When in Paris: bøker lest – del 1.

Nei, altså. 2016 har nok ikke vært det store bloggåret her på Skribleriene, for å si det sånn. Innleggene har vært få og bokanmeldelsene enda færre, og det beklager jeg veldig. For det er fremdeles ikke slik at jeg har sluttet, det er bare at jeg ikke alltid helt får ånden over meg. Jeg surrer med andre ting og får ikke ut fingeren. Noen ganger tror jeg at jeg lider av tastaturskrekk og andre ganger mangler jeg selvdisiplin. Og ja, det betyr at jeg misunner dere som er så flinke til å skrive faste innlegg og anmeldelser til hver leste bok. Dere er gode!

Nok om det, jeg har faktisk lest en god del i sommer, og mens jeg venter på at jeg skal få inspirasjon til å skrive en oppsummering av bøkene fra FEBRUAR (!!) til og med mai, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det jeg leste mens jeg var i Paris i sommer.

Den første romanen jeg fullførte var MaddAddam av Margaret Atwood. Dette er den tredje og siste boka i MaddAddam – trilogien som startet med Oryx and Crake og fortsatte med Year of the Flood. Jeg likte nok de to første bøkene aller best, men Atwood er en fantastisk forfatter med en så stor spennvidde at denne siste selvfølgelig også var veldig bra. Uten å røpe for mye, kan jeg si at den samler godt trådene fra de to første – som jo foregår på sammen tid, men på ulike steder – og gir troverdige svar og en fin avslutning.

Neste bok ut var en sakprosa bok, og ikke en hvilken som helst sakprosa bok heller, men en som jeg i utgangspunktet var helt, helt sikker på at jeg ikke kom til å like. Hvor havbokaspennende kunne det være å lese om to menn i en gummibåt som prøver å fange en kjempehai, liksom? Jeg snakker selvfølgelig om Havboka av Morten Strøksnes, og takk og pris for at den havnet på Bokbloggerprisens kortliste i Åpen klasse! Ellers hadde jeg gått glipp av en utrolig god leseopplevelse. For Havboka handler ikke bare om det å fange en kjempehai, ved å ta i bruk biologi, naturvitenskap, historie, filosofi,  geografi, anekdoter og myter forteller Strøksnes selve havets og de som lever i og ved det sin historie. Det er lærerikt, spennende, noen ganger morsomt og til tider trist – har dere for eksempel hørt om «verdens ensomste hval»? Nei? Ikke jeg heller, før jeg leste denne boka. Og nå er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme historien om finnhvalen som synger med en frekvens mye høyere enn det de andre finnhvalene gjør og som dermed ikke blir hørt av sine «medfinnhvaler». Denne historien gjorde meg så usigelig trist, og var nok den som gjorde at jeg vippet fra å like godt til å bli helt oppslukt. Og Havboka er som sagt full av slike og andre typer anekdoter. Den minnet meg også om hvorfor jeg er så glad i biologi som jeg er. Kort og godt; jeg koste meg. Boka ble samlest i juni, og her kan dere finne flere anmeldelser av den.

Parissommerens tredje bok ble kjøpt fordi nøden var stor. I Paris har jeg alltid med meg en bok i veska og jeg sitter mye på kafeer og i parker og leser. Jeg hadde akkurat fullført Havboka og var så langt hjemmefra at det var uaktuelt å gå tilbake og finne en ny. Det var litt krisestemning der på fortauet en ørliten stund, for hvor dum går det an å bli?! Forlate leiligheten med en bok du nesten er ferdig med og ikke en back-up?? Alle bokelskere som også elsker å kjøpe bøker vet nok hvordan jeg løste denne lille krisen – jeg tok turen til Guiliani i Rue de Rivoli og etter en tid endte jeg opp med All Things cease to appear av Elisabeth Brundage. Ja, det var tittelen som lurte meg inn – for er den ikke finurlig? Litt pussig, men samtidig fin? Og det er ganske mye med denne romanen som er bra, selv om den også har en del ting som jeg syntes mindre om. Den rommer mye, og jeg tror det beste er å gi dere baksideteksten før jeg sier noe mer:

This is the Hale Farm. This is the morning that Catherine Clare died. The day that her daughter spent in the house with her. The evening that her husband came home to find her.

This is the tale of their marriage, and the one that came before them. The Hales, and then the Clares.

A tale of bonds between families, between lives living and lost and of the lonely ones that share no bonds at all. Who should be pitied. Who must be feared.

Først; språket og setningene, selve prosaen i denne romanen, er vidunderlig. Romanen begynner på en helt magisk måte der vi blir presentert for selve gården, den ligger der,  som en egen enhet, som noe med en historie å fortelle, og den venter. Som leser kjenner man at akkurat denne gården bærer på flere hemmeligheter, at den har noe å fortelle. Og All things cease to appearselv om gården ikke får sin egen stemme i resten av romanen, så ble jeg sugd inn. Selve handlingen starter i 1979 med at George Clare, den relativt nye eieren av Hale Farm, står på døra til naboen, med datteren på armen, og forteller at han har funnet kona drept på soverommet. Fra der går historien tilbake til hvordan Cathrine og George møtte hverandre, livet før og mens de bor på Hale Farm og ekteskapet deres. Vi får også historien om familien som bodde der før familien Clare, deres tragiske skjebne og hvordan barna deres klarer seg etter tragedien.

Synsvinklene er mange, og jeg opplevde i ganske stor grad at Brundage klarte å skille dem fra hverandre og gi dem egne, unike stemmer. En ting hun gjør som jeg synes er veldig fiffig er hvordan hun forteller de samme historiene sett fra ulike ståsted. Det er gjort på en veldig subtil og elegant måte, der en hendelse kan være en sentral del i en karakters historie, men at den også dukker opp som for eksempel en bihendelse eller en kommentar i historien til en annen karakter. Flere hendelser blir altså fortalt gjennom øynene til forskjellige personer, som kanskje opplever situasjonene ulikt og som har forskjellige forbindelser med de involverte. På den måten blir en hendelse, gjerne en nøkkelhendelse, belyst fra mange ståsteder, uten at det blir hamret inn i leseren. Sånt liker jeg.

Så ja, det er mye jeg likte med All Things cease to appear, men det er også to ting som ødela litt en del. Den ene tingen er en sentral del av romanen, mens den andre egentlig ikke er så viktig. Jeg så bare ikke poenget. La oss først ta det store irritasjonsmomentet. I romanen så er det en psykopat – dette står på baksiden også, så det i seg selv er ingen avsløring. Hvem det er kan være det samme akkurat nå, hvis du bestemmer deg for å lese boka, vil du ganske fort få en mistanke om hvem. Og her ligger problemet – ikke at det er en psykopat i historien, det kan være både interessant og spennende – men psykopaten er så utrolig etter læreboka. Det er som om forfatteren har søkt opp psykopati 101, fått et sett kriterier og bygd opp karakteren etter dette. Og det gjør jo at h*n blir fryktelig forutsigbar! Sleip og usympatisk, ja, men dette har vi lest og sett så utrolig mange ganger før. La meg bli overrasket, lur meg litt! Jeg vil, på samme måte som psykopaten spinner ofrene sine inn i nettet sitt, at forfatteren skal gjøre det samme med leseren. Kanskje jeg ber om for mye? Kanskje det er enklere å spinne leseren inn dersom man forteller en historie fra 1. person, med spinnemesteren som forteller? Jeg har akkurat lest Lolita av Vladimir Nabokov, og han mestret dette til det fulle. Samtidig så fikk jo Agnes Ravatn dette svært godt til i Fugletribunalet også, og hun skrev i 3.person. Nei, jeg synes ikke jeg ber om for mye.

Pst; Den lille tingen var forresten noe spøkelsesgreier som jeg ikke så poenget med. Helt ok, men noe unødvendig.

shakespeare and co

Utsikt til Notre Dame fra Sylvia Beach sitt bibliotek i 2. etasje på Shakespeare & Co.

 

Har du lest noen av disse? Og hva har vært din ferielektyre?

Flatland-bobla – en liten oppsummering.

Nå er snart mars over,  og det samme gjelder for samlesingen av Helga Flatlands Vingebelastning. Det er flere som har lest boka for første gang denne måneden – meg selv inkludert- og det er en del som, naturlig nok, leste den i fjor. Noen er blitt positivt overrasket, andre har fått bekreftet inntrykket av at Flatland er en dyktig forfatter og mange har vært frustrert og fascinert over Andreas og hans selvsentrerthet.

image

Selv ble jeg sugd inn i romanen og leste den ut på få dager. Jeg ble nysgjerrig på denne fyren som helt klart sliter med noe, men som går så opp i sin egen sykdom at det ikke virker som om han har lyst til å bli friskmeldt. Jeg vekslet mellom å heie og å himle lattermildt med øynene; «Vurderer han seriøst å henge opp vedlegget med bivirkningene på badet slik at samboeren virkelig skal se hvor syk han er?» Ja, og så ble jeg litt satt ut av hvordan han virkelig ble diagnosen sin, hvordan han helt uten motstand lar seg bli tatt hånd om og hvordan han forventet at alle rundt ham skulle løse alle utfordringene hans. Og jeg tenker at det er ganske realistisk og troverdig. Det er nok mange Andreas-er i samfunnet.

image

Men –
ikke nok med at jeg leste og likte Flatland sin nyeste roman i påsken, jeg havnet rett og slett i Flatland-bobla og slukte to og en halv bok i trilogien hennes Bli hvis du kan. Og den er fantastisk! Den er også ganske mørk og akkurat nå har jeg roet litt ned med tanke på å fullføringen av siste del Det finnes ingen helhet og leser den i mindre posjoner. Omtale av alle tre kommer når jeg er ferdig med den.

Har du deltatt i månedens samlesing av Vingebelastning? Hva syntes du om den, og har du lest de andre romanene til Helga Flatland?

image

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland

Denne måneden samleser vi Helga Flatland sin nyeste roman Vingebelastning og som ansvarlig «samlesingsperson» var det på høy tid at jeg også fikk lest den. Og nå er det altså gjort og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg en ny favoritt i kategorien Årets roman. For ja, den var faktisk så god.

image

Dette er forresten den første boka jeg leser av Helga Flatland. Det er litt flaut,  for hun har skrevet bøker siden 2010, vunnet priser og generelt fått mye god kritikk for bøkene sine. Hun  har rett og slett oppnådd mye – og hun er fremdeles ung og lovende! Jeg har allerede begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må, debutromanen hennes, og jeg kjenner igjen det lette, flytende språket jeg likte så godt i Vingebelastning. Det er noe med stemmen til Flatland som gjør at jeg blir dratt inn i handlingen og skildringene og ikke klarer å slippe taket før jeg er ferdig. Det er så bra!

Vingebelastning handler om Andreas, en relativt vellykket mann som nærmer seg tretti. Han har mastergrad, god jobb og – ikke minst – en samboer som han planlegger å dele resten av livet med. Alt går på skinner. Eller gjør det egentlig det? Andreas sine tvangshandlinger som han har slitt med siden barndommen er der fremdeles, det samme gjelder ønsket om å selv ha full kontroll over det som skjer rundt ham. Følelsen av å stå utenfor et fellesskap og kikke inn og egentlig ikke føle noen glede over det som skjer, er like fullt tilstede til tross for at alt tilsynelatende er på stell. Så blir Andreas utsatt for en ulykke og veien fra somatisk avdeling til psykiatrisk behandling er plutselig ikke så lang. Og Andreas omfavner denne nye oppmerksomheten og går helt opp i diagnosen han får.

image

Romanen beveger seg frem og tilbake i tid. Vi er selvfølgelig i romanens nåtid – 2014, men vi blir også tatt med tilbake til da Andreas er 15, 19 og i 20-årene. Skiftene er enkle å følge da delene er delt inn i årstall. Med unntak av nåtiden er tilbakeblikkene kronologiske, det vil si at vi for eksempel befinner oss i 2014, så 1997, deretter tilbake til 2014, før vi igjen går tilbake til en ny tid i fortid. Disse episodene fra tidligere henger sammen med ting Andreas og psykologen hans tar opp.

Det blir forresten feil å si at delene fra Andreas sin fortid er tilbakeblikk. De er, som 2014-delene, skrevet i presens. Det er altså ikke den mer erfarne, sykemeldte Andreas som forteller om tider som har vært og episodene som skildres er dermed ikke farget av fortellerens nåtid. I stedet får vi på en måte historiene fortalt i det de skjer. Vi blir for eksempel kjent med Andreas, 15 år, hans interesser, bekymringer og «diller». Vi blir kjent med 19-åringen, hans tanker om fremtiden, studier, fremmedgjøring og etterhvert møtet med hun som bli kjæresten og samboeren. Dette valget fra Flatlands side gjør at jeg opplever Andreas sin forhistorie som mer ekte og nær, enn jeg hadde gjort dersom den voksne Andreas skulle fortalt den i retrospekt. Som leser er det godt å ha lest om relasjonen mellom Andreas og familien hans og om kontrollbehovet hans slik han opplevde det før sykemeldingen.

Andreas er en interessant karakter, men det som kanskje fascinerte meg enda mer var min reaksjon på ham. I store deler av romanen sympatiserer jeg med ham, jeg forstår ham, jeg bekymrer meg over den tydelige dissonansen han har i seg i forhold til omgivelsene sine og dette enorme behovet for å ha kontroll. Jeg gjenkjenner en del trekk ved ham som jeg også kjente på i den alderen og den følelsen av å ikke helt høre til. Sikkert typisk for alderen, men like fullt gjenkjennbart (fest kontra bygge modellfly/lese bok? Hallo?!). Jeg liker ham, heier på ham og ønsker ham alt vel. Det samme gjør jeg i begynnelsen mens han er i behandling og, jeg ser en mann som trenger hjelp, som kanskje har en litt lite forståelsesfull kjæreste og foreldre som bryr seg litt for lite. Men så; i takt med at det blir tydeligere hvordan Andreas omfavner sin nye tilværelse som psykisk syk og hvor selvsentrert han bli, jo mindre og mindre sympati klarte jeg å oppdrive for ham – og mer og mer sympati fikk jeg for kjæresten. Jeg merket på meg selv at jeg ble opprørt, at pulsen steg og at jeg mest av alt hadde lyst til å tre inn i romanen og riste ham ut av bobla. Fra å se alt fra Andreas synspunkt gjør Flatland noen grep som gjør at jeg som leser plutselig står i kjærestens sko og virkelig kjenner på hennes frustrasjoner – selv om det fremdeles er Andreas som er fortelleren! Jeg liker det! Det beviser for meg at Helga Flatland skaper troverdige, sammensatte og ekte karakterer.

image

På omslaget til min utgave av romanen står det blant annet at Vingebelastning er en fremstilling av en nevrotisk generasjon, og at den stiller spørsmål ved hva som skjer når livet ikke svarer til forventningene. Og det får meg til å undre; for er Andreas egentlig alvorlig psykisk syk eller er atferden hans, fremmedgjøringen han føler, symptomer på den tiden vi lever i, på hans generasjon? Er den en reaksjon på det store forventningspresset som både en selv – men også samfunnet – legger på en? Er det bare ønsket om å klatre i systemet, ha suksess og avansere som teller? Eller er det faktisk slik at man noen ganger bare må stoppe opp, trekke pusten og tenke seg om? Andreas har et stort behov for å bli sett, ikke som arbeidstaker, ikke som den karrieresøkende kjæresten, men som Andreas; glad i tall og fly, og med en indre uro og en følelse av utilpasshet. Hos psykologen blir han sett, hørt og ting han har fortrengt kommer frem igjen. Han har også en del ting som er tvangsmessige og som gjør hverdagen vanskelig. Han får et sammenbrudd, og dette sammenbruddet er et symptom på noe – inne i Andreas. Kanskje det rett og slett er begge deler?
Jeg vet ikke –
men det jeg vet er at Vingebelastning er en roman som får en til å tenke, til å reflektere. Den er av et slikt kaliber at den blir værende inne i deg en god stund. Den er lett å lese og som nevnt så flyter språket fint og naturlig. Vingebelastning er en god, sterk og provoserende bok om et psykisk sammenbrudd og hva som kan skje videre.

(Og ikke er den uten håp heller! Jeg har trua på Andreas!)

Les flere tekster om Vingebelastning her.

Vingebelastning – halvveis i samlesingen

Mars har flydd av sted, og i stedet for å være i begynnelsen  – som jeg har likt å innbille meg en stund nå – så er vi heller nærmere halvveis. Det har så langt vært en veldig fin måned, jeg har lest en glitrende roman, opplevd London og noen av de fantastiske bokbutikkene som finnes der og egentlig bare kost meg. Og inne i hodet mitt har jeg altså hatt en ide om at vi fremdeles er i månedsskiftet februar/mars (Hallo – snø?!).

HYdeparl

Hvis noen lurte på hvordan det så ut i Hyde Park forrige uka da det bøttet ned med snø på Østlandet.

 

Samlesingen av Helga Flatland sin Vingebelastning har kommet godt i gang og jeg ser at flere har lagt inn anmeldelsene sine og andre interessante tekster om romanen og forfatteren i linkefunksjonen på bloggen. Det er bra! Det ser også ut til at det er mange som liker den godt – og det gjør meg ekstra spent på å lese videre i den. Jeg har nemlig ikke kommet så langt, men det jeg har lest lover godt. Jeg liker måten hun skriver på, det føles så naturlig og ekte. At selve temaet er noe som interesserer meg er jo også en bonus.

Planen videre på Skribleriene denne måneden er, selvfølgelig, å skrive om Vingebelastning,  men jeg har også tenkt å bruke påsken på å lese og skrive om  Bli hvis du kan – trilogien. De to siste ukene skal dermed bli ganske Helga Flatland-tunge. Det gleder jeg meg til!

samlesing

(I tillegg skal det komme en februaroppsummering, en Londonguide for bokelskere og noen dikt, men det tar vi i andre innlegg).

Så til dere som ennå ikke har kastet seg over Vingebelastning – gjør det! Og til dere som har lest og skrevet, legg igjen link her.

God lesing videre!

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland.

I mars samleser vi Helga Flatland sin Vingebelastning i forbindelse med Bokbloggerprisen 2015. Romanen er nominert i klassen Årets roman.

image

Foto: Studio Vest AS

(Foto: Studio Vest AS )

Helga Flatland er oppvokst på Flatdal i Telemark. Hun har bachelorgrad i Nordisk litteratur og språk og utdanning som tekstforfatter fra Westerdals School of Communication. I 2010 debuterte hun med romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må, som hun blant annet fikk Tarjei Vesaas debutantpris og Ungdommens litteraturpris for. Året etter kom oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, før hun avsluttet trilogien med Det finnes ingen helhet i 2013. For trilogien fikk hun i fjor Amalie Skram – prisen:

Det store spørsmålet som søkes besvart gjennom psykologiske skildringer og beskrivelser av storsamfunnet og lokalsamfunnets normer og forventninger, er hva det er som gjør at fire unge menn fra en trygg, liten bygd i ett av verdens fredeligste land, velger å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan, og med det utsette seg for farer og i verste fall risikere livet.

(Fra juryens begrunnelse)

Dette året debuterte hun også som barnebokforfatter med Eline får besøk, og ga ut romanen hun nå er nominert til Bokbloggerprisen 2015 med; Vingebelastning (kilde: forlaget).

image

Forlaget skriver om Vingebelastning:

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært.
Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene».

Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

Det er allerede en god del bloggere som har lest og skrevet om Vingebelastning, og det er kjempefint om dere kan linke til anmeldelsene deres i kommentarfeltet til dette innlegget på Norske bokbloggere og delta i diskusjonene.

Og til dere som ennå ikke har lest den – meg selv, inkludert – bli med på moroa nå i mars. Les den, skriv om den, ta bilde med den i solveggen, diskuter i kommentarfeltene og legg igjen link når dere har lest.

Jeg gleder meg!

23.desember: julas leseplaner

Det er juleferie og jeg skal benytte anledningen til å lese de siste bøkene jeg har planlagt i forbindelse med Bokbloggerprisen 2015:

image

– Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund.
Du er menneske nå av Eirin Gundersen.
Slutten på verden slik vi kjenner den av Erlend Loe.

Og hvis den nyeste til Linn Ullmann plutselig innfinner seg på riktig postkontor i løpet av romjula – ja, da skal selvfølgelig den også bli prioritert før nomineringen. Jenny av Sigrid Undset skal også fullføres.

Hvilke leseplaner har du?