Leseplaner i helga:

Ukene flyr og det er så mange bøker som venter! Denne helga må jeg bli ferdig med On Beauty, jeg har vært veldig dårlig på å lese noe som helst i ukedagene og jeg kjenner at dette er en roman som jeg trenger å synke ned i – ikke bare lese et avsnitt av før jeg sovner.

Den mintgrønne boka i midten er Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog. Det er en samling av fortellinger fra gestaltterapien, og jeg ser frem til å få nærmere kjennskap til et felt jeg vet bittelitt om. Siste bok ut er månedens 1001- roman. Temaet er Nobelprisvinnere i litteratur, da passer det godt med Heinrich Böll sin Katharina Blums tapte ære.

Jeg vet selvfølgelig at jeg ikke rekker to og en halv bok på ei helg, men da har jeg leseplaner utover i neste uke også.  Ikke verst, det.

Hva skal du lese?

Recap: Bokhyllelsingen 2015 – med omtaler.

 

I 2015, som i 2014, har Hedda og Bjørg drevet leseprosjektet Bokhyllelesing der vi ni ganger i året børster støv av de bøkene som virkelig har fått stått lenge i hyllene våre. For det er jo slik at mange av oss bokelskere  har en tendens til å elske og kjøpe bøker også – uten å helt få lest dem med en gang. Jeg er sikker på at det ikke bare er meg som har stått foran hyllene, sett på bøkene og plutselig oppdaget en bok som jeg faktisk hadde glemt at jeg eide! (Jeg håper i alle fall at det ikke bare er meg…..) Derfor er Bokhyllelesingen en veldig god lesesirkel å delta i!

I året som har gått har jeg deltatt på åtte av ni temaer, men jeg har ikke skrevet separate tekster om hver enkelt bok. Derfor tenkte jeg at det kan være like greit med en oppsummering av alle bøkene, men med fokus på de fire jeg ennå ikke har sagt så mye om. Det blir på en måte som en klargjøring til Bokhyllelesingen 2016 som snart blåses i gang.

Det første temaet i fjor var å lese en bok med et grønt omslag, og jeg valgte meg den moderne klassikeren The diary of a provincial lady av E.M.Delafield  – i en blomstrete og nydelig grønn Virago – utgave.Jeg syntes at denne dagboka var både fornøyelig og søt, men ble litt lei av den monotone formen etter hvert.

Neste tema var å lese et skuespill fra antikken, men siden jeg kun hadde et skuespill som jeg allerede hadde lest, fikk jeg dispensasjon til å lese et episk heltedikt fra antikken i stedet. Homers Odysseen var kanskje en av de mest krevende bøkene i denne utfordringen og siden den norske utgaven var gjendiktet i den originale verseformen daktylisk heksameter (= hjelp!), endte jeg opp med å høre den episke engelske gjendiktningen på lydbok samtidig som jeg leste den norske. Det fungerte svært bra. Jeg har forresten ikke lagt antikken på hylla dette året heller; Ovids Metamorphoses og Margaret Atwood sin gjendiktning av Odysseen, The Penelopiad, skal fordøyes i løpet av 2016.

Tema nummer tre var europeiske novelle – eller diktsamlinger fra 1900 – tallet. Jeg valgte meg The Bloody Chamber av Angela Carter, en novellesamling basert på eventyr, skrevet i 1979. Jeg ble faktisk ferdig med denne samlingen før fristen gikk ut, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri skrevet om den. Altså; ikke før nå.

The Bloody Chamber bygger, som nevnt, på ulike eventyr og myter, men Angela Carter gir dem alle en egen twist. Samlingen består av ti noveller som varierer i lengde fra flere og førti sider til to sider. Alle novellene har en klar feministisk vri der typiske eventyr stereotypier som for eksempel «den fortapte jomfru» blir endret. De kvinnelige karakterene som tradisjonelt blir sett på som hjelpeløse ofre, de som må hjelpes av helten blir, på ulikt vis, selv helten. De kommer ut av flokene på egenhånd, eller de velger å bli. De tar, i motsetning til «de fortapte jomfruene», bevisste valg. De fleste novellene er også svært mørke og brutale og dette passer godt til eventyrenes voldelige opprinnelse.

Som med mange novellesamlinger så var det noen som, for meg, utpekte seg som ekstra sterke, mens det var noen få som jeg var mindre begeistret for. Tittelnovellen; The bloody Chamber var den jeg opplevde som aller sterkest. Den er svært gotisk i stilen og i stemningen, og jeg ser for meg at den foregår på begynnelsen av 1900 – tallet, selv om den ikke er tidsangitt. Den handler om en ung, talentfull og ubemidlet jomfru som gifter seg med en svært rik, eldre mann og flytter med ham til slottet hans i Bretagne. Helt fra starten av er novellen intens og den har en nesten suggerende kraft. Det er mange små hint om hva som skal komme, og leseren – og for så vidt jenta selv –  har en følelse av at dette ikke kommer til å ende bra. Samhandlingen mellom jenta og ektemannen er foruroligende og ladet, erotisk og ubehagelig. Som i mange eventyr blir heltinnen utsatt for en test som hun selvfølgelig ikke klarer – og med ett endrer novellen seg til en skrekkhistorie som til og med Poe ville nikket anerkjennende til.

Novellen er ubehagelig, men også merkelig tiltrekkende. Jeg forsto på en måte jentas fascinasjon av ektemannen, også etter at hun stifter bekjentskap med en del mindre hyggelige egenskaper ved ham. The Bloody Chamber er inspirert av eventyret om Bluebeard, og dere som kjenner dette eventyret vil nok ikke bli overrasket selv om det kommer en twist. Novellen er utrolig velskrevet og prosaen er både vakker og bygger opp under den skumle, sugende atmosfæren.

Andre noveller i samlingen som jeg likte veldig godt var to versjoner av Rødhette; The Werewolf – kort, effektiv og helt rå! og The Company of Wolves – hvor jeg i mine notater fra april kun har skrevet «jeei» og streket under sitatet: «since her fear did her no good, she ceased to be afraid». Ta det for det det er verdt. Den eneste novellen jeg direkte mislikte var Puss – in – boots. Den skal være livlig og morsom, men jeg syntes ikke det fungerte med Carters skrivestil. Hun har en ganske kronglete setningsoppbygging der hun tar i bruk flere lite brukte ord. Skildringene hennes er dvelende, langsomme, det er som hun maler dem frem, og dette passer utrolig godt for å få frem det mørke, intense og gotiske, men ikke helt for det morsomme og lyse.

Ellers så er to viktige stikkord i denne samlingen total ødeleggelse og seksuell metamorfose. Svært, svært god!

Femte runde hadde temaet barndom, og jeg valgte meg ut en roman som jeg hadde hatt lyst til å lese lenge og som jeg hadde hørt mye godt om: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith skrevet i 1943. Vi møter Francie Nolan og hennes familie på begynnelsen av 1900 – tallet i den fattige bydelen Williamsburg i Brooklyn og følger dem gjennom opp – og nedturer frem til Francie står trygt på egne ben. Jeg liker sterke og tidløse jente – og kvinneskikkelser i bøkene jeg leser, og Francie fikk raskt en plass i hjertet mitt sammen med blant annet Elsi Lund, Alberte  og senere – Jenny. Det er  noe med de som bærer rundt på en drøm, en ambisjon, til tross for all mulig motgang og det at de faktisk får det til.

A tree grows in Brooklyn er en realistisk skildring av fattigdom og nød, Betty Smith skygger ikke unna de mørke sidene verken samfunnsmessig eller innad i familien Nolan. Allikevel klarer hun å formidle den kjærligheten som også er til stede mellom karakterene – om enn ikke hele tiden. Karakterene er levende skildret, og under lesingen står de frem som ekte personer med ekte gleder og sorger. Beskrivelsene av lille Francie som leser seg gjennom alle bøkene på biblioteket mens hun sitter utenfor på branntrappen og historien om moren som hver natt leser Shakespeare for dem er noe jeg aldri vil glemme. Det samme gjelder farens dødsfall og hvordan den ene tanten plutselig blir mor. Det er så bra, så vondt, så morsomt og så trist. Ja, det er som om alle livets følelser er samlet inn i en roman.

Jeg er glad jeg leste!

Sjette runde var å lese en bok fra 1990 – tallet, og jeg lot ikke anledningen gå fra meg til å lese Alias Grace av en av mine favorittforfattere, Margaret Atwood. Romanen er en historisk roman. Den er basert på en sann historie om den 16 år gamle Grace Marks som, sammen med gårdsgutten James McDermot, på 1800 – tallet ble dømt for drapet på sin arbeidsgiver Thomas Kinnear og hans elskerinne Nancy Montgomery. McDermot ble etter hvert henrettet for denne udåden, mens Grace ble benådet og tilbrakte mange år på asyl og på tukthuset. Hva som egentlig skjedde den natten/morgenen Kinnear og Montgomery ble drept vet man ikke. Grace ble både sett på som kvinnen bak, femme fatalen som manipulerte McDermot til å begå drapene og som en uskyldig ungpike som ble truet med av den eldre gårdsgutten. Margaret Atwood spinner videre på dette mysteriet og lar Grace Mark møte den fiktive legen Simon Jordan som forsøker å trenge inn i Grace sitt underbevisste for å finne ut hva som egentlig hendte.

Det første som slo meg i møtet med Alias Grace var hvor utrolig god og solid fortellerkunst dette er. Den er virkelig en stor, tidløs roman som bobler av fortellerglede og skaperkraft. Den er nesten litt gammeldags på den måten at den ikke fokuserer på et enkelt (kremt, navlebeskuende) tema, men heller forteller en sammensatt historie med mange karakterer, store hopp i tid og sted gjennom brev, tilbakeblikk og 1854 – nåtiden, med skiftende synsvinkler; en allvitende, Jordans og Grace sin jeg – forteller, og der store spørsmål blir stilt. For i møtet med Grace, kanskje uskyldig dømt, kanskje en kaldblodig morder, men helt klart en oppvakt dame som selv vil regissere sitt liv, så må vi – både leseren og Simon Jordan – stille oss spørsmålet «Hva er en sann historie?» Grace selv er svært upålitelig. Hun virker troverdig, samtidig sitter jeg igjen med følelse av å bli lurt. Hva er sant og hva er løgn? Og er det slik at Grace er skyldig selv om hun lyver? Et bilde som Atwood benytter ved flere anledninger i romanen er lappetepper. Grace syr lappetepper, hun drømmer om hvilke hun skal ha på veggen dersom hun en gang slipper ut og hver del i  boka har en egen lapp. Og på mange måter er hele romanen som et lappeteppe, bit for bit blir avslørt til vi sitter med et bilde av hvordan saken kanskje kan være.

Atwood skriver nydelig prosa med troverdige skildringer. Jeg fikk en opplevelse av at jeg ikke satt hjemme og leste i en bok, men at jeg selv var en del av historien som ble fortalt.

Alias Grace er et av høydepunktene for meg i 2015, og Atwood befester sin plass som en av mine absolutt favoritter.

De neste temaene ut var å lese en fransk bok og en bok fra 1800 – tallet. Jeg valgte meg Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery og Dr Jekyll og Mr. Hyde av R.L. Stevenson. Førstnevnte falt i smak, mens Stevensons klassiker var en skuffelse.

Og så er vi fremme ved den siste runden; å lese en nobelvinner. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Jenny av Sigrid Undset, både fordi den er en klassiker og fordi den inneholder en del elementer som jeg liker i bøker: en sterk kvinneskikkelse, kunst, reiser og bohemsk livsstil. Og jeg ble ikke skuffet. Jenny er en karakterstudie av en kvinne som må være en av de sterkeste jeg har lest om på lenge. Jenny er en relativt ung kunstner som da vi blir kjent med henne bor i Roma. Vi følger henne noen sorgløse måneder med venner av begge kjønn, der hun også møter en hun forlover seg med. Videre blir vi med henne tilbake til Oslo der hun prøver å få livet som kunstner til å gå opp med livet som forlovet og de forventningene de rundt har under slike omstendigheter, før Jenny og vi, via en brutt forlovelse, en elsker og andre tragiske omveier, ender i Roma igjen.

Jenny må være selve symbolet på en bohemsk kvinne på begynnelsen av 1900 – tallet. Hun vil leve livet sitt fritt, hun vil utfolde seg og følge sine egne normer. I møtet med samfunnets normer blir det vanskelig, uansett hvor selvstendig og kompromissløs man er på egne vegne. Og bak alt dette selvstendige, ja, for jeg opplever det absolutt som et genuint karaktertrekk ved henne, så har hun også et stort ønske om å bli elsket. På sine egne premisser.

Romanen er Sigrid Undset sin første samtidsroman, og jeg synes den er utrolig velskrevet. Hun skriver veldig sanselig, for eksempel beskriver hun gatene i Roma, kafelivet, vandringene på landsbygda rundt, på en slik måte at jeg også er der. Jeg kan høre klikkingen på brosteinene, musikken og latteren på kafeene. Jeg kan lukte sigarettene, terpentinen og blomstene. Jeg kan kjenne varmen. På samme måte kan jeg også kjenne Jenny sin ambivalens til mennene hun møter, kjærligheten hun får oppleve en stakket stund og den bunnløse sorgen som legger et sort lokk over alt. Jenny er en ganske smertefull lesing, det tar på, den tar tak på en ganske stille måte. Men det er også dette som gjør den så god.

Og det var hele oppsummeringen av Bokhyllelesingen 2015. Åtte av ni lest synes jeg er veldig godkjent. Og jammen har jeg ikke lest haug med gode bøker i tillegg!

Ser frem til årets lesesirkel, og det håper jeg du gjør også.

Har du lest noen av disse bøkene?

 

 

20 . desember: Enda flere bra damer! Lesemål 2/2016

Det ble enda noen stille dager her på Skribleriene, men siden jeg nå har ferie har jeg bestemt meg for at «Blogge hver dag frem til jul» nå skal være «Blogge så mye som mulig frem til nyttår». Det er nemlig en del ting jeg har lyst til å skrive om og fire dager er ikke nok.

13. desember skrev jeg et innlegg om hvilke bra damer jeg ønsker å lese mer av i 2016. Denne posten lå an til å bli superlang – det er nemlig så mange bra damer jeg vil bli bedre kjent med – og derfor kommer nå del to.

I det forrige innlegget konsentrerte jeg meg i hovedsak om de nålevende – med ett unntak. Denne gangen blir det de avdøde som får fokus – med ett unntak. La oss begynne med henne.

Tidligere i høst leste jeg Marilynne Robinson sin vakre roman Lila. Dette var egentlig bok nummer tre i trilogien om Gilead, og jeg har store planer om å starte på begynnelsen og lese Gilead og Home. Hvis disse to ikke stilner suget etter enda mer, er jeg så heldig at jeg også har Housekeeping i hylla. Ja, det er sant. Jeg har hele forfatterskapet til Marilynne Robinson. Det er bare å komme i gang!

En annen forfatter jeg stiftet bekjentskap med i år var Cora Sandel og hennes roman Alberte og Jakob. Jeg klarer ikke gi slipp på Alberte og må lese Alberte og friheten i 2016.

Fra jeg var rundt 17 år har jeg, i perioder, kost meg med Jane Austen og hennes romaner.  I begynnelsen var det nok mest på grunn av kjærlighetshistoriene, men da jeg for noen år siden leste Northanger Abbey og Overtalelse ble jeg slått av hvor samfunnskritisk og satirisk hun også er. Jane Austen var faktisk ei real grepa dame som virkelig avkledde borgerskapet – og som mestret kunsten å portrettere kvinner med bein i nesa. Den eneste romanen jeg har igjen er Mansfield Park, og den skal jeg lese neste år.

To andre grepa damer som jeg leste samme år som siste runde med Jane Austen, var Muriel Spark og Irene Nemirovsky. Både The Prime of Miss Jean Brodie og Storm i juni ga medsmak, og jeg kan virkelig ikke forstå at jeg har ventet så lenge med å sette The girls of slender means og Hett blod på leselista.

De to siste er gamle favoritter, og de er nevnt i forbindelse med at jeg skal gjenlese flere bøker neste år. Men jeg kan jo ikke bare gjenlese L.M Montgomery og Marguerite Duras når jeg i tillegg har flere uleste bøker av dem i hyllene! Nei, jeg må også lese noen jeg ikke har lest, og valget – enn så lenge – har falt på Emily climbs av Montgomery (siden jeg likte den første så godt) og Duras sin Emily L.

Lesemål nummer 2/2016 er altså å lese minst 16 bøker av disse bra damene!

Hvor blir det av mennene,  lurer du kanskje?  Slapp av, de kommer!

4. desember: helgas leseplaner.

4. desember! Fredag! Leseplaner! Jeeeei!

Og det tror jeg var nok utropstegn på en stund. La oss gå videre til dagens tema; hva er det egentlig jeg skal lese i helga?

Det er ikke noe enkelt svar på dette, for selv om jeg har bøker jeg burde lese ferdig, så kjenner jeg meg på en måte litt matlei. Ingen av bøkene jeg burde lese gir meg den følelsen og den opplevelsen jeg er på jakt etter. Jeg leser, jeg ser at setningene er velskrevne og innerst inne vet jeg at dette er bøker jeg mest sannsynlig vil like. Det er bare det at akkurat her og nå så har jeg lyst på noe helt annet. Jeg vet bare ikke helt hva. Jeg er for vinglete. Det ene øyeblikket vil jeg lese det ene, for så hoppe til det andre; fra 1001 – bøker og nye norske til klassikere og engelske bøker av ymse slag. Det er et skikkelig virrvarr. Og jeg finner ikke helt roen.

Så derfor er også leseplanene for denne helga et salig rot: 1001 – romanen Oranges are not the only fruit fordi jeg trenger et kryss og fordi jeg er så nysgjerrig på Jeanette Winterson, Før de henter oss av Peter Franziskus Strassegger fordi den er ny av året (men akkurat nå sliter jeg med motivasjonen), Erlend Loe fordi jeg trenger hans underfundige og rare humor og Dickens fordi – ja, Dickens. Og nå, mens jeg skriver, så kom jeg på at jeg faktisk burde prioritere Jenny av Sigrid Undset!

Ja, jeg sa det: virrvarr!

Hva skal du lese i helga?

Lesefesten fortsetter!

Nå er vi halvveis i oktober, den første offisielle vinterdagen har kommet og gått og her hos meg har temperaturen vært under null og omgivelsene vært dekket av rim og frostroser de siste dagene.

Og jeg leser!

I løpet av formiddagen regner jeg med å bli ferdig med Heidi Sævareid sin ungdomsroman Slipp hold. Den er faktisk så god som mange rundt meg har sagt! Den gir meg en varm og kriblende følelse i magen – og selv om den på mange måter er tidstypisk, så har den også en kjerne av noe allment, noe som alle som har vært unge vil kunne gjenkjenne seg i. Litt sånn som Fangirl av Rainbow Rowells, selv om den på alle måter er helt annerledes.

Neste bok ut – oktobers sjuende (!!!) – blir enten Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson eller Man Booker – vinneren , A brief history of seven killings av Marlon James. Begge skal leses i  forbindelse med lesesirkler denne måneden ; Bokhyllelesingen og Man Booker Read Along. Av taktiske grunner heller jeg mot Stevenson først; den er kort, er både en klassiker og 1001- roman og gir neg dermed dobbeltkryss og en mulighet til å faktisk klare enda flere bøker før november. James sin roman er lang og kompleks – og selv om jeg gleder meg til å sette i gang, så tror jeg at den vil ta litt tid og at jeg derfor bør ta den som månedens siste bok. Jeg har lyst til å avslutte oktober med et pang!, og det tror jeg virkelig James sin roman vil gjøre!

Hva skal du lese i helga? Og har du lest noen av disse?

Bokhyllelesing #7: Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery – noen tanker.

For et par uker siden gikk startskuddet for den sjuende utfordringen i Heddas bokhyllelesing; les en bok som originalt er skrevet på fransk. Jeg valgte en bok som har stått i hylla siden tidlig 2010 og som også er en 1001 – roman: Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery ,og jeg er godt fornøyd med det valget!

I denne romanen befinner vi oss i en herskaplig bygård i Paris der portnerkona Reneè ikke er som portnerkoner flest – et faktum hun prøver å skjule for omgivelsene så godt hun kan. Der «vanlige»portnerkoner leser blader og ser på dårlige TV – program, er Reneè opptatt av de russiske klassikerne, kunst og film. I bygården bor også den høyt begavede 12 åringen Paloma, som føler at hun har gjennomskuet samfunnet generelt og foreldrene og deres like spesielt, og som derfor ikke har noe å leve for. Synsvinkelen altererer mellom Reneè og Paloma. Store deler av romanen er Reneè sine skildringer og betraktninger, men disse blir brutt opp av Paloma sine dagboknotater. Dette skiftet av forteller fungerer godt. De har hver sin særegne stemme, og selv om Paloma sin stemme ikke virker troverdig for en «vanlig» 12 – åring, så funker det allikevel da hun, som nevnt, skal være veldig intelligent. Om Barbery hadde klart å portrettere et barn, er jeg derimot usikker på?

Jeg anser Reneè som romanens hovedperson, selv om synsvinkelen altså skifter mellom henne og Paloma, og hun er en karakter som jeg både blir nysgjerrig på (Hvorfor dette spillet for å være usynlig? Hvorfor er hun så opptatt av å opprettholde klasseskillet?) og litt irritert på – av samme grunn. Litt etter litt, i takt med at hun åpner seg opp for andre, får leseren også vite mer. Reneè er på en måte historiens pinnsvin; et lite vesen som gjemmer seg unna og viser omgivelsene et piggete og uvennlig ytre, men som bak piggene skjuler både sjarme, kunnskap og vennlighet.

Romanen er godt skrevet, og det er mange av betraktningene som treffer godt og er både smarte, vare og rørende. Reneè har en hang til digresjoner som på en bra måte viser hennes intellekt og hennes fobi mot å vise dette til omverdenen. Jeg opplever at disse fungerer svært godt når de er blandet inn i den øvrige handlingen, men at det blir ganske pretensiøst og pussig når en vilkårlig tankerekke får et helt eget kapittel å utfolde seg på. I motsetning til når de naturlig er en del av helheten, bidrar denne sistnevnte typen digresjoner verken til å utdype Reneès karakter eller drive handlingen videre. Dette er ikke noe som tok fra meg lesegleden og interessen for romanen, men det føltes unødvendig.

Pinnsvinets eleganse handler om å tørre og komme ut av skallet sitt og vise andre hvem man egentlig er. Den handler om det å ha tillit til andre mennesker, en tillit om at det faktisk er noen som vil deg vel, og den handler om at man ikke er sin sosiale bakgrunn. Dette var en roman som krøp langsomt inn under huden på meg. Den var ingen umiddelbar bokkjærlighet, men heller en langsom èn, som nok blir værende en stund.

Anbefales!

(Jeg har ikke noe fornuftig sted å sette inn Kakuro og min litterære crush på ham, men han er bare en helt nydelig karakter som jeg blir helt varm av å tenke på).

(Og slutten!!!)

#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

I mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

• 11,3/50 bøker lest.
• 5,3/20 klassikere
• 2,3/15 1001 – bøker
• 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
• 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
• 1 gjenlesing
• 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
• 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

Å, Alberte!

I januar leste jeg for første gang en roman av Cora Sandel. Siden et av temaene i Back to the classics – utfordringen er å lese en roman av en kvinnelig forfatter passet dette bra. En annen ting som er bra er at romanen jeg leste, Alberte og Jakob, kommer inn under 1001 – bøker – målet mitt. Bøker som kan gi meg flere kryss er alltid en fordel 😉

Det er noen romaner som starter så nydelig og så riktig at du bare vet at dette kommer til å bli en stor leseopplevelse. Slik var mitt møte med Cora Sandel sin roman.

Kirkeuret lyser som en måne om natten.

Det slår, og små, svake bluss fødes ute i mørket og brenner matt, fortapt i dets uendelighet, ensomme og spredte.

Uret slår igjen, og de svake bluss blir flere, flokker seg, danner rader og ruter.

s7

Litt etter litt, i takt med kirkeuret, våkner stedet og innbyggerne til liv, og vi lesere får deretter et overblikk og en skildring av både småbyen og de som bor der, før Sandel gradvis viser oss veien inn til familien Selmer. Det er både stemningsfullt og effektivt. Scenen er satt. Og jeg elsker det!

Alberte og Jakob er et nært portrett av en ung jente som ønsker seg noe mer i livet og som ønsker å bryte ut av hverdagen i en fattig familie av borgerklassen. Ei jente som så gjerne vil utvikle seg, som vil oppleve ting og som lengter ut, men som i stedet blir tatt ut av skolen til fordel for at broren skal få den opplæringen foreldrene mener at han trenger og som blir hemmet av foreldrenes krav og forventninger til henne. Eller – foreldrenes mangel på dette, er vel mer riktig. Alberte er ei jente som er eslet for noe mer enn å gå hjemme som en tjenestepike, hun har et rikt indre liv, en nysgjerrighet og en årvåkenhet som hun i de fleste sammenhenger må undertrykke.

Cora Sandel bruker motsetningene kulde og varme bevisst i romanen; vårt første møte med Alberte er på soverommet tidlig en vintermorgen. Hun er kald, gjennomfrossen; «grå av kulde. s 14».  Etter hvert blir det tydelig at denne frosten ikke bare er en ytre kulde, men også et symbol på hvordan hun har det, hennes lengten etter et annet liv og opplevelse av at kreativiteten hennes blir kvalt av foreldrenes manglende nærhet og forståelse av hvem datteren deres er. Den er også et bilde på  forholdet mellom personene i familien Selmer.

Moren er en bitter kvinne som er misfornøyd med tilværelsen – livet ble ikke slik hun hadde forventet det. Hun bærer på et taust raseri mot ektemannen og skammen over at han ikke har greid å løfte familien ut av det økonomiske uføret slik at de igjen kan flytte sørover og hans hang til alkohol. Misnøyen og sinnet hennes tar hun ut på Alberte; verken hennes utseende og fremtoning er bra nok.  Faren, sorenskriver Selmer, er like sint og bitter som sin kone, han er mer utagerende og retter raseriet mot kona og sønnen Jakob – som ikke gjør slik han ønsker. Jeg får inntrykk av at forholdet mellom ham og Alberte er noe varmere, preget av en gjensidig tillit. Dette viser seg særlig godt i de faste gåturene deres.

I sterk kontrast til familien Selmer sin distanse og kulde, finner vi fru Buck og datteren Beda. De bryr seg ikke helt om samfunnets forventninger og blir snakket om av de andre «finere fruene». I møtet med disse to og deres varmende inkludering, tiner Alberte opp og får rom til å være seg selv.

Romanens tittel er Alberte og Jakob, men hittil har jeg kun skrevet om Alberte. Til tross for tittelen er det hun som er hovedpersonen, det er henne boka handler om. Samtidig så har broren Jakob en så stor plass i livet hennes at det passer; Jakob – som seg selv – spiller egentlig ikke en så stor rolle i historien, men hans nærvær – i Alberte – er stort. Han er på et vis den karakteren som får alt det som Alberte lengter etter; han får gå på skolen og han får etter hvert reise ut. Som gutt har han flere muligheter, og selv om han gjennomgår et «statusfall» i foreldrenes øyne, så blir han allikevel raskt tilgitt. Alberte, på den andre siden, har hele familiens «ære» på sine skuldre med tanke på giftemål, hun tar ansvar, dekker til og prøver å gjøre alle til lags, helt på tvers av det hun selv vil. Men det gjør henne ikke til en svak karakter, Alberte er for meg en av de aller sterkeste og mangefasetterte karakterene jeg har lest om på svært lenge. Hadde hun vært viljeløs hadde hun for eksempel mest sannsynlig giftet seg med Fullmektigen. I stedet blir gaven fra ham, hortensiaen, et bilde på hennes antipati ovenfor ham. Den lukter lik og den vil ikke visne og dø selv om hun prøver å bli kvitt den. Det er en grusom plante. Et annet bilde som, for meg, er essensielt for historien og som viser Alberte sin styrke, er avslutningen, der hun klarer å se bak foreldrenes masker og ser dem for det de er.

Romanens slutt gir håp – og jeg gleder meg til å følge Alberte videre i de to neste bøkene om henne. You go, girl!!

Anbefales helhjertet!

Alberte og Jakob var lesesirkelbok hos Line i fjor, klikk på linken så vil du finne flere anmeldelser.

 

2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 1:

2014 var året da jeg «oppdaget» Siri Hustvedt. Jeg skriver det i hermetegn for jeg var selvfølgelig fullt klar over hennes eksistens og hennes forfatterskap før i fjor, det var bare aldri helt aktuelt for meg å plukke opp en av bøkene hennes. Så kom mai, jeg gikk fra å være 35 til å bli 36 og ett eller annet sted inne i meg kom plutselig lysten og nysgjerrigheten etter å stifte bekjentskap med denne forfatteren med det norskklingende navnet. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er slik at jeg fikk lyst til å lese Hustvedt fordi jeg ble 36 – jeg bare nevner det fordi det skjedde ganske samtidig.

Det hadde kanskje vært naturlig å kaste seg over den nyeste romanen hennes The Blazing World, men jeg hadde et stort ønske om å lese meg igjennom forfatterskapet og finne selve kjernen. Da var det heller mer naturlig å begynne på begynnelsen med debutromanen Med bind for øynene (som traff veldig) og lese videre derfra.

Nesten litt febrilsk leste jeg den og roman nummer to; The Enchantment of  Lily Dahl, mens jeg noterte og noterte. Det var så mye som var så likt, men allikevel helt annerledes. Enkelte scener var nesten helt identiske, noen av de samme navnene dukket opp i begge – og – mest sentralt – flere store temaer gikk igjen, blant annet identitet og kunst.

Jeg var helt satt ut – og oppslukt. Hvorfor i all verden hadde jeg ventet så lenge!?

I Paris leste jeg videre og i Hustvedt sin tredje roman, What I Loved, så jeg flere sammenhenger. Enkelte hendelser virket som et ekko fra de andre to romanene – de var som om de samme temaene vibrerte i det fjerne mens jeg lest; ikke helt likt, men likt nok og også mer utdypet.

Et eksempel er romanen i romanen fra Med bind for øynene: Historien om gutten Klaus som lever et dobbelt liv der han tilsynelatende er velfungerende på dagtid, mens han på natta farter rundt og gjør fæle ting. I Bind for øynene påvirker denne romanfiguren Iris så mye at hun blir Klaus – en tøffere og mer fryktløs versjon av seg selv. I What I Loved møter vi også en karakter som minner svært mye om Klaus (her nevner jeg ikke navn fordi jeg har ikke lyst til å avsløre for mye) og jeg opplever at delene som omhandler denne karakteren er en videreføring, en modernisering og en utdyping av dette «slemme barnet» – temaet. Kunst har, igjen, en stor rolle.

Men selvfølgelig inneholder What I Loved så uendelig mye mer. Den er en mangfoldig roman som utover i lesningen tar mange overraskende vendinger og den blir nesten litt «thrillersk» i stilen. Jeg var helt svimeslått av historien og Hustvedts evne til å både utforske kjente/ tidligere temaer og samtidig skrive noe helt nytt og helt annerledes. (Og her burde jeg selvfølgelig kommet med en liten haug med eksempler, men det er en stund siden jeg leste romanen og…. *unnskyldninger*).

Jeg ble også imponert over hvordan hun klarte å skape helt nye reaksjoner hos meg som leser. Der Med bind for øynene rørte ved en streng av gjenkjennelse i meg og tok et jerngrep om hjertet mitt, og der Lily Dahl fikk meg til å trekke linjer og underholdt meg med de småskrudde karakterene og skildringene av småbyliv i Midtvesten, ble jeg helt satt ut av What I Loved. Enkelte deler var så hudløse og ærlige om sorg og savn at jeg fikk helt vondt, andre deler var direkte skremmende og ubehagelige, mens atter andre igjen var varme og fine. Alt skrevet med Hustvedt sin særegne stemme der hun både skaper distanse og nærhet. Jeg overdriver ikke når jeg skrivet at for meg er What I Loved en helt fullkommen roman (og har uten tvil fortjent plassen på 1001 – lista).

Ja.

La oss ta et øyeblikk der vi nesegrust beundrer Siri Hustvedt og hennes skrivekunster og igjen ta en titt på mitt stumme møte med forfatteren selv:

Bilde tatt av Rose – Marie Christiansen.

FANGIRL!!!!

Del 2 kommer i løpet av neste uke. Da med anmeldelse av romanen Når du ser meg  som jeg leste sammen med Hedda.

#1/2015: Leseplaner for januar.

Tenk, nå er det 2015! Det føles nesten litt feil å skrive det. Jeg tar meg selv i å ville skrive 14 i stedet for 15,  men det går seg nok til. Jeg ønsker uansett det nye året velkommen med både utfordringer, opplevelser og kos med kjente og kjære.

Og med nye nyttårsforsetter – leseforsetter, selvfølgelig. I forrige innlegg gjeninnførte jeg månedlige leseplaner for å få mer struktur på lesingen og bloggingen,  og siden det nå er 2. januar er det på tide å vise hvilke bøker jeg skal lese denne måneden.

Allerede neste uke er det klart for første runde i Bokhyllelesingen og her skal vi lese en bok med et grønt omslag. Valget mitt falt på den vidunderlige blomstrete  Virago Modern Classic utgaven av The Diary of a Provincial Lady av E.M. Delafield fra 1930. Den har stått i hyllene mine i noen år nå, og det er virkelig på tide for meg å bli kjent med denne husmoren  fra provinsen som utførlig noterer ned både små og store hendelser. Det at den har under 200 ratinger på GoodReads gjør den også til min utvalgte ukjente klassiker. To i en er noe jeg liker!

Jeg vil fortsette å lese innenfor klassikerutfordringen utover i januar, men etter å ha tilbrakt tid på den britiske landsbygda vil jeg la turen gå videre til Norge – nærmere bestemt langt nord – for å besøke Alberte. Alberte og Jakob av Cora Sandel er en norsk klassiker fra 1926, den er også en 1001- roman.

Sitat fra min vakre bokklubbutgave fra 1976:

Et av de store kvinneportretter i norsk litteratur – i hele verdens litteratur, kan man trygt si.
Kristian Elster.

Jeg gleder meg!

2015 er året for gjenlesinger og jeg starter like godt med en barndomsklassiker og en av lille Siljes store favoritter. Den gang leste jeg den på norsk – og jeg har fremdeles lyst til å finne den eksakte utgaven fra Bokklubbens Barn på 1980 – men nå blir den lest på engelsk. Jeg snakker selvfølgelig om Anne of Green Gables av L.M. Montgomery.

Den siste boka jeg håper å rekke før januar blir til februar er Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsay. Dette er faktisk en bok jeg ikke vet noe særlig om! Den er visstnok basert på en sann hendelse der tre studenter fra Appleyard College for Young Ladies forsvinner under en piknik ved Hanging Rock. Jeg ser for meg at det er en kombinasjon av fiksjon og fakta der forfatteren ser for seg hva som kunne ha hendt. Men jeg vet ikke, så det kan bli spennende!

I helga skal jeg stresslese to korte bøker i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014  og nomineringen som allerede er i gang. Disse  er ikke med i dette innlegget.

Har du noen leseplaner i januar?