La petite madame et Paris #3/16: En gåtur på Montparnasse.

Bon jour! 

Nå har jeg vært på egenhånd i favorittbyen i nesten to uker og det har vært to fine uker. Greit, været har ikke vært helt på sitt beste – og ingen hetebølger i sikte den nærmeste tiden heller. Og jeg har faktisk fulgt UDI sitt reiseråd om å være forsiktig. Så ikke noe metro – det betyr at jeg må komme meg opp tidlig en dag for å gå opp til Montmartre. Ja, for jeg kan ikke la være å besøke den fineste toppen av de alle når jeg er her! La Butte! Og jeg liker å gå. (En pussig oppdagelse – kanskje det er fordi jeg bor på samme sted – men det føles ikke som om det er et år siden jeg var her sist. Det er som om jeg bare har vært borte en helg.)

Men selv om jeg føler at jeg kjenner Paris, at det er vanskelig å gå seg bort (noe jeg liker for da oppdager jeg nye steder) og at dette her er min by, så er det også steder som er ukjente for meg. Montparnasse, for eksempel, jeg har ikke vært så mye der – med unntak av Katakombene og Tour Montparnasse. Det måtte jeg selvfølgelig gjøre noe med – særlig etter at jeg fant ut at Montparnasse er veldig nær Quartier Latin og der jeg bor. Her om dagen snørte jeg på skoa og ruslet oppover Rue de Saint Jacques. Målet var en fin liten gatesnutt jeg hadde funnet på Instagram; Rue des Thermopyles.

Rue de Jacques er gata som går helt ned fra Seinen, forbi Sorbonne, Pantheon, leiligheten «min» og videre til Denfer-Rocherau. Det er en fin gate som skifte på å være hektisk og rolig. Et sted på veien endrer den også navn slik at det legges til Faubourg til det originale navnet. Det er noe jeg har lagt merke til at skjer med mange gater, men jeg har ikke helt forstått hvorfor. 

Uansett.

Fra Denfer-Rochereau  – det er der Katakombene ligger, og jeg var ikke misunnelig på den gigantiske køen foran inngangen, for å si det sånn – gikk jeg videre langs muren til Cemeterie Montparnasse. Det var som å gå gjennom en grønn orm – så frodig og fint!

Været var skiftende og jeg måtte søkes ly inne hos Chez Papa – det passet ypperlig fordi dagens bok i veska var Hemingway!

Ikke hos Chez Papa, men her ser dere boka.

Etter pause og lunsj gikk jeg videre – inn og ut av store og små gater – til jeg plutselig fant målet for turen: Rue des Thermopyles.

En grønn, frodig og helt stille liten oase i 14. arrondissement. Med brostein, klatreplanter, fargerike dører og sukkertøyfargede vinduer. Det var som å komme til en magisk verden.

Nei,  det er definitivt ikke gata å besøke dersom du er ute etter dundrende liv og røre – heller ikke hvis du vil sitte på kafé  (men ta det med ro, alt dette vil du finne rett rundt hjørnet, i gatene rundt) – men hvis du vil rusle rundt og bare være i en storby,  så anbefaler jeg turen.

Deilig!

Ellers så nyter jeg livet; leser bøker, drikker deilig øl og vin når det passer seg og slapper av.

Au revoir!

La petite madame et Paris: #theHemingWay

Det er noe eget å lese Hemingway i Paris, byen han bodde og skrev i på 1920-tallet og som han så godt skildret i A Moveable Feast. Noen husker kanskje at jeg tvilte på at jeg kom til å få noe som helst forhold til den skjønnlitterære Hemingway etter at jeg hadde lest memoarene? Ja, så feil kunne jeg ta – nå ett år etter – sitter jeg her, i Paris, og storkoser meg med å lese og analysere novellene hans. Jeg leste nemlig The Old Man and the Sea i mai, og det satt i gang en enorm lyst til å lese mer. Lese alt, egentlig, for å være ærlig.

I den forbindelse har jeg meldt meg på en ganske ambisiøs lesesirkel på GoodReads; #theHemingWay, der vi skal lese og diskutere en novelle om dagen fra The Completed Short Stories of Ernest Hemingway. The Finca Vigía Edition. Boka er en massiv kloss på nesten 700 sider og den inneholder, som tittelen sier, alle novellene han noen sinne produserte. Jeg tror vi blir ferdig i september en gang.

image

Per i dag har vi lest åtte av dem, og jeg har gjort mitt beste med å skrive litt om dem og opplevelsene mine på engelsk. Det er litt vrient, men det går faktisk noe lettere enn fryktet  (og jeg frykter som flere vet ganske mye – og da er det jo fint at det går bedre enn jeg i utgangspunktet hadde trodd ). Og nå tenkte jeg å skrive litt om dem her på Skribleriene også – og klæsje inn noen bilder fra Parissommeren så langt.

Jeg starter med begynnelsen:

Den første novella i samlingen er The Short Happy Life of Francis Macomber. Den foregår i Afrika der vi møter ekteparet Macomber; Francis og Margot. De er rike amerikanere på jakttur på savannen med den erfarne og profesjonelle jegeren Robert Wilson. Novella starter rett på, der ekteparet og Robert Wilson sitter utenfor teltet og tar seg en drink etter en løvejakt. Det er tydelig fra første setning at denne jakten ikke var noe Francis mestret, men at særlig Wilson prøver å glatte over fadesen. Margot prøver også å late som ingenting, men samtidig forstår man at hun egentlig bryr seg mye. Vi får senere ett innblikk i hva som egentlig skjedde, samtidig som vi får ta del i en ny jakt der Francis skal prøve å gjennopprette sin manndom. 

Det som fascinerte meg mest med denne novella var ikke at den i det ytre handlet om jakt, men hva jakten representerer i relasjonen mellom Francis og Margot. Det foregår en maktkamp og en stillingskrig mellom ekteparet der det fremgår at de begge har noe på den andre som gjør at de begge blir værende i forholdet. Jeg opplever at Margot er den sterkeste i forholdet på godt og vondt. Hun blir beskrevet som hard og som et rovdyr, og det blir antydet at hun har forhold på si. Francis, på den andre side, er skildret som veik, som en skvetten hare. Møtet med løven forsterker denne tafattheten og Francis opplever både i forkant og i etterkant av møtet en voldsom redsel. Kanskje løven blir et symbol på den usikkerheten han opplever og en forsterkelse av at han ikke er «mann nok»? Dette forsterkes også av at Margot avviser ham og viser større interesse for den maskuline Wilson.
Den neste jakten er annerledes. Francis er oppsatt på å redde ansikt og i møte med bøffelen gjør han nettopp det. Og maktbalansen mellom ekteparet endres.
Sett gjennom Wilsons øyne:

He’d seen it in the war work the same way. More of a change than any loss of virginity. Fear gone like an operation. Something else grew in its place. Main thing a man had. Made him into a man. Women knew it too. No bloody fear.
S 26

Og gjennom Margot:

From the far corner of the seat Margaret Macomber looked at the two of them. There was no change in Wilson. She saw Wilson as she had seen him the day before when she had first realized what his great talent was. But she saw the change in Francis Macomber now.
S 26

Som tittelen mer enn antyder, så får livet til Francis en brå slutt, selv om han får gjennopprettet æren. Slutten er åpen – gjør Margot det hun gjør for å redde mannen sin eller er det for å vinne tilbake sin egen makt? Og det at jeg blir sittende igjen å undre, er noe jeg liker godt.

image

Hemingway har en skrivestil som jeg har falt helt pladask for. Han er relativt korthugget og konsis, samtidig som han maler frem bilder så levende at det er som å være til stede. Det er både uendelig vakkert og brutalt. Jeg er ikke noe tilhenger av jakt og jeg kommer aldri til å delta på noe slikt, allikevel følte jeg at jeg var der, på savannen, spent og nervøs i møte med store, majestetiske dyr. Jeg synes også at han viser en stor respekt for både jakten og dyrene. Han bringer leseren med inn i løvens opplevelse, smerte og raseri – det er grusomt og realistisk – og bra!

image

Hemingway portretterer i denne novella tre personer som, på hver sine måter, er ganske usympatiske og svært interessante. Jeg ser at det er flere som mener at han er sjåvinistisk og at det her syneliggjøres særlig i beskrivelsene av Margot. Jeg må innrømme at jeg er uenig. Ja, Hemingway er en forfatter opptatt av maskulinitet, og hans kvinnesyn er helt sikkert farget av tiden han levde i, men jeg velger allikevel å tolke de negative skildringene av Margot spesielt som en måte å vise at hun rett og slett er ei beintøff dame som de to mennene synes er litt skremmende. Jeg likte henne, jeg.

image

Anbefales!

 

La petite madame et Paris 1/16: Bøker i bagasjen.

Nå nærmer Parissommeren 2016 seg med stormskritt. Ja, i dette øyeblikket sitter jeg faktisk på flyplassen og venter på å komme inn i flyet, og om noen timer plasserer jeg bena på fransk jord – for første gang på ett år. Det er ganske lenge siden sist, men på en måte er det som om jeg nettopp har vært der. Jeg kjenner hver krik og krok og dersom jeg lukker øynene sitter jeg på den hyggelige hjørnekafeen på baksiden av Place de la Contrescarpe.

image

I går kveld pakket jeg – og det var på ingen måte en enkel sak. Greit nok at jeg er over gjennomsnittet glad i kjoler og måtte ta noen vanskelige valg på den fronten – tillegg til alle de andre klesvurderingene med tanke på varmt/kaldt/regn/hetebølge etc.

image

Men det som var den største utfordringen var hvilke bøker jeg skulle ta med meg! For selv om jeg helt sikkert kommer til å kjøpe et «par» bøker i Paris, så må jeg ha med meg noen også. Etter et rop om hjelp på sosiale medier endte jeg opp med en fin liten bunke (her burde det være et bilde, men bøkene ligger fint i sekken ved siden av meg):
– Ernest Hemingway: The Collected Short Stories (eller The Completed – den inneholder alle). Jeg har fått mer og mer sansen for Hemingway og skal delta på en samlesing der vi fra og med i dag leser en novelle om dagen. Det gleder jeg meg til.
– Morten Strøksnes: Havboka. Fordi det er samlesingsmåned. Jeg ble veldig positivt overrasket av The Old Man and the Sea i mai, så kanskje menn i båt faktisk er noe som funker for meg?
– Georges Perec: Life. A users manual. Paris, Paris, Paris – og 1001.
– Gertrude Stein: The Autobiography of Alice B Toklas. Paris, lost generation, Paris, klassiker og 1001.

image

Og til slutt har jeg selvfølgelig med Maddaddam av Margaret Atwood. Den skal fullføres først.

Har du lest noen av disse?

Dikt på en tirsdag: «Signaler» av Lars Saabye Christensen

I mai tok jeg meg noen turer innom Eldorado, den store bokhandelen i de gamle Eldorado kino lokalene i Oslo, dere vet. Og jeg kom selvfølgelig ikke fra disse besøkene uten en ny bok eller tre – eller fire eller fem (kremt, ja, vi stopper der).

En av disse gangene fant jeg en liten tynn bok som fikk meg til å hyle (veldig lavmælt, men like fullt et hyl) av gjensynsglede. Der, i pocketavdelingen, sto en ny utgave av favoritt diktsamlingen min fra da jeg var 17 – 18 år!  Og for en vakker utgave det var! Sort, tittel og forfatter trykt i store, kraftige sølvbokstaver, med flapper og «gummiaktig å ta på» omslag. Hadde jeg ikke allerede visst at innholdet var like – om ikke enda bedre – bra som utsiden,  hadde jeg allikevel kjøpt den bare på grunn av utformingen. Jupp, noen ganger er jeg that kind of gal.

image

Boka er Lars Saabye Christensen sin samling Stempler fra 1989. Og det å lese dem nå, 20 år etter at jeg leste dem første gang, var som å komme hjem. Hadde noen spurt meg i fjor om å resitere et av diktene hadde jeg nok ikke klart det. Jeg kunne kanskje ha sagt en strofe eller to, men jeg hadde vært usikker på om akkurat de strofene egentlig tilhørte nettopp denne samlingen eller en av de andre samlingene jeg leste i filler på 1990-tallet. Ja, jeg elsket diktene. Nei,  jeg kunne dem ikke utenat.

Men så, da jeg åpnet opp Stempler på nytt, så husket jeg alle. Jeg leste gjennom hele samlingen høyt. Og selv om jeg skriver «leste» her, så var det mer som om jeg bare intuitivt visste hvilket ord som kom etter det første, hvilken strofe som kom etter den forrige og hvilket nytt dikt som ville vise seg når jeg snudde arket. Det var som å møte igjen en gammel, kjær venn.

Diktene i Stempler er korte, de er ofte frie  (i den forstand at de ikke følger noe fast mønster – dere ser at det står vel til med diktanalyse-begrepene mine?) og flere av dem mangler både store bokstaver og tegnsetting. Andre igjen har form som svært kort kortprosa. Disse grepene gjør at de minner meg om løse fragmenter som er tatt ut av en større sammenheng. Det er ikke så farlig at det formelle er på plass, som leser forstår vi når det er naturlig å trekke pusten, når det er et spørsmål som blir stilt og når det vi leser er et fortvilet rop. Diktene er selvstendige, men de passer sammen som en helhet – eller rettere sagt – som løse deler av en helhet vi bare fornemmer. Det er så fint. Og mørkt. Og litt ubehagelig. Men det er det som gjør dem så vakre.

S 12

image

S 30:

image

Kanskje jeg kommer tilbake med mer om tema og sånt etterhvert, men for nå sier jeg bare: les!

Et lite pip –

– for det er ikke slik at jeg har sluttet å blogge, men at jeg har tatt meg en lengre pause – det er vel ikke noe jeg kan snakke meg ut av.

Nå er det juni og det er ypperlig å sitte på verandaen med PC, leste bøker og notater. Der betyr at det straks kommer noen samleinnlegg slik at jeg etterhvert kommer ajour med omtaler, oppsummeringer og andre ting jeg har pønsket ut. Så nærmer også Parissommeren 2016 seg, og jeg håper selvfølgelig at det er flere som blir med meg på vandring rundt i favorittbyen – både litterære og andre typer oppdagelsesferder.

I dag hadde jeg tenkt å sette i gang med en runde tvangsblogging for virkelig å gi meg et spark i rompa, men så endte jeg opp med mange timers lystlesing av Margaret Atwood sin Flommens år/Year of the Flood.

image

Det ser ut til at juni blir MaddAddam maraton for min del. I går fullførte jeg bok nummer en; Oryx and Crake og jeg er imponert!

Vi snakkes snart!

Hva leser du akkurat nå?

Bokbilder – hva leser jeg egentlig?

image

–  A plea for Eros av Siri Hustvedt – ca 20 sider inn i første essay, og liker det godt.

image

– How to be both av Ali Smith – snart ferdig med Georges del og elsker den. Må innrømme at jeg er mer avventende til middelalderdelen, men satser på at det bare er gode, gamle fordommer som tyter frem.

Antall bøker fullført i april, tre uker inn: 0.

image

(Ja, jeg ser like blid ut, men  panikken er i ferd med å ta overhånd – jeg har jo så mange bøker jeg vil lese!!!).

Hva har du lest i april? Og hva er din favoritt?

Flatland-bobla – en liten oppsummering.

Nå er snart mars over,  og det samme gjelder for samlesingen av Helga Flatlands Vingebelastning. Det er flere som har lest boka for første gang denne måneden – meg selv inkludert- og det er en del som, naturlig nok, leste den i fjor. Noen er blitt positivt overrasket, andre har fått bekreftet inntrykket av at Flatland er en dyktig forfatter og mange har vært frustrert og fascinert over Andreas og hans selvsentrerthet.

image

Selv ble jeg sugd inn i romanen og leste den ut på få dager. Jeg ble nysgjerrig på denne fyren som helt klart sliter med noe, men som går så opp i sin egen sykdom at det ikke virker som om han har lyst til å bli friskmeldt. Jeg vekslet mellom å heie og å himle lattermildt med øynene; «Vurderer han seriøst å henge opp vedlegget med bivirkningene på badet slik at samboeren virkelig skal se hvor syk han er?» Ja, og så ble jeg litt satt ut av hvordan han virkelig ble diagnosen sin, hvordan han helt uten motstand lar seg bli tatt hånd om og hvordan han forventet at alle rundt ham skulle løse alle utfordringene hans. Og jeg tenker at det er ganske realistisk og troverdig. Det er nok mange Andreas-er i samfunnet.

image

Men –
ikke nok med at jeg leste og likte Flatland sin nyeste roman i påsken, jeg havnet rett og slett i Flatland-bobla og slukte to og en halv bok i trilogien hennes Bli hvis du kan. Og den er fantastisk! Den er også ganske mørk og akkurat nå har jeg roet litt ned med tanke på å fullføringen av siste del Det finnes ingen helhet og leser den i mindre posjoner. Omtale av alle tre kommer når jeg er ferdig med den.

Har du deltatt i månedens samlesing av Vingebelastning? Hva syntes du om den, og har du lest de andre romanene til Helga Flatland?

image

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland

Denne måneden samleser vi Helga Flatland sin nyeste roman Vingebelastning og som ansvarlig «samlesingsperson» var det på høy tid at jeg også fikk lest den. Og nå er det altså gjort og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg en ny favoritt i kategorien Årets roman. For ja, den var faktisk så god.

image

Dette er forresten den første boka jeg leser av Helga Flatland. Det er litt flaut,  for hun har skrevet bøker siden 2010, vunnet priser og generelt fått mye god kritikk for bøkene sine. Hun  har rett og slett oppnådd mye – og hun er fremdeles ung og lovende! Jeg har allerede begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må, debutromanen hennes, og jeg kjenner igjen det lette, flytende språket jeg likte så godt i Vingebelastning. Det er noe med stemmen til Flatland som gjør at jeg blir dratt inn i handlingen og skildringene og ikke klarer å slippe taket før jeg er ferdig. Det er så bra!

Vingebelastning handler om Andreas, en relativt vellykket mann som nærmer seg tretti. Han har mastergrad, god jobb og – ikke minst – en samboer som han planlegger å dele resten av livet med. Alt går på skinner. Eller gjør det egentlig det? Andreas sine tvangshandlinger som han har slitt med siden barndommen er der fremdeles, det samme gjelder ønsket om å selv ha full kontroll over det som skjer rundt ham. Følelsen av å stå utenfor et fellesskap og kikke inn og egentlig ikke føle noen glede over det som skjer, er like fullt tilstede til tross for at alt tilsynelatende er på stell. Så blir Andreas utsatt for en ulykke og veien fra somatisk avdeling til psykiatrisk behandling er plutselig ikke så lang. Og Andreas omfavner denne nye oppmerksomheten og går helt opp i diagnosen han får.

image

Romanen beveger seg frem og tilbake i tid. Vi er selvfølgelig i romanens nåtid – 2014, men vi blir også tatt med tilbake til da Andreas er 15, 19 og i 20-årene. Skiftene er enkle å følge da delene er delt inn i årstall. Med unntak av nåtiden er tilbakeblikkene kronologiske, det vil si at vi for eksempel befinner oss i 2014, så 1997, deretter tilbake til 2014, før vi igjen går tilbake til en ny tid i fortid. Disse episodene fra tidligere henger sammen med ting Andreas og psykologen hans tar opp.

Det blir forresten feil å si at delene fra Andreas sin fortid er tilbakeblikk. De er, som 2014-delene, skrevet i presens. Det er altså ikke den mer erfarne, sykemeldte Andreas som forteller om tider som har vært og episodene som skildres er dermed ikke farget av fortellerens nåtid. I stedet får vi på en måte historiene fortalt i det de skjer. Vi blir for eksempel kjent med Andreas, 15 år, hans interesser, bekymringer og «diller». Vi blir kjent med 19-åringen, hans tanker om fremtiden, studier, fremmedgjøring og etterhvert møtet med hun som bli kjæresten og samboeren. Dette valget fra Flatlands side gjør at jeg opplever Andreas sin forhistorie som mer ekte og nær, enn jeg hadde gjort dersom den voksne Andreas skulle fortalt den i retrospekt. Som leser er det godt å ha lest om relasjonen mellom Andreas og familien hans og om kontrollbehovet hans slik han opplevde det før sykemeldingen.

Andreas er en interessant karakter, men det som kanskje fascinerte meg enda mer var min reaksjon på ham. I store deler av romanen sympatiserer jeg med ham, jeg forstår ham, jeg bekymrer meg over den tydelige dissonansen han har i seg i forhold til omgivelsene sine og dette enorme behovet for å ha kontroll. Jeg gjenkjenner en del trekk ved ham som jeg også kjente på i den alderen og den følelsen av å ikke helt høre til. Sikkert typisk for alderen, men like fullt gjenkjennbart (fest kontra bygge modellfly/lese bok? Hallo?!). Jeg liker ham, heier på ham og ønsker ham alt vel. Det samme gjør jeg i begynnelsen mens han er i behandling og, jeg ser en mann som trenger hjelp, som kanskje har en litt lite forståelsesfull kjæreste og foreldre som bryr seg litt for lite. Men så; i takt med at det blir tydeligere hvordan Andreas omfavner sin nye tilværelse som psykisk syk og hvor selvsentrert han bli, jo mindre og mindre sympati klarte jeg å oppdrive for ham – og mer og mer sympati fikk jeg for kjæresten. Jeg merket på meg selv at jeg ble opprørt, at pulsen steg og at jeg mest av alt hadde lyst til å tre inn i romanen og riste ham ut av bobla. Fra å se alt fra Andreas synspunkt gjør Flatland noen grep som gjør at jeg som leser plutselig står i kjærestens sko og virkelig kjenner på hennes frustrasjoner – selv om det fremdeles er Andreas som er fortelleren! Jeg liker det! Det beviser for meg at Helga Flatland skaper troverdige, sammensatte og ekte karakterer.

image

På omslaget til min utgave av romanen står det blant annet at Vingebelastning er en fremstilling av en nevrotisk generasjon, og at den stiller spørsmål ved hva som skjer når livet ikke svarer til forventningene. Og det får meg til å undre; for er Andreas egentlig alvorlig psykisk syk eller er atferden hans, fremmedgjøringen han føler, symptomer på den tiden vi lever i, på hans generasjon? Er den en reaksjon på det store forventningspresset som både en selv – men også samfunnet – legger på en? Er det bare ønsket om å klatre i systemet, ha suksess og avansere som teller? Eller er det faktisk slik at man noen ganger bare må stoppe opp, trekke pusten og tenke seg om? Andreas har et stort behov for å bli sett, ikke som arbeidstaker, ikke som den karrieresøkende kjæresten, men som Andreas; glad i tall og fly, og med en indre uro og en følelse av utilpasshet. Hos psykologen blir han sett, hørt og ting han har fortrengt kommer frem igjen. Han har også en del ting som er tvangsmessige og som gjør hverdagen vanskelig. Han får et sammenbrudd, og dette sammenbruddet er et symptom på noe – inne i Andreas. Kanskje det rett og slett er begge deler?
Jeg vet ikke –
men det jeg vet er at Vingebelastning er en roman som får en til å tenke, til å reflektere. Den er av et slikt kaliber at den blir værende inne i deg en god stund. Den er lett å lese og som nevnt så flyter språket fint og naturlig. Vingebelastning er en god, sterk og provoserende bok om et psykisk sammenbrudd og hva som kan skje videre.

(Og ikke er den uten håp heller! Jeg har trua på Andreas!)

Les flere tekster om Vingebelastning her.

Vingebelastning – halvveis i samlesingen

Mars har flydd av sted, og i stedet for å være i begynnelsen  – som jeg har likt å innbille meg en stund nå – så er vi heller nærmere halvveis. Det har så langt vært en veldig fin måned, jeg har lest en glitrende roman, opplevd London og noen av de fantastiske bokbutikkene som finnes der og egentlig bare kost meg. Og inne i hodet mitt har jeg altså hatt en ide om at vi fremdeles er i månedsskiftet februar/mars (Hallo – snø?!).

HYdeparl

Hvis noen lurte på hvordan det så ut i Hyde Park forrige uka da det bøttet ned med snø på Østlandet.

 

Samlesingen av Helga Flatland sin Vingebelastning har kommet godt i gang og jeg ser at flere har lagt inn anmeldelsene sine og andre interessante tekster om romanen og forfatteren i linkefunksjonen på bloggen. Det er bra! Det ser også ut til at det er mange som liker den godt – og det gjør meg ekstra spent på å lese videre i den. Jeg har nemlig ikke kommet så langt, men det jeg har lest lover godt. Jeg liker måten hun skriver på, det føles så naturlig og ekte. At selve temaet er noe som interesserer meg er jo også en bonus.

Planen videre på Skribleriene denne måneden er, selvfølgelig, å skrive om Vingebelastning,  men jeg har også tenkt å bruke påsken på å lese og skrive om  Bli hvis du kan – trilogien. De to siste ukene skal dermed bli ganske Helga Flatland-tunge. Det gleder jeg meg til!

samlesing

(I tillegg skal det komme en februaroppsummering, en Londonguide for bokelskere og noen dikt, men det tar vi i andre innlegg).

Så til dere som ennå ikke har kastet seg over Vingebelastning – gjør det! Og til dere som har lest og skrevet, legg igjen link her.

God lesing videre!

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland.

I mars samleser vi Helga Flatland sin Vingebelastning i forbindelse med Bokbloggerprisen 2015. Romanen er nominert i klassen Årets roman.

image

Foto: Studio Vest AS

(Foto: Studio Vest AS )

Helga Flatland er oppvokst på Flatdal i Telemark. Hun har bachelorgrad i Nordisk litteratur og språk og utdanning som tekstforfatter fra Westerdals School of Communication. I 2010 debuterte hun med romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må, som hun blant annet fikk Tarjei Vesaas debutantpris og Ungdommens litteraturpris for. Året etter kom oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, før hun avsluttet trilogien med Det finnes ingen helhet i 2013. For trilogien fikk hun i fjor Amalie Skram – prisen:

Det store spørsmålet som søkes besvart gjennom psykologiske skildringer og beskrivelser av storsamfunnet og lokalsamfunnets normer og forventninger, er hva det er som gjør at fire unge menn fra en trygg, liten bygd i ett av verdens fredeligste land, velger å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan, og med det utsette seg for farer og i verste fall risikere livet.

(Fra juryens begrunnelse)

Dette året debuterte hun også som barnebokforfatter med Eline får besøk, og ga ut romanen hun nå er nominert til Bokbloggerprisen 2015 med; Vingebelastning (kilde: forlaget).

image

Forlaget skriver om Vingebelastning:

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært.
Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene».

Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

Det er allerede en god del bloggere som har lest og skrevet om Vingebelastning, og det er kjempefint om dere kan linke til anmeldelsene deres i kommentarfeltet til dette innlegget på Norske bokbloggere og delta i diskusjonene.

Og til dere som ennå ikke har lest den – meg selv, inkludert – bli med på moroa nå i mars. Les den, skriv om den, ta bilde med den i solveggen, diskuter i kommentarfeltene og legg igjen link når dere har lest.

Jeg gleder meg!