# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Inferno, og mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Paris. av John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild.  Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

• 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
• 7 av 6 1001 – bøker.
• 5 av 12 klassikere.
• 7 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith (J.K. Rowling)

For en stund tilbake ble J.K. Rowling sin store hemmelighet avslørt av en litt for taletrengt ansatt; hun hadde debutert som kriminalforfatter med boka A Cuckoo’s Calling  under pseudonymet Robert Galbraith.  Hun var visstnok ikke veldig fornøyd med at dette kom ut, men jeg må innrømme at jeg nok aldri hadde fått høre om denne romanen dersom det ikke hadde skjedd. Og det hadde vært fryktelig dumt, for J.K har skrevet en solid og gjennomført krimhistorie.

(Er det nå på sin plass å rope HURRA for at akkurat denne ansatte ikke overholdt taushetsplikten sin? I prinsippet nei, men allikevel: HURRA!).

(Jeg tok for øvrig avsløringen med knusende ro – en stund – men så begynte det å krible i krimbeinet mitt (og jeg har ikke lest noe krim siden mars), og da var det ikke noen bønn. Jeg måtte ut på gjøkejakt! Og gjøken ble funnet,  kjøpt og fortært).

I A Cuckoo’s Calling møter vi tidligere militærpoliti, nå enbeint privatetterforsker Cormoran Strike. Når romanen starter er han midt oppe i et brudd, foretningene går dårlig og han har et hav av gjeld til sin verdensberømte rockefar. Som ikke det er mer enn nok, så sender et vikarbyrå ham vikarsekretærer hver uke som han ikke har bruk for og ikke har råd til, og som egentlig ikke er særlig brukelige.

Men det er frem til den 25- årige, nyforlovede Robin står på døra. Hun skal være vikar i en uke og blir svært opprømt når hun ser at det er en privatdetektiv hun skal jobbe for. Samme dag som Robin dukker opp, dukker det også opp en potensiell kunde med mye penger. Tre måneder tidligere døde toppmodellen Lula Landry etter et fall fra tredje etasje. Siden Landry tidligere hadde slitt med psykiske problemer og det faktumet at det eneste  vitnet er svært upålitelig, konkluderer politiet med at det var et selvmord. Dette klarer ikke broren godta, og han henvender seg til Strike for hjelp. Selv om Strike i utgangspunktet deler politiets syn på saken kan han ikke, på grunn av økonomien, takke nei til en ny klient.  Han går i gang med etterforskningen,  først bare for å overbevise broren om at det faktisk var et selvmord, men jo mer han og Robin graver, jo sikrere er de på at det faktisk ble begått en forbrytelse den natten Lula Landry mistet livet.

A Cuckoo’s Calling er en god og velskrevet kriminalhistorie i tradisjonell, britisk stil. Den har noe av den samme stemningen som en Agatha Christie eller Elisabeth George (som tro det eller ei faktisk er amerikaner!) roman, med et velfundert og intrikat mysterie der fokuset ligger på å løse en forbrytelse, ikke på å ha mest mulig heseblesende actionscener eller groteske detaljer. Og selv om jeg gjerne leser, og grøsser, av bøkene til for eksempel Mo Hayder, så synes jeg det også er befriende å lese en mer rolig og nøysom krim som denne her er et godt eksempel på.

Romanen er bygd opp på en slik måte at vi hele tiden følger Strike og/eller Robin i etterforskningen deres; i møter med vitner, venner, politi,  i jakten på nye opplysninger, på nett og som undercover, og jeg opplever dette som en realistisk fremstilling av hvordan man jobber som privatdetektiv. Og selv om historien snor seg sakte fremover,  så synes jeg at J.K Rowling, ved å avdekke flere og flere sider ved saken, klarer å holde oppe en jevn spenning. Jeg kjente hele tiden et sug etter å lese videre, og det ble aldri kjedelig og intetsigende. Løsningen kommer som en overraskelse,  men samtidig, i etterkant, ser jeg at de fleste sporene ligger der som små hint og antydninger i det som blir fortalt og beskrevet. Dette er noe jeg liker veldig godt.  A Cuckoo’s Calling er ikke et mysterie der svaret er helt opplagt, overhodet ikke. Men det er heller ikke et mysterie der svaret kommer som en stor bombe fordi vi ikke er blitt introdusert for personen tidligere. Strike er ingen Poirot, selv om han holder noen av kortene tett til brystet. Og det synes jeg er bra.

Det som jeg allikevel setter størst pris på ved romanen er J.K. Rowling sin evne til å skildre omgivelser og personer. Hun er virkelig mesterlig til dette, og hun gjør det  på en så utrolig levende og engasjerende måte at både steder og mennesker trer ut av sidene og blir virkelige. Jeg fikk opplevelsen av å være en del av handlingen; det var for eksempel som om jeg var i London,  jeg kunne kjenne luktene, se de ulike stedene klart for meg, høre lydene og kjenne stemningene. Alle personene vi møter (ja, til og med ørsmå bikarakterer) fremstår som flerdimensjonale,  med egne særheter og egenskaper som gjør dem, på et vis, unike, ekte. Rowling gjorde det samme i Harry Potter – serien, så jeg ble ikke overrasket, men glad – ja, det ble jeg.

De to hovedpersonene, Strike og Robin, er de som skinner aller klarest. De utvikler i løpet av historien en svært god kjemi, med gjensidig respekt som gjør at jeg ser frem til å lese mer om dem etterhvert. Strike er på den ene siden en typisk krimromansk privatdetektiv, i den forstand at han i begynnelsen fremstår som ganske rufsete, samtidig som han har en bakgrunn som er mer striglet og original. Robin er et friskt og morsomt tilskudd,  og sammen utfyller de hverandre på en god måte. Jeg synes også det er fint å få noen innblikk inn i begges privatliv, men samtidig er der godt å lese en kriminalroman der hovedpersonenes kjærlighetsliv og familieliv ikke er det mest sentrale.

Jeg er kjempeglad for at jeg fikk lest A Cuckoo’s Calling denne sommeren, og hvis du, som jeg,  setter pris på en stemningsfull, tradisjonell og troverdig krim, så synes jeg du skal sjekke ut denne.

Og så håper jeg at det kommer en BBC – adapsjon etterhvert, denne historien passer ypperlig som TV- serie!

Mari har også lest boka, her er hennes omtale.

Akkurat nå…

… så leser jeg A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith, eller J.K. Rowling om du vil. I tillegg jobber jeg med omtalen min av lesesirkelboka Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole, jeg vet at jeg er veldig forsinket, men den kommer snart. Ja, og så nyter jeg Paris, selvfølgelig ;-).