Punkt for punkt: Bleak House av Charles Dickens.

Punkt for punkt er mitt forsøk på å komme inn i det å skrive litt om bøkene jeg har lest de siste månedene som ikke har fått en ordentlig anmeldelse her på Skribleriene.  De kommer kanskje til å være mer oppstykket enn det jeg pleier å poste, men jeg håper og tror at dette vil:
1. Bøte litt på den dårlige samvittigheten min.
2. Gi meg tilbake litt av skrivegleden.

Første bok ut er ingen ringere enn Charles Dickens sin 1071 sider lange Bleak House. Jeg vet ikke om dere husker det, men de siste årene har jeg hatt Dickens som eget lesemål med svært liten suksess. Det er først nå, da jeg ikke har ham som mål, at jeg endelig ble motivert til å ta fatt på et av hans verker. Jeg angrer ikke, for Dickens er virkelig en stor historieforteller!

image

Kort fortalt,  om det overhodet er mulig med en så omfattende roman, handler Bleak House om den evigvarende rettsaken Jarndyce mot Jarndyce, og hvordan den påvirker personene som på ulikt vis er innblandet i den.

Persongalleriet:
Vi møter mange karakterer der noen spiller en stor rolle, mens andre har biroller i handlingen. Hovedpersonene, og de som hovedhandlingen er sentrert rundt, er herr Jarndyce på godset Bleak House, hans fjerne slektninger og arvinger av formuen som bli behandlet i rettsaken; Ada Clare og Richard Carstone som kommer for å bo hos ham og sist – og nok den mest sentrale personen – hans myndling, Esther Summerson som er av en mystisk herkomst. Lady Dedlock er også en viktig karakter.

I tillegg møter vi en hel haug av små og store bipersoner som på ulikt vis enten er knyttet til rettsaken og de andre personene fra starten av eller som,  frivillig eller ufrivillig, blir dratt med i hendelsene etterhvert.

Dickens sine personskildringer er helt fenomenale!  Uansett hvor stor eller liten rolle de har,  så har han gitt dem alle særegenheter. De er alle godt utviklet,  og ingen fremstår som endimensjonale.  Noen knytter man seg til umiddelbart,  andre blir man glad etterhvert som historien utfolder seg – selv om utgangspunktet var heller dårlig, mens atter andre liker man å mislike. Det de alle har felles er at de er interessante å lese om. Jeg opplevde dem som ekte mennesker, selv om enkelte er karikerte (mer om det under et annet punkt).

Skildringer av omgivelsene:
Omgivelsene i Bleak House er varierte. Vi befinner oss tidvis i London, både i de fattige områdene og i området der retten og deres ansatte bor, og vi er på godsene Bleak House og Chesney Wold og områdene rundt. Dickens er like god til å skildre og skape liv i omgivelsene som han er med karakterene sine. Jeg kunne kjenne lukta av kloakk og føle søla som festet seg til huden i London, jeg grøsset av beskrivelsene av de uverdige forholdene som arbeiderne i London og i landsbyen utenfor Bleak House levde under, jeg kjente på stresset og det hektiske livet i og rundt domstolene  og jeg fant roen på bygda og i naturen sammen med Esther og Ada. Jeg kunne se for meg hvert eneste hus, leilighet, eng og park, akkurat som om jeg så det i virkeligheten – eller på en film, og jeg tok meg i å tenke at det å filmatisere en Dickensroman må være en drøm for alle regissører. Alt står jo der! Problemet er heller å kunne begrense seg og utelate noe!

Ulike romantyper i samme roman :
Det er kanskje ikke noe rart at det er spor etter mange forskjellige sjangre i en roman av dette kaliberet. Jeg synes at hele stemningen som historien er innhyllet i er veldig gotisk; det ligger noe mørkt og dystert over hele boka, selv om jeg opplever at det er ekstra fremtredende i de delene som omhandler Lady Dedlock. Både Chesney Wold med spøkelsestien og sine mange portretter og ladyen selv har noe veldig tragisk over seg. Og sånt liker i allefall jeg veldig godt.

I tillegg kan deler av Bleak House leses som en kriminalroman og et mysterie; Hvem drepte …? Hvem er det som driver utpressing av …? Hva skjuler Lady Dedlock?  Hvem er egentlig Esther? Dette er elementer som er spredt utover i romanen, og som er spennende og med på å drive handlingen videre.

Bleak House er også en kjærlighetsroman. Den forteller om et kjærlighetsforhold så sterkt at det klarer seg gjennom alle hindere – uten at det blir altfor melodramatisk og blomstrende, men i stedet er både realistisk og nøkternt. Den skildrer også det varme forholdet mellom søsken og mellom myndling og verge på en oppriktig og troverdig måte.

Samfunnskritikk:
Dickens går hardt ut mot det tungrodde rettsvesenet som var i England på 1800-tallet gjennom sine beskrivelser av saken Jarndyce mot Jarndyce. Et søksmål kunne gå over generasjoner og bli så innfløkte at man tilslutt ikke husket hvordan det hele startet. Det var heller ikke uvanlig at en eventuell arv ble spist opp av alle utgiftene som fulgte. Dickens viser i Bleak House hvordan dette påvirket menneskene som står midt oppe i det og deres opplevelse av maktesløshet i møtet med rettsvesenet.  I følge baksideteksten på min utgave så førte denne kritikken til at dette ble delvis endret i 1870. Ikke verst!

Et annet tema er «de gode hjelperne», i romanen personifisert gjennom filantropene Mrs Jellyby og Mrs Pardiggle sitt engasjement for de som de mener trenger en hjelpende,  fast hånd. Noe som igjen går ut over deres egne barn. Begge disse kvinnene er veldig karikerte, og det er tydelig at Dickens var ganske kritisk til en slik nedlatende form for veldedighet. Han latterliggjør deres ovenfra og ned holdning i møtet med de menneskene de «hjelper» og deres holdninger både ovenfor de » hjelpetrengende» og deres egne barn, og har i det hele tatt en ganske giftig,  men morsom,  penn i disse skildringene.

I tillegg tar han også for seg forholdet mellom den gamle adelen og den nye industrien,  nasjonal politikk og den inngrodde forestillingen om sosial rang knyttet særlig til stilling i samfunnet og giftermål.

Det narrative:
Dickens veksler mellom to ulike fortellere i Bleak House.  Den ene er en allvitende forteller som på en måte henger høyt over alt som hender, som har total oversikt, og som dermed gir oss lesere innsikt i alle hendelsene og karakterene, det de opplever og hva de tenker og føler i de ulike situasjonene. Han flytter leseren ubesværlig fra en lokasjon til en annen, på samme måte som Eleanor Catton gjør i The Luminaries, som jo er skrevet i samme tradisjon.  Den andre fortelleren er Esther, som gjennom sin beretning i førsteperson,  gjør rede for sine opplevelser på Bleak House og sammen med Ada og Richard.  Jeg likte nok aller best Esters fortellerstemme, jeg opplevde at jeg – formen gjorde at jeg kom mye nærmere henne og de hun sto nær. Det ble, til tross for at hun – som andre førsteperson- fortellere – ikke nødvendigvis er pålitelig hele tiden, mer personlig. Jeg tror kanskje at jeg hadde opplevd romanen annerledes dersom det kun hadde vært den mer nøytrale, betraktende allvitende fortelleren gjennom hele romanen? Uansett så synes jeg at kombinasjonen mellom de to narrativene gjør Bleak House fullkommen.

Skrivestilen:
Jeg leste Bleak House i ny, norsk oversettelse,  og det synes jeg fungerte veldig bra. Dickens skriver lange, utbroderene setninger, men er allikevel lett å lese. Han har godt driv, og jeg opplevde at siden fløy av gårde. Noe som imponerer meg veldig, med tanke på at romanen i utgangspunktet var en føljetong som gikk over flere år, er at han holder den røde tråden fra begynnelse til slutt! Med alle bihistoriene og karakterene! Jeg bøyer meg i støvet!

Bleak House er en fantastisk roman som flyter over av fortellerglede! Anbefales på det aller varmeste!

Andre anmeldelser: Elida,  Astrid Terese.

Spill, TV -serier og Dickens – en oppdatering.

Det er ikke slik at jeg har sluttet å blogge – eller at jeg har tatt meg påskefri,  selv om det har vært lite aktivitet her på Skribleriene den siste uka. Hovedgrunnen er at jeg fremdeles leser Bleak House av Charles Dickens.  Med sine 1070 sider er den en skikkelig murstein; en god,  spennende og til tider morsom murstein, vel og merke,  men like fullt en murstein. Jeg nærmer meg slutten nå,  og en anmeldelse kommer nok ganske kjapt.

Jeg har også holdt på med litt andre ting i stedet for å lese. Jeg har for eksempel fått dilla på brettspill:

image

Arkham Horror er det som har tatt lengst tid å sette seg inn i, men gjennom finlesing av regelheftet på 30 sider og ca 1,5 time med instruksjonsvideo- titting på YouTube, så begynner jeg å få en viss oversikt. 

Det som er ekstra morsomt med nettopp dette spillet er at det er et samarbeidsspill basert på H.P. Lovecraft sitt grøssende univers!

image

Takenoko er også et spill som jeg liker godt. Det er et strategispill der man både er en gartner som dyrker bambus og en panda som spiser dem opp. Morsomt og sjarmerende.

Ellers blir kveldene brukt til TV – serier med mannen. Favorittene akkurat nå er Doctor Who på NetFlix,  Game of Thrones på HBO (var det flere enn meg som jublet over The Purple Wedding?) og Les Revenants på NRK.

image

Håper alle har gode påskedager!

Helgelesing

De to siste årene har jeg hatt et mål om å lese noe av Dickens,  og jeg har feilet stort. I år bestemte jeg meg derfor for ikke å ha noe bestemt forfattermål – og da kan dere kanskje gjette hva som skjedde?

image

Jupp – Dickens skjedde! Mest tilfeldig, egentlig, men Bleak House er den Dickens – romanen jeg har vært mest nysgjerrig på,  og da jeg så den i pocketutgave i går måtte jeg kjøpe den. Og starte lesingen nesten umiddelbart.

Bleak House er en monsterbok på hele 1070 sider, men med en gang jeg ble vant til skrivestilen – masse innskutte bisetninger som farer av gårde på ville veier – så ble jeg hekta! Historien er spennende og rik og karakterene er både rare,  mystiske, sjarmerende og morsomme.

Jeg gleder meg til å lese videre!

Har du lest noe Dickens,  og hvilken bok er da favoritten din?