blogge – eller at jeg har tatt meg påskefri,  selv om det har vært lite aktivitet her på Skribleriene den siste uka. Hovedgrunnen er at jeg fremdeles leser Bleak House av Charles Dickens.  Med sine 1070 sider er den en skikkelig murstein; en god,  spennende og til tider morsom murstein, vel og merke,  men like fullt en murstein. Jeg nærmer meg slutten nå,  og en anmeldelse kommer nok ganske kjapt.

Jeg har også holdt på med litt andre ting i stedet for å lese. Jeg har for eksempel fått dilla på brettspill:

Arkham Horror er det som har tatt lengst tid å sette seg inn i, men gjennom finlesing av regelheftet på 30 sider og ca 1,5 time med instruksjonsvideo- titting på YouTube, så begynner jeg å få en viss oversikt. 

Det som er ekstra morsomt med nettopp dette spillet er at det er et samarbeidsspill basert på H.P. Lovecraft sitt grøssende univers!

Takenoko er også et spill som jeg liker godt. Det er et strategispill der man både er en gartner som dyrker bambus og en panda som spiser dem opp. Morsomt og sjarmerende.

Ellers blir kveldene brukt til TV – serier med mannen. Favorittene akkurat nå er Doctor Who på NetFlix,  Game of Thrones på HBO (var det flere enn meg som jublet over The Purple Wedding?) og Les Revenants på NRK.

Håper alle har gode påskedager!

Where’d you go, Bernadette av Maria Semple.

Følgende replikkveksling skjedde hjemme hos meg denne uka:

Jeg (entusiastisk): Åh, jeg vil til Antarktis! Kanskje det er noe vi skal gjøre i jula?

Mannen min (litt mindre entusiastisk): Antarktis?

(Dette blir sagt på en slik måte at underforstått så sier han egentlig: Særlig at du vil det. Vet du hvor kaldt det er? Du som hater å ligge i telt og friluftsliv generelt.)

Jeg (som svarer på det han underforstått sider): Det er med cruisebåt, da (Ergo: ikke telt og sovepose, men dusj og do). Og det er sommer der i jula, i boka her står det at det er 13 minus. Det takler jeg.

Mannen min: Hm…. kanskje vi skal starte med en tur til Svalbard? Det går båter dit også.

Jeg (mye mindre entusiastisk): Svalbard?! Men der er det ikke pingviner. Jeg vil se pingviner.

Og mer ble det ikke av den samtalen – bortsett fra en klem og et kyss, da. Jeg tror ikke vi kommer til å ta turen til Antarktis i desember, til det er jeg for lite glad i snø og kulde, og tilsvarende veldig glad i storbyer og kafeer.

Romanen som i det hele tatt fikk meg til å vurdere noe så – til meg å være – sprøtt, var Maria Semple sin Where’d you go, Bernadette, for her spiller faktisk Antarktis en stor rolle – både som en utløsende faktor for det som skjer og som en forsonende faktor.

Where’d you go, Bernadette handler Bree på 15 år som bor i Seattle sammen med faren, som arbeider for Microsoft, og moren, Bernadette. Bernadette er hjemmeværende, hun er lite glad i Seattle og folkene derfra – spesielt de andre mødrene på skolen Bree går på (og det er, som vi kjapt skjønner, en antipati som går begge veier). Da Bree i begynnelsen av romanen tar opp et gammelt løfte fra foreldrene – «Hvis du får toppkarakterer så skal du få lov til å velge en ting som du har veldig lyst på» – og ønsker seg en familietur til Antarktis, begynner livet som Bernadette har stablet på bena å smuldre opp. Siden hun ikke liker å være sammen med andre mennesker, får hun seg en digital assistent i India som ordner opp i alt det praktiske som omhandler turen, samtidig blir konfliktene hun har med naboen – og mor på trinnet – veldig tilspisset, og mannen hennes begynner å lure på om hun faktisk har reelle problemer med psyken. En dag forsvinner hun, sporløst, og historien handler om hva som ledet frem til denne forsvinningen, og Brees leting etter henne.

Romanen er svært originalt gjennomført; den er delt inn i flere deler som både tar for seg tiden før Bernadette blir borte og tiden etter. De fleste delene består av samlinger av mailutvekslinger mellom Bernadette og den indiske assistenten, mødre/naboer på trinnet, fra skolen til foresatte, bloggposter og intervjuer etc, kombinert med Bree sine egne notater og kommentarer på episoder som hun også har vært vitne til. Det gjør at vi får historien fortalt gjennom mange ulike synsvinkler – både fra de som står Bernadette nær og til en viss grad Bernadette selv, men også fra de som ser på Bernadette som en oppvigler og «dårlig mor». Historien om Bernadette blir dermed et puslespill, der vi lesere, sammen med Bree, prøver å finne ut hva som har skjedd, hva som er virkelig og hva som bare er misoppfatninger fra andre. Vi må lese mellom linjene, og sette sammen brikkene, slik at vi får den fulle og hele sannheten. Alle disse forskjellige mediene, tekstene og synsvinklene avdekker sakte, men sikkert, livet til Bernadette og alle hennes mange «masker». Dette synes jeg ga leseopplevelsen en ekstra, spennende dimensjon, og det ga også rom for mange og overraskende «twist and turns» etterhvert som historien skrider frem. Ting som virker opplagt i en del, blir plutselig snudd på hodet i en annen del, mennesker som jeg i begynnelsen foraktet, fikk plutselig en helt annen rolle. Sånt er gøy, og det skapte stor driv i handlingen.

Where’d you go, Bernadette er historien om en kreativ sjel og hennes pågående sammenbrudd. På side 133 sier en tidligere samarbeidspartner og venn til henne i et brev:

If you don’t create, Bernadette, you will become a menace to society.

Og for meg ble dette selve kjernen, selve essensen i romanen. Den handler om å gjenfinne seg selv, om å gjenskape sin egen identitet. Det er også en historie om kjærlighet mellom partnere, mellom kunst og kunstner og ikke minst om kjærligheten mellom mor og datter. Bernadette og Bree er en fantastisk kombinasjon og den hengivenheten de har ovenfor hverandre skummer ut av sidene. Linn beskriver det som Gilmore Girls  – aktig, og det er jeg helt enig i. Bernadette er kanskje ikke en slik mor som de andre mødrene ønsker at hun skal være, men hun er en perfekt mor for Bree. Hun er kul og impulsiv, samtidig som hun både er kjærlig og tar datteren på alvor. Og Bree er den perfekte datteren for Bernadette.  Jeg kjente at jeg godt kunne tenke meg å være med på en biltur med dem og synge til Beatles – låter, eller delta på et potensielt angrep på de andre på restauranten som ikke kunne glede seg med en 15 – åring som har bursdag. Jeg rett og slett knuseelsket begge to og forholdet mellom dem.

Maria Semple har skrevet en vittig, korka, vimsete, varm, lun, morsom og litt trist roman som jeg ble veldig veldig glad i, og hun har skapt en fantastisk gjeng med karakterer. Noen som jeg ble umiddelbart glad i, noen som jeg, overraskende nok, likte etterhvert og andre som jeg fremdeles synes er både tåpelige og usympatiske. Semple har tidligere vært manusforfatter for blant annet Arrested Development, og det er en serie som både gir meg magekramper av latter og som får meg til å ville grave meg ned fordi det er så kleint. Hun har, med andre ord, bevist tidligere at hun klarer å trylle frem episoder og dialoger som varierer fra å være hjertevarme og fine via morsomme, snåle og absurde til småslemme, og det er så bra at hun også drar frem hele dette spekteret i romanen sin også. Jeg liker det – veldig! Anbefales!

En annen ting jeg liker godt, som ikke har noe med selve romanen å gjøre egentlig, er at Where’d you go, Bernadette er gitt ut med flere ulike omslag. På bildet over ser dere min utgave, men det finnes flere variasjoner. Blant annet disse:

#2 Siden sist…

… har jeg lest ferdig The Luminaries av Eleanor Catton. Jeg brukte tre uker på den, og jeg satser på å få skrevet en anmeldelse i løpet av uka. Kortversjonen: Jeg likte den godt.
… har jeg sett TV – seriene Defiance (sesong 1), Broen (sesong 2) og Bones (sesong 8). Den første er en sci-fi som minnet meg om Firefly, mens de andre er, som dere helt sikkert vet, krim. Gode serier, og jeg gleder meg til fortsettelsene. Er det flere enn meg som har lagt merke til at Saga og Bones har en del fellestrekk?
… har jeg startet så smått å se Buffy igjen ♥.
… har jeg begynt å forberede neste års lesemål og bøker som Foundation av Isaac Asimov, Shikasta og The marriages between zones three, four and five – begge av nylig avdøde Doris Lessing – er godt plassert i hylla. (Er det noen som gjetter hva slags lesemål disse går innunder? ).
… har jeg latt meg forføre av et interessant konsept og gått til innkjøp av S av J.J.Abrams og Doug Dorst.

… har jeg begynt på Leksikon om lengsel av Hilde Østby – forløpig har jeg både ledd høyt, fnist stille for meg selv og fått klump i halsen.

Hva har du gjort siden sist?

Siden sist:

•  har jeg lest ferdig Shift av Hugh Howey, som er en oppfølger til Wool. I morgen kommer anmeldelsen. Anmeldelsen kommer før helga. Det som er litt morsomt er at jeg i utgangspunktet trodde at jeg ikke ville kunne skrive så mye om den siden den er en toer og jeg ikke ønsker å si for mye, men så viser det seg at jeg har masse å si – uten å avsløre noe som helst! Sånt gjør meg glad, og jeg gleder meg til bok nummer 3; Dust.

Jeg har funnet meg selv i Lego – versjon!

• har jeg ryddet i bokhyllene mine…. og innsett at jeg enten har for få hyller eller for mange bøker. Heh… Jeg velger å gå for det første. Jeg fikk plass til nesten alle bøkene med W – forfattere, mens XYZÆØÅ – forfatterne, samt novellesamlinger og reisebøker ble dyttet inn her og der.
• har jeg gjort et skikkelig innhugg i tegneseriemålet mitt, og har pløyd meg igjennom Joe Hill og Gabriel Rodriguez eminente horror – serie Locke & Key. Anbefales!
• har jeg blitt enda mer overbevist om at Joss Whedon er et geni! Selv om  Agents of S.H.I.E.L.D. forløpig mangler en del for å nå opp på nivå med Buffy og Firefly, så er serien kul og den har mange fine og sære karakterer, Den er et selvfølgelig valg dersom du er glad i Marvel og superhelter.
• har jeg sett 3. sesong av Pretty Little Liars og latt meg fange inn i A sine intriger enda en gang. Jeg har ennå ikke kommet over den grusomt slemme cliffhangeren på slutten, og er ganske oppgitt over at jeg ikke får sett 4. sesong på leeeeeenge enda.  Bokenerdebonus: elevene studerer Hedda Gabler i noen av episodene. Gøy!
• har jeg jublet innvendig for hver Joss Whedon – skuespiller som har dukket opp i 4. sesong av Warehouse 13!
• har jeg fått verdens beste julekalender av verdens beste mann! Dr Who – kalender! Tenk, at jeg fra 1. desember og helt frem til jul kan kose meg med små sjokolade – Daleker, Tardiser og Cybermen!

• har jeg meldt meg på debatten Avis, blogg eller bokessay på Litteraturhuset førstkommende fredag. Det tor jeg blir interessant. Ses vi?

The Guild #1 og #2 av Felicia Day m.fl.

Er det noen andre enn meg som er helt hekta på Joss Whedon og de fantastiske TV – seriene han har skapt? Buffy the Vampire Slayer, Angel, Dollhouse og Firefly?  Da har dere kanskje lagt merke til at han tar godt vare på skuespillerne sine og gjerne gir dem roller i både store og små prosjekter? Eliza Dushku dukket først opp som den ville vampyrjegeren Faith i Buffy, før hun gjentok rollen i spin – offen Angel. I 2009 dukket hun igjen opp i en Joss Whedon- serie; Dollhouse. Da som hovedpersonen Echo.

Nathan Fillion er nok  – i den Whedonske familien – mest kjent som Kaptein Malcom Reynolds i sci – fi – serien Firefly og den påfølgende filmen Serenity, men han spilte også en sentral rolle i den siste sesongen av Buffy, samt  Dr Horribles rival Captain Hammer i Whedon sin web – serie Dr. Horrible’s Sing – Along – Blog. Summer Glau og Alan Tudyk, som begge spilte mot Nathan Fillion i Firefly og Serenity, har også viktige roller i Dollhouse.  Jeg ser for meg at har du først kommet under vingene til Joss Whedon, ja, da blir du ivaretatt – og så tror jeg du får hatt det ganske gøy også!

Og til slutt så har vi Felicia Day da. som har hatt mindre roller i Buffy og Dollhouse, samt en større rolle i Dr. Horrible, og som, etter å ha blitt en del av Whedon sin utvidede familie, har skapt seg et navn som Dronningen av Geekery på YouTube; særlig gjennom kanalen og forumet Geek and Sundry. Det er på denne kanalen web – serien hennes The Guild ligger. Som navnet tilsier så handler serien om en gjeng som kun kjenner hverandres avatarer og nick i et online fantasy  – spill og som spiller sammen under navnet Knights of Good.  I første sesong dukker han som skjuler seg bak nicket Zaboo opp på døra til Cyd Sherman AKA Codex (Felicia Day), erklærer sin kjærlighet og flytter inn. Fortvilet over situasjonen kontakter Cyd resten av gruppa og det første IRL – møtet mellom Knights of Good er et faktum. Det blir både morsomt og småkleint, for det er ikke alle som klarer seg like godt ansikt til ansikt som skjerm til skjerm. Etterhvert som sesongene går, så blir de alle mer eller mindre venner og de må blant annet kjempe mot en annen gruppe som tar rivaliseringen med seg ut i den virkelige verden og en gal, eiesyk mor, og de drar på sin første store «Con». Det er bare kjempegøy!

Men Felicia Day nøyer seg ikke med å lage en web – serie om denne gjengen. De siste årene har hun også skrevet manuset til to grafiske romaner basert på serien: The Guild  og The Guild: Knights of Good. Og etter å ha sett meg gjennom et par – tre sesonger forrige helg måtte jeg bare kaste meg over disse også. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for alt det som er bra med serien: humoren, den snåle og vittige dialogen og de snodige, men sjarmerende, karakterene, er like fullt til stede på papiret som på skjermen. Samtidig gjør skiftet i format at skaperne får flere muligheter. I nett – serien ser vi (nesten) aldri karakterene i spillet. I spillsituasjonene ser vi at de sitter foran hver sin datamaskin – og selv om det ikke høres veldig morsomt ut, så kan jeg forsikre dere om at jo, det er gøy. I tegneserien, særlig den første; The Guild, får vi være med inn i spillet og på den måten blir vi kjent med spillkarakterene til alle i gruppa og vi får i tillegg litt mer kunnskap om selve spillet.

Begge bøkene viser forhistorien til gruppen, det vil si at de handler om det som skjer før serien begynner, og de tar for seg hendelsene som leder opp mot den første sesongen. I The Guild blir vi bedre kjent med seriens hovedperson og forteller Cyd Sherman/Codex. Hun er en ikke særlig suksessfull fiolinist i et orkester, hun har et ikke særlig suksessfullt forhold til en «wannabe» rocker som utnytter henne og hun går til  psykolog – også med lite suksess.  For å få henge opp konsertplakater for kjæresten i en spillbutikk kjøper hun et spill, og fra det øyeblikket hun logger seg på er hun solgt. Gjennom spillet blir hun kjent med Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo – som hun etterhvert skal danne Knights of Good med-  og sammen drar de ut på eventyr. Da hun mister jobben, kjæresten og etterhvert psykologen sin, er det dataspillet og de nye vennene hun henvender seg til.

The Guild er skrevet av Felicia Day (noe som gjør at tonen i serien og i tegneserien er den samme – BRA!) og illustrert av Jim Rugg. Jeg synes at illustrasjonene er svært gode og livaktige. De tegnede karakterene ligner veldig på skuespillerne, og det gjør det lett å leve seg inn i historien. Jeg liker også godt måten illustrasjonene skiller mellom «det virkelige liv» og «spill – livet», det realistiske og det eventyrlige. Førstnevnte er tegnet litt røffere, mer, ja, realistisk, mens spillvirkeligheten både er klarere i fargene og har en dusere strek. De kan minne om bilder i en eventyrbok.

Bok nummer to: The Guild. Knights of Good gir oss smakebiter fra livene til de andre gruppemedlemmene Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo. Det er fremdeles Felicia Day som står for manuset, men denne gangen har hun med seg noen medforfattere, blant annet er Jeff Lewis som spiller Vork i serien medforfatter på kapittelet om nettopp Vork og Sandeep Parikh som spiller Zaboo er medforfatter på sitt kapittel. Tonen er den samme som i den første boka, og det liker jeg godt.

De har brukt mange forskjellige illustratører i denne boka, og det fører til at det blir like mange ulike stiler. Dette passer bra da The Guild. Knights of Good er delt opp i fem kortere deler, og hver del har sine illustratører med sine stiler. Som i The Guild så blir også skuespillernes særegenheter fanget opp her. Det tydelige skillet mellom virkelighet og eventyr som vi finner i den første boka, er ikke så tydelig i denne. Samtidig så fokuserer disse historiene mer på gruppemedlemmenes virkelige liv enn spill – liv, så da gjør det ikke så mye. Jeg synes generelt at alle illustrasjonene er gode, men med unntak av Clara sitt kapittel, så likte jeg aller best streken i The Guild #1.

Jeg har tidligere nevnt at begge bøkene tar for seg tiden før den web – serien viser, og det opplever jeg fungerer godt. Som nyfrelst tilhenger av både konseptet og serien, så var det gøy å bli bedre kjent med Cyd/Codex og de andre, og få vite mer om bakgrunnen deres – som det hintes om både titt og ofte i selve serien. Jeg tenker allikevel ikke at de grafiske romanene kun er for fansen. Det er ingenting i veien for at du kan plukke opp bok nummer en uten å ha sett noe på serien før, det vil heller gi deg en større innsikt i hva det er som foregår når du først begynner å se på den. Om det er like greit å lese The Guild. Knights of Good uten å først ha sett noen sesonger, det er jeg mer tvilende til. Det kan selvfølgelig fungere, men det er en del referanser som er lettere å få tak i hvis du først har sett litt på showet.  Og JA, jeg anbefaler deg å klikke inn på Geek and Sundry og lete deg frem til første sesong! Det er kjempefestlig! (og så kan du lese bok 2 etter at du, som jeg, er blitt hekta :-)).

Anbefales!

 

 

Sammenhenger

Jeg synes det er morsomt å se sammenhenger mellom TV-serier jeg ser og bøker jeg leser. Den siste uka har den ene referansen etter den andre dukket opp. Hør bare her;

I heimen har vi fått en ny TV – serie- dille, og det er en serie som må være alle nerdeseriers store dronning: Warehouse 13. Og her florerer det sv referanser til alle de andre deilige nerdefavorittene mine:
– to av skuespillerne fra Firefly dukker opp i en episode om superhelter (Joss Whedon).
– en av karakterene bruker et av favoritt uttrykkene til Doctor Who: allonz-y.
– en av hovedpersonene elsker rød lakris slik som Walter i Fringe.
– og det finnes sikkert en hel drøss til som jeg ennå ikke har kommet til. Det er så gøy!

Akkurat nå leser jeg den nyeste til Kate Morton;  Hemmeligheter. Ta en titt på bildet og se om du tenker det samme som meg.

Tilfeldigheter?  Nei,  jeg tru’kke det!

The Complete Silje TV – serie Oversikt – del 1:

Det er jo ingen hemmelighet at jeg liker å se på TV – serier – og da aller helst flere episoder i slengen. Forrige uke fortalte jeg om min nye dille; Pretty Little Liars, og i den forbindelse etterlyste Lise en liste over favorittseriene mine. Så, uten noe mer om og men; la meg presentere The Complete Silje TV – serie Oversikt (jeg tok det navnet, jeg, Lise):

De beste av de beste:

Buffy the Vampire Slayer troner helt øverst, helt på topp. Jeg elsker Joss Whedon sine serier på generelt grunnlag, og det er takket være Buffy og hennes Scoobie Gang. Jeg har vært en trofast titter siden serien ble vist på TV på slutten av 1990 – tallet, og har sett alle sesongene veldig mange ganger. Karakterene og deres utvikling gjennom 7 sesonger er helt fenomenale og historiene som fortelles er både spennende, mystiske, morsomme, triste – ja, de rommer det meste. Dialogene er i en klasse for seg, jeg jubler høyt over alle de popkulturelle og nerdete referansene og jeg fryder meg over de ulike virkemidlene som Joss benytter seg av for å gi et dypdykk i det å være ungdom/voksenog hvordan man kan forholde seg til de ulike utfordringene man står ovenfor. Min favorittsesong er sesong 5 – den der Glory er The Big Bad, og den inneholder også en av mine desidert største favorittepisoder; The Body – der Buffy og gjengen må forholde seg til en helt naturlig død, og hvor vanskelig det er i forhold til å kjempe mot onde monstre. Det er noe med lyset, lydene og filteret som gjør episoden til en helt unik opplevelse. Og ja, jeg gråter hver gang.  To andre favorittepisoder er musikalepisoden Once more with feeling fra sesong 6 og Hush fra sesong 4 (som er den svakeste sesongen etter min mening, men som allikevel har noen av de aller beste episodene). Sistnevnte har ingen dialog, bare musikk. En genial episode! 

The Wire – dette må være noe av det mest realistiske som er laget innenfor TV – serie verdenen, og jeg slukte alle fem sesongene i en jafs. De ulike sesongene har ulike vinklinger, selv om vi følger den samme kjernen av politifolk og kriminelle gjennom hele serien. Vi blir godt kjent med de ulike miljøene, politikken og byråkratiet som påvirker beslutningene, medias rolle og hvordan elever blir rekruttert fra skolene for å bli lokale «kingpins»  Dette er med på å gi et godt og troverdig bilde av en by der kriminaliteten er svært høy. Det er vanskelig å trekke ut en sesong eller enkelte episoder, for The Wire må sees i en helhet for å få så godt utbytte som mulig. Jeg tror aldri jeg har blitt så rasende på karakterer og hendelser som jeg ble da jeg så denne serien, og jeg har aldri følt en så stor politikerforakt eller blitt så knyttet til badguys tidligere heller. Se den og bli provosert! Og bli glad fordi det finnes mennesker som velger å stå opp og kjempe for noe de tror på. Dette er kvalitet!

Twin Peaks av David Lynch. Genial, syk, skremmende og fascinerende er vel de ordene som mest dekker denne rare og brilliante serien. Serien begynte som en ganske forståelig krim; Hvem drepte Laura Palmer? Krydret med et helt spesielt persongalleri (Agent Cooper!), mystiske hendelser og hjemsøkende musikk så var det en ulidelig spennende serie. En svoren Twin Peaks og David Lynch tilhenger ble jeg nok da det tok av etter at morderen ble avslørt rundt episode 15 – enarmede menn, dverger som snakket baklengs, en mystisk hytte i skogen og BOB (!!!). Så utrolig skummelt og uforståelig, og så utrolig bra! 

Game of Thrones – episk og mektig fantasy der menneskelig ondskap, maktkamp, religion og krig står sentralt. Jeg har egentlig ikke så mye mer og si, egentlig… jo, det finnes DRAGEBARN!!! Sukk, lykke.

Carnivale er en serie som foregår i USA på 1920 – tallet og som handler om kampen mellom det gode og onde. Den har jeg faktisk skrevet om her, så da nøyer jeg meg med: Se den, den er fantastisk!

+ Alt annet laget av Joss Whedon: Firefly, Angel og Doll House –  fordi det er Joss og jeg liker hvordan hjernen hans er skrudd sammen – enkelt og greit.

Neste uke; mine favoritt krimserier.

Hvilke serier mener du er de beste av de beste?

Noen ganger…

… må bøkene sloss om oppmerksomheten med TV – serier. Jeg er nemlig en stor tilhenger av TV – serier på DVD – og nå Netflix – og kan fint finne på å se flere episoder på rappen. I tillegg ser jeg ofte favorittserien eller favorittepisoden om igjen og om igjen. Buffy er og blir min store, store favoritt, men også de andre seriene til Joss Whedon er blant topp ti. Av mer realistiske og provoserende serier, så er favoritten uten tvil The Wire – aldri før har jeg blitt så glad i «the badguys» eller blitt så forbannet på de som har ansvar for styre og stell.

De siste dagene har Irene Nemirovsky måtte vike noe for en ny seriedille. Jeg har nemlig så smått blitt hekta på … ehm… Pretty Little Liars… Her kan vi snakke om vanedannende! Og så er den spennende, full av intriger – og litterære referanser (og da må jeg jo bare smelte litt, ikke sant?). Pretty Little Liars er basert på bokserien med samme navn skrevet av Sara Shepard, og den handler om en vennegjeng på fem som mister kontakten etter at «dronningbien» Alison forsvinner. Et år etter forsvinningen begynner jentene å motta tekstmeldinger fra en som kaller seg A og som kjenner til saker og ting som bare jentene og Alison vet om. Hvem er denne A og hva vil h*n? Da liket av Alison blir funnet, så blir det også klart at det går en morder løs i byen. Er A morderen, eller er det bare en som vil at sannheten skal komme for en dag? Litt etter litt blir jentenes og Alisons hemmeligheter avslørt – ingen er så uskyldige som de virker.

Som nevnt ovenfor så er serien spennende og mystisk. Den inneholder akkurat nok cliffhangere til at du bare må se den neste episoden, og den er rett og slett litt sprø. Rollene spilles av skuespillere i 20 – årene som later som om de er 16, og de er nesten like troverdige som Brandon, Kelly og Dylan i Beverly Hills 90210 – med det så mener jeg at de er dyktige nok, men de fremstiller ikke akkurat den gjengse 16 – åringen. De hadde nok virket mer realistiske som 18 – 19. Men, men, det funket i Beverly Hills, og det funker her. Og så er alle storforbrukere av koffein! De har alle termokopper som de har med seg overalt, og kaffetrakteren er alltid på med nytraktet kaffe. Jeg roper høyt HURRA!!! for mine medkoffeinavhengige søstre i sjelen!! Jentene leser også sine klassikere; To Kill a Mockingbird, The Great Gatsby og Catcher in the Rye (på engelsk og fransk!) er registrert i den første sesongen – og det gjør meg så glad (selv om det er et godt stykke igjen til Gilmore Girls, men det er igjen en helt annen type serie). En siste ting som både er morsomt og litt urovekkende er at foreldrene i serien spilles av skuespillere fra serier som jeg så på da jeg var 15, 16 ++år – da de liksom skulle være på den alderen og litt til selv.. For eksempel spilles foreldrene til Aria av Holly Marie Combs og Chad Lowe, henholdsvis Piper fra Charmed og Jesse fra Life goes on -«Obladi oblada»(han som hadde HIV), mens moren til Hanna spilles av Laura Leighton fra Beverly Hills og Melrose Place. Jeg trøster meg med at det ikke er jeg som begynner å bli gammel, men at disse også var skuespillere i 20 – årene som portretterte yngre mennesker ;-). Så det.

American Horror Story og The Diviners

I dag skulle jeg ha skrevet en omtale av The Diviners av Libba Bray  – et minisamlesingsprosjekt med Elin, men slik gikk det ikke. Det er mange grunner, men bortsett fra at jeg ikke har hatt veldig mye tid til å lese den siste uka, så har det ikke hjulpet så mye at jeg har blitt helt hektet på denne:

Vi er nå ferdig med første sesong, og gleder oss stort til den neste. Dette er helt skrudd, skremmende og veldig bra!

Når det gjelder The Diviners så har jeg kommet halvveis, og så langt liker jeg både Bray sin fortellerstil og historien. Libba Bray har virkelig satt seg godt inn i hvordan livet var på 1920 – tallet, og alt er så levende og detaljert skildret at jeg føler at jeg er der, på Manhattan, sammen med Evie og de andre. Og det er jo et svært godt tegn.

En ordentlig omtale kommer så fort jeg er ferdig med boken.