Bokbloggturneen: Variantene av Robison Wells

Da var det tid for min siste omtale for Cappelen Damms Bokbloggturnè i høst. Variantene heter romanen og den er skrevet av debutanten Robison Wells. I går var det Askeladden som fortalte hva hun syntes om boka, og i dag er det altså min tur.

Benson har hatt en tøff og ustabil oppvekst med fraværende foreldre og mange fosterhjem. Han har, i et håp om å endelig finne sin plass et sted, søkt om studieopphold ved privatskolen Maxwel Academy. Han får plassen, men oppholdet ved skolen blir helt annerledes enn noe han kunne forestilt seg.

På Maxwel er det ingen lærere, ja, ingen voksne over hodet. Elevene har delt seg inn i tre grupperinger; Samfunnet, Kaos og Variantene, og de har ulike oppgaver å fylle på skolen – undervisning, vedlikehold, matlaging og vakthold. En skulle tro at en skole med bare ungdommer ville føre til det reneste anarki, men de blir overvåket av kameraer over alt, det er strenge regler og brudd på disse kan føre til døden. Det går raskt opp for Benson at han må velge å bli en del av en av gruppene dersom han skal overleve dette fengselet som skolen egentlig er. Han prøver å tilpasse seg, men tanken på å rømme er det som holder ham oppe. Etterhvert oppdager han at de daglige forholdene på skolen bare er barnemat i forhold til den mørke hemmeligheten som skjuler seg nede i skolebygningens kjellerrom. Ingenting er som det virker, og Benson kan virkelig ikke stole på andre enn seg selv….

Oj, dersom jeg skal beskrive Robison Wells sin debutroman med tre ord så må det bli klaustrofobisk, intenst og handlingsmettet, ja, for dette er en virkelig sidevender av dimensjoner! Som leser så opplevde jeg at jeg kjapt ble en del av handlingen, og som Benson så ble jeg som besatt på å finne ut hva som egentlig foregikk Maxwel. Det blir tidlig klart at det er noe som holdes skjult; stemningen som skildres gjennom hele romanen er foruroligende og uhyggelig,Benson og vi lesere får små drypp om noe forferdelig som skal ha skjedd for en tid tilbake, samtidig som om de andre elevene ved skolen virker uberørt av tingenes tilstand. Har de mistet alle følelsene sine eller er alt bare et spill for å overleve? Historien tar flere uventede vendinger underveis, noe som påvirker både hovedpersonen selv og meg. For Benson blir det etterhvert veldig vanskelig å vite hva han skal tro om det som blir fortalt og det som skjer, og i det hele tatt vite hvem han kan stole på. Kanskje det egentlig er slik at han bare har seg selv? For meg som sitter hjemme i en trygg lesekrok, så vet ikke jeg heller hva jeg skal tro av det jeg leser. Hvem av karakterene snakker sant? Hvilken vending vil historien ta? Taglinjen på forsiden av boka er «Ikke stol på noen«, og det synes jeg gjelder både for hovedpersonen og for leseren. Forfatteren tar noen fortellergrep som gjør at jeg rett og slett føler meg litt tummelumsk og anpusten under lesingen – den foruroligende og klaustrofobiske stemningen siver ut av Maxwel Academy, ut gjennom sidene i boka og treffer meg både i hodet og hjertet. Dette er jo knallbra!

Benson selv er en hovedperson som jeg både liker og ikke liker. Jeg liker for eksempel at han er en sterk karakter som ikke gir opp, men samtidig så blir jeg litt irritert på ham nettopp fordi han er så viljesterk – Hallo,, du kan skade deg! Du kan bli drept!. Jeg forstår svært godt at hans eneste ønske er å finne en måte å komme seg vekk fra skolen på, men så er jeg så nysgjerrig selv at jeg kunne ønsket at han spurte og gravde og snoket enda litt mer rundt…. Han er nesten som en litt irriterende lillebror som følger sine egne veier og ikke vil gjøre som storesøster (les: jeg) vil (lete, finne flere svar, ikke utsette seg for fare uten grunn, stille enda flere spørsmål etc). Men jeg tror på ham, han trår ut av permene som en ekte person med både feil og mangler, som en god og flerdimensjonal hovedperson. Han har rett og slett en sterk stemme. Når han i tillegg er en ekte filmentusiast som sprer rundt seg med filmreferanser, så smelter nerdehjertet mitt litt ekstra. Heia Benson!

Variantene av Robison Welles er en mer enn godkjent ungdomsroman som fenget meg veldig. Det er en voldsom og uhyggelig historie som fortelles, og den utvikler seg til å bli ganske brutal etterhvert. Det blir allikevel aldri spekulativt – det er ikke vold for voldens skyld – men skremmende og spennende, det blir det! Jeg må også legge til at slutten har en stor cliffhanger, så er du forberedt! Jeg vil i allefall lese mer, nå!

Bokbloggturneen: Erebos av Ursula Poznanski

Denne uka skal det blogges om thrilleren Erebos av Ursula Poznanski i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturne, og jeg er den som skal starte ballet. I morgen kan du lese hva Tiril synes om den.

Noe merkelig er i ferd med å skje med Nicks skolekamerater. En etter en dukker opp på skolen og på trening søvndrukne og med rødsprengte øyne – hvis de da i det hele tatt kommer. Mystiske, firkanta pakker skifter eiere og gåtefulle blikk og tegn utveksles. Det er et nytt dataspill kalt Erebos som er årsaken, og spillet er så unikt og spesielt at ingen har lov til å snakke om det til noen.

Da Nick selv blir vervet, slår det ham at spillet er utrolig bra laget. Det kan nesten virke som om det kjenner hver og enkelt spiller, det vet hva du heter, hvilke interesser du har og om du skjuler noe. For å stige i gradene og for å få mulighet til å bli en del av spillets indre sirkel i den siste avgjørende kampen, må deltakerne utføre oppdrag. Oppdrag som skal utføres i det virkelige livet. I starten er det ganske så uskyldig – verving av nye spillere, flytting av pakker fra et sted til et annet og bilder som tas i smug. Skillet mellom spill og virkelighet blir svakere, og Nick finner at han blir mer og mer hekta, Så får han et nytt oppdrag – han skal drepe en virkelig person…

Erebos av Ursula Poznanski er en vanvittig spennende og vanedannende roman! Fra det øyeblikket jeg leste det første kapittelet var jeg, i likhet med Nick, hekta – og jeg må også innrømme at jeg garantert hadde vært blant dem som gjerne skulle ha spilt dette spillet dersom det hadde eksistert (i allefall før jeg fikk vite om alle bivirkningene).

Det første som slår meg med denne romanen er at den er så full av driv. Jeg opplevde at jeg hele tiden ble jaget videre og videre i handlingen. Det som hender både i virkeligheten og særlig i spillet føles så ekte – jeg er der, side om side med Nick – og jeg må kjempe mot zombiesauer og turnere mot både vampyrer og barbarer. Som Nick er jeg også oppsatt på å komme videre; både i spillet og i boka, samtidig som den gnagende følelsen av at tingene slettes ikke er som først antatt blir større jo flere sider jeg blar om. Vil jeg egentlig vite hva som lurer seg i Erebos sitt indre? Hva er det for noe mørkt og marerittaktig som skjuler seg i spillet? Og hva er det egentlige formålet? Er det bare for moro? Selvfølgelig ville jeg vite hva Erebos skjulte! Det ble etterhvert den største drivkraften for lesingen – å finne ut hvordan alt henger sammen.

Det jeg likte aller best med romanen var faktisk selve spillet. Det var det som gjorde meg nysgjerrig, som dro meg inn og som nesten ikke slapp taket. Det var spillet som skremte meg og som gjorde at jeg kunne puste lettet ut og tenke «Det er bare en bok, Silje, et slikt spill finnes ikke«. Spillet ble for meg en hovedperson – en pulserende, tenkende og livsfarlig organisme som jeg bare måtte få vite mer om. De virkelige karakterene, Nick, Emily og Victor, m.fl er godt tegnet og jeg følte at jeg kom inn på dem, men sammenliknet med Erebos så ble de allikevel bare bipersoner. Gode bipersoner, ja, sympatiske, reale og kloke også – men allikevel ble de i store deler av romanen satt litt til side i forhold til det episke og massive spillet som vi får ta så stor del i. Jeg synes egentlig det er et lurt knep av forfatteren, som leser blir man faktisk like hekta på spillet som det deltakerne blir! Det blir dermed lettere å forstå det forholdet alle spillerne, på hver sine måter, har til spillet, fordi du opplever det selv. Erebos suger deg inn og hypnotiserer deg!

Da jeg tilslutt kom til veis ende og kunne lukke igjen romanen, var det med et fornøyd sukk – dette var en slutt som fungerte, som fikk samlet alle tråder og som fikk det usannsynlige til å blir sannsynlig. For det er jo selvfølgelig ikke en realistisk roman som Ursula Poznanski har skrevet, selv om rammen; ungdomsmiljø i London og gaming er realistisk. Men på sine egne premisser er boka Erebos troverdig, den er velskrevet og den er rett og slett veldig god! Anbefales!

Toglektyre

Når man sitter sånn og venter på toget, da er det greit å ha en gørrspennende bok å lese i, som for eksempel Ursula Poznanski sin Erebos.

Hvorfor jeg ventet på toget? Jo, jeg har vært på koselig kafèbesøk med fine Gro – og så har vi handlet bøker – ikke si det til noen 😉

Stjålet av Lucy Christopher.

Stjålet av Lucy Christopher er min dårlige samvittighet fra uka som gikk. Jeg skulle nemlig ha lest den og blogget om den på fredagen som var i forbindelse med bokbloggturneen. Slik gikk det ikke, og jeg har ingen annen unnskyldning enn at hodet mitt har vært litt her og der i det siste, noe som har gått ut over lesekonsentrasjonen min. Men nå er jeg ferdig med den, og dersom du vil vite hva jeg synes, så er det bare å lese videre.

Gemma er 16 år da hun blir kidnappet fra flyplassen i Bangkok og tatt med ut i den Australske ørkenen. Kidnapperen heter Ty og er en kjekk mann noen år eldre enn henne. Han virker foruroligende kjent på Gemma, og det viser seg at det ikke var noen tilfeldighet at det var nettopp hun som ble tatt den dagen på flyplassen.

Ty selv ser ikke på det han har gjort som en forbrytelse, han mener at han snarere har reddet livet til Gemma. Gemma har vansker med å  innfinne seg med situasjonen, men etterhvert så skjer det ting som gjør at kidnapper og offer kommer nærmere hverandre.

Stjålet. Et brev til han som kidnappet meg er Lucy Christopher sin debutroman. Den er oversatt til mange språk og har også vunnet flere priser. Jeg har tidligere lest om romanen på andre blogger, og ble veldig glad da jeg så at den var en av bøkene som skulle sendes ut på høstens turnè. Og enda gladere ble jeg da jeg skulle få lese den!

Romanen er, som undertittelen sier, et brev skrevet av Gemma til Ty. Dette er et virkemiddel som jeg opplever både som en berikelse og en begrensning av historien som fortelles. En berikelse fordi det skaper en ekstra nærhet til det som skjer med Gemma. Det at hun henvender seg til Ty (du) gjør at jeg føler at historien kommer så mye tettere på, alt blir så mye mer intenst. Det gjør også at jeg følte at jeg som leser var en del av handlingen, at det som skjedde med Gemma på et vis også rammet meg. Hvordan Gemma opplevde Ty ble den måten jeg opplevde ham, og jeg syntes det var veldig interessant å oppleve at når Gemmas følelser ovenfor kidnapperen endret seg, så endret mine følelser ovenfor ham også. Jeg tok meg selv i å tenke flere ganger at er det noe Gemma ikke hadde, så var det Stockholmssyndromet – men kanskje var det slik at jeg etterhvert ble rammet selv? Uansett, så synes jeg dette gjorde lesingen veldig intens og interessant.

Men brevformen fungerte også som en begrensning for meg. Det at hovedpersonen skriver et brev til kidnapperen sin der hun forteller om hvordan hun opplevde fangenskapet, gir en sterk indikasjon på at de tingene Gemma fryktet i begynnelsen; å bli drept, ikke ville skje. Jeg var med andre ord aldri spent på hvordan det kom til å gå med henne i så måte, selve spenningen lå i hvordan forholdet mellom offer og kidnapper ville utvikle seg, og hvordan det hele ville ende. Siden jeg fikk noen anfall av Stockholm – syndrom i løpet av boka, så må jeg innrømme at de siste sidene var tøffe og vonde, om enn riktige.

Flere som har omtalt boka skriver at de opplevde ørkenen nesten som en karakter i seg selv, jeg er til dels enig – Lucy Christopher er dyktig på å skildre den tørre, varme og ubarmhjertelige sanda, men jeg merket at jeg på et punkt ble litt lei. Det ble litt for mye ørken og ørkenplanter, og jeg tok meg i å skumlese enkelte passasjer (og det er noe jeg svært sjelden gjør).

Alt i alt er jeg fornøyd med Stjålet av Lucy Christopher, og jeg veldig glad for at jeg endelig fikk lest denne boka. Det er noen småting som gjør at jeg ikke falt helt pladask eller ble helt revet med, men det er en solid og intens historie som forfatteren her forteller.

Stjålet, fremtidige 1001- favoritter og bokbloggtreff.

Jeg nileser Stjålet av Lucy Christopher, men jeg har dessverre ikke rukket å bli ferdig med den. Og det er jo ganske dumt fordi i dag var dagen jeg skulle ha blogget om den i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturnè. Jeg liker den, og kommer nok til å få skrevet  om den i løpet av helga. Takk og pris er det andre bloggere som har fått lest den! I går for eksempel skrev Nina en god omtale, så stikk innom der og les, mens det i morgen er Regndrope sin tur. Og så kommer jeg sterkere tilbake så fort som mulig.

Ellers er det fredag, og jeg har kost meg med mammabesøk,veggispizza og is med blåbær. Nå er jeg god og mett og er klar for en ny runde med Bokelskerinnens Fremtidige Favoritter. I dag så fokuserer hun på fremtidige dokumentarfavoritter, men siden jeg ikke kommer på noen selv, så velger jeg å ta for meg bøker innenfor «1001 – bøker du må lese før du dør » – lista som jeg håper, tror og ønsker havner blandt mine favoritter i løpet av høsten og vinteren. La oss sette i gang!

The House of Leaves av Mark Z. Danielewski har jeg skrevet om her, og jeg må innrømme at jeg ikke visste at denne sto på 1001 – lista. Skummel, rar, urovekkende og original er vel de ordene som faller meg inn når jeg blar i dette verket.

The Virgin Suicides av Jeffrey Eugenides er en roman jeg har vært nysgjerrig på en god stund. Jeg så Sofia Coppolas film da den kom ut, og falt umiddelbart for denne fascinerende historien om de fem Lisbon søstrene som en etter en velger å ta sitt eget liv. At handlingene er fortalt gjennom øynene til guttene i gata som nærmest tilba de vakre søstrene gjør det hele enda mer interessant etter min mening.

Sist, men  ikke minst, North and South av Elisabeth Gaskell – en av Silje Goes Classic – romanene. Her møter vi Margaret Hale som må flytte fra landsbygda til en industriby i nord. Boka viser et nyansert bilde av hva som splitter mennesker og hva som bringer dem sammen, og er et portrett av en ung kvinnes utvikling.

Jeg gleder meg masse til å lese disse etterhvert, samt alle de andre herlige og fantastiske bøkene som bor i hyllene mine!

På onsdag var det igjen bokbloggtreffmøte for komiteen – nå nærmer vi oss med stormskritt!! Jeg kjenner at jeg har skikkelige gode sommerfugler i magen, jeg er spent, men mest av alt så gleder jeg meg til å møte alle dere superflotte medbloggere! Dette blir bra!! Er du nysgjerrig på hvem som skjuler seg bak navnene Gro, Knirk (Lise), Line, Bokelskerinnen (Elin), Rose – Marie og meg selv? Da synes jeg du skal ta turen innom bloggen til Rose – Marie, hun har nemlig skrevet et flott og informativt innlegg om både bokbloggtreff og komiteen (med bilder!). Ellers så håper jeg at vi ses 15.september 🙂

Helt til slutt; Boka i boka – temaet leder 4 – 1, så dersom du har sterke meninger om at det faktisk er krim jeg bør lese i september – skrik ut!

Bokbloggturneen: Drabant av Øyvind Holen & Mikael Noguchi

Dette er vårens siste bok i bokbloggturneen for min del; og jeg synes at tegneserieromanen Drabant av Øyvind Holen & Mikael Noguchi er en god avslutning. Jeg skulle egentlig ha lagt ut denne omtalen i går, men slik gikk det ikke. I tillegg til meg så har også Ungdomsboka skrevet en omtale i dag og i morgen er det The Witch of the North som forteller hva hun synes om boka.

Året er 1994. Oslo kommune ruster opp kampen mot graffitimiljøet. Det trues med store bøter og fengsel. For 16 år gamle Fredrik er taggingen, under navnet «Deks», det eneste lyspunktet mellom alle timene han kaster bort på skolen, senteret eller hjemme i blokkleiligheten.
Da Fredrik blir kjent med den eldre maleren «Senc», alias Victor, begynner plutselig store ting å skje. Victor drømmer om å gjøre en «piece» som vil bli beundret for all ettertid, og snart vikles Fredrik inn i et trekantdrama der spraybokser, dop og Victors kjæreste, Camilla, er ingrediensene.

Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig belest innenfor sjangeren grafiske romaner – så langt har jeg henført lest Sandman av Neil Gaiman og Buffy sesong 8, del 1 og 2. Det er et faktum jeg har tenkt å forandre i 2012, og i den sammenhengen passer Drabant av Holen & Noguchi godt inn. En av fordelene ved å ha liten erfaring med denne typen bøker, er at jeg dykker ned i historien uten store forventninger – jeg vet rett og slett ikke hva det er jeg bør forvente meg – og jeg må si at jeg kom ut på andre siden ganske så fornøyd.

Drabant foregår i 1994 da Oslo kommune ruster opp kampen mot graffitimiljøet. I 1994 var jeg 16 år og jevngammel med hovedpersonen i historien. Jeg vokste opp i et helt annet miljø enn Fredrik, men jeg husker godt det store fokuset grafittimiljøet fikk i den perioden. Og selv om hiphop og rap ikke var eller er min favorittmusikk, så vet jeg forskjellen på East Coast og West Coast – og jeg er enig med Victor i den diskusjonen ;-). Gjenkjennelsesfaktoren gjorde lesingen mer interessant.

Selve historien opplever jeg som ganske enkel og rett frem – det er ikke de store   krisene i en 16 – årings liv som blir skildret – men heller en hverdag som er litt på sidelinjen. Jeg er helt sikker på at flere kan lese Drabant og relatere til sin egen hverdag slik den er eller slik den var, og det gjør at jeg opplever Fredrik sin historie som ekte og troverdig. Skolelei ungdom på sjølstyr er ikke noe som var typisk for 1994, og det er heller ikke slik at det ikke gjelder i dag – det er kanskje ikke tagging og graffiti som trekker i 2012, men noe er det definitivt.

Men selv om både historien og karakterene fremstår som troverdige, så ble jeg allikevel ikke knyttet til hverken det som skjer eller personene i stor grad. Jeg vet ikke om det er formatet som gjør det eller noe annet, men jeg opplever at jeg ikke blir godt nok kjent med Fredrik, Victor og Camilla – at jeg bare får ta del i fragmenter. Jeg vet hva de sier og jeg ser hvordan de reagerer, men jeg får egentlig ikke vite noe om hvordan de har det og hva de tenker og føler – og det vil jeg så gjerne. Fredrik og Victor fremstår som to tøffinger som ikke bryr seg stort; men jeg tror at det bare er utenpå – de er bare «tøffe i trynet». Det jeg prøver å si er at jeg kunne ønsket at forfatterne gikk mer i dybden i forhold til disse to. Tegningene i Drabant forsterker denne tøffheten, og supplerer historien på en god måte. Streken er rå og «maskulin», og jeg synes det forsterker opplevelsen av at dette ikke er en solskinnshistorie, men heller en hard og realistisk skildring.

Med Drabant har Øyvind Holen og Mikael Noguchi laget en interessant og godvond historie om hvordan det kunne være å vokse opp på 1990 – tallet, og hvordan det kan være å vokse opp i 2012. Og selv om jeg ikke lot meg rive med 100%, så var det engasjerende lesing. Men den slutten – den synes jeg kom altfor brått.

Bokbloggturneen: Den Grønne Sirkelen av Stefan Casta.

Jeg har lest Den Grønne Sirkelen av Stefan Casta i forbindelse med Cappelen Damm sin Bokbloggturnè. I går var det Sarai94 som skrev om den, mens det i morgen er Predikeren sin tur.

En tirsdag i begynnelsen av november forsvinner fire ungdommer sporløst fra kulturskolen Fågelbo. Ingen vet hvor de har tatt veien. Ikke en gang de selv! Dette er et forsøk på å rekonstruere hva som hendte med dem, og hva de opplevde. Det bygger på en dagbok og på filmklippene de etterlot seg.

Fra omslaget.

Ikke sant Den Grønne Sirkelen høres spennende ut? Det syntes i allefall jeg, og jeg var veldig fornøyd da jeg fikk være med på nettopp denne turneen. Baksideteksten fikk meg til å tenke på  filmen The Blair Witch Project fra 1999 (som skremte vannet av meg…) med sine savnede ungdommer og etterlatte filmklipp. Jeg stupte inn i den med ganske høye forventninger, med andre ord, men for å være ærlig så ble ikke disse innfridd.

Den Grønne Sirkelen er delt inn i flere deler; og i den første delen møter vi hovedpersonene Dinah, David, Gabriel og jeg – personen Judit. De er elever ved og bor på kulturskolen Fågelbo, og er nære venner. Det er vanskelig å si om denne delen av handlingen foregår i vår nåtid eller i en nær eller fjern fremtid, men mye tyder på at samfunnet som ungdommen vokser opp i er annerledes enn det samfunnet vi kjenner. Været er for eksempel mer ekstremt med mye regn og oversvømmelser. Det er også andre hint i denne delen på at noe har skjedd; ikke finnes det markblomster og de fleste fugleartene har dødd ut – jeg er helt for romaner som gjør at man må tenke og reflektere selv, men av en eller annen grunn så ble jeg bare irritert av denne. For hva er det egentlig som har skjedd?? Hva handler boka egentlig om? Er det om miljøet eller er det mer mystiske saker??? Jeg slet veldig med å komme inn i handlingen, og jeg tror mye av det skyldtes både at alt var uklart i begynnelsen, samt at jeg opplevde at Judit hadde en veldig slitsom fortellerstemme som snakket om alt mulig annet enn det som jeg ønsket å få vite mer om.

Romanen tar seg opp når elevene i et voldsomt uvær blir blåst til sjøs og havner på en mystisk øy. For hva slags sted er det dette? Hva slags fugler er det som henger over øya som skremmende rovdyr? Og hvorfor virker hele området ubebodd og dødt? Hele historien får med ett en veldig uhyggelig stemning – alt er fremdeles uforklarlig, men det passer mye bedre med handlingen – hovedpersonene vet ikke hva som har skjedd og hvor de er, og siden historien er skrevet i førsteperson, så vet ikke vi lesere noe mer heller. Den skremmende forvirringen jeg følte mens jeg leste disse delene samsvarer med redselen og forvirringen ungdommene også opplever.

Den Grønne Sirkelen går altså fra å være en roman som egentlig både kjedet og irriterte meg litt, til å bli en uhyggelig og spennende sidevender. Når Judit også fremstår som mer sympatisk, så skulle det meste være gjort – eller? Dessverre så daler intensiteten i perioder, og   alt det mystiske og uforklarlige forblir nettopp mystisk og uforklarlig. Jeg følte nesten at jeg var inne i en Lost – episode enkelte ganger og bare ventet på at en isbjørn eller noe annet underlig skulle dukke opp (og jeg er jo faktisk en som LIKER mystiske og uforklarlige ting!!). Det mest uforklarlige og mystiske for min del var hvorfor disse hendelsene skjer med nettopp Dinah, David, Gabriel og Judit? Hvorfor er det de som er utvalgt? Hvilke egenskaper er det de besitter som gjør at de får denne oppgaven? Og hva har Den Grønne Sirkelen med det som hender? Jeg føler at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter at jeg har lest ferdig denne romanen, og under i mitt stille sinn om ungdommene egentlig har havnet i et miljøflyktning – rollespill??? Hvem vet??

Stefan Casta har skrevet en roman som både har sine oppturer og sine nedturer. For meg ble det dessverre flest nedturer, men jeg er overbevist om at både innhold og fortellerstil vil falle i smak hos andre lesere 🙂

Smakebit på søndag: Den grønne sirkelen av Stefan Casta.

Det er søndag igjen, jeg sitter her og nyter denne langhelgas siste fridag – i morgen er det jobb igjen, og det blir også veldig fint 🙂 Håper dere alle har hatt noen deilige dager også!

Og siden det altså er søndag, så er Mari selvfølgelig klar for nok en runde med Smakebit på søndag – og jeg henger meg med som vanlig. I natt leste jeg ut Insurgent av Veronica Roth – omtale kommer i kveld – så jeg nøyer meg bare med i si ÅÅÅÅÅHHHHH!!! enn så lenge ;-), og velger meg en smakebit fra boka jeg skal begynne på nå.

Den grønne sirkelen er skrevet av Stefan Casta, som i følge baksideflappen er en av Sveriges fremste ungdomsforfattere. Han har fått flere priser for bøkene sine, og for denne her vant han Barnens Romanpris 2011.

Fra baksideteksten:

En tirsdag i begynnelsen av november forsvinner fire ungdommer sporløst fra kulturskolen Fågelbo. Ingen vet hvor de har tatt veien. Ikke en gang de selv! Dette er et forsøk på å rekonstruere hva som hendte med dem, og hva de opplevde. Det bygger på en dagbok og på filmklippene de etterlot seg.

Jeg vet ikke med dere, men jeg får litt Blair Witch – vibber, og det lover bra. Boka kom på norsk i år, og jeg skal lese den i forbindelse med Bokbloggturneen.

Over til smakebiten:

Plutselig ser jeg en ny, mye høyere skygge foran meg. Jeg fatter ikke hva det er. Skyggen glir raskt forbi oss. Jeg begriper virkelig ikke hva det er, for den var høy som et hus. Jeg kjenner at jeg begynner å bli dårlig. En ny, like høy skygge kommer mot oss. Nei, tenker jeg. Dette stemmer ikke. Er det vi som beveger oss? Jeg ser bort på Gabriel og David. De kjemper for å holde seg fast i benken, akkurat som Dinah og jeg.

s 65

Flere smakebiter finner du som vanlig på bloggen til Mari 🙂

Bokbloggturneen: Purriot og den usynlige mannen av Bjørn F Rørvik og Ragnar Aalbu.

Jeg er igjen med på Cappelen Damms Bokbloggturnè, og boka som har vært ute på tur denne uka har passet helt ypperlig for mitt apriltema: Krim. For Purriot og den usynlige mannen av Rørvik og Aalbu er nettopp et kriminalmysterie for de som er litt mindre enn meg 😉 I går var det Mari som skrev om sin og den eldste sønnen sin opplevelse med Purriot, og i dag så er det altså min tur.

Mesterdetektiven Purriot sitter ved frokostbordet sammen med kona si, Paprika da mobilen ringer. En gammel dame, Bestemor Blom, trenger hjelp til å løse et mysterium. Bestemor Blom bor på Hurlumheia, og snart er Purriot og Paprika på vei dit. Det viser seg at både Bestemor Blom og en liten gutt, Per Sille er blitt overfalt i løpet av noen få dager, og det finnes ikke spor etter gjerningsmannen.

Purriot må bruke all sin kløkt og sine grå celler for å løse mysteriet. I tillegg må han hanskes med politiinspektør Gurk, ikke den aller smarteste politimannen i landet, men med et stort ego.

Jeg setter alltid pris på å få mulighet til å lese nye bildebøker i forbindelse med Bokbloggturneen, jeg er nemlig lærer for en klasse som liker godt å bli lest høyt for – og det er ekstra stas når jeg kommer med en bok som jeg skal skrive om etterpå 🙂 Purriot og den usynlige mannen fanget interessen med en gang jeg leste baksideteksten, og det kom mange forslag til hva som egentlig kunne ha skjedd. Etterpå var det spennende å få høre historien og få vite svaret på mysteriet.

Denne boka er første bok i en ny serie om Mesterdetektiven Purriot, skrevet av Bjørn F Rørvik (Reven og grisungen) og illustrert av Ragnar Aalbu. Og både elever og lærer er glade for at det kommer flere bøker – for dette var morsomt og spennende! Jeg opplever at det nettopp er dette som er bokas styrke, den opererer på flere nivåer slik at den kan fenge både barn og voksne. Jeg, som høytleser, syntes det var artig med denne grønne mesterdetektiven som helt tydelig var grønnsakenes svar på Agatha Christies Poirot – både gjennom personlighet, utseende (barten) og måten han løste mysteriet på – og selvfølgelig navnet!  Dette var ikke elementer som elevene tenkte på, og jeg gjorde dem heller ikke oppmerksom på det, men som ga meg en ekstra gjenkjennelsesfaktor. Elevene ble veldig fascinert av at alle personene var grønnsaker og frukter, og særlig navnene skapte mye latter. De likte også illustrasjonene godt. De er store og fargerike – ikke knæsje farger – men mer jordaktige, og de minner meg om en form for kollasjer.  Bildene er humoristiske – Per Sille og resten av familien var en stor suksess, og måtte vises flere ganger – og de passer godt til historien som fortelles.

Lille Per Sille med resten av familien.

Selve mysteriet er enkelt og naivt – det er jo en barnebok for de mellom 6 og 9-og det fungerte godt for mine 7 – 8 -åringer. Det haglet med teorier underveis i lesingen, og selve løsningen kom som en overraskelse på alle, inkludert høytleseren. Purriots store avsløring av gjerningsmannen er en mesterdetektiv verdig og er absolutt inspirert  av Poirot – og det er morsomt, men allikevel syntes jeg at løsningen og bokas avslutning kom litt for brått. Jeg kunne gjerne sett at det var noe «mer» mellom Purriot sine forklaringer og slutten, uten at jeg helt kan si noe om hva dette «mer» kunne være.

Alt i alt synes jeg Purriot og den usynlige mannen av Rørvik og Aalbu var en forfriskende nytt bekjentskap. Historien var søt, morsom og, i følge elevene (læreren er nok hakket mer hardhudet ;-), spennende! Anbefales til alle krimfantaster med barn i alderen 6 – 9.

#3 Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er over, og det er på tide med en liten oppsummering. Hvordan ligger jeg egentlig an i forhold til målsettingene for 2012? En form for egenvurdering er på sin plass. Jeg må dessverre innrømme at for mars så er måloppnåelsen veldig lav, på flere områder. Jeg har blitt rammet av en lidelse som spesielt rammer oss som er glade i å lese. Jupp, for aller første gang har jeg hatt en middels grad av lesevegring. Lesevegring = vegre seg for å lese/ikke klare å lese så mye som man ønsker. Så med det ute av veien, her er oppsummeringen for mars 2012:

I løpet av 2012 skal jeg lese 52 bøker, og der ligger jeg fremdeles godt an. Allikevel så har jeg bare fullført 2 bøker i mars, og bare den ene av dem gikk inn under marstemaet Oppfølgere. Kelly Keatons A Beautiful Evil var helt grei, men manglet en del for å bli like god som den første romanen i serien. Den andre boka leste jeg som en del av Bokbloggturneen, og omtale kommer neste uke. Purriot og den usynlige mannen av Bjørn F Rørvik og Ragnar Aalbu er en fornøyelig bildebok som både elevene og jeg falt pladask for (Og ta en titt på bildet, så ser du at det er ikke bare navnet denne lille mesterdetektiven har felles med en annen liten mesterdetektiv).

Det har ikke blitt noen klassikere eller grafiske romaner i måndeden som har gått  – jo, forresten, det har blitt mye Egner – både sanger og fortellinger, så noen klassikere har det faktisk blitt :-).

Men la oss ikke dvele for lenge med det som har gått mindre bra, og la oss heller fokusere på det jeg faktisk har mestret til det fulle! Jeg har ikke kjøpt mer enn en bok i mars! Jeg tror jeg må si det en gang til, litt høyere: Jeg har ikke kjøpt mer enn en bok i mars! Jeg har fått flere bøker, men det har enten vært bøker jeg har forhåndsbestilt, anmeldereksemplarer eller gevinster. Den ene boka jeg kjøpte, og som jeg ikke har fått ennå, er Englemakersken av Camilla Läckberg. Klapp på skuldra og fire kryss i taket! Bra jobba, Silje!!

Et annet mål som jeg kan sette pluss på er det om å lese videre på serier jeg har begynt på. Og siden A Beautiful Evil er en oppfølger, så er jeg i rute der også. De andre oppfølgerne jeg hadde planer om å lese, med unntak av Kong Salomos Sverd av Espen Holm, venter jeg litt med å lese. Jeg er nemlig klar for et helt nytt og kriminelt godt tema for april: Jeg skal selvfølgelig gjøre et dypdykk inn i   sinnene til drapsmenn og skurker, jeg skal ta del i etterforskninger og være vitne til det ene drapet mer groteskt enn det andre. Med andre ord; temaet for april er KRIM – og i hovedsak nordisk krim. Hvilke bøker jeg skal lese har jeg allerede skrevet om.

En gladsak på tampen: I februar kom  nyheten om at Karin fra bloggen En verden full av bøker ga seg med bokbloggingen, og det var helt forferdelig trist!! Men nå, helt plutselig, har Karin gjenoppstått med en helt ny bokblogg Hysj! Lesing pågår!! Jippi 🙂

Hvordan går det med deg og lesemålene dine?