Forberedelser til Bokbloggprisen 2013 – en liten oppdatering.

Siden vi nå er inne i årets siste måned og vi nærmer oss tiden for nominering av bøker til Bokbloggprisen 2013, tenkte jeg at det var greit å gjøre opp status så langt. Sist oppsummering lå jeg på stakkarslige fire norske 2013 romaner, så jeg trang virkelig å ta meg selv i nakken og øke fokuset på nye, norske bøker. Og de siste månedene har jeg lest fire bøker til, og jeg er oppe i 8 2013 bøker. Ikke helt å rope hurra for, men samtidig en formidabel økning. Bøkene jeg har lest er:

I kategorien skjønnlitteratur:

• Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang (debutant)
• & me skal bli omskapte av Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland (debutanter)
• Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg

I kategorien  åpen klasse:

• Den onde arven av Thomas Enger (barne – og ungdomsroman)

Det er særlig en av disse som utpeker seg til en soleklar nominering, men hvilken det er vil jeg ikke avsløre.

Ellers så innser jeg nå at både biografilesesirkelen og Veronica Roth bør få ligge litt, slik at jeg får lest flere av de norske bøkene jeg har liggende. For jeg er helt sikker på at det blant dem er noen perler som fortjener nominasjon, og da er det så fryktelig kjipt hvis jeg ikke rekker å lese dem før nyttår.

Jeg har blant annet disse:

• Urd av Ruth Lillegraven (dikt)
• Skårgangar av Sivert N. Nesbø (roman)
• Det var stille, det snødde av Mariann Aaland (roman)
• Leksikon om lengsel av Hilde Østby (roman)
• En ung manns bekjennelser om kjærlighet av Frode Saugestad (roman)
• Smertens Aveny av Roar Sørensen (krim)
• Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland (ungdomsroman)
• Hulder av Tonje Tornes (ungdomsroman)
• Norske nazister på flukt av Anne Kristin Furuseth (sakprosa)
• Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (roman)
• Rydde ut av Helene Uri (roman)
• Furuset av Linn Strømsborg (roman)
• Og en liten drøss med bøker jeg har glemt å avbestille fra bokklubben: Lier Horst, Michelet, Saabye Christensen, Wassmo osv.

Jeg tror jeg kommer til å prioritere de med fet skrift, men målet er å få lest så mange som mulig.

Line, Silje. Elin, Artemisia, Tine, Beathe og Mari har også skrevet en oppsummering av det de har lest i forbindelse med prisen.

Hvordan ligger du an? Har du funnet noen favoritter som du vil nominere?

Leselykke.

Noen bøker får man bare lyst til å holde fast på og knuge hardt inntil seg. De har noe helt eget ved seg,  i tillegg til at de er utrolig velskrevne. Det kan være en roman, en diktsamling eller noe hel annet. Felled er at de treffer en streng langt inne i deg og sitter fast selv lenge etter at den siste siden er lest.

Jeg har det slik med bøkene til John Green og Kroneberg, samt Catcher in the Rye av Salinger og Overtalelse av Austen. Jeg er også ganske sikker på at Anne of Green Gables var en slik bok da jeg var yngre – og kanskje den fremdeles er det når jeg får gjenlest den som voksen.

Hvilke bøker et dine «knuge-hardt-inntil-og-aldri-slippe» -bøker?

#11/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Desember! Adventstid, kalender (Dr. Who selvfølgelig – selv om sjokoladen smaker blæh), lys og pakkehandling. Innekos i den imaginære kulden og snøen (misforstå meg rett; jeg er strålende fornøyd med pluss grader og barmark også i tiden før jul, jeg). Og, selvfølgelig, en liten oppsummering av forrige måneds måloppnåelse.

Jeg er på en måte veldig glad for at jeg leste så mange bøker i oktober at jeg allerede da nådde lesemålet mitt, for i november har jeg bare fullført to bøker. To ganske korte bøker også, men mesteparten av måneden har jeg brukt på å lese vinneren av The Man Booker Prize; The Luminaries av Eleanor Catton. Den er laaaaaaaang med sine 834 sider, men god. Den har også mange sentrale karakterer med at jeg hele tiden tenker at jeg bør tegne opp et tankekart for å ha oversikt over de forskjellige forbindelsene dem i mellom. Kanskje jeg gjør det før jeg skriver anmeldelsen, selv om jeg er redd for at det muligens kan bli avslørende med tanke på handlingen. Jeg skal tenke litt på hvordan jeg gjør det.

Men, over til de romanene jeg faktisk ble ferdig med i tide. Sjangermessig var det stor variasjon; norsk samtidslitteratur og engelsk klassiker og 1001 – bok, og jeg likte begge bøkene kjempegodt! Den første boka jeg leste i begynnelsen av måneden var Benedicte Meyer Kroneberg sin tredjebok Hvis noen ser meg nå, og Meyer Kroneberg er nå helt i toppen av min norske forfattere – favorittliste. Hun skriver på en helt særegen måte om temaer som i seg selv ikke er særegne, men heller noe som mange kan oppleve og føle på. Årets bok handler om identitet, om det å finne seg selv og hun skildrer tvillingene Mona og Vanjas løsrivelsesprosess på en så var og samtidig intens måte. *Gåsehud*

Månedens andre bok var Overtalelse av Jane Austen, og den var også helt fantastisk! Jeg kjenner at jeg befinner meg i en Austen – boble, og har kjempelyst til å lese den ene jeg aldri har lest tidligere; Mansfield Park, gjenlese alle de andre, lese Carol Shields sin biografi: Jane Austen. A life og se igjennom samtlige adapsjoner av samtlige bøker. Nå. Med. En. Gang. Jeg tror jeg har fått Austenitis – viruset!

Og det var faktisk det! Jeg  kommer ikke til å lage en grafisk fremstilling av disse to, for det ville blitt hjerter over hele linja, men en statistikk blir det:

• 54 av 52 bøker lest og 52 av 54 omtaler skrevet.
• 9 av 6 1001 – bøker.
• 7 av 12 klassikere.
• 9 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 8 av 6 grafiske romaner.
• 2 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Flere mål er nådd, og det synes jeg er fint. De navngitte forfatterne får jeg liksom ikke helt dreisen på, så vi får se hvordan det går, og den typen mål er oppe til vurdering i forhold til neste år. Kanskje det faktisk er for konkret? Dickens og Rushdie skal uansett byttes ut i 2014!

I desember må jeg konsentrere meg mer om norsk 2013 litteratur. Jeg skal også delta på Clementines «Booker – pris – readalong» så Colm Tóibín sin lille (men store?) The Testament of Mary skal leses, i tillegg til Ingalill sin biografilesesirkel. Denne gangen er temaet  Silverscreens and Dirty Stages, og da passer det jo godt med Crab Monsters, Teenage Cavemen and Candy Stripe Nurses. Roger Corman: King of the B movie av Chris Nashawaty! Med tanke på de fantastiske «tag – linjene» på filmplakatene hans og til de som ble inspirert av ham (Crawling, slimy things terror – bent on destroying the World! The Brain Eaters.) , så tror jeg dette blir morsom lesing! Dessuten er en kveld med Roger Corman – filmer også obligatorisk for å virkelig få et innblikk i denne verdenen ( i følge mannen min). Selv om jeg faktisk allerede har sett flere av de som blir nevnt i boka. Ja, og så må jeg få lest Allegiant av Veronica Roth!

Dette er også måneden der målene for 2014 begynner å ta form, og allerede nå er det noen temaer som utkrystalliserer seg. Mer om det i et eget innlegg etterhvert, men jeg kan si så mye som at jeg gleder meg!

Hvordan har din lesemåned vært? Og har du begynt å tenke ut noen mål for neste leseår?

Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg.

Info:Dette er et innlegg med sitat – bonanza

For nesten to år siden leste jeg Benedicte Meyer Kroneberg sin debutroman: Ingen skal høre hvor stille det er, og ble både betatt av skrivestilen og opprørt over tematikken. På få sider klarer hun å skildre barnet som vokser opp med en psykisk syk mor på en slik måte at jeg ble gående rundt med dette barnet inne i hodet mitt lenge etter at jeg hadde blitt ferdig med romanen. Den var vond på en god måte, på et vis. Hun klarte å gi liv og en stemme til denne jenta, og fortelle en historie, som dessverre ikke er unik, på en unik måte.

I høst er Kroneberg ute med sin tredje roman, og siden jeg skal forberede meg til Bokbloggprisen 2014 med å lese en del nye norske romaner, tok jeg kontakt med Cappelen Damm for å høre om jeg kunne få et leseeksemplar. Og det fikk jeg. Og det er jeg glad for. For Hvis noen ser meg nå er, slik jeg ser det, en svært god roman.

Hvis noen ser meg nå forteller historien om de eneggede tvillingene Vanja og Mona. Vi følger dem i tre viktige perioder i livet; som barn og ungdommer på ungdomsskolen i hjembyen, det første året på universitetet i Trondheim og i Oslo da Vanja er ferdig utdannet lege. Jentene har alltid vært like, nær sagt identiske, og da vi lesere møter dem første gangen så er det lett å se at de begge bærer på et ønske om å både være like, men samtidig også være bare seg selv.

Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller MonaogVanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. MonaogVanja. De er de eneste tvillingene hun vet om.

s 8

Romanen handler om identitet, om å bli sett for den man er, om å finne seg selv til tross for at det går en tro kopi av deg ved siden av. Samtidig så handler den også om den usikkerheten og sårbarheten som oppstår i en slik løsrivingsprosess: Hvorfor er jeg blitt lengre enn søsteren min? Hva er det som gjør at jeg har begynt å få pupper, mens søsteren min ikke har det? Hvorfor er ikke jeg like flink til å prate med andre? Romanen tar også opp at selv om man ser lik ut på utsiden, så trenger man ikke være lik på innsiden, og det viser seg etterhvert at Vanja og Mona har to helt forskjellige personligheter. Jeg synes de nesten er rake motsetninger. Der Mona for eksempel er sosial, flørtete, åpen, er Vanja forsiktig, sjenert, lukket.

Nei, ikke så, sier Mona og kniper igjen munnen og det er også sant. Vanja har bare ikke tenkt på det, Mona leser litt senere bare, sånn har det alltid vært, de har vært like, nesten helt like, men med bitte små ulikheter: Mona leser litt saktere, synger litt renere, strikker finere, regner ofte feil, plutselig kommer Vanja på alle de tingene som gjør at Mona faktisk er Mona og Vanja faktisk er Vanja.

s 21

Jeg opplever at Mona både i del en og to er den av tvillingene som utad har størst behov for å skape sin egen identitet, samtidig som hun hele tiden påpeker ting ved Vanja som er ulikt  henne selv. Det er nesten som om hun nærer seg på søsterens usikkerhet. Men – obs – dette er en roman i 3. person der synsvinkelen ligger hos Vanja, så det er først og fremst hennes fortolkninger vi blir kjent med. Vanja selv har også behov for å bli sin egen person, men hun viser det på en annen, mer innadvendt måte – hun ser at kroppen hennes endrer seg raskere enn Mona sin, og prøver å stoppe dette. Dette får store konsekvenser for Vanja selv og familien gjennom resten av romanen.

Del to handler om tvillingenes første år som studenter, og løsrivingsprosessen står fremdeles sentralt, men nå ligger også Vanja sin tidligere sykdom der som noe usagt. Jeg får følelsen av at Vanjas problemer har ført til at prosessen har stagnert, at Mona sin «finne – seg – selv» har blitt nedprioritert til fordel for å være den sterke, den som passer på søsteren sin. Dette er med på å skape en spenning i teksten.

Du vet ikke du, hvordan det var for meg midt oppi alt det du holdt på med. (…) Mona, vi tar det ikke nå. (…) Jo, sier hun. Nå vil jeg si det og du skal høre, du vet ikke hvordan det var du, jeg følte alltid at jeg måtte passe på, så jeg ikke sa noe feil sånn at du… Jeg måtte passe på deg så ikke noe skulle skje. (…)

(…)

Men nå er det slutt, du trenger ikke føle det lenger, du trenger ikke passe på meg eller være redd. Jeg er frisk. Jeg har dessuten aldri bedt deg om noe heller.

Nei vel? Det har vært bortkastet da? At jeg har passet på og bekymret meg og tatt hensyn. Mener du det?

s 110/111

Kroneberg skildrer i denne delen så utrolig godt hvordan det er å være ny student, det å være innadvendt, usikker på medstudenter. Jeg kjente meg igjen i Vanja sin opplevelse av at lunsjpausene er det mest slitsomme før man blir kjent med noen. Den gryende forelskelsen mellom henne og studenthus – kameraten Anders er også beskrevet på en var og realistisk måte, og kjærlighetssorgen i etterkant er både troverdig og vond.

Den siste delen foregår, som nevnt, i Oslo. Vanja er ferdig med turnustjenesten og flytter inn i kollektiv sammen med Mona. Jeg synes at denne delen er den mest intense. Spenningen som har bygd seg opp i de to foregående delene er til å ta og føle på. Det er også veldig interessant å se hvordan dynamikken mellom de to søstrene har endret seg. I de to første delene fremstår Mona som den sterke av tvillingene, den sosiale og livlige sommerfuglen, mens Vanja – kanskje mest på bakgrunn av sykdommen – fremstår som den svake. I del tre er rollene snudd, og selv om Vanja ikke oppfatter det med en gang, så er det hun som nå må beskytte og støtte Mona. Dette skiftet viser både hvor mye hun har utviklet seg igjennom romanen, og hvor lett det er å glemme at man en gang i blant bør ta et skritt tilbake for virkelig se de rundt deg uten å la seg blende av tidligere oppfatninger. 

De sitter i stua alle tre om kvelden. Vanja ser på Monas hender. De  er festet i hverandre, som om hun holder dem fast, holder seg selv fast. Vanja har et bilde inni seg av de hendene, Monas hender, bevegelsen i dem.

s 231

Benedicte Meyer Kroneberg skaper i Hvis noen ser meg nå en helt egen stemning. Språket flyter lett og ledig av sted, og det er både vakkert, enkelt og lavmælt. Jeg opplever at hun på en måte har en minimalistisk stil, hun utbroderer ikke alle detaljer, men samtidig så sier hun heller aldri for lite. Jeg får inntrykk av at hun veier alle ord nøye, og bare de ordene som tilfører noe til episodene hun vil fortelle om, får bli stående. Dette gjør at jeg opplever teksten som viktig og troverdig.

Kroneberg skriver også på en slik måte at historien på et vis blir større enn den skrevne teksten. Hun er veldig dyktig til å antyde, gi små hint og til å la ting forbli usagt. Og jeg tror det er nettopp dette usagte, det som «ligger mellom linjene», det som vi bare kan ane som skaper denne lavmælte intensiteten som vokser utover i romanen og som kulminerer i den siste delen. Jeg fikk, mens jeg leste, en følelse av å lese en Bergman – film, nærmere bestemt Persona. Og med det så mener jeg ikke at filmen og romanen omhandler de samme temaene, for det gjør de ikke, men begge besitter den samme stille, intense stemningen. Og det liker jeg godt.

Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg er en godvond og sterkstille bok som jeg håper får mange lesere. Det fortjener den!

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

#1: Hvordan ligger jeg an??? – og en liten oppfordring.

Jeg blir stadig vekk inspirert av andre bloggere (og det er veldig bra!), blant annet har jeg sett at flere lager egne oppsummeringsinnlegg på slutten av måneden, og det har jeg også lyst til å gjøre. Dette virker som en flott måte å få oversikt over det jeg har lest, men, og dette er kanskje det viktigste for meg, jeg får også gått igjennom målsettingene mine og får en pekepinn på hvordan jeg ligger an. Er dere klare?

Målet mitt for 2012 er å lese 52 bøker, det vil si 1 i uka. I januar har jeg lest 5 bøker, så det vil si at jeg ligger litt foran skjemaet. Det er bra 🙂 Jeg har lest ulike sjangre; både norsk samtidslitteratur, svensk fantasyrealisme, irsk chick – lit med noe ekstra, amerikansk lissomrealisme og ordentlig urban fantasy. Tre av sjangerne var litt utenom det jeg normalt leser, men blant disse fant jeg faktisk en ny favoritt: Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg. Dette var en helt fantastisk bok, både vond og vakker.  Dessverre er det også blant de uvanlige Silje – sjangerne jeg fant den boka jeg mislikte sterkest denne måneden: Unlovable av Sherry Gammon – en svært lite realistisk roman innenfor realistisk YA. Den svenske romanen Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren og UF – romanen Rogue av Rachel Vincent ble slukt og likt svært godt, og jeg syntes Cecelia Ahern var et hyggelig bekjentskap. Alt i alt en  veldig god lesemåned innholdsmessig.

Et annet mål som kanskje er det viktigste og helt klart det vanskeligste er å begrense bokkjøpingen min… jeg skal nemlig kun kjøpe 2 bøker hver måned. Det har nesten gått… jeg har kjøpt 3 bøker på Kindlen min – men de var nesten helt gratis. Den ene var den tidligere nevnte Unlovable av Sherry Gammon, mens de to andre er ulike varianter og gjenfortellinger av gresk mytologi: Destined av Jessie Harrell og Betrayal av Mayandree Michel. Jeg har ikke hørt om noen av dem, og har egentlig ingen forventninger – men det er alltid spennende å lese slike gjenfortellinger (og så var de nesten gratis!). I tillegg har jeg lastet ned noen gratisbøker til Kindle, blant annet samlingen The complete work of  H.P. Lovecraft som jeg virkelig gleder meg til å dukke ned i! Konklusjonen for dette målet er at jeg er i gang, men det er rom for forbedringer 😉

Av de fem bøkene jeg har lest så er 4 av dem fra hyllene mine – på en måte – jeg fikk alle rundt juletider. Den siste kjøpte jeg nå i januar. Målet med å lese bøker jeg allerede har, har altså gått fint denne måneden. Jeg har også skrevet omtale av alle fem, så det målet går i allefall så det suser!

Jeg har også et mål om å lese videre på serier som jeg begynte på i fjor, og denne måneden ble det Rogue av Rachel Vincent som fikk den æren. Jeg liker Shifters – serien såpass godt at jeg nok kommer til å lese de neste i løpet av året også.

Dickens, Rushdie, klassiske skumlerier og grafiske romaner ble det ikke tid til – men jeg har tross alt 11 måneder på meg 😉

Så over til februar og leseplanene mine videre. Jeg har jo tenkt å (løselig og med forbehold) strukturere lesingen min rundt spesielle sjangre eller temaer. Jeg hadde egentlig tenkt å vie hele februar til Poe (mål: Klassiske skumlerier), men en av de bøkene jeg ville lese i den forbindelsen, Nevermore av Kelly Creagh har visst nok en voldsom cliffhanger… jeg velger derfor å utsette Poe – temaet til bok nummer to kommer ut.

Så hva kan temaet bli da?? Jeg tok utgangspunkt i en YA – roman som jeg har lyst til å lese og fant ut at temaet «Gjenferd og hjemsøking» ville passe bra , og det vil både være spøkelseshistorier og hjemsøking i mer overført betydning.

Bøkene jeg kan velge fra (Det er en del og jeg vet at jeg ikke klarer å lese alle på en måned):

Fra hylla mi:

• The Name of  the Star av Maureen Johnson
• Haunting Emma  – serien av Lee Nichols: Deception, Betrayal og Surrender.
• The Lake of Dead Languages av Carol Goodman («hjemsøkende» stemning – kanskje litt tynt, men jeg har veldig lyst til å lese den)

Bok kjøpt i dag og som skal kjøpes i løpet av februar:

• Complete Ghost Stories av Charles Dickens (Dickens mål).
• The Haunting of Hill House av Shirley Jackson (Klassiske skumlerier – mål)

Hva kan jeg si? Jeg elsker skumlerier og grøss, så jeg ser frem til å bli skremt i februar!

Pst; bokkjøpmålet mitt går kanskje i vasken denne måneden også, men det går til en god sak. Jeg har bestilt Song for Eirabu 1  og forhåndsbestilt bok nummer to av Kristine Tofte. Song for Eirabu 2: Vargtid kommer til sommeren, men den er trykket i et svært lite antall, derfor har Ida Jackson startet: Kan vi redde Eirabu, Internett. Et svært godt tiltak, det skrives alt for lite fantasy her til lands, så vi må ta vare på de vi har. Mari har også skrevet om saken.

Dette synes jeg om: Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg.

Jeg har grublet og grublet, prøvd og prøvd på å skrive ned et lite sammendrag av romanen Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg, men alle forslagene er blitt forkastet. Enten sier de alt for mye om handlingen eller så ligner de alt for mye på vaskeseddelen. Jeg har derfor valgt å gjøre noe jeg sjelden pleier, nemlig å rett og slett skrive av handlingsreferatet på boka (Men det er til gjengjeld et veldig beskrivende referat).

Jeg er Hanna. Jeg har tre mødre. Jeg liker Kråka bedre enn Nattfugl. Kråka og jeg har mange hemmeligheter sammen. Nattfugl er så stille. Alt blir så stille i huset når det er hun som er der. Alt lister seg. Lampene lyser svakere. Ovnene blir kalde. Alt lytter. Nattfugl sitter på soverommet sitt. Gardinene er for og vinduet lukket, det kan jeg se på lang avstand når jeg kommer, og da vet jeg det er Nattfugl som er inne [] Kråka blunker fort med øynene og ser snart hit, snart dit, men det ligger en latter på lur i øyekroken som jeg liker. Tullejenta, sier Kråka, dansejenta, tullejenta, kom så danser vi. Og så gjør vi det, enda det er sent på kvelden, og jeg er oppe enda, men det gjør ingenting, sier Kråka. Vi kan ikke alltid være fornuftige, vi må leve litt tullejenta, dansejenta, det er vår hemmelighet, ikke sant, sier Kråka. Kråka og jeg har mange hemmeligheter sammen.»

Men best liker Hanna mamma. Mamma med rolig stemme ved dreieskiven, mamma som elsker skogen og alt som vokser. Hanna trekkes mellom lojaliteten til moren, og farens ønske om at alt skal være ryddig og greit. Sine egne vanskeligheter med venninnene må hun holde for seg selv for at ikke noe forferdelig skal skje.

Vi treffer Hanna igjen som voksen, i det hun kommer tilbake til barndomshjemmet etter morens død. Hun har en voksende følelse av tvil, en tvil som til syvende og sist må føre til et oppgjør med faren.

Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg er en liten bok fysisk, men den inneholder desto mer. Den er delt inn i to deler. I nåtiden møter vi Hanna som etter morens død reiser til barndomshjemmet og faren sin. Hun er sykemeldt, lei seg og på jakt etter svar. Hun virker frustrert over faren og hvordan han takler tapet av kona si, og prøver å presse frem en form for reaksjon. Jeg opplevde forholdet mellom dem som ganske anstrengt og fremmed når romanen startet.

Den andre delen forteller om Hanna som barn, og da spesielt forholdet mellom Hanna og moren. Moren er ikke som de andre mødrene på stedet, hun er kunstner, en kreativ sjel, noe som viser seg både ved det hun har på seg og måten å være på. Men moren til Hanna skiller seg ut på andre måter også, hun har flere sider som Hanna ikke ønsker  at andre skal bli kjent med. Nattfugl er den siden av moren som dukker opp når hun er deprimert; en tynn og kald kvinne med sorte , dype øyne. Når moren er veldig ivrig blir hun ofte til Kråka. Kråka ler og snakker alt for høyt, er impulsiv og fantasifull og jobber så hun glemmer både tid, sted og datteren.

Jeg synes at Kroneberg har klart å fange inn følelsene et lite barn må ha inne i seg i møtet med en psykisk syk forelder. Hun skildrer lille Hanna sine opplevelser med de «forskjellige» mødrene på en utrolig god og ekte måte,  og jeg synes hun virkelig klarer å sette seg inn i barnets måte å tenke og reagere på. Det hele er veldig troverdig, både på godt og vondt. Det er for eksempel en sterk opplevelse å lese om Hannas uro for hva som møter henne når hun kommer hjem. Er det Kråka eller kanskje Nattfugl? Eller er det mamma? Det er også hjerteskjærende å lese om hvordan Hanna hele tiden forsøker å skåne moren for det hun selv opplever på skolen og med venner. Det er nemlig ikke bare, bare å ha en mor som skiller seg ut, og i denne historien er det som så mange ganger før barnet det går ut over. Samtidig så er forholdet mellom Hanna og moren veldig fint og vart skildret. Det er ikke noe dårlig forhold som beskrives her, sammen med moren får Hanna også mange gode minner og opplevelser. Alikevel ligger hele tiden angsten og uroen på lur; snakker ikke mamma litt for høyt nå? Er hun litt kråkete?

Hanna er ei lita jente med et veldig stort ansvar, i store deler av romanen er hun alene med moren mens faren er ute på jobb. Hun er et barn; kreativ, leken og fantasifull, samtidig tar hun også rollen som den voksne når moren har nok med seg selv. Dette blir ekstra tydelig på de siste sidene, skremt over hva som kan skje velger lille Hanna bort å være ute med moren/Kråka og blir heller igjen innendørs og tegner, det er hun som må passe på at alt er i orden. Jeg merket at jeg ble frustrert over de voksne rundt henne som egentlig ikke tar tak i utfordringene, men heller lar barnet stå midt oppe i det, stort sett helt alene. Dette til tross for at det var tydelig gjennom hele romanen at de virkelig brydde seg om og var glad i Hanna.

Jeg nevnte tidligere at romanen var bygd opp i to deler; fortid og nåtid. Det er lett å skille mellom de to tidene fordi Kroneberg klarer så fint å skrive kapitlene som er sett fra barnet Hannas side på en slik måte at det er som å høre et barn snakke. Hun virkelig skildrer hendelsene gjennom et barns øyne på en måte jeg tror på. Jeg likte også godt historien som handler om den voksne Hanna og faren, og den er like godt og troverdig skildret som historien om Hanna og  moren. Og den er egentlig like vondt. Jeg opplever at denvoksne Hanna har følelser som hun ikke har klart å bearbeide og som kanskje er en av årsakene til at hun drar til hjembygda. Hun vil både finne ut og forstå ulykken til moren, og på et vis konfrontere faren. Jeg synes spesielt kapitelet der faren går fra å være mannen med kontroll og orden til å endelig miste maska og  faktisk være ærlig om det han følte var spesielt sterkt og gripende.

Ingen skal høre hvor stille jeg er av Benedicte Meyer Kroneberg er en sterk, gripende, vond og vakker roman om å vokse opp med en forelder som er psykisk syk. Det er virkelig en historie som gjorde sterkt inntrykk på meg på en måte som jeg egentlig synes er vanskelig å forklare. Jeg sitter igjen med en tung følelse i brystet og synes så uendelig synd på barnet Hanna, og så begynner jeg å tenke på at det over alt finnes virkelige barn som opplever det samme. Hva gjør vi for dem? Romanen skiller seg veldig fra de sjangerne jeg har lest mye av det siste året, og jeg kan ikke pårope bokkjærlighet opphøyd i 3 og 4 som jeg har gjort ved enkelte andre anledninger. Det er allikevel en bok som gjorde stort inntrykk på meg, og som jeg er sikker på at jeg kommer til å bære med meg i lang, lang tid. Ingen skal høre hvor stille det er er en viktig roman som jeg synes alle bør få med seg. Anbefales på det aller, aller sterkeste.

Tusen takk, Line!

De bøkene som gjorde størst inntrykk på meg i 2011.

Siden 2012 nærmer seg med stormskritt, så synes jeg det er på sin plass med en liten oppsummering. 2011 vil for meg stå for det året da jeg virkelig fikk utforsket, for meg, nye sjangre som YA – fantasy, steampunk, urban fantasy og dystopia, og jeg må si at jeg har kost meg! Listen over de ti beste bøkene dette året vil naturlig nok være sterkt preget av disse sjangerne.

• Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor. Denne YA – fantasy – romanen leste jeg ganske sent i høst, og jeg var snar med å erklære ekte og sann bokkjærlighet opphøyd i 3! Fantastisk historie, fantastiske karakterer og fantastisk godt skrevet!
• Fever – serien av Karen Marie Moning. Dette er kanskje litt juks siden det ikke er snakk om en roman, men fem. Men det er helheten som gjør at jeg regner Darkfever, Bloodfever, Faefever, Dreamfever og Shadowfever som en av de absolutt beste leseopplevelsene dette året. Jeg hadde noen ganske intense uker tidlig i høst hvor jeg leste bok 2 til og med 5 i ett jafs. Mac er en av mine favorittheltinner, og det var både en fryd og en påkjenning å se henne utvikle seg gjennom serien. Monings univers er velutviklet og historien er mørk så  mørk og drivende spennende.
• The Replacement av Brenna Yovanoff. Når en bok gir meg Tim Burton- assosiasjoner mens jeg leser, da må det bare være genialt.  Romanen er bare så utrolig godt skrevet og historien om Mackie som holder på å dø i vår verden rørte veldig ved meg.
• Divergent av Veronica Roth. Dystopisk YA satt til Chicago. Denne romanen kvernet rundt i hodet mitt lenge etter at jeg var ferdig med den.  Den er actionfylt, spennende og lett å la seg rive med i. En virkelig tankevekkende sidevender!
• Beautiful Creatures av Kami Garcia og Margaret Stohl. Dette året har jeg fått opp øynene igjen for min forkjærlighet for Sørstatenes mystikk og overtro, gamle kirkegårder, voodoo og gotikk. Beautiful Creatures sammenfatter alle disse elementene på en perfekt måte.
• Wither av Lauren DeStefano. Nok en YA – dystopi, men med en helt annen stemning enn Divergent, uten at det gjør den dårligere, bare annerledes. Vakkert og harmonisk skrevet om et ømtålig, og kanskje provoserende, tema. Den føyk opp blant mine mine favoritter siden den tematisk minnet meg om Margaret Atwood sin fabelaktige voksen – dystopi Tjenerinnens beretning.
• Soulless av Gail Carriger. Hva skal jeg si? Steampunk, paranormaliteter, Viktoriatiden, en dampende heit varulv og en sjelløs og prippen peppermø opptatt av etikette  – et vittig, morsomt og spennende eventyr fra 1880 – årenes London (men ikke et London som vi kjenner…). Fantastisk!
• Black Swan Rising av Lee Carroll. Romanen som åpnet øynene mine for Urban Fantasy og som er et moderne eventyr satt til New York – en by der  det også lever vesener som alver, vampyrer, dverger, drager, magikere og demoner. Det er rett og slett en magisk bok!
• Darkness Becomes Her av Kelly Keaton. Jeg har  inntrykk av at 2011 har vært året der gresk mytologi har kommet for fullt i YA – litteraturen. Jeg har bare lest to av dem, og av de to så er Darkness Becomes Her helt klart den aller, aller beste. Det drivende spennende å følge Ari i hennes jakt på hva og hvem hun er. At handlingen er satt til New Orleans, eller New2 som byen nå heter, med alt det innebærer av gotikk, mystikk, kirkegårder, plantasjer og sumper var selvfølgelig et stort pluss for denne leseren.
• Fortsatt savnet av Chevy Stevens. Denne psykologiske thrilleren leste jeg nå i jula, og den skremte vannet av meg. Det er ikke ofte jeg opplever at jeg nesten ikke orker å lese mer fordi jeg blir så redd og fordi det er for vondt å lese videre, men med Fortsatt savnet så skjedde det flere ganger.   Skremmende, realistisk og vondt, men så utrolig godt utført.  Nok en roman det var vanskelig å få ut av hodet.

Dette var de ti bøkene som på en eller annen måte har gjort størst inntrykk på meg i 2011. Det er selvfølgelig flere romaner som har gjort stort inntrykk; Våk over meg av Amy Plum og Cassias Valg av Allie Condie er to som nå nylig er lest og likt svært godt. I tillegg holder jeg på med Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg, og jeg har på følelsen av at dette også er en bok som vil sette varige spor.

Hvilke bøker gjorde størst inntrykk på deg i 2011?

 

Jippi jeg fikk en BOK til jul!

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, så ble ikke bokønskelista mi sendt ut til noen før jul, så jeg hadde forventet å finne mange bøker under juletreet. Egentlig pleier jeg ikke få noe særlig bøker til jul, når jeg tenker etter…. Jeg er kanskje vanskelig å kjøpe til? (Dette er ikke et sutre innlegg, altså, jeg er strålende fornøyd med alt jeg har fått til jul, være seg av litterær art eller ikke).

Men i år så visste jeg at jeg kom til å få en bok, og at det var en bok som Line hadde lest og likt veldig godt i år… Jeg må innrømme at jeg leste igjennom omtalene hennes en ekstra gang bare for å kanskje, muligens finne ut hvilken bok. Nysgjerrig, jeg?! Langt i fra 😉

Romanen heter Ingen skal høre hvor stille det er og er debutromanen til Benedicte Meyer Kroneberg.

Jeg er Hanna. Jeg har tre mødre. Jeg liker Kråka bedre enn Nattfugl. Kråka og jeg har mange hemmeligheter sammen. Nattfugl er så stille. Alt blir så stille i huset når det er hun som er der. Alt lister seg. Lampene lyser svakere. Ovnene blir kalde. Alt lytter. Nattfugl sitter på soverommet sitt. Gardinene er for og vinduet lukket, det kan jeg se på lang avstand når jeg kommer, og da vet jeg det er Nattfugl som er inne [] Kråka blunker fort med øynene og ser snart hit, snart dit, men det ligger en latter på lur i øyekroken som jeg liker. Tullejenta, sier Kråka, dansejenta, tullejenta, kom så danser vi. Og så gjør vi det, enda det er sent på kvelden, og jeg er oppe enda, men det gjør ingenting, sier Kråka. Vi kan ikke alltid være fornuftige, vi må leve litt tullejenta, dansejenta, det er vår hemmelighet, ikke sant, sier Kråka. Kråka og jeg har mange hemmeligheter sammen.» Men best liker Hanna mamma. Mamma med rolig stemme ved dreieskiven, mamma som elsker skogen og alt som vokser. Hanna trekkes mellom lojaliteten til moren, og farens ønske om at alt skal være ryddig og greit. Sine egne vanskeligheter med venninnene må hun holde for seg selv for at ikke noe forferdelig skal skje. Vi treffer Hanna igjen som voksen, i det hun kommer tilbake til barndomshjemmet etter morens død. Hun har en voksende følelse av tvil, en tvil som til syvende og sist må føre til et oppgjør med faren.

Tusen takk, Line! Jeg gleder meg til å lese denne!