#2/2014: Hvordan ligger jeg an?

Årets aller korteste måned er vel overstått, og våren begynner å snike seg på plass – sånn ca, i alle fall. Her hos meg ligger det fortsatt noe snø, men det er med stor tilfredsstillelse jeg ser at det synger på siste verset. De første hestehovene er observert, og alt er egentlig bare helt bra.

Og siden det nå er mars, så er det igjen tid for en vurdering av hvordan forrige måned har vært på bokfronten. Hvor mange kryss er det blitt? Hvor mange 2014 bøker er fortært og aller viktigst; klarte jeg å komme meg ut av lesetørken jeg slet med i januar?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JAAAAAA!!! Og det er så fryktelig deilig å slå fast at i løpet av februar sine 28 dager klarte jeg å lese hele 8 bøker! Det vil si at jeg faktisk har lest flere bøker enn det jeg pleier på en helt vanlig måned! *Klapp på skuldra*. Lesingen har gått som en lek og jeg har, som «Silje leser» illustrasjonen viser, sprutet over av leseglede og leselyst. Slike måneder er gull verdt!

Den aller første romanen jeg leste hører hjemme i Silje goes Sci – fi – prosjektet mitt. Steelheart av Brandon Sanderson var en lett og underholdende bok, akkurat som jeg trengte der og da. Jeg likte veldig godt verdensbyggingen til forfatteren selv om jeg nok ikke ble like imponert over skrivestilen hans. Uansett så tror jeg at jeg kommer til å lese den neste boka i denne serien når den kommer ut.

Etter å ha lest om onde superhelter og menneskene som kjemper mot dem var det tid for Bjørg sin bokhyllelesing. Temaet var nordisk litteratur fra 1900 – tallet, og valget mitt falt på en av de bøkene som har stått aller lengst i hyllene mine ulest: De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Denne romanen tok pusten fra meg, og selv om jeg opplevde den som ubehagelig og vond å lese, så var den også så utrolig vakkert skrevet. Det å føle seg mørebanket etter å ha lest en liten roman på under 200 sider, sier noe om hvor kraftfull den er.  En av månedens største leseopplevelser, rett og slett! 

Jeg kjente, naturlig nok, et stort sug etter å lese litt lystigere litteratur etter bokhyllelesingen, og Where’d you go, Bernadette av Maria Semple hørtes ut som en slik roman. Og det var den også, i tillegg til så utrolig mye mer. Jeg ble oppriktig glad i både Bernadette og datteren Bree, og det varme forholdet dem i mellom. Jeg opplevde også at måten historien var formidlet på, ga den en ekstra dimensjon. Bra bok! Det samme kan jeg dessverre ikke si om Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde. Jeg gikk inn med ganske høye forventninger, men de ble ikke innfridd. Romanen i seg selv er realistisk nok, og den tegner er troverdig bilde av hvordan det er å være mellomleder i Oslo politiet. Dessverre blir det ikke noe god kriminalroman av at alt er helt autentisk, det må være en spenningskurve også. Det manglet Rohdes krimdebut.

Neste bok ut ble 1001 – romanen Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og dette er en av de aller beste romanene jeg har lest noen sinne. Jeg gråt da jeg ikke hadde flere sider igjen, og jeg måtte ta i bruk virkelig store ord for å beskrive leseopplevelsen min og historien om Leo, Alma og de andre karakterene. Etter at jeg hadde grått meg tom, begynte jeg på en ny norsk barnebok; Bjørn Ingvaldsens Tryllemannen. En velskrevet, viktig og vond bok om omsorgsvikt og overgrep som jeg håper når ut til mange. Februar ble avsluttet med den sjarmerende og gode Fangirl av Rainbow Rowell. Sjelden har jeg vel kjent meg så godt igjen i en karakter som jeg gjorde i hovedpersonen Cath.

I februar gikk også startskuddet for den første samlesingen i Bokbloggerprisens historie. Første bok ut var Lisa Aisato sin flotte bildebok Fugl. Siden jeg hadde ansvar for denne samlesingen fikk jeg mulighet til å fordype meg i bildebøker som sjanger, og det var spennende og interessant å få muligheten til å hente opp gammel kunnskap om bildebokanalyse. Engasjementet for prisen og boka var stor hele måneden, dere kan lese flere anmeldelser her.

Litt statistikk:

• 11/42 bøker lest, 10 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 1/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 1/5 Sci – fi – bøker.
• 1/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 4  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 2 norske 2014 – bøker

Ikke så verst, egentlig :-).

Hvordan ligger du an?

Visuelle virkemidler i bildebøker – et blikk på Fugl og I morgentåkedalen.

På søndag gikk jeg inn på hva en bildebok er for noe, i dette innlegget ønsker jeg, gjennom å bruke Mjøs, Birkeland og Risa (2000), å se nærmere på de visuelle virkemidlene i bildebøker. Som jeg nevnte i det forrige innlegget, så fortelles historiene i denne sjangeren ved at det er et samspill mellom det vi leser og det vi ser, derfor synes jeg det er ekstra interessant å se på hvilke virkemidler illustratøren kan benytte seg av for å forsterke den skrevne teksten. Jeg kommer til å bruke eksempler fra både Fugl av Lisa Aisato (selv om denne boken selvfølgelig skal få sin helt egen anmeldelse også) og en god, gammel storfavoritt her på Skribleriene; I morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen.

Når man skal kikke på hvilke virkemidler som er til stede i illustrasjonene, så er det flere måter å gjøre det på. En måte er å gå inn i hvert oppslag og se på hvordan illustratøren har valgt å ordne og organisere de ulike visuelle elementene i bildet, altså hvordan bildene er komponert. Komposisjonen betyr mye for hvordan vi tolker bildet og innholdet.

Dersom illustratøren har valgt å plassere sentrale motiver i horisontale linjer, gir det oss som lesere en følelse av harmoni og ro. På det siste oppslaget til I morgentåkedalen kan vi, for eksempel, se mosetussene og lyngluskerne i en fornøyd (og horisontal) dans. Ved bare å se på bildet, så forstår vi at ingen farer truer og at karakterene har en fest. Teksten forteller oss at den store skumle Grumleren er overvunnet, så det er igjen fred og ro i Morgentåkedalen.

Illustratøren kan også velge å bruke diagonale linjer i illustrasjonene sine. I det nest siste oppslaget i Fugl velger Lisa Aisato nettopp dette, og det forsterker inntrykket av bevegelse og dynamikk. Jeg synes også at illustrasjonen viser en stor glede over å kunne fly av gårde, i og med at fuglene rett og slett flyr ut av siden.

Hvordan illustratøren velger å plassere de ulike elementene i bildet, vil også fortelle oss noe om hvordan vi kan tolke bildene. Dersom ett eller noen få elementer blir plassert sentralt i bildet vil øynene til leseren bli dratt mot dette. Illustrasjonen i Fugl, av jenta på badet med bestefaren sin barbermaskin viser hva som er viktig i dette oppslaget:

En slik komposisjon kan også gi et uttrykk av harmoni slik som soppen i I morgentåkedalen:

 Det motsatte av en slik samla komposisjon er spredd komposisjon, det vil si at elementene i illustrasjonen er spredd utover og det gir en opplevelse av kaos.

Et annet virkemiddel illustratøren kan benytte seg av er bildeutsnitt. Vi skiller mellom fem ulike typer. Illustrasjoner som gir oss en oversikt over et helt landskap kalles et heltotalbilde. I Fugl opplever jeg ikke at dette er et veldig brukt bildeutsnitt, men illustrasjonene helt foran og helt bak, der vi ser byen som jenta bor i, kan nok regnes som et slikt bilde. 

I I morgentåkedalen bruker Ronald Jakobsen totalbildet i relativt stor grad. Dette er en oversikt over en eller flere av bokas karakterer i et mer avgrenset miljø. Det andre oppslaget viser for eksempel Morkel Mosetuss og noen av de andre mosetussene i den hemmelige grotta si.

Halvtotalbildet går nærmere og plasserer karakterene i forgrunnen slik at kroppspråk og mimikk blir tydelig. I Fugl har Lisa Aisato benyttet seg av dette bildeutsnittet flere steder. Allikevel synes jeg at det bildeutsnittet som dominerer i Fugl er nærbildet:

Denne typen utsnitt fokuserer på ansiktet til for eksempel den sentrale karakteren, og gjør at vi kan se og oppleve personens følelser, stemninger og reaksjoner. Disse bildene forsterker det forfatteren formidler med teksten, og særlig synes jeg det er veldig tydelig (og nydelig) fremstilt i jentas lengten etter noe mer.

Hvilket perspektiv illustrasjonene er tegnet i vil også fortelle oss lesere mye. Noen perspektiver gjør slik at vi identifiserer oss med enkelte av karakterene, mens andre skaper distanse. I Fugl bruker Lisa Aisato seg ofte av froskeperspektivet – undervinkling. Et slikt perspektiv kan gi en opplevelse av makt og avmakt, og det er naturlig at man får sympati med den som er i froskens perspektiv:

Dette oppslaget synes jeg viser så godt jentas opplevelse av å bli værende igjen når fuglene flyr av gårde, og følelsen av å ha mislykket som fugl. Denne illustrasjonen viser også hva fargebruken gjør med vår opplevelse av det vi ser. De aller fleste bildene i Aisatos bok har varme, gyldne farger. Selv om det er kaldt og vinter ute, så skinner det alltid varmt fra bestefars og jentas vindu. I dette oppslaget så er alt grått og trist, og for meg så forsterker det følelsen av at jenta føler seg forlatt.

Jeg synes det er veldig spennende å gå inn i illustrasjoner og se hvilke virkemidler som er blitt brukt og hva de gjør med min leseopplevelse av boka, og jeg tror nok at jeg etterhvert vil bruke denne teorien i større grad når jeg en gang i blant leser en bildebok.

Jeg håper også at disse innleggene vil inspirere flere til å utforske sjangeren, bildebøker kan være like interessante og engasjerende for oss voksne som for barn.

Kilde: Ingebjørg Mjør, Tone Birkeland og Gunvor Risa: Barnelitteratur – sjangrar og tekstypar, Landslaget for norskundervisning/ Cappelen Akademisk Forlag, 2000.

Bildene har jeg tatt selv.

Samlesing av Fugl – Hva er en bildebok?

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, så ønsker jeg, som en ekstra honnør til Fugl av Lisa Aisato for plasseringen på Bokbloggerprisens kortliste, å vie en post til hva en bildebok er for noe. Det blir også en måte for meg å gjenoppfriske kunnskap jeg ikke har brukt på en stund.

Dette blir, naturlig nok, ikke et innlegg der jeg «suger alt av eget bryst» (For et utrolig ekkelt uttrykk, forresten! Dersom noen har et bedre uttrykk, så kom gjerne med det). Jeg vil lene meg tungt til Mjør, Birkeland og Risa sin fagbok Barnelitteratur – sjangrar og tekstypar fra 2000 og litt lettere til Samuelsens bok Bildeboken. En glede og utfordring også for voksne. fra 1995. Mer informasjon om begge bøkene vil jeg plassere nederst i innlegget.

Mjør, Birkeland og Risa bruker Heidi Bakkeli Amundsens definisjon på sjangeren bildebok:

(Det er) ei bok med eitt eller fleire bilde på kvart oppslag, der tekst og bilde saman deltek i fremstillingen av eit narrativt forløp. (s 108 ).

Jeg biter meg ekstra merke til ordene «saman deltek…». Når jeg leser en bildebok, særlig som voksen, så er jeg veldig opptatt av at illustrasjonene skal gi meg noe mer, noe utover det teksten forteller med ord. Samuelsen (1995:12) kaller denne typen illustrasjoner for fortolkende illustrasjoner fordi de «går i dialog med teksten», de utvider teksten og gir den nye eller andre dimensjoner. Han skiller mellom disse og de han kaller beskrivende illustrasjoner som i større grad kun beskriver det som blir fortalt. Begge formene blir brukt i bildebøker, men sistnevnte benyttes mer i illustrerte faktabøker (og som kanskje ikke kan regnes som en bildebok med tanke på Amundsens definisjon? Hm, nå ble jeg litt usikker, faktisk).

Mjør, Birkeland og Risa (2000) beskriver bildeboken som både et møte mellom to ulike kunstformer; litteraturen og bildekunsten og mellom to ulike fortellermåter; det verbale – det vi leser og det visuelle – det vi ser. Disse to smelter sammen og danner en helhet; bildeboka. Vi kan altså ikke vurdere bildene og teksten i boka hver for seg, men heller se på samspillet mellom bilde og tekst, bokas egentlige tekst eller ikonoteksten. Dette er noe av det jeg synes er aller mest spennende med bildebøker, man kan for eksempel oppleve at det er svært lite tekst på et oppslag (en dobbeltside), kanskje bare en setning, men at den ene setningen sammen med illustrasjonene gjør historien både mangfoldig og rik. Ikonoteksten er rik. Mjør, Birkeland og Risa bruker bildeboka Til huttetuenes land av Maurice Sendak som et eksempel på en bok der den verbale teksten er knapp (kun 364 ord), men at bokas egentlige tekst er mangfoldig og sammensatt.

Både Samuelsen og Mjør, mfl er enige i at bildene/illustrasjonene i en bildebok utvider den skrevne teksten. De gir oss lesere detaljer som teksten ikke sier noe om og de kan beskrive personer og omgivelser slik at det ikke trenger å stå noe om det i teksten. Men de legger også vekt på at den verbale teksten også er viktig for oss lesere slik at vi kan forstå detaljene i illustrasjonene og skjønne hvorfor de er der.

En liten oppsummering eller konklusjon:

Vi leser, med andre ord, bildebøker på en annen måte enn vi leser andre typer bøker, fordi de består av to ulike uttrykksformer; det skriftlige og det visuelle. Disse to formene danner sammen en helhet og må derfor både leses og vurderes i samspill med hverandre. Dersom vi tar bort den ene eller den andre delen vil vi miste noe av historien som fortelles.

Jeg gleder meg til å lese Fugl med gjenoppfrisket kunnskap,i tillegg har jeg planer om å gå mer inn på hvordan man kan vurdere bildebøker som en helhet i et eget innlegg (bare fordi det er så GØY!).

God søndag!

Kilder:

Ingeborg Mjør, Tone Birkeland og Gunvor Risa: Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar, Landslaget for norskundervisning/Cappelen Akademisk Forlag, 2000.

Arne Marius Samuelsen: Billedboken. En glede og utfordring også for voksne. Pedagogisk forum, 1995.

Samlesingen av Fugl av Lisa Aisato – hva er planen her på Skribleriene?

Aller først; det er så gøy at det allerede har kommet inn mange anmeldelser og tekster om Fugl av Lisa Aisato i forbindelse med samlesingen til Bokbloggerprisen 2014. Alle lenkene ligger i innlegget på Bokbloggertreff – siden, så det er bare å klikke seg frem til de forskjellige derfra.

Jeg har ennå ikke kommet helt i gang, men jeg har laget en liten plan for hvordan jeg ønsker å gjøre det her på Skribleriene. Siden Fugl er den eneste bildeboken på årets kortliste i Åpen klasse, så har jeg planlagt å skrive et innlegg om bildebøker generelt. Jeg kommer til å benytte meg av teori om sjangeren, og de sentrale spørsmålene vil være hva en bildebok er for noe, ulike målgrupper og bruksområder og det aller viktigste: Hva er det som gjør en bildebok bra. Dette innlegget vil komme i løpet av helgen.

Deretter skal jeg intervjue Lisa Aisato, skrive om hennes tidligere bøker Mine to oldemødre og Odd er et egg, før jeg analyserer boken som er på kortlisten. Kanskje kommer jeg også til å snakke med noen barn om hva de synes om bøkene. Disse innleggene vil jeg prøve å spre utover måneden.

Bildebøker er en spennende sjanger, og noe jeg jobbet en god del med i lærerutdanningen. Det er derfor ekstra morsomt at jeg igjen kan bruke denne kunnskapen i arbeidet mitt med Fugl.

Tusen takk til alle mine engasjerte medbokbloggere, og jeg håper at enda flere vil delta med sine synspunkter på denne boka i løpet av februar.