Første setning.

Jeg er egentlig ikke en leser som er avhengig av at den første setningen i romanen jeg leser må være brilliant og dra meg umiddelbart inn i bokas univers. Allikevel får lesegleden et ekstra lite piff dersom boka starter med en interessant setning eller to. Anna Karenina  av Lev Tolstoj og Pride and Prejudice av Jane Austen er to romaner som starter med noen svært gode – og velkjente – setninger som jeg synes angir tonen for historiene som fortelles.

20130526_000333

Anna Karenina starter slik:

Alle lykkelige familier ligner på hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.

Jeg synes det er en så fin og foruroligende begynnelse, den gjør meg nysgjerrig og gir meg lyst til å lese videre.

Pride and Prejudice har denne begynnelsen:

It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.

Morsomt og ironisk – akkurat slik jeg forventer av en Austen- roman!

En litt mer ukjent bok, Jellicoe Road  av Melina Marchetta, har også en veldig interessant, atmosfærisk og mystisk første setning:

My father took one hundred and thirty-two minutes to die.

Er en bok sin aller første setning viktig for deg? Har du noen favoritt «første -setninger»?