Jellicoe Road av Melina Marchetta

Jellicoe Road av Melina Marchetta er en av Mari sine favorittbøker, og det er hennes entusiasme som gjorde at jeg valgte å lese denne nå i sommer. Nå er romanen ferdig lest, og det eneste jeg undrer over er: Hvorfor tok det meg så lang tid å begynne på denne her? Jeg burde jo ha lest den for lenge siden! Som med julis andre anbefalingsbøker, så ble jeg heller ikke denne gangen skuffet over bokvalget. Det er jo en grunn til at bøkene jeg har lest i løpet av måneden blir anbefalt av mine favorittbloggere, og Jellicoe Road er absolutt ikke noe unntak!  Dette er en utrolig god roman, og Melina Marchetta er en utrolig god forfatter!

I’m dreaming of the boy in the tree. I tell him stories. About the Jellicoe School and the Townies and the Cadets from a school in Sydney. I tell him about the war between us for territory. And I tell him about Hannah, who lives in the unfinished house by the river. Hannah, who is too young to be hiding away from the world. Hannah, who found me on the Jellicoe Road six years ago.

Taylor is the leader of the boarders at the Jellicoe School. She has to keep the upper hand in the territory wars and deal with Jonah Griggs – the enigmatic leader of the cadets, and someone she thought she would never see again.

And now Hannah, the person Taylor had come to rely on, has disappeared. Taylor’s only clue is a manuscript about five kids who lived in Jellicoe eighteen years ago. She needs to find out more, but this means confronting her own story, making sense of her strange, recurring dream, and finding her mother – who abandoned her on the Jellicoe Road. (Goodreads)

Begynnelsen på Jellicoe Road av Melina Marchetta er den vakreste, vondeste, mest hjerteskjærende og stemningsskapende starten jeg har lest i en roman noen gang:

My father took one hundred and thirty- two minutes to die.

I counted.

It happened on the Jellicoe Road. The prettiest road I’d ever seen, where trees made breezy canopies like a tunnel to Shangri – la.

Hvem jeg – personen er i denne prologen vet vi ikke når vi starter lesingen, men undringen over hvem det kan være og tragedien som skjuler seg bak disse ordene gjør at du som leser bare må lese videre. Historiene som følger er av det slaget som griper deg hardt og som holder deg i et jerngrep gjennom romanens 422 sider. Det er i allefall slik jeg opplevde lesingen av Jellicoe Road, og jeg håper og tror at dette er en bok som vil treffe mange.

Melina Marchetta har skrevet en roman som inneholder det meste. Hun tar opp tunge og alvorlige temaer som rusmisbruk og vanskjødsel av barn, samtidig som hun også skildrer vennskap og kjærlighet på en utrolig vakker måte. Det som jeg allikevel ser på som det mest sentrale temaet i Jellicoe Road er ønsket og behovet vi mennesker har for å finne ut hvem vi egentlig er og for å finne tilhørighet.

Hovedpersonen Taylor Markham er ei jente med mye bagasje og få voksne å stole på. Moren er rusmisbruker og forlot Taylor da hun var bare elleve år. Hun har ingen andre minner om en far enn et par med sterke skuldre. Taylor sin historie er først og fremst veldig sterk – den er fin og den er vond, og jeg lot meg engasjere hele veien. Jeg ble glad i henne og håpet på at alt på ett eller annet vis skulle ordne seg. Hun er absolutt ikke ufeilbar, men det bidrar bare til å gjøre henne troverdig. Raffaela, Ben, Jonah, Santangelo og Jessa er også godt utviklede karakterer som etterhvert får en mer sentral plass i handlingen, og på samme måte som med Taylor ble jeg raskt knyttet til disse ungdommene også. Melina Marchetta har en fantastisk evne til å skildre mennesker på en slik måte at det er som om de står der rett foran deg – helt levende – og det gjør jo også at deres gleder og sorger også treffer meg i svært stor grad. Det er realistisk og godt.

Den eneste voksne Taylor stoler på er Hannah, Hannah som bor i et hus på skolens område, Hannah som av en eller annen grunn visste at Taylor ville være på 7/11 den dagen moren forlot henne, Hannah som skriver på et manus og har mange fantastiske fortellinger om vennene Narnie, Webb, Tate, Fitz og Jude. I begynnelsen var jeg litt forvirret over hva som var hensikten med disse historiene, særlig siden de ble fortalt gjennom ulike synsvinkler og gikk mye frem og tilbake i tid. Samtidig så likte jeg historien til Narnie og de andre veldig godt, og jeg var svært nysgjerrig på hva som kom til å skje med dem. Det viser seg etterhvert som handlingene skrider frem at alt som skjer i denne romanen henger sammen på finurlige måter og at ingenting er tilfeldig – på hvilke måter? Les boka, så får du se ;-). Jeg vil bare si at det er fint, trist, morsomt og vondt – slik som livet er.

Jellicoe Road av Melina Marchetta er en sterk roman fylt med flotte karakterer som, når alt kommer til alt, bryr seg om og tar vare på hverandre. Den er vond og trist, men den har også et håp, et lys. Den er simpelthen en vakkerfæl bok som jeg håper når enda flere lesere.

 

Knokkelsamleren av Jeffery Deaver

Dette er sommerens fjerde anbefalingslesing, og den som overbeviste meg om at jeg, etter Sovedukken, burde gi den godeste Jeffery Deaver en ny sjanse var fine Line (se, det rimer :-)). Jeg angrer ikke!

En mann og en kvinne ankommer New York etter en forretningsreise og setter seg inn i en drosje. Men denne tilsynelatende ordinære drosjen er alt annet enn det, og snart oppdager de at de er fanget og ikke har noen mulighet til å unnslippe.

Dagen etter blir liket av mannen funnet. Alt tyder på at han er levende begravet og de finner også noen merkelige tekniske spor i området. Er det mulig at kvinnen fremdeles er i live?

Den tidligere sjefen for New York – politiets kriminaltekniske avdeling Lincoln Rhyme blir kontaktet. Han er lenket til sengen etter en arbeidsulykke tre år tidligere og bruker store deler av sin våkne tid på å planlegge sin egen død. Motvillig går han med på å hjelpe politiet, men med et forbehold, han vil at Amelia Sachs, politikvinnen som først var på åstedet, skal fungere som hans øyne, armer og ben.

Snart forsvinner flere mennesker, og en intens  kamp mot tiden og flere mord settes i gang. Hva slags drapsmann er det egentlig de har med å gjøre?

Knokkelsamleren av Jeffery Deaver er den første boken om Rhyme og Sachs, og  for en spennende første bok! Den har en stigende spenningskurve gjennom hele  historien, og den er ikke kjedelig eller stillestående et eneste sekund. Jeg ble rett og slett revet med fra første side, og hadde det helt ypperlig  – og noe stressende (fordi det er så nerveprirrende!!) –  mens jeg fulgte krimgåtens gang.

Rhyme er ekspert på åstedsgransking, og handlingen er i stor grad sentrert rundt det å finne sporene som morderen legger igjen og å tolke disse. Som stor tilhenger av serier som Bones og CSI (med Grissom), så var dette midt i blinken for meg. Det er tydelig at Jeffrey Deaver har satt seg godt inn i hvordan en åstedsgransker opererer, og at han har stor kunnskap om metoder og tekniske duppeditter som benyttes for å tolke og forstå et åsted. Jeg skal ikke se bort i fra at han tar seg litt kunstnerisk frihet i noen av beskrivelsene – hva vet jeg, jeg er jo ingen ekspert – men alle detaljene forsterket bare min opplevelse av at dette var troverdig og ekte. Ja da, jeg slukte det rått!

De to hovedpersonene i romanen, tidligere nevnte Rhyme og Sachs, er et interessant og i starten et litt merkelig bekjentskap. Begge er enstøinger på sin måte og av forskjellige årsaker, og de første møtene dem i mellom er preget av at ingen av dem ønsker å delta i etterforskningen. Rhyme er bitter og vil ikke leve lenger, mens Sachs er klar for å gå over i en kontorjobb. Jakten på denne gjerningsmannen er ikke noe noen av dem ønsker, men etterhvert så utvikler de en dyp forståelse for hverandre og et samarbeid som bare kan gå for gull i de videre bøkene blir skapt. Rhyme og Sachs virker ved første øyekast som to motpoler, men etterhvert så blir det tydeligere at de egentlig er ganske like, og jeg må innrømme at jeg ble knyttet til dem begge to, og fikk en større forståelse for hvorfor de reagerte og handlet som de gjorde.

Kriminalgåten opplevde jeg også som svært god og gjennomarbeidet – her er det ingenting som er tilfeldigheter, og etterhvert som historien beveger seg fremover mot en løsning så blir vi som lesere mer og mer klar over at vi står ovenfor en forfatter som virkelig kan sette sammen en infløkt intrige uten å miste en eneste liten tråd. Det er imponerende at alt som underveis virker opplagt – «Å ja, selvfølgelig må det være h*n som er gjerningspersonen!» – ikke er det allikevel, og at det som på en måte er usannsynlig faktisk er sannsynlig når alt kommer til alt. Og jeg kjøper alt som skjer – jeg tror på det, jeg grøsser og føler med ofrene og jeg kjenner pulsen øke i takt med etterforskernes i jakten på gjerningsmann og det neste offeret. Knokkelsamleren er en uhyre spennende krimroman med mange fiffige tvister og originalt plot! Leslesles 🙂

Spøkelser og romjenter – tegneserier jeg er blitt anbefalt.

Her om dagen så var jeg på tegneseriejakt på Outland og det var to grafiske romaner jeg spesielt var ute etter; Anya’s Ghost av Vera Brosgol og Zita the Spacegirl av Ben Hatke. Førstnevnte har Julie skrevet en god anmeldelse av og begge bøkene er blant Mari og Book Rat Misty sine favoritter (Trykk Book Rat for Zita omtale og Misty for Anya omtale).

Anya could really use a friend. But her new BFF isn’t kidding about the «Forever» part . . . Of all the things Anya expected to find atthe bottom of an old well, a new friend was not one of them. Especially not a new friend who’s been dead for a century. Falling down a well is bad enough, but Anya’s normal life might actually be worse. She’s embarrassed by her family, self-conscious about her body, and she’s pretty much given up on fitting in at school. A new friend–even a ghost–is just what she needs. Or so she thinks. (Goodreads)

 

Zita’s life took a cosmic left turn in the blink of an eye. When her best friend is abducted by an alien doomsday cult, Zita leaps to the rescue and finds herself a stranger on a strange planet. Humanoid chickens and neurotic robots are shocking enough as new experiences go, but Zita is even more surprised to find herself taking on the role of intergalactic hero. Before long, aliens in all shapes and sizes don’t even phase her. Neither do ancient prophecies, doomed planets, or even a friendly con man who takes a mysterious interest in Zita’s quest. (BookDep.)

Ikke sant disse grafiske romanene ser herlige ut? Jeg gleder meg til å få lest dem etterhvert! (Jeg endte faktisk opp med å kjøpe to andre hefter som ville falle i smak hos både mannen og meg, men de er puttet på ønskelista).

Har du lest Anya og/eller Zita?

 

Smakebit på søndag: Knokkelsamleren av Jeffery Deaver.

Jippi, det er søndag og smakebit – tid hos Mari!

Jeg har kommet godt i gang med sommerens fjerde anbefalingsroman, krimmen Knokkelsamleren av Jeffery Deaver. Line er stor fan av disse bøkene, og hennes entusiasme ovenfor Lincoln Rhyme – serien og Deavers måte å skrive en god og infløkt krimintrige overbeviste meg på en to tre.

Knokkelsamleren er den første boka i Lincoln Rhyme – serien. Rhyme var tidligere sjef for New York – politiets kriminaltekniske avdeling, men etter en skade har han blitt lam fra halsen og ned og tilbringer nå dagene til sengs mens han planlegger sin egen død. Så gjøres det et makabert likfunn. De tekniske sporene er få og merkverdige, og den eneste som kan tyde morderens ledetråder er Rhyme (Fra baksideteksten). Hva kan jeg si annet enn at jeg like’re! Dette er krim for min indre kriminaltekniske geek!

Det svarte øyet stirret tomt på henne. Øyet som førte rett inn til damprøret. Og det stirret rett mot den rosa huden på brystet hennes. Fra et eller annet sted langt inne i røret kom lyden av metall mot metall. Noen arbeidere var i gang med å stramme gamle tilkoblinger.

Og mens Tammie Jean Colfax skrek og skrek, hørte hun en annen lyd, et klonk. Og så en fjern, utydelig brumming. Og det var som om det svarte øyet endelig blunket til henne gjennom tårene.

s 62/63.

Har du lest noe av Deaver, og hva synes du om hans bøker?

Flere smakebiter og boktips finner du her.

Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons.

Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons er sommerens tredje bok i temaet anbefalinger fra andre bloggere, og den som overbeviste meg om at dette her er en roman verdt å lese var Gro og hennes fine omtale.

Fra forlaget:

Jødiske Elise Landau er 19 år når hun i 1938 må forlate familien sin og overklasselivet i Wien for å bli stuepike på godset Tyneford i Dorset i England.
Hun bærer morens perler under uniformen og skjuler farens manuskript i en fiolin. Elise møter kjærligheten på Tyneford, og fremtiden ser lys ut. Men så kommer krigen.

Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons var for meg den perfekte sommerlesingen, jeg nøt å ta del i alt som hendte i denne romanen og lot meg bli dratt med inn i historien. Dette var rett og slett helt herlig lesing!

Natasha Solomons har en måte å skrive på som gjorde at jeg følte at jeg virkelig var en del av det som utspillte seg mellom de to permene. Skildringene av godset og omgivelsene rundt var så gode at jeg kunne kjenne lukten av saltvann, den varme solen, blomsterduftene og den fuktige luften – jeg var der, på Tyneford Gods – og jeg hadde ikke lyst til å forlate det (men man må jo spise, sove og være litt sosial – så jeg rev meg løs en gang i blandt)! Det samme gjaldt for personene som vi møter i romanen, de var så levende beskrevet; jeg lot meg sjarmere av Kit og hans engasjement og entusiasme, Diana og Juno irriterte meg, Poppy kunne jeg tenkt meg som venninne og Mr Rivers… jeg opplevde en seriøs bokkarakterforelskelse i det øyeblikk han dukket opp i boken! Åhhhh! Og selvfølgelig romanens hovedperson og forteller; Elise. Jeg heiet på Elise hele veien og det var veldig interessant å følge hennes utvikling fra å være ei jente som på en side føler seg underlegen resten av sin kreative familie, men som samtidig er leken, utadvendt og litt umoden, til å bli en moden jente som står på for det hun tror på og for de hun er glad i – og som tiltross for motgang holder på lekenheten sin. Når jeg leser en bok så er det ikke uvanlig at jeg finner noen elementer ved for eksempel hovedpersonen som jeg identifiserer meg med, men med Elise så opplevde jeg at denne identifiseringen gjaldt i en mye større grad enn vanlig. Jeg følte at jeg virkelig forsto henne, og at måten hun reagerte på det som skjedde rundt henne også ville vært en måte som jeg kunne ha reagert på. Dette ble kanskje litt rotete forklart, men for å si det på en annen måte; Jeg kjente meg igjen i Elise, kort og greit, og jeg ble veldig glad i henne. Glad ble jeg forresten i alle de sentrale personene, og jeg er imponert over Solomons sin evne til å skape levende og ekte karakterer med sjel og personlighet. Når de hadde det vondt, så fikk jeg det vondt også, og når de opplevde gode ting, så gledet jeg meg med dem. Dette er bra!

Selve historien er medrivende, om enn noe forutsigbar enkelte steder – men det gjorde ingenting! Det var bare en god bok å synke ned i, og sidene vendte seg nesten av seg selv. For selv om jeg nok mer enn ante hva som kom til å skje i forhold til enkelte ting, så var det allikevel spennende å følge personene og deres skjebner. Jeg er ikke av dem som er veldig glad i historier som foregår under 2. verdenskrig, men jeg må innrømme at trusselen om krig og dens konsekvenser for jødene -i denne boka foreldrene til Elise – og deretter selve krigen og konsekvensene for Tyneford og menneskene som bor der gjorde Fortellingen i fiolinen til en enda sterkere opplevelse.

Fortellingen i fiolinen er Natasha Solomons sin første bok på norsk, og jeg håper at debutromanen hennes Mr. Rosenblum’s List: Or Friendly Guidance for the Aspiring Englishman også blir oversatt, for jeg virkelig nikoste meg i Solomons sitt univers, og vil gjerne ha mer 🙂 Anbefales på det aller varmeste.

Vil du lese flere omtaler?I tillegg til Gro, så har også BokelskerinnenEllikken, Les Mye, Marianne og Berit skrevet om den.

# 6: Hvordan ligger jeg an?!?

Jeg vet – jeg er sent ute med junioppsummeringen min… men, bedre sent enn aldri, eller ;-).

Juni var viet til fantasy og George R.R. Martin, og jeg nikoste meg gjennom både A Game of Thrones og A Clash of Kings. De var laaaange (tilsammen over 1700 sider), mørke og episke, og det ble to soleklare seksere på terningen. Jeg er fan!! Jeg har satt resten av A Song of Ice and Fire litt på vent, men gleder meg til å lese videre i løpet av høsten.

Jeg trodde egentlig at jeg ikke kom til å rekke og lese noe mer, men jeg fikk faktisk lest to bøker til i måneden som gikk. Drabant  av Holen og Noguchi er en grafisk roman som jeg fikk gjennom Bokbloggturneen, mens den siste romanen, Min tid kommer av Nina Vogt – Østli, var en snikstart på julitemaet. Så summasummarum så ble det jammen meg fire bøker, og det betyr at jeg fremdeles ligger godt an i forhold til lesemålet mitt på 52 bøker i løpet av året:-). Hurra!!

Jeg koster på meg en hurra til; for jeg har jo lest årets første grafiske roman! Juni var ingen god måned for Dickens og Rushdie; men det blir ikke juli heller, så det – jeg er forresten sikker på at disse to herremennene passer best rundt jul. Ingen oppfølgere fra bøker lest i 2011 kom på lista, men A Clash of Kings er en oppfølger, så teknisk sett så er målet oppnådd… kanskje… Alle bøkene som ble innkjøpt tidligst i mai, så målet med å lese bøker som har stått en stund i hylla ble heller ikke nådd denne måneden.

Hva så med det målet om å kjøpe kun 2 bøker i måneden, Silje??? Ha ha, og det var?? Det jeg har fått til er å handle færre bøker enn i mai – og det er jo en fremgang. I tillegg så fikk jeg noen bøker også. Problemet er at jeg ikke har helt oversikt over hvilke bøker som kom i hus i juni og hvilke som har kommet nå i juli… men jeg vil anta at det ca var 10 bøker. Det er jeg fornøyd med!

Juni var også en hyggelig måned sosialt; jeg møtte Gro, Line, Lise, Elin og Rose – Marie igjen for å planlegge høstens store bokbloggerbegivenhet – Bokbloggtreff 2012 – videre. Det er så  bra at så mange har meldt seg på, men det er fremdeles plass til enda flere 🙂 Jeg gleder meg til å møte dere alle sammen!

Temaet for juli – eller egentlig sommerferien – har jeg allerede skrevet litt om her; men kort fortalt – i juli skal jeg lese bøker jeg har fått anbefalt av andre bloggere. Jeg har allerede kommet godt i gang, og for å si det sånn; dette blir en god måned og jeg ser frem til fortsettelsen!

Hvilke leseplaner har du for sommeren?

 

 

Min tid kommer av Nina Vogt – Østli

Jeg snikstartet på julitemaet Bøker anbefalt av andre bloggere og leste Min tid kommer av Nina Vogt – Østli de siste dagene i juni. Den fikk jeg lyst til å lese etter at jeg leste Julies gode omtale i april. Jeg ble ikke skuffet!

Fra baksideteksten:

Hvis du ble kjent med en jente på nettet som sa hun var fra fremtiden, ville du…

ledd av henne?

trodd på henne?

tenkt at hun var gal?

Hans Petter gjør ingen av delene. Han er bare takknemlig for at noen vil ha kontakt med ham. Livet er tøft når du er nederst på skolens rangstige. Når moren din blir stadig mer fraværende. Faren din skuffer. Læreren din bare bidrar til mobbingen. Og skolens bølle er ute etter deg. Neste spørsmål: Hva ville du gjort hvis jenta fra fremtiden fortalte deg at noe forferdelig kom til å skje – og du kanskje kunne hindre det?

Min tid kommer av Nina Vogt – Østli er en roman på knappe 200 sider, men det er en sterk og foruroligende historie som fortelles på disse sidene. Hans Petter går i 10. klasse, han bor sammen med moren sin og har sporadisk kontakt med faren. Han liker å se filmer og spille dataspill på fritiden, mens han på skolen forsøker å være mest mulig usynlig. Hans Petter har blitt mobbet siden han gikk på barneskolen, men har de siste årene holdt seg unna radaren til plagåndene. Det som holder ham oppe er at han en dag skal vise mobberne og de andre hvem han virkelig er. Men så skjer det noe; skolens største bølle, Andreas, har igjen fått øynene opp for at Hans Petter eksisterer, samtidig som  Hans Petter får kontakt med ei jente som påstår at hun er fra fremtiden. Noe kommer til å skje og det vil få store og ødeleggende konsekvenser for mange generasjoner.

Jeg følte at denne romanen hadde en ubehagelig og guffen stemning helt fra begynnelsen av. I starten er det nok i hovedsak på grunn av det Hans Petter går igjennom på skolen – hans forsøk på å gjøre seg usynlig for å unngå oppmerksomhet fra mobberne er både vondt og trist å lese om. Han fremstår som en gutt som er blitt sveket av de fleste rundt ham, også de voksne, og som ingen bryr seg om at nærmest går til grunne. Samtidig så var det enkelte ting ved Hans Petter selv som jeg stusset over under lesingen, små bemerkninger og holdninger til andre mennesker som ga meg en vond smak – særlig etterhvert som slutten og det uungåelige nærmet seg. Det kan selvfølgelig være mange årsaker til at Hans Petter tenker og mener som han gjør – det er for eksempel en måte å overleve en vanskelig hverdag på – uansett så var det en vond opplevelse å lese om det han blir utsatt for.

Jeg startet med å beskrive Min tid kommer som en foruroligende roman, og det er den virkelig. Gjennom hele lesingen satt jeg med en ekkel og ubehagelig klump i brystet og en følelse av at dette ikke kom til å ende godt. Temaet mobbing er jo aldri hyggelig å lese om; og ende mindre hyggelig å oppleve – men ubehaget jeg opplevdet mens jeg leste denne romanen stakk enda dypere. Det var noe som ikke ble sagt, noe som ikke stemte, noe som jeg ble mer og mer redd for etterhvert som jeg nærmet meg slutten – det var en intens følelse mens jeg leste, og jeg merker at den samme følelsen kryper inn i meg mens jeg skriver dette.

Min tid kommer av Nina Vogt – Østli er en roman som sitter lenge i kroppen. Den er ubehagelig og vond på mange måter, og forteller en historie som gikk kraftig inn på meg. Jeg vrir hjernen og lurer på om det er noe  noen kunne gjort for at utfallet skulle blitt annerledes? Jeg har ikke kommet opp med noen svar, men jeg håper at mange, mange vil lese denne sterke og viktige romanen. Anbefales!

Boka har vært på bokbloggturnè – i tillegg til Julie, så leste også MoonStar, Aud H.J ., Ungdomsboka, Kine, Lene og Linn den i forbindelse med turnèen.