Dikt på en tirsdag: Terry Ann Thaxton

Årets første «Dikt på en tirsdag» er det første diktet i Terry Ann Thaxton sin samling Getaway Girl.

image

Samlingen handler om fortid og nåtid, angst og rekreasjon, styggdom og skjønnhet og forfatterens egne erfaringer og minner fra barndom og ungdomsår – jeg synes at diktet med samme navn som samlingen er et spennende første møte:

image

image

Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner.

Januar er tre uker gammel og i løpet av disse ukene har jeg lest tre bøker – to knuseelske bøker og en roman som kanskje er det endelige beviset på at psykologiske thrillere ikke er min favorittsjanger, selv om den  ble godkjent av «strenge Silje».

Første bok ut er den jeg nominerte høyest da jeg sendte inn nomineringene mine til Bokbloggerprisen 2015: Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg ble såpass engasjert som jeg ble, men jeg tror det er en kombinasjon av interessante karakterer med spennende, men også gjenkjennelige, historier, en varm og god rammefortelling og en original struktur som fungerte utrolig bra.

personar du kanskje kjenner

Rammefortellingen handler om Synnøve selv som skal skrive en bok om faren sin. Han har hatt en hjerneblødning, og selv om han har trent seg opp, er han ikke den faren som Synnøve forventer lenger. Hun ønsker å skrive han historie for å finne tilbake til den mannen han en gang var. Han har levd et spennende liv, men jeg opplever at dette er noe hun kanskje mest gjør for sin egen del, for å akseptere faren slik han er nå. Forholdet mellom far og datter gir inntrykk av å være like godt nå som det var før sykdommen, og Macody Lund jobber frem et nydelig og varmt portrett av både faren og av de to sammen.

Rammefortellingen brytes opp med historiene til 3 ulike kvinner. Det er den unge studenten Mari som forelsker seg i veilederen sin, Eskild, men som etter hvert finner ut at det han vil ha, ikke er den hun egentlig er. Det er noen flotte bilder i historien til Mari som tydeliggjør akkurat denne ambivalensen og det at hun forlater sitt egentlige jeg en periode for å bli en annen Mari:

Eskild legg armen rundt henne og byrjar å gå. Mari kjenner det trykke bak augelokka, rykke i mellomgolvet, ho vil eigentleg stoppe, gå ein annan veg, men beina fortset berre framover ved sida av han. Som om den eigentlege Mari smelte hovudet i husveggene saman med latteren hans og ligg svimeslått igjen på dei våte brusteinane. Så det er dette ein meiner med å miste seg sjølv, tenker Mari. Å gå og gå. fortsette vekk, ignorere ropa frå den som ligg igjen der bak. (s 129/130)

Veien fra å være betatt av en eldre, smart mann via et intenst forhold til en erkjennelse av at dette ikke er riktig er godt og ærlig skildret, og Macody Lund klarer på en bra måte å sette seg inn i 19 – åringens opplevelser og erfaringer ( – og mangler på sådan) uten at det virker påtatt eller uekte, men heller det motsatte; ærlig og ekte.

Den andre kvinnen vi følger er skuespilleren Live som er fanget i et destruktivt forhold med kjæresten Eva, og som på samme måte som Mari opplever at hun i forholdet mister seg selv. Beskrivelsene av samspillet mellom Live og Eva er så ubehagelige og gjennomtrengende at jeg satt med hjertet i halsen og utviklet pusteforstyrrelser. Det er så intens og jævlig hvordan Live lar seg hviske ut og bli noe helt annet. Som leser ønsker jeg bare å gå inn i boka og få henne vekk fra Evas makt.

Den siste kvinnen er Anna, som vi tidlig får vite egentlig er Synnøve selv. Ja, i begynnelsen blir hun kalt Synnøve, men dette endrer fortelleren kjapt (mer om fortelleren rolle kommer etter hvert). Anna skriver bok om faren sin, samtidig som hun jobber med å bearbeide et samlivsbrudd og den nye hverdagen som alenemamma. Jeg likte historien hennes godt, men det var nok ikke den jeg ble mest berørt av, selv om den, som resten av romanen er velskrevet og interessant.

Romanen er bygd opp på en slik måte at vi får rammehistorien med Synnøve og faren, før vi videre får ulike fragmenter fra de tre kvinnenes liv. Overgangene mellom rammehistorien, og skiftene mellom Live, Anna og Mari er finurlige og smarte – og overhodet ikke vanskelig å holde styr på. Den første setningen ved skifte av karakter er skrevet i kursiv, samtidig bruker Macody Lund ofte et morsomt grep der det er en overordnet forteller som geleider og frakter oss fra person til person og fra hendelse til hendelse. Det er noe filmatisk over disse overgangene og det var som om jeg så alt i film der fortelleren enkelte ganger tok meg med opp slik at jeg så Oslo i fugleperspektiv, for så å slippe meg ned på et nytt sted og med en annen karakter:

Medan Eskild studerer seg sjølv, vaknar skodespelarinna Liv (37) opp på andre sida av byen. (s 24).

Overgangene var alltid tydelige, men samtidig subtile og elegante. Et annet grep som jeg synes er både interessant og kult er at fortelleren i blant kommer tydelig frem og kommenterer ulike hendelser – både små og store. Dette bryter illusjonen om at dette er «virkeligheten», og jeg likte det.

Måten Personar du kanskje kjenner er bygd opp på med ulike episoder med de forskjellige karakterene, fikk meg til å tenke på episodefilmer som Robert Altmans Short Cuts fra 1993 og Magnolia av Paul Thomas Anderson (1999), der karakterene i de forskjellige fragmentene på et vis har noe til felles, at de alle sammen beveger seg i hverandres ytterkanter uten at de egentlig har noe med hverandre å gjøre. Slik er det også i romanen til Macody Lund. Karakterene kjenner hverandre egentlig ikke, men de berører hverandre på ulikt vis allikevel. Forfatteren er blant annet utdannet innen film, så jeg velger å tro at disse grepene og likhetene med filmmediet ikke er helt tilfeldig.

Synnøve Macody Lund har med Personar du kanskje kjenner skrevet en solid, engasjerende og veldig god debutroman. Jeg gleder meg virkelig til flere bøker! (Ja, dette var en roman jeg knuseelsket!)

For flere tekster om denne romanen – sjekk: Gro, Elisabeth, Lena, Anita og Tine.

Boka er lånt av Line.

 

 

 

 

Recap: Bokhyllelsingen 2015 – med omtaler.

 

I 2015, som i 2014, har Hedda og Bjørg drevet leseprosjektet Bokhyllelesing der vi ni ganger i året børster støv av de bøkene som virkelig har fått stått lenge i hyllene våre. For det er jo slik at mange av oss bokelskere  har en tendens til å elske og kjøpe bøker også – uten å helt få lest dem med en gang. Jeg er sikker på at det ikke bare er meg som har stått foran hyllene, sett på bøkene og plutselig oppdaget en bok som jeg faktisk hadde glemt at jeg eide! (Jeg håper i alle fall at det ikke bare er meg…..) Derfor er Bokhyllelesingen en veldig god lesesirkel å delta i!

I året som har gått har jeg deltatt på åtte av ni temaer, men jeg har ikke skrevet separate tekster om hver enkelt bok. Derfor tenkte jeg at det kan være like greit med en oppsummering av alle bøkene, men med fokus på de fire jeg ennå ikke har sagt så mye om. Det blir på en måte som en klargjøring til Bokhyllelesingen 2016 som snart blåses i gang.

Det første temaet i fjor var å lese en bok med et grønt omslag, og jeg valgte meg den moderne klassikeren The diary of a provincial lady av E.M.Delafield  – i en blomstrete og nydelig grønn Virago – utgave.Jeg syntes at denne dagboka var både fornøyelig og søt, men ble litt lei av den monotone formen etter hvert.

Neste tema var å lese et skuespill fra antikken, men siden jeg kun hadde et skuespill som jeg allerede hadde lest, fikk jeg dispensasjon til å lese et episk heltedikt fra antikken i stedet. Homers Odysseen var kanskje en av de mest krevende bøkene i denne utfordringen og siden den norske utgaven var gjendiktet i den originale verseformen daktylisk heksameter (= hjelp!), endte jeg opp med å høre den episke engelske gjendiktningen på lydbok samtidig som jeg leste den norske. Det fungerte svært bra. Jeg har forresten ikke lagt antikken på hylla dette året heller; Ovids Metamorphoses og Margaret Atwood sin gjendiktning av Odysseen, The Penelopiad, skal fordøyes i løpet av 2016.

Tema nummer tre var europeiske novelle – eller diktsamlinger fra 1900 – tallet. Jeg valgte meg The Bloody Chamber av Angela Carter, en novellesamling basert på eventyr, skrevet i 1979. Jeg ble faktisk ferdig med denne samlingen før fristen gikk ut, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri skrevet om den. Altså; ikke før nå.

The Bloody Chamber bygger, som nevnt, på ulike eventyr og myter, men bloodychamberAngela Carter gir dem alle en egen twist. Samlingen består av ti noveller som varierer i lengde fra flere og førti sider til to sider. Alle novellene har en klar feministisk vri der typiske eventyr stereotypier som for eksempel «den fortapte jomfru» blir endret. De kvinnelige karakterene som tradisjonelt blir sett på som hjelpeløse ofre, de som må hjelpes av helten blir, på ulikt vis, selv helten. De kommer ut av flokene på egenhånd, eller de velger å bli. De tar, i motsetning til «de fortapte jomfruene», bevisste valg. De fleste novellene er også svært mørke og brutale og dette passer godt til eventyrenes voldelige opprinnelse.

Som med mange novellesamlinger så var det noen som, for meg, utpekte seg som ekstra sterke, mens det var noen få som jeg var mindre begeistret for. Tittelnovellen; The bloody Chamber var den jeg opplevde som aller sterkest. Den er svært gotisk i stilen og i stemningen, og jeg ser for meg at den foregår på begynnelsen av 1900 – tallet, selv om den ikke er tidsangitt. Den handler om en ung, talentfull og ubemidlet jomfru som gifter seg med en svært rik, eldre mann og flytter med ham til slottet hans i Bretagne. Helt fra starten av er novellen intens og den har en nesten suggerende kraft. Det er mange små hint om hva som skal komme, og leseren – og for så vidt jenta selv –  har en følelse av at dette ikke kommer til å ende bra. Samhandlingen mellom jenta og ektemannen er foruroligende og ladet, erotisk og ubehagelig. Som i mange eventyr blir heltinnen utsatt for en test som hun selvfølgelig ikke klarer – og med ett endrer novellen seg til en skrekkhistorie som til og med Poe ville nikket anerkjennende til.

Novellen er ubehagelig, men også merkelig tiltrekkende. Jeg forsto på en måte jentas fascinasjon av ektemannen, også etter at hun stifter bekjentskap med en del mindre hyggelige egenskaper ved ham. The Bloody Chamber er inspirert av eventyret om Bluebeard, og dere som kjenner dette eventyret vil nok ikke bli overrasket selv om det kommer en twist. Novellen er utrolig velskrevet og prosaen er både vakker og bygger opp under den skumle, sugende atmosfæren.

Andre noveller i samlingen som jeg likte veldig godt var to versjoner av Rødhette; The Werewolf – kort, effektiv og helt rå! og The Company of Wolves – hvor jeg i mine notater fra april kun har skrevet «jeei» og streket under sitatet: «since her fear did her no good, she ceased to be afraid». Ta det for det det er verdt. Den eneste novellen jeg direkte mislikte var Puss – in – boots. Den skal være livlig og morsom, men jeg syntes ikke det fungerte med Carters skrivestil. Hun har en ganske kronglete setningsoppbygging der hun tar i bruk flere lite brukte ord. Skildringene hennes er dvelende, langsomme, det er som hun maler dem frem, og dette passer utrolig godt for å få frem det mørke, intense og gotiske, men ikke helt for det morsomme og lyse.

Ellers så er to viktige stikkord i denne samlingen total ødeleggelse og seksuell metamorfose. Svært, svært god!

Femte runde hadde temaet barndom, og jeg valgte meg ut en roman som jeg hadde hatt lyst til å lese lenge og som jeg hadde hørt mye godt om: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith skrevet i 1943. Vi møter Francie Nolan atreegrowainbrooklynog hennes familie på begynnelsen av 1900 – tallet i den fattige bydelen Williamsburg i Brooklyn og følger dem gjennom opp – og nedturer frem til Francie står trygt på egne ben. Jeg liker sterke og tidløse jente – og kvinneskikkelser i bøkene jeg leser, og Francie fikk raskt en plass i hjertet mitt sammen med blant annet Elsi Lund, Alberte  og senere – Jenny. Det er  noe med de som bærer rundt på en drøm, en ambisjon, til tross for all mulig motgang og det at de faktisk får det til.

A tree grows in Brooklyn er en realistisk skildring av fattigdom og nød, Betty Smith skygger ikke unna de mørke sidene verken samfunnsmessig eller innad i familien Nolan. Allikevel klarer hun å formidle den kjærligheten som også er til stede mellom karakterene – om enn ikke hele tiden. Karakterene er levende skildret, og under lesingen står de frem som ekte personer med ekte gleder og sorger. Beskrivelsene av lille Francie som leser seg gjennom alle bøkene på biblioteket mens hun sitter utenfor på branntrappen og historien om moren som hver natt leser Shakespeare for dem er noe jeg aldri vil glemme. Det samme gjelder farens dødsfall og hvordan den ene tanten plutselig blir mor. Det er så bra, så vondt, så morsomt og så trist. Ja, det er som om alle livets følelser er samlet inn i en roman.

Jeg er glad jeg leste!

Sjette runde var å lese en bok fra 1990 – tallet, og jeg lot ikke anledningen gå fra meg til å lese Alias Grace av en av mine favorittforfattere, Margaret Atwood. Romanen er en historisk roman. Den er basert på en sann historie om den 16 år gamle Grace Marks som, sammen med gårdsgutten aliasgraceJames McDermot, på 1800 – tallet ble dømt for drapet på sin arbeidsgiver Thomas Kinnear og hans elskerinne Nancy Montgomery. McDermot ble etter hvert henrettet for denne udåden, mens Grace ble benådet og tilbrakte mange år på asyl og på tukthuset. Hva som egentlig skjedde den natten/morgenen Kinnear og Montgomery ble drept vet man ikke. Grace ble både sett på som kvinnen bak, femme fatalen som manipulerte McDermot til å begå drapene og som en uskyldig ungpike som ble truet med av den eldre gårdsgutten. Margaret Atwood spinner videre på dette mysteriet og lar Grace Mark møte den fiktive legen Simon Jordan som forsøker å trenge inn i Grace sitt underbevisste for å finne ut hva som egentlig hendte.

Det første som slo meg i møtet med Alias Grace var hvor utrolig god og solid fortellerkunst dette er. Den er virkelig en stor, tidløs roman som bobler av fortellerglede og skaperkraft. Den er nesten litt gammeldags på den måten at den ikke fokuserer på et enkelt (kremt, navlebeskuende) tema, men heller forteller en sammensatt historie med mange karakterer, store hopp i tid og sted gjennom brev, tilbakeblikk og 1854 – nåtiden, med skiftende synsvinkler; en allvitende, Jordans og Grace sin jeg – forteller, og der store spørsmål blir stilt. For i møtet med Grace, kanskje uskyldig dømt, kanskje en kaldblodig morder, men helt klart en oppvakt dame som selv vil regissere sitt liv, så må vi – både leseren og Simon Jordan – stille oss spørsmålet «Hva er en sann historie?» Grace selv er svært upålitelig. Hun virker troverdig, samtidig sitter jeg igjen med følelse av å bli lurt. Hva er sant og hva er løgn? Og er det slik at Grace er skyldig selv om hun lyver? Et bilde som Atwood benytter ved flere anledninger i romanen er lappetepper. Grace syr lappetepper, hun drømmer om hvilke hun skal ha på veggen dersom hun en gang slipper ut og hver del i  boka har en egen lapp. Og på mange måter er hele romanen som et lappeteppe, bit for bit blir avslørt til vi sitter med et bilde av hvordan saken kanskje kan være.

Atwood skriver nydelig prosa med troverdige skildringer. Jeg fikk en opplevelse av at jeg ikke satt hjemme og leste i en bok, men at jeg selv var en del av historien som ble fortalt.

Alias Grace er et av høydepunktene for meg i 2015, og Atwood befester sin plass som en av mine absolutt favoritter.

De neste temaene ut var å lese en fransk bok og en bok fra 1800 – tallet. Jeg valgte meg Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery og Dr Jekyll og Mr. Hyde av R.L. Stevenson. Førstnevnte falt i smak, mens Stevensons klassiker var en skuffelse.

Og så er vi fremme ved den siste runden; å lese en nobelvinner. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Jenny av Sigrid Undset, både fordi den er en klassiker og fordi den inneholder en del elementer som jeg liker i bøker: en sterk kvinneskikkelse, kunst, reiser og bohemsk livsstil. Og jeg ble ikke skuffet. Jenny er en karakterstudie av en kvinne som må være en av de sterkeste jeg har lest om på lenge. Jenny er en relativt ung kunstner som da vi blir kjent med henne bor i Roma. Vi følger henne noen sorgløse måneder med venner av begge kjønn, der hun også møter en hun forlover seg med. Videre blir vi med henne tilbake til Oslo der hun prøver å få livet som kunstner til å gå opp med livet som forlovet og de forventningene de rundt har under slike omstendigheter, før Jenny og vi, via en brutt forlovelse, en elsker og andre tragiske omveier, ender i Roma igjen.

Jenny må være selve symbolet på en bohemsk kvinne på begynnelsen av 1900 – tallet. Hun vil leve livet sitt fritt, hun vil utfolde seg og følge sine egne normer. I møtet med samfunnets normer blir det vanskelig, uansett hvor selvstendig og kompromissløs man er på egne vegne. Og bak alt dette selvstendige, ja, for jeg opplever det absolutt som et genuint karaktertrekk ved henne, så har hun også et stort ønske om å bli elsket. På sine egne premisser.

Romanen er Sigrid Undset sin første samtidsroman, og jeg synes den er utrolig velskrevet. Hun skriver veldig sanselig, for eksempel beskriver hun gatene i Roma, kafelivet, vandringene på landsbygda rundt, på en slik måte at jeg også er der. Jeg kan høre klikkingen på brosteinene, musikken og latteren på kafeene. Jeg kan lukte sigarettene, terpentinen og blomstene. Jeg kan kjenne varmen. På samme måte kan jeg også kjenne Jenny sin ambivalens til mennene hun møter, kjærligheten hun får oppleve en stakket stund og den bunnløse sorgen som legger et sort lokk over alt. Jenny er en ganske smertefull lesing, det tar på, den tar tak på en ganske stille måte. Men det er også dette som gjør den så god.

20151205_170241.jpg

Og det var hele oppsummeringen av Bokhyllelesingen 2015. Åtte av ni lest synes jeg er veldig godkjent. Og jammen har jeg ikke lest haug med gode bøker i tillegg!

Ser frem til årets lesesirkel, og det håper jeg du gjør også.

Har du lest noen av disse bøkene?

 

 

Eirin Gundersen: Du er menneske nå.

Jeg håper alle har hatt en fin nyttårsfeiring enten den inneholdt heidundrende fest, morsomme brettspill, filmtitting, lesing og annet. Hos oss var pusekos, deilig mat, en latterlig dårlig film fra 1990 og kjærestetid viktige stikkord og det var så fint.

Tidligere i juleferien leste jeg diktsamlingen Du er menneske nå av debutant Eirin Gundersen. Jeg er, som dere vet, veldig glad i lyrikk og poster gladelig favorittdikt bare for å spre dem videre, men jeg er ikke noe god til å skrive omtaler av diktsamlinger. Men jeg skal prøve, for Du er menneske nå er en riktig så vakker samling, samtidig så kan jeg si på forhånd at dette ikke vil bli en dypgående analyse, heller en tekst om boka og hvorfor jeg likte den så godt som jeg gjorde.

duermenneskenå

Du er menneske nå er en fragmentert beretning om tapet av en far, om den sorgen og savnet man bærer i seg når man har mistet noen man er glad i, og etter hvert beretningen om en ny kjærlighet. Jeg skriver  fragmentert beretning, for selv om dette er en diktsamling, så er samlingens forteller den samme og jeg føler at man like gjerne kan lese den som lyrisk prosa i samme ånd som Marit Kaldhol sine romaner (eventuelt som Ruth Lillegravens diktsamling Urd, selv om jeg synes Kaldhol – sammenlikningen passer best). Det jeg prøver å si er vel egentlig at alle diktene henger sammen i en større helhet og at man ved å lese dem i rekkefølge så vil man også få hele bildet. Samtidig så synes jeg at de aller fleste diktene også er så sterke at de står trygt på egne ben og tilfører leseren noe i kraft av  seg selv:

fotsporene hans var fortsatt i snøen til langt ut på våren

jeg drømmer stadig at han går foran meg på fortauet, over oss er himmelen rosa, skiftende skyer, som før en storm

en slags vinter i sommeren.

langsomt tråkler sorgen gjennom meg, syr små sting, hvite linjer

jeg tenker meg døden som noe levende, et frø som vil spire.

s 13

Fortelleren beveger seg fra det nære, det personlige og utover og utover i det store bildet, og jeg opplever at hun i tekstene bruker det store, fjerne, nesten ubegripelige – naturens utvikling, historien – for å nettopp forstå dette nære og personlige. Det setter på en måte alt i perspektiv, og kanskje det er en måte å lettere håndtere og forstå sitt eget tap og sin egen sorg?

hver dag vissheten om andre menneskers historier, utallige livshendelser, flere generasjoners minner, tusenvis av slektsledd, kriger utkjempet før jeg ble født. vi vikler oss inn i hverandre, forsetter i andre epoker, og det finnes en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, som ikke ender her. sekel etter sekel med eskapisme. jeg må tenke noe som alle som tenker har tenkt.

s 51

Det er noe med hvordan Eirin Gundersen trekker inn særlig naturhistoriske/vitenskapelige fakta som en del av historien hun ønsker å formidle, som minner meg  om Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp av havet, men der Simonsens bok er pussig og underfundig, opplever jeg at Du er menneske nå er mye mer hudløs, vakker og var.

Eirin Gundersen har skrevet en svært god – og tilgjengelig –  diktsamling som jeg håper mange plukker opp. Jeg gleder meg til å lese mer!

Ellikken, Akima Montgomery, Karen og Elisabeth har skrevet om denne fine boka også.

PS: jeg beklager at sitatene ser annerledes ut enn i boka med tanke på linjeskift. WordPress oppfører seg helt fjollete når man skal sitere lyrikk…. men jeg håper alle får et inntrykk av hvor flotte diktene er.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

9 . desember: en filmanbefaling –

– som selvfølgelig er basert på en bok!

Det morsomme, eller triste,  alt ettersom, er at jeg så denne filmen uten å ane at den bygde på en historie skrevet av Daphne Du Maurier. Jeg tror egentlig det tok ganske mange år før jeg ble oppmerksom på det. Og nei; jeg snakker hverken om Rebecca eller The Birds, som begge ble filmatisert av Alfred Hitchcock, men om Nicolas Reug sin versjon av Du Maurier sin novelle Don’t look now.

image

Filmen kom ut i 1973 med Donald Sutherland og Julie Christie. De portretterer et ektepar – på en eksepsjonell måte – som mister datteren sin i en tragisk drukningsukykke. For å bearbeide sorgen reiser de til Venezia,  der de møter to underlige søstre som varsler dem om at det er noen på den andre siden som ønsker å få kontakt med dem. På samme tid opplever faren at en liten skikkelse i rød kåpe – maken til den datteren pleide å bære – løper rundt i byen. Er det datteren som er kommet tilbake?

Det er veldig lenge siden jeg så denne filmen, men den har en så foruroligende og ubehagelig stemning som blir sittende i kroppen, at den er nærmest umulig å glemme. Venezia og kanalene, kombinert med tunge skyer og duse, gråe farger, er gode kulisser,  og særlig dette grå og duse fargevalget er virkelig med på å forsterke den lille, røde skikkelsen som dukker opp når man minst venter det og som driver både faren og seeren til vannvidd. Det er så utrolig intenst og skummelt. Og slutten! Jeg er sjelden blitt så skremt!

image

Nå har jeg forresten kjøpt boka der denne historien er, og jeg håper virkelig at jeg får lest den så raskt som mulig.

Har du lest eller sett Don’t look now? Hvilke filmadapsjoner vil du anbefale? Og er det noen ganger greit å se filmen først (hvis du ikke vet at det egentlig er en bok?)

Lest og leser i midten av november

Det har vært to stille uker på Skribleriene. Lite er blitt lest og enda mindre er blitt skrevet. Etter en hektisk oktober på alle fronter med blant annet elleve bøker ferdigstilt, er lesetempoet mer tilbake til normalen.

image

Jeg prøver å nå noen av lesemålene for 2015, samtidig som jeg også skal finne frem til det beste av de beste norske bøkene av året. I og med at målene i stor grad er knyttet til klassikere og 1001 – lista, så er det en liten utfordring. Så langt denne måneden har jeg lest barnebok – klassikeren Emily of New Moon av L.M . Montgomery, er godt i gang med klassikeren og 1001- romanen The turn of the screw av Henry James på lyd – aldri har vel gåturen til og fra jobb vært mer skremmende! – og har begynt på Benedicte Meyer Kroneberg sin nyeste I beste mening. Sistnevnte har jeg store forventninger til, og fallhøyden er stor. Og innerst inne vil jeg egentlig bare lese Dickens… but what can a girl do?

Hva leser du denne kalde novemberkvelden?

Ja….

…..
….

..
.

Først vil jeg bare si at Skribleriene ikke har avgått med døden.  Den er bare lettere høstbevisstløs – og vil nok våkne opp igjen ganske snart. Jeg lover. Kryss på halsen og ti kniver i hjertet.

Så må jeg jo berolige de som kanskje har vært bekymret og lurt på om manglende leselyst har vært årsaken til fraværet. Det er bare å puste ut; her i Skriblerihjemmet leses det ganske mye. For eksempel er både Marit Kaldhol sine siste bøker blitt fordøyd og hodestups elsket. Hegazi Høyer og Stranger er også blitt lest.

Jeg prøver å finne en unnskyldning eller ti for manglende blogging, men jeg har ingen i det hele tatt bortsett fra at det er en sperre her og hodet er opptatt med andre ting: Verdens beste jobb er i gang igjen, og oppstarten er som alltid både veldig fin og travel. Tidenes bokbloggtreff er snart over oss, og innspurten er naturlig nok både hektisk og spennende. Ja, så er det gamle, gode NetFlix – redningen når man bare trenger en umiddelbar tilfredstillelse og å slappe av. Alt er med andre ord bra! Men jeg må virkelig tuppe meg selv i rompa og komme i gang med skrivingen også!

image

Bildet er forresten tatt under siste tvangslesingskafe – neste runde blir i forbindelse med treffet neste helg!

Ønsker alle en god helg – og krysser fingrene for økende skrivelyst. Tips mottas med takk og virituelle klemmer 💜.