Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons er sommerens tredje bok i temaet 
anbefalinger fra andre bloggere, og den som overbeviste meg om at dette her er en roman verdt å lese var Gro og hennes fine omtale.
Fra forlaget:
Jødiske Elise Landau er 19 år når hun i 1938 må forlate familien sin og overklasselivet i Wien for å bli stuepike på godset Tyneford i Dorset i England.
Hun bærer morens perler under uniformen og skjuler farens manuskript i en fiolin. Elise møter kjærligheten på Tyneford, og fremtiden ser lys ut. Men så kommer krigen.
Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons var for meg den perfekte sommerlesingen, jeg nøt å ta del i alt som hendte i denne romanen og lot meg bli dratt med inn i historien. Dette var rett og slett helt herlig lesing!
Natasha Solomons har en måte å skrive på som gjorde at jeg følte at jeg virkelig var en del av det som utspillte seg mellom de to permene. Skildringene av godset og omgivelsene rundt var så gode at jeg kunne kjenne lukten av saltvann, den varme solen, blomsterduftene og den fuktige luften – jeg var der, på Tyneford Gods – og jeg hadde ikke lyst til å forlate det (men man må jo spise, sove og være litt sosial – så jeg rev meg løs en gang i blandt)! Det samme gjaldt for personene som vi møter i romanen, de var så levende beskrevet; jeg lot meg sjarmere av Kit og hans engasjement og entusiasme, Diana og Juno irriterte meg, Poppy kunne jeg tenkt meg som venninne og Mr Rivers… jeg opplevde en seriøs bokkarakterforelskelse i det øyeblikk han dukket opp i boken! Åhhhh! Og selvfølgelig romanens hovedperson og forteller; Elise. Jeg heiet på Elise hele veien og det var veldig interessant å følge hennes utvikling fra å være ei jente som på en side føler seg underlegen resten av sin kreative familie, men som samtidig er leken, utadvendt og litt umoden, til å bli en moden jente som står på for det hun tror på og for de hun er glad i – og som tiltross for motgang holder på lekenheten sin. Når jeg leser en bok så er det ikke uvanlig at jeg finner noen elementer ved for eksempel hovedpersonen som jeg identifiserer meg med, men med Elise så opplevde jeg at denne identifiseringen gjaldt i en mye større grad enn vanlig. Jeg følte at jeg virkelig forsto henne, og at måten hun reagerte på det som skjedde rundt henne også ville vært en måte som jeg kunne ha reagert på. Dette ble kanskje litt rotete forklart, men for å si det på en annen måte; Jeg kjente meg igjen i Elise, kort og greit, og jeg ble veldig glad i henne. Glad ble jeg forresten i alle de sentrale personene, og jeg er imponert over Solomons sin evne til å skape levende og ekte karakterer med sjel og personlighet. Når de hadde det vondt, så fikk jeg det vondt også, og når de opplevde gode ting, så gledet jeg meg med dem. Dette er bra!
Selve historien er medrivende, om enn noe forutsigbar enkelte steder – men det gjorde ingenting! Det var bare en god bok å synke ned i, og sidene vendte seg nesten av seg selv. For selv om jeg nok mer enn ante hva som kom til å skje i forhold til enkelte ting, så var det allikevel spennende å følge personene og deres skjebner. Jeg er ikke av dem som er veldig glad i historier som foregår under 2. verdenskrig, men jeg må innrømme at trusselen om krig og dens konsekvenser for jødene -i denne boka foreldrene til Elise – og deretter selve krigen og konsekvensene for Tyneford og menneskene som bor der gjorde Fortellingen i fiolinen til en enda sterkere opplevelse.
Fortellingen i fiolinen er Natasha Solomons sin første bok på norsk, og jeg håper at debutromanen hennes Mr. Rosenblum’s List: Or Friendly Guidance for the Aspiring Englishman også blir oversatt, for jeg virkelig nikoste meg i Solomons sitt univers, og vil gjerne ha mer 🙂 Anbefales på det aller varmeste.
Vil du lese flere omtaler?I tillegg til Gro, så har også Bokelskerinnen, Ellikken, Les Mye, Marianne og Berit skrevet om den.
siljes skriblerier 