Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland

Denne måneden samleser vi Helga Flatland sin nyeste roman Vingebelastning og som ansvarlig «samlesingsperson» var det på høy tid at jeg også fikk lest den. Og nå er det altså gjort og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg en ny favoritt i kategorien Årets roman. For ja, den var faktisk så god.

image

Dette er forresten den første boka jeg leser av Helga Flatland. Det er litt flaut,  for hun har skrevet bøker siden 2010, vunnet priser og generelt fått mye god kritikk for bøkene sine. Hun  har rett og slett oppnådd mye – og hun er fremdeles ung og lovende! Jeg har allerede begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må, debutromanen hennes, og jeg kjenner igjen det lette, flytende språket jeg likte så godt i Vingebelastning. Det er noe med stemmen til Flatland som gjør at jeg blir dratt inn i handlingen og skildringene og ikke klarer å slippe taket før jeg er ferdig. Det er så bra!

Vingebelastning handler om Andreas, en relativt vellykket mann som nærmer seg tretti. Han har mastergrad, god jobb og – ikke minst – en samboer som han planlegger å dele resten av livet med. Alt går på skinner. Eller gjør det egentlig det? Andreas sine tvangshandlinger som han har slitt med siden barndommen er der fremdeles, det samme gjelder ønsket om å selv ha full kontroll over det som skjer rundt ham. Følelsen av å stå utenfor et fellesskap og kikke inn og egentlig ikke føle noen glede over det som skjer, er like fullt tilstede til tross for at alt tilsynelatende er på stell. Så blir Andreas utsatt for en ulykke og veien fra somatisk avdeling til psykiatrisk behandling er plutselig ikke så lang. Og Andreas omfavner denne nye oppmerksomheten og går helt opp i diagnosen han får.

image

Romanen beveger seg frem og tilbake i tid. Vi er selvfølgelig i romanens nåtid – 2014, men vi blir også tatt med tilbake til da Andreas er 15, 19 og i 20-årene. Skiftene er enkle å følge da delene er delt inn i årstall. Med unntak av nåtiden er tilbakeblikkene kronologiske, det vil si at vi for eksempel befinner oss i 2014, så 1997, deretter tilbake til 2014, før vi igjen går tilbake til en ny tid i fortid. Disse episodene fra tidligere henger sammen med ting Andreas og psykologen hans tar opp.

Det blir forresten feil å si at delene fra Andreas sin fortid er tilbakeblikk. De er, som 2014-delene, skrevet i presens. Det er altså ikke den mer erfarne, sykemeldte Andreas som forteller om tider som har vært og episodene som skildres er dermed ikke farget av fortellerens nåtid. I stedet får vi på en måte historiene fortalt i det de skjer. Vi blir for eksempel kjent med Andreas, 15 år, hans interesser, bekymringer og «diller». Vi blir kjent med 19-åringen, hans tanker om fremtiden, studier, fremmedgjøring og etterhvert møtet med hun som bli kjæresten og samboeren. Dette valget fra Flatlands side gjør at jeg opplever Andreas sin forhistorie som mer ekte og nær, enn jeg hadde gjort dersom den voksne Andreas skulle fortalt den i retrospekt. Som leser er det godt å ha lest om relasjonen mellom Andreas og familien hans og om kontrollbehovet hans slik han opplevde det før sykemeldingen.

Andreas er en interessant karakter, men det som kanskje fascinerte meg enda mer var min reaksjon på ham. I store deler av romanen sympatiserer jeg med ham, jeg forstår ham, jeg bekymrer meg over den tydelige dissonansen han har i seg i forhold til omgivelsene sine og dette enorme behovet for å ha kontroll. Jeg gjenkjenner en del trekk ved ham som jeg også kjente på i den alderen og den følelsen av å ikke helt høre til. Sikkert typisk for alderen, men like fullt gjenkjennbart (fest kontra bygge modellfly/lese bok? Hallo?!). Jeg liker ham, heier på ham og ønsker ham alt vel. Det samme gjør jeg i begynnelsen mens han er i behandling og, jeg ser en mann som trenger hjelp, som kanskje har en litt lite forståelsesfull kjæreste og foreldre som bryr seg litt for lite. Men så; i takt med at det blir tydeligere hvordan Andreas omfavner sin nye tilværelse som psykisk syk og hvor selvsentrert han bli, jo mindre og mindre sympati klarte jeg å oppdrive for ham – og mer og mer sympati fikk jeg for kjæresten. Jeg merket på meg selv at jeg ble opprørt, at pulsen steg og at jeg mest av alt hadde lyst til å tre inn i romanen og riste ham ut av bobla. Fra å se alt fra Andreas synspunkt gjør Flatland noen grep som gjør at jeg som leser plutselig står i kjærestens sko og virkelig kjenner på hennes frustrasjoner – selv om det fremdeles er Andreas som er fortelleren! Jeg liker det! Det beviser for meg at Helga Flatland skaper troverdige, sammensatte og ekte karakterer.

image

På omslaget til min utgave av romanen står det blant annet at Vingebelastning er en fremstilling av en nevrotisk generasjon, og at den stiller spørsmål ved hva som skjer når livet ikke svarer til forventningene. Og det får meg til å undre; for er Andreas egentlig alvorlig psykisk syk eller er atferden hans, fremmedgjøringen han føler, symptomer på den tiden vi lever i, på hans generasjon? Er den en reaksjon på det store forventningspresset som både en selv – men også samfunnet – legger på en? Er det bare ønsket om å klatre i systemet, ha suksess og avansere som teller? Eller er det faktisk slik at man noen ganger bare må stoppe opp, trekke pusten og tenke seg om? Andreas har et stort behov for å bli sett, ikke som arbeidstaker, ikke som den karrieresøkende kjæresten, men som Andreas; glad i tall og fly, og med en indre uro og en følelse av utilpasshet. Hos psykologen blir han sett, hørt og ting han har fortrengt kommer frem igjen. Han har også en del ting som er tvangsmessige og som gjør hverdagen vanskelig. Han får et sammenbrudd, og dette sammenbruddet er et symptom på noe – inne i Andreas. Kanskje det rett og slett er begge deler?
Jeg vet ikke –
men det jeg vet er at Vingebelastning er en roman som får en til å tenke, til å reflektere. Den er av et slikt kaliber at den blir værende inne i deg en god stund. Den er lett å lese og som nevnt så flyter språket fint og naturlig. Vingebelastning er en god, sterk og provoserende bok om et psykisk sammenbrudd og hva som kan skje videre.

(Og ikke er den uten håp heller! Jeg har trua på Andreas!)

Les flere tekster om Vingebelastning her.

Reklamer

Vingebelastning – halvveis i samlesingen

Mars har flydd av sted, og i stedet for å være i begynnelsen  – som jeg har likt å innbille meg en stund nå – så er vi heller nærmere halvveis. Det har så langt vært en veldig fin måned, jeg har lest en glitrende roman, opplevd London og noen av de fantastiske bokbutikkene som finnes der og egentlig bare kost meg. Og inne i hodet mitt har jeg altså hatt en ide om at vi fremdeles er i månedsskiftet februar/mars (Hallo – snø?!).

HYdeparl

Hvis noen lurte på hvordan det så ut i Hyde Park forrige uka da det bøttet ned med snø på Østlandet.

 

Samlesingen av Helga Flatland sin Vingebelastning har kommet godt i gang og jeg ser at flere har lagt inn anmeldelsene sine og andre interessante tekster om romanen og forfatteren i linkefunksjonen på bloggen. Det er bra! Det ser også ut til at det er mange som liker den godt – og det gjør meg ekstra spent på å lese videre i den. Jeg har nemlig ikke kommet så langt, men det jeg har lest lover godt. Jeg liker måten hun skriver på, det føles så naturlig og ekte. At selve temaet er noe som interesserer meg er jo også en bonus.

Planen videre på Skribleriene denne måneden er, selvfølgelig, å skrive om Vingebelastning,  men jeg har også tenkt å bruke påsken på å lese og skrive om  Bli hvis du kan – trilogien. De to siste ukene skal dermed bli ganske Helga Flatland-tunge. Det gleder jeg meg til!

samlesing

(I tillegg skal det komme en februaroppsummering, en Londonguide for bokelskere og noen dikt, men det tar vi i andre innlegg).

Så til dere som ennå ikke har kastet seg over Vingebelastning – gjør det! Og til dere som har lest og skrevet, legg igjen link her.

God lesing videre!

#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

leseplanermarsI mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

  • 11,3/50 bøker lest.
  • 5,3/20 klassikere
  • 2,3/15 1001 – bøker
  • 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
  • 1 gjenlesing
  • 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
  • 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

april

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

bokpus

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

Finne ly av Aina Basso.

I mars har vi samlest Finne ly av Aina Basso i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014. Romanen er nominert i kategorien Årets roman sammen med to av mine fjorårsfavoritter Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol. Dette er altså den eneste av bøkene i denne kategorien jeg ikke hadde lest før nomineringen ble avsluttet i januar. Hadde jeg rukket å lese den tidligere så er jeg ganske sikker på at den hadde endt opp på min nomineringsliste – for jeg likte den veldig godt.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, så Hanna må halde tett om opphavet sitt. Den yngste sonen, Johannes, får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for forsøket hans på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi veks fram, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verd om han går på kostnad av hennar eigen fridom.

(Baksidetekst)

Finne ly er en historisk roman, og for en som sjelden leser bøker i denne sjangeren, så var dette et positivt møte. Jeg er nemlig litt skeptisk og forutinntatt når det gjelder sjangeren «historisk roman», selv om jeg egentlig vet bedre (Og her bør jeg ramse opp Hilary Mantel og Sigrid Undset og ….. i tillegg til Basso, for alle hennes romaner er historiske). Så jeg vet bedre – det er bare at inne i mitt hode så danner det seg bilder av hjelpeløse jomfruer og hjelpsomme grever og…. ja, alt som en Harlequin – forside kan finne på å vise frem. Og det stemmer jo ikke. Det er jo noe helt annet! Uansett; fordommer, sjangermisforståelser og forutinntatthet  til side – Aina Basso sin Finne ly er en roman som ja, er historisk og tar for seg en konkret epoke i den norske historien som vi absolutt ikke bør være stolte over (behandlingen av de reisende), men som samtidig har noe allmenngyldig og tidløst over seg. For hvordan er det egentlig vi tar i mot mennesker som ikke lever som oss selv? Hvordan ser vi på dem? Kan vi klare å undertrykke den vi er helt innerst inne, for å tekkes noen andre, for å oppleve trygghet? Og er vi egentlig trygge når vi ikke kan vise hvem vi er?

finnely2

Historien fortelles i første person av to fortellere; Hanna selv og yngstesønnen Johannes. Jeg opplevde det som noe forvirrende i starten å forstå  hvem «eg – et» var, spesielt Johannes sitt «eg» – det kunne også være storebroren Harald som fortalte. Jeg syntes også at stemmene til Hanna og Johannes var ganske like i begynnelsen, men ettersom historiene utviklet seg og jeg ble mer kjent med dem, så følte jeg at de skilte seg mer fra hverandre. De har ulike måter å utrykke seg på og ulike ord og vendinger de benytter. Johannes, for eksempel, bruker mye dyrebilder for å beskrive hvordan han har det og det er særlig vepser og ekorn som går igjen i hans skildringer.

Begge er upålitelige fortellere, og det ligger jo i naturen til 1. persons fortellere generelt. De forteller kun det de vil. Skildringene av de andre karakterene er sterkt preget av det de ser, hvordan de opplever de rundt seg og hvordan deres oppfattelse av virkeligheten er. Dette gjør at jeg for eksempel blir nysgjerrig på Harald. For hvordan er han egentlig?

Hanna og Johannes har annethvert kapittel, og historien samlet er kronologisk fra den dagen Hanna står på døra og søker tjeneste, men med jevne drypp fra fortiden. Etter hvert får leseren vite mer og mer om Hannas liv som reisende, og dette opplever jeg som en svært troverdig og ekte beskrivelse av hvordan det må ha vært. Det er på en måte både troverdig som en del av romanen, som Hannas historie, men også som et vitnesbyrd om hvordan det var å være reisende på midten av 1800 – tallet. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha fått ekstra innblikk fra de reisendes perspektiv, hvordan de ble møtt og hvordan de ble behandlet. Jeg er imponert over hvor sømløst og naturlig Basso har flettet dette inn i historien, og er ganske sikker på at det ligger mye forarbeid og research til grunn.

Selve spenningskurven går veldig sakte i begynnelsen. Jeg slet litt med å få tak i historien som Basso ønsket å formidle og det var hennes språklige styrke som drev meg videre. For for et utrolig vakkert og poetisk språk hun har! Det er som å lese lyrikk; elegant bruk av symbolikk og mye blir sagt med bruk av få ord, antydninger og skildringer som virkelig treffer og sist, men ikke minst, skrevet på nynorsk! Det kunne jo ikke passet bedre!  Jeg tror den beste beskrivelsen er at det er «gåsehudvakkert». Faktisk.

Men – spenningskurven – ja, den er sakte i starten, men etter hvert som klimakset nærmer seg så er det også en endring i selve oppbyggingen av den fysiske romanen. Generelt er det mye luft, kapitlene består av samlinger av kortere tekstbiter og Hanna og Johannes alternerer med å fortelle. Disse skiftene i fortellere blir raskere og raskere i takt med at klimakset nærmer seg. Et grep som fungerer veldig bra og som gjorde at jeg leste med høyere og høyere puls. Selve toppen nås med et  pang der både to kulturer og to brødre braker sammen. Alle de undertrykte følelsene og spenningen som har ligget og murret eksploderer i et voldsomt raseri og utfallet blir det samme; ild, blod, død og drap. Avslutningen kommer ganske raskt etter dette uten for mye snakk. Den minner meg om oppbyggingen til en novelle, og det liker jeg veldig godt.

Romanen heter Finne ly, og vi finner igjen flere elementer i romanen som bygger opp under denne tittelen. Hanna søker tilflukt på småbruket til Harald, Johannes og faren langt inne i Finnskogen, hun gjemmer seg blant trærne, er vanskelig å finne. De tre på gården har også søkt tilflukt; familien har ryddet seg en plass midt i skogen og isolert seg fra både familie og bygdefolket. Trærne gir dem alle ly fra omverdenen, noe som også omslaget illustrerer. De reisende som beveger seg rundt i skogen fra den ene leieren til den neste søker beskyttelse fra trærne, samtidig som de bruker dem som en måte å kommunisere på. Når de kommer for nær gården oppleves de som en trussel av gårdsfolket på mange måter, men kanskje aller mest fordi de truer deres ly?

Finne ly av Aina Basso fikk vel fortjent en plass på årets kortliste til Bokbloggerprisen. Og den har også gjort selve stemmegivingen til en nøtt for meg. Hm….

Svært god bok!

Bokbloggerprisen 2014: Kortlistene og noen tanker.

7. januar 2015 kl 00.00 gikk nomineringsfristen for Bokloggerprisen 2014 ut. Dagen etter, 8. januar, møttes komiteen; Line, Gro, Elin og jeg – noe trøtte etter å ha telt stemmer til langt over midnatt- for å sette opp prisens langliste og kortliste. Langlisten ble presentert mandagen etter, den 12., og nå – etter 18 dager med hemmelighold – er det på tide å offentliggjøre Bokbloggerprisen 2014 sine kortlister. Og det er en riktig god følelse å kunne presentere dem for dere i dag.

(Trommevirvel)

Tada!

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

  • Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
  • Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
  • Marit Kaldhol: Det skulle vere skol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

  • Ida Jackson: Morfar , Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
  • Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
  • Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

bøker

 

Jeg personlig er superglad for at listene både inneholder bøker som jeg har lest, elsket og selvfølgelig nominert, samtidig som de også inneholder bøker jeg er nysgjerrig på og som jeg faktisk ikke rakk å lese før fristen gikk ut – men som står i hyllene og er klare for å leses under samlesingene. Jeg synes også at listene er varierte med tanke på bøker som har fått en del oppmerksomhet i tradisjonelle medier og bøker som kanskje i stor grad har levd sine liv her i Bokblogglandia – men ikke har fått like mye blest ute i den virkelige verden. Kanskje det at vi er mange som skriver om en gitt bok i et gitt tidsrom vil løfte dem frem og gjøre at flere lesere får øynene opp for disse perlene som vi bokbloggere har lest, diskutert og skrevet så varmt om?

Jeg håper det!

Det er også gøy å se at det er helt andre typer bøker som har kommet på kortlisten til Åpen klasse i år. Der vi hadde en bildebok, en fantasyroman og en lyrikksamling som konkurrerte mot hverandre i fjor, har vi nå sakprosa, en realistisk ungdomsroman og en novellesamling. Jeg tror ikke det blir noe enklere å måle årets tre opp mot hverandre når vi skal begynne å stemme, men det er spennende med variasjon. Det viser at vi leser bredt og i ulike sjangre.

En siste ting som varmer mitt halvt vestlandske hjerte er at to av tre romaner på kortlisten til Årets roman er skrevet på nynorsk! Jeg synes det er så utrolig bra!

Hvilke tanker har du gjort deg om kortlistene til Bokbloggerprisen 2014?

Mer informasjon om listene og samlesingen finner du her.

#JegforberedermegtilBokbloggerprisen2014

– eller «Jeg forbereder meg til Bokbloggprisen 2014», om du vil.

Det har vært lite liv her på Skribleriene den siste tiden, men det betyr ikke at det ikke leses! Eller, det har på langt nær vært det lesetempoet jeg hadde sett for meg og ønsket, to bøker pr måned i snitt er ikke så mye å juble for egentlig. Takk og pris kan det se ut til at mørke, triste og regntunge november blir den beste lesemåneden siden juli. Det er fint.

Jeg har i likhet med mange av mine medbokbloggere hatt fokus på ny norsk litteratur denne høsten. Datoen for nominering av bøker til Bokbloggerprisen 2014 nærmer seg, og jeg synes det er viktig å ha lest en del for å gjøre et utvalg. Den siste tiden har jeg lest flere svært gode; noen har jeg skrevet om, andre ligger fint og venter i «bøker jeg skal skrive om» – bunken. I denne posten har jeg tenkt å vise frem hvilke jeg har lest og hvilke som står på lista over bøker jeg skal prioritere å få lest før 2015.

Først ut er de som allerede er fortært:

IMG_20141122_131424

De to nederste, Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle være sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol er allerede godt omtalt her inne, og det er ingen hemmelighet at jeg er fan. Bare et menneske av Kristine Næss er så godt skrevet jeg synes det er vanskelig å skrive noe fornuftig om den. Det vil komme en anmeldelse etter hvert, enn så lenge får dere kortversjonen: Anbefales!

Ellers er den nest øverste boka ungdomsromanen Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo. En fin og troverdig historie om det å være 15 år og oppleve den store kjærligheten for første gang. Jeg skal selvfølgelig skrive litt mer om den også om tid og stunder. En annen bok som passer i kategorien Åpen klasse er Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen. Den leste jeg allerede i vår og den gjorde stort inntrykk. Jeg håper virkelig at flere tar seg tid til å lese denne viktige barneboka. (Dette er mitt forsøk på bokpushing, hvis noen lurer).

Bunken med bøker jeg skal lese er betydelig større enn «har lest» – bunken og det er ikke sikkert at jeg rekker igjennom alle. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer igjennom alle, for å være ærlig. Men – jeg skal gjøre et forsøk.

IMG_20141122_131703

Nederst ligger Brit Bildøen sin Sju dagar i august, så romanene:

  • På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik
  • Om igjen av Monica Isakstuen
  • Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen
  • Velkommen til oss av Eivind Hofstad Evjemo
  • Oslo Noir av Aslak Nore
  • Sone Z av Øyvind Vågnes
  • Krø av Didrik Morits Hallstrøm

Øverst troner novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen av Maria Kjos Fonn sammen med diktsamlingen til Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim. En annen diktsamling som jeg venter i posten de nærmeste dagene er Spredning av Nils-Øivind Haagensen som jeg grugleder meg til å lese.

Det er litt vanskelig å si hvilken bok jeg går i gang med når jeg blir ferdig med Mine fem år som far av Bjarte Breiteig, men de som akkurat nå trekker mest er Sone Z av Vågnes og Krø av Hallstrøm – gjerne iblandet noen noveller av Kjos Fonn. Disse er de jeg har hørt aller minst om, og de pirrer nysgjerrigheten litt ekstra.

IMG_20141120_220257

Hva leser du for tiden og hva er din favoritt blant høstens norske bøker?