Etter at jeg hadde lest den vidunderlig gode Faen ta skjebnen/The fault in our stars kjøpte jeg ganske kjapt alle bøkene til John Green. Og nå har jeg også fått somlet meg til å lese en av dem også! Det er ikke dårlig!
Jeg begynte jo litt bakvendt med å lese den foreløpig siste romanen til Green først, men når jeg nå skulle lese en annen bok av ham, så valgte jeg i stedet for å fortsette med den nest siste boka og så videre, å hoppe helt tilbake til 2005 og debutromanen hans Looking for Alaska. Her møter vi tenåringen Miles i det han skal flytte hjemmefra for å gå på en kostskole. Miles har ikke noe særlig venner hjemme, og lengter etter å oppleve noe nytt, «The big perhaps». Med seg har han en sær interesse for å huske kjente menneskers siste setning.
På kostskolen blir han kjent med romkameraten The Colonel som tar han under sine vinger, og gjennom den nye vennen møter han blant annet den pene, beleste, men akk så trøblete, Alaska Young – og faller pladask.
Jeg må bare få sagt det først som sist – John Green kan virkelig skrive bøker. Ja, han kan virkelig skrive gode ungdomsbøker som fenger oss som er litt eldre enn ungdommer også, og han skriver dem på en slik måte at man kjenner seg igjen i det han skildrer. Selv om man er en 35 år gammel kvinne og ikke en 15 år gammel gutt! Jeg kan gå så langt å si at John Green skriver bøker som passer for alle, som ikke kan plasseres under noen merkelapper, som bare, rett og slett, er gode. Så enkelt.
Det er flere ting som gjør at jeg liker bøkene til John Green så godt – de to jeg har lest, vel og merke. Det ene er hans evne til å skape troverdige og unike karakterer som både har feil og mangler; en blir både knyttet til dem og glad i dem, samtidig som en også blir irritert og frustrert når de gjør noe de ikke bør gjøre. De er ikke alltid like lette å forstå, og slik er det jo også i det virkelige liv. Karakterene fremstår som ekte personer, de er flerdimensjonale og ekte. Og dette henger sammen med evnen hans til å skrive historier som er troverdige og sannsynlige. I Looking for Alaska skjer det noe som er dramatisk på det følelsesmessige plan, så vel som på det ytre plan, men i stedet for å gjøre hele historien om til en tåreperse, så håndterer Green det med en ærlig og var penn. Det er selvfølgelig følelser tilstede, men de er skildret på en så jordnær og realistisk måte at det føles virkelig. Han tar karakterene sine på alvor ved å skildre sorg og tap på en slik måte som sorg og tap føles, og han skriver historier som kunne handlet om ordentlige personer og om ordentlige hendelser – og han gjør det med humor, med medfølelse og med snert. Noe er kleint fordi det er kleint; for eksempel skildringen av å gi en blow – job for første gang, andre ting er morsomme, triste eller pussige.
Looking for Alaska er, som nevnt, John Greens debutroman, og når jeg sammenlikner den med Faen ta skjebnen, så er det veldig spennende å se hvordan han har utviklet seg som forfatter. Der sistnevnte fremstår som en fullkommen historie, opplever jeg at debuten er noe mer uferdig – uten at det plager meg noe nevneverdig. Alle ideene og tankene er der, episodene er både morsomme, gjenkjennelige, triste og kleine, karakterene er flotte, men helheten synes jeg nok er litt mer hakkete. Han har allikevel valgt en oppbygging som jeg mener er helt genial ved å dele inn boka i en «Før» og en «Etter» – del, der hvert kapittel i første del forteller hvor nære vi er HENDELSEN og kapitlene i andre del forteller hvor langt vi er kommet etter HENDELSEN. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt som John Green har funnet på, men det er noe ved måten det er gjort i Looking for Alaska som gjorde at jeg leste romanen med en økende følelse av uro, som igjen gjorde at jeg både hadde lyst til å lese videre for å finne ut hva som kunne komme til å skje og drøye lesingen fordi jeg hadde en klump i halsen og var redd for å få vite.
Gjennom historien om Miles, Alaska og The Colonel forteller John Green noe om hvordan det er å være tenåring, og hvordan det er å oppleve forelskelse, vennskap og å miste noen som står deg nær. Og det er noe vi alle kan relatere til; enten vi er tenåringer eller har vært tenåringer.
Anbefales!
I oktober kommer forresten romanen på norsk, og denne gangen synes jeg forlaget har truffet veldig bra med tittelen: Hvem er du, Alaska?
siljes skriblerier 