Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons.

Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons er sommerens tredje bok i temaet anbefalinger fra andre bloggere, og den som overbeviste meg om at dette her er en roman verdt å lese var Gro og hennes fine omtale.

Fra forlaget:

Jødiske Elise Landau er 19 år når hun i 1938 må forlate familien sin og overklasselivet i Wien for å bli stuepike på godset Tyneford i Dorset i England.
Hun bærer morens perler under uniformen og skjuler farens manuskript i en fiolin. Elise møter kjærligheten på Tyneford, og fremtiden ser lys ut. Men så kommer krigen.

Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons var for meg den perfekte sommerlesingen, jeg nøt å ta del i alt som hendte i denne romanen og lot meg bli dratt med inn i historien. Dette var rett og slett helt herlig lesing!

Natasha Solomons har en måte å skrive på som gjorde at jeg følte at jeg virkelig var en del av det som utspillte seg mellom de to permene. Skildringene av godset og omgivelsene rundt var så gode at jeg kunne kjenne lukten av saltvann, den varme solen, blomsterduftene og den fuktige luften – jeg var der, på Tyneford Gods – og jeg hadde ikke lyst til å forlate det (men man må jo spise, sove og være litt sosial – så jeg rev meg løs en gang i blandt)! Det samme gjaldt for personene som vi møter i romanen, de var så levende beskrevet; jeg lot meg sjarmere av Kit og hans engasjement og entusiasme, Diana og Juno irriterte meg, Poppy kunne jeg tenkt meg som venninne og Mr Rivers… jeg opplevde en seriøs bokkarakterforelskelse i det øyeblikk han dukket opp i boken! Åhhhh! Og selvfølgelig romanens hovedperson og forteller; Elise. Jeg heiet på Elise hele veien og det var veldig interessant å følge hennes utvikling fra å være ei jente som på en side føler seg underlegen resten av sin kreative familie, men som samtidig er leken, utadvendt og litt umoden, til å bli en moden jente som står på for det hun tror på og for de hun er glad i – og som tiltross for motgang holder på lekenheten sin. Når jeg leser en bok så er det ikke uvanlig at jeg finner noen elementer ved for eksempel hovedpersonen som jeg identifiserer meg med, men med Elise så opplevde jeg at denne identifiseringen gjaldt i en mye større grad enn vanlig. Jeg følte at jeg virkelig forsto henne, og at måten hun reagerte på det som skjedde rundt henne også ville vært en måte som jeg kunne ha reagert på. Dette ble kanskje litt rotete forklart, men for å si det på en annen måte; Jeg kjente meg igjen i Elise, kort og greit, og jeg ble veldig glad i henne. Glad ble jeg forresten i alle de sentrale personene, og jeg er imponert over Solomons sin evne til å skape levende og ekte karakterer med sjel og personlighet. Når de hadde det vondt, så fikk jeg det vondt også, og når de opplevde gode ting, så gledet jeg meg med dem. Dette er bra!

Selve historien er medrivende, om enn noe forutsigbar enkelte steder – men det gjorde ingenting! Det var bare en god bok å synke ned i, og sidene vendte seg nesten av seg selv. For selv om jeg nok mer enn ante hva som kom til å skje i forhold til enkelte ting, så var det allikevel spennende å følge personene og deres skjebner. Jeg er ikke av dem som er veldig glad i historier som foregår under 2. verdenskrig, men jeg må innrømme at trusselen om krig og dens konsekvenser for jødene -i denne boka foreldrene til Elise – og deretter selve krigen og konsekvensene for Tyneford og menneskene som bor der gjorde Fortellingen i fiolinen til en enda sterkere opplevelse.

Fortellingen i fiolinen er Natasha Solomons sin første bok på norsk, og jeg håper at debutromanen hennes Mr. Rosenblum’s List: Or Friendly Guidance for the Aspiring Englishman også blir oversatt, for jeg virkelig nikoste meg i Solomons sitt univers, og vil gjerne ha mer 🙂 Anbefales på det aller varmeste.

Vil du lese flere omtaler?I tillegg til Gro, så har også BokelskerinnenEllikken, Les Mye, Marianne og Berit skrevet om den.

Noen bøker som har gjort inntrykk i 2010.

Da nærmer slutten av 2010 seg, og jeg tenkte det var på tide med en bitte liten bokoversikt – altså litt skriblerier om noen bøker som har gjort spesielt inntrykk på meg dette året.

Salman Rushdie: Harun og historienes hav

Mitt første, forsiktige, møte med Rushdie, og helt sikkert ikke mitt siste. Dette er en fabel der vi møter gutten Harun. Han vokser opp med faren og moren sin. Faren er en stor historieforteller, men da moren forlater dem, mister han evnen til å fortelle historier. Harun drar ut på en eventyrlig ferd for å hjelpe faren med å få tilbake denne evnen. Boka er lettlest, men full av forellerglede og morsomme vrier på ord. Den virkelig bobler over!  "Harun og historienes hav"

Tatiana de Rosnay: Saras nøkkel

Jeg har egentlig aldri vært veldig interessert i bøker som omhandler 2. verdenskrig – unntakene har vært «Anne Franks dagbok» og  «Gutten i den stripete pysjamasen», og nå «Saras nøkkel». Vi er i Paris, året er 1942 og lille Sara og foreldrene blir sammen med tusenvis av andre franske jøder stuet inn i Vèl d’Hiv i påvente av videre transport til konsentrasjonsleirene. Her blir de værende i flere dager. Hjemme i leiligheten venter lillebroren, han er låst inne i det hemmelige skapet. 60 år etter skal en amerikansk journalist skrive en artikkel for å markere 60 års dagen fo Vèl d’Hiv, da hun ramler bort i historien om Sara. Dette er en sterk historie som omhandler en del av 2. verdenskrig som jeg ikke hadde noe som helst kunnskaper om, og det var nok derfor den gjorde inntrykk på meg.

"Saras nøkkel"

Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine

Enda en fransk bok 🙂 Vi møter  4 ensomme sjeler: Camille, en ung, anorektisk kunstner og vaskedame som bor i en bod øverst i en bygård rett ved Eiffeltårnet. Phillibert, en sjenert og usikker, men akk så kunnskapsrik adelsmann som bor i en enorm leilighet i den samme bygården. Franck, ung og sinna matkunstner som deler leilighet med Phillibert.  Paulette, bestemoren til Franck som bare vil hjem til sitt eget lille hus og hage, men må være på sykehjem etter et fall og begynnende glemskhet. Disse 4 møter hverandre, blir venner, uvenner, kjærester, hjelpere, støttespillere og samboere i denne herlige romanen. Den er morsom, den er trist, den får meg til å tenke, ja, den er bare fabelaktig!

"Saman er ein mindre aleine"

Bilder lånt fra  www.bokelskere.no