Five Flavors of Dumb av Antony John.

Jeg fortsetter med bøker anbefalt av andre bloggere, og denne flotte godbiten ble jeg tipset om av Ann Kristin.

Livet til Piper suger; faren har mistet jobben og moren arbeider til alle døgnets tider for å få endene til å møtes, i tillegg har bestevenninnen Marissa flyttet fra Seattle til San Francisco fordi skolen de begge gikk på har lagt ned programmet for hørselshemmede. Hun føler seg alene og kan ikke vente med å bli ferdig på videregående og begynne på Gallaudet University, universitetet som har verdens beste studiemuligheter for de som er døve eller har nedsatt hørsel og det stedet der hun føler at hun vil passe inn. Planene faller dessverre i grus da hun finner ut at foreldrene har tømt sparepengene for å få finanisere hørsel –  implantatene til lillesøsteren Grace.

Fast bestemt på å få oppfylt drømmen om å begynne på Gallaudet, må Piper finne en måte å tjene penger på. Muligheten kommer fortere enn hun aner, og plutselig er hun manageren til skolens nye, store rockeband Dumb. Utfordringene står i kø; ikke nok med at hun faktisk ikke kan høre så mye av bandets musikk, hun må også kjempe mot indre stridigheter, selvgode vokalister som bruker bandet som sjekkearena og gitarister som sliter med å kontrollere sinnet sitt. Og hun har en måned på seg til å skaffe Dumb en betalt spillejobb, ellers så kan hun vinke farvel til managerjobben.

Five Flavors of Dumb av Antony John er en realistisk ungdomsroman der musikken har en stor rolle. Dette kan kanskje virke litt merkelig i begynnelsen siden hovedpersonen Piper faktisk er døv, og jeg tror nok det hele kunne ha endt ganske så plumpt og tåplig hvis historien hadde blitt fortalt av noen som ikke har samme finfølelse og evne til å skape solide og ekte karakterer som det Antony John har. For Five Flavors of Dumb er ikke en fluffy komedie der vi skal flire og le av alle situasjonene man kan komme bort i som døv manager, men en realistisk roman om ungdommer som på hver sin måte prøver å finne ut hvem de er og bryte ut av det bildet som omgivelsene har av dem – enten det er som den skoleflinke jenta med hørselsproblemer, den modellvakre It – jenta eller som den grønnhårede og illsinte gitaristen. Selvfølgelig er det episoder som er morsomme, men de er morsomme på en varm og god måte, og det liker jeg.

Piper er en hovedperson som det er lett å like og bli glad i, og det er en fryd å lese om hvordan hun kommer ut av skallet sitt og opplever at hun er like mye verdt som alle andre. Hun er vittig, smart og kreativ, samtidig som hun også er svært sårbar. Dette kommer tydligst frem i forhold til foreldrene og den opplevelsen Piper har av at hun ikke er god nok for dem – noe som blir forsterket av at lillesøsteren blir operert slik at hun skal slippe å vokse opp uten hørsel. Kapitlene som handlet om dette opplevde jeg som både triste og frustrerende å lese, samtidig som de skildret situasjoner og menneskelige reaksjoner som var veldig troverdige.

Det er ikke bare Piper som gjennomgår en enorm utvikling i romanen. Det samme gjelder for flere av de andre sentrale karakterene også, og det er både fint og interessant å oppleve at jeg som leser blir positivt overrasket over hvordan personene egentlig er innerst inne. Boka fikk meg til å tenke på at en ting er hvordan andre mennesker opplever oss og hvordan vi selv legger til rette for at folk skal oppfatte oss på en bestemt måte, en annen sak er hvordan vi egentlig er, bak den «offentlige» masken. Det er lett å dømme noen på grunn av det ytre og hvem de henger med, men dersom vi gir dem en sjanse og prøver å se bortenfor det vi legger merke til ved første øyekast, så vil vi nok i de fleste tilfeller bli positivt overrasket. Eller omvendt, selvfølgelig, det er ikke alle personene vi møter i Five Flavors of Dumb som er like sjarmerende når vi blir bedre kjent med dem, for å si det slik… Men, men , ugrass finnes over alt, ikke sant? Jeg heier uansett på Piper, Tash, Ed, Kallie og årets litterære lillebror Finn!! Bedre, mer interessant og sjarmerende persongalleri skal man lete lenge etter, spør du meg 🙂 I det hele tatt synes jeg at Antony John gjør en utrolig god jobb med å skape personer og situasjoner som er helt igjennom ekte og realistiske. Jeg tror på hver og en av personene i romanen, enten jeg liker dem eller ikke. Alt virker så ærlig og ekte.

En annen viktig del av Five Flavors of Dumb er musikken. Den foregår i Seattle, selve hovedstaden til grungen, og Nirvana og Kurt Cobain har en liten men viktig rolle i handlingen. Jeg hører til den generasjonen som hoppet rundt etter Smells like teen spirit på ungdomsskolen, så det ga en ekstra piff til lesingen å møte en karakter som var så oppslukt i Nirvana!

Antony John har med Five Flavors of Dumb skrevet en roman om å vokse opp og «finne seg sjæl» som både er morsom, varm, god og litt trist. Jeg likte den kjempegodt, og jeg håper at den får et stort publikum.

Smakebit på søndag: Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons

Lørdag har blitt søndag, og det er på tide med en liten smakebit fra boka jeg leser nå.Fortellingen i fiolinen er skrevet av Natasha Solomons, og jeg fikk lyst til å lese den etter at jeg leste Gro sin fine omtale tidligere i vår. Og tenk; snille snille Gro ga den til meg! Er jeg heldig eller?

Jeg har ikke kommet veldig langt i historien, men jeg liker det jeg har lest så langt. Hovedpersonen Elise virker som et spennende og sjarmerende bekjentskap, og jeg gleder meg til å følge henne videre. Smakebiten er hentet fra påskemiddagen familien holder som en avskjedsfest for Elise fordi hun har fått arbeid som stuepike på et gods i England. Det er vanskelige tider i Østerrike, særlig for jøder, så resten av familien skal flytte til USA. Moren og søsteren er vakre og musikalske; og det er tydelig at Elise alltid har følt seg som den litt klumpete og ordinære i  familien:

I de fleste selskaper så jeg på at mennene svermet rundt Margot og Anna, men i kveld hadde jeg oppfattet at lille Jan Tibor sendte stjålende blikk på brystene mine, og jeg kjente meg like sofistikert som de andre. I den mørke hallen skjøv jeg brystet frem og blafret med øyevippene mens jeg forestilte meg at jeg var uimotståelig, som en mørkhåret Marlene Dietrich.

«Kjære deg, ikke gjør det,» sa Anna da hun dukket opp ved siden av meg. «Sømmene kunne sprekke.»

s 27

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari 🙂

Bildet har jeg lånt hos Cappelen Damm.

Flukten av Ally Condie (Matched #2).

Flukten av Ally Condie er den andre boken jeg leser som en del av månedens tema; Bøker anbefalt av andre bokbloggere, og den omtalen som gjorde meg først nysgjerrig på den var Bokelskerinnen sin.

Flukten er en oppfølger, så denne omtalen vil inneholde noen spoilere for dere som ikke har lest Cassisas Valg/ Matched. Her er omtalen min av den romanen.

Cassia har tatt et valg, det er Ky som er den rette for henne. Ky som kan sitere ulovlige dikt og som kan forme bokstaver. Ky som vet mer om hva Samfunnet skjuler enn noen andre Cassia vet om. Ky som er en avviker og som Samfunnet har sendt ut til de ytre provinsene for å «kjempe» mot Fienden. Hvordan skal Cassia finne ham?

Samtidig så kjemper Ky for å overleve i De Ytre Provinsene sammen med andre unge avvikere. Det blir raskt klart for dem at de kun er satt ut i de ubebodde landsbyene som lokkeduer og for å dø. I en av landsbyene ser han et fjellområde som han drar kjensel på – Hogget. Sammen med to andre gutter rømmer han til fjellene for å finne de mystiske bøndene som lever etter sine egne lover og regler og som kanskje har svar på ting Samfunnet holder skjult. Men finnes det virkelig et sted som Samfunnet ikke har kontroll på?

Med hjelp av foreldrene har Cassia blitt sendt til arbeidsleire for der å skulle finne en måte å få kontakt med Ky på.  I jakten på informasjon kommer hun over historier som forteller om et opprør mot Samfunnet, et opprør som i stor grad fremdeles eksisterer og som går under navnet Revolten. Tent på ideen om at hun og Ky ikke er alene, finner Cassia en måte å komme seg til de ytre provinsene på, og snart er hun på vei inn i Hogget på jakt etter Ky og på en måte for å finne Revolten.

Flukten av Ally Condie handler nettopp om dette; Ky og Cassias flukt fra Samfunnet. Det er ikke en voldsom og actionfylt flukt som skildres, men jeg synes like fullt at denne oppfølgeren er medrivende. Jeg bryr meg om personene og jeg vil vite hvordan det går med dem. Jeg krysser fingre og tær for at det ikke skal dukke opp et luftskip fra Samfunnet når Cassia og Ky er i et åpent terreng. Jeg deler deres glede over å finne ukjente bøker og hint om at Revolten virkelig eksisterer, og jeg deler sorgene når noen de bryr seg om blir borte. Og, kanskje viktigst, jeg kjenner den snikende frykten over at man aldri vet hvor langt Samfunnets jerngrep når, den store usikkerheten om hvem man kan stole på og hva som egentlig er sannheten – selv i et så tomt og øde landkap som Hogget tilsynelatende er. Mye av dette er nok på grunn av skrivestilen, for Ally Condie har en måte å skrive på som jeg liker svært godt. Hun skriver vakkert, nesten poetisk, og jeg opplever at det gjør at sidene bare flyr av gårde mens jeg leser. Det skjer ikke noe hele tiden, men allikevel så blir det aldri kjedelig heller – lesingen er rett og slett ren nytelse.

I den første boken så var synsvinkelen hele tiden hos Cassia, i denne skifter synsvinkelen mellom Cassia og Ky. Jeg synes dette stort sett fungerer godt, selv om jeg noen ganger rotet litt med hvem som var hvem på slutten fordi begge forteller i førsteperson. Da jeg var ferdig med Cassias Valg, så var jeg veldig nysgjerrig på Ky og hans historie, og siden vi i halve boka får hans versjon så blir flere av spørsmålene besvart og jeg føler at jeg ble bedre kjent med ham. I Hogget får han en naturlig rolle som leder, selv om det ikke er noe han ønsker selv, men jeg opplever at det er en rolle som han vokser inn i. Gjennom Cassias betatte øyne i første bok så fikk jeg inntrykk av at Ky var mer eller mindre perfekt (ikke på en irriterende håpløs måte, men på en måte jeg godtok der og da uten noen betenkeligheter). I Flukten så fremstår han som mer nyansert – han er nok fremdeles ganske ufeilbarlig i Cassias øyne i store deler av romanen, men dette blir mer avdempet fordi Ky selv er ganske selvkritisk og preget av hva han opplevde i De Ytre Provinsene som liten.

Cassia er fremdeles en sympatisk heltinne. Hun er blitt tøffere, mer sikker på seg selv og hva hun vil – det synes jeg er bra! Ved første blikk så er hun en helt annen type enn for eksempel Katniss og Tris – men samtidig så viser hun en bestemthet og en målrettethet i Flukten som gjør at jeg tenker at hun i gitte situasjoner kunne vært «en Katniss». Det gjør at jeg er spent på hvilken retning den tredje og siste (?) boka tar.

En ting jeg liker så godt ved Matched – serien til Ally Condie er rollen bøker, poesi, kunst og skriftspråk spiller. I et samfunn der alt er kontrollert, ikke bare i forhold til livets store hendelser; hvem du skal gifte deg med, hva du skal bli, når du skal få barn og når du skal dø, men også hva du skal lese, lytte på og se på kino – så synes jeg det er helt genialt at det nettopp er kunnskapen om forbudte dikt og tekster som blir kjennetegnet på om du er en motstander av Samfunnet eller ikke. Ally Condie har skapt en dystopisk verden der historiene om opprør er skjult i tekster og i gjenfortellingene av gamle myter. strofer fra gamle dikt blir brukt som veivisere, både for konkret å finne veien til Revolten, men også for å finne medopprørere. Jeg synes strengt tatt at dette alene er en grunn til å lese denne velskrevede og flotte serien – iallefall hvis du er en bokelsker ;-).

Tusen takk til Mangschou Forlag for dette eksemplaret.

I tillegg til Bokelskerinnen, så har også Julie skrevet om Flukten.