#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

leseplanermarsI mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

  • 11,3/50 bøker lest.
  • 5,3/20 klassikere
  • 2,3/15 1001 – bøker
  • 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
  • 1 gjenlesing
  • 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
  • 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

april

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

bokpus

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

Reklamer

Finne ly av Aina Basso.

I mars har vi samlest Finne ly av Aina Basso i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014. Romanen er nominert i kategorien Årets roman sammen med to av mine fjorårsfavoritter Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol. Dette er altså den eneste av bøkene i denne kategorien jeg ikke hadde lest før nomineringen ble avsluttet i januar. Hadde jeg rukket å lese den tidligere så er jeg ganske sikker på at den hadde endt opp på min nomineringsliste – for jeg likte den veldig godt.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, så Hanna må halde tett om opphavet sitt. Den yngste sonen, Johannes, får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for forsøket hans på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi veks fram, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verd om han går på kostnad av hennar eigen fridom.

(Baksidetekst)

Finne ly er en historisk roman, og for en som sjelden leser bøker i denne sjangeren, så var dette et positivt møte. Jeg er nemlig litt skeptisk og forutinntatt når det gjelder sjangeren «historisk roman», selv om jeg egentlig vet bedre (Og her bør jeg ramse opp Hilary Mantel og Sigrid Undset og ….. i tillegg til Basso, for alle hennes romaner er historiske). Så jeg vet bedre – det er bare at inne i mitt hode så danner det seg bilder av hjelpeløse jomfruer og hjelpsomme grever og…. ja, alt som en Harlequin – forside kan finne på å vise frem. Og det stemmer jo ikke. Det er jo noe helt annet! Uansett; fordommer, sjangermisforståelser og forutinntatthet  til side – Aina Basso sin Finne ly er en roman som ja, er historisk og tar for seg en konkret epoke i den norske historien som vi absolutt ikke bør være stolte over (behandlingen av de reisende), men som samtidig har noe allmenngyldig og tidløst over seg. For hvordan er det egentlig vi tar i mot mennesker som ikke lever som oss selv? Hvordan ser vi på dem? Kan vi klare å undertrykke den vi er helt innerst inne, for å tekkes noen andre, for å oppleve trygghet? Og er vi egentlig trygge når vi ikke kan vise hvem vi er?

finnely2

Historien fortelles i første person av to fortellere; Hanna selv og yngstesønnen Johannes. Jeg opplevde det som noe forvirrende i starten å forstå  hvem «eg – et» var, spesielt Johannes sitt «eg» – det kunne også være storebroren Harald som fortalte. Jeg syntes også at stemmene til Hanna og Johannes var ganske like i begynnelsen, men ettersom historiene utviklet seg og jeg ble mer kjent med dem, så følte jeg at de skilte seg mer fra hverandre. De har ulike måter å utrykke seg på og ulike ord og vendinger de benytter. Johannes, for eksempel, bruker mye dyrebilder for å beskrive hvordan han har det og det er særlig vepser og ekorn som går igjen i hans skildringer.

Begge er upålitelige fortellere, og det ligger jo i naturen til 1. persons fortellere generelt. De forteller kun det de vil. Skildringene av de andre karakterene er sterkt preget av det de ser, hvordan de opplever de rundt seg og hvordan deres oppfattelse av virkeligheten er. Dette gjør at jeg for eksempel blir nysgjerrig på Harald. For hvordan er han egentlig?

Hanna og Johannes har annethvert kapittel, og historien samlet er kronologisk fra den dagen Hanna står på døra og søker tjeneste, men med jevne drypp fra fortiden. Etter hvert får leseren vite mer og mer om Hannas liv som reisende, og dette opplever jeg som en svært troverdig og ekte beskrivelse av hvordan det må ha vært. Det er på en måte både troverdig som en del av romanen, som Hannas historie, men også som et vitnesbyrd om hvordan det var å være reisende på midten av 1800 – tallet. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha fått ekstra innblikk fra de reisendes perspektiv, hvordan de ble møtt og hvordan de ble behandlet. Jeg er imponert over hvor sømløst og naturlig Basso har flettet dette inn i historien, og er ganske sikker på at det ligger mye forarbeid og research til grunn.

Selve spenningskurven går veldig sakte i begynnelsen. Jeg slet litt med å få tak i historien som Basso ønsket å formidle og det var hennes språklige styrke som drev meg videre. For for et utrolig vakkert og poetisk språk hun har! Det er som å lese lyrikk; elegant bruk av symbolikk og mye blir sagt med bruk av få ord, antydninger og skildringer som virkelig treffer og sist, men ikke minst, skrevet på nynorsk! Det kunne jo ikke passet bedre!  Jeg tror den beste beskrivelsen er at det er «gåsehudvakkert». Faktisk.

Men – spenningskurven – ja, den er sakte i starten, men etter hvert som klimakset nærmer seg så er det også en endring i selve oppbyggingen av den fysiske romanen. Generelt er det mye luft, kapitlene består av samlinger av kortere tekstbiter og Hanna og Johannes alternerer med å fortelle. Disse skiftene i fortellere blir raskere og raskere i takt med at klimakset nærmer seg. Et grep som fungerer veldig bra og som gjorde at jeg leste med høyere og høyere puls. Selve toppen nås med et  pang der både to kulturer og to brødre braker sammen. Alle de undertrykte følelsene og spenningen som har ligget og murret eksploderer i et voldsomt raseri og utfallet blir det samme; ild, blod, død og drap. Avslutningen kommer ganske raskt etter dette uten for mye snakk. Den minner meg om oppbyggingen til en novelle, og det liker jeg veldig godt.

Romanen heter Finne ly, og vi finner igjen flere elementer i romanen som bygger opp under denne tittelen. Hanna søker tilflukt på småbruket til Harald, Johannes og faren langt inne i Finnskogen, hun gjemmer seg blant trærne, er vanskelig å finne. De tre på gården har også søkt tilflukt; familien har ryddet seg en plass midt i skogen og isolert seg fra både familie og bygdefolket. Trærne gir dem alle ly fra omverdenen, noe som også omslaget illustrerer. De reisende som beveger seg rundt i skogen fra den ene leieren til den neste søker beskyttelse fra trærne, samtidig som de bruker dem som en måte å kommunisere på. Når de kommer for nær gården oppleves de som en trussel av gårdsfolket på mange måter, men kanskje aller mest fordi de truer deres ly?

Finne ly av Aina Basso fikk vel fortjent en plass på årets kortliste til Bokbloggerprisen. Og den har også gjort selve stemmegivingen til en nøtt for meg. Hm….

Svært god bok!

Helgelesing

Denne helga befinner jeg meg i Valdres, nærmere bestemt på Herangtunet. Jeg er jo, for å være helt ærlig, verken et fjell- eller et skogmenneske, men nå er jeg altså på et sted som på en måte er litt begge deler. Og det fungerer bra.

Kanskje har det noe med at vi er inlosjert på Frankrike-rommet – med himmelseng, instruksjoner på fransk og coffee-table bok om Paris?

image

image

Kanskje det er på grunn av lyskrona på badet?
Eller er det de to ovennevnte, kombinert med hyggelig selskap? Jeg går for det :).

image

Helgas utvalgte lesestoff er Finne ly av Aina Basso. Den er også månedens samlesingsbok, og siden det snart er april må jeg få lest den nå. Enn så lenge har jeg ikke helt grep på den, det må jeg innrømme. Jeg satser på at det går seg til.

Hva leser du?

#3/2015: Oppsummering februar og leseplaner for mars – med anmeldelse av 1984.

Det er 28.februar, den siste dagen i den siste vintermåneden. På Facebook så jeg at noen postet et bilde av en hestehov, noe som for meg er det ultimate vårtegn og noe som passer perfekt med at vi nå går inn i lunefulle vinter/vår – måneden mars. I dag er det også den siste dagen med tanke på samlesingen av Ida Hegazi Høyers Unnskyld. Det er flott å se at så mange har deltatt, enten ved å linke til allerede skrevne anmeldelser, ved å lese og skrive om den for første gang  – eller, som Gro, ved å lese den på nytt. Takk for innsatsen, alle som en! En samlet oversikt over alle anmeldelsene finner dere her.

Jeg hadde i utgangspunktet en del planer for ulike typer tekster knyttet til samlesingen, jeg ønsket for eksempel å lese romanen på nytt, se nærmere på symbolikk og intervjue forfatteren. Nå er det slik at Unnskyld er en veldig tøff bok å lese – den treffer hardt, er foruroligende, intens og ubehagelig. Jeg er ganske sikker på at det er nettopp derfor at jeg likte den så godt også, men den krever sin leser. Er du for eksempel i en litt stressende periode som gjør at du er skvetten og  tar ting enda lettere innover deg enn vanlig, så er muligens ikke dette romanen du bør plukke opp akkurat da. Jeg hadde en slik periode denne måneden og bestemte meg for å la den ligge litt. Jeg tenker at det passer bra å gjenoppfriske den på en utekafe i Paris i sommer, sammen med Hegazi Høyer sine andre romaner Under verden og Ut. Ellikken har lest dem begge to nå i februar og har skrevet interessante anmeldelser av dem. Disse finner du ved å klikke på titlene lenger opp. Men intervju ble det, og jeg er veldig glad for at Ida Hegazi Høyer kunne stille på det (via e-post).

Ellers har februar vært preget av at måneden er kort, klassikere og manglende skriving av bokanmeldelser. Den aller første jeg leste var George Orwell sin 1984 – og den tror jeg faktisk at jeg bare skriver litt om her. Romanen ble gitt ut i 1948, er i sjangeren dystopi og har fått plass på 1001 – lista. Vi  befinner oss, som tittelen forteller, i år 1984. Verden som vi kjenner den er lagt i grus, alle landegrenser har opphørt og landene er blitt en del av en av tre sektorer. Disse sektorene er i konstant krig/allianse med hverandre. I sektoren der handlingen foregår blir vi kjent med et London som ligger langt unna det London vi kjenner i dag, befolkningen er delt inn i medlemmer av Partiet og proletarene. Alt og alle i Partiet blir overvåket døgnet rundt,  alt man sier, gjør – ja, nesten tenker, kan bli oppfattet som opprør og straffes hard. Hovedpersonen, Winston Smith, jobber i Sannhetsministeriet og har som oppgave å tilpasse fortiden – aviser, bøker etc –  slik at den hele tiden støtter opp under mantraet «Storebror vet alt». Alle innbyggerne ser ut til å ta alt som blir sagt som sannhet og med en gang noe er blitt uttalt som en sannhet så har det alltid vært slik – selv om sannheten var stikk motsatt dagen før. Eller sagt på en annen måte – den nyeste sannheten er den som alltid har vært der. Men Winston er annerledes, han husker ting som det ikke er meningen at han skal huske og han føler en trang til å gjøre opprør mot systemet som kontrollerer alt.

tvang

Premissene for denne romanen likte jeg veldig godt, den har et spennende utgangspunkt. Jeg syntes også det var interessant å lese en dystopi som var helt annerledes enn alle ungdomsdystopiene som har kommet de siste årene. Der de ofte har en protagonist som er av folket og som på et eller annet vis opplever noe som gjør at de stiller spørsmål ved det samfunnet de kjenner og de som styrer, er Winston fra 1984 en av de som jobber for systemet. Hans opprør kommer innenfra fordi han ser deler av maskineriet som han reagerer på. Jeg har snakket litt med Elisabeth om denne romanen, og det faktum at George Orwell var ganske fremsynt i sin beskrivelse av hvordan et totalitært samfunn kunne utvikle seg. Ja, 1984 har vært og det ble jo ikke slik, men enkelte momenter oppleves som ikke så usannsynlig lenger. Kanskje verden nå i 2015 er nærmere det 1984 som Orwell så for seg i 1948?

Et tredje element som fascinerte meg ved 1984 er ideen om at språk, og da særlig reduseringen av et språk på en slik måte at alle synonymer og egne ord for motsetninger er fjernet og at adjektivene bli så få og så enkle som mulig, vil forhindre at innbyggerne begynner å  tenke forbudte tanker og gjøre opprør mot Partiet. Tanken på at språk – både muntlig og skriftlig – som for meg og de aller fleste andre er et kommunikasjonsmiddel, en måte som gjør at vi blir kjent med andre og oss selv, som er med på å utfordre og utvikle oss som mennesker  – også skal være den viktigste elementet for å undertrykke en befolkning skremte meg.

Men selv om det var mye ved 1984 som appellerte til meg, så var det allikevel en del ting som trakk ned. Den begynner for eksempel ganske så spennende og intens, men det dabber såpass mye av i bokas andre del at jeg tok meg selv i å sovne når jeg leste den på senga – eventuelt at jeg måtte lese samme linje igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er verst. På et punkt hadde jeg mest lyst til å bare legge den fra meg for godt. Heldigvis tar det seg virkelig opp i siste del og den er så ubehagelig og intenst skildret at jeg kan tilgi noen av de andre mindre motiverende delene. Jeg opplever også at Orwell sin skrivestil ikke helt matcher meg som leser – det blir litt for distansert og jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om hovedpersonen før på slutten. En siste ting som bent ut irriterte meg var skildringene av kvinnene i den første delen; de er rynkete, skitne, valker og pupper flyter over og leppene er vulgære. Jeg velger å tolke dette et uttrykk for Winstons opplevelse av at damer er litt skummelt, enn som Orwell sitt kvinnesyn, da dette bedrer seg når Winston faktisk blir forelsket.

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er glad for at jeg har lest den, men den er ingen ny favoritt.

______  (((((()))))) _____

De to andre bøkene jeg leste i februar skal få sine egne innlegg; Odysseen av Homer har jeg lest og lyttet på i forbindelse med Bokhyllelesingen – og hvis den ikke er en klassiker så vet ikke jeg. I tillegg har jeg kost meg med Amanda Palmer sin The Art of Asking. Dorothy Parker ble ikke lest noe i denne måneden, men til gjengjeld leste jeg noen dikt av Margaret Atwood. Det betyr at jeg har lest to av de fire bøkene jeg opprinnelig hadde planer om å lese, samt en som fristet alt for mye. Til sammen blir det tre bøker – altså ikke helt optimalt.

februar

Statistikken blir følgende:

  • 9/50 bøker lest.
  • 5/20 klassikere
  • 2/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen (3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 2/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • 8 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt
  • 1 bok kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 1 i år!)

Ny måned, nye muligheter!

I mars skal vi samlese Aina Basso sin Finne ly, og det gleder jeg meg til. I tillegg ønsker jeg å få litt mer fart på klassikerutfordringen min, samt at jeg er sugen på en skikkelig røverhistorie fra Frankrike. Så hva gjør jeg da? Jo, jeg kaster meg over The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas, selvfølgelig! 1200 sider, sier du?! Det gjør ingen ting! Temaet for bokhyllelesingen i månedsskiftet mars/april er å lese en europeisk novelle – eller diktsamling fra 1900 – tallet, og i den forbindelsen har jeg tenkt å lese Angela Carter sin kritikerroste samling The Bloody Chamber.

leseplanermars

Og skulle det skje at jeg mot formodning rekker å lese enda mer – da tror jeg at jeg skal kaste meg over en av bøkene jeg kjøpte meg i Paris! Mer om den reisen kommer snart.

Hvordan gikk din lesemåned? Og hva har du planer om å lese i mars?

Bokbloggerprisen 2014: Kortlistene og noen tanker.

7. januar 2015 kl 00.00 gikk nomineringsfristen for Bokloggerprisen 2014 ut. Dagen etter, 8. januar, møttes komiteen; Line, Gro, Elin og jeg – noe trøtte etter å ha telt stemmer til langt over midnatt- for å sette opp prisens langliste og kortliste. Langlisten ble presentert mandagen etter, den 12., og nå – etter 18 dager med hemmelighold – er det på tide å offentliggjøre Bokbloggerprisen 2014 sine kortlister. Og det er en riktig god følelse å kunne presentere dem for dere i dag.

(Trommevirvel)

Tada!

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

  • Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
  • Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
  • Marit Kaldhol: Det skulle vere skol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

  • Ida Jackson: Morfar , Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
  • Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
  • Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

bøker

 

Jeg personlig er superglad for at listene både inneholder bøker som jeg har lest, elsket og selvfølgelig nominert, samtidig som de også inneholder bøker jeg er nysgjerrig på og som jeg faktisk ikke rakk å lese før fristen gikk ut – men som står i hyllene og er klare for å leses under samlesingene. Jeg synes også at listene er varierte med tanke på bøker som har fått en del oppmerksomhet i tradisjonelle medier og bøker som kanskje i stor grad har levd sine liv her i Bokblogglandia – men ikke har fått like mye blest ute i den virkelige verden. Kanskje det at vi er mange som skriver om en gitt bok i et gitt tidsrom vil løfte dem frem og gjøre at flere lesere får øynene opp for disse perlene som vi bokbloggere har lest, diskutert og skrevet så varmt om?

Jeg håper det!

Det er også gøy å se at det er helt andre typer bøker som har kommet på kortlisten til Åpen klasse i år. Der vi hadde en bildebok, en fantasyroman og en lyrikksamling som konkurrerte mot hverandre i fjor, har vi nå sakprosa, en realistisk ungdomsroman og en novellesamling. Jeg tror ikke det blir noe enklere å måle årets tre opp mot hverandre når vi skal begynne å stemme, men det er spennende med variasjon. Det viser at vi leser bredt og i ulike sjangre.

En siste ting som varmer mitt halvt vestlandske hjerte er at to av tre romaner på kortlisten til Årets roman er skrevet på nynorsk! Jeg synes det er så utrolig bra!

Hvilke tanker har du gjort deg om kortlistene til Bokbloggerprisen 2014?

Mer informasjon om listene og samlesingen finner du her.