I januar leste jeg for første gang en roman av Cora Sandel. Siden et av temaene i Back to the classics – utfordringen er å lese en roman av en kvinnelig forfatter passet dette bra. En annen ting som er bra er at romanen jeg leste, Alberte og Jakob, kommer inn under 1001 – bøker – målet mitt. Bøker som kan gi meg flere kryss er alltid en fordel 😉
Det er noen romaner som starter så nydelig og så riktig at du bare vet at dette kommer til å bli en stor leseopplevelse. Slik var mitt møte med Cora Sandel sin roman.
Kirkeuret lyser som en måne om natten.
Det slår, og små, svake bluss fødes ute i mørket og brenner matt, fortapt i dets uendelighet, ensomme og spredte.
Uret slår igjen, og de svake bluss blir flere, flokker seg, danner rader og ruter.
s7
Litt etter litt, i takt med kirkeuret, våkner stedet og innbyggerne til liv, og vi lesere får deretter et overblikk og en skildring av både småbyen og de som bor der, før Sandel gradvis viser oss veien inn til familien Selmer. Det er både stemningsfullt og effektivt. Scenen er satt. Og jeg elsker det!
Alberte og Jakob er et nært portrett av en ung jente som ønsker seg noe mer i livet og som ønsker å bryte ut av hverdagen i en fattig familie av borgerklassen. Ei jente som så gjerne vil utvikle seg, som vil oppleve ting og som lengter ut, men som i stedet blir tatt ut av skolen til fordel for at broren skal få den opplæringen foreldrene mener at han trenger og som blir hemmet av foreldrenes krav og forventninger til henne. Eller – foreldrenes mangel på dette, er vel mer riktig. Alberte er ei jente som er eslet for noe mer enn å gå hjemme som en tjenestepike, hun har et rikt indre liv, en nysgjerrighet og en årvåkenhet som hun i de fleste sammenhenger må undertrykke.
Cora Sandel bruker motsetningene kulde og varme bevisst i romanen; vårt første møte med Alberte er på soverommet tidlig en vintermorgen. Hun er kald, gjennomfrossen; «grå av kulde. s 14». Etter hvert blir det tydelig at denne frosten ikke bare er en ytre kulde, men også et symbol på hvordan hun har det, hennes lengten etter et annet liv og opplevelse av at kreativiteten hennes blir kvalt av foreldrenes manglende nærhet og forståelse av hvem datteren deres er. Den er også et bilde på forholdet mellom personene i familien Selmer.
Moren er en bitter kvinne som er misfornøyd med tilværelsen – livet ble ikke slik hun hadde forventet det. Hun bærer på et taust raseri mot ektemannen og skammen over at han ikke har greid å løfte familien ut av det økonomiske uføret slik at de igjen kan flytte sørover og hans hang til alkohol. Misnøyen og sinnet hennes tar hun ut på Alberte; verken hennes utseende og fremtoning er bra nok. Faren, sorenskriver Selmer, er like sint og bitter som sin kone, han er mer utagerende og retter raseriet mot kona og sønnen Jakob – som ikke gjør slik han ønsker. Jeg får inntrykk av at forholdet mellom ham og Alberte er noe varmere, preget av en gjensidig tillit. Dette viser seg særlig godt i de faste gåturene deres.
I sterk kontrast til familien Selmer sin distanse og kulde, finner vi fru Buck og datteren Beda. De bryr seg ikke helt om samfunnets forventninger og blir snakket om av de andre «finere fruene». I møtet med disse to og deres varmende inkludering, tiner Alberte opp og får rom til å være seg selv.
Romanens tittel er Alberte og Jakob, men hittil har jeg kun skrevet om Alberte. Til tross for tittelen er det hun som er hovedpersonen, det er henne boka handler om. Samtidig så har broren Jakob en så stor plass i livet hennes at det passer; Jakob – som seg selv – spiller egentlig ikke en så stor rolle i historien, men hans nærvær – i Alberte – er stort. Han er på et vis den karakteren som får alt det som Alberte lengter etter; han får gå på skolen og han får etter hvert reise ut. Som gutt har han flere muligheter, og selv om han gjennomgår et «statusfall» i foreldrenes øyne, så blir han allikevel raskt tilgitt. Alberte, på den andre siden, har hele familiens «ære» på sine skuldre med tanke på giftemål, hun tar ansvar, dekker til og prøver å gjøre alle til lags, helt på tvers av det hun selv vil. Men det gjør henne ikke til en svak karakter, Alberte er for meg en av de aller sterkeste og mangefasetterte karakterene jeg har lest om på svært lenge. Hadde hun vært viljeløs hadde hun for eksempel mest sannsynlig giftet seg med Fullmektigen. I stedet blir gaven fra ham, hortensiaen, et bilde på hennes antipati ovenfor ham. Den lukter lik og den vil ikke visne og dø selv om hun prøver å bli kvitt den. Det er en grusom plante. Et annet bilde som, for meg, er essensielt for historien og som viser Alberte sin styrke, er avslutningen, der hun klarer å se bak foreldrenes masker og ser dem for det de er.
Romanens slutt gir håp – og jeg gleder meg til å følge Alberte videre i de to neste bøkene om henne. You go, girl!!
Anbefales helhjertet!
siljes skriblerier 