Mai var, som nevnt i forrige innlegg, preget av at jeg ikke fulgte leseplanen for måneden. Jeg ville lese plotdrevne romaner, gjerne med fantastiske elementer, og i stedet for å stupe med hodet først inn i en alvorlig lesesump, så fulgte jeg lysten.
Den første boka rebelske Silje plukket opp var ungdomsromanen Øya av Torborg Igland og Amund Hestsveen. Dette er bok nummer to i Beta- serien, der Flukten kom ut i fjor. Jeg lot meg rive med av Igland og Hestsveens nordiske versjon av et dystopisk samfunn, og syntes det var spennende å se hvordan de hadde tatt de typiske trekkene i denne populære sjangeren og gjort det til noe eget, noe som både var typisk norsk og internasjonalt. Selvfølgelig var det stas da bok nummer to dumpet ned i postkassa i våres, og den ble slukt i løpet av kort tid. Og jeg må si at jeg likte den godt, selv om den første, etter min mening, var bedre.
Jeg likte for eksempel:
- verdensbyggingen i Flukten og ble veldig nysgjerrig på hvordan samfunnet utviklet seg i den retningen. Øya holder tråden og både videreutvikler og utvider denne verdenen, samtidig som vi får noen flere svar.
- at brevene fra sist fortsatt er med – de bryter opp og gir oss små bilder fra samfunnet sett med andre øyne enn hovedpersonene. Disse brevene er fra en annen tid og gir dermed en annen distanse enn skildringene der vi er midt i det.
- at kunst og litteratur er motstandsbevegelsens våpen. Jeg synes også måten de bruker det på er fiffig.
- at forfatterne holder kortene tett til brystet, samtidig som leseren får vite akkurat nok. Dette skaper spenning.
- karakterene. De er flerdimensjonale med kjøtt på bena og tanker i hodet – selv om jeg kunne ønske enda mer karakterutvikling i forhold til hvor de var i den første boka.
Dessverre var det enkelte ting som irriterte meg og som bremset lesegleden noe. For eksempel:
- unødvendige rettskrivingsfeil som ødelegger flyten.
- kapitteloverskriftene minner for mye om gutte- og jentebøker fra 1950 – tallet. De røper hva som kommer til å skje, og de er lite subtile.
Takk til Gyldendal for leseks.
____________________ (((((((((()))))))))) ____________________
Neste roman ut var The Girl With all the Gifts av M.R.Carey og jeg gikk inn i den uten å vite noe særlig bortsett fra at Joss Whedon beskrev den som «so suprising, so warm and yet so chilling … as fresh as it is terrifying» på baksiden (og alle vet at det er vel verdt å høre på Joss) og at en annen kritiker dro opp Kazuo Ishiguro – kortet (og Never let me go er fantastisk)! Disse to beskrivelsene førte til at forventningene – til tross for at jeg ikke visste hva boka faktisk handlet om – var skyhøye. Og en stund så så det ut til at de også skulle bli innfridd.
Mannen: Er den god?
Jeg: Ja, veldig. Akkurat nå elsker jeg den.
Mannen: Så bra.
Jeg: Og hvis den ikke tar en «Walking Dead», så tror jeg at dette blir en av favorittene mine i år.
(Famous last Words)
Romanens første del er en vakker, nesten poetisk skildring av ei jente som hver dag, uvisst av hvilken grunn, blir spent fast i en stol, truet med våpen og trillet inn i et klasserom fullt av likesinnede. Ei jente som elsker å lære, som elsker læreren sin og som har drømmer og ønsker om fremtiden, og som ikke helt forstår hvorfor de andre er redd henne. Da den skrekkelige sannheten gikk opp for meg fikk jeg klump i halsen, flashbacks til Never let me go, og jeg stålsatte meg for en tøff og opprivende leseopplevelse.
Og så tok den en «Walking dead»….
Og det er selvfølgelig helt i orden – det var bare ikke det jeg så for meg! Når det er sagt; M.R.Carey har med The Girl with all the Gifts skapt et fengslende, zombie-infisert univers som fenget meg. Det er en kvalitet over måten han formulerer seg på, hvordan han forteller historien og hvordan han bygger opp både selve universet, relasjonen mellom karakterene og den enkeltes karakterutvikling, slik at det ikke kun blir en «drep-eller-bli-spist» – type historie.
Det jeg likte best med denne romanen, bortsett fra de første førti sidene som jeg elsket (!), var det fine forholdet mellom jenta, Melanie, og læreren miss Justineau. Dette forholdet er skildret med en nærhet og en hengivenhet som nesten slår forholdet mellom Roald Dahls Mathilda og Miss Honey. Jeg liker også godt at forfatteren lar karakterene sine vokse og utvikle seg utenfor de stereotype rammene enkelte av dem i utgangspunktet er plassert i. Ja, og slutten! Den var god og genial!
____________________ (((((((((())))))))) ____________________
Den aller siste romanen jeg fullførte i mai var thrilleren The Girl on the Train av Paula Hawkins. Denne har fått svært mye oppmerksomhet både i utlandet og her hjemme, og ble sammenlignet med Gone Girl av Gillian Flynn. (En sammenlikning jeg for øvrig ikke er enig i, hvis en da ikke kun baserer seg på at begge er psykologiske thrillere – og det er jo ikke nok?). Uansett; romanens hovedperson, Rachel, pendler hver dag mellom der hun bor og London, og hver dag stopper toget utenfor huset til et ungt ektepar som fascinerer henne. De har noe hun ikke har lenger, og ved hjelp av de små daglige glimtene skaper hun seg et bilde av deres dagligliv. Da hun oppdager at kvinnen hun har holdt øye med over lengre tid er meldt savnet, blir hun oppsatt på å finne ut av hva som kan ha skjedd. Rachel så nemlig noe viktig dagen før kvinnen forsvant. Utfordringen er at Rachel også er alkoholiker og ikke alltid husker hva hun har sett og gjort.
The Girl on the Train er en helt ok thriller, men heller ikke noe mer. Den fenget meg der og da, jeg lot meg rive med, men samtidig så opplevde jeg den som ganske forutsigbar. Jeg fikk blant annet tidlig en følelse av hvem som var gjerningspersonen, selv om det var vanskelig å forutse omfanget.
Jeg anser, som nevnt over, Rachel som hovedpersonen i The Girl on the Train , det er allikevel to andre fortellere i romanen; kvinnen som forsvinner, Megan, og en annen nabo; Anna. Rachel gir oss sin opplevelse av omstendighetene i nåtiden, mens Megans historie går tilbake til tid slik at vi etter hvert får et bakgrunnen for mysteriet. Anna kommer inn som en tredje stemme etter hvert som romanen går fremover. Det som er spennende er at disse tre ulike kvinnene har noe til felles.
Jeg har lest flere anmeldelser og anbefalinger av denne som fremhever at Rachel – på samme måte som hovedpersonen i Gone Girl – er en typisk upålitelig forteller. Jeg er egentlig uenig. Ja, hun er upålitelig fordi hun forteller i første person, noe som alle første persons – forteller er, men jeg opplever henne allikevel som relativt pålitelig på den måten at hun sjelden bevisst unnlater å fortelle noe. Hun er ærlig mot leseren om at hun er uærlig ovenfor de andre karakterene i romanen og hun utelater ikke ting fordi hun vil stille seg i et bedre lys. De gangene hun unnlater å fortelle noe så er det fordi hun ikke husker, og vi lesere får ta del i puslingen med å sette sammen de ulike fragmentene hun faktisk husker. (Eller kanskje jeg nå rett og slett er blitt lurt!?)
Romanen er helt greit skrevet, men jeg tror ikke den sier så mye om Hawkins sine litterære kvaliteter, bortsett fra hun kan lage et spennende plot.
Alt i alt, godkjent – men ikke forvent å bli blåst av veien – det tviler jeg på at du blir. Og hva er egentlig hypen?
Har du lest noen av disse bøkene?
siljes skriblerier 