Kort og greit: Den mørke porten av Lars Mæhle.

Da liket av en mann blir funnet i en kirkeruin, blir det raskt koblet opp mot det uoppklarte drapet på psykologen Karsten Scheel fem år tidligere. Siden hun har gode kjennskaper til saken blir Scheel sin tidligere kollega og mangeårige elskerinne, Ina Grieg innlemmet i saken. Ina liker å gå sine egne veier, gjerne noe uortodokse, og med hjelp fra sin mentor Trygve Winther finner hun etterhvert ut at disse to mordene ikke er de eneste som likner på hverandre.

Løsningen på gåten går langt tilbake i tid, og både Ina, Winther og politiet må dukke dypt inn i ofrenes liv for å finne motivet.

mørkport

Både forfatteren Lars Mæhle og heltinnen hans Ina Grieg var nye bekjentskaper for meg i det jeg startet på denne romanen. Det ene overbeviste meg om at jeg nok bør lese litt mer av forfatterskapet før jeg gjør meg opp en mening, mens det andre ga meg mer ambivalente følelser. For det er ingen tvil om at Lars Mæhle skriver godt og fengende. Jeg, for eksempel, til tross for et stadig nærvær av en potensiell dårlig leselyst, slukte Den mørke porten på noen få dager. Det var noe med den som gjorde at jeg hele tiden jagde gjennom sidene, og den var både lett og ledig i formen. Jeg fikk for eksempel lyst til å utforske mer i forhold til barne – og ungdomsbøkene han har skrevet.

Men så var det denne hovedpersonen, da, Ina Grieg, mellom oss så ble det dessverre ikke noe særlig godt forhold. Det er ikke det at jeg absolutt må LIKE karakterene jeg leser om, men det må være NOE som interesserer meg, som fascinerer meg ved dem – og slik var det ikke med denne krimheltinnen. Jeg klarer ikke å tro på henne og de «indre demonene» hennes. Jeg klarer ikke å tro på henne som psykolog, som partner, som mor. Og når jeg ikke TROR på hovedpersonen, når ikke hun fremstår som troverdig, da påvirker det hele opplevelsen av romanen.

Selve premissene for krimhistorien er ikke veldig originale med fortidens synder som straffer de skyldige i nåtid, samtidig så var det de delene som tok for seg nettopp dette aspektet som jeg likte best. Skildringene hadde en krypende uhygge over seg, og jeg var oppsatt på å finne ut hvilke synder som hadde blitt begått og hvordan alt hang sammen. Det var en periode cirka midtveis i romanen at jeg leste med ekstra høy puls fordi hendelsene som ble beskrevet hadde noe foruroligende og ubehagelig over seg. Og det var bare så BRA! Dessverre holdt ikke denne stemningen hele veien inn til mål, og løsningen opplevde jeg som et lite antiklimaks. Den var forutsigbar og enkel å ane seg frem til, dessverre.

Jeg er usikker på om jeg kommer til å lese nok en bok med Ina Grieg, men jeg skal aldri, si aldri, for til tross for flere svakheter så har Den mørke porten noe som gjør meg nysgjerrig på veien videre. Lars Mæhle skriver godt, og dersom han klarer å bevare den ubehagelige og fortettede stemningen enda lengre, kombinert med en mer utviklet kriminalintrige, så tror jeg det kan bli svært så bra. At jeg skal lese mer av forfatterens tidligere bøker, det er jeg på den andre siden HELT sikker på.

Elin har også skrevet om boka.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.