Min venninne Nancy.

Fra jeg lærte å lese som fire-åring, så har bøker vært en viktig del av livet mitt (ikke en overraskelse regner jeg med – he he), og en heltinne jeg fikk ganske tidlig, allerede i sjuårsalderen, var Frøken Detektiv eller Nancy Drew.  Jeg var så heldig at jeg fikk bøkene som mamma hadde hatt da hun var liten, og den aller første boka jeg leste var Nancy Drew – ble selvfølgelig uttalt /drevv/ – nr 36: Detektiv Nancy Drew og mysteriet med den gamle deligencen. Jeg husker ikke hva den handlet om, men en ting var sikkert – jeg var hekta! Samlingen ble utvidet over mange år, og til slutt hadde jeg mange av Frøken Detektivbøkene og de fleste av Detektiv Nancy Drew – bøkene som hadde kommet ut på den tiden. NB! Jeg var en retro unge – den moderniserte Nancy Drew bøkene som kom på 80-tallet var ikke interessante, det var de originale historiene som var de jeg samlet på.

Forfatteren bak bøkene var Carolyn Keene, men bak dette navnet skjulte det seg flere forfattere, såkalte Ghostwriters. Nancy Drew var nemlig ideen til forlagsmannen Edward Stratemeyer, og han ansatte barnebokforfatteren Mildred Augustine til å skrive de første bøkene i serien om advokatdatteren som også løser mysterier. Hun rakk å skrive sju bøker om Frøken Detektiv før hun og forlagshuset skilte lag. I en periode var det forfatteren Walther Karig som befant seg bak Carolyn Keene – navnet, men i 1934 var Mildred Augustine tilbake. Hun fortsatte med å skrive mysteriene helt til bok nummer 30; Detektiv Nancy Drew og mysteriet med den sorte maske ble gitt ut i 1953. På 50 – tallet gjennomgikk serien en kraftig oppussing, Nancy gikk fra å være 16 år og relativt rebelsk til å bli en en snill pike på 18. Dette førte også til at de første 34 bøkene ble omskrevet. Forlaget valgte også å skape en myte om at det var datteren til Stratemeyer, Harriet Adams, som var den virkelige Carolyn Keene, og det var faktisk hun som skrev historiene på 60 – og 70 – tallet (med assistanse). På 80 – tallet ble det kjent at Carolyn Keene var to forfattere; Mildred Augustine og Harriet Adams med noen andre innimellom.  (kilde)

Hvorfor har interessen min for Frøken Detektiv blusset opp igjen? Egentlig har den aldri vært borte, men i 2007 skjedde det noe forferdelig. Helt siden jeg flyttet hjemmefra sent på 90 – tallet har jeg lagret de fleste barndomsbøkene mine på loftet til moren min på grunn av mangel på plass. Her sto også Frøken Detektiv/Nancy Drew trygt – til 2007. Da brant huset til mamma…. Alt gikk bra med folk og dyr, og det er det viktigste, men boksamledillen min kommer fra et sted – og det var ikke få sider som ble ødelagt den vårdagen… også Nancy…

Jeg har lenge hatt en ide om at jeg vil ha Nancy tilbake i hyllene mine, og jeg fikk en ekstra inspirasjon da jeg så dette innlegget. Planen er å tråle bruktbutikker og antikvariater – og lete på FINN. Det var der jeg kom over en fin liten haug med Frøken Detektiv bøker, og nå har jeg i allefall fire av dem. Det er en fin start på en ny samling.

Har du noe forhold til Nancy Drew? Jeg tar gjerne i mot tips om hvor jeg kan få tak i flere av disse.

Reklamer

Boktema: Favorittforfatter på F.

Torsdag og nytt boktema fra Anette, og etter fraværet sist uke er jeg endelig med igjen. I dag lurer Anette på hvilken forfatter på F vi liker aller best. Og det viste seg å være vanskeligere enn først antatt… Hurra for Bokelskere, sier jeg bare, uten den siden hadde jeg nok slitt enda mer.

Forfatteren jeg har valgt vet jeg nesten ingen ting om. Det eneste jeg vet er at han er fransk,  at han er født i 1937, at han ikke bare er forfatter men også illustratør, og sist, men ikke minst; fornavnet hans betyr «hestevenn» (Takk, Wikipedia!). Jeg har forresten bare lest en bok av ham, men den er en klassiker for alle (iallefall mange) barn som er oppvokst på 1970 – tallet og tidlig 1980 – tall. Jeg snakker selvfølgelig om «pappaen» til Serafin, Philippe Fix!

Jeg fikk Serafin og hans makeløse mesterverk i Bokklubbens barn da jeg var liten – litt grundigere undersøkelser viser at det mest sannsynlig var i 1982, da boka kom i nytt opplag, og lille Silje var 4 år. Kombinasjonen av rørende og spennende handling og detaljerte og morsomme illustrasjoner sjarmerte meg fra først titt, og dette er en av bildebøkene som har gjort størst inntrykk på meg – ved siden av Ruffen, selvfølgelig! Og det er grunn god nok til at Philippe Fix blir min favoritt på F!

Barnebokkritikk har skrevet et fint sammendrag av dette mesterverket:

Serafin jobber som billettselger i metroen i Paris, men liker dårlig å jobbe under jorda og se alle de triste menneskene på vei til arbeidet dag etter dag. På fritiden er han en begavet oppfinner. Han deler en leilighet i en bygård inne i byen med vennen Plym, en gutt med alt for stor blå og hvitstripet genser, og hamsteren Herkules. Ting går etter hvert slik det må: Serafin mister jobben fordi han forlater billettluka for å hjelpe en sommerfugl ut av undergrunnen. Økologien seirer, men Serafin må betale prisen.

Imidlertid er hellet med duoen; Serafin arver et hus i en park utenfor byen. De to restaurerer drømmehuset, komplett med billettbod kledd i blomster og slyngplaner, en glasskuppel oppe i etasjene og himmelsengen Serafin alltid hadde ønsket seg men ikke hadde plass til å sette opp i bygården. Men drømmen kan selvfølgelig ikke vare. ”The Man” representert ved usympatiske anleggsarbeidere og byråkrater planlegger å bygge nye høyblokker akkurat der Serafin og Plym har restaurert det gamle huset. Etter et sabotasjeforsøk i form av en mekanisk drage, blir de tilslutt tvunget til å barrikadere seg inne i bygningen. Kampen går etter hvert oppover i etasjene og boken ender med at de to heltene bruker tre løsrevne trappetrinn til å bygge seg oppover mot skyene og bort ifra de bleke anleggsarbeiderne og det strenge politiet. Boken ender i et bilde av at de forsvinner oppover mot horisonten og blir mindre og mindre.

Er det flere enn meg som har gode barndomsminner om Serafin og hans makeløse mesterverk?

En hyggelig overraskelse.

I høst skrev jeg en tekst for Tidsskriftet Biblioteket om sorgboka Farvel, Rune av Marit Kaldhol. Dette er en bildebok som er vakkert illustrert med akvareller av Wenche  Øyen, og den gjorde uslettelig inntrykk på meg som 7 – åring. Det var ganske spesielt og veldig fint å lese boka igjen etter så mange år, det var faktisk første gang på 25 år!

I går var jeg i Oslo for å møte Line, som i tillegg til å være en av mine store bloggfavoritter også er redaktøren til Tidsskriftet Biblioteket. Det var like koselig som sist 🙂 Hun hadde med seg en veldig hyggelig overraskelse fra Wenche Øyen – til meg! 

Johannas bilder er både skrevet og illustrert av Wenche Øyen, og den er helt nydelig! Tusen takk, Wenche Øyen, jeg gleder meg veldig til å lese den!

Og så hadde den en liten hilsen til meg!

 

Boktema: Mine favorittforfattere på B.

Det er igjen tid for Anettes boktema, og i dag er temaet favorittforfatter på B. Etter litt grubling har jeg bestem meg for to av mine barndomshelter. Her er det snakk om bøker jeg slukte med liv og lyst fra jeg var 6 år, i tillegg til en høytlesingsklassiker i mitt barndomshjem.

  Favoritt nummer en på B er:

Tor Åge Bringsværd!

Hovedårsaken til dette er de helt fabelaktige bildebøkene om Sjøormen Ruffen, og da særlig Ruffen og den flyvende Hollender som satt varige spor i den 4 – årige Silje. Dette er forøvrig en bok som har hedersplassen i hyllene mine den dag i dag, og jeg leser den med både for meg selv og for elevene mine.  I voksen alder har jeg lest ganske mye annet av Bringsværd, og den romanen som har pekt seg mest ut for meg er den surrealistiske Syvsoverskens dystre frokost. Bildebøkene om trollet Tambar er også et søtt bekjentskap, og egner seg særdeles godt til høytlesing.

Favorittforfatter nummer to på B er:

Enid Blyton!

Da jeg hadde knekket lesekoden og begynte å bli nysgjerrig på mer tjukkere bøker, så var det spesielt en serie som mamma hadde spart på siden hun var liten som fristet stort. Den handlet om søsknene Julian, Dick og Anne, deres kusine George og hunden Tim som sammen havnet opp i det ene eventyret etter det andre. Jeg snakker selvfølgelig om Fem – serien! Jeg husker at jeg levde meg skikkelig inn i alt som hendte, jeg ville ha en storebror som Julian og en egen øy – Kirrin – øya – som George hadde. Alle bøkene ble lest igjen og igjen,  og favorittene var uten tvil Fem på skattejakt, Fem på Kirrinøya og Fem og den mystiske heia.

Bringsværd bildet har jeg lånt herfra, mens Blyton kommer fra denne siden. Ruffen og Fem – coveret er fra disse to sidene.

Bøker jeg elsket som barn del 2: Ruffen og den flyvende hollender av Tor Åge Bringsværd.

I 1982 fikk jeg en bok som gjorde stort inntrykk på meg – Ruffen og den flyvende hollender av Tor Åge Bringsværd. Den lille sjøormen som bodde på en øy som bare var synlig hver tirsdag og fredag, som sov i et egg og som hadde et kosemenneske; Pia, ble raskt en favorittkarakter. Og historien om den flyvende hollender traff meg langt inn i hjertet – den var litt skummel, men fremfor alt så uendelig trist. Legg til de fantastiske illustrasjonene til Thore Hansen og jeg vil påstå at man har en leseopplevelse helt utenom det vanlige!

Nå er jeg voksen, men Ruffen har fortsatt en sentral plass i bokhyllene mine – jeg leser den for meg selv og jeg leser den høyt for elever. I det siste har 1. klassingene mine fått helt Ruffen-dilla, vi har lest flere av bøkene, og det varmer en bokelsker å se at disse historiene fremdeles fenger! I går ble vi ferdige med den flyvende hollender, og jeg må innrømme at jeg fikk både klump i halsen og gåsehud mens jeg leste – jeg synes den er så utrolig, utrolig vakker!

Er du ikke redd for meg? spør Hollenderen. Men Ruffen rister på hodet.

Da stanser den ville reisen. Vinden slukner. Og skipet ligger stille. «Du er ensom.»sier Ruffen. «Du tror ingen bryr seg om deg.» Hollenderen nikker. «Ingen,» sier han.

Da begynner Ruffen å gråte. For han synes mer synd på Hollenderen enn han kan forklare.

s 44.

Og nå skjer det noe merkelig. Når Ruffen gråter, smelter istappene i ansiktet på Hollenderen og blir til tårer de også.

Og han tenker på Pia, som han har i ranselen... Han tar henne forsiktig frem. "Pia..." sier Ruffen - og merker at han har en klump i halsen. "Jeg vet hva du tenker på," hvisker dukken. "Og jeg synes det samme som deg."

Bøker jeg elsket som barn del 2: Ruffen og den flyvende hollender av Tor Åge Bringsværd.

I 1982 fikk jeg en bok som gjorde stort inntrykk på meg – Ruffen og den flyvende hollender av Tor Åge Bringsværd. Den lille sjøormen som bodde på en øy som bare var synlig hver tirsdag og fredag, som sov i et egg og som hadde et kosemenneske; Pia, ble raskt en favorittkarakter. Og historien om den flyvende hollender traff meg langt inn i hjertet – den var litt skummel, men fremfor alt så uendelig trist. Legg til de fantastiske illustrasjonene til Thore Hansen og jeg vil påstå at man har en leseopplevelse helt utenom det vanlige!

Nå er jeg voksen, men Ruffen har fortsatt en sentral plass i bokhyllene mine – jeg leser den for meg selv og jeg leser den høyt for elever. I det siste har 1. klassingene mine fått helt Ruffen-dilla, vi har lest flere av bøkene, og det varmer en bokelsker å se at disse historiene fremdeles fenger! I går ble vi ferdige med den flyvende hollender, og jeg må innrømme at jeg fikk både klump i halsen og gåsehud mens jeg leste – jeg synes den er så utrolig, utrolig vakker!

Er du ikke redd for meg? spør Hollenderen. Men Ruffen rister på hodet.

Da stanser den ville reisen. Vinden slukner. Og skipet ligger stille. «Du er ensom.»sier Ruffen. «Du tror ingen bryr seg om deg.» Hollenderen nikker. «Ingen,» sier han.

Da begynner Ruffen å gråte. For han synes mer synd på Hollenderen enn han kan forklare.

s 44.

Og nå skjer det noe merkelig. Når Ruffen gråter, smelter istappene i ansiktet på Hollenderen og blir til tårer de også.

Og han tenker på Pia, som han har i ranselen... Han tar henne forsiktig frem. "Pia..." sier Ruffen - og merker at han har en klump i halsen. "Jeg vet hva du tenker på," hvisker dukken. "Og jeg synes det samme som deg."

Ja – jeg er hekta.

Da jeg var rundt 12 kjøpte jeg meg en bok som jeg syntes så veldig interessant ut – det var selvfølgelig forsiden som tiltalte meg… en blond mann kysser en vakker mørk kvinne. Boka var skrevet av Margit Sandemo og var nummer 36 i Sagaen om Isfolket: Trollmåne. Jeg leste den ut i et jafs – og så var det å gå på leting etter en ny Isfolket bok. Jeg var ikke så nøye på det med rekkefølgen i begynnelsen, leste litt her og litt der – men hekta ble jeg. Etterhvert skjønte jeg at dette faktisk var en serie, og at det alltid er lurt å starte med begynnelsen. Så jeg begynte da på den første boka: Trollbundet, og ble betatt av historien om Silje  og Tengel. Det tok meg ikke lang tid å bli ferdig, og deretter kastet jeg meg over bok nummer to, tre og  så videre. På en sommer leste jeg ut hele sagaen – og jeg syntes den var helt fantastisk! Den hadde mye mystikk og okkultisme, en evige kamp mellom det gode og det onde, samt et persongalleri jeg ble veldig glad i. Stor litteratur er det ikke, men fortellergleden som disse bøkene besitter, gjør at de er verdt å lese. Og jeg leser dem faktisk med ujevne mellomrom fremdeles.

Fram til nå nylig, var dette altså den eneste norske bokserien jeg hadde lest – men det har plutselig forandret seg. Jeg  var innom bokbloggen: http://rufsetufsa.blogg.sol.no/ – og hun leser en ny norsk serie som heter Fossefall. Jeg ble nysgjerrig , leste litt om disse bøkene og bestemte meg for å prøve og lese en eller to, bare for å ha gjort det.

Nå har jeg lest tre av bøkene, og venter ni til i postkassen på nyåret.
Jeg tror jeg er hekta på en ny bokserie …….

Bilder lånt fra www.bokelskere.no